Stikkordarkiv: john dee

Anvil @ John Dee

27. oktober 2022 MHN

Anvil
John Dee, Oslo
24. oktober, 2022

Bandet som nekter å vokse opp!

Kanadiske Anvil (8/10) har besøkt Norge flere ganger tidligere, og sist på en miniturne i mars 2018. Bandet har siden starten i 1978 bestått av Steve «Lips» Kudlow på gitar/vokal og Robb Reiner på trommer. Bandet kompletteres nå av bassist Chris Robertson, som har vært med siden 2014. Anvil slapp nylig sitt nittende album, Impact is Imminent. Gruppa slapp også albumet Legal at Last under pandemien, og har derfor ikke rukket å spille det live.

Som vanlig på de siste turneene startet Anvil med instrumentalen March of the Crabs. Her gikk Lips ut blant publikum i det halvfulle lokalet og spilte hele låta der. Deretter gikk de rett over i den steintøffe låta 666, også fra deres klassiske Metal on Metal-album fra 1982. Lyden var bra og gitaren til Lips kom godt frem i miksen, selv med den voldsomme tromminga til Reiner. Lips ønsket så velkommen og meldte at det var tungt å bli gammel og miste håret, men at «growing up is optional».

Som tredjelåt dro de frem Ooh Baby fra debutalbumet. De spilte videre en del nyere låter der flere hadde kule riff, men kanskje litt enkle refrenger. Lips introduserte så Winged Assassins fra albumet Forged in Fire med at krig er noe herk, men dessverre så altfor aktuelt. Før de spilte Free As the Wind fortalte Lips om den gangen han ble spurt om å være med i Motörhead. Han takket høflig nei da han ikke ville forlate kompis Robb eller ødelegge egen karriere. Turneen som support for Motörhead var allikevel en opplevelse, og Lemmy mente at de ville bli det neste store i heavy-metal genren.

Etter den steintunge This Is Thirteen ble det allsang og show fra Lips under klassikeren Mothra fra Metal on Metal. Lips dro frem sitt rampete oppsyn, og hentet som sedvanlig frem en dildo som han spilte gitar med. Konserten gikk mot slutten og under instrumentalen Swing Thing fikk Reiner vist hvilken dyktig trommis han er og kjørte en ganske heftig trommesolo. Som nest siste låt fikk vi Ghost Shadow fra det nyeste albumet, før de avsluttet med selveste Metal on Metal. Mot slutten av låta gikk Lips igjen ut i lokalet og avsluttet der. Så ble han stående og hilse på, og lot seg bli fotografert med publikum.

Oppsummert var dette en bra og artig konsert – man kan jo ikke annet enn å like Anvil.

Det svenske supportbandet Eradikated var et ungt og energisk band som spilte thrash metal i ganske bra kvalitet. De fikk en god mottagelse av publikum og er nok verdt å holde øye med fremover.

Ord: Anders Palm
Bilder: Terje Dokken

[espro-slider id=16623]

Anvil Setlist John Dee, Oslo, Norway 2022, Impact Is Imminent

Liveanmeldelser

Michael Monroe @ John Dee

22. november 2019 Dokken

Michael Monroe
John Dee, Oslo
22.10.2019

Den tidligere Hanoi Rocks frontmannen var både høyt og lavt på John Dee, og viste prov på et energinivå de færreste på halvparten av hans alder kan matche.

Monroe slapp sitt nyeste album bare fire dager før konserten, og med det i bakhodet var det en spenstig avgjørelse å starte showet med fem låter på rappen fra nyskapningen. Selv hadde jeg ikke rukket å høre på albumet ennå, og det kunne virke som flere i publikum var i samme båt. Men det publikum manglet i energi tok Michael Monroe (8,5/10) igjen for på egen hånd. Med diverse glowstick-varianter som sjelden fikk ligge i fred på det lille bordet han hadde med seg på scenen, samt et raft utvalg av hatter som knapt rakk å legge seg på plass rundt det blonde håret før de var av igjen, manglet det ikke på staffasje. Om man også tar med at den stadige leken med mikrofonstativet, kombinert med en ubesluttsomhet om hvorvidt mikrofonen skulle være av eller på nevnte stativ som fikk Ozzy til å se ut som en standhaftig mikrofonbehandler, var det nesten så man ble sliten av å se på han. Et lite tips for fremtiden vil vel være å kanskje bruke trådløs mikrofon, eller at om man på død og liv skal svinge den etter kabelen på Daltrey-vis, bør det være vel vitende om at den vil vikle seg rundt stativet når man er så hyperaktiv som tidligere beskrevet. Det nytter i alle fall fint lite å bli sint på mikrofonstativet.

Nå ble altså første halvdelen av konserten en slags første gjennomlytting av drøye halvparten av albumet, og om ikke annet så hørtes det veldig lovende ut. Spesielt åpningsduoen (både på album og konserten) bestående av tittelsporet One Man Band og Last Train to Tokyo, samt The Pitfalls of Being an Outsider fikk det til å rykke litt ekstra i rockefoten. Og den nevnte foten fikk virkelig utfoldet seg i samkjør med allsangstemmen under den første “eldre” låten, nemlig den brilliante Ballad of the Lower East Side. Monroes kanskje beste sang fra solokarrieren forteller om hvordan New York har forandret seg siden han selv kom over dit med Hanoi Rocks på 80-tallet, og fungerer perfekt som en bro mellom hans eldre materiale og de fire siste albumene, som må sies å være veldig inspirert av den gamle musikkscenen i nettopp The Big Apple. Kanskje ikke så rart all den tid hans gamle Hanoi-kumpan (og ex. New York Dolls bassist), übercoole Sami Yaffa, og erke-New Yorkeren Steve Conte har vært de to faste medlemmene i Monroes band de siste ti årene.

Låta ‘78 må også kunne sies å være et høydepunkt fra disse albumene, og holdt nivået høyt oppe, før den gamle Hanoi Rocks-låta Motorvatin’ i alle fall hevet lydnivået blant publikum til et nye høyder. Etterfulgt av kveldens siste nykommer, Hollywood Paranoia, markerte den starten på det som skulle bli en riktig så trivelig mimrestund siste halvdel av konserten. Først ut var en av de fineste låtene Andy McCoy noensinne har skrevet, Don’t You Ever Leave Me, og da selvsagt Two Steps from the Move-versjonen. På dette stadiet passet det også perfekt med en liten pustepause, både for publikum og Monroe, og da er det vanskelig å gjøre det bedre enn med denne låten.

Malibu Beach Nightmare er kanskje den beste Ramones-låta som ikke er hverken skrevet eller fremført av Ramones, og ble følgelig et av høydepunktene denne kvelden også, komplett med saksofonsolo fremført av sjefen sjøl etter litt om og men. Nestsiste låt før ekstranummerne var en cover av en cover, nemlig Hanoi Rocks sin versjon av Creedence-klassikeren Up Around the Bend. Allsangen satt på dette tidspunktet særdeles løst, og Monroe dirigerte publikum på sitt eget kaotiske vis. Enda mer kaos ble det da han skulle ut blant publikum, og opp på et bord under starten av Dead, Jail or Rock ‘n’ Roll, bare for å finne ut at mikrofonkabelen ikke nådde helt frem, da den for ørtende gang var viklet rundt mikrofonstativet. En noe amper herremann måtte derfor bane vei blant publikum igjen, tilbake til scenen, før han forsvant ut på nytt, denne gangen til miksebordet.

Etter settet fikk nok den stakkars ‘stagehanden’ som til stadighet måtte i aksjon for å nøste opp i kablene, antagelig gjennomgå omtrent like mye som både stativ og mikrofon under konserten. Men, ekstranummer ble det, og det i form av Demolition 23.-låtene Nothin’s Alright og Hammersmith Palais. Sistnevnte er helt der oppe med det beste fra alle de forskjellige stadiene av Monroes karriere, og passet perfekt som en fin avslutning på en heseblesende kveld med en av rockens hardest arbeidende frontmenn.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

Liveanmeldelser

Michale Graves @ John Dee

15. mars 2019 MHN

Michale Graves
John Dee, Oslo
05.03.2019

Det var en sliten og lei Michale Graves som møtte John Dee-publikummet, og som leverte en forestilling langt under hva man bør kunne forvente seg for snaue 400 kroner.

Først og fremst burde det jo for øvrig fremgå hva det var man faktisk kunne forvente seg denne kvelden, for det var langt fra klart og tydelig. Michale Graves (5,5/10) selv har promotert hele turnéen som “Michale Graves plays Misfits”, hvilket naturlig nok vil få de aller fleste til å forvente et sett kun bestående av Misfits-låter fra hans periode i bandet. En periode hvor han var med på to studioalbum, og en periode som hentet bandet litt frem fra glemselen, og gav dem nytt liv og nye fans. Arrangør Rockefeller var enda mer bastante i sin promotering av konserten og lovte en settliste som var “100 prosent dedisert til et av tidenes feteste og mest innflytelsesrike punkband”, før de klarte kunststykket å ramse opp en drøss med Misfits-låter hvorav ikke en eneste én var fra Graves sin tid i bandet. Uansett burde man utfra disse to promoteringskanalene kunne forvente å få høre kun Misfits-låter denne kvelden, bare ikke noen av de Danzig-låtene Rockefeller nevnte, all den tid han kun har gjort en håndfull av disse i løpet av sin 14 år lange solokarriere.

Allerede fra første låt ble det klart at dette ikke stemte, for først ut var nemlig Bedlam fra hans soloalbum ved samme navn. Deretter ble vi pirret litt med tittellåten fra hans første Misfits-album, American Psycho, etterfulgt av The Forbidden Zone fra oppfølgeren Famous Monsters, før det bar rett ut i ny forundring blant publikum. Den neste trioen bestod nemlig av sololåtene Night of the Living Dead, The Beginning of the End og When Worlds Collide. Over hodet ikke dårlige låter noen av dem, men så absolutt ikke hva man hadde blitt forespeilet. I tillegg virket bandet å være litt småslapt, og Graves selv virket helt uinteressert.

Dette kom spesielt til syne under neste låt ut, en av de største hitene fra hans Misfits-karriere, og dermed egentlig hele hans karriere: Saturday Night. Det virket faktisk som om han flyttet pustepausene, sang setningene i forskjellig tempo og rytme på pur faen, bare for at det skulle bli vanskelig for publikum å synge med. Mot slutten av sangen kjørte han mikrofonstativet i scenegulvet, og over mikrofonkabelen, så hardt at kabelen røk, og det ble en liten pause mens det ble fikset en ny mikrofon til mannen. I denne pausen benyttet han tiden, og mikrofonen til gitarist Carlos “Loki” Cofino, til å innrømme at han var sliten og møkklei hele turnéen, hvorav Oslo var den 43. datoen siden nyåret. Det er i og for seg helt legitimt å føle det slik, og på en måte voksent gjort at han innrømmer det, men samtidig så er de nå profesjonelle musikere som burde holde seg for gode til å la slikt gå utover spillingen, og dermed publikum som har betalt gode penger for å se en. Kanskje hadde de rettslige truslene fra tidligere bandkompis Jerry Only også tæret på kreftene, men uansett hva det var så ble de faktisk fornyet etter dette utbruddet (kreftene altså), og det var en mer skjerpet Graves som fortsatte showet med Pumpkin Head og Scarecrow Man.

