Karmøygeddon
Kopervik
28-30.04.2016
Dag 1
Årets Karmøygeddon er vel overstått. Her er Metal Hammers opplevelse av festivalen.
Prog metal-prinsene fra Notodden gjennomførte en absolutt kurant konsert med avanserte melodier og harde rytmer. At de nylig spellemansnominerte karene i Leprous (7/10) skulle gi et solid show var det dog ingen tvil om. Det var en sterk energi på scenen og i publikum. Atmosfæren var nydelig og bandet virket å være i absolutt god form. På den tekniske siden er det ingenting å utsette på bandet, og rommet fungerte godt til Leprous’ fordel.
Rotting Christ (6/10) leverer alltid et artig show for sitt publikum, og da spesielt nye publikumere, ved å gi et visuelt inntrykk som kan minne om black metal gjennom logo og navn, men samtidig servere en serdeles groovy konsert. Karmøygeddon var ikke noe unntak, og konserten hadde en fin energi som manet frem både headbanging, hopping og noe dansing i salen. Rommet fungerte desverre ikke like godt for Rotting Christ sitt musikalske bilde som det gjorde for Leprous, noe som førte til at musikken hørtes noe innestengt ut. Publikum fremme så ikke ut til å bry seg, men lengre bak var terskelen lavere for å finne på andre ting enn å bli værende gjennom hele konserten, beklageligvis.
Susperia (6/10) har kommet seg tilbake på beina etter at Pål Mathiesen forlot bandet. Med ny vokalist og ny plate på vei tok disse gamlegutta scenen på Karmøygeddon med et brak. Publikum var i hundre, selv om det var noe færre folk som deltok. Liveopptredenen til bandet var rimelig solid, og lyden var ok. Fansen fikk oppleve en god miks av materialet til bandet, noe som betyr at både old school fans og nyere fans fikk noe å like underveis. Teknisk er Susperia på et voksent og modent nivå. Ingen unødvendige soloer eller lignende, men det man får er relevant og lett å nyte. Konserten går nok ikke inn i historiebøkene som den beste Susperia har hatt, men det var ingen dårlig opplevelse.
Dag 2
Sverige er et land som mer eller mindre florerer av power metal-grupper som BloodBound (7/10). Når de skandinaviske brødrene tar turen over grensa er det som oftest topp stemning, og dette var absolutt ikke noe unntak. God lyd, glimrende publikum og en levende atmosfære. BloodBound er et godt eksempel på hvordan konserter burde være, rent stemningsmessig. Musikalsk og teknisk var det aller meste på plass. Litt lite publikum, men det kan unnskyldes med at det var enda noe «tidlig» på dagen.
Som erstatter for Pagans Mind, kom altså Circus Maximus (6/10). Litt lettere å fordøye, men ikke noe mindre kompleksitet i musikken av den grunn. Publikum fikk en vakker opplevelse og bandet fremførte aldeles feilfritt. Dette er nok et av de bandene folk burde være på utkikk etter om de ønsker en konsert fra et feelgood-band som leverer progressiv metal!
Orkan (6/10) representerte årets black metal-skvadron på festivalen. Den mørke og noe trange salen ble fylt med et kaldt, atmosfærisk gufs da Orkan kom på scenen. Publikum fungerte slik et ekte svartmetallpublikum skal; ikke mye bevegelse, heller bare stå og se skeptisk på artistene mens de innerst inne nyter musikken. Bandet leverte sitt, men lyden var noe rar. Energien i rommet passet fint med musikken, og til syvende og sist var det en «behagelig» opplevelse. Sansynligvis ikke en konsert som overbeviste mange nye om å slutte seg til fanskaren, men fansen Orkan allerede hadde fikk det de kom for og mer til.
Hva får du om du blander skrekkfilmer som House of a Thousand Corpses med Dimmu Borgir og King Diamond? Svaret er nok noe som kan minne veldig om Snowy Shaw (8/10). Et show nesten uten sidestykke kombinert med en artist som gjør veldig mye merkelig musikalsk (stort sett kun coverlåter) ble til slutt et vinnende show. Om ikke musikken satt hundre prosent hele tiden så gjorde ihvertfall det visuelle opp for det i bøtter og spann. Publikum likte seg godt, og denne surrealistiske artisten ålet seg fint på plass som et av årets høydepunkt. Alltid herlig med litt friske pust fra scenen!
Om en skal si en ting om Katatonia (4/10) så er det nok at de vet hvordan å jobbe med atmosfære. Musikken er ikke så rask i rytmene, men artistene tar seg heller litt bedre tid til å uttrykke seg riktig. Det kan sammenlignes i stor grad med et kunstverk som ikke alle nødvendigvis forstår. Musikken i seg selv er nok mer skreddersydd til albumopplevelsen enn live, noe som desverre svekker bandet. En god måte å sette ting ned til et lavere gir, men ikke nødvendigvis passende når det gjelder plassering i spillelisten. Katatonia leverte en fin og rolig opplevelse som også kunne blitt like god hjemme foran et anlegg.
Dagens første headliner kommer på scenen. Publikum er helt i hundre over Kamelot (8/10). Bandet starter med å spille nytt materiale. Dette blir godt mottatt, og bandet føler god støtte i salen. Gjennom hele settet dukker det opp nye og gamle sanger, som alle tilfredsstiller. Ikke mye annet kan sies enn at bandet leverte det de skulