Stikkordarkiv: inferno

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 4

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
17. april, 2022

 

 

Siste festivaldag gir ingen muligheter for hvile. Og takk for dét!

Det er festivalens siste dag, og det er ikke fritt for at en del av festivaldeltakerne begynner å bli litt slitne og frynsete. Det vi trenger nå, er litt rolig og avslappende musikk for å hvile ører og sjel. Neida, det vi trenger nå er selvsagt en solid dose brutal black metal fra Trøndelag, og det er nøyaktig hva vi får når WHOREDOM RIFE (8,5/10) erobrer scenen på Rockefeller. Bandet har seilt opp som en favoritt live de siste åra, og igjen lever de opp til dette ryktet. Saken er at i tillegg til å ha noen vanvittig fete låter som de framfører med en innbitt brutalitet og aldri er noe annet enn supertight, så har de en ulmende aura over seg av noe som lenge har vært mangelvare i black metal. De bringer rett og slett tilbake elementet av noe farlig, og i 2022 er det i seg selv forfriskende. Som en slags biker/viking/uruk hai-bande fillerister de oss alle med riff etter fordømt riff, og dét, mine venner, er akkurat den oppvåkningseliksiren vi trengte på palmesøndag!

En av de tingene Infernofestivalen er virkelig gode på, er å sørge for at ting aldri blir statisk og kjedelig. Selvsagt kunne de kjørt en ensrettet festival med 50 oldschool black metal-band, men hvor hadde moroa vært i det? Nei pokker heller, la oss heller holde folk på tå hev, og kjøre på med noen mindre trygge band underveis. Ingen trenger å like alt, og det er bare digg med noen innslag som kan virke polariserende. Og der har vi finske ORANSSI PAZUZU (8/10), som går under betegnelsen “psykedelisk kosmisk black metal”. Og denne gjengen gir blanke i konvensjoner der de hiver space rock, elektronika og eksperimentell støy/krautrock inn i miksen som tidvis inkluderer hele tre personer på keyboards! Det er definitivt ikke alle som setter pris på dette, men de av oss som lar oss fenge blir nær hypnotisert av bandets suggerende og flytende angrep på sanser og sinn, og når det hele er over er vi nesten litt svimle av det som nettopp har skjedd på scenen. Og kan dette være første trombone noensinne i Infernofestivalens historie?

Neste band er også et det er store forventninger til blant publikum. Og dersom noen ikke føler at disse ble innfridd, må det være fordi de ble slått i bakken av det massive soniske angrepet vi utsettes for når MYRKSKOG (9/10) entrer scenen og jevner hele Rockefeller med jorda! Makan til rundjuling er det lenge mellom hver gang man opplever, og vi rekker såvidt å konstatere at det faktisk bare er en trommis på scenen – for det høres ut som en dødsmaskin på stereoider – før gulvet forvandles til en klassisk circle pit! Siden det er 20-årsjubileum for bandets album Superior Massacre, får vi den skiva i sin helhet, i tillegg til noen utvalgte spor fra debuten Deathmachine, og når bandet går av scenen etter å ha meid ned all motstand er det bare å skrape opp restene av publikum fra gulvet.

Nå som alle var kommet ordentlig til hektene, var det klart for litt deilig tysk FRASH HATE METAL! Stemningen er på topp når våre tyske helter i KREATOR (9,5/10) går på scenen. Frontmann Miland “Mille” Petrozza er i fyr og flamme under livedebuten av låta Hate Über Alles. Bunnsolid levering, må vi si. Neste ut på agendaen under den lysbelagte scenen er Phobia, og her får vi endelig noe allsang. Mille er også lysten på å teste publikums engasjement på bevegelsesfronten: “I want to see you people fucking moshpiting Norwegian-style for me, right now,” eller noe i den duren. Det overrasker litt hvor mye energi folk fortsatt har på festivalens siste kveld, men igjen; alle som har sett Kreator live tidligere vet hvilken rå energi de klarer å produsere. Applausen vokser i takt med låtene, og det er heller ikke akkurat mangel på sterke titler. I settet har vi høydepunkter som 666 – World Divided, etterfulgt av Enemy of God. Under avslutningslåta Pleasure to Kill dynkes Rockefeller i konfetti, og publikum eksploderer for n’te gang i jubel og moshing. Alt i alt var konserten akkurat det folk kom for, og Kreator leverte varene til sultne fans!

Etter en episk maktdemonstrasjon av en konsert fra de gamle tyske thrashmesterne, bar det for siste gang denne fantastiske utgaven av Inferno ned i kjelleren på John Dee for å se ORDER (8/10). Denne utgaven av Order inneholder flere særdeles kjente fjes fra den norsk metal scene, intet mindre enn to av de originale medlemmene fra Mayhem i Kjetil Manheim (trommer) og Eirik “Messiah” Norheim (vokal) som begge var å se på festivalen som menig publikum gjennom hele uka. Stig Amundsen trakterer bassen, og med evigunge Anders Odden på gitar vet man at det musikalsk brutale er i varetatt. Etter fjorårets etterlengtede fullengder The Gospel visste publikum at orden i black metal-rekkene skulle gjenoppstå og Order sviktet selvsagt ikke! Brutal black metal med innslag av heks (!) på scenen var det vi fikk servert. Og mer vil vi ha!

Å kalle årets INFERNO FESTIVAL (11/10) en suksess er mildest talt en underdrivelse, og den kombinasjonen av lykke, vemod, utmattelse og lengsel etter mer som preger publikum når de fire (eller fem, eller seks) dagene med festival ubønnhørlig er over er akkurat det vi alle hadde håpet på. Nå er det bare å glede seg til neste års Inferno, og i mellomtiden har vi heldigvis en lang og deilig festivalsommer foran oss. Takk for i år!

Ord: Espen Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Pål Bellis (Oranssi Pazuzu/Myrskog/Kreator), Allan Larsen (Whoredom Rife) og Terje Dokken (Taake)

 

[espro-slider id=15234]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 3

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
16. april, 2022

 

Dag tre, og høydepunktene står fortsatt i kø.

På Infernofestivalens tredje dag inntok nok et rutinert band Rockefeller, og nå snakker vi et band med over 30 års fartstid, nemlig nederlandske ASPHYX (8/10). De kom på scenen og lot ikke vente på seg før de sparket fra med musikk av ypperste klasse. Bandets unike kombinasjon av doomete riff og klassisk dødsmetall tar seg særdeles godt ut denne aftenen. Åpningslåta The Quest of Absurdity fikk en varm mottakelse og deretter gikk det slag i slag med nytt og gammelt materiale. De klarer å holde energinivået både i seg selv og publikum gående under hele gigen, og det er ikke et eneste dødpunkt til tross for stemningsskifte i flere av låtene. Det var trøkk i hver eneste låt, og lørdagen får dermed en meget verdig start på kvelden.

Så er det på tide med litt herlig sognametal, og VREID (7,5/10) sparker i gang settet med låta Wild North West, fra deres nyeste skive med samme tittel (som Metal Hammer Norway også ga full pott til!). Sogndølene har lekt med diverse retninger innen metall i en årrekke, og med elementer fra rock ble de et friskt pust innen ekstremmetallen med deres “black ‘n roll”. Visuelt sett er intensiteten som kjennetegner bandet desidert til stede, og det hele er fortsatt veldig “Vreid”.. “Kom igjen, Oslo! Kom igjen folkens, nå må dere være med!” kommer det fra vokalist Sture relativt tidlig i settet. Det er først når konserten passerer 20 minutter at Jarle “Hváll” godsnakker til publikum på engelsk for “blackpackerne” sin skyld. Da får vi bl.a. vite at godeste Stian “Storm” nylig klarte å ødelegge en gitar datert anno 1966. Uhellet som oppstod var dog ikke ødeleggende for selve konserten, og høydepunktet Paint it Black – Rolling Stones-cover, i tilfelle noen har sovnet i timen – spilles deretter i all sin prakt! Alt i alt en herlig konsert med mye varme og sjarm.

Etter en liten hvil er det på tide med et av de bandene mange virkelig har sett fram til denne fredagen, og her er greia, folkens: Man vet man har noe brutalt i vente når svenske MARDUK (9/10) allerede fra første sekund hisser opp publikum med låta Werwolf. Det tar ikke særlig lang tid innen moshingen starter til det er bra med trøkk i piten. Tempoet, sinnet og riffene blir skrudd opp noen hakk når The Hangman of Prague spilles – og det er ganske så suverent lydmessig! Trommisen Simon Schilling har i tillegg et vanvittig driv som får resten av lasset til å barske seg frem. Det er ikke noe nytt at folk drar på konsert med ulike forventninger og preferanser, men som anmeldere plasserer vi oss som regel nokså strategisk for å få med oss det som skjer på scenen. Totalopplevelsen av lyden spiller også en viktig rolle. Det er derfor sjeldent at vi befinner oss midt i piten, men her måtte vi jammen gjøre et unntak for å komme tettest mulig innpå scenen for en mer intim konsertopplevelse. Midtveis i settet med låter som Beyond the Grace of God, The Funeral Seemed to be Endless og Viktoria, virker det som nerven, intensiteten og innsatsen fortsatt er intakt – noe av det viktigste på konserter, spør du oss. The Sun Has Failed, World Funeral og Wolves ble spilt mot slutten av konserten, og det var mildt sagt en god opplevelse. Vi skulle gjerne hatt noen låter fra Panzer Division Marduk, men det vi fikk servert var fortsatt meget overbevisende.

Atter en gang våger vi oss ned i kjelleren en tur for å få med oss dagens siste band på John Dee, og det er ikke noen hvem som helst. Kort fortalt: I 1991 ser bandet dagens lys for første gang. Noen år senere går de i oppløsning før noen av medlemmene starter opp bandet Khold. I 2006 blir TULUS (8/10) gjenopprettet av Blodstrup og Sarke, som senest i 2020 kom med nytt materiale. Nå blir dette faktisk tredje gangen vi får gleden av å se de spille på Inferno, og køen for å komme seg ned på John Dee er lang. Laaaaaang. Inneklemt ved miksebordet får vi oppleve nevrotisk og til dels primitiv black metal av ypperste klasse. Første låt ut er en drivende og dundrende godbit. Lyden svinger det også godt av! Stemningen er iskald og gir til tider frysninger til tross for at svetten renner der man står. Det fungerer, men vi blir likevel blir ikke 100% forført. Et tettpakket lokale vitner dog om at de fortsatt anses som et kultband i undergrunnen.

Også denne kvelden avsluttes med en av ekstremmetallens største inspiratører og stilskapere, og i kveld er det Norges viktigste band innen sjangeren som står for tur. De fleste vet allerede hva som blir levert når det gjelder settlista, men det er umulig å bli skuffet når MAYHEM (9,5/10) er i toppform. Og dét er de så til de grader! Vi får altså et tredelt sett, der første del er tilegnet bandets “nyere” utgivelser, og med det mener vi skivene fra de siste 25 årene, selvsagt med flere innslag fra bandets siste album, Daemon (2019) samt et spor fra fjorårets “overskudds”-EP Atavistic Black Disorder/Kommando. Å si at Mayhem anno 2022 låter bra er som å si at det er litt kaldt på månen. Dette bandet er nå en brutal maskin, og så samspilte at de fleste andre låter som skramlepunk i forhold. Og de leverer med en slik total autoritet at det er en fryd å overvære. De kunne faktisk ha spilt et sett med 100% nytt materiale uten at noen hadde vært misfornøyde, men slik blir det jo ikke. Etter en kort pause heises De Mysteriis Dom Sathanas-banneret ned bak scenen, og vi får et kort sett med låter fra albumet mange regner som tidenes viktigste black metal-utgivelse. Deretter er det bare sjarmetappen som gjenstår, med fire låter fra der det hele startet, nemlig EP’en Deathcrush. VI noterer oss en solid hjemmeseier, og svever lykkelige ut av lokalet for å få litt hvile før festivalens siste dag.

 

Ord: Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15188]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 2

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
15. april, 2022

 

 

Dag 2 på Inferno byr på mer moro. Og er de gamle eldst denne dagen også?

