Stikkordarkiv: hulen

Liveanmeldelser

Satyricon @ Hulen

Satyricon
Hulen, Bergen
29.11.2017

 

Satyricon spiller i disse dager for fullsatte hus på sin norgesturné, den første på fire år. Onsdag denne uken var det Bergen som stod for tur. 

I september slapp Satyricon (7/10) sitt niende album, Deep calleth upon Deep. I etterkant av det slippet har de gjort en lengre turné i Europa samt en turné i Sør- og Mellom-Amerika. Det er med andre ord et godt innspilt band som farter rundt vårt langstrakte land, hvor de har satt opp et imponerende antall konserter for et metalband i disse dager.

En kald onsdagskveld kom de på scenen til et smekkfullt og utsolgt Hulen, hvor de sparket i gang med Midnight Serpent fra siste album. Med litt justeringer i starten, ble dette stående som den Hulen-konserten Satyricon har gjort med best lydbilde, for de fleste detaljene lå klart i lydbildet. Publikum tok godt imot bandet, og det var bra med liv i salen fra starten av. Når Satyr i tillegg er god på å få folk med, steg stemningen mer og mer utover konserten.

Etter flere låter fra bandets tre siste album, dukket Repined Bastard Nation opp, før det ble mer fra de tre siste platene igjen. Stemningen i salen var veldig god hele veien gjennom, og ble ikke mindre da Satyr selv tok frem gitaren for den eldre instrumentalen Transcendental Requiem of Slaves fra Nemesis Divina. Den ledet selvsagt inn i Satyricons mest slitesterke låt, Mother North, hvor det virkelig ble allsang i Hulen. Det er alltid gøy å se på publikum når den låten spilles.

Konserten ble avsluttet med en slags hit-parade med The Pentagram Burns, To the Mountains, Fuel for Hatred og K.I.N.G. Satyricon er fortsatt et proft og bra liveband, og dette ble nok en bra konsert med bandet. Samtidig blir litt for mye publikumsopphausing og stadionrock-preg for min smak, og jeg savner den ekstra gnisten og fandenivoldske stemningen de hadde tidligere.

 

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Töxik Death @ Hulen

Töxik Death/Obnoxious Remains
Hulen, Bergen
17. mars, 2017

 

Hulen i Bergen bød på en konsertpakke av det raske slaget med Obnoxious Remains og Töxik Death på plakaten.

Obnoxious Remains (6/10) har holdt på siden ca. 1995 og inneholder blant annet tidligere medlemmer av De Kjipe og nåværende medlemmer av populærorkesteret Hjerteslag. Hardcorepunk/crust i noenlunde samme landskap som Discharge og Doom er vel en relativt oppsummerende konklusjon sjangermessig. På tross av en effektiv spilletid på ca. 17 minutter klarer de å presse inn ca. 7–8 låter og stemningen er nokså uhøytidelig.

Hate er låten som peker seg mest ut, og selv om publikum ikke akkurat går av skaftet av begeistring så nikkes det anerkjennende til et band som holdt det gående i over 20 år. Det er i alle fall høyt nok, og lyden kan vel ikke akkurat sies å være verken ryddig eller pen, men det passer jo for så vidt musikken bra. Det er heller ingenting å si på låtmaterialet, men det kunne vel med fordel ha vært investert i litt flere timer i øvingslokalet, men jeg liker innsatsen. Godkjent.

Töxik Death (4/10) fra Sandnes har også holdt på noen år, nærmere bestemt siden 2003 ifølge Internett, men har ikke utmerket seg særlig på utgivelsesfronten, bortsett fra et par splitter, en EP og ett album fra 2014. I sjangeren finnes det eksempler som Ranger, Aura Noir og Nekromantheon fra nyere tid, men Toxik Death er ikke helt i samme divisjon, og mangler en del på både låtmateriale og publikumstekke. Det er nesten litt lite grunnlag å vurdere bandet i det hele tatt, da det føles som om konserten er over før bandet kommer ordentlig i gang. Ca. 20 minutter holder ikke om ikke man skal kalle det en minikonsert.