Men til tross for fornyet energi, så var det stor skuffelse å lese blant publikum da bandet la ut på en ny rekke med hele fem sololåter etter hverandre. Riktignok var det kun Misifts som stod på programmet etter disse låtene, men da hadde allerede litt av piffen gått ut av publikummet. Allikevel er det alltid artig å kunne synge med til låter som Dust to Dust, Helena og Scream!, så også denne kvelden. Og bandet, som også hadde skjerpet seg kraftig, var godt samspilte hele konserten gjennom, og adskillig mye bedre enn de karene Graves hadde med seg sist undertegnede så han, for syv år siden på en random bar utenfor Miami.

Så noen lyspunkter fantes det da også, ikke minst var det herlig løst av Graves og bandet da utstyret til bassist Argyle Goolsby tok kvelden mot slutten av Scream! De valgte nemlig å jamme frem en låt, med improvisert tekst som beskrev akkurat hva som foregikk på scenen der og da. Takket være humoren i dette klarte man også å se litt gjennom fingrene når Graves brukte flere minutter på å forklare hvorfor han valgte å ikke gå av scenen før ekstranumre, pluss et lengre avsnitt om hvordan musikken kobler fansen og bandene, og et par andre ting som gjorde hele seansen veldig “amerikansk”. Men, når de endelig kunne sette i gang med en av de andre virkelig store sangene fra hans tid i tidenes største horrorpunkband, Dig Up Her Bones, så sørget det i alle fall for at alle gikk fra lokalet med et smil… Helt til de begynte å tenke over resten av konserten.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
(Mobil) Foto : Steffen Huseby

Liveanmeldelser

Kadavar @ John Dee

8. november 2018 MHN

Kadavar + Monolord
John Dee, Oslo
01.11.2018

Denne kvelden var viet seige riff, med henholdsvis svenske Monolord og tyske Kadavar. To band som hyppig har vært på besøk i hovedstaden. Et relativt folksomt John Dee var klare for å tas med i tidsmaskinen tilbake til 70-tallet…

Pojkarna i Monolord (8/10) åpnet det hele og slo fast umiddelbart at de ikke hadde kommet for å levere et middelmådig oppvarmingsshow. De som har kjennskap til bandet vet at de er et forrykende liveband, men også at de har et annerledes uttrykk enn sine tyske kompanjonger.

Det låt rett og slett grisefett og buksebeina blafret. Ikke nok med det, lyden var ikke bare sinnsykt fet, men også oppimot perfekt balansert. Og rent personlig foretrekker jeg å høre disse gutta live fremfor på plate. Det låter så uendelig mye bedre i levende live. Kall det gjerne sludge eller doom, åkkesom ga de en leksjon i god retrorock og det på sin sedvanlige måte.

De blytunge riffene traff rett i marg og bein. Etter stemningen å dømme gjaldt det også resten av de fremmøtte som hadde rukket å få somlet seg inn tidsnok på John Dee. De som ikke rakk det gikk definitivt glipp av en aldri så liten magisk seanse.

Etter en real oppvisning fra svenskene, og en pustepause for å komme til hektene, var det klart for Kadavar (7.5/10). Med fare for å virke i overkant subjektiv, ble det en bitteliten nedtur etter svenskenes massive oppvisning. Joda, Kadavar leverte varene men har ett noe mildere lydbilde og lefler mer med den psykedeliske delen av hard rocken, og det låt nesten spinkelt i forhold. Men etter noen låter og litt akklimatisering var det overhodet ingen tvil om at tyskerne også var i form.

Personlig var høydepunktet låta Black Sun fra deres selvtitulerte debutskive, men la oss heller ikke glemme Doomsday Machine fra den minst like sterke oppfølgerskiva, Abra Kadavar. Publikum var med fra første stund og ingen som helst tvil om at bandet har en dedikert fanskare her til lands. Ikke uten grunn, for tyskerne lever opp til sitt image som reinspikka kloninger fra 70-tallet.

Dyktig og gjennomført til fingerspissene, både kosmetisk, lyd- og spillemessig. Kort og godt et vel gjennomført sett med både gammelt og nytt materiale, men som sagt denne kvelden var det de svenske gjestene som stakk av med førstepremien, uten at det gjorde kvelden til noen skuffelse, snarere tvert imot.

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Pål Bellis

[espro-slider id=12432]

Liveanmeldelser

Pain @ John Dee

2. februar 2018 MHN

Pain
John Dee, Oslo
27.01.2018

15 års ventetid var endelig over: Peter Tägtgren og hans Pain-kollektiv gjestet hovedstaden igjen, og etter en noe fraværende innledning “møtte publikum opp” også.

Riktignok har de spilt på tre norske festivaler i mellomtiden, sist på Tons of Rock i 2016, men til tross for en jevn strøm med utgivelser så har vi ikke vært bortskjemt med besøk fra Tägtgren & co. Og ifølge han selv er ikke dette etter eget ønske, men rett og slett grunnet dårlig med napp hos norske bookingselskaper. Til tross for lørdagskveld, og et mer eller mindre fullsatt John Dee var det fortsatt et relativt døsig publikum som møtte Pain (7/10), og det skyldtes ikke en slapp start fra bandet, tvert imot.

Det hele startet nemlig med Dancing With the Dead og Monkey Business, dog må det legges til at tilstedeværelsen av trøkk kanskje ikke veide helt opp for den noe svake lyden, spesielt var vokalen plassert litt vel lavt i lydbildet. Det skulle ta enda et par låter før dette ble optimalt, noe som var litt synd, da nummer som Black Knight Satellite og Suicide Machine hadde fortjent litt bedre. Heldigvis gikk det seg til på de to første bidragene fra You Only Live Twice, nemlig The Great Pretender og DirtyWoman. På sistnevnte virket publikum å endelig våkne også, og under Just Hate Me ble det riktig så god stemning.

Som låtskriver og produsent er Tägtgren nærmest urørlig, i alle fall i sitt nabolag av rockelandskapet, mens som frontmann er han kanskje ikke den aller mest spennende. Rent musikalsk er det ikke noe å sette fingeren på, men med unntak av et par poseringer for noen mobilkameraer på første rad, var det ikke mye engasjerende samspill med publikum ute og gikk. Heldigvis står låtene støtt på egne ben, og på Call Me fikk han også hjelp av gitarist Greger Andersson i Joakim Brodén sitt naturlige fravær.

For øvrig var det et særdeles habilt band sjefen sjøl har med seg denne gangen. Den som imponerte mest var kanskje hans egen sønn, Sebastian, på trommer. Gutten (han er tross alt bare 19 år) har helt klart latt seg inspirere av den hardere delen av nabolaget, og tilførte låtene mye av det nevnte trøkket med sin aggressive spillestil.Selv har jo far sagt i intervjuer rundt sistealbumet at han for en gangs skyld forsøkte å faktisk synge i stedet for å bare rope, og på blant annet tittellåten Coming Home, fikk han vist at han så absolutt behersker dette også. Siste låt før den sedvanlige lille pausen var On and On, hvis Bach-inspirerte keyboardparti nesten lener mer mot 2 Unlimited sin like Bach-inspirerte The Real Thing enn noe annet.

Etter en kjapp pust i bakken kom Tägtgren jr. tilbake på scenen og sparket igang første ekstranummer, You Only Live Twice. Så var det tid for kveldens coverlåt, og personlig synes jeg Pain gjør Eleanor Rigby bedre enn The Beatles gjorde selv, her også akkompagnert av allsang fra publikum. Helt klart et av kveldens høydepunkter. Så var det tid for, i mine ører, tidenes ringetonelåt, og da visste man også at konserten sang på siste verset.

Shut Your Mouth var låta som skaffet bandet deres gjennombrudd her til lands, blant annet grunnet hyppig rotering av videoen på kanaler som ZTV, og låta er like tøff den dag i dag som den var da den kom for snart 20 år siden. Kjapt oppsummert var det en meget solid settliste, levert av et knakende godt band, foran et noe slapt publikum, som i likhet med lyden kom seg utover konserten og sørget for en bra kveld.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

kaufen ultima bold online in deutschland Pharma-Nachrichten | Pharmaindustrie | pharmazeutische Industrie | heftige Pharma

Liveanmeldelser

Taake @ John Dee

18. desember 2017 MHN

Taake + Helheim + Asagraum
John Dee, Oslo
01.12.2017

Noen ganger er det kun svartmetall som duger, og hva passer vel bedre i vinterkulden enn en line-up bestående av nettopp dette? Flere syntes å enes om dette idet John Dee åpnet dørene til en svart aften på John Dee første dag i desember.

Først ut var Asagraum (3/10), som for undertegnede ble et nytt bekjentskap. Det er alltid moro når folk utfordrer vante mønstre, for dette bandet bestående kun av kvinner viser mange andre black metal-artister at det ikke er et kriterium å ha utovertiss for å kunne spille svartmetall. Derimot virket de noe urutinerte på scenen, som om materialet i grunn gjør seg best i studio og ikke er helt spilleklart for et livepublikum. De reddet seg dog inn med egen tilstedeværelse der materialet kom til kort, men klarte ikke å nå helt opp.

Deretter var det klart for Helheim (1/10). Med mye snadder å ta av når det kommer til materiale, skulle dette dessverre vise seg å bli en skuffelse. Generelt sett var det lite dedikasjon, og de fremstod som lite troverdige på scenen. Hvorvidt dette skyldtes en dårlig kveld eller ei på et personlig plan, vites ei, men endrer ikke at de stod for en nokså laber fremførelse. Dualitet og ulver landet godt hos publikum, men ble allikevel oppfattet av undertegnede som en nokså tafatt og tannløs affære som gikk litt på autopilot. Alt i alt hadde vi nok ventet oss mer.

Alle gode ting skulle dog vise seg å være tre, der det endelig var tid for kveldens hovedaktør Taake (7/10). Huset i havet og Sverdets vei fra siste skive fungerte svært bra live, og vi fikk også et knippe høydepunkter fra de gode, gamle utgivelsene.