Alltid ulastelig dresskledde HAMFERÐ (8/10) fra Færøyene åpnet Langfredag på Rockefeller på det som for mange var Inferno 2022 sin sterkeste dag. Og hvilken åpning av de færøyske doom-mesterne! Metal generelt og de ekstreme grenene spesielt handler i stor grad om atmosfære og stemning, og der er Hamferd med sin miks av færøyske folketoner, tradisjonell doom samt death metal noe av det bedre vi kan legge i doom/death metal-kategorien. Vokalist Jon Aldara synger både clean og growlevokal, og veksler uten anstrengelser mellom begge måter å synge på. Aldara er bandets utvilsomt sterkeste kort, med sin distinkte såre og rå stemme. Etter en majestetisk opptreden foran et som vanlig glimrende Infernopublikum, er det lov å glede seg til nytt album og et mer takknemlig spilletidspunkt på kommende års festival.

De virkelige norske viking metal-veteranene – Enslaved får ha oss unnskyldt et lite øyeblikk – fulgte opp Hamferd sin konsert med en energisk opptreden foran et ekstatisk Infernopublikum. Fra oppstarten i 1993 via fjorårets glimrende album North Star til påskens opptreden har vokalist Frode Glesnes vist alle andre i genren hvordan det skal gjøres. Bandet har en herlig miks av veteraner i nevnte Glesnes og Gerhard Storesund, som har gjort og sett alt og vært med fra begynnelsen, og yngre sultne musikerne i Tom Enge og ikke minst den svært solide gitaristen Ole Sønstabø. Sistnevnte er et funn for EINHERJER (9/10), og galvaniserer både medmusikanter og publikum med utsøkt gitarspill. For en fornøyelse det var å oppleve Einherjer spille alt fra eldre låter til allsangvennlige Mine Våpen Mine Ord fra 2018-albumet Norrøne Spor.

Etter en pust i bakken, er vi på plass igjen foran Rockefeller-scenen akkurat i tide til at VED BUENS ENDE (7,5/10) går på scenen. Framføringen er av høyt kaliber, og det er ingen tvil at det er samspilte og dyktige musikere som står på scenen. Lydmessig er det heller ikke noe å klage på fra mitt ståsted. Stemningen er alvorlig, atmosfærisk, fortryllende og brutal på en og samme tid. Dessverre er ikke den fysiske dynamikken mellom bandmedlemmene like sterk som den musikalske, noe som etter hvert smitter over til publikum.

Etter dette våget vi oss ned på John Dee igjen for et lite dypdykk inn i mørket. I undertegnedes øyne er stemning og atmosfære noe av det viktigste for å løfte en gig fra å bli noe mer enn en bare en ordinær musikalsk opplevelse, og kanskje alfa og omega når det kommer til sjangeren black metal. Det holder liksom ikke at man spiller mørk, dyster musikk om det ikke ser ut som man mener noe med det. Scenen på John Dee hjelper franske THE GREAT OLD ONES (9/10) med en spartansk og dunkel belysning, og bandet klarer å utnytte den intime scenen på en utmerket måte. Kvintetten er sterkt inspirert av HP Lovecrafts verk, noe som preger alt fra tekster og artwork til de mystiske kappene de går kledd i. Med dette sagt skaper de dermed en mørk, mystisk og til tider nesten illevarslende stemning der de står. Vi hadde ikke blitt overrasket om Cthulhu selv hadde dukket opp i en røyksky på scenen der og da. Alt i alt en strålende konsert!

GORGOROTH (8/10) har holdt det gående helt siden starten av 90-tallet, og av originalbesetningen er det kun Infernus som gjenstår. Bandet møtte et særdeles folksomt publikum – kanskje det mest folksomme så langt i festivalen. Chopins berømte begravelsesmarsj passer utmerket som intro før Bergtrollets Hevn penetrerer øregangene med en solid dose black metal. Det låter rått og aggressivt samtidig som det fenger noe vanvittig, en oppskrift Gorgoroth alltid har hatt et solid grep om! Musikk av denne typen skal være grumsete, klokkeklar lyd ødelegger stemningen. Lyden i kveld var ikke direkte dårlig, men jeg må påpeke at det er stor forskjell på grumsete lyd og grøtete lyd. Trommene stjal mye av lydbildet, men dette jevnet seg heldigvis litt ut etter hvert som vi flyttet på oss i lokalet.

Også denne kvelden er det noen av scenens virkelige veteraner som skal få æren av å avslutte ballet, og få band fortjener den betegnelsen mer enn selveste VENOM (9,5/10). Bandet som kom opp med begrepet “Black Metal” står endelig på Inferno-scenen i sin egen grimme majestet, og dermed er det duket for en real dose MORO! For om bandet strengt tatt ikke kan regnes som ekstreme i det selskapet de har på denne festivalen, er det ingen som bryr seg om dette – aller minst Cronos og hans to kumpaner. Og av dagens besetning er den mest stabile bandet noensinne har hatt, er lett å høre fra de fyrer i gang med selveste Witching Hour! Det er like lett å skjønne at denne gjengen har det vanvittig gøy der de veksler mellom gamle slagere og nyere godbiter som The Death of Rock’n’Roll og Antechrist. Selvsagt er det dog klassikerne fra de første skivene som får den største jubelen, og det er både allsang og andre gledesutbrudd når låter som Bloodlust og Countess Bathory romler ut over mengden. For ikke å si Welcome to Hell, som kunne vært ekstranummer, men fyres av allerede midtveis. Det hadde selvsagt vært artig med f.ex. Too Loud (For the Crowd) eller Nightmare, men når de avslutter kvelden med selveste låta Black Metal og deretter gir oss In League with Satan er det ingen som klager. På noe som helst.

 

Ord: Ingar Ulltveit-Moe, Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15180]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 1

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
14. april, 2022

 

Dag 1 – Nykommere og veteraner imponerte på Infernos første dag!

Etter to skrinne år med “familiepåsker”, isolasjon, masker og annet herk, var det en vidunderlig følelse å få på seg årets første festivalarmbånd og tre inn på Rockefeller for å nyte noen dager med metal, mørke og masse moro. Endelig skulle vi atter få oppleve det som for så mange av oss har vært den viktigste påsketradisjonen av dem alle gjennom en årrekke: Infernofestivalen! Eller, som både vi og veldig mange andre sa i det vi kom inn dørene og gjentok som et mantra gjennom hele festivalen – det var godt å være hjemme igjen!

For noen hadde festivalen allerede vart i både en og to dager da dørene på Rockefeller åpnet torsdag ettermiddag, for det hadde vært metalkonserter i byen både tirsdag og onsdag, men det forhindret ikke hordene å komme tidlig til første offisielle festivaldag for å få med seg første band ut. Noen hadde til overmål startet noen timer tidligere med klubbkonserter på Vaterland, så det var aldri noen tvil om at iveren etter å hylle mørkets makter blant venner og likesinnede med en forfriskning i hånda var helt på topp. Og om stemningen var høy i salen, var det åpenbart at første band ut på hovedscenen også var heltente. Akkurat dét har strengt tatt alltid vært et av kjennetegnene til DJERV (8/10), men æren av å få åpnet den første festivalen på tre år så ut til å ha gitt bandet et lite ekstragir. Vokalist Agnethe Kjølsrud er og blir en av nasjonens ubestridt beste frontfigurer, og nå slo det nesten gnister av henne, så intenst og energisk leverte hun! Det er også en fryd å notere at bandets nye låter sitter som ei kule, og når de i tillegg krydrer med låter fra Agnethes gamle band, Animal Alpha, er det ingen som tenker på at det fortsatt er tidlig ettermiddag utenfor. Vi er nemlig på festival igjen!

Det skal allerede senere denne dagen vise seg at det kan bli vrient å komme seg ned på John Dee, men såpass tidlig er det fortsatt relativt siviliserte tilstander som hersker når vi tar trappa ned for å få med oss franske REGARDE LES HOMMES TOMBER (7/10). Deres tunge og atmosfæriske post-metal noire er av den mer meditative sorten, men faller åpenbart i smak hos de fleste. Dette er på ingen måte lite umiddelbar musikk som enkelte andre band på plakaten, men et flott innslag på en variert plakat. Det noteres at disse klart skal sjekkes ut igjen dersom de kommer tilbake som headlinere.

Så bærer det opp til storsalen igjen for litt deilig norsk dødmetall. Et band som ikke akkurat har overøst oss med utgivelser i løpet av de godt over 30 årene siden debuten, men som låter like vitale som noensinne, er CADAVER (8/10), og de blir festivalens første kroneksempel på hvor tight og fett en trio kan låte. De er dog eneste med ståbass på scenen, og denne trakteres av samme mann som på den 30 år gamle skiva In Pains, Eilert Solstad, for anledningen iført klassisk pestmaske og -antrekk. Og vi får både låter fra denne og samtlige av de andre skivene deres (riktignok med unntak av Discipline, fra da bandet hadde et “Inc” bak navnet), samt noen små anekdoter og gledesytringer fra Anders “Neddo” Odden, som har veldig mange grunner til å være glad for å stå på denne scenen. Underveis blir det også tendenser til moshpit, så igjen er åpenbart band og publikum like happy.

Nede på John Dee er det duket for dyster dansk death/doom, og Satan, hvor det låter SKIDE FEDT! Med kun to album og en demo under beltet, har KONVENT (10/10) allerede rukket å bli en real snakkis, og må kunne sies å være siste spiker i kista når det gjelder dansk metals tidvis dårlige rykte. For her stemmer alt! Seige, sludgy riff som maner til seriøs gynging, et blytungt sound som gir det hele et ekstra sort svøp og låter som både hypnotiserer og river publikum med. Når de til overmål stiller med en vokalist som både growler og skriker så ryggmargen får gåsehud, er det bare å gi seg over totalt. Ettersom de er danske, er det uunngåelig at det kommer et og annet “Kamelåså”-rop fra publikum, men dette er bare tegn på ren entusiasme, og her er det tydelig at bandet har funnet et nytt hjem, og når de forlater scenen har de noen hundre nye ihuga fans. Her kunne jeg lett ha latt være å nevne at de fire bandmedlemmene er kvinner, men hvis det er noen mulighet for at dette faktum kan inspirere flere jenter til å plukke opp instrumenter og mikrofoner og øse på, er det likevel verdt å ta med. Nå er det bare å glede seg til å se bandet når de kommer tilbake til Norge for å spille på Midgardsblot!

Vi vandrer opp igjen, for å få med oss neste band ut på Rockefeller-scenen. Folk strømmer fort til hovedscenen når introen igangsettes. KAMPFAR (8/10) er tredje band ut som får æren av å spille her oppe for dette “infernoet av sorte sjeler”. Frontfigur Dolk står sjeldent stille og vet desidert å skape liv både på scenen og blant ivrige fans. Han velger å “snakke norsk, for faen” før Troll, Død og Trolldom spilles. Deretter blir vi informert om at dette er fjerde gangen de spiller på Rockefeller (ja, vi måtte faktasjekke på setlist.fm). “Jeg må bare si: Fy faen, så deilig å komme hjem igjen!” – Ja, vi syntes også det var deilig å ha Kampfar “hjemme” igjen. Gutta på scenen storkoste seg og det gjorde publikummet også.

Med unntak av to intetsigende EP’er utgitt under pandemien har ikke soloprosjektet til Emperors Vegard Tveitan levert noe som helst siden forrige studioalbum Amr i 2018, som var forrige gang IHSAHN (3/10) spilte på Inferno. Det var derfor overraskende at festivalen valgte denne bookingen, og skuffende at de fikk en såpass god plassering (etter Kampfar og før headliner Hellhammer/Triumph of Death) Skjærtorsdag. At industrimetalen deres strengt tatt ikke passer inn på Inferno er ille nok, men hvorfor velger bandet å bruke tid på å spille en elendig cover av Iron Maidens Wrathchild?! Hele settet til bandet bar preg av at de egentlig burde vært andre steder, og med mindre årets opptreden er forhåndsbetaling for 30-årsjubileet til Emperors In the Nightside Eclipse i 2024 så forstår vi lite av Ihsahn på Inferno i år. Helt klart festivalens svakeste, og utrolig skuffende utført fra en av black metallens beste og mest innflytelsesrike musikere.

Allerede før Ihsahn forlater scenen er det stappfullt nede på John Dee, og kø for å slippe ned trappa til John Dee. Heldigvis klarer vi å karre oss ned i tide til å se det hemningsløse tomanns-angrepslaget fra Sveits som skal avrunde kvelden der nede. BÖLZER (8,5/10) har ingen begreper om ordet “kompomiss”, og harver løs som om de ikke var to, men to tusen demonbesatte zombier i bulldosere med kun det mål for øyet å utslette alt liv i sikte. Utrolig nok klarer de i stedet å sørge for at det blir mer liv i et publikum som på dette tidspunktet begynner å merke at det er lenge siden sist de sto så mange timer på konsert. At to mennesker skal klare å lage så mye lyd grenser til det naturstridige, men vi elsker det, og er nå oljet og klare for kveldens headlinere.

