Høstsabbat 2022 Kulturkirken Jakob, Oslo 8. oktober, 2022
Høstsabbat dag 2 byr på enda mer moro!
På Høstsabbats andre dag er vi på plass noe tidligere enn fredagen, og finner veien ned i Krypten lenge før ettermiddagen er i nærheten av å kunne kalles kveld, i akkurat passe god tid før Bismarck (9/10) tar plass på denne intime scenen. Bandets atmosfæriske, rifftunge, seige og groovy doom metal viser seg å være akkurat hva vi trenger der og da, noe glisene og den allmenne gynging hos publikum tydelig bærer bud om. De lener seg selvsagt tungt (ordspill selvsagt tilsiktet) på den så langt siste skiva Oneiromancer, men ettersom bandet tidligere samme dag signerte platekontrakt med Majestic Mountain Records tillater de seg å feire dette med en verdenspremiere på den splitter nye låta Skyfather. Innen bandet har takket for seg, er vi atter varmet opp og i perlehumør.
Etter en kunstpause er vi definitivt klare for det bandet som nok skiller seg mest ut denne kvelden, og som muligens fremmedgjør enkelte av de som ikke er komfortable med kunstneriske eller lettere avantgardistiske elementer i rocken sin. Årabrot (9,5/10) slapp et av fjorårets beste norske album, Norwegian Gothic, og de fleste låtene i kveld er hentet derfra. De åpner dog med det særdeles slagkraftige tittelsporet fra 2016-albumet The Gospel, og det er tidlig klart at vokalist Kjetil Nernes har intensjoner om å benytte anledningen til å virkelig agere southern gothic-predikant når han tross alt først står der i kjerka. Og om han er den perfekte frontmann, med aftenens største hatt og større låter, er kona Karin Park ved hans side uten snev av tvil den perfekte frontkvinne der hun formelig maner lyd ut av synthene sine mens hun leverer vokal, danser og gjør hva hun kan for å stirre publikum i senk. Godbiter som Carnival of Love og Kinks of the Heart evner å både skape transe og danseglede, og når de avslutter med den mektige Hailstones for Rain er det bare å gi dem et Halleluja i ren lovprisning før vi går ned i kjelleren igjen for siste gang denne helga!
Irske Slomatics (6/10) har holdt det gående i hele 18 år nå, og dette er deres andre besøk på Høstsabbat (første var i 2016). 6 fullengdere og en hel bråta med splitter har de rukket å gi ut, uten at denne anmelder aner en pøkk om hva som ble spilt i kjelleren lørdag kveld. Samma det – denne bulldoseren av et band serverer blytung sludge som treffer der der den skal. Særlig når det er i ei potetkjeller vi befinner oss, blir pakka passe konsentrert. En massiv knyttneve rett i mage og hjerte – og gutta lyser av spilleglede. Når lyden har begrensa kubikkcentimetere å flyte utover blir også lyden deretter – dvs veldig, veldig høy. Såpass høy at det blir litt for vondt, og gul skumplast i øret er påkrevd. Noe som er litt, eh, døvt. For å nevne et eksempel så hadde det ikke vært feil å oppleve bandet fremføre skiva Future Echo Returns i sin helhet i veltilpassa fasiliteter. Denne gangen ble det litt for mye dampveivals. #denfølelsen
Alt godt må som kjent ta slutt, og en god festival bør avsluttes med fyrverkeri. Og dette innfrir Høstsabbat til gagns med siste band ut, for er det noen som vet å levere den virkelig gode stemningen og det fullkomne groovet, er det våre svenske venner i Graveyard (10/10). Det er alltid en fryd å se dette bandet, men denne kvelden kan det virke som at de selv er innstilt på å levere det gode gamle “lille ekstra”, noe som kan skyldes hvor lenge det er siden sist de spilte i Oslo, det kicket alle band må få av å stå på den åpenbart magi-inspirerende scenen i Kulturkirka eller den vanvittige stemningen som var til å ta og føle på da de sparket i gang konserten med Goliath fra Lights Out. Sannsynligvis en kombinasjon av alt dette, og sikkert mer. Settet består av en ypperlig mix av låter fra geniale Hisingen Blues og den så langt nyeste skiva Peace, ispedd noen godbiter fra Lights Out, og det er akkurat slik vi vil ha det. Når de forlater scenen etter det guddommelige tospannet Ain’t Fit to Live Here og The Siren er det en særdeles fornøyd folkemengde som renner ut i natta og allerede gleder seg til Høstsabbat 2023…
Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård & Helene Landmark
Bilder: Pål Bellis
Høstsabbat 2022 Kulturkirken Jakob, Oslo 7. oktober, 2022
Høydepunktene sto i kø første dag av årets Høstsabbat!
Aaaaah, oktober! En grå trist og ugrei måned for noen, men for mange av oss ensbetydende med høstens herligste eventyr – Høstsabbat! For fjerde år i strekk var denne herlige festivalen utsolgt, og det like fortjent som før. For her har vi et prakteksempel på hvordan visjonen til noen ildsjeler treffer blink hos så mange av de virkelig musikkelskende horder at gjennomgangstemaet hos publikum gjerne lyder noe a la “Denne festivalen må være skreddersydd personlig til meg!” Det beste i så måte er jo utvilsomt at plakaten byr på en enorm variasjon, men likevel klarer å beholde en slags rød tråd på linje med festivaler som Roadburn, i form av et je ne sais quoi som det blir fåfengt å skulle navngi, sjangerfeste eller sette i bås.
