Stikkordarkiv: Joel Hoekstra

Joel Hoekstra’s 13 – Running Games

Joel Hoekstra’s 13
Running Games
Frontiers Records

 

Karrieren til Joel Hoekstra skjøt virkelig fart etter at han ble med i Whitesnake, og det er liten tvil om at han er en sabla god gitarist, selv om han ikke når enkelte av forløperne opp til knærne en gang. Hans bidrag på Whitesnake sitt siste album Flesh & Blood var ikke mye å hoppe i taket for, men nok om det. Hoekstra er uansett en flink og hyggelig fyr, og med seg på dette prosjektet har han med seg en rekke andre flinke folk. Dette er ikke alltid en suksessformel, men med akkurat den samme gjengen som var med på Dying to Live fra 2015, hvor konstellasjonen bestod av Russell Allen (vokal), Tony Franklin (bass), Derek Sherinian (keyboards) og ingen ringere enn Vinny Appice (trommer), kan det umulig gå galt. Eller? Neida det gjør ikke det.

Her er Hoekstra virkelig i sitt ess og overbeviser stort, ikke minst som låtskriver. Han gjør det enkelt og effektivt, med hovedfokus på melodiøsiteten, og i så måte blir Sherinian og Franklin sine små krumspring behagelig krydder i lydbildet. Running Games låter alt annet en harskt flesk og tynn suppe. Her får du servert melodiøs hardrock med en rekke dyktige musikere som virkelig klarer å samarbeide og skape en god dynamikk. Det låter alt annet enn revolusjonerende, men Hoekstra har klart å hoste opp en rekke imponerende sterke låter, og her får du både smektende ballader og reinspikka gitardrevet hardrock i akkurat passe tempo.

Russell Allen er i mine ører den som virkelig drar opp skiva. Han kan traktere det meste med stemmen sin, og her får han virkelig dratt på med klassisk hardrockvokal i Ronnie James Dio sin ånd. Allen synger med baller, akkurat slik RJD gjorde, og når i tillegg selveste Vinny Appice befinner seg bak trommesettet, blir det nesten litt Dio-magi over det hele. Det er fint lite negativt å si om denne skiva, og selv om ikke alle de 11 låtene får det hvite ut av øyet er det mer enn nok til å slå fast at Hoekstra står fjellstøtt på egne ben med litt støtte fra et aldri så lite stjernegalleri. (8/10)

Pål J. Silihagen