I det hele tatt virker det som et litt uinspirert og uøvet band med låter som ikke helt holder mål om man skal sammenligne med andre og for så vidt mer kjente band. Jeg tror nok at det finnes en kime til mer kvalitativ destruksjon her, for jeg skulle akkurat til å trekke på smilebåndet da de overraskende nok for alle var ferdig til øredøvende stillhet, men det kom ikke fram i særlig grad på Hulen denne gangen. Et øyeblikks magi var det allikevel plass til når bassisent slenger ølflasken nonchalant bak seg på scenen og begir seg ut i neste sang. Han rakk akkurat en slurk, det var akkurat det publikum rakk også.

 

Tekst: Pål Ferstad-Løland
Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Enslaved @ Hulen

Enslaved
Hulen, Bergen
16.12.2016

 

Enslaved feirer at bandet er 25 år i år med en aldri så liten norgesturné. Sist fredag var det Hulen i Bergen som stod for tur – og for en feiring det ble!

Enslaved

Enslaved (9/10) har feiret 25 år en god stund nå. Det har vært mange legendariske konserter med sine særegne settlister den siste tiden. På fredag gjorde de den siste i rekken. Det som gjorde denne konserten spesiell, var at det var keyboardist og vokalist Herbrand Larsens siste med bandet.

Enslaved

Første låt, Roots of the Mountain fra 2012s RIITIIR, satt en tidlig standard for resten av settet. Det var den senere delen av bandets karriere som skulle få fokus. Dette falt naturlig da Larsen har vært med på de seks siste skivene. Både bandet og lydmannen brukte denne første låten på å venne seg til det som må sies å være et av Bergens mest krevende lokaler lydmessig. Men det låter bra. Larsens klare vokal virker å svære skrudd for å imponere.

Enslaved

Det er sjelden Enslaved spiller på scener av en denne størrelsen. I hvert fall blant de større byene i landet. Det gjør det hele litt mer spesielt. Mellom Hulens svette fjellvegger, blir det riktig så intimt.

Enslaved

The Watcher, Building with Fire og Ethica Odini kommer på rekke og rad før bandet graver litt lengre bak i sin historie. Noen gamle gullåter er det også plass til. Til ære for kunstneren bak bandets tidligere albumcovere Jannicke Wiese-Hansen, brennes åpningsriffene til Fenris av. De svipper innom Ground før det igjen gjøres dypdykk.

Enslaved

Siste del av konserten blir et tydelig bevis på bandets røde tråd i gjennom sin egen utvikling. Allfaðr Oðinn begynner og blir videreført med One Thousand Years of Rain fra sisteskiven, som avslutter det hele som ekstranummer. Det blir spennende å se hvor den utviklingen har tatt dem om nye 25 år.

25th anniversary at Hulen, Bergen

 

Tekst: Øystein Rasmussen
Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Dead Lord @ Hulen

Dead Lord
Hulen, Bergen
16.11.2016

 

Det å arrangere konsert i Bergen på en onsdag er egentlig risikosport, noe denne kvelden med Dead Lord viste.

Dead Lord

Rundt 50 rockere møtte opp for å se svenske Dead Lord (7/10) gjeste byen, men bandet ga likevel jernet og spilte som om det var fullt hus. Muligens ville det vært mer interesse om de var aktuell med nytt album, men det ville nok hjulpet å ha dem en annen dag i uka. Bandet har to plater bak seg som har fått gode kritiker, og med en ganske flittig turnévirksomhet har de blitt et meget habilt liveband.

Dead Lord

Personlig har jeg syntes at platene har vært litt kjedelig, men live er bandet helt konge. Fra første låt var det rett i klassisk hard rock positur på samtlige i bandet, og de fikk publikum med fra starten. Låter fra både debuten Goodbye Repentance og Heads Held High ble selvsagt spilt, men problemet til bandet er at materialet tidvis blir noe likt.

Dead Lord

Bandets proto hardrock med inspirasjon fra tidlig Thin Lizzy, Scorpions, Judas Priest og Maiden egner seg godt for både bredbent posering og harmonigitarer, og det ble gjengangerne gjennom konserten.

Dead Lord

I tillegg kjørte de på med gitarspill bak hodet, innslag av AC/DC Thunderstruck og såpebobler ut til publikum. Alle klisjeer ble tatt i bruk, og det ble meget godt mottatt av de oppmøtte. Det var såpass god stemning gjennom hele konserten at det ble gjort flere ekstralåter, før de avsluttet med Kiss-klassikeren Deuce. Til tross for få oppmøtte, så var dette en av de bedre rockekonsertene jeg har sett på en stund.