Festivalens første dag entrer vi det fantastiske kirkelokalet akkurat i det svenskene i The Moth Gatherer (8,5/10) tar scenen. Bandet leverer herlige doser atmosfærisk doom metal med sterke sludge- og postrock-influenser, fylt til randen av massive riff og en hjertefølt tristesse som de ikke er fremmede for å krydre med et og anne ambient electronica-parti. Bandet steppet inn på kort varsel etter en avlysning, og det er bare å takke bandet som kansellerte, for dette er perfekt på alle vis. Settet består kun av materiale fra de to siste skivene, men begge disse holder så høyt nivå at du skal være passe surmaget for å se på fraværet av låter fra debuten som et nevneverdig savn. Rett og slett det perfekte Høstsabbat-band!
Fra Göteborg-traktene kommer en vidunderlig gjeng som alle er født i 1993. De skulle kanskje ønske de heller var født i nittenSEKSTItre, men kvintetten Orkan (9/10) trenger ikke å leve i fortida – derimot kombinerer de alt det gode fra 70-tallets svenske progg med dagens 70-tallsinspirerte progrock og gjør det til en gavepakning som har framtida foran seg. Bandet feires allerede i Sverige som høyverdige arvtakere og videreførere av sjangeren, noe kveldens gig levner absolutt ingen tvil om. Tajta som tusan, drivende dyktige, dette er rett og slett helt dustete bra. Gode doser med soul gjør det hele direkte rørende. Og lykkeligere trommis har nok ingen sett.
Etter denne lykkepillen nede i Krypten, trekker vi atter opp for å overvære Chicago-bandet REZN (10/10) som står på hovedscena i Jakob Kirke. Vi kunne vel så gjerne vært lokalisert på ei øde strand i Goa eller noe, for denne musikken er meditativ på en måte som bringer tankene til østlig psy-bient og endeløse stjernehimler. Heavy psych-metal, hypnotiserende sådan, fyller kirkerommet til taket. Det er kanskje ikke alle som er like begeistra for messingblåsere, men REZN doserer saksofonen akkurat passe lekkert inn i soundet sitt. Som helt klart fortjener beskrivelsen «særegent». Stokk litt om på bokstavene i REZN. Fikk du ZEN, du også? De fleste så hvertfall ut til å befinne seg i komplett harmoni og balanse etter denne seansen – 100% yoga-fritt. Håper ikke det blir lenge til neste møte. Magic mushrooms, anyone?
En kveld som har vært preget av mange vakre og stemningsfulle konsertopplevelser avsluttes med et band som røsker alle totalt ut av enhver dvale med sin insisterende skitne og støyende sludge/doom, uten at det blir noe mindre suggerende når Indian (9/10) entrer podiet. Denne gjengen gir virkelig ikke ved dørene, men det de gjør er å totalt hensynsløst og kompromissløst kjøre over publikum med like mye subtilitet som en rusten dampveivals i flammer gjennom en krystallglass-utstilling! Og de leverer med en å genuin intensitet at det er umulig å ikke la seg rive med, samtidig som de er det perfekte sistebandet denne kvelden, for når dette bandet er ferdige, er definitivt vi det også – og trommehinnene våre med. Iallfall til lørdagen…
Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Helene Landmark
Bilder: Pål Bellis
Ut fra asken til kultbandet Sleep gikk bassist Al Cisneros og trommis Chris Haikus sammen i 2005 for å starte OM. I motsetning til Sleep, kuttet OM ned på fuzzen, og leverte en herlig meditativ, drone-preget doom, som tok undergrunnsscenen med storm. OM ble regnet som et stort band allerede etter deres første album, «Variations on a Theme» (2005), og den samme duoen holdt det gående på albumene «Conference of the Birds» (2006) og «Pilgrimage» (2007). I 2008 tok Emil Amos fra Grails over trommene, og styrte bandet i en mer perkussiv retning på mesterverket «God is Good» (2009). På sin siste plate «Advaitic Songs» (2012) maler OM med bredere pensler, og legger enda mer vekt på det shamanistiske og rituelle, sammen med østlige skalaer og melodier. Rob Lowe ble med som et tredje medlem, og tilførte mye av dette uttrykket via synth, gitar, perkusjon og vokal.
Konserten 7. mai blir arrangert i regi av tungrockfestivalen Høstsabbat og festivalsjefene Ole Helstad og Jens Andreas Storaker sier: «Høstsabbat er ekstremt stolt av å presentere disse legendene på en så unik scene som Kulturkirken Jakob, for første gang på mange år i Oslo. Her er det bare å lukke øynene, og la seg drive med!
Dette blir bandets eneste konsert i Norge på denne turneen.
Første helgen i oktober var det duket for religiøs høytid i Kulturkirken Jakob. Pilgrimmer fra nær og fjærn var samlet for å delta i en serie mørke ritualer, akompanert av hypnotiske rytmer fra trommer og strengeinsturmenter. Her var tilreisende fra store deler av europa, såvel som fra hele vårt langstrakte land.
