The Dogs/Howlin’ Sun/Slegest
Garage, Bergen
25. mars, 2017
En ganske interessant trippelpakke i kjelleren på Garage denne dagen blir åpnet av Stig Ese Eliassens soloprosjekt Slegest (6/10). Ese er også kjent som tidligere gitarist i Vreid, og har nå dratt black ‘n’ rollen et stykke videre mot 70-tallets stoner, og hentet litt her og der av inspirasjon fra hardrockens historie, men med en tvist av black metal på toppen. Det er allerede godt med folk når Slegest åpner ballet noenlunde presist, og selv med det allikevel organiske uttrykket, er det lett å merke at dette i utgangspunktet er én manns ideer foredlet av flere på scenen. Riffene og overgangene glir litt over i hverandre, men det er ikke nødvendigvis en negativ ting. Det er kanskje tydeligere her siden Ese spiller det meste selv på albumene, og så henter han inn sine bandmedlemmer til øving og konserter. Det blir levert kontant og barskt uten noen særlige dikkedarier og hallaballo. Ho som hauster aleine blir godt mottatt av et allerede tettpakket Garage. Leveringen er god, bandet er bra og “soundet” er riktig, men kanskje finnes det et ekstra gir her?
Howlin’ Sun (7/10) var et nytt bekjentskap i konsertsammenheng, selv om jeg har fått med meg at det har vært mye snakk om det lovende bandet fra Bergen. I alle fall her i Bergen – hva det snakkes om i resten av landet er ofte en gåte. Musikalsk sett er det en videreføring av 60- og 70-tallets blues og rockeband, gjerne med en hang til psykedelia. Musikalsk sett er dette meget lovende, og de møter relativt stor entusiasme blant det relativt masete publikummet. De fremstår for øvrig som hyggeligheten selv, og selv om de store låtene kanskje mangler, så er det lett å sette pris på orkesteret med meget, meget kompetente musikanter. Det er også veldig kjekt at det kommer nye ensembler fra Norge på tross av ryktet om rockens snarlige død. Uavhengig av Howlin’ Suns framtid så har allerede andre kjente og kjære rockeband fastslått at du kan ikke stoppe rock ‘n’ roll.
Når det gjelder rockens framtid så står kanskje ikke The Dogs (8/10) for den, men heller en oppsummering av dennes historie og de fleste triksene fra en bok om triks om hvordan tekkes publikum på en overbevisende og ærlig måte. En blanding av punk, oslo-hardcore (hardcore slik man spiller det i Oslo) og ren og skjær skandinavisk rock. Alt levert i matchende klær og med en stå på vilje som mange band burde misunne dem. Enkelte har påstått at dette for tiden er Norges beste liveband, og det er ikke en grunnløs påstand.
Kristopher Schau er en fremragende frontfigur, og selv om stemmen hans kanskje ikke hadde passet seg altfor godt i kor eller som dubber til engelsk, så er innsatsen upåklagelig, og bandet kan lene seg veldig på hans enorme innsats. Den Thor Heyerdahlske-aksenten til Schau er tydelig, men likandes. Tekstene skal jeg ikke diskutere for mye her, men det slår meg at Schau enten har store problemer med forhold og/eller synger mye om andres kjærlighetsproblemer på en veldig direkte måte. Noe jeg synes kanskje blir litt vel direkte, men det slår uansett an hos publikum, så det er godt mulig at jeg er helt idiot.
Schau tilbringer store deler av tiden nede ved eller oppå publikum, men takket være hans langstrakte personlighet høydemessig får de fleste med seg hva som foregår der han ruver rundt i den gemene hop. Publikum er en salig blanding av rutinerte konsertgjengere, folk fra bygden, studenter, masse jenter i svært varierende alder, en del både tykke og tynne heavygutter og mange flere, sikkert både fra privat og offentlig sektor. Dette tyder på at bandet har nådd igjennom til den ordinære typen i gaten som ikke nødvendigvis ville tatt seg til Garage på konsert.
Noen vil sikkert hevde, med rette, at dette er på grunn av frontfiguren og generell kjendisentusiasme, men både show og innhold tyder på at dette hadde holdt selv om det hadde vært en helt ukjent person på 1,65 meter som ledet bandet fram til en nært forestående triumf. Det er tendenser til allsang og hytting med never til de mest fengende av hundebandets låter. Utsolgt er det også, noe Schau setter stor pris på. “Takk for mitt første utsolgte Garage”. Skulle bare mangle, det er vel fortjent.
Tekst: Pål Ferstad-Løland
Foto: Christian Misje
[espro-slider id=8754]