Alt var velspilt, fullt av driv og energi, og fremført med en svært god tilstedeværelse fra samtlige. Derimot ble det litt mye klovneri til tider som trakk noe ned, og de anti-religiøse faktene til Hoest bød på litt for mye av det ”gode” – ja, det ble tidvis nesten harry på feil vis.

Allikevel leverte de en knallkonsert denne kvelden og viste at Taake fortsatt er en solid aktør i den norske black metal-verdenen.

Tekst: Stein Akslen & Mari Groven Holmboe
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=10765]

Liveanmeldelser

Brant Bjork @ John Dee

16. oktober 2017 MHN

Brant Bjork + Lonely Kamel
John Dee, Oslo
28.09.2017

Brant Bjork og hans Low Desert Punks parkerte vanen utenfor John Dee, og tok med Oslo-publikummet ut på ørkenvandring.

Først ut på John Dee var de lokale heltene i Lonely Kamel (7/10), en meget god match til hovedattraksjonen, og etter en behagelig start med A Million Years From Home, trøkket de virkelig til med Evil Man. I løpet av den drøye halvtime de hadde til rådighet fikk vi låter fra nesten hele katalogen, og kun debutalbumet fikk være i fred. Til gjengjeld fikk vi en ny låt, Fascist Bastards, som faktisk var høydepunktet i settet deres. En knallbra låt som lover godt for det kommende albumet. Etter tittellåten fra sistealbumet, Shit City, avsluttet de med deres egen stonerrockhymne The Trip. En godt gjennomført jobb av Thomas Brenna og hans kumpaner, og de gjorde akkurat det et oppvarmingsband skal gjøre, nemlig å sette stemningen for resten av kvelden.

Og resten av kvelden tilhørte Brant Bjork (6,5/10) med ensemble. En mann som har betydd like mye for stonerrocken som Beethoven gjorde for romantikken, noe hans tidligere musikalske rulleblad er et bevis på. Derfor er det heller ikke det minste ironisk at mannen kom på scenen med et utseende som unektelig minnet om en annen stonerlegende, Tommy Chong. Og det var noe herlig uhøytidelig over starten på konserten der bandet kom ut på scenen og brukte et minutts tid på å stemme og gjøre seg klare, mens en helt vilkårlig sang fortsatt spilte på anlegget, før de satte i gang. Ikke noe klassisk mesterverk som introlåt før man plutselig dukker opp på scenen i en sky av røyk her i gården, nei.

Det hele begynte med videosingelen Stackt før de besøkte Black Power Flower-albumet med Controllers Destroyed og Buddha Time (Everything Fine), og det første som slår en er at selv om det er mer trøkk i låtene live og det låter litt friskere, så er det fortsatt noe monotont over dem. De er alle laget over nøyaktig samme lest, og mens det bugner av fete riff, så mangler det liksom litt på melodifronten. Bjork er for øvrig ingen fantastisk sanger heller, men han veier opp med en særdeles lunefull personlighet på scenen. Etter å ha blitt bydd på et stykke med Humble Pie, ble vi tatt med helt tilbake til Bjorks solodebut Jalamanta og påstanden om Too Many Chiefs… Not Enough Indians.

Etter hvert så var det også tid for å introdusere kveldens annonserte gjesteartist, nemlig Sean Wheeler, en kultfigur i musikkmiljøet rundt den californiske ørkenen. Og når vi først er inne på lookalikes så kunne antagelig Wheeler gjort godt fra seg i en Tom Waits-konkurranse av slik art. Sammen gjorde de tospannet Dave’s War og Biker No. 2, og etter litt småproblemer med å finne tonen (bokstavelig talt) innledningsvis så var harmoniene de to imellom en velkommen vitamininnsprøytning. Å kalle Wheelers sceneopptreden for eksentrisk ville være en underdrivelse, men samtidig var det også et underholdende skue. Etter nok en tur tilbake til debuten, og åpningssporene Lazy Bones/Automatic Fantastic var det tid for kveldens høydepunkt med Let the Truth Be Known og det banalt sjarmerende refrenget “Let the truth be known… and get your ass stoned!”

Bandet gikk så av scenen for en kort kunstpause, før de kom tilbake og gjorde tre ekstranumre. To av disse var kanskje to av Bjorks mest kjente låter, Freaks of Nature og Low Desert Punk. Førstnevnte med Wheeler tilbake som Bjorks sidekick, denne gang med en maske og pantomimedans som fikk hans første besøk på scenen til å virke like normalt som brødskive med Nugatti. I løpet av denne utvidede seansen klarte for øvrig gitarist Bubba DuPree å lure inn hovedriffet til Heaven on Their Minds fra Jesus Christ Superstar. Sistelåten Low Desert Punk er virkelig en av disse låtene som får enda mer energi live enn på plate, og et trekvart fullt lokale virket å være relativt fornøyde der de lusket ut i høstmørket.

Og summa summarum var det en helt ålreit konsert; overhodet ikke dårlig, men heller ingen høydare. Litt flåsete kan man jo si at selv om det ikke er noe ironisk over fremtoningen til Bjork, så er det kanskje en smule ironisk at de aller fleste tekstene hans handler om frihet til å gjøre hva man vil, mens han selv virker å være litt låst til sin egen definisjon av sjangeren han har vært med å skape. Men, selv om de store høydepunktene kanskje uteble så ga han og bandet oss en trivelig kveld på besøk hos 20-årsjubilanten John Dee.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis

[espro-slider id=9940]

Liveanmeldelser

Hymn @ John Dee

25. februar 2017 MHN

Hymn
John Dee, Oslo
22.02.2017

Oslobaserte og plateaktuelle Hymn gjestet John Dee og ga oss Roadburn-vibber på en snøfylt onsdagskveld.

Det var en stor skuffelse da undertegnede ikke rakk å få med seg oppvarmingsbandet Barren Womb etter endt kveldsvakt på jobb. Selv om jeg i dette tilfellet ikke har et anmeldelsesgrunnlag, kan jeg trygt konstatere med at de var et passende oppvarmingsband for nestemann ut. Nok om det. Jeg hadde æren av å anmelde HYMN’s nye plate, Persih, forleden og hadde dermed ganske høye forventinger til resten av kvelden.

Idet jeg ankommer John Deestår scenen tom, lyssettingen klar og publikum venter i spenning. Få minutter etter at jeg har funnet meg til rette i favorittkroken gjør Hymn (9/10) sin entre. Området nærmest scenen ble sakte, men sikkert fylt opp idet åpningsnummeret tas imot av publikum.

Primært bestående av deres nyeste utgivelser, var konsertens første halvdel en opplevelse med mange høydepunkter og et temmelig stillestående publikum (kan man forvente annet til droning?). De fortsetter å spille tungt, og lar virkelig musikkopplevelsen stå i fokus videre. Seige, langtrukne riff og et fengende driv slår imot oss, låt etter låt.

En skulle kanskje tro at når man har vært så lenge på toppen av doom-sjangeren i Norge som disse karene, at alle ideene var levd ut (de spiller også i Tombstones). Men dette var altså ikke tilfellet. Duoen var upåklagelig samspilt, og holdt intensiteten jevnt utover hele settet.

Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Om ikke så utfordrende sjangermessig, er de uansett et velkomment bidrag i doom-porteføljen. Denne kvelden ga meg Roadburn-vibber, og jeg er nok ikke alene om den påstanden. Jeg vil tørre å si at dette var en vellykket aften, både for bandet og tilskuerne. Tommel opp!

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

Liveanmeldelser

Orango @ John Dee

25. februar 2017 MHN

Orango
John Dee, Oslo
18.02.2017

Med et splitter nytt album i salvesken, og etter en aldri så liten signingsferd i Tyskland og på Vestlandet, ankom Orango hovedstaden og et utsolgt John Dee.

Og det var månedsferske The Mules of Nana som stod i fokus denne lørdagen. Syv av de ti sporene på nyskapningen ble spilt, og de gjorde seg så absolutt ikke bort i selskap med resten av låtene Orango (7,5/10) hadde plukket frem fra godteskuffen denne kvelden. Åpningsduoen fra albumet åpnet også konserten, og spesielt låt nummer to, The Honeymoon Song, satt som et skudd. Mye takket være en stødig, og noe utvidet bassintro signert nykommer Hallvard Gaardløs. Ikke før det sjette innslaget beveget de seg innom eldre materiale, og publikum jublet umiddelbart for den lett gjenkjennelige starten på Dirty Ride, fra 2014’s mesterverk Battles. Etter dette fulgte et av kveldens store høydepunkter: Sundown starter kanskje som en relativt streit låt til Orango å være, men avslutningen denne kvelden var intet annet enn fantastisk, og herrene Bredeli Kanck, Gaardløs og Slåke virket å storkose seg på scenen der låtas koda virket å bygge langt ut i det uendelige.

Til å følge opp dette valgte bandet å kjøre et av de sterkeste sporene på The Mules of Nana, en annen hvor også mye av kvaliteten ligger i avslutningen, nemlig den noe mer dempede Heirs. Siste nye låt på lista var Train Keeps Rolling On, og som på flere av de andre låtene viste også her Gaardløs at han fyller en annen viktig rolle i bandet ved siden av å være bassist, nemlig å være en av stemmene i deres mange trestemte harmonier. Men, etter Been Gone Too Long og Jade Stones, skulle han nok en gang få vise frem sine ferdigheter på firestrengeren. Mot slutten av Hard Headed Woman virket nemlig Bredeli Kanck å få ørlite granne tekniske problemer, og tok seg en tur ut til siden mens publikum ble servert noe så sjeldent som en drivende god bass-solo. Kudos til bandet om dette egentlig var planlagt, men enda større kudos om det faktisk ble gjort på sparket.

Driftwood var siste låt i det ordinære settet, og bandet gjorde så et halvhjertet forsøk på å gå av scenen, men lot seg kjapt «overtale» til å kjøre et par låter til. Og alle de tre siste låtene kom fra nevnte Battles; var blant låtene som fikk kveldens høyeste jubel; og var blant kveldens høydepunkter. Bearded Love er kanskje en av de tøffeste låtene bandet har, noe den beviste også denne kvelden. Så fikk endelig publikum den låta de hadde ropt på hele kvelden, nemlig Cajun Queen. Med sin smittende shuffle-rytme skiller den seg litt ut fra resten av Orangos repertoar, og det er lett å skjønne publikums begeistring. Men, rosinen i pølsa denne kvelden, selveste creme de la creme, var avslutningsnummeret Diggin’ for Praise. I form av å være den nestbestelåta på bandets beste album, er jo mye avgjort på forhånd, men fremføringen bandet gjorde på John Dee var også en av de beste undertegnede har sett bandet gjøre av den. Harmoniene satt som et skudd, lyden var nær perfekt (hvilket den for øvrig hadde vært hele kvelden), og gutta spilte så bra at det faktisk nesten var så man ikke savnet Hammond-orgelet som akkompagnerer dem på albumversjonen.

En praktfull avslutning på en særdeles trivelig kveld. En kveld som beviste at de nye låtene passer som den berømte foten i hosen sammen med resten av bandets materiale, og at bandet har funnet en verdig erstatter for Karl Joakim Wisløff i Hallvard Gaardløs. Publikum virket også å kose seg, selv om første halvdel kanskje ikke fremkalte noe massehysteri, og som så mange andre konserter hvor band har konsentrert seg (forståelig nok) om hovedsakelig nytt materiale, så vil nok heller ikke denne skrive seg inn i historiebøkene. Men, bandet viste at de er blant Norges beste liveband, og at deres voksende popularitet er vel fortjent.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis

Liveanmeldelser

Avatar @ John Dee

21. desember 2016 MHN

Avatar
John Dee, Oslo
14.12.2016

Svenske Avatar tok i sommer Norway Rock Festival med storm, og er allerede klar for neste års Tons of Rock. Men, i mellomtiden var det John Dee som skulle få æren av å bli innlemmet i Avatar Country.

For å legge premissene for denne anmeldelsen på bordet, så må det sies at undertegnede ikke har vært overbegeistret for svenskenes musikalske utfoldelser, og følgelig har undertegnede ei heller inngående kjennskap til hver minste lille detalj om bandet. Men, med et åpent sinn og et knippe glødende konsertanmeldelser i hende, samt iherdige anbefalinger fra en skribentkollega i den norske rockepressen, satte jeg spent kursen mot John Dee.

Det første som slår en når Avatar (7,5) kommer på scenen er naturlig nok den gjennomførte stilen som er én stor del sirkus, én stor del freakshow, og en liten dæsj svensk midtsommer. Til passende sirkustoner entret bandet scenen kledd i sort, rødt og orange, på hver side av scenen stod det røde og orange bannere, mens det bak trommesettet var plassert en Avatar-lyslogo i god gammel KISS-stil. Det visuelle var for øvrig noe som stod i høysetet kvelden gjennom. For mens vokalist Johannes Eckerström kombinerte energien til Andrew W.K. med mer hyppig tungerekking enn Gene Simmons, brukte en bensinkanne som vannflaske og ellers alt som var av kropp og ansiktsmimikk til å vinne publikums gunst, vekslet resten av bandet på å opptre som stillestående zombier og å sirkelbange på seg det man bare kan anta måtte bli kiropraktorregninger i en relativt voksen størrelsesorden.

Konserten startet med For the Swarm fra årets nyskapning, Feathers & Flesh, en av i alt åtte låter fra dette albumet, og det noe uryddige lydbildet lydmannen presenterte ved første låt var dessverre vedvarende mer eller mindre konserten ut. Spesielt gitaren til Tim Öhrström var til tider nesten helt borte fra mixen, og faktisk oppdaget undertegnede under et toalettbesøk at det nesten låt mer balansert fra Kjøkkenet enn de forskjellige stedene jeg testet inne i lokalet. Bandet virket ikke videre affekterte av dette og kjørte ufortrødent på med publikumsfavoritter som Torn Apart og Hail the Apocalypse, før kveldens første virkelige allsang kom i form av Bloody Angel. Alt i alt var publikum et imponerende skue denne kvelden, og med never knyttet og struper fuktet lystret de ringmester Eckerström sitt minste lille vink, til det stadiet at gulvet på John Dee i perioder så ut som en eneste stor moshpit.

En annen som imponerte var nevnte Eckerström. Ikke bare er han en frontfigur av grovt kaliber, han har også stemmen til å backe det opp med. Fra snerrende growling det ene øyeblikket, til en sjelfull, dyp stemme under flere av de rolige partiene, til en powermetal-lignende vokal, alt uten at det virket å ligge de alt for store anstrengelsene bak. Et av høydepunktene for undertegnede var Black Waters, hvor han igjen sang med en helt annen stemme. Men, også resten av bandet skal ha skryt for en teknisk godt gjennomført konsert, til tross for at lyden ikke var helt på deres side.

Heldigvis virket ikke dette å påvirke hverken de på eller foran scenen nevneverdig, og da de mot slutten kjørte i gang Let it Burn og Smells Like a Freakshow, virket det som om hele Torggata Bad stod i fare for å bli revet ned til grunnen. I stor kontrast til den sobre stemningen det hadde vært under den foregående låten Fiddler’s Farewell, der Eckerström i hvitt klovnekostyme stod for kveldens mest følelsesladde øyeblikk. Men, det ærverdige badet stod, og dermed fikk vi både Night Never Ending og Tower helt til slutt, begge to med «who-oh-oh»-partier som Iron Maiden ville vært stolte av.

At bandets «nye» stil tydeligvis ikke er forenelig med den gamle, har de lenge gjort klart da bortimot alle låtene denne turneen har vært fra de tre siste albumene, hvilket strengt tatt er et pluss i min bok. For selv om jeg nok fortsatt ikke er helt solgt hva musikken til Avatar angår, så er det disse albumene som virker å ha mest å tilby, og som er mest interessante. Uansett; at de er et forrykende liveband som fortjener en større scene enn John Dee å utspille all galskapen på, det skal ingen ta fra dem. Hvilket er akkurat det man får på Tons of Rock i juni, så alle som skal dit bør kjenne sin besøkelsestid.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=7717]

Liveanmeldelser

Torche/Red Fang @ John Dee

1. november 2016 MHN

Torche/Red Fang
John Dee, Oslo
19.10.2016

Kritikerroste Torche og plateaktuelle Red Fang gjestet John Dee – bra oppmøte på en onsdagskveld.

De som fikk med seg opptredenen til oppvarmingsbandet Torche (8,5/10) denne kvelden, visste kanskje ikke at dette faktisk var tredje gang de spilte i Oslo på litt over ett år. Det liker vi! Det var ikke mangel på trøkk, og lyden var bra. Energien på og utenfor scenen var fantastisk. De nølte ikke i mellom låtene, og kjørte på hele veien uten stopp. Ekstra creds til trommeslageren som var helt insane. Han tok av og gjorde mye av jobben med å få publikums oppmerksomhet.

Scenen står klar, og publikum venter i spenning. Over høyttalerne spilles det noe Led Zeppelin, etterfulgt av stillhet før Red Fang (9/10) gledelig entret scenen med null forvarsel – publikum får nok engang muligheten til å ta av. Åpningsnummeret Wires blir godt tatt imot av publikum, etterfulgt av No Air, som er å finne på deres nyeste skive Ghosts Only. Videre befinner vi oss under grønne downlights, som skaper en perfekt atmosfære til gigens neste låt, Malverde. Lyden satt perfekt, og det skadet ikke med eyecandy i form av matchede rigg med Orange-kabinetter og Sunn-topper.

Det er først etter et par låter at bandet tar seg tid til å hilse på publikum: ”Hello, Norway!”, sier en storfornøyd Bryan Giles, som fortsetter med å fortelle hvor fett han syns det er at så mange dukket opp på en onsdagskveld. Fansen blir også noe varmere i trøya når de fortsetter med å spille låter fra deres utgivelser.

De fortsetter å spille og mister aldri tyngden. De lar virkelig musikkopplevelsen stå i sentrum. Spillegleden de har lyser lang vei, og bandet er upåklagelig samspilt. Groovy riff, psykedeliske elementer og fengende driv slår i mot oss, låt etter låt. Det skader heller ikke at publikum er med hele veien og bistår med moshpits uten like helt fra første rad og helt tilbake til lydbordet. Allsang-faktoren var HØY!

Her fikk man desidert muligheten til å slippe taket og gynge med til groovy rytmer eller moshe helt til mer brutale deler. Begge bandene rocket så intenst og viste at det fint går an å levere varene og være fokusert, uten å være forutsigbare.

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

Nyheter

Kampfar/Vreid @ John Dee

31. oktober 2016 MHN

Kampfar/Vreid/Dreamarcher
John Dee
28.10.2016

Kampfar og Vreid avsluttet turneen på John Dee i Oslo sist fredag – og for en avslutning det ble!

Kvelden er fortsatt ung idet ferden går ned til John Dee for å overvære avslutningskonserten på Profane Solstice From the North Tour. Klokka er bare 20.30 da kveldens første band Dreamarcher (6/10) entrer scenen. Det er litt slunkent i salen ennå, men de som har møtt opp ser ut til å trives med det som blir servert. Dreamarcher leverer en god blanding av klassisk rock, doom og litt extreme metal. Det er ganske varierte saker dette, og gutta gjør en god jobb på scenen, men det gir meg ikke så alt for mye dessverre. Jeg kunne godt ha tenkt meg litt mer trøkk på scenen, men det er for all del et band det skal bli spennende å følge fremover.

Så var tiden kommet til sogndølene i Vreid (8/10), et band jeg har sett utallige ganger tidligere, men som er en like stor fornøyelse hver gang. Salen fylles fort opp med folk, og det begynner å bli trangt om plassen foran scenen idet gutta går på. Allerede under introen er det god stemning ute blant publikum, og det blir ikke noe dårligere når de kjører i gang med første låt. Vi får servert en god blanding av låter fra hele bandets karriere, og det virker som om gutta stortrives på scenen under hele gigen. Dette er nok en av de bedre konsertene jeg har sett av bandet på lenge. For med godlåter som Geitaskadl, The Red Smell, Speak Goddamnit, Solverv og Pitch Black for å nevne noen, så må jo dette bare bli bra.

Siste band ut for kvelden – og høydepunktet for undertegnede og tydeligvis mange andre fremmøtte denne kvelden er Kampfar (9/10). Idet bandet kommer på scenen og drar i gang Gloria Ablaze, er stemningen til å ta og føle på, og det blir heller ikke noe dårligere den neste timen og de femten minuttene bandet spiller. Vi får en god blanding av nytt og gammelt materiale også fra Kampfar, og når bandet drar i gang Hymne fra mellom skogkledde aaser, går det kaldt nedover ryggen på undertegnede, da dette var låten som introduserte meg for bandet midt på nittitallet. Ellers så får vi godlåter som Lyktemenn, Tornekratt og Mylder. Det var nok et par låter jeg savnet, men med en så sterk diskografi er det ikke lett å få med seg alt. Jeg må bare ta av meg hatten for Dolk, for makan til frontmann skal du lete lenge etter. Hele bandet gjør en fantastisk jobb på scenen, og Kampfar er et band som bare må oppleves live.

For å oppsummere kvelden kort, så er det alltid en fornøyelse å ta turen til John Dee. Stort sett er det god stemning og bra lyd der, og denne kvelden er intet unntak. Det var full trøkk fra begynnelse til slutt, og jeg tror de fleste gikk ut i høstmørket fornøyde og tilfredse med det de nettopp har vært vitne til. Jeg er i alle fall storfornøyd og håper det ikke blir så lenge til neste gang.

Tekst: Per Aage Melby
Foto: Therese C. Wangberg

Liveanmeldelser

Katatonia @ John Dee

28. oktober 2016 MHN

Katatonia
John Dee, Oslo
27.10.2016

Det ble en stemningsfull seanse da svenskene i Katatonia gjestet hovedstaden torsdag kveld.

Det var en mørk og tåkefull, eller i hvert fall en greit fuktig, oktoberaften. En aften undertegnede har ventet på i all utålmodighet helt siden nyheten om at Katatonia (10/10) hadde sluppet deres tiende studioalbum, Fall of Hearts, kom tidligere på året. Sist bandet stod på scenen i Oslo var på John Dee i 2012. Sannelig på tide med en liten reunion.  Dystert og melankolsk er to verb som umiddelbart slår meg om jeg skal beskrive disse svenske virtuosene. Vakkert og pompøst er det. Kveldens gig var heller intet unntak.

Katatonia bråstartet med Last Song Before the Fade fra det nyeste albumet. Bandet fortsatte rett på Deliberation fra albumet The Great Cold Distance fra 2006 og fortsatte i god “Katatonsk” stil med godbiter fra flere tidligere album, ispedd nytt materiale innimellom. Låtene kom tett etter hverandre, med såvidt rom for en liten presentasjon innimellom. Her fikk vi alt fra Teargas fra albumet Last Fair Deal Gone Down fra 2001, til Evidence fra Viva Emptiness, via My Twin fra allerede nevnte The Great Cold Distance til slageren Old Heart Falls fra sisteskiva Fall of Hearts. Bandet leverte tunge riff i kontrast til vokalist Jona Renkses såre vokal, der han stod skjult bak et slør av hår. Publikum fikk såvidt et glimt av ansiktet et par ganger, men også dette fungerte sammen med den dystre stemningen bandet utstråler. Katatonia er i så måte ingen “entertainere” som trenger å dra vitser eller timeslange soloriff for å få med seg publikum. Her sitter låtene fra begynnelse til slutt, noe et fullsatt John Dee var et bevis på. Til og med lyssettingen vektla det mørke og melankolske der det skinte i blått med noen røde skjæringer innimellom.

Etter 1,5 timer med stemningsfulle og vakre mesterverk, avsluttet bandet ekstranumrene med den noe hardere July fra The Great Cold Distance. Man kan lett se at Katatonia er et band som er tro til sin sjanger og som har god erfaring med turnévirksomhet. Utover et bredt spekter låter er det ikke mye annet som skal til for å underholde publikum. Låtene sitter tett, med en god overgang fra nytt til gammelt. Et stort spenn i låtvalg gjør at alle kan gå ut fra gigen med et smil om munnen. Ihvertfall fikk undertegnede sin livs opplevelse. Tenk at noe så mørkt og trist kan skape så mye glede.. Night is certainly the new day.

Tekst: Katta Skorupska
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Konkurranser

Vinn billetter til The Carburetors på John Dee!

12. mai 2016 MHN

Som seg hør og bør dagen før nasjonaldagen, inviterer The Carburetors til en kveld akkompagnert av flammelakkert rock! Oslobandet blander klassisk Motörhead-rock med skitten punk, en sikker vorspiel-vinner. Asfalten krøller seg og damene hyler når Eddie Guz og de tøffeste gutta i byen dominerer scenen med reinspikka, dieselduftende rock’n’roll!

Metal Hammer Norway og Rockefeller byr på et par billetter til rockefesten, fortell oss bare hvorfor akkurat DU har lyst til å stenke deg i høyoktan denne mandagskvelden, så skal vi finne ut av hvilke to som får komme.

Facebook-event | Billetter

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Lørdag

8. april 2016 MHN

Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
26.03.2016

Første band ut på festivalens siste dag er Nordjevel (9/10,) og kjelleren på John Dee fylles fort opp til tross for at klokken ikke er halv seks enda. Dette er bandets første konsert, og forventningene er skyhøye da debutplaten er et aldri så lite mesterverk. Når sceneteppet omsider trekkes til side dundres det i gang med old school, brutal black metal og allerede fra første tone har de publikum med seg, det er fullt kjør foran scenen etter bare sekunder inn i første låt. Publikum har all grunn til å være fornøyd for dette er så gjennomført og tight at man skulle tro gutta ikke har gjort annet. Det meste klaffet for Nordjevel denne kvelden. Noe småtteri vil det jo alltid være, men det blir bare flisespikkeri i denne sammenhengen. Totalt sett så ble dette til et forrykende show med alt man kan ønske seg fra en black metal-gig. Det var lite med snakking mellom låtene, men det ga bare mer tid til det vi var kommet for, nemlig mer musikk.

Etter en kanonåpning på lørdagskvelden på John Dee går ferden opp på Rockefeller for å overvære Order (6/10). Det er ikke riktig så stor trengsel foran scenen her som det var i kjelleren noen minutter tidligere, men det er god stemning fra de som har valgt å ta turen for å få med seg Order denne kvelden. Når bandet ankommer scenen og starter sin doomish black death metal, brer det seg en mørk stemning over salen som setter seg godt i hjerterota, og den følelsen sitter i ganske lenge utover i konserten før det hele dabber litt av. Det blir dessverre litt langdrygt og litt ensformig. De har ikke det helt store showet og jeg står igjen med en følelse av at dette hadde nok kanskje passet bedre nede i den mørke kjelleren på John Dee, jeg tror de ville fått mer ut av magien og energien i showet sitt der nede. Order er et fett band med dyktige musikere, men jeg synes ikke de klarte å få dette helt frem denne kvelden. I små doser var det fett som bare det, men ikke i 40minutter.

Nifelheim (7/10) er alltid et sikkert kort, og brødrene hardrock leverte også denne gangen. Det blir selvfølgelig som en runde i verdensmesterskapet i nagler og tilbaketrukket hårfeste, men det er jo halve sjarmen med bandet, den totale autistiske holdningen til musikkformen de holder på med.

Moonsorow (8/10) manglet gjerne det store showet – sett bortifra keyboardisten med liksminke og bar overkropp. Likevel maktet de å engasjere noe voldsomt. Som regel ligger bandet hårfint på grensen til totalt fingeren-i-halsen svulstig, men på sett og vis kunne en la seg engasjere av folk og black metal hånd i hånd. Bandet gikk rett i gang med Jumalten Aika fra bandets ferske plate ved samme navn. Vi fikk også servert låter som Pimeä, Suden Tunti, og Taistelu Pohjolasta – uten at en aner hva noe av de handler om uten å konsultere en finsk venn. Men musikken holdt mål, og fordommene om litt vel lystige toner ble vel egentlig gjort til skamme.

Siste band ut på John Dee denne helgen er de svenske vikingene i Månegarm (8/10). Det er første gang svenskene spiller på norsk jord, så John Dee er nok en gang fylt til randen av forventningsfulle fans.Etter å ha hørt bandets siste utgivelse hadde jeg vel ikke de største forventningene, men når det hele dro i gang var alt det glemt. Månegarm kjører i gang med fengende viking black metal så det ljomer over hele lokalet, og det ser ut til at publikum liker det de ser og hører for det blir veldig god stemning ute i salen, noe som vedvarer helt til siste slutt. Bandet holder et høyt tempo og vi får servert både litt nytt og noe gammelt fra bandets diskografi. De har laget en delkule låter opp igjennom årene – flere av dem blir levert her, og det liker vi. En gjennomført bra gig, og en knall avslutning på kvelden på John Dee.

Allerede en time i forveien begynte folk å finne seg til rette til konsertstart, og var man ikke tidlig ute med å gjøre dette, var man ikke garantert god utsikt, for å si det sånn. Mayhem (8,5/10) hadde uten tvil Infernos mest fullpakkede hus i løpet av årets festival. Det var vanskelig å spotte ledige flekker på gulvet, spesielt med tanke på havet av svartekledde mennesker som var blitt til der. Mayhem er kjent for sine kontroversielle sceneopptredener, og de holdt ikke noe tilbake denne gangen heller. Scenen på Rockefeller var dekket omhyggelig – eller uhyggelig fra gulv til tak. Backdropen med bandlogo og grisekadavere var på plass. Selv før bandet gikk på scenen lykkes de med å skape skrekkblandet fryd blant de mange som tok turen for å se avslutningsbandet på Inferno dette året. Fakler og kjettinger ble akkompagnert av mørkt trommespill, og uten noe særlig forvarsel var de plutselig i gang rundt midnatt.

De åpner med A Bloodsword and a Colder Sun og fortsetter med flere kjente låter. Til publikums store overraskelse, ble Mayhem gjenforent med tidligere bandmedlemmer. Vokalistene Sven Erik Kristensen, aka Maniac og Eirik»Messiah” Nordheim delte konserten sammen med nåværende vokalist, Attila. En av bandets grunnleggere, trommis Kjetil «Manheim” Haraldsson, sto også bak flere av låtene som ble fremført den kvelden. Det var også gledelig å se bandets originalmedlem, Jørn ”Necrobutcher” Stubberud på bass.

Lydforholdene var upåklagelige, og det låter godt og raffinert av Mayhem. Med Hellhammer bak trommene i tillegg, går det jo sjelden feil. De varierte mye fra ekstremt, (og da mener jeg virkelig ekstremt) tempo og ned til roligere partier. Vokalistene er også et kapittel for seg. Maniac, gikk ravende rundt i sin stilfulle bekleding på scenen som et enormt blikkfang, og Attila varierte vokalen fra hes skriking og ned til helvetes dypeste avgrunn. Grisehoder var selvsagt en ingrediens i showet, og ble som forventet lempet ut til publikum.

Life Eternal,Deathcrush og Freezing Moon forble høydepunkter på en over gjennomsnittlig god konsert. I tillegg var det stas at gjesteartistene fikk komme ut på scenen til stor glede for publikum. Mayhem har gjort dette i flere tiår og kan dermed trygt omtales som pionerer innen norsk svartmetall. Det forklarer ganske enkelt hvorfor Rockefeller var så stappa og proppfull av stemning den lørdagen.