Etter noen års fravær, var det endelig tid for en ny Høstsabbat her i Oslo. Og for en sinnsyk fet helg det skulle vise seg å bli! Det var rigga til to scener i Jakobskirken. En liten scene nede i krypten – hvor en stakkars fotograf sjelden fikk særlig med lys å jobbe med – og hovedscenen på koret, med klang så det holdt. Rett ved hovedinngangen til kirken var det satt opp øl- mat- og merchtelt. I tillegg var det en bar inni kirken, med litt bredere ølutvalg.
Fra SÂVER entret krypten som første band ut, til vi ble kastet ut lørdag kveld, var det en nærmest ubrutt rekke av fete riffs og musikalske tilbedelser. Og her ligger kanskje største utfordringen med Høstabbat’n; Det er alt for mange bra band! Det er knapt nok tid til å drikke øl eller spise mat, så det er ytterst viktig å få i seg litt å gå på, før man entrer mørket.
For min egen del var det knyttet mest spenning til årets headliner, Amenra. Jeg synes ikke de er så spennende å høre på hjemme i stua og jeg har ikke sett dem live før, så hva var den store hypen med Amenra? Årets siste konsert i kirka var mer enn bare en gig, det var en enorm opplevelse. Det er vanskelig å sette ord på hvordan jeg opplevde gig’n, men rundt midnatt lørdag kveld stod jeg på kirketrappa som nyfrelst Amenra-fan.
Sørg for å holde av helgen 4.-5. oktober neste år, jeg gleder meg noe sinnsykt!
Høstsabbat er en musikkfestival bragt til live av ildsjeler i det norske undergrunnsmusikkmiljøet. Siden oppstarten i 2013 har festivalen sakte, men sikkert utviklet seg til en viktig scene innen sine sjangre, både i Norge og Skandinavia.
I år vil Høstsabbat finne sted i Kulturkirken Jakob i Oslo den 5. og 6. oktober. På to scener vil man oppleve knusende tung doom, heavy bluesrock, stoner-rock, proto-heavy metal, psykedelisk spacerock og prog.
Festivalsjefene Jens Andreas Storaker og Ole Helstad sier: «Vi er utrolig stolte av å kunne presentere en såpass tung og variert line-up på et så unikt sted som Kulturkirken Jakob. Det er skyhøyt nivå på disse bandene. Billettsalget har gått over all forventning, og vi forventer intet mindre enn en magisk helg med en nydelig kombinasjon av tungrock og kirkerom. »
Konsertene vil veksle mellom to scener; Hovedscenen i kirkerommet og en klubbscene i kjelleren. Så her er alt lagt til rette for en tung og annerledes helg i oktober!
Siden 2013 har Høstsabbat brakt band og publikum fra scenen for undergrunnsmusikk i Norge, og har også brakt med seg internasjonale innslag innen de aktuelle sjangrene i tillegg. Med band som kan by på både doom, stoner, rock, blues og sludge, og musikk i ymse relaterte gater, er ikke dette din vanlige mainstream-festival – og det er det vi elsker med Høstsabbat.
Fredag
Årets festival ble i tillegg holdt på Vulkan arena, kontra de forrige som er blitt holdt på Betong, med annethvert band på selve Vulkan og Pokalen, og fredagen fløy vi av gårde til sabbaten på koster og geiter og demoner (eventuelt buss) for å bli med på moroa.
Først ut på Pokalen var norske Day of the Jackalope (7/10) som fyrte av startskuddet for to dager med sabbatmoro. Konserten sparket fra med bra spilling og entusiasme, og med vokalist Anders Hellestveit i storform, var det lett å finne den rette stemningen fra første stund. Det er aldri lett å være først ut, men Jackalope-karene lot ikke noe komme i veien for å sparke skikkelig fra. Noe som derimot var påfallende, var hvordan lyden på nettopp denne scenen var mer enn bare litt laber (les: ille), men med en god dose hard, bluespreget rock som verdig oppvarming innabords, var det allikevel bare å glede seg til alt som skulle komme.
Rett etter var det de progressive Hønefoss-karene i Wobbler (8/10) som stod for tur. Det er ingen tvil om at bandet er satt sammen av sabla dyktige musikere hver for seg, men på årets sabbat ble det også klart at de i tillegg er samspilte, at de vet å skape liv på scenen, får med seg publikum og trigger lattermuskelen. Med hopp og sprett, filosofiske beretninger om gnocchi i forkant av låta Gnocchi-Gnosis og spøker om rollen til tamburinen de hadde med seg, fremstod de fortsatt som et seriøst band som evnet å balansere det nedtonede og det mer energifylte, samt imponerende enkeltstående musikerprestasjoner og en helhetlig flott musikalsk opplevelse. Wobbler klarte med dette å male et herlig, progressivt musikkbilde, og selv om det trakk litt ut på slutten, kan ikke dette kalles noe annet enn knall.