Klokka 23:30 er det duket for en skitten musikalsk opplevelse på Rockefeller, i ordets beste forstand. TRIUMPH OF DEATH (10/10) var booket inn for å levere godbiter signert legendariske Hellhammer. Bandet, som frontes av Hellhammer-originalmedlem Tom G. Warrior, hadde full støtte av en dedikert fanskare spredt over hele lokalet. Vi var spent på om det “stygge” lydbildet vi får servert på plate lot seg overføre til scene uten å bare bli støy. Heldigvis viste det seg å funke aldeles utmerket. Messiah, Massacra og The Third of the Storms (Evoked Damnation) var opplagte høydepunkter. I tillegg dro de også på med Visions of Mortality fra Celtic Frost-skiva Morbid Tales. Det var ingen tvil om at Triumph of Death leverte varene her. Med en øl i hånda var det bare å stå og kose seg glugg i hjel resten av kvelden! Opptredenen ble rett og slett en eminent avslutning på torsdagens Inferno.

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15173]

 

Musikk, Nyheter

Ragnarok feirer 25 års jubileum på Inferno

Svartmetallerne Ragnarok ser tilbake på 25 år som band når de entrer scenen på Infernofestivalen neste påske. Festivalen slapp i dag ytterligere et knippe band, i tillegg til jubilantene kommer Witchcraft (Sverige), Altar (Nederland), Au-Dessus (Litauen) og MGŁA (Polen). Siden sist har også MORK steppet inn for Valkyrja som drøyer sin deltakelse til 2020 og en ekstra scene er annonsert på Kniven Bar, hvor Psykopath, Sepulcher, Nekromantheon og Purple Hill Witch vil sende smektende toner ut av PA’n.

Mer info finner du på Infernofestivalens nettsider eller Facebook

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2018

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
29.03.2018-01.04.2018

 

 

Torsdag

Så var man endelig i gang igjen. Det er klart for Inferno 2018, og den årlige Inferno-influensaen har allerede meldt sin ankomst. Første band ut dette året er legendariske Odium (8/10), som har tjueårsjubileum på sin hittil eneste plate,The Sad Realm of the Stars, og det er tydelig at det er flere som har gledet seg til denne opptredenen, da hele salen er helt full i det teppet trekkes til side. Gutta leverte så det virkelig holdt de, og man skulle ikke tro at det er tjue år siden sist de sto på en scene sammen. Det låter veldig tight og samspilt, og med to synthister i tillegg, så ble dette en veldig mektig opplevelse. Jeg snakket med flere etter konserten, som også var enige i at dette var som snytt ut ifra nittitallet, og det ble en veldig nostalgisk opplevelse. Så da er det bare å håpe at vi ikke må vente helt til førtiårsjubileet før neste konsert.

Svenske Shining (7/10) er dagens første høydare for min del. I det jeg ankommer konsertsalen har bandet allerede gått på, og vokalist Niklas Kvarforth er scenens naturlige midtpunkt. Han vitser om at de er litt rustne og ikke har spilt live siden november i fjor. Bandet sliter litt med timinga, og det er åpenbart at de kunne vært mer komfortable på scenen. Det er noe vanskelig å høre bassen på de første sangene, men dette går seg til. Lyden er ellers god resten av konserten. Det er en håndfull fans godt plassert bak barrikadene som våger å synge med, noe som også letter på stemningen i salen. Midtveis i settet spiller de en ny låt for første gang, og det låter overraskende bra. Høydepunktet er helt klart fremføringen av Låt Oss Ta Allt Från Varandra. Her får Kvarforth vist sin allsidighet og imponerer med et bredt stemmeregister. Svenskene gjør en okey innsats som step-in for Katatonia, og holder på lytterne i salen, til tross for settingen.

Så var det klart for UADA (8/10). Det amerikanske bandet starter med et pang og presenterer et høyt musikalsk nivå allerede fra første note. Så fort vokalisten starter med sitt, fylles John Dee med skitne toner som strømmer ut av høyttalerne. Alt gjennomføres av en kvartett som oser av spilleglede, og de viser ved flere anledninger hvor dynamisk svartmetall kan være. Musikalsk finner man både snev av Pillorian-melankoli og Batushka på sitt grimmeste. Gutta i UADA klarer å oppnå et massivt lydbilde fra scenen, og det veksles mellom roligere instrumentalpartier og fartsfylte riff. Det var sannelig en opplevelse som garantert etset seg inn i folks sinn.

 

Fredag

Ulsect (7/10) består av blant andre gitarist Joris Bonis og trommeslager Jasper Barendregt, begge fra Dodecahedron (som også gjestet årets Inferno). Det kommer derfor ikke som en overraskelse at elementer derfra skimter gjennom på Ulsects selvtitulerte debutalbum. Undertegnedes forventninger på dette tidspunktet er nøytrale, ettersom bandets materiale er nokså ferskt for meg. Til publikummets store glede byr den nederlandske gjengen på teknisk presisjon og dyktighet, vevd i tett dissonans og en dyster atmosfære. I de fleste låtene veksler Ulsects dynamikk mellom brutalt og tandert, på en måte som hadde gjort Ulcerate stolte (eh…Ulcerate, Ulsect…tilfeldig, mon tro?). Midtveis i settet begår de livemusikkens største dødssynd: De mister energien. En kombinasjon av småseigt låtmateriale og en tilsynelatende sliten gjeng resulterer i en sekvens på et par låter som føles unødvendig.

Et band jeg virkelig hadde sett frem til denne helgen er amerikanske Origin (8/10). Du verden som dette levde opp til forventningene. Her snakker vi brutal og teknisk death metal fra begynnelse til slutt, og dette må nok være noe av det mest brutale jeg har sett og hørt på en scene. De eneste pausene både bandet og publikum fikk, var når vokalisten måtte fortelle om hvor stort det var å spille på en norsk black metal-festival og at han fikk varme opp for selveste Emperor. Låtene sitter som de skal, og Origin leverer et forrykende show som verken jeg eller noen av de andre fremmøtte kommer til å glemme, i alle fall ikke de som havnet midt oppe i moshpiten på slutten.

Portugisiske Earth Electric (7/10) runder av kvelden på John Dee, for min del. Bandet går på scenen kort tid etter estimert konsertstart, og spenningen ved å opptre foran et nysgjerrig publikum er merkbar. En hvit turban er påpasselig dandert rundt hodet til frontfiguren, Carmen Simões, som også matcher den flagrende tunikaen i sølv. Hun kler seg kanskje som en spåkone, men det er ingen krystallkuler eller tarotkort i sikte. Musikalsk tar bandet utgangspunkt i syttitallets psykedeliske elementer og heavy metal på siste halvdel av åttitallet. Når minneverdige melodier kommer frem, som i Mountains & Conquerors, Pt. 2, er de av godt kaliber, men jeg får i det store og hele ikke helt taket på låtinnpakningen. Å være eksperimentell i musikksammenheng kan være bra, men det virker som Earth Electric har lyst til å være nyskapende, uten å helt ha bestemt seg for hvilken retning de skal gå.

Så var tiden endelig kommet – bandet de fleste har gått og ventet på i hele kveld gjør seg omsider klare bak sceneteppet. Idet introen Alsvartr (The Oath) settes i gang, er stemningen til å ta og føle på ute i salen. Teppet trekkes til side til stormende jubel, og gutta i Emperor (9/10) gjør seg klare på scenen og kjører i gang første låt Ye Entrancemperium etterfulgt av resten av det fantastiske albumet fra 1997, Anthems to the Welkin at Dusk. Emperor virker å være i god form som vanlig og leverer varene som de pleier. De leverer en som forventet god konsert, og jeg tror alle som en var fornøyde med resultatet. Etter Anthems avsluttes det med blant annet Curse You All Men og selvfølgelig legendariske Inno A Satana. Vi får inderlig ikke håpe at dette ikke er det siste vi hører fra Emperor, da dette er et storslagent liveband.

Siste band ut på John Dee denne kvelden er et band jeg virkelig har sett frem til å se live. Jeg har fulgt Necrophobic (9/10) siden midten av nittitallet, og forventningene var skyhøye da jeg sto og ventet på at de skulle komme ut på scenen. Da det hele var i gang, klarte jeg ikke annet enn å bare stå og nyte hvert eneste sekund. Det har var så grimt og mørkt som jeg bare kunne drømt om, og det var akkurat slik jeg hadde sett det for meg. Det hele åpner med åpningssporet, Mark of the Necrogram, fra bandets siste plate med samme navn. Vi får en god blanding av nytt og gammelt materiale, alt fra Before the Dawn fra debuten The Nocturnal Silence til Pesta og Tsar Bomba fra sisteplaten. Necrophobic leverte et veldig bra show, og de gjorde dette til en minneverdig kveld som jeg sent vil glemme.

 

Lørdag

Etter åtte år er Ihsahn (8,5/10) tilbake på Inferno, og de blir møtt av en smekkfull storsal som er kommet for å høre Emperors vokalist og gitarist Vegard «Ihsahn» Tveitan utfordre ekstremmetallen. Å se dette bandet puste nytt liv i sjangeren i fra scenen er rett og slett en forrykende opplevelse. Ihsahns eksplosive heksebrygg av metal, prog og jazz har et særpreg som funker svært godt. Og de serverer det hele på en euforisk måte. Det låter klinkende klart og intenst når han vrir og vrenger det beste av metallens sjangerarv. Hvem skulle tro at det kunne låte så tøft? Resten av bandet er virkelig et kapittel for seg. Kort fortalt, en sammensveiset gjeng med dyktige musikere. Mot slutten av konserten, under A Grave Inversed, kommer Jørgen Munkeby (fra bl.a. norske Shining) og stjeler showet med et frekt saksofonbidrag. Oppskriften med å kombinere klassisk black metal med prog og jazz fungerer overraskende bra, ikke minst takket være den pompøse fremførelsen vi var vitne til på Rockefeller. Bandet ga hundre prosent og leverte et show verdig for minneboka.

Neste band på lista er Ahab (9/10), som står for en av de kuleste opplevelsene, med sin såkalte funeraldoom. John Dee fungerer dessuten som en bra arena for introvert metal. Musikken kan til dels minne om Opeth i sitt dramatiske indre, men de mer ekstreme elementene i musikken skaper tydelige kontraster. De rolige partiene i musikken fungerer best, uten tvil. Innlevelsen til bandet imponerer stort, noe som smitter over på publikum. Det er naturligvis ingen moshpit-vennlige tilstander her, men det hindrer heller ingen fra å gynge sakte i takt med musikken som strømmer ut av høyttalerne. Med god lyd og dedikerte musikere ble dette en svært vellykket konsertopplevelse.

Et band mange har gått og ventet på denne kvelden og som sjelden leverer en svak konsert, er ingen ringere enn Satyricon (6/10). Jeg gledet meg til dette selv, da Satyricon sjelden eller aldri skuffer. Det hele åpnes med åpningslåten Midnight Serpent fra sisteskiva Deep calleth upon deep. Det meste funger helt greit og det hele følges opp den ene klassikeren etter den andre, med låter som Black Crow On A Tombstone, Repined Bastard Nation, Now, Diabolical også videre, før det hele avsluttes med Mother North. Publikum jubler, og bandet kommer tilbake og drar på med obligatoriske Fuel for Hatred og King. Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes det hele ble litt tamt og til tider til og med litt kjedelig. Det virket litt uinspirert rett og slett. For all del, Satyricon leverer det fansen vil ha, og de gjør en veldig bra jobb på scenen, men det virker ikke som om dette var helt deres kveld, dessverre.

 

Søndag

Festivalens siste dag er i gang og kveldens første band, Djevel (7/10), gjør seg klare bak sceneteppet. Det er med litt blandede følelser jeg står her og venter, da forrige konsert jeg så med dem var litt så som så. Men når bandet kjører i gang, forsvinner skepsisen.Med bandets nye frontmann, Mannevond, låter dette som et helt annet band enn tidligere. Mannevond har en personlighet, sceneopptreden og vokal som passer bandet mye bedre enn sin forgjenger. Så med dette kan man vel si at jeg gjenoppdaget Djevel denne kvelden. Bandet høres også veldig bra ut, og det hele ble en veldig positiv – om det er lov å si – overraskelse. Det er ikke så mye show med Djevel, og det blir ganske stillestående – det trekker litt ned, men alt i alt en gjennomført bra konsert.