 

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Shining (NO) @ Hulen, Bergen

Shining (NO)
Hulen, Bergen
03.12.2015

 

JHM_2059-X2
Det var godt å se at norske Shining (7/10) har rekruttert en del nye fans, for det var ikke alt for mange av de vanlige konsertgjengerne som møtte opp denne desemberkvelden på Hulen. For meg personlig er dette et band som har tapt seg mer og mer for hvert album etter «Blackjazz»-skiva låtmessig sett, og det virket som at flere har mistet noe av interessen for bandet. Rundt 100 mennesker var i bunkeren på Hulen, mens det pleide å være minst dobbelt så mange på tidligere konserter. Men, stemningen blant de oppmøtte var god, og bandet leverte som bare det. Ikke rart når dette var mot slutten av europaturneen for deres ferske album, «International Blackjazz Society». Bandet låt tight som bare det og gjorde en kjempejobb live, og mye av materialet funker i denne settingen. Shining har hatt en del utskiftninger av medlemmer de siste årene, og til tross for en kjempegod innsats kan man ikke si at Tobias Andersen er den nye Torstein Lofthus bak trommesettet. Han får det til å funke, men den særegenheten og råskapen som Lofthus hadde er ikke der. Det var for øvrig ganske gøy å se Ole Vistnes (Tristania) på bass, som på en måte er deres metalalibi om dagen. Stort sett ble man servert låter fra bandets siste album, hvor noe låter ganske kjedelig mens andre ting blomstrer opp i liveformatet. Litt eldre låter som «Fisheye» fungerer dog fortsatt godt, og jeg hadde ikke hatt noe imot noen flere tidligere låter. Men, ferske album må jo selvsagt promoteres.

JHM_0893-X2

Jørgen Munkeby har med årene virkelig funnet sin plass som frontmann, og på finurlig vis klarer han å evaluere konserten underveis med publikum og finner blant annet ut at rundt halvparten av publikum er på førstereis på Shining-konsert. Og der kom vel jazzbakgrunnen best frem, for det er ikke så veldig mye jazz igjen i Shining. De har heller blitt et streit metalband med veldig flinke musikere, med enkelte jazzete/proggete innslag nå om dagen. Spille kan de likevel og de har fortsatt en god energi fra scenen, og klarer de å gjenskape innholdet på en bedre måte vil Shining kunne igjen bli like relevant som de en gang var.

 

Tekst: Edgar Bråten

Foto: Jarle H. Moe

 

Liveanmeldelser

Indie Recordings 10-årsjubileum @ Hulen

Keep of Kalessin + Vreid + Vredehammer
Hulen, Bergen
24.10.2015

Vredehammer, Vreid og Keep of Kalessin avslutter sin suksessfulle turné i anledning 10-årsjubileet til Indie Recordings denne uka med tre nye datoer i hjemlandet! I den anledning kan du lese denne oppsummeringen av konserten til de tre i Bergen for noen uker siden.

I anledning Indie Recordings sitt tiårsjubileum har selskapet stablet på beina en turné med tre av bandene i selskapets nåværende stall: Vredehammer, Vreid og Keep of Kalessin. De to sistnevnte delte plakaten som co-headlinere – om enn publikum i Bergen ikke lot til å være like egalitært innstilt som bandene og plateselskapet selv var.

JHM_4304-X2
Vredehammer

Først på scenen var imidlertid Vredehammer (7/10), som stødig fremførte assorterte låter fra bandets hittil litt begrensede en-platesrepertoar – om en ser bort fra EPer altså. Solid fremføring, og materiale med god driv, samt trygg og bredbent besetning, men de så dessverre ut til å komme litt til kort hos det tilsynelatende blaserte og tynt befolkede publikummet som var på plass.