Ilende ned til Pokalen igjen var det så tid for Cult of Occult (4/10). Det franske bandet beskriver seg selv som vanhellig «blackened sludge» gjemt i mørket fra Helvetes porter, noe som skapte forventninger om at det var noe skikkelig brutalt og mørkt i vente. Dette skulle dog vise seg å bli noe halvveis, selv om forsøket for så vidt var der. Musikken ble fremført helt OK, oppmøtet var helt OK og konserten i sin helhet var helt OK – intet mer, intet mindre. Det var tidvis litt tafatt tilstedeværelse på scenen, musikken mindre tight, vokalen vaklet og det rytmiske virket ikke å være tilstrekkelig spot on. Lyden på Pokalen var dog fortsatt kritikkverdig, noe som kan tenkes å ha påvirket bandet denne kvelden. For som en i publikum uttalte: «Det ble litt som om Limp Bizkit ble satanister og skulle spille metal.»
Deretter var det britene i Bong (7/10) som var klare til dyst for å komme med litt skikkelig psykedelisk, doom-prega drone til sabbaten. Det er tydelig at karene i Bong kan lyd, for eksempel ved at ting som bue på gitarstreng ikke ble pretensiøst og overflødig, men i stedet skapte en faktisk musikalsk effekt, og at de utvilsomt er gode på å skape bra musikk sammen. Konserten i seg selv ble i grunn som forventet i form av en mer dyptgående, organisk utgave av alt som de allerede får til så bra i studio, med en suggererende, tung og velbalansert opplevelse for alle som var til stede.
Deretter var det dags for nabolandets Maida Vale (9/10). Til tross for at Pokalen fortsatt burde vunnet en pris for laber lyd denne første kvelden, lot de ikke dette sette en stopper for noe. For MaidaVale består av fabelaktige kvinnfolk som både er dyktige musikere og som besitter en god dose karisma. Alle låtene var velspilte, vokalen til Matilda Roth var på topp og det var umulig ikke å la seg rive med. Dette gjorde at de få stedene man kunne pirket på måtte vike for helheten, som rett og slett ble flott. Hver låt kom som herlige tunge bluesrockperler på en snor, og det å få med seg gromlåta (If You Want the Smoke) Be the Fire live ble en høgdare. (Men man kan jo spørre seg selv hvorfor de utgjorde det eneste kvinnelige innslaget på hele sabbatens line-up, men det er en annen historie. Som i grunn er denne historien. Videre kan man jo lure på om de flertallige svenske innslagene under årets festival egentlig er et snikforsøk på ny unionstid. Her kan det jo grubles. Journ. anm.)
Sist ut første halvdel av denne Høstsabbaten var britene i Conan (8/10). Fra første tone var satt var det ikke vanskelig å forstå hvorfor de var headlinere den dagen, for dette er drevne karer som vet å levere det de selv kaller tung og «huleboersk» battle doom. De holdt et jamt over høyt nivå under hele konserten, og selv om det var noe færre folk til stede enn ventet var det stemning nok til både å ta og føle på langs med hele veien. Det vokale var rett og slett rått, samspillet tight, og det var akkurat rett mengde tyngde, driv og musikalsk balanse – for selv om dette er tunge saker var det fortsatt framdrift hele veien. Med dette ga Conan oss det som uten tvil var en dødsbra avslutning på sabbatens første dag.
Eller rettere sagt konsertavslutning, for som en trivelig coda til festivalens første dag, var det nettopp Conan som skulle være DJs på den arrangerte etterfesten. Som Høstsabbat selv har uttalt: «It ain’t over until the fat lady sings.» For etter en knall aften med så mange gode konserter, var det ikke rart at stemningen var på topp blant alle som var til stede og som naturligvis ville være igjen for å kose seg videre. Og «mjødet» fløt, latteren runget, gode samtaler av ulik dybde fant sted og timene fløy, før det plutselig skulle vise seg å bli tid for å bevege seg hjemover, og bli frisk og rask del to av sabbaten.
Lørdag
For karpe diem! Eventuelt meridiem (også kjent som ettermiddagen, journ. anm.). Ny dag, nye muligheter og tilsvarende fjollete floskler, og først ut var Reptile Master (5/10). Dette viste seg dog ikke å være helt på topp, og det kan tenkes at bandet muligens brant seg litt på å være først ute akkurat denne dagen. Lyden på Pokalen var nemlig skjerpet ganger veldig mange, men allikevel var vokalen litt ute og syklet, og det var noe som virket å mangle hele veien – og da ikke bare mangel på stinn brakke. Det betyr ikke at konserten var direkte dårlig, men den var heller ikke helt overveldende fantastisk og havnet litt midt på treet for oss.
Etter dette var det klart for Wild Rocket (6/10). Med en konsert som startet noe tamt, virke – her også. Ut i settet kunne derimot de romrocka irene bevise at det i grunn var helt motsatt, for kurven av samspillenergi, vokalprestasjoner og det som først var litt vaklende pauser mellom låtene vokste seg eksponentielt opp, og resulterte i nettopp den spaca opplevelsen det i utgangspunktet var forventet å få fra dem. Og med en passe tøff backdrop med surrealistisk og til dels forstyrrende filminnhold man kunne godte seg med som en bonus ved siden av musikken, ble helheten i grunn veldig fin.
Det er jo som kjent «no rest for the wicked», og brått var det tid for Mammoth Storm (7/10). Albumet Fornjot har jamt over vært godt mottatt siden utgivelsen i 2015, og det skulle vise seg at det vi fikk servert gjorde seg like godt live som på skive. Bandet er gode på det de gjør, samspillet var bra og enkeltprestasjonene like så, og dette skapte naturligvis en god atmosfære blant alle som var der. Svenskene skuffet med andre ord ikke, der de blide og glade innfridde all forventning med kul musikk, tunge toner og glimt i øyet.