Så er det endelig klart for et band jeg virkelig har fått opp øynene for de siste årene, både på skive og live, nemlig oslobandet Tsjuder (10/10). Det hele dundrer i gang med Kaos fra skiva Antiliv, som følges opp med klassikeren Kill for Satan fra skiva med samme navn. Trioen er et fyrverkeri på scenen, og frontfigur Nag styrer publikum med jernhånd. Når en av mine personlige favoritterlåter Demonic Supremacy kommer, så er konserten perfekt – trodde jeg. Etter seks låter annonserer Nag at de har med seg en spesiell gjest for kvelden. Backdropen skifter fra Tsjuder-logo til «den gula geten», The Return of Darkness and Evil kjøres i gang, og ut på scenen kommer selveste Frederick Melander fra den originale Bathory-besetningen på bass. Jeg håpet på to låter, men vi fikk tre, i tillegg til The Return spiltes også Satan My Master og Sacrifice. Og DA var både konserten og kvelden komplett!

Et av søndagens desidert største navn er britiske Napalm Death (8/10), som i en årrekke har spilt aggressiv metal, gjerne omtalt som grindcore. Det er med andre ord en særdeles erfaren gjeng som dukker opp på Rockefeller denne aftenen. Festen starter med Multinational Corporations, deretter går de neste seks-sju låtene som en vind. Denne gjengen pløyer seg faktisk gjennom 23 låter til publikums store forlystelse. Før man rekker å trekke pusten, har de plutselig spilt fire til. Bandet hamrer ut beinharde riff, mens vokalist Mark «Barney»Greenway brøler seg gjennom settet. Et av høydepunktene er desidert coverlåta Nazi Punks Fuck Off, som sitter som et skudd. Jeg sliter litt med at låtene sklir inn i hverandre uten noe særlig pusterom, da det fort høres ut som en rekke likelydende riff slengt sammen uten mål og mening. Men faen så tøft det er når de svinger som best. Da er publikum virkelig med på notene, og den mest kaotiske moshpiten dannes idet folk veiver rundt seg og dytter.

Electric Wizard (8,5/10), også disse fra England, er Infernos siste headliner. Bandet går beskjedent på scenen og setter virkelig standarden med første låt, tittelsporet fra albumet Witchcult Today. Clayton Burgess sin pulserende bass er blodstø, og sammen med Simon Pooles sitt slagverk legger de grunnlaget for en solid rytmeseksjon. Ekteparet Jus Oborn og Liz Buckingham leverer de nødvendige riff, i tillegg til instrumentalpartiene hvor britene virkelig viser seg fra sine beste sider, med et konsentrert og strålende samspill. Et eksempel er den ti minutter lange Incense for the Damned, omtrent midtveis i settet. Med klassiske okkultfenomener i bakgrunnen skal det mye til å stå imot frysningene som følger, som også fører de seige Funeralopolis-tonene til himmels. Electric Wizard har gjort dette i flere tiår og kan dermed trygt omtales som pionerer innen doom metal. Det forklarer ganske enkelt hvorfor Rockefeller var så stappa og proppfull av stemning den kvelden. Sånt blir det minneverdige kvelder av.

Siste band ut på årets festival er ingen ringere enn legendariske Carpathian Forest (6/10). Det er godt over 10 år siden jeg så bandet sist, så forventningene er mildt sagt høye, men de forventningene fikk seg en liten knekk etter noen Youtube-klipp fra bandets siste opptredener. Alle bekymringer er glemt idet introen setter i gang og bandet gjør seg klare til å gå på scenen. Første låt ut er The Woods of Wallachia, og den gode, gamle Carpathian Forest-feelingen er tilbake. Bandet låter veldig bra, med frontmann og scenepersonlighet Nattefrost i kjent stil. Vi får låter fra hele bandets historie, som klassikerne Knokkelmann, Black Shining Leather, Through Self-Mutilation og Blood Cleansing. Det er også rom for et par nye låter som Likeim og Rock’nRoll Glory Hole, før det hele avsluttes med He’s Turning Blue og The Suicide Song. Det er ingen tvil om at Nattefrost har fått med seg noen veldig dyktige karer i den nye utgaven av bandet. Selv blir han nok litt sliten etter hvert, og vokalen sitter ikke like godt som før, dessverre. Men de leverer en gjennomført grei konsert alt i alt – og atten låter senere går man tålig fornøyd hjem.

Tekst: Monique Mesquita (Shining, UADA, Ulsect, Earth Electric, Ihsahn, Ahab, Napalm Death, Electric Wizard) og Per Aage Melby (Odium, Origin, Emperor, Necrophobic, Satyricon, Djevel, Tsjuder, Carpathian Forest)
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=11420]

 

 

Liveanmeldelser

Inferno 2017 – Lørdag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
15. april, 2017

 

Lørdag

Første band ut på Rockefeller på festivalens siste dag er Fosens store sønner i Slagmaur (9/10). Etter alt man har lest i forkant om lovnader om et helt spektakulært show, så er naturlignok forventningene skyhøye mens man står og venter på konsertstart. Det er man tydeligvis ikke alene om, da det er temmelig fullt nede i salen idet klokken begynner å nærme seg 18.15. Forventningene blir ikke noe mindre når sceneteppet trekkes til side, og det første man ser er to mennesker som står på hver sin side av scenen på et bord med repet rundt halsen. Bandet kommer på scenen og åpner med åpningssporet på siste platen Thill Smitts Terror –og stemningen er til å ta og føle på.

Lydmessig har de klart å få samme stemningen som på skiva, og det er fett. Man kan se at det går en liten støkk gjennom mange idet det første bordet blir røsket bort og den første hengingen finner sted. Men konserten går videre, og «liket» henger og svaier ut blant publikum. Show satt til side synes jeg Slagmaur gjør en veldig bra jobb på scenen – både musikalsk og imagemessig. Vokalen ble kanskje litt lav, men det skyldes nok masken vokalisten hadde. Det ble en minneverdig konsert som sent – eller aldri – vil bli glemt. Det er ikke lett å sjokkere i black metal i dag, men Slagmaur klarte det, og heksebrenningen avslutningsvis er noe av det råeste jeg noensinne har sett på en scene. Dessuten var det fantastisk å få høre Bestemor sang Djevelord og Ja, vi elsker dette landet live.

Zhrine (8/10) er et friskt og ekstremt energisk metalband fra Island, med fete og tunge riff, blastbeats, presisjon og rå brøling. Selv hadde jeg ikke hørt noe av dem tidligere, men bestemmer meg uansett for å sjekke dem ut da jeg først var tilstede på lokalet. Jeg hadde dermed ingen forventninger, men det tar omtrent ett minutt av første låt før jeg digger det. Energien og spillegleden de utstråler på scenen er uhyre smittende, og når man kombinerer dette med fete låter og dyktige musikere, har man en vinner. Jeg skulle bare ønske at de fikk et lenger sett, og jeg synes det er synd at ikke lokalet var fullt da de spilte, for her gikk mange glipp av et fantastisk band.

Andre band ut på hovedscenen er de irske veteranene i Primordial (8/10). Det er enorm jubel idet bandet kommer opp på scenen. Det er litt kjip lyd når de setter i gang, og det er litt synd, for er det et band som fortjener god lyd så er det Primordial. Lyden kommer seg heldigvis drastisk halvveis inn i andre låt, og da lyder alt så mye bedre. Det føles fortsatt som om det er noe som mangler, men jeg vet ikke helt hva – det kunne gjerne muligens vært litt mer trøkk i lydbildet. Men Mr. Nemtheanga er intet mindre enn en helt enorm frontfigur som gjør en enormt bra jobb og har med seg publikum hele konserten i gjennom, og det er nok det som redder hele denne opplevelsen. Til tross for litt startproblemer og litt mangel på trøkk gjennomfører Primordial en veldig bra konsert og beviser hvilke profesjonelle musikere de er.

Tredje band ut på Rockefeller er kanskje det bandet jeg hadde minst forventninger til denne kvelden, men som overrasket så til de grader, og som kanskje ble en av festivalens beste konserter for min del. Østerrikerne i Belphegor (9/10) kjører full pakke sponset av det lokale slakteriet, og hele scenen gir inntrykk av dette skal bli en bra opplevelse. Det blir ikke mindre forventninger når bandet kommer på scenen og vokalist Helmuth setter i gang hele showet.

Og Belphegor leverer varene så det holder, det er full speed fra begynnelse til slutt og med Helmuths grimme og småsyke fremtreden gjør at hele opplevelsen blir komplett. Bandet bruker ekstremt mye røkelse på scenen, og eimen ligger tykt over hele Rockefeller. Det svir i øynene, men dette til tross; det er umulig å forlate området. Bandet låter veldig bra og både lyd og musikk sitter som et skudd. Dette er helt klart festivalens største overraskelse og nest etter Slagmaur, festivalens feteste show.

Inferno er nesten ferdig, og jeg ser frem til avslutningsdagen med store forventninger, spesielt når selveste Abbath (6,5/10) skal avslutte hele festivalen. Det gjør også at jeg forventer noe ekstra, noe jeg dessverre ikke får. Rundt midnatt stormer legenden solo ut på scenen. Han iverksetter et lite show med flammespytting før bandet gjør en samlet entré noen minutter senere. Lyden er bra, men her er det mer sceneshow enn musikalsk begeistring til å begynne med. Publikum digger det, men jeg mistenker at det er mer grunnet frontmannens image, enn hva som faktisk blir levert her. Fantastiske trommer hjelper, men bortsett fra det gikk mye av min oppmerksomhet til de spektakulære scenedekorasjonene og de gjennomførte antrekkene.

Etter en drøy halvtime med gig, kaster Abbath fra seg gitaren – helt uten videre – og forlater scenen i sinne. Det gikk noen minutter før publikum innså at noe var galt, og kort tid etter får vi en rask trommesolo som plaster på såret (men det hjalp ærlig talt ingenting). Fem minutter ble til ti, og ti ble til tjue. Det er først da vi får beskjed om at konserten ikke skulle fullføres, og at en offisiell forklaring skulle komme fra bandet selv på et senere tidspunkt. Det var på ingen måte sånn festivalen burde ha avsluttet, og publikum sto igjen som meget skuffet. Utrolig synd at vi ikke fikk en fortsettelse på det som hadde et ålreit utgangspunkt.

 

Tekst: Monique Mesquita & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Terje:

[espro-slider id=9014]

Kenneth:

[espro-slider id=8845]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2017 – Fredag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
14. april, 2017

 

Fredag

Det er litt slunkent oppmøte idet jeg ankommer Rockefeller på fredagen, men det kommer seg heldigvis litt rett før dagens første band, Insidious Disease (9/10) går på scenen. Bandet virker å være i storform og trøkker til fra første tone, og bandets tunge og brutale death metal er helt perfekt å starte konsertdagen med. Det går hovedsakelig i låter fra bandets eneste album Shadowcast. Vi får også en ny låt som jeg dessverre ikke husker navnet på i farten, men det hørtes veldig lovende ut med tanke på neste album. Marc Grewe er en fantastisk frontfigur som er flink til å få med seg publikum, og med et så profesjonelt band i ryggen er dette dømt til å bli fett. Litt synd at ikke flere tok turen, men vi som var der storkoste oss – og det er tross alt det viktigste.

Sørafrikanske Diabolus Incarnate (5/10) er festivalens eksotiske alibi, og gjør en godkjent opptreden for en lytter uten inngående kjennskap til bandet fra tidligere av. Bandet er vokalist/gitarist Dieter Engels hjertebarn, og har til tross for sju års fartstid kun en demo og en singel på samvittigheten. Afrikanernes black metal serveres på et bakteppe av synth, og er melodiøs nok til at sammenligninger med svensk metal kan forsvares – band som Hypocrisy rinner en i hu. Visuelt legger bandet seg på Desaster-linja; ett medlem med liksminke, resten uten. Melankolske Aborted står igjen som høydepunktet, før bandet avslutter settet med singelen Transcendence.

Lyden er en vits både i kvalitet og volum da Anaal Nathrakh (7/10) går på scenen, men heldigvis tar det seg opp allerede på andrelåta Keep Your Children Close and Pray for Oblivion. Ti år etter at bandet gjorde sin første gig utenfor hjemlandet på nettopp Inferno er britene tilbake, og i bagasjen har de et oppjustert arsenal med illsint grindcore og blast beat-basert black metal. Når vi har kommet frem til Depravity Favours the Poor og In the Constellation of the Black Widow, begynner Anaal Nathrakh i større grad å skake fundamentet på gamle Torggata bad, selv om clean-vokalen til Dave Hunt forsvinner inn og ut av lydbildet etter eget forgodtbefinnende. Birmingham-gutta avslutter med Do Not Speak, som introduseres med et Orwell-sitat som fanger tidsånden («boot», «forever», «human face» – google) på en passende måte.