Tekst: Per Aage Melby, Pål Lystrup, Monique Mesquita

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3974]

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Fredag

8. april 2016 MHN

Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
25.03.2016

Anført av Blastfest-general Yngve ‘Bolt’ Christiansen, stilte Blood Red Throne (7,5/10) som første band på hovedscenen tidlig fredag kveld. I likhet med Vader måtte også det norske veletablerte dødsmetallensemblet klare seg med et show utelukkende bestående av medlemmenes egne påfunn underveis, sett bortifra et elegant nytt backdrop med en stor, blodrød trone. Men i så måte hjelper det at bandet har både en Ivan Gujic på gitar og en Bolt på vokal. Mr. Bolt spydde underveis i helikopterbangingen, Ivan styrtet sprit, brakk gitaren og så ellers ut til å lide av akutt hjerneskade under mye av konserten. Den ene skyhøye spyttklysen fra Bolt traff dessuten rett i pannen på bassist Ole Bent Madsen. I det hele tatt var det en konsert med like mye ablegøyer som det var tung bunnsolid death metal. Der er det også noe som må sies, nemlig at det fremdeles er slik at det er låtene fra Altered Genesis som virkelig får i gang størst grad av headbanging. Hva det sier kan en la stå som et åpent spørsmål.

Det andre bandet ut på Rockefeller denne langfredagen er Gelsenkirchens store sønner, Sodom (7/10). Til å begynne med er det vanskelig å høre noe som helst fra der jeg står ganske langt bak i lokalet, lyden er som seig graut. Jeg flytter meg nærmere miksebordet der lyden vanligvis er bedre, og utover i konserten bedrer den seg betraktelig. Nå er heller ikke Sodom kjent for å ha krystallklar lyd på noe som helst, men det er en fordel å faktisk klare å skille ut hvilke låter som blir spilt. På de knappe 40 minuttene Tom Angelripper og co har til rådighet, får publikum hovedsakelig servert låter fra tidlig i karrieren, som Outbreak of Evil, Sodomy and Lust, Blasphemer, Agent Orange og avslutningsnummeret Ausgebombt. I tillegg byr Sodom på låten med det fantastiske navnet The Saw is the Law, og City of God – en låt jeg betrakter som relativt ny, men innser nå at det er hele ti år siden den ble gitt ut. Upåklagelig valg av låter, og det låter tidvis veldig kult. Bra energi, aggressiv riffing og sterk tysk aksent – trenger man noe mer for å kose seg? Ingen Sodomkonsert uten Mötorheadcoveren Iron Fist, og midtveis i settet gjester Tore Bratseth fra Bömbers scenen for å gjøre vokal på nevnte låt som han naturlig nok dediserer til Lemmy, til god respons fra Infernopublikummet. Vel blåst!

Nest siste band på hovedscenen hadde reist hele veien fra USA, og lød navnet Suffocation (8/10). Bandet har spilt Inferno minst to ganger tidligere, men denne gangen var de fra første stund tilbake der de skulle være, som gode eksempler på skikkelig brutal death metal. Slik går det gjerne også når en sparker i gang ballet med Thrones of Blood og Breeding the Spawn. Nå skal det sies at det føltes litt merkelig med et band hvis besetning kun huset to av de vanlige medlemmene. På trommer var godeste Kevin Talley (Misery Index, Dying Fetus, Six Feet Under og så videre) på plass siden sist, og tok altså over etter Dave Culross. Vokalen kunne en kjenne igjen fra det litt mindre New York-bandet Dehumanized. Den stod Andres Montoya for, og han erstattet da altså Frank Mullen, som ikke alltid er med live lenger, siden det er mer penger å hente på vanlig dagjobb når en har familie å forsørge. Som erstatning for Guy Marchais, steppet Charlie Errigo inn, også kjent fra mindre New York-band, som Pyrexia og Internal Bleeding. Savnet etter ablegøyer og lange taler fra Mr. Mullen var helt klart tilstede midt mellom Catatonia, Pierced From Within, Entrails of You, og Effigy of the Forgotten, men ellers var det meste som det skulle. Derek Boyer hadde ikke bare bassen lavt over gulvet, men valgte å bokstavelig talt å støtte den til gulvet store deler av konserten. Fascinerende i seg selv. Like kjekt var gjenhør med Abomination Reborn fra det superbe selvtitulerte comebackalbumet, så også solide gjennomkjøringer av Infecting the Crypts, Funeral Inception, og Liege of Invernacity.

Svenske Craft (7,5/10) har fått æren av å avslutte kvelden nede på John Dee, og lokalet er til å begynne med stappfullt. Det er andre gangen Craft spiller i Norge, og til tross for at de har holdt på siden 1998, er ikke Craft det mest rutinerte livebandet ettersom de ikke begynte å spille live før i 2014. Ingen av bandmedlemmene kan sies å være spesielt ekstroverte i sin opptreden, spesielt ikke vokalist Nox der han vandrer fram og tilbake på scenen uten å kommunisere med publikum i særlig grad. Men, det kler faktisk musikken veldig godt, det ville vært helt feil hvis de hadde brutt ut i et totalt publikumsfrieri. Låt nummer to i settet, Death to Planet Earth, blir greit mottatt av publikum, men det er først litt uti settet at salen er med på notene. Lydteknikerne på John Dee fortjener en klapp på skulderen, lyden er rimelig hvass, men det låter fortsatt klart og tydelig. Det er dessuten deilig å se en trommis som faktisk slår skikkelig på trommene, i stedet for å bare pirke borti dem som en annen jazzmusiker, og i den grad man kan snakke om saftig trommelyd, så er det her det.

De aggressive partiene i musikken til Craft akkompagneres av strobelys som kan gi enhver stakkar epilepsi, men avløses av seig riffing med småprogressive elementer. Avslutningsvis får publikum det de venter på, nemlig «hiten» Fuck the Universe. Her headbanges det voldsomt både på scenen og ute i lokalet, og etter at bandet har spilt seg gjennom Xenophobia tar trommisen ordet. Han proklamerer at dette er hans siste konsert med Craft, og at det nå er på tide å overlate trommestikkene til noen andre. Han får en velfortjent applaus, og det er nå klart for siste låt for kvelden, I Want to Commit Murder, med Trish fra Djevelkult bak trommene, noe som blir godt mottatt av de som fortsatt er igjen i salen. En vel gjennomført konsert fra bandet fra Dalarna, og forhåpentligvis har Infernopublikummet igjen litt krefter til å få med seg Nile på hovedscenen.

Nile (7/10) blir ofte omtalt som en av de største innenfor death-metal sjangeren. Musikken er, som bandnavnet hinter til, inspirert av musikken i Midtøsten. Bandet er kjent for voldsomme og tekniske liveopptredener, så forventningene til freadagskvelden var høye. Til tross for de gode ryktene, klarte de ikke å lokke med seg nok publikum til å fylle lokalet. Folkemengden på Rockefeller var helt ok til å begynne med, og endte opp med å bli halvfullt etter hvert som de spilte. De åpner settet sitt med Sacrifice Unto Sebek, et nummer med en østlig inspirert intro og melodiøse partier – typisk Nile med andre ord.

En haug av hardbarka fans klapper og hoier idet de entrer scenen, og som de erfarne musikerne som de er, tenker man at de vet hva som skal til for å utføre en god konsert. Fra deres side klarte de dette utmerket. Musikken deres er hard og meget bra utført, teknisk sett. Vi fikk servert mengder med hylende gitarsoloer, takket være Karl Sanders. Vokalist Dallas Toler-Wadeprøver iherdig å få liv i publikum med jevne mellomrom,”Can I get a fuck yeah?”, spør han og det funker dessverre ikke mer enn noen sekunder før folk står tilbake med armene i kors. Det virket som folk var mer opptatt av å konsentrere seg for å lytte til musikken og følge med på teknikkutførelsen, enn å faktisk la seg rive med av den og ha det gøy.

Alt i alt holdt så holdt det ikke mål ut ifra forventingene. At Nile er teknisk flinke er det ingen tvil om, og folk anerkjente dette også uten å gå helt amok – men kjemien mellom band og publikum var ikke helt tilstede dessverre.

Tekst: Pål Lystrup, Mari Thune, Monique Mesquita

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3928]

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Torsdag

8. april 2016 MHN

Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
24.03.2016

Deathcode Society (6,5/10) har helt klart kulere musikk enn de har navn, i alle fall på plate. Live ble det dessverre litt tannløst, og at de attpåtil hadde kastet seg på det som virker som en bølge av band hvis medlemmers identitet skal holdes skjult. Vel, snart er ikke det så spennende lenger. Ikke etter Ghost, Misthyrming, MGLA, Cvlt og en drøss andre i nyere tid har kjørt samme konsept. I grunnen forløp konserten som de fleste tidlige konserter på John Dee; Halvfull sal, litt slapp stemning, som regel dårlig lydproduksjon, og også ganske ofte «så där» interessante band.

ICS Vortex (7,5/10) er kjent fra Borknagar, Arcturus og Dimmu Borgir, og er aktuell med sitt eget album, Storm Seeker. En atmosfærisk intro setter stemningen i gang, og det er full jubel når bandet kommer ut på scenen. Idet Vortex inntar scenen sammen med bandet som skulle backe han denne kvelden, dukket det plutselig opp flere nye mennesker i publikum, noe som kan tolkes som et bevis på hva Simen «ICS Vortex» Hæstnesbetyr for miljøet den dag i dag. Ovennevnte er en bemerkelsesverdig frontfigur, og han virker sulten på å spille. Resten av bandet beveger seg så godt det lar seg gjøre, og det er faktisk gøy å se på. De byr på teknikk, sjarm og spilleglede. Gitar og bass kommer til sin rett, og er akkurat så fremtredende som de bør være og trommene låter greit.

Hestnæs oppførte seg utrolig casual på scenen, og hadde god kontakt med publikum. Vi fikk også servert noen joviale kommentarer innimellom, hvilke ble godt tatt imot av Inferno-publikummet. Med en sånn holdning gjennom hele konserten, kan man trygt anse dette som et tegn på at han selv hadde det fint på scenen. Hva selve synginga angår, kan ikke Hestnæs’ stemme beskrives som annet enn glimrende. Som clean vokalist, har denne mannen en stemme som overgår det aller meste av andre vokalister. Og med både sanger fra Storm Seeker-platen og gamle låter, klarte han stort sett å holde showet interessant gjennom hele sin opptreden. Alt i alt var settet relativt velkomponert, og det er lite å pirke på. Selv om dei utgangspunktet vet hva som skal til for å fenge et publikum, dabbet responsen noe av mot slutten av showet. Hadde publikum vært noe varmere i trøya i forkant, hadde nok dette resultert annerledes.