Som en skarp kontrast til mammutene stod så Kollwitz (10/10) for tur. Én ting er å høre bandet på skive, men når man ser Kollwitz live er det ikke rart å forstå hvordan Bodø-bandet stadig vokser seg større og større. For konserten kan ikke beskrives som noe annet enn en opplevelse – og en stor en som sådan. Fra første tone ble satt, ble rommet tømt for alt annet enn den musikalske cocktailen av det raffinerte og det rå, det vakre og det brutale, og det kalde og det gripende som ble spydd ut mot oss. I tillegg til å være sabla gode på scenen, består Kollwitz av svært dyktige musikere som evner å trollbinde publikum med en kakofoni uten like der de maler et stort, mørkt lydbilde, med den gjennomtrengende og effektfulle vokalen til Frederik Hillestad i spissen. Når man i tillegg legger til at alt som foregikk var gjennomført og sømløst og uten dødpunkter, kan ikke dette kalles noe annet enn rått.
Etter å ha fått luften slått ut av seg og blitt høy på støy, var det tid for atter et band fra Söta bror i form av Jeremy Irons and the Ratgang Malibus (8/10) (som i forkant har vært klare på at navnet ikke har noe å gjøre med skuespilleren – överhuvudtaget. Journ. anm.). Det første som slår en er hvor ufattelig godt vokalist og gitarist Karl «Carlos» Apelmo evner å bruke stemmen sin der han går inn i og sjonglerer flere stiler – alt fra mer klassisk til falsett til mer hardt – og mestrer det med glans. Resten av bandet spilte også godt og fikk fram alle de små musikalske nyansene som satte prikken over i’en i denne cocktailen av space og klassisk rock, med en dose psykedelia attåt. Og man kan i grunn være nokså sikker på at man ikke er den eneste som har hatt en god konsertopplevelse når flere buer idet det annonseres at det nå er tid for siste låt.
Med stadig flere gode opplevelser innabords, var det klart for Siena Root (7/10) – et band som mange hadde ventet på. Det finnes overhodet ikke merkelig at dette er karer som folk vil se, for her snakker vi en konsert med både talent og en stødig tilstedeværelse på scenen hele veien fra alle. Med en rytme, groove og en sound man automatisk ender opp med å ta og føle på, ble det hele forsterket av dritgode musikere som ga alt og levde seg inn i hver eneste tone. Selv om de alle utgjorde en god helhet, kom den største helten i form av Erik «Errka» Petersson, som viste at han virkelig kan ta av på orgel som få andre. Allikevel ble det litt for mye jam-preg, for selv om det er gøy å høre hvor flinke folk er og hvor moro det kan være med improvisasjon, ble det litt lite av de faktiske låtene og i stedet litt mye annet som i grunn trakk ut tiden litt. Men konserten ble ikke spolert av den grunn, for Siena Root klarte med glans å innfri både forventninger og mer til.
Nede på Pokalen igjen var det derimot tid for å tone det hele kraftig ned med irske Slomatics (7/10). Med en flokk som stadig krøp nærmere scenen, var det tydelig at dette var noe flere gledet seg til. Og det skulle vise seg at det var grunn til nettopp å glede seg til dette, for selv om det startet noe mindre på plass med en intensitet som virket å stagge og bremse seg selv en smule, sammen med litt vaklende spilling, tok dette seg kraftig opp – og det svært så raskt. Med unntak av noen hull der «det lille ekstra» virket å mangle, var det både dybde, tyngde og driv blant alt og alle på scenen. Bandet spilte i det store og hele tight og godt, og de skal også ha for gull kommunikasjon med publikum hele veien, hvilket alt i alt gjorde hele konserten til noe svært positivt.
Sist men ikke minst var det klart for Truckfighters (8/10). Vokalist og bassist Ozo kunne annonsere at det var ny trommis i vente denne kvelden, som på Det Store Internett visstnok går under navnet Incognito, og deretter den gode, gamle: «Fuckings Norge.» (Det enkle er ofte det beste, journ. anm.) Truckfighters er et band som mildest talt gjør seg live. Gitarist Dango fremstår nærmest som strengekvivalenten til Animal fra Muppet Show der han virker å ha springfjær i alt, og innlevelse har de alle mann. Bandet gjør en god jobb med det de driver med og spiller fletta av låtene sine, men noen ganger blir det litt lite samspill og litt mye hver for seg på scenen, der Dango virker å ha sugd ut noe av energien fra de to andre som da står igjen med litt mindre å gi. Men dette betyr ikke at det er mye å sette fingeren på her, og med smakebiter fra det kommende albumet og en god dose glimt i øyet, var dette mer enn bare en litt god måte å avslutte konsertrekka til årets Høstsabbat.
