Horisont + Tiebreaker
Pokalen
06.04.2016
Horisont viste med sin forrykende opptreden publikummet på Pokalen hvor skapet skal stå.
Denne kvelden har jeg gledet meg til! Etter å ha blitt avspist med et altfor kort sett sist Horisont spilte i Oslo, er tiden nå inne for revansje. Gøteborgbandet er ikke det eneste på plakaten, kveldens første band er Tiebreaker (6/10) fra Odda, industriens vugge på Vestlandet. Konserter med relativt nye og ukjente band midt i uka er sjelden en suksessformel, men denne onsdagskvelden er et unntak.
Allerede fra Tiebreakers første låt er lille Pokalen godt fylt opp med folk. Musikken bandet spiller er rock med et tungt syttitallsinspirert sound og progressive tendenser. Vokalist Thomas Espeland Karlsen har en kul, raspete stemme som kler låtene godt. I løpet av settet byr bandet på to ferske låter, hvorav den ene låten har fått det korte og konsise navnet Hell. Av eldre materiale får vi Walk With Me og muligens deres mest kjente låt – basert på publikums respons – The Getaway.
Det er uten tvil dyktige musikere vi her har med å gjøre, men det er likevel noe uforløst over Tiebreaker sin liveopptreden. Det blir dessuten litt mye snakk mellom låtene. La heller musikken snakke for seg –den svingte det tidvis godt av.
Horisont (9/10) går ganske så presist på scenen. Det blir litt trangt der oppe på det vesle podiet, med to gitarister, en bassist, vokalisten, trommeslageren og trommene. Som om ikke det var nok er synthen også klemt inn mellom dem. Det er likevel ikke til hinder for bandet – de slår seg løs på det lille området de har til rådighet.
Konserten starter med det ti minutter lange eposet Odyssey fra deres nyeste utgivelse med samme navn. For en låt det er. Og for et album! For undertegnede gikk Odyssey av med seieren i kåringen av fjorårets beste album, og den havnet nokså høyt oppe på Metal Hammer-redaksjonens toppliste. Låta blir godt mottatt av de fremmøtte, og bandet følger opp med Light My Way før The Unseen fra det første albumet Två Sider Av Horisonten tar over, og leder veien til Blind leder Blind. I de nedskriblede notatene mine står det følgende å lese: «Det her er så innmari bra!!», og jeg er helt enig – dette er innmari bra, og for en energi og spilleglede disse gutta utstråler.
Det går i et forrykende tempo, og den ene godlåta avløser den andre. Hiten fra forrige skive, Writing on the Wall, får virkelig i gang salen, det samme gjør Break the Limitder vokalist Axel får kjørt stemmebåndene skikkelig. Neste låt tilegnes Dio, Diamonds in Orbit, før trekløveret Visa Vegen, Nightrider og Bad News avslutter kvelden. Bandet gir jernet til siste tone, og blir premiert med et publikum som roper «mere, mere, mere!» etter siste låt er ferdig spilt. Hvem hadde vel forventet det, på en onsdag av alle ting?
Velfortjent respons var det, og jeg hadde lett tatt imot en låt eller to til, men man kan ikke få alt her i verden. Jeg ser ingen grunn til å knipe på poengene for denne opptredenen, og smeller til med nesten full pott.
Tekst: Mari Thune
Foto: Guro Torget