Vader (8/10) er alltid solide live, så også som andre band ut på Rockefeller-scenen, anført av en litt slapp Peter, om sant skal sies. Selvsikkerheten er fin den, så lenge det ikke fører til at en blir for tilbakelent. Gitarist Spider på ytterste venstre sørget dog for fullt liv. Hans hockeymanke og skinnvest var stort sett i full bevegelse. Mannen har mye av æren for at Vader holdt koken med et show kun basert på det musikalske og lite visuelt annet enn en enkel backdrop. Men låtene er jo stort sett også bare krem. Faktisk har bandet såpass lang diskografi at en dessverre ikke rekker få mer enn små utvalg av all den storhet som der finnes. Denne kvelden fikk vi klassikere som Wings, Dark Age, Vicious Circle, og Carnal, men også nyere klassikere som Come See My Sacrifice, Triumph Of Death, og Helleluyah!!! (God Is Dead).

Nest siste band på John Dee torsdagskvelden var Scarred (6/10) fra Luxemburg. Bandet profilerer seg som Luxemburgs svar på Gojira, så da skjønner de fleste at det dreier seg om teknisk death/thrash med masse groove. Og groove ble det mye av! Med intens riffing brøytet bandet seg breialt gjennom settet og leverte en flere sterke låter. Blandingen av thrash og death metal funket godt, og i tillegg til nevnte Gojira var det flust av Machine Head, Lamb Of God og Pantera til stede. Tidvis ble det pinlig nært plagiat, men gutta klarte å balansere sånn akkurat passe. Noen av låtene ble også litt vel like, men ikke så like at det ble plagsomt. Det hele funket best når det var tungt og groovy, for når tempoet økte til nivå death metal ble det litt grøtete. Vokalen slet på de semi-rene partiene, og framstod som litt lite dynamisk. Det visuelle var heller ikke all verden, noe som påvirket publikum som forholdt seg fattet og kontrollert gjennom hele konserten. Lyden var godkjent, men jeg savnet litt mer volum på bassen. En god opplevelse, men fortsatt et stykke igjen til en topp-plassering.

Marduk (8,5/10) satte igang full blitzkrieg med Frontschwein. Like etter ble det annonsert at The Blond Beast marsjerte inn, og passende nok gled det rett over i Slay The Nazarene. Fin blanding av det tredje riket og spyd inn i himmerike der altså. Med 502, The Levelling Dust, Cloven Hoof, Burn My Coffin, og Womb of Perishableness sementerte Marduk seg som et band en simpelthen bare blir nødt å trykke til sitt bryst i livesammenheng. At bandet nå har sluppet en solid plate i Frontschwein, og er så tighte og solide som de er live… Vel, all honnør! Og det uten gammel romersk hilsen!

At Cattle Decapitation (10/10) gav ut fjorårets beste skive, er et ubestridt faktum! Derfor var det et godt utgangspunkt for å overvære Cattle Decapitations første konsert i Norge siden 2007. Og fy feite for en opplevelse det ble! Med et fullstappet John Dee som fotskammel, startet seansen med åpningskuttet fra The Anthroposcene Extinction, den geniale Manufactured Extinct. Og fra første tone låt det steike bra. Lyden var gulle god, i hvert fall lengst fram i lokalet, der undertegnede stod. Og lyden er essensiell for et band som spiller så krevende og brutal death/grind som det Cattle Decapitation gjør. Kompleksiteten i låtene og alle detaljene som ligger og briljerer i gitaren og trommene er enkelt og greit avhengig av dette. Det ble levert flest låter fra siste skiva, med nevnte åpningslåt, Not Suitable For Life og Pacific Grim som høydepunkt. Heldigvis hadde amerikanerne også plukket ut bautaene Your Disposal og Kingdom Of Tyrants fra Monolith Of Inhumanity, sistnevnte kom forresten som avslutningslåt.

Bandet framstod som selvsikre og framoverlente, understreket av gitarist Josh Elmores passende arroganse og vokalist Travis Ryans passende jovialitet. En udiskutabel god kombinasjon. Travis appellerte til publikum mellom flere av låtene, men det som huskes best var vokaliseringen. Med en enorm bredde som inkluderer både hvesevokal, black metal vokal, grynte vokal og pig sqeels er det komplett uforståelig at ikke stemmebåndene til Travis har tatt kvelden ennå, for han tok så hinsides hardt i at det var rart at ikke øynene poppet ut av skallen på fyren. Og David McGraw (!), går det an å spille trommer frekkere og hardere?!? Det gikk unna i et forrykende tempo, kombinert med en enorm presisjon. Konserten ble en massiv maktdemonstrasjon som påvirket publikum til gjentatte ganger circle-pits og massiv headbanging. Ekstrem metal har aldri vært nærmere perfeksjon!

Mysticum (10/10) som headlinermateriale? Vel, mange ville nok diskutere akkurat det, på tross av bandets historiske signifikans, med link til den indre sirkel rundt Euronymous, deres eviglange fravær fra livescenen også videre. Men idet teppet falt, og bandet fikk vist fram sitt nøye planlagte show, var det tydelig at det var verdt de pengene arrangøren har måttet punge ut. Alle de tre medlemmene var forhøyet på podier, og resten av scenen var et virvar av videoshow, lys og strober. Det var i det hele tatt veldig mye. Videoshowet især var helt enormt, og det dekket mesteparten av scenen på Rockefeller.

Som blasert konsertgjenger er det ikke lenger slik at det er mye som egentlig vekker spesielt med oppmerksomhet, om en skal være dønn ærlig. Det skal liksom litt til for at en gidder heve noe øyenbryn. Med Mysticum var gleden tilbake, ironisk nok. I all djevelsk symbolikk, krigsstaffasje, dyster og kald, industriell black metal, og intens psykedelia fantes det faktisk litt glede. At band ennå gidder å lage litt ekstra ut av en opptreden, og å gjøre det så gjennomført som det her er verdt all honnør. Forventningen var i grunnen høy nok til bare å se trioen på scenen, og så ble det bare totalt hakeslepp fra første stund. Om Mysticum fremdeles mangler troen på menneskeheten, ga dette i alle fall tilbake troen på Mysticum.

Tekst: Lars Bremnes Ese, Monique Mesquita, Pål Lystrup

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3896]

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Klubbdagen

8. april 2016 MHN

Inferno Festival 2016
John Dee, Blå, Vulkan, Pokalen
23.03.2016

JOHN DEE

Inngangen til John Dee er som vanlig belagt med dempet lys, og stemningen er god idet vi går inn i lokalet. Det er kun noen minutter til Vredehammer (6,5/10) starter, og det er ikke stort mer tid enn til en kjapp tur i baren, så tilbake å posisjonere seg for konserten. De går på ca. som planlagt, og gjengen ser klare og spillesugne ut. Lokalet er foreløpig langt ifra fullt, men stemningen er grei, og det er tydelig at det er Vredehammerfans tilstede. På åpningslåta får vi servert en thrash-aktig intro, før ting tar seg tilbake til mer klassisk black metal, med nådeløse beats fra helvete. Det var fett, men holdt ikke mål for oppvarmingsfasen til publikum.

Så er klart for andre band ut, Sahg (8/10) fra Bergen. Sahg spiller svært så potent og vitalt med sin doomete stoner metal. De første låtene er nye, og det er ikke så mye energi å hente fra tilskuerne til å begynne med. Vokalist Olav Iversen har en meget fet stemme, som passer ypperlig til musikken. Etter et par låter ut i gigen, tar han seg tid til å ta et par ord med publikum – og gjør dette på engelsk «to be polite». Publikum har dessverre ikke rukket å bli ordentlig varme i trøya, men Sahg byr i alle fall opp så godt det lar seg gjøre.

Lokalet blir mer folksomt underveis, men stemningen er fremdeles ikke helt på topp. Slip Off the Edge of the Universe blir et slags høydepunkt for det nå fullere John Dee og det er en nytelse å kjenne at det dundrer og rister i lokalet. Lyden var bra, og det driver publikum godt også. Godless Faith bekrefter inntrykket av at det er flest fans igjen mot slutten av showet, og det overrasket i positiv forstand. De leverte skikkelig og gjorde at vi nå gjerne ville høre mer av dem. De klarte ikke helt å få skikkelig kontakt med publikum, men leverte til tross for dette en bra festivalkonsert.

Neste og siste band ut er El Caco (6,5/10). Forventningene til gutta var høye, og det samme kan sies om skuffelsen. God stemning kan baseres på så mangt, blant annet kjemien man skaper med publikum. Det virket rett og slett ikke som om dette var en prioritering for dem da. Når man gjennomfører en hel gig uten å nærmest si noe som helst til publikum (bortsett fra noen replikker her og der med en drita fyr), så påvirker dette utvilsomt stemningen. Det var dessverre ganske labert på John Dee, og det jobbet ikke til fordel for El Caco.

Når sant skal sies, var de nokså uheldige med lyden og utstyret. Under Substitute begynner de bra, men får litt problemer underveis, da trommisen mistet en stikke, det var også en gitarkabel som surra på et tidspunkt. De klarer heldigvis å hente seg greit inn igjen og leverer i det minste resten av låtene til en godkjent standard. De leverer også en morsom låt, Skeiv, som er det eneste norskspråklige nummeret i settet.

Problemet er at publikum virket litt uinteressert, og flere hadde fått nok og beveget seg videre. At det er mange sittende med mobilen er aldri et godt tegn. El Caco var uheldige med gjennomføringen på John Dee denne gangen. Sånt merkes dessuten ekstra godt på festivaler, da folk alltid har alternative steder å være på.

BLÅ

Det var litt startproblemer idet sørlendingene i The 3rd Attempt (8/10) entret scenen, men når de først kom skikkelig i gang var det topp stemning både på scenen og i publikum. Det var mange som kjente sin besøkelsestid, og det med god grunn for The 3rd Attempt leverte som vanlig varene og vel så det. Godlåtene kom på rekke og rad med skitten, gammel black metal og bandet vet å holde et høyt tempo både når det gjelder musikk og show. Det er ikke ofte man ser black metal-band i disse dager som klarer å levere konserter som gir deg den gode gamle følelsen som en black metal-gig skal ha. Vokalisten er ekstremt energisk og fikk virkelig opp stemningen og hadde publikum i sin hule hånd. Det var nok ikke den beste konserten jeg har sett av bandet, men de leverte varene og det virket som om fansen var fornøyd – det er i alle fall jeg.

Sogndølene i Mistur (6/10) er siste band ut på Blå denne første kvelden av Infernofestivalen, og det begynner å bli bra med folk foran scenen som venter på at bandet skal komme i gang. Etter tid og stunder dukker bandet omsider opp og setter i gang. Det er litt rusk i starten og lyden er ikke helt på topp, men det er noe som har vært gjeldende hele kvelden dessverre. Men bandet gjør så godt de kan og gjør det beste ut av det. Publikum blir litt stillestående under låtene selv om vokalisten gang på gang prøver å få de i gang både under og mellom låtene. Men bandet gjør en bra innsats og det er velspilte saker gutta disker opp med her, og det skal ikke stå på bandet når det gjelder å skape liv heller, for der var energien på topp hele konserten igjennom. Dette ble altså en helt greit gjennomført konsert som ikke kommer til å sette dype spor, men kult nok der og da.