Men igjen skulle det dog ikke ende her, for suksessen fra gårsdagen måtte selvsagt gjentas med etterfest med mer DJ-moro. Denne kvelden var det Siena Root som hadde det musikalske ansvaret og stilte med god soundtrack for å runde av årets Høstsabbat på skikkelig vis. Det er jo vanskelig å gi seg etter noe som har vært såpass trivelig, og da er det fint med litt festivitas og baluba på tampen. Igjen ble det bra musikk, igjen ble det drekka, igjen ble det skål, igjen ble det ledd og igjen ble det klovnet – både med gamle og nye venner. Tida flyr i godt lag, og etter at klokken hadde tikket seg stadig nærmere det som ble en bysselalletid av relativ størrelse, er det minst én ting som står igjen som sikkert, nemlig at vi allerede gleder oss glugg til neste år!
Tekst: Mari Groven Holmboe Foto: Pål Bellis & Guro Torget
Denne helga kan du få med deg Høstsabbat på Vulkan Arena i Oslo – festivalen for deg som liker det tungt!
Vi tok en prat med folkene som står bak festivalen, for å høre litt mer om hva slags festival Høstsabbat egentlig er, og hva du kan oppleve i løpet av helga.
– Hva slags festival er Høstsabbat?
– Høstsabbat er en tungrock-festival drevet på frivillig basis av ildsjeler innen sjangeren. Vi kaller det tungrock i et forsøk på å finne et vidt samlebegrep for alle sjangrene vi tar med i heksegryta. Vi booker alt fra den svarteste og tungeste doom til mer lystig retrorock. Innimellom der finner du alt fra stoner og heavy blues til prog og spacerock.
– Hvem passer Høstsabbat for?
– Vi tror at Høstsabbat kan passe for alle som liker musikk spilt med ekte instrumenter og som ikke er redde for litt bråk. En forkjærlighet for fuzz og tunge godlyder hjelper også på, men er ikke et must.
– Hvem er gjengen bak festivalen?
– Vi er en gjeng på 5 som jobber med festivalen på helårsbasis: Jens Andreas Storaker, Ole C. Helstad og Robert W. D. Frøseth som er foundingmembers, pluss Eivind Viervoll og meg; Ida Rydeng. Vi alle enten jobber i musikkbransjen til daglig eller spiller i et band innen sjangeren selv. I oppløpet til festivalen får vi med oss Saga Helen Castle og Sara Maria Skarpaas som ekstra krefter på henholdsvis produksjon og PR. Også har vi med oss Marius Hansen på dekor og Ingeborg Christensen som er vår kvinne på Vulkan Arena.
– Hvilke band ser festivalen mest fram til selv?
– Hvis du spør hver og en av oss får du nok minst åtte forskjellige svar. Men jeg gleder meg mest til at nykommerne i Day of the Jackalope skal starte hele festen på fredag og at Reptile Master fra Tromsø skal få vekke folk fra fyllesyka som første menn ut på lørdagen.
– Hvorfor bør folk ta turen på Høstsabbat denne helga?
– Fordi de kommer til å få med seg et bredt spekter av alt som finnes innenfor tyngre rock; både nyskapende ideer som de kanskje aldri har sett eller hørt før, samt sanne legender. Ikke minst fordi de får føle på den utrolige stemningen, varmen og samholdet som oppstår når hundrevis av musikkelskere fra inn- og utland samles en helg i året for å dyrke sin store lidenskap.
Det er med andre ord ingen grunn til å sitte hjemme og gnu førstkommende fredag og lørdag!
Fredag
Da var endelig høstens sabbat i gang igjen og det er Captain Kill (6,5/10) fra Hønefoss som får æren av å åpne hekseriet. Tross få fremmøtte skaper trioen god stemning, både på klubbscenen og ute i det dunkle lokalet. Gutta byr på saftig rock ispedd en god dose doom og stoner rock. Det oppnås dermed flere ritualistiske øyeblikk, med forekomst av gåsehud. Gjengen oser dessuten av spilleglede, og således er åpningen av Oslos kuleste festival mer enn godkjent.
Nederlandske Death Alley (7/10) fortsetter der åpningsakten slapp. Nå skrus imidlertid tempoet opp. Bandet raser i gang med en psykedelisk parade av proto-metal. Energien er på topp og det er umulig ikke å bli smittet av denne gjengen. Det låter kompakt og velsmurt. Settlisten består av hovedsakelig av det kritikerroste albumet Black Magick Boogieland.
Så åpnes den store scenen på Betong, og det er ingen ringere enn Oslobandet Moe (9/10) som setter i gang kveldens støybonanza. Hellige måne! Særlig tyngre enn dette kan kvelden neppe bli. Trioen blåser avgårde et helsikes leven i velkjent stil. Sammen med Årabrot er Moe et av Norges feteste liveband i min bok. Det går så hardt for seg at basstrengene fyker og gitaren ryker. Oh la la!
Spelljammer
Hvordan skal Spelljammer (7/10) ta opp tråden etter Moe? Ved å sette ned tempoet og gjøre rom for en magisk og psykedelisk eventyrstund, selvfølgelig. Atmosfæren er tykk, og riffene ljomer fra klubbscenen. Jovisst, det er tyngde her også. Nå i form av seig riffing og suggererende rytmer. Stemningen er hypnotiserende, og Spelljammer tar oss med på en astronomisk reise. Jeg mistenker likevel at bandet hadde gjort seg bedre inne på Betong-scenen.