Infernal War (6/10) hemmes av en statisk opptreden og lite særpreget vokal, men utover dette er det pur, maskinell, thrasha black metal fra ende til annen. «Ivan Drago-metal», har jeg noe stereotypisk notert på blokka mi. De sparsomt behårede muskelbuntene fra Polen skal ha for innsatsen, men det vil være en overdrivelse å si at man hadde gått glipp av noe essensielt dersom man hadde stått over denne konserten. Det hele er særs tight og knallhardt, og etterlater lite livsrom for improvisasjon. Større variasjon i tempo kunne gitt konserten en bedre dynamikk, men på den annen side kler bandet bandnavnet sitt godt – dette var et nådeløst sanseangrep fra første anslag.

Selv om utgangspunktet for sveitsiske Samael (7/10) har vært svartmetall, utviklet musikken deres etter hvert til å bli mer industriell og gotisk sjangermessig. Da konserten ble sparket i gang, var det et passe glissent Rockefeller som tok i dem imot, men dette syntes dog ikke å plage bandet voldsomt, for de leverte absolutt en god vare. Først fikk vi Black Trip fra albumet Ceremony of Opposites, og videre utover i settet kom det en god blanding av eldre, samt nyere materiale. Det var noe lekent over opptredenen, og at ikke dette bandet får mer oppmerksomhet her til lands slår meg egentlig som litt merkelig.

Men det har kanskje noe med at de ikke er svart nok for metallfolket, for heavy for alternativrockerne og ikke syntha nok for gotherne. Det var til tider liv og røre å spotte blant publikum, så de var åpenbart gira. Spesielt under Rain og Baphomet’s Throne. Jeg må påpeke at låtene etter hvert ble litt like – de hadde ofte samme oppbygning, med snille industripartier som gjerne beveget seg over i det monsterbrutale. Et tøft virkemiddel, men som sagt litt mer variasjon hadde ikke skadet.

Windstein var selvfølgelig festens naturlige midtpunkt der han sto, mindre enn en armlengde fra de forreste tilskuerne. Han var på vakkert vis omringet av resten av gutta i Crowbar (9/10), som la et ultratungt grunnlag for kvelden. Den varierte spillingen til trommis Tommy Buckleys var spesielt med på å løfte de noenlunde monotone og repeterende sangstrukturene, og ga det hele en ekstra friskhet og fylde.

Publikumet på svette og tettpakkede John Dee var godt tent under hele konserten, med entusiastiske brøl og nevene høyt i været. Dette var noe som definitivt behaget frontmannen, da han ofte oppmuntret folk til å rope høyere og høyere. Disse gutta har jo holdt på i mange år, så det var herlig å høre at Windsteins hese stemme fremdeles er rå, skitten og kommer heeeelt ned fra ølvommen. Det har bare manifestert seg som beundringsverdig patina etter alle år, og det var med på å heve kvaliteten totalt sett.

Fredagens siste band ut er vel kanskje det jeg så mest frem til på hele festivalen. Det begynner å bli stappfullt rundt omkring, både i salen og på galleriene idet veteranene i Gorgoroth (7/10) gjør seg klare på scenen. Sceneteppet trekkes til side, og bandet kjører i gang til enorm jubel fra publikum. Lyden er ikke noe å skrive hjem om, men den er vel så råtten som bandet selv vil ha den, pluss at vokalen blir veldig høy i forhold.

Men det er jo Gorgoroth vi snakker om her, så det skal være litt skittent og brutalt. Stemningsmessig så blir det en veldig Pentagram-feeling over det hele, og det er tross alt et av favorittalbumene mine av bandet. Av låter så spilles det fra hele bandets karriere, og vi får for eksempel Katharinas bortgang fra tidligere nevnte album samt legendariske Revelation of Doom fra Under the Sign of Hell. Det var også kult å høre Destroyer og Incipit Satan.

Gorgoroth leverer et gjennomgående greit show, og det er alltid en fornøyelse å se Hoest live. Han er en veldig dyktig vokalist og frontfigur som gjør veldig mye ut av seg selv på scenen, og han er veldig flink til å få med seg til å få med seg publikum og skape uhyggelige og gode stemninger. Det er ikke den beste konserten jeg har sett med bandet, men det var så absolutt godkjent og akkurat så skittent som man kunne forventet.

 

Tekst: Monique Mesquita, Sigurd Thune og Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Terje:

[espro-slider id=8963]

Kenneth:

[espro-slider id=8816]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2017 – Torsdag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
13. april, 2017

 

Torsdag

Første band ut på Rockefeller i kveld er vestlandsvikingene i Helheim (8/10). Det begynner å bli brukbart med folk i salen, til tross for at klokken bare så vidt har passert seks. Det er som forventet god stemning allerede fra første tone, og gutta virker å være i storform. Jeg synes kanskje at clean-vokalen til tider er litt lav, og det er litt synd da denne er en veldig viktig brikke i lydbilde til bandet. Men ellers satt det meste som det skulle, og bandet trøkker bra på scenen. Vi får i hovedvekt låter fra bandets siste plate landawarijaR før det hele avsluttes med Dualitet og ulver fra Heidindomr ok motgangr. Helheim leverer en gjennomført bra konsert, og i tillegg til meg tror jeg de fleste fremmøtte koste seg.

Med siste slippet The Lucifer Principle bak ryggen ble vi minnet om at black metal-sjangeren er langt ifra død idet kanadiske Panzerfaust (7/10) startet sitt intensive og heseblesende sett. Lyden var kald og god, og de drivende riffene kom godt frem på John Dee. Publikum er noe trege og avventende, men det kan virkelig ikke tilskrives hva bandet faktisk leverte fra scenen. Kanskje er det fordi klokken bare var sju på en torsdag? Det er ondt, det er høyt, det er hardt og det er deilig. Bandet oste av kvalitet, og det meste som foregikk på scenen var proppfullt av energi. Skarpe trommer, skarpe gitarer og skarp vokal ga oss det gode, gamle blackmetal-lydbildet, samtidig som man hørte at bandet i tillegg var noe preget av andre metalsjangre. Generelt sett var det en ganske ålreit gig, og det var vel ingen direkte ulempe for oss som faktisk var tilstede at det ikke var helt stappfullt. Stemningen hadde nok vært annerledes noen timer senere, vil jeg tro.

Som en del andre band aktive på åttitallet, eksisterer Venom nå som to band: Venom med Cronos og Venom Inc. (7,5/10). Mange vil muligens hevde at førstnevnte er det mest originale og intakte bandet, siden det er der scenepersonligheten Cronos leder an (og som tydeligvis har rettighetene til bandnavnet), men det er i sistnevnte at prosentandelen av originalmedlemmer er høyest, med Abaddon på trommer og Mantas på gitar. På vokal har de to hentet inn vokalisten fra de mer ukjente Venom-skivene Prime Evil, Temples of Ice og The Waste Lands, nemlig Anthony Dolan, bedre kjent som «Demolition Man». Men låter det kult da?

Et Rockefeller som skråler helhjertet med til klassikere som Welcome to Hell, Live Like An Angel (Die Live Like A Devil), Angel Dust og Countess Bathory (dedisert til tidligere Venom-manager Eric Cook) kan ikke ta feil. Resten av settet bestod blant annet av Don’t Burn the Witch, Poison og Blackened Are the Priests før låten som ga navnet til en hel subsjanger – Black Metal – fikk æren av å avslutte konserten.

Destruction (7,5/10) gjestet Inferno sist i 2008, og er nå ute på turneen med det dessverre så aktuelle navnet Europe Under Attack, kalt opp etter albumet fra 2016. De åpner med tittelsporet fra nevnte skive – og derfra og ut går det i ett. Tidlig i settet kommer Nailed to the Cross fra The Antichrist, som man kan siføyer seg pent inn i rekken i kategorien egnet påskelyrikk. Mad Butcher setter fart på publikum, og Schmier ser fornøyd ned på moshpiten som spiller seg ut foran øynene på ham.

I løpet av settet på litt over en time er The Butcher Strikes Back, Thrash ‘til Death og Second to None noen av låtene bandet plukker fram fra den etter hvert så omfattende katalogen. Bestial Invasion fra debutalbumet Infernal Overkill setter sluttstrek for et godt levert thrashattack fra Tyskland.

Fra asken av ikoniske Agalloch får en ny fugl føniks reise seg. Dette er Pillorian (9,5/10) forgylt av tidligere frontmann John Haughm, med en styrke på tre menn bak seg. Når klokken har blitt elleve, går de på scenen. Bandet begynner med et pang og viser et ekstremt høyt musikalsk nivå. Så fort vokalisten åpner gapet, fylles John Dee med nærmest forpinte skrik. Det var sannelig en mektig opplevelse som etset seg i sinnet idet bandet pløyde gjennom debutskiva. Denne viste seg å være et sant eksempel på hvor følelsesladd blackmetal egentlig kan være. Alt dette gjennomføres av eksemplariske musikere som er av den typen som bare oser musikalitet. Dette skulle vise seg å være en stor opplevelse, for det var mer enn bare musikk; jeg vil faktisk karakterisere det som et kunstverk. Pillorian klarte å oppnå en kolossal lyd på den lille scenen, og det veksles mellom roligere instrumentalpartier og tunge og raske svartmetallriff. Jeg tror dette var den eneste gigen under festivalen som faktisk ga meg gåsehud. Det var spennende, melankolsk og trollbindende fra start til slutt. Rett og slett annerledes og helt vidunderlig!

Siste band ut på Rockefeller denne torsdagen er de britiske gore-veteranene i Carcass (9/10). Jeg er nok ikke den eneste som ser frem til denne konserten. Salen fylles fort opp og stemningen er veldig bra allerede før sceneteppet åpnes. Carcass lever opp til forventningene på alle områder, og de leverer et forrykende show på alle måter. Energimessig skulle man ikke tro at de hadde holdt på med dette i over 30 år, for her var det fullt kjør fra begynnelse til slutt.

Det meste fungerte for Carcass denne kvelden, både når det gjelder lyd og show, og det er god stemning både på scenen og i salen under hele konserten. Jeg glemte helt å se på klokken da de var ferdig, men jeg vil vel tippe at det hele varte i ca. 90 minutter. Det skal nok sies at til tross for at det var en helt fantastisk konsert, så var det også litt godt når det var over. Men alt i alt så leverer Carcass helt klart festivalens hittil desidert beste show og konsert, og jeg tror de fleste gikk fornøyde ut i natten.

 

Tekst: Per Aage Melby, Mari Thune Husvik & Monique Mesquita
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:

[espro-slider id=8792]

Terje:

[espro-slider id=8917]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2017 – Klubbdag

Inferno Metal Festival
Vulkan Arena/Pokalen/Blå
12. april, 2017

 

Siden dens spede begynnelse i 2001 har Infernofestivalen blitt et fast påskeritual for mange metalfans. Og der det er metal, der er Metal Hammer Norway. Her er vår oppsummering av festivalen.

Onsdag

Festivalens første dag finner sted på mange forskjellige scener rundt om i byen. Tre av scenene byr på band fra samme label, med Terratur Possession på Parkteatret, The Great Northern Distribution på Pokalen og Dark Essence Records på Blå. Vulkan huser resten av bandene på klubbdagen.

Nachash (8/10) på Pokalen blir første band som bivånes på onsdagen. Bassen dominerer hele lydbildet de første strofene, men det blir heldigvis justert etter hvert. Publikum har møtt opp i hopetall for å få med seg konserten, og lille Pokalen er godt fylt opp. Nachash skuffer heller ikke, og kan – i tillegg til fengende brutalitet – by oss på et par nye låter; Apex Illuminous og Fleshtemple Incineration. Selv om det er mange i salen, er det relativt lite trøkk blant publikum, men det drar seg til litt utover i settet. Spesielt mot slutten observeres flere lugger i aktivitet, og hva annet kan man vente når bandet klemmer til med A Necromancer’s Lament og Crimson Monarch som de to siste låtene? Frisk start på det som i liturgien blir kalt for den stille uke!