VULKAN ARENA/POKALEN

Psycroptic (8/10) hadde tatt turen hele veien fra Tasmania, Australia, for å åpne ballet på Vulkan arenas hovedscene, den største scenen under årets klubbdag på Inferno. Ledet an av vokalist Jason Peppiatt – i baris for anledningen – og med tungt fokus på bandets siste plater, ble det techdeath for alle penga, og vi bevitnet solide gjennomføringer av låter som Euphorinasia, Carrier of the Plague, Observant, The World Discarded. Materialet av nyere dato er helt klart mer livevennlig enn det aller raskeste eldre materialet. Det er groovy nok til at en også kan rive med dem i salen som ikke nødvendigvis ønsker å telle takter og høre nær sagt konstante blastbeats.

Gorguts (7/10) ble nok derimot en i overkant spesiell affære for mange av de fremmøtte, for her ble skillelinjen mellom de spesielt interesserte og «the casual observer» trukket mye klarere. Gorguts er tungt som fy, men må nok likevel beskrives som en introvert affære, med utrolig mye intrikate krumspring, og partier som er såpass jazza at selv progfans kan begynne å nå tålegrensen. Med hovedfokus på sisteplaten, Coloured Sands, leverte bandet likevel en solid konsert for dem av oss med sans for dyster, sær og tung death metal.

Årets nest største overraskelse kom fra Island, og i form av brutal teknisk dødsmetall, nemlig Beneath (9/10). En tilsynelatende purung gjeng, hvor halvparten så ut som jocks fra en amerikansk highschool-film, leverte pakken rett på døren, og det utenom vanlig åpningstid. Både bassist og trommis hadde evner som ga hakeslepp, og hadde det ikke vært for at det ble vel lenge med nær sagt ukjente låter i løpet av de tre kvarterene bandet stod på scenen, så hadde nok helhetsinntrykket holdt seg enda høyere.

Siste band ut på Vulkan arena denne onsdagen var ingen ringere enn Exodus (8/10). Det tilårskomne Bay Area-thrashbandet forsøkte stødig å få levert utdrag fra en dels vaklende diskografi. Heldigvis har de nok kremlåter til at det som fyller opp ikke gjør at en taper oppmerksomheten fullstendig. Nå som Steve “Zetro” Souzaer tilbake på vokal etter å ha forlatt bandet i etterkant av Tempo of the Damned fra 2004, så er det jo også klart at vi fikk servet litt mer materiale han deltok på, så også Blacklist og War Is My Shepherd. Sistnevnte låt selvsagt uten det fete trommebreaket tre og et halvt minutt ut i låten, som av uante grunner tydeligvis konsekvent utelates av Tom Hunting når han skal piske skinn i levende live.

Lange patosfylte taler mellom låtene, og ellers topp stemning på scenen smittet tydeligvis også over på publikum. De fremmøtte fikk selvsagt også sine obligatoriske Bonded By Blood og The ToxicWaltz, og da er det neppe noe å utsette på stemningen idet folket gikk hjemover en sen natt til torsdag.

Tekst:
Monique Mesquita, Per Aage Melbye, Pål Lystrup

Foto:
Kenneth Baluba Sporsheim (John Dee/Blå)
Terje Dokken (Vulkan/Pokalen)

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3859]

Liveanmeldelser

Soulfly @ John Dee

7. mars 2016 MHN

Soulfly + King Parrot + Incite
John Dee, Oslo
06.03.2016

Max Cavalera er over middagshøyden, mens King Parrot stjeler showet.

Man må anta at det har vært en viss grad av nepotisme inne i bildet da Incite (7/10) fikk tilbud om å være med på denne turneen, ettersom frontmann Richie er stesønn av Max Cavalera. Incite er fra sørstatene, og ser også slik ut, for å være litt flåsete. Musikalsk snakker vi såkalt groove metal, altså tjukke Pantera-riff og overtoner ad nauseam. Trommene har fått alt for stor boltreplass og låter mer industrielle enn hva musikken skulle tilsi, men ellers er det lett å nikke anerkjennende til det Incite leverer. Bandet flommer over av energi, og lykkes godt i å dra opp stemningen på John Dee. Richie Cavalera tar seg allikevel vann over hodet da han oppfordrer sindige nordmenn til å danne circle pit på en søndag, noe som slår an omtrent like godt som å foreslå Hummer som ny firmabil i MDG. Han skal ha for forsøket.

And now for something completely different! Australske King Parrot (9/10) ser ut som en kombinasjon av fotballhooligans og karakterer fra Picnic med døden, og er sannsynligvis ikke gutta som sitter stille i båten dersom det brygger opp til bråk. Vokalist Matt Young braser inn på scenen i bar overkropp med et Norge-skjerf om halsen, og lar ingen tid gå til spille før han fysisk setter i gang med å tvinge den fremre raden til å headbange. Videre skjenker han villig mer øl i begeret til dem som vil ha – fra en publikummers ølglass, vel å merke. Underholdningsverdien er det ingenting å si på, men hva med musikken? King Parrots frenetiske grindcore bringer kanskje ikke mye nytt til bords, men gjennomføres på en så solid måte at man må la seg imponere, uavhengig av om man kjenner til låtene fra tidligere av eller ei. Shit On the Liver avslutter konserten, før Young drar ned shortsen og viser ræva som ekstranummer. Nice boys don’t play rock ‘n’ roll indeed.

Da Soulfly (6/10) inntar scenen er det forholdsvis romslig i lokalet, til tross for at arrangøren opplyste om få billetter i timene før konsertstart. Alt er relativt. Under første låt ut, We Sold Our Souls to Metal, som for øvrig høres ut som noe Accept kunne laget, slår det meg hvor enormt gammel Max Cavalera virker. Han ser sliten og lei ut, og stemmen har også hørt bedre dager. Archangel gjennomføres på godkjent vis, men under Blood Fire War Hate høres Max like engasjert ut som om det var diktat på barneskolen. Refuse/Resist, som seg hør og bør mottas med ekstatisk synkronhopping og vill jubel, er kveldens første Sepultura-låt. Foruten denne spiller Soulfly Arise og Roots Bloody Roots fra backkatalogen til Cavaleras tidligere band.

Man tar seg selv i å lure på hva som i det hele tatt er Soulflys eksistensgrunnlag (i hvert fall som liveband), når de fleste tilstedeværende helst vil høre Sepultura-låter – og får det. Det er åkkesom topp stemning i salen, men med fare for å innta rollen som han som pisser på bålet –noen må henge bjella på katten: Vokalen suger. Ordentlig. Zyon Cavalera, Max’ sønn (det er for øvrig etter sigende hans hjerteslag man hører i starten av studioversjonen av Refuse/Resist – tiden flyr!), er stødig bak trommene, og heller ikke mot resten av bandet kan man rette de store bebreidelsene.

Det er altså sjefen sjøl det skorter på, og det er jo litt trist all den tid det er ham man vil se når man drar på Soulfly-konsert. Av de nyeste låtene er det Sodomites som gjør seg best, men av Soulflys egne låter er Prophecy et subjektivt høydepunkt. Fra førsteskiva får vi Tribe med deler av Umbabarauma i tillegg til at settet avsluttes med Eye For An Eye (samt en liten flørt med Metallicas The Four Horsemen). Soulfly gjør jobben greit nok, men det er lov å forvente mer enn dette.

Tekst: Sigurd Thune

Foto: Terje Dokken

Liveanmeldelser

Imperial State Electric @ John Dee

27. februar 2016 MHN

Imperial State Electric
John Dee, Oslo
25.02.2016

Imperiet slo tilbake igjen, men ikke med like stor slagkraft denne gangen.

Det har allerede gått to år siden Imperial State Electric (6,5/10) sist gjestet Oslo og John Dee, eller som Nicke Andersson selv sa: «Det føles som en evighet siden sist vi var her». Siden den gang har bandet sluppet albumet Honk Machine, og spilt inn et nytt et som ifølge Andersson kommer om ikke så alt for lenge. Vi fikk ingen smakebiter fra dette, derimot fikk vi seks av elleve låter fra Honk Machine. Det hele startet med Let Me Throw My Life Away, og det første som slo en var at vokalen til Nicke var mikset veldig lavt. Slikt skjer selvsagt, og man forventer at det ordnes opp i etter et par låter, men denne gangen forble den i laveste laget konserten gjennom. Ellers virket bandet i godt humør, og Nicke viste prov på sin tørre humor flere ganger i løpet av kvelden.

Etter at Deja Vu og Guard Down hadde fått litt liv i publikum var det tid for Anywhere Loud, noe som føltes en smule ironisk med tanke på at lyden generelt ikke var spesielt høy. Kanskje var det derfor bassist Dolph De Borst gikk bort til Nickes forsterker og skrudde den opp adskillige hakk under en solo senere i settet. Som sagt var det flest låter fra det nyeste albumet, noe som er naturlig, men dette førte også til at mange av bandets godlåter ble utelatt. Spesielt trist var det at det fenomenale andrealbumet, Pop War, ble avspist med bare to låter. Til gjengjeld var Sheltered In The Sand og Uh Huh blant høydepunktene, og trivelig ble det også da gitarist Tobias Egge fikk synge sin Just Let Me Know, og da nevnte De Borst tok seg av tittellåten fra forrige album, Reptile Brain. En annen ting som var gledelig var at bandet spilte et knippe med låter som var oppriktige ekstranummer. Etter en flott versjon av Holiday From My Vacation, ble publikum spurt om de ville ha en eller to låter til, og de svarte selvsagt to. De fikk fem! Om det var fordi bandet hadde rotet bort lappen med de aktuelle ekstranumrene, og spontaniteten dermed gav dem et lite ekstra kick vites ikke, men denne delen av konserten var helt klart den beste. Både med tanke på låter og fremføring. Den sterke trioen Another Armageddon, Redemption’s Gone og Lee Anne, ble etterfulgt av deres vante cover av Dead Boys’ Sonic Reducer, før det hele ble avsluttet med Throwing Stones. Konserten i Oslo var den tredjesiste på Europaturneen for dette albumet. Kanskje var det også derfor bandet virket noe slappere enn vanlig, fordi de er slitne på tampen av turneen, eller kanskje det bare er undertegnede som er bortskjemt etter å ha sett bandet flere ganger før, og de fleste av gangene et hakk eller to bedre enn på John Dee denne kvelden. Misforstå meg rett, de spilte overhodet ikke dårlig, og mange i publikum virket storfornøyde, men de kan enda bedre.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Bandet som nekter å vokse opp!

Norges feteste blekke