Hymn
Breach Us
Fysisk Format

Hørt den om bandet som var så legendarisk bra live at de umulig kunne innfri på skive når de endelig albumdebuterte? Selvsagt har du det. Enhver person med en viss interesse for hva som beveger seg i den såkalte undergrunnen eller, om du vil, underskogen av usignerte og uutgitte band, og som har konserter og festivaler som en livsstil mer enn en interesse – og det gjelder tross alt relativt mange av oss – vil kunne fortelle mengder av historier om band som alltid var en fryd å se på scenen, men som på et vis ikke maktet å innfri de forventningene som forelå når de endelig sikret seg platekontrakt og slapp sin første fullengder. Skuffende saker, eller hva? Neida, ikke nødvendigvis. Det er bare det at når du har stått i et rom med et visst antall likesinnede, sosialisert, glist, digget og fått trommehinnene blåst til slintrer av vokal og gitarer og hele skjelettet nesten pulverisert av trommer og bass, blir det naturligvis vrient å gjenskape akkurat den følelsen via headset eller høyttalere, uten folk rundt deg og bandet fysisk tilstede.

Som den oppegående leser vil skjønne, var debutalbumet til Hymn gjenstand for akkurat en slik opplevelse, og det nettopp fordi bandet alltid leverte noe så hinsides live at på plate ville det alltid være vrient å oppnå noe i nærheten av samme effekt. Og det betyr på ingen måte at skiva er dårlig. I anledning oppfølgeren, tok undertegnede fram både denne og bandets debut-EP fra 2014, og konklusjonen er at begge er riktig så bra. EPen har en uslepen råskap som fortsatt sitter som en kampestein i fjeset og albumet Perish fra 2017 står støtt som fjell. Men nå skriver vi 2020, og Hymn har vært i studio med ett mål for øyet: å gjøre alt i deres makt for å låte så nære som mulig på skive slik de gjør live. Siden sist har duoen brukt mye av sin tid på å utgjøre to tredjedeler av Spellemann-nominerte Sâver, og dette har bare gjort dem enda tightere og mer kompromissløse.

Det vi får her er fire spor der det ikke et sekund gis ved dørene, men som fortjener, nei, FORLANGER din hele og fulle oppmerksomhet. Og til gjengjeld gir bandet tilbake med renter, for her skjer det mye og alt er bra! Breach Us er like vennligsinnet som en rabiesbefengt sabeltanntiger og treffer deg like mykt som en rusten stridsvogn som slippes i hodet ditt fra toppen av en skyskraper, men dette er et angrep på sansene som kan tas imot med åpne armer og et åpent sinn. Enhver form for motstand vil uansett bare være bortkastet. Fra det brutale angrepet av et tittelspor som åpner skiva, via den salig suggerende Exit Through Fire og blytunge Crimson til albumets tour de force, Can I Carry You, med gjestevokal av støy/jazz/impro-vokalist Guro Moe, er Breach Us et fullendt album som skremmer, gleder, sparker, koser og overrasker selv etter gjentatte lyttinger. Den siste låta er muligens det beste kvarteret med musikk som har kommet i hele år, der den stadig tar nye vendinger, finner nye stemninger og hypnotiserer deg totalt, så du nesten tror at du faktisk er der, i det lokalet, med de folka, og ser Hymn blåse hjernen din ut gjennom ørene dine fra scenen.

Jaggu klarte de det… (9/10)

Espen Nørvåg Slapgård