G3: Joe Satriani/John Petrucci/Uli Jon Roth
Oslo Konserthus
24.03.2018
G3 er en stor begivenhet for gitarnerder, og nok en gang hadde Satriani tatt turen hit til Norge for å vise fram sine kunster. For anledningen hadde han med seg John Petrucci og Uli Jon Roth som celebre gjester. Kvelden skulle by på mye og ikke bare raskt fingerspill foran et nesten fullsatt Oslo Konserthus.
Først ut var Uli Jon Roth (6.5/10), best kjent som Scorpions-gitarist (1973-1978). Roth var en av de første og viktigste bidragsyterne til nyklassisk metal. Noe som både er lett å høre og se for den som fulgte med. Ingen tvil om at denne karen har inspirert mange og ikke minst en nå smådvask legende med svenskt blod som er den mest kjente i genren. Roth briljerte på sett og vis, men det hele ble skjemmet av et uryddig og grøtete lydbilde. Noe som sannsynligvis kan tilskrives hele tre gitarer og synth i tillegg til bass og trommer, noe lydanlegget ikke taklet. Synd og skam, for det er ingen som helst tvil om at Roth lever i beste velgående og fortsatt er en formidabel gitarist. Vi fikk selvfølgelig servert noen gamle Scorpions låter som Sun in My Hand, We`ll Burn the Sky og ikke minst kremlåta Sails of Charon. Ingen tvil om at Roth virkelig var innovativ tilbake på 70-tallet, men mulig tiden har løpt litt fra han. Det løftet seg aldri helt og mye av dette skyldes som sagt lydbildet. Opplevelsen hadde utvilsomt blitt betraktelig bedre med optimal lyd.
Så var det klart for et kjent fjes. Hele sju ganger har denne karen blitt invitert med på festen av Satriani. Nemlig ingen ringere enn John Petrucci (8/10). En relativt stor motsats til Roth på de fleste plan. Både musikalsk og teknisk sett. Petrucci representerer den moderne metalen, selv om han også helt klart er inspirert av gamle storheter, ikke minst Alex Lifeson (Rush). Med på laget hadde han med seg evigunge Dave LaRue på bass og Mike Mangini på trommer. En besetning som blåser det meste av scenen. Det var heller ingen tvil om at mange av de fremmøtte hadde kommet for å høre virtuosen fra Dream Theater. Nå har ikke akkurat Petrucci skapet fullt av soloskiver å vise til, men det han har holder i massevis. Noe blant annet låtene The Happy Song, Damage Control og Glasgow Kiss er bevis på. Teknisk sett befinner Petrucci seg på en annen planet, men han holder også beina på jorda med sin melodiøsitet. Noe som gjør at det ikke blir bare kjedsommelig gitaronani. Lydmessig var det lite å sette fingeren på bortsett fra at Mangini hadde fortjent bedre trommelyd. Det kunne godt ha vært litt mer bånn. Men det var lydanlegget og ikke Mangini sin skyld. Petrucci fikk uansett velfortjent stående ovasjoner avslutningsvis og liten tvil om at Dream Theater-fansen var godt representert i salen.
Omsider var det klart for hovedpersonen, eller hovmesteren om du vil, Joe Satriani (8/10). I en alder av 61 holder “Satch” seg forbasket godt. Naturlig nok fikk vi servert mange låter fra hans siste album med den kryptiske tittelen What Happens Next. Hvorav låta Thunder High on the Mountain virkelig gjorde seg live. En låt som inneholder alt Satriani står for og det er ikke rent lite. Teknisk eleganse, melodi, sjel og trøkk er den essensielle substansen for å nevne noe.
Satriani er ikke en like stor showman som Steve Vai, men han eier scenen og gir av seg selv. Det så ut som om han storkoste seg, til og med da han spilte svisken Always with Me, Always with You som han helt sikkert kan spille i blinde med armene i bind. Det korte settet inneholdt også klassikere som Circles og selve signaturlåta Satch Boogie. Dessverre ingen låter fra Flying in a Blue Dream denne gangen. Det skal godt gjøres å tilfredsstille alle ønsker, men vi fikk heldigvis godlåta Summer Song fra Extremist som plaster på såret.
Bandbesetningen er det selvfølgelig verdt å trekke frem også. Trofaste Mike Keneally trakterte som så mange ganger før både keyboard og gitar med bravur. Bryan Beller (Aristocrats) briljerte nok en gang med sin elegante men samtidig kraftfulle spillestil på bass. Så var det siste mann bak trommene. Hvem var den kraftige karen med pannebånd? Joda, iherdig Googling avslørte at det var Joe Travers. Hvem pokker er Travers tenker du nok nå. Dette er en erfaren kar som har spilt med alt fra Duran Duran og Lisa Loeb til Billy Idol og Dweezil Zappa. Travers gjorde sine saker overbevisende og savnet av Chad Smith mindre.
Avslutningsvis var det selvfølgelig klart for jam, og forventningene var naturlig nok høye når både Satriani, Petrucci og Roth stod på scenen samtidig. Et skue som kan få enhver gitarnerd til å drømme vått. Det startet med Deep Purple-klassikeren Highway Star, og her fikk samtlige kjørt seg med simultan solo, og selvfølgelig hver sin solo. Hvem som gikk seirende ut av duellen får være opp til den enkelte å dømme. Ikke perfekt gjennomført, men akkurat passe lekent og seriøst fra samtlige. Deretter fikk vi en ti minutters versjon av All Along The Watchtower hvor Roth virkelig fikk vist seg frem, både på vokal og gitar. Den aldrende hippien glitret, riktignok mest på gitaren. Helt til slutt kom Led Zeppelin-klassikeren Immigrant Song, og da sang lydanlegget i Oslo Konserthus på siste verset. Gitarene druknet nesten fullstendig, men spillegleden til de tre virtuosene overskygget det meste. Litt velfortjent skryt også til Niklas Turmann som foruten å være vokalisten til Uli Jon Roth, også sang under jammen med overbevisning. Spesielt under Highway Star der vi faktisk hørte store deler av vokalen.
Alt i alt ble dette en særs hyggelig kveld med mye gitarglede og lange soloer, og det var nettopp det vi kom for å høre. Så får vi heller bære over med et lydanlegg som ikke var kveldens gjester verdig. Ei heller karen på rad seks som klarte å spy ned midtgangen midtveis under begivenhetene. Det må være første og forhåpentligvis siste gang Satriani opplever å se en strøm av pølsebiter og øl komme mot han som en tsunami midt under en solo…
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken
[espro-slider id=11136]