Halvveis ut i første låt kommer jeg heseblesende opp trappa til Vulkan, og Vesen (7/10) dundrer i vei med Final Insult fra siste skiva Rorschach. Til tross for at det er relativt tidlig på kvelden og mye aktivitet rundt om i byen, så er det greit med folk som har møtt opp for en god dose norsk thrash metal. Gutta innfrir forventningene og leverer et bra show, og det trøkker bra utover i salen. Vi får låter hovedsakelig fra bandets fire siste plater. Det er generelt god stemning under hele gigen, og med låter som Damnation Path, Flies to Shit, See You in Hell og avslutningsvis Funeral Stench, så blir stemningen god. Lyden kunne nok vært litt bedre, men gutta leverte varene, og det ble en bra start for årets festival for undertegnede.

Neste konsert på plakaten blir dagens første høydare på Vulkan, og det før klokken har blitt 22.00. Red Harvest (6,5/10) går på noe senere enn planlagt, og folkemassene hadde derfor blitt en smule mer redusert enn hva det var ved opprinnelig introtid. Deres dystre, industrielle metal passer som hånd i hanske på en stor scene a la Vulkan. Lyden fra scenen var uslåelig, og bandets gitarister skal ha mye av æren for det. Stemningen i publikum var svært god til å begynne med, men den tradisjonelle moshpiten kom aldri helt inn i bildet denne gangen. Red Harvest, med Jimmy ”Ofu Khan” Bergsten i spissen, var trygge og komfortable på scenen, praten mellom sangene var korte og ble verken klein eller påtrengende. Dette hadde de gjort før, kan man si. De holdt koken i en god stund videre, selv om de ikke fikk all verdens igjen målt opp imot innsatsen. Det startet kjempesolid, men utviklet seg aldri helt videre og avsluttet omtrent som det startet.

Forventningene stiger idet ferden går mot Blå der Sarkom (8/10) står på plakaten. Det er bra oppmøte når vi ankommer, og folk venter i spenning på at gutta skal komme på scenen. Jeg har sett Sarkom noen ganger før, så forventningene er høye og gutta har fortsatt til gode å skuffe meg. Det gjør de så absolutt ikke denne gangen heller – godlåtene kommer på rekke og rad med låter fra alle bandets skiver. Låter som Doomsday Elite og I utakt med gud sparker noen helt hinsides live, og i tillegg får vi låter som Mind-Abscess, The Chosen One, Exit Terror og Bestial Supremacy for å nevne noen. Vi får også en eksklusiv gjesteopptreden av Sorath Northgrove fra Beastcraft, som leverer en veldig bra opptreden. Alt i alt en veldig bra konsert både når det gjelder musikk og show. Det eneste er nok at jeg aldri blir helt fortrolig med lyden på Blå, og det ødelegger litt dessverre, men bandet leverer varene og vel så det allikevel.

Borknagar (6/10) forventes å være et av de soleklare høydepunktene under klubbdagen. Men når låtene er såpass vanskelige og lyden såpass uklar, skal det godt gjøres å henge med fra publikums side. En del folk så ut til å digge det, men det begynte å bli ganske glissent med mennesker utover i showet. Vokalen kom ikke helt til sin rett i de roligste partiene (og det var mange av dem) noe som generelt sett virket litt off. Nå skal det jo ikke være spesielt behagelig å være på ekstremmetall-konsert, men feit lyd er noe som passer til det meste uansett. Bandet greide bare tidvis å engasjere publikumet sitt. På de beste partiene driver det unektelig bra avgårde, men intensiteten fra scenen var ikke gjennomgående bra nok. Brikkene falt på plass etter hvert – dynamikken blir riktig, og derfra og inn leverer de et betraktelig mye bedre sett. Vokalist Athera er høyt og lavt, både kroppslig og vokalt. Variasjonen i vokalen hans er enormt bra, selv om jeg foretrekker når han er som aller sintest. Det tok seg til de grader opp mot slutten, spesielt under Colossus og Winter Thrice. Det er ingen tvil om at gutta kan spille, men denne kvelden funket det ikke optimalt.

Er du lei av tradisjonelle låter med vers og refreng? Er du stort sett lei det meste? Lei av livet? Da burde du sjekke ut Furze (7/10). De leverte med tonnevis av driv og energi, og ga oss muligens kveldens aller sinteste vokal og raskeste riffing. Det var til tider helt umulig å høre hva som ble spilt. Om dette var med hensikt er ikke godt å si, men det funka ikke optimalt. Første tone traff et halvfullt lokale og ifra sittebåsene på Pokalen føltes det ut som om man satt på andre siden av byen. Lyden var innestengt og fjern, så førsteinntrykket var langt ifra fantastisk. Furze serverer lange drag med instrumentelle partier for så å bryte ut av mønsteret med intrikate overganger til mer aggressive saker. Etter et par låter tok jeg turen ned på gulvet og der var lyden og trykket et helt annet. Vokalen kom mye bedre frem i lydbildet. Det eneste som manglet var noen slags form for aktivitet på scenen. Gutta var særs stillestående, hvilket gjorde noe med helhetsinntrykket.

 

Tekst: Per Aage Melby, Mari Thune Husvik & Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=8878]

 

Nyheter

Carcass til Inferno Festival 2017!

Abbath_front

Forrige uke annonserte Inferno de første fire bandene til neste års festival: Abbath, Red Harvest, Infernal War og Zhrine. Nå er det klart at også selveste Carcass kommer for å gjøre påsken til en høylydt opplevelse! Festivalen, som holdes 12-15. april, er nummer 17 i rekken, og et av årets absolutte høydepunkter for fans av ekstrem metal i alle fasonger!

Flere bandannonseringer er på trappende, så det er bare å følge med fortløpende!

carcass_band

 

http://www.infernofestival.net/

 

 

 

 

 

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Lørdag

Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
26.03.2016

 

Første band ut på festivalens siste dag er Nordjevel (9/10,) og kjelleren på John Dee fylles fort opp til tross for at klokken ikke er halv seks enda. Dette er bandets første konsert, og forventningene er skyhøye da debutplaten er et aldri så lite mesterverk. Når sceneteppet omsider trekkes til side dundres det i gang med old school, brutal black metal og allerede fra første tone har de publikum med seg, det er fullt kjør foran scenen etter bare sekunder inn i første låt. Publikum har all grunn til å være fornøyd for dette er så gjennomført og tight at man skulle tro gutta ikke har gjort annet. Det meste klaffet for Nordjevel denne kvelden. Noe småtteri vil det jo alltid være, men det blir bare flisespikkeri i denne sammenhengen. Totalt sett så ble dette til et forrykende show med alt man kan ønske seg fra en black metal-gig. Det var lite med snakking mellom låtene, men det ga bare mer tid til det vi var kommet for, nemlig mer musikk.

Etter en kanonåpning på lørdagskvelden på John Dee går ferden opp på Rockefeller for å overvære Order (6/10). Det er ikke riktig så stor trengsel foran scenen her som det var i kjelleren noen minutter tidligere, men det er god stemning fra de som har valgt å ta turen for å få med seg Order denne kvelden. Når bandet ankommer scenen og starter sin doomish black death metal, brer det seg en mørk stemning over salen som setter seg godt i hjerterota, og den følelsen sitter i ganske lenge utover i konserten før det hele dabber litt av. Det blir dessverre litt langdrygt og litt ensformig. De har ikke det helt store showet og jeg står igjen med en følelse av at dette hadde nok kanskje passet bedre nede i den mørke kjelleren på John Dee, jeg tror de ville fått mer ut av magien og energien i showet sitt der nede. Order er et fett band med dyktige musikere, men jeg synes ikke de klarte å få dette helt frem denne kvelden. I små doser var det fett som bare det, men ikke i 40minutter.

Order

Nifelheim (7/10) er alltid et sikkert kort, og brødrene hardrock leverte også denne gangen. Det blir selvfølgelig som en runde i verdensmesterskapet i nagler og tilbaketrukket hårfeste, men det er jo halve sjarmen med bandet, den totale autistiske holdningen til musikkformen de holder på med.

Nifelheim

Moonsorow (8/10) manglet gjerne det store showet – sett bortifra keyboardisten med liksminke og bar overkropp. Likevel maktet de å engasjere noe voldsomt. Som regel ligger bandet hårfint på grensen til totalt fingeren-i-halsen svulstig, men på sett og vis kunne en la seg engasjere av folk og black metal hånd i hånd. Bandet gikk rett i gang med Jumalten Aika fra bandets ferske plate ved samme navn. Vi fikk også servert låter som Pimeä, Suden Tunti, og Taistelu Pohjolasta – uten at en aner hva noe av de handler om uten å konsultere en finsk venn. Men musikken holdt mål, og fordommene om litt vel lystige toner ble vel egentlig gjort til skamme.

MoonSorrow

Siste band ut på John Dee denne helgen er de svenske vikingene i Månegarm (8/10). Det er første gang svenskene spiller på norsk jord, så John Dee er nok en gang fylt til randen av forventningsfulle fans.Etter å ha hørt bandets siste utgivelse hadde jeg vel ikke de største forventningene, men når det hele dro i gang var alt det glemt.  Månegarm kjører i gang med fengende viking black metal så det ljomer over hele lokalet, og det ser ut til at publikum liker det de ser og hører for det blir veldig god stemning ute i salen, noe som vedvarer helt til siste slutt. Bandet holder et høyt tempo og vi får servert både litt nytt og noe gammelt fra bandets diskografi. De har laget en delkule låter opp igjennom årene – flere av dem blir levert her, og det liker vi. En gjennomført bra gig, og en knall avslutning på kvelden på John Dee.

Månegarm

Allerede en time i forveien begynte folk å finne seg til rette til konsertstart, og var man ikke tidlig ute med å gjøre dette, var man ikke garantert god utsikt, for å si det sånn. Mayhem (8,5/10) hadde uten tvil Infernos mest fullpakkede hus i løpet av årets festival. Det var vanskelig å spotte ledige flekker på gulvet, spesielt med tanke på havet av svartekledde mennesker som var blitt til der. Mayhem er kjent for sine kontroversielle sceneopptredener, og de holdt ikke noe tilbake denne gangen heller. Scenen på Rockefeller var dekket omhyggelig – eller uhyggelig fra gulv til tak. Backdropen med bandlogo og grisekadavere var på plass. Selv før bandet gikk på scenen lykkes de med å skape skrekkblandet fryd blant de mange som tok turen for å se avslutningsbandet på Inferno dette året. Fakler og kjettinger ble akkompagnert av mørkt trommespill, og uten noe særlig forvarsel var de plutselig i gang rundt midnatt.

Mayhem

De åpner med A Bloodsword and a Colder Sun og fortsetter med flere kjente låter. Til publikums store overraskelse, ble Mayhem gjenforent med tidligere bandmedlemmer. Vokalistene Sven Erik Kristensen, aka Maniac og Eirik»Messiah” Nordheim delte konserten sammen med nåværende vokalist, Attila. En av bandets grunnleggere, trommis Kjetil «Manheim” Haraldsson, sto også bak flere av låtene som ble fremført den kvelden. Det var også gledelig å se bandets originalmedlem, Jørn ”Necrobutcher” Stubberud på bass.

Mayhem

Lydforholdene var upåklagelige, og det låter godt og raffinert av Mayhem. Med Hellhammer bak trommene i tillegg, går det jo sjelden feil. De varierte mye fra ekstremt, (og da mener jeg virkelig ekstremt) tempo og ned til roligere partier. Vokalistene er også et kapittel for seg. Maniac, gikk ravende rundt i sin stilfulle bekleding på scenen som et enormt blikkfang, og Attila varierte vokalen fra hes skriking og ned til helvetes dypeste avgrunn. Grisehoder var selvsagt en ingrediens i showet, og ble som forventet lempet ut til publikum.

Mayhem-2

Life Eternal,Deathcrush og Freezing Moon forble høydepunkter på en over gjennomsnittlig god konsert. I tillegg var det stas at gjesteartistene fikk komme ut på scenen til stor glede for publikum. Mayhem har gjort dette i flere tiår og kan dermed trygt omtales som pionerer innen norsk svartmetall. Det forklarer ganske enkelt hvorfor Rockefeller var så stappa og proppfull av stemning den lørdagen.

