Stikkordarkiv: hjelvik

Intervjuer

13 Kjappe : Erlend Hjelvik (Hjelvik)

 

Erlend Hjelvik albumdebuterte nettopp med sitt soloprosjekt, HJELVIK, som allerede har mottatt strålende omtale for skiva «Welcome to Hel». Vi stilte frontmannen og låtskriveren 13 kjappe spørsmål.

1. Grattis med ny KNALLFET skive! På en skala fra 1 til 13, hvor nervepirrende er det å «debutere» på nytt, denne gangen med et band som åpenbart er ditt barn?

Mange takk! Hehe, jeg tipper at jeg ligger på en 7’er på den skalaen. Skal innrømme at jeg kjente litt nerver rett før jeg slapp første singelen North Tsar. Etter den kom ut så senket skuldrene seg noe, veldig kult å se at det var så god respons på både låten og videoen. Jeg liker uansett å minne meg selv på at det viktigste er at jeg liker musikken selv, noe jeg faktisk gjør, da pleier resten å gå seg til!

2. Vurderte du på noe tidspunkt å ta et annet bandnavn, eller visste du hele tiden at dette skulle være DEG + band?

Det var aldri en tanke å ha noe annet bandnavn, her har jeg fulgt ledestjernene Ozzy, Danzig (selv om jeg vet at han egentlig heter noe italiensk) og Dio. Jeg synes det er naturlig siden det er jeg som står for all musikk og tekst. Jeg ville kanskje revurdert dette om jeg het Hansen eller noe sånt, heldigvis passer navnet mitt bra til det jeg formidler. Etymologisk sett stammer navnet mitt Hjel-vik fra norrøne Hel også, så det var jo kismet!

3. Fortell kjapt om valget av med-musikere.

Jepp, jeg har plukket ut de beste folkene fra alle verdens hjørner. Rob Steinway holder til i nærheten av studioet vi brukte i Portland, Oregon, så det var jo praktisk. Han er en dødsrå gitarist og spiller til vanlig i 80-talls heavy metal bandet Skelator. Trommis Kevin Foley er fransk og han kjente jeg fra før etter å ha møtt ham da han spilte for Abbath. Fikk et veldig godt inntrykk av han og likte godt jobben hans på første Abbath-plata, så da var han et naturlig valg. Bassist Alexis Lieu er også fransk og er en kompis av Kevin og kom inn på hans anbefaling, han er dødsrå på bass. Siste mann inn i bandet er Remi Andre Nygård fra Bergensbandet Inculter, og han skal være med fremover.

4. Hvordan var overgangen fra norske til engelske tekster for deg? Både med tanke på å skrive og å synge dem?

Veldig enkelt, det var en kjærkommen forandring etter å ha skrevet tekster på norsk i vel tolv år, det føltes som å få både blanke ark og fargestifter å tegne med. Jeg har også blitt en god del bedre på engelsk etter at jeg fikk meg en amerikansk kone så jeg er glad for at jeg ikke tok “engelskspranget” før nå. Det føltes uansett som en god anledning å prøve noe nytt, siden dette er et nytt band med nye takter og toner. Faktisk synes jeg det er enklere å skrive på engelsk, ettersom det er mange flere ord på engelsk enn på norsk, så rimene kommer noe lettere. En annen morsom ting er at det gir meg litt snodige ideer og innfallsvinkler når jeg skal tolke veldig norske temaer på engelsk, Father War for eksempel og Helgrinda er jo titler som fungerer både på norsk og engelsk.

5. Hvor langt fram i tid strekker videre planer seg akkurat nå, med tanke på at livesituasjonen for 2021 fortsatt er uklar når det gjelder smittevern og lignende?

Vi er hvertfall booket til Tons of Rock neste år, så håper virkelig at det går av stabelen! Ellers så driver vi og legger planer for neste år, og jobber utifra det forhåpentligvis kommer det noen nyheter på den fronten snart.

6. Har du allerede planlagt hva som skal spilles live, og i så fall, blir det utelukkende nytt materiale eller sper du på med enten noen coverlåter eller noe fra egen produksjon?

Det blir nok sikkert så godt som hele albumet i tillegg til et par Kvelertak låter. Igjen så tar jeg inspirasjon fra Ozzy Osbourne her og har sett på setlisten hans etter han startet for seg selv.

7. Hvordan endte selveste Joe Petagno opp med å lage coveret?

Jeg ville ha et tidløst og ikonisk metal-cover på linje med de beste fra 80-tallet. Da var Joe Petagno et naturlig førstevalg siden han er en gammel veteran som har lagt fantastiske covere og logoer for band som Motörhead, Led Zeppelin og Hawkwind. Det gikk til så enkelt som at vi sendte en epost og spurte om han var ledig. Han kjente til meg fra før og var i tillegg veldig interessert i norrøn mytologi, så det klaffet veldig bra. Da sendte jeg tekster, demoer og noen enkle skisser for logoen, så kom han tilbake en stund senere og fortalte at han hadde fått en åpenbaring i en drøm og sett hele coveret og alt for seg. Vedlagt var skissen av coveret og logoen og det var bedre enn jeg kunne ha forestilt meg!

8. Handler «Kveldulv» om Ulf Bjalfason, far til Skallegrim eller Ted Skjellum?

Haha, det handler ikke om Ted Skjellum selv om jeg er veldig glad i hans innsats i Darkthrone. Jeg har tatt inspirasjon fra historien om Ulf Bjalvesson som ble så sur og gretten på kvelden og måtte legge seg tidlig.

9. Har du hørt på den siste Kvelertak-skiva, og i så fall, hva synes du?

Jeg har ikke det, jeg har vært opptatt med min egen musikk og har fokusert 100 prosent på HJELVIK.

10. Vær ærlig: Pils eller mjød?

Enkelt, pils! Mjød er klissete greier.

11. Jeg føler du har det i deg å komme med en realt episk metal-ballade. Er jeg helt på fluesopptur, eller er dette noe som kan komme?

Jo takk, men jeg mener at jeg lagte en metal-ballade på nye plata nå med the Power Ballad of Freyr? Hvis det er mer det episke elementet du savner så skal du ikke se vekk ifra at det blir mer av dette fremover! Jeg har bare så vidt begynt og du kommer til høre mye mer fra meg fremover.

12. «Welcome to Hel» føyer seg inn i rekken av svært sterke metal-utgivelser i år. Hvilke av årets skiver har du hørt mest på?

Cirith Ungol – Forever Black, Havukruunu – Uinuos Syömein Sota, Eternal Champion – Ravening Iron, Hellripper – Poisons of the Affair og Midnight – Rebirth by Blasphemy.

13. Hva forbinder du med tallet 13?

Hell og lykke!

 

Espen Nørvåg Slapgård

 

«Welcome To Hel» er ute nå! Se vår anmeldelse HER.

 

Foto : Tom Lund

Album, Anmeldelser

Hjelvik – Welcome To Hel

Hjelvik
Welcome To Hel
Helmet Fire Records

 

Rockhistorien er full av eksempler på band og vokalister som skiller lag der resultatet blir at minst en av partene slipper et relativt uinteressant album. Ikke minst er dette gjerne tilfellet dersom vokalisten i hovedsak har skrevet tekster og ikke musikk til bandet han forlot. Så da Erlend Hjelvik og Kvelertak gikk hver til sitt, var det naturlig å spørre seg selv hvem som ville stikke av med seieren. Tidligere i år kom den nye Kvelertak-skiva, og vi fikk konstatert full friskmelding av det bandet med vokalist Ivar Nikolaisen i spiss. Desto mer spennende når nå vokalist Erlend Hjelvik debuterer med sitt nye band, enkelt og ubeskjedent oppkalt etter ham selv, og nå også som låtskriver i tillegg til at han er vokalist og – selvsagt – fortsatt tekstforfatter. Og vinneren? Jo, det er publikum! Vi er nemlig i den heldige situasjon at vi har fått det beste fra to verdener: mer punk og frådende rock’n’roll fra Kvelis og mer METAL fra Hjelvik!

Fra første riff er det åpenbart at Hjelvik mener alvor. Låta Father War er intet mindre enn 100% blodtørstig metal med røttene både hos de gamle gudene Priest, Accept, Manowar og Maiden og hos halvnye hedninger som Amon Amarth og Abbath. Vokalen til Erlend er minst like forrykende rabiat som tidligere, og leverer det ekstra punchet som gjør dette til noe unikt selv om det ikke er noe forsøk på å finne opp sverdet her. Jeg må innrømme at jeg drar på smilebåndet her når gitarsoloen gir assosiasjoner til den gamle barneskole-grisevisa vi sang med teksten “Inn kom en mann, Ola hette han…” men enten dette er tilsiktet eller tilfeldig, så er det gøy på riktig måte! Thor’s Hammer følger, og igjen får vi den deilige fete allsangvennlig metalen med en berserk-attityd som gir deg lyst til å ete fluesopp og klubbe ned jotner! For hver låt får vi bekreftet at det ikke er nødvendig å være direkte nyskapende for å vise særpreg, og jeg elsker det faktum at det aldri er noen tvil om hvem det er vi hører på, og Helgrinda er i så måte en umiddelbar signaturlåt.

Et av høydepunktene er The Power Ballad of Freyr, som på ingen måte er noen ballade, men definitivt har både power og melodi, og underveis en nesten bluesa gitarsolo! Glory of Hel gir oss Erlend Hjelvik i duett med selveste Matt Pike fra High on Fire, og når de to kommanderer “Go forth and kill for the glory of Hel!” er det umulig å ikke la seg rive med! Dersom disse to hadde vært hærførere for tusen år siden, ville neppe kristendommen fått fotfeste her til lands, for å si det sånn. 12th Spell krydres med en deilig ond black metal-vibb, og igjen blir jeg betatt av det lekre gitarspillet til Rob Steinway, som til daglig er å finne i det amerikanske NWOTHM-bandet Skelator. Og selv om dette aldri er ment å være noe annet enn et Metal-album, må jeg medgi at den akustiske avslutningen på Ironwood gir mersmak og forventninger til neste album allerede nå. Kveldulv er nok en låt som kombinerer urkraft og litt mystikk, mens North Tsar, som var første smakebit fra skiva, allerede føles som en klassiker. Welcome to Hel avsluttes med Necromance, som løftes et ekstra lite hakk av gjestevokalist Mike Scalzi fra Slough Feg, og dermed er det bare å konstatere en real metal-opptur i et år fullt av nedturer på mange andre fronter! (8/10)

 

Espen Nørvåg Slapgård