JOY
Det var så tid for California-bandet JOY (7/10). Bandet har jamt over fått gode tilbakemeldinger på utgivelsene sine, og det er ikke til å stikke under en stol at det lyder fett av dem i studio.
Karene hadde mye energi og ga full pinne omtrent fra sekund én. Det var mye humor og moro til publikums store glede, og fliret var bredt fra samtlige på scenen og blant publikum.
Det ble dog mye av det samme, noe som gjorde at det tidvis nesten kunne bli litt kjedelig i lengden. De litt mer downbeat og klassisk rocka, psykedeliske partiene gjorde seg bedre enn partiene der det helte mer mot heavy rock på scenen. Det ble også en del klovneri som av og til kom i veien for musikken heller enn å bidra til å løfte den opp.
Vokalt sett var Zachary Oakley litt av og på i formen, men utover dette var konserten gjennomført velspilt av det som helt klart er dyktige karer.
Yuri Gagarin
Svenskene i Yuri Gagarin (9/10) stod så klare på klubbscenen på Betong, og med en solid tone for å sette i gang hele konserten var det bare å rigge seg til.
Det kom tydelig fram at Yuri Gagarin ikke bare låter fett på skive, men at dette er karer som vet å spille bra live. Låta First Orbit var et godt eksempel på dette, der den ble mektigere enn studiovarianten. Bandet opprettholdt et tight og jevnt lydbilde hele veien, og hadde god flyt.
Noen steder haltet trommene litt, men ikke nok til at det egentlig ble plagsomt. Helhetlig var det hele svært velspilt, lett å drømme seg bort i og la seg rive med av – noe de fleste blant publikum helt klart virket å være enige i. Yuri Gagarin leverte med andre ord en svært god konsertopplevelse denne sabbatfredagen, og det med renter.
Virus
Siste band ut på første del av sabbaten var metal-avantgardistene i Virus (8/10).
Med noe dårlig skrudd lyd i begynnelsen, ble det en litt ufortjent spak start på selve konserten, men etter hvert som første låt var ferdig ble det andre boller. Det er ingen tvil om at Virus består av knakende dyktige musikere, med Plenums imponerende basspilling, suveren vokal fra Crzal sin side og rå trommespilling fra Einz.
Selve det sceniske ble dog noe uinteressant. Det var litt lite energi i selve framførelsen, noe som gjorde at det føltes repetitivt. Dette ble dog skjøvet en del til side av hvor bra karene faktisk spilte, der blant annet låta Road var innmari spot on hva både prestasjoner, fremføring og musikalitet angår, i tillegg til at vi også ble servert snadder av nyere slag.
Virus avsluttet dermed sabbatens første dag på en flott måte.
Lørdag
Sabbaten går inn i sin andre dag og det er Ocean Dweller (7/10) som har fått æren av å åpne festivitetene. Kvintetten smeller til med usedvanlig fet sludge metal. Eventuelle slitne tilskuere bråvåkner og tvinges nærmest til å nyte dette velsmurte maskineriet. Spillegleden er tydelig tilstede og smitter sådan øyeblikkelig over på stadig flere tilskuere som strømmer til. Ocean Dweller serverer med andre ord en tøff start på en lang kveld, i en noe dyster kjeller.
Med litt spenstige oljeeffekter på overhead som backdrop, var det så duket for Black Moon Circle (8/10). Det å være tidlig ute er aldri en enkel oppgave, men det forhindret ikke energien i å være på plass fra første sekund. Lyden var tilnærmet upåklagelig, gitarspilingen rå, samspillet tight og ”trollmannen” bak elektronikken gjorde en veldig god jobb med effektene. Det ble derfor enkelt å drømme seg bort i musikken.
Noe av det eneste som kunne la seg pirke litt på var en hovedvokal som her og der kunne skli litt inn og ut av dagsform, men dette var såpass lite merkbart at det i grunn kunne ses bort i fra. I tillegg var det av og til litt dårlig koordinasjon på scenen, noe som gjorde at mikrofonstativene ”snublet” litt fra tid til annen.
Dette forhindret ikke karene fra å levere et knakende godt liveshow og en svært god konsert, med både høy underholdningsverdi og høyt nivå på spillingen.
Buckaduzz
Buckaduzz (7,5/10) la inn årene i 2012, men samler mannskapet for et såkalt one-off show. Medlemmene er å finne i blant annet band som Hymn og Spectral Haze. Dette er i seg selv et kvalitetsstempel som garanterer en uforglemmelig konsert. Fremførelsen er selvfølgelig upåklagelig og det er bare å hylle mørkere krefter for deres gjenforening for anledningen. Musikken raser innom både sludge, doom og den mer psykedeliske siden av skalaen. Heftig, herlig og massivt.
Faustcoven
Like svart, gritty og grimt som real black metal skal være, stod Faustcoven (6/10) med sin cocktail av black og doom klare som nestemann ut. Uten dill, uten effekter og med brutale riff, fikk konserten dermed en passende tung og svart start ved første skrik.
Energinivået på scenen var dog et heller trist kapittel, der det var en klar skjevhet som bare understreket det hele. Selv om livevokalist Samson Isberg gjorde en utrolig god jobb på vokal, måtte han bære mye av konserten alene da bandets faste studiomedlemmer Gunnar Hansen og Johnny Tombthrasher så på skoene sine/trommestikkene sine heller enn å se ut som om de faktisk spilte konsert og fant noen spilleglede i dette.