Vreid
Vreid

Dette kom seg betraktelig i tiden med sceneskifte mellom nordlendingene i Vredehammer og sogningene i Vreid (9/10). Med bannere basert på bandets nye plate Sólverv på plass, gikk bandet rett på sak, og delte ut en slagkraftig utgave av Når Byane Brenn, før de dro på med to låter fra førsteplaten, Kraft. Derfra ble vi servert Raped By Light og Eldast Utan Å Gro. Allerede fra første låt var det blitt godt fylt opp foran scenen, og langt hår flagret i frisk og fri dressur rundt i lokalet. Dess lengre en kom ut i Vreids sett, desto mer klarhet ble det i forekomsten av andel Vreid-elskende konsertgjengere i Bergen, for her var det usedvanlig bra liv fra salen, og det uten direkte direksjon fra scenen. Videre var det rett over i Reap fra bandets forrige plate, før bandets frontmann Sture forklarte oss hva som skjedde med tyskertøsene; de ble disiplinerte, og bandet dro altså igang Disciplined. Deretter fulgte Haust, Sólverv og Pitch Black Brigade. Hovedpoenget med denne løse oppsummeringen blir likevel såre enkel: har du mulighet til å få med deg Vreid i den formen de er i på nåværende tidspunkt, med frisk plate under beltet, og en knippe klassikere, så er det bare å kjøre pasta med ketchup og Seidel fremover for å spare penger til konsertbillett, dersom ditt lokale studentlag klarer å hanke inn sogningene. Forresten ser du dem i Oslo, Hamar, Trondheim allerede 19-21 november.

Keep Of Kalessin
Keep Of Kalessin

Keep Of Kalessin (7/10) fikk en temmelig utakknemlig jobb da de skulle toppe Vreids opptreden. Trondheimstrioen med Obsidian C i spissen spilte et sett med stort fokus på bandets aller nyeste materiale. Om manglende kjennskap til dette materialet hos de fremmøtte var bidragende faktor vites ikke, men med litt dårlig lyd, halvfull sal og en delay-pedal som tydeligvis takket for seg underveis, så hjalp det lite at Obsidian C er aldri så scenevant og selvhjelpsbok-selvsikker. Om han og resten av bandet er blendende teknisk flinke, så er det likevel ikke nok til å trollbinde kresne ekstremmetalfans. Attpåtil begynner Bergen å bli godt vant med et rikholdig konserttilbud. Fra lang kø utenfor Garage i forkant av Keep of Kalessins opptreden under Blastfest tidligere i år, var det et godt stykke til en fjerdedels full sal på Hulen denne høstkvelden. Keep Of Kalessin gjorde det beste ut av en temmelig umulig situasjon.

 

Tekst: Pål T. Lystrup

Foto: Jarle H. Moe

 

Liveanmeldelser

High On Fire @ Hulen, Bergen

High On Fire + Jagged Vision
Hulen, Bergen
28.10.2015

 

Dessverre måtte Monolithic avlyse oppvarmingsjobbene sine på disse konsertene, og i Bergen var det Stavangerbandet Jagged Vision (4/10) som steppet inn. Som flere andre band fra det området så er det en hardcore- og metal-hybrid de spiller, men hverken låtmaterialet eller sceneopptredenen er i nærheten av band som Purified In Blood eller Kvelertak. Litt lite folk og noe tekniske problemer hjalp ikke, men å mase så mye om det fra scenen hjelper heller ikke. De har en del kule riff og bandet spilte stødig, men de manglet den energien en slik konsert trenger. Samtidig hadde ikke vokalisten en spesielt god kveld. En ting er at den type hardcore-vokal kan være kjip, men han hørtes veldig anstrengt ut og så ut som om han slet med å få til vokalstilen gjennom konserten.

High on Fire

Da High On Fire (8/10) gikk på, var Hulen blitt bra fylt opp og trioen gikk hardt ut med The Black Plot fra deres ganske så ferske album, Luminiferous. Store deler av setlisten ble da også hentet fra den plata. Publikum tok godt i mot det nye materialet, og det var god stemning hele veien. Som forventet var lydnivået fra scenen høyt. High On Fire har spilt en del i Norge de siste 10 årene, men det var kult å se dem på Hulen til en forandring. Testosteronmetallen til bandet passet godt inn i Hulens lokaler. Innimellom de nye låtene fikk man selvsagt servert noen eldre kjenninger som Death is this Communion og Cometh Down Hessian. Som vanlig leverte Matt Pike og gutta, og de spilte rått og tight. Etter å ha sett bandet en del ganger nå, er det å se High On Fire nesten blitt som å gå på konsert med Motorhead eller Slayer. Det er likegyldig hvilke låter som spilles og om den siste plata er like god som den foregående, man vet likevel at det kommer til å bli en bra konsertopplevelse. Når de avsluttet med Fertile Green og Snakes for the Divine var de fleste godt fornøyde og lettere døve. Da er det vel bare å glede seg til neste High On Fire konsert.

High on Fire

 

Tekst: Edgar Bråten

Foto: Christian Misje