 

Tekst: Per Aage Melby, Pål Lystrup, Monique Mesquita

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

 

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3974]

 

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Fredag

Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
25.03.2016

 

Anført av Blastfest-general Yngve ‘Bolt’ Christiansen, stilte Blood Red Throne (7,5/10) som første band på hovedscenen tidlig fredag kveld. I likhet med Vader måtte også det norske veletablerte dødsmetallensemblet klare seg med et show utelukkende bestående av medlemmenes egne påfunn underveis, sett bortifra et elegant nytt backdrop med en stor, blodrød trone. Men i så måte hjelper det at bandet har både en Ivan Gujic på gitar og en Bolt på vokal. Mr. Bolt spydde underveis i helikopterbangingen, Ivan styrtet sprit, brakk gitaren og så ellers ut til å lide av akutt hjerneskade under mye av konserten. Den ene skyhøye spyttklysen fra Bolt traff dessuten rett i pannen på bassist Ole Bent Madsen. I det hele tatt var det en konsert med like mye ablegøyer som det var tung bunnsolid death metal. Der er det også noe som må sies, nemlig at det fremdeles er slik at det er låtene fra Altered Genesis som virkelig får i gang størst grad av headbanging. Hva det sier kan en la stå som et åpent spørsmål.

Blood Red Throne

Det andre bandet ut på Rockefeller denne langfredagen er Gelsenkirchens store sønner, Sodom (7/10). Til å begynne med er det vanskelig å høre noe som helst fra der jeg står ganske langt bak i lokalet, lyden er som seig graut. Jeg flytter meg nærmere miksebordet der lyden vanligvis er bedre, og utover i konserten bedrer den seg betraktelig. Nå er heller ikke Sodom kjent for å ha krystallklar lyd på noe som helst, men det er en fordel å faktisk klare å skille ut hvilke låter som blir spilt. På de knappe 40 minuttene Tom Angelripper og co har til rådighet, får publikum hovedsakelig servert låter fra tidlig i karrieren, som Outbreak of Evil, Sodomy and Lust, Blasphemer, Agent Orange og avslutningsnummeret Ausgebombt. I tillegg byr Sodom på låten med det fantastiske navnet The Saw is the Law, og City of God – en låt jeg betrakter som relativt ny, men innser nå at det er hele ti år siden den ble gitt ut. Upåklagelig valg av låter, og det låter tidvis veldig kult. Bra energi, aggressiv riffing og sterk tysk aksent – trenger man noe mer for å kose seg? Ingen Sodomkonsert uten Mötorheadcoveren Iron Fist, og midtveis i settet gjester Tore Bratseth fra Bömbers scenen for å gjøre vokal på nevnte låt som han naturlig nok dediserer til Lemmy, til god respons fra Infernopublikummet. Vel blåst!

Sodom-2

Nest siste band på hovedscenen hadde reist hele veien fra USA, og lød navnet Suffocation (8/10). Bandet har spilt Inferno minst to ganger tidligere, men denne gangen var de fra første stund tilbake der de skulle være, som gode eksempler på skikkelig brutal death metal. Slik går det gjerne også når en sparker i gang ballet med Thrones of Blood og Breeding the Spawn. Nå skal det sies at det føltes litt merkelig med et band hvis besetning kun huset to av de vanlige medlemmene. På trommer var godeste Kevin Talley (Misery Index, Dying Fetus, Six Feet Under og så videre) på plass siden sist, og tok altså over etter Dave Culross. Vokalen kunne en kjenne igjen fra det litt mindre New York-bandet Dehumanized. Den stod Andres Montoya for, og han erstattet da altså Frank Mullen, som ikke alltid er med live lenger, siden det er mer penger å hente på vanlig dagjobb når en har familie å forsørge. Som erstatning for Guy Marchais, steppet Charlie Errigo inn, også kjent fra mindre New York-band, som Pyrexia og Internal Bleeding. Savnet etter ablegøyer og lange taler fra Mr. Mullen var helt klart tilstede midt mellom Catatonia, Pierced From Within, Entrails of You, og Effigy of the Forgotten, men ellers var det meste som det skulle. Derek Boyer hadde ikke bare bassen lavt over gulvet, men valgte å bokstavelig talt å støtte den til gulvet store deler av konserten. Fascinerende i seg selv. Like kjekt var gjenhør med Abomination Reborn fra det superbe selvtitulerte comebackalbumet, så også solide gjennomkjøringer av Infecting the Crypts, Funeral Inception, og Liege of Invernacity.

Suffocation

Svenske Craft (7,5/10) har fått æren av å avslutte kvelden nede på John Dee, og lokalet er til å begynne med stappfullt. Det er andre gangen Craft spiller i Norge, og til tross for at de har holdt på siden 1998, er ikke Craft det mest rutinerte livebandet ettersom de ikke begynte å spille live før i 2014. Ingen av bandmedlemmene kan sies å være spesielt ekstroverte i sin opptreden, spesielt ikke vokalist Nox der han vandrer fram og tilbake på scenen uten å kommunisere med publikum i særlig grad. Men, det kler faktisk musikken veldig godt, det ville vært helt feil hvis de hadde brutt ut i et totalt publikumsfrieri. Låt nummer to i settet, Death to Planet Earth, blir greit mottatt av publikum, men det er først litt uti settet at salen er med på notene. Lydteknikerne på John Dee fortjener en klapp på skulderen, lyden er rimelig hvass, men det låter fortsatt klart og tydelig. Det er dessuten deilig å se en trommis som faktisk slår skikkelig på trommene, i stedet for å bare pirke borti dem som en annen jazzmusiker, og i den grad man kan snakke om saftig trommelyd, så er det her det.

De aggressive partiene i musikken til Craft akkompagneres av strobelys som kan gi enhver stakkar epilepsi, men avløses av seig riffing med småprogressive elementer. Avslutningsvis får publikum det de venter på, nemlig «hiten» Fuck the Universe. Her headbanges det voldsomt både på scenen og ute i lokalet, og etter at bandet har spilt seg gjennom Xenophobia tar trommisen ordet. Han proklamerer at dette er hans siste konsert med Craft, og at det nå er på tide å overlate trommestikkene til noen andre. Han får en velfortjent applaus, og det er nå klart for siste låt for kvelden, I Want to Commit Murder, med Trish fra Djevelkult bak trommene, noe som blir godt mottatt av de som fortsatt er igjen i salen. En vel gjennomført konsert fra bandet fra Dalarna, og forhåpentligvis har Infernopublikummet igjen litt krefter til å få med seg Nile på hovedscenen.

Craft

Nile (7/10) blir ofte omtalt som en av de største innenfor death-metal sjangeren. Musikken er, som bandnavnet hinter til, inspirert av musikken i Midtøsten. Bandet er kjent for voldsomme og tekniske liveopptredener, så forventningene til freadagskvelden var høye. Til tross for de gode ryktene, klarte de ikke å lokke med seg nok publikum til å fylle lokalet. Folkemengden på Rockefeller var helt ok til å begynne med, og endte opp med å bli halvfullt etter hvert som de spilte. De åpner settet sitt med Sacrifice Unto Sebek, et nummer med en østlig inspirert intro og melodiøse partier – typisk Nile med andre ord.

En haug av hardbarka fans klapper og hoier idet de entrer scenen, og som de erfarne musikerne som de er, tenker man at de vet hva som skal til for å utføre en god konsert. Fra deres side klarte de dette utmerket. Musikken deres er hard og meget bra utført, teknisk sett. Vi fikk servert mengder med hylende gitarsoloer, takket være Karl Sanders. Vokalist Dallas Toler-Wadeprøver iherdig å få liv i publikum med jevne mellomrom,”Can I get a fuck yeah?”, spør han og det funker dessverre ikke mer enn noen sekunder før folk står tilbake med armene i kors. Det virket som folk var mer opptatt av å konsentrere seg for å lytte til musikken og følge med på teknikkutførelsen, enn å faktisk la seg rive med av den og ha det gøy.

Nile

Alt i alt holdt så holdt det ikke mål ut ifra forventingene. At Nile er teknisk flinke er det ingen tvil om, og folk anerkjente dette også uten å gå helt amok – men kjemien mellom band og publikum var ikke helt tilstede dessverre.

 

Tekst: Pål Lystrup, Mari Thune, Monique Mesquita

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

 

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3928]

 

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Torsdag

Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
24.03.2016

 

Deathcode Society (6,5/10) har helt klart kulere musikk enn de har navn, i alle fall på plate. Live ble det dessverre litt tannløst, og at de attpåtil hadde kastet seg på det som virker som en bølge av band hvis medlemmers identitet skal holdes skjult. Vel, snart er ikke det så spennende lenger. Ikke etter Ghost, Misthyrming, MGLA, Cvlt og en drøss andre i nyere tid har kjørt samme konsept. I grunnen forløp konserten som de fleste tidlige konserter på John Dee; Halvfull sal, litt slapp stemning, som regel dårlig lydproduksjon, og også ganske ofte «så där» interessante band.

ICS Vortex (7,5/10) er kjent fra Borknagar, Arcturus og Dimmu Borgir, og er aktuell med sitt eget album, Storm Seeker. En atmosfærisk intro setter stemningen i gang, og det er full jubel når bandet kommer ut på scenen. Idet Vortex inntar scenen sammen med bandet som skulle backe han denne kvelden, dukket det plutselig opp flere nye mennesker i publikum, noe som kan tolkes som et bevis på hva Simen «ICS Vortex» Hæstnesbetyr for miljøet den dag i dag. Ovennevnte er en bemerkelsesverdig frontfigur, og han virker sulten på å spille. Resten av bandet beveger seg så godt det lar seg gjøre, og det er faktisk gøy å se på. De byr på teknikk, sjarm og spilleglede. Gitar og bass kommer til sin rett, og er akkurat så fremtredende som de bør være og trommene låter greit.

Hestnæs oppførte seg utrolig casual på scenen, og hadde god kontakt med publikum. Vi fikk også servert noen joviale kommentarer innimellom, hvilke ble godt tatt imot av Inferno-publikummet. Med en sånn holdning gjennom hele konserten, kan man trygt anse dette som et tegn på at han selv hadde det fint på scenen. Hva selve synginga angår, kan ikke Hestnæs’ stemme beskrives som annet enn glimrende. Som clean vokalist, har denne mannen en stemme som overgår det aller meste av andre vokalister. Og med både sanger fra Storm Seeker-platen og gamle låter, klarte han stort sett å holde showet interessant gjennom hele sin opptreden. Alt i alt var settet relativt velkomponert, og det er lite å pirke på. Selv om dei utgangspunktet vet hva som skal til for å fenge et publikum, dabbet responsen noe av mot slutten av showet. Hadde publikum vært noe varmere i trøya i forkant, hadde nok dette resultert annerledes.

ISC-Vortex

Vader (8/10) er alltid solide live, så også som andre band ut på Rockefeller-scenen, anført av en litt slapp Peter, om sant skal sies. Selvsikkerheten er fin den, så lenge det ikke fører til at en blir for tilbakelent. Gitarist Spider på ytterste venstre sørget dog for fullt liv. Hans hockeymanke og skinnvest var stort sett i full bevegelse. Mannen har mye av æren for at Vader holdt koken med et show kun basert på det musikalske og lite visuelt annet enn en enkel backdrop. Men låtene er jo stort sett også bare krem. Faktisk har bandet såpass lang diskografi at en dessverre ikke rekker få mer enn små utvalg av all den storhet som der finnes. Denne kvelden fikk vi klassikere som Wings, Dark Age, Vicious Circle, og Carnal, men også nyere klassikere som Come See My Sacrifice, Triumph Of Death, og Helleluyah!!! (God Is Dead).

Vader

Nest siste band på John Dee torsdagskvelden var Scarred (6/10) fra Luxemburg. Bandet profilerer seg som Luxemburgs svar på Gojira, så da skjønner de fleste at det dreier seg om teknisk death/thrash med masse groove. Og groove ble det mye av! Med intens riffing brøytet bandet seg breialt gjennom settet og leverte en flere sterke låter. Blandingen av thrash og death metal funket godt, og i tillegg til nevnte Gojira var det flust av Machine Head, Lamb Of God og Pantera til stede. Tidvis ble det pinlig nært plagiat, men gutta klarte å balansere sånn akkurat passe. Noen av låtene ble også litt vel like, men ikke så like at det ble plagsomt. Det hele funket best når det var tungt og groovy, for når tempoet økte til nivå death metal ble det litt grøtete. Vokalen slet på de semi-rene partiene, og framstod som litt lite dynamisk. Det visuelle var heller ikke all verden, noe som påvirket publikum som forholdt seg fattet og kontrollert gjennom hele konserten. Lyden var godkjent, men jeg savnet litt mer volum på bassen. En god opplevelse, men fortsatt et stykke igjen til en topp-plassering.