Den møkkete, brutale lyden holdt allikevel et nokså jevnt nivå gjennom hele konserten. Det var bra driv i det musikalske, bandet var samspilte og det lød som det skulle. Partiene med mest fokus på old school black metal var helt klart de som gjorde seg best, og sånn sett var låta som nettopp heter Oldschool War rett og slett dritbra utført.
New Keepers of the Water Towers
Med New Keepers of the Water Towers (7/10) er det vanskelig å skrive utgrunnelig om hver enkelt låt, teknikk og dets like, for på sabbatens siste dag ble konserten mer en helhetlig opplevelse enn noe stykkevis og delt. NKOTWT leverte som bandnavnet antyder seg hør og bør en blanding av prog, meditative linjer og tunge, nesten groovy, rocka partier. Sammensetningen fungerte bra live, men jamt over var det alltid et bittelite ”men” som kunne trekke fremføringen noen millimeter ned. Her og der kunne det bli noe langtekkelig, lydteppet var i det store og det hele ikke tykt nok, og stemningen var mer grei enn rent hypnotiserende.
Konserten var med andre ord ikke dårlig i seg selv, men med enkelte mangler. Selv om svenskene helt klart er dyktige og har bra låter å komme med, manglet de den ene lille millimeteren på Høstsabbatens siste dag.
Hymn
Hymn (8/10) har imponert tidligere på Høstsabbat og de gjør det samme i kveld. Det er noe primalt over denne duoen. Som om de blir drevet av noe mer enn seg selv. Det ligger en kraft i låtene, så hinsides massivt og så utrolig brutalt at gåsehuden legger seg umiddelbart over hele kroppen. Hvordan man skal restitueres etter denne maktdemonstrasjonen er meg ubegripelig. Takk, Hymn!
Age of Taurus
Det er mulig at det er festivallivet som begynner å tære på, men jeg synes ikke Age of Taurus (6/10) lever helt opp til forventningene. Britene leverer riktignok varene og mer til. De er arbeidsomme og byr på mange svisker fra debuten, samt musikalske glimt fra deres kommende skive. Jovisst har jeg høye forventninger, men jeg er da ikke fullstendig urimelig heller. Mye god heavy metal av den gamle skolen, men jeg savner det lille ekstra i kveld.
The Graviators
Den svenske kvartetten The Graviators (7/10) endevender sabbaten med et heksebrygg av herlig 70-talls rock, doom og noen solide doser stoner rock. De har selvfølgelig ikke funnet opp kruttet, men føyer seg derimot pent inn i rekken av nye, svenske band inspirert av 70-tallet. Stemningen er god, og bandet formidler spillegleden utmerket over på de oppmøtte. Det er akkurat dette vi trenger for å holde løpet ut. Pur rock og feststemning, så får kveldens siste band stå for vuggesangen.
Belzebong
Man sier at navnet skjemmer ingen, og det er vel helt klart passende for polske Belzebong (10/10). Som siste band ut på Høstsabbaten, flokket det seg til foran scenen av fans som var klare for tung stoner og doom metal. Det var også helt klart nettopp det publikum fikk. Med låta Bong Thrower var stemningen satt, med såpass tjukk og tung lyd at man kunne kjenne det på kroppen. Denne stemningen fikk heller ikke noe dropp, og vedvarte med like solid trøkk gjennom hele konserten.
Lydbalansen var på plass, bandet hadde god og jevn driv i de seige, tunge og deilige partiene, som i grunn ble bedre live enn på skive. Med fans som tilsynelatende lot seg hypnotisere av det polakkene presterte, virket dette å være noe det var enighet om. Forventningene om en tung, solid og suggererende konsert ble mer enn innfridd, og Belzebong leverte intet annet enn en perfekt, intens og fet avslutning på årets Høstsabbat.
Sommeren er forlengst bak oss, men festivalsesongen er langt fra over. Denne helgen finner tredje utgave av en av våre absolutte favorittfestivaler sted på Betong i Oslo, nemlig Høstsabbat! Når du leser dette, er festivalen allerede såvidt i gang, og i år, som tidligere, er det som gjelder et fokus på kremen av tunge band fra en slags undergrunn, med en ekstra tyngde på band innen «seig doom, rifftung bluesrock, proto-heavy metal, psykedelisk spacerock og prog», for å sitere festivalens egne nettsider.
Det blir mange flotte norske band i løpet av de to dagene festivalen pågår, men både USA, Sverige, Storbritannia, Nederland og Polen er representert. Blant bandene finner vi Virus, Buckaduzz, Hymn, Black Moon Circle, Faustcoven, The Graviators, Age of Taurus, Joy, Death Alley og BelzebonG!
Festivalen startet i 2013, og ble dannet av en liten gruppe ildsjeler som strengt tatt bare ønsket å booke band de selv kunne tenkt seg på se på samme scene. Det konseptet viste seg å være svært så vellykket, og en av de som har uttrykt sin store begeistring for Høstsabbat er Walter Hoeijmakers, bedre kjent som Walter Roadburn, grunnlegger av Roadburn-festivalen.
Dersom deilig hard rock er det du krever, er det ingen grunn til å ikke ta veien til Betong!