Scarred

Marduk (8,5/10) satte igang full blitzkrieg med Frontschwein. Like etter ble det annonsert at The Blond Beast marsjerte inn, og passende nok gled det rett over i Slay The Nazarene. Fin blanding av det tredje riket og spyd inn i himmerike der altså. Med 502, The Levelling Dust, Cloven Hoof, Burn My Coffin, og Womb of Perishableness sementerte Marduk seg som et band en simpelthen bare blir nødt å trykke til sitt bryst i livesammenheng. At bandet nå har sluppet en solid plate i Frontschwein, og er så tighte og solide som de er live… Vel, all honnør! Og det uten gammel romersk hilsen!

Marduk-2

At Cattle Decapitation (10/10) gav ut fjorårets beste skive, er et ubestridt faktum! Derfor var det et godt utgangspunkt for å overvære Cattle Decapitations første konsert i Norge siden 2007. Og fy feite for en opplevelse det ble! Med et fullstappet John Dee som fotskammel, startet seansen med åpningskuttet fra The Anthroposcene Extinction, den geniale Manufactured Extinct. Og fra første tone låt det steike bra. Lyden var gulle god, i hvert fall lengst fram i lokalet, der undertegnede stod. Og lyden er essensiell for et band som spiller så krevende og brutal death/grind som det Cattle Decapitation gjør. Kompleksiteten i låtene og alle detaljene som ligger og briljerer i gitaren og trommene er enkelt og greit avhengig av dette. Det ble levert flest låter fra siste skiva, med nevnte åpningslåt, Not Suitable For Life og Pacific Grim som høydepunkt. Heldigvis hadde amerikanerne også plukket ut bautaene Your Disposal og Kingdom Of Tyrants fra Monolith Of Inhumanity, sistnevnte kom forresten som avslutningslåt.

Bandet framstod som selvsikre og framoverlente, understreket av gitarist Josh Elmores passende arroganse og vokalist Travis Ryans passende jovialitet. En udiskutabel god kombinasjon. Travis appellerte til publikum mellom flere av låtene, men det som huskes best var vokaliseringen. Med en enorm bredde som inkluderer både hvesevokal, black metal vokal, grynte vokal og pig sqeels er det komplett uforståelig at ikke stemmebåndene til Travis har tatt kvelden ennå, for han tok så hinsides hardt i at det var rart at ikke øynene poppet ut av skallen på fyren. Og David McGraw (!), går det an å spille trommer frekkere og hardere?!? Det gikk unna i et forrykende tempo, kombinert med en enorm presisjon. Konserten ble en massiv maktdemonstrasjon som påvirket publikum til gjentatte ganger circle-pits og massiv headbanging. Ekstrem metal har aldri vært nærmere perfeksjon!

Cattle Decapitation

Mysticum (10/10) som headlinermateriale? Vel, mange ville nok diskutere akkurat det, på tross av bandets historiske signifikans, med link til den indre sirkel rundt Euronymous, deres eviglange fravær fra livescenen også videre. Men idet teppet falt, og bandet fikk vist fram sitt nøye planlagte show, var det tydelig at det var verdt de pengene arrangøren har måttet punge ut. Alle de tre medlemmene var forhøyet på podier, og resten av scenen var et virvar av videoshow, lys og strober. Det var i det hele tatt veldig mye. Videoshowet især var helt enormt, og det dekket mesteparten av scenen på Rockefeller.

Mysticum

Som blasert konsertgjenger er det ikke lenger slik at det er mye som egentlig vekker spesielt med oppmerksomhet, om en skal være dønn ærlig. Det skal liksom litt til for at en gidder heve noe øyenbryn. Med Mysticum var gleden tilbake, ironisk nok. I all djevelsk symbolikk, krigsstaffasje, dyster og kald, industriell black metal, og intens psykedelia fantes det faktisk litt glede. At band ennå gidder å lage litt ekstra ut av en opptreden, og å gjøre det så gjennomført som det her er verdt all honnør. Forventningen var i grunnen høy nok til bare å se trioen på scenen, og så ble det bare totalt hakeslepp fra første stund. Om Mysticum fremdeles mangler troen på menneskeheten, ga dette i alle fall tilbake troen på Mysticum.

 

Tekst: Lars Bremnes Ese, Monique Mesquita, Pål Lystrup

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

 

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3896]

 

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Klubbdagen

Inferno Festival 2016
John Dee, Blå, Vulkan, Pokalen
23.03.2016

 

JOHN DEE

Inngangen til John Dee er som vanlig belagt med dempet lys, og stemningen er god idet vi går inn i lokalet. Det er kun noen minutter til Vredehammer (6,5/10) starter, og det er ikke stort mer tid enn til en kjapp tur i baren, så tilbake å posisjonere seg for konserten. De går på ca. som planlagt, og gjengen ser klare og spillesugne ut. Lokalet er foreløpig langt ifra fullt, men stemningen er grei, og det er tydelig at det er Vredehammerfans tilstede. På åpningslåta får vi servert en thrash-aktig intro, før ting tar seg tilbake til mer klassisk black metal, med nådeløse beats fra helvete. Det var fett, men holdt ikke mål for oppvarmingsfasen til publikum.

Vredehammer

Så er klart for andre band ut, Sahg (8/10) fra Bergen. Sahg spiller svært så potent og vitalt med sin doomete stoner metal. De første låtene er nye, og det er ikke så mye energi å hente fra tilskuerne til å begynne med. Vokalist Olav Iversen har en meget fet stemme, som passer ypperlig til musikken. Etter et par låter ut i gigen, tar han seg tid til å ta et par ord med publikum – og gjør dette på engelsk «to be polite». Publikum har dessverre ikke rukket å bli ordentlig varme i trøya, men Sahg byr i alle fall opp så godt det lar seg gjøre.

Lokalet blir mer folksomt underveis, men stemningen er fremdeles ikke helt på topp. Slip Off the Edge of the Universe blir et slags høydepunkt for det nå fullere John Dee og det er en nytelse å kjenne at det dundrer og rister i lokalet. Lyden var bra, og det driver publikum godt også. Godless Faith bekrefter inntrykket av at det er flest fans igjen mot slutten av showet, og det overrasket i positiv forstand. De leverte skikkelig og gjorde at vi nå gjerne ville høre mer av dem. De klarte ikke helt å få skikkelig kontakt med publikum, men leverte til tross for dette en bra festivalkonsert.

Sahg

Neste og siste band ut er El Caco (6,5/10). Forventningene til gutta var høye, og det samme kan sies om skuffelsen. God stemning kan baseres på så mangt, blant annet kjemien man skaper med publikum. Det virket rett og slett ikke som om dette var en prioritering for dem da. Når man gjennomfører en hel gig uten å nærmest si noe som helst til publikum (bortsett fra noen replikker her og der med en drita fyr), så påvirker dette utvilsomt stemningen. Det var dessverre ganske labert på John Dee, og det jobbet ikke til fordel for El Caco.

Når sant skal sies, var de nokså uheldige med lyden og utstyret. Under Substitute begynner de bra, men får litt problemer underveis, da trommisen mistet en stikke, det var også en gitarkabel som surra på et tidspunkt. De klarer heldigvis å hente seg greit inn igjen og leverer i det minste resten av låtene til en godkjent standard. De leverer også en morsom låt, Skeiv, som er det eneste norskspråklige nummeret i settet.

El-Caco-2

Problemet er at publikum virket litt uinteressert, og flere hadde fått nok og beveget seg videre. At det er mange sittende med mobilen er aldri et godt tegn. El Caco var uheldige med gjennomføringen på John Dee denne gangen. Sånt merkes dessuten ekstra godt på festivaler, da folk alltid har alternative steder å være på.


BLÅ

Det var litt startproblemer idet sørlendingene i The 3rd Attempt (8/10) entret scenen, men når de først kom skikkelig i gang var det topp stemning både på scenen og i publikum. Det var mange som kjente sin besøkelsestid, og det med god grunn for The 3rd Attempt leverte som vanlig varene og vel så det. Godlåtene kom på rekke og rad med skitten, gammel black metal og bandet vet å holde et høyt tempo både når det gjelder musikk og show. Det er ikke ofte man ser black metal-band i disse dager som klarer å levere konserter som gir deg den gode gamle følelsen som en black metal-gig skal ha. Vokalisten er ekstremt energisk og fikk virkelig opp stemningen og hadde publikum i sin hule hånd. Det var nok ikke den beste konserten jeg har sett av bandet, men de leverte varene og det virket som om fansen var fornøyd – det er i alle fall jeg.

3rd-attempt

Sogndølene i Mistur (6/10) er siste band ut på Blå denne første kvelden av Infernofestivalen, og det begynner å bli bra med folk foran scenen som venter på at bandet skal komme i gang. Etter tid og stunder dukker bandet omsider opp og setter i gang. Det er litt rusk i starten og lyden er ikke helt på topp, men det er noe som har vært gjeldende hele kvelden dessverre. Men bandet gjør så godt de kan og gjør det beste ut av det. Publikum blir litt stillestående under låtene selv om vokalisten gang på gang prøver å få de i gang både under og mellom låtene. Men bandet gjør en bra innsats og det er velspilte saker gutta disker opp med her, og det skal ikke stå på bandet når det gjelder å skape liv heller, for der var energien på topp hele konserten igjennom. Dette ble altså en helt greit gjennomført konsert som ikke kommer til å sette dype spor, men kult nok der og da.

Mistur

 

VULKAN ARENA/POKALEN

Psycroptic (8/10) hadde tatt turen hele veien fra Tasmania, Australia, for å åpne ballet på Vulkan arenas hovedscene, den største scenen under årets klubbdag på Inferno. Ledet an av vokalist Jason Peppiatt – i baris for anledningen – og med tungt fokus på bandets siste plater, ble det techdeath for alle penga, og vi bevitnet solide gjennomføringer av låter som Euphorinasia, Carrier of the Plague, Observant, The World Discarded. Materialet av nyere dato er helt klart mer livevennlig enn det aller raskeste eldre materialet. Det er groovy nok til at en også kan rive med dem i salen som ikke nødvendigvis ønsker å telle takter og høre nær sagt konstante blastbeats.

Psycroptic

Gorguts (7/10) ble nok derimot en i overkant spesiell affære for mange av de fremmøtte, for her ble skillelinjen mellom de spesielt interesserte og «the casual observer» trukket mye klarere. Gorguts er tungt som fy, men må nok likevel beskrives som en introvert affære, med utrolig mye intrikate krumspring, og partier som er såpass jazza at selv progfans kan begynne å nå tålegrensen. Med hovedfokus på sisteplaten, Coloured Sands, leverte bandet likevel en solid konsert for dem av oss med sans for dyster, sær og tung death metal.

Gorguts

Årets nest største overraskelse kom fra Island, og i form av brutal teknisk dødsmetall, nemlig Beneath (9/10). En tilsynelatende purung gjeng, hvor halvparten så ut som jocks fra en amerikansk highschool-film, leverte pakken rett på døren, og det utenom vanlig åpningstid. Både bassist og trommis hadde evner som ga hakeslepp, og hadde det ikke vært for at det ble vel lenge med nær sagt ukjente låter i løpet av de tre kvarterene bandet stod på scenen, så hadde nok helhetsinntrykket holdt seg enda høyere.

Beneath

Siste band ut på Vulkan arena denne onsdagen var ingen ringere enn Exodus (8/10). Det tilårskomne Bay Area-thrashbandet forsøkte stødig å få levert utdrag fra en dels vaklende diskografi. Heldigvis har de nok kremlåter til at det som fyller opp ikke gjør at en taper oppmerksomheten fullstendig. Nå som Steve “Zetro” Souzaer tilbake på vokal etter å ha forlatt bandet i etterkant av Tempo of the Damned fra 2004, så er det jo også klart at vi fikk servet litt mer materiale han deltok på, så også Blacklist og War Is My Shepherd. Sistnevnte låt selvsagt uten det fete trommebreaket tre og et halvt minutt ut i låten, som av uante grunner tydeligvis konsekvent utelates av Tom Hunting når han skal piske skinn i levende live.

Exodus

Lange patosfylte taler mellom låtene, og ellers topp stemning på scenen smittet tydeligvis også over på publikum. De fremmøtte fikk selvsagt også sine obligatoriske Bonded By Blood og The ToxicWaltz, og da er det neppe noe å utsette på stemningen idet folket gikk hjemover en sen natt til torsdag.

 

Tekst:
Monique Mesquita, Per Aage Melbye, Pål Lystrup

Foto:
Kenneth Baluba Sporsheim (John Dee/Blå)
Terje Dokken (Vulkan/Pokalen)

 

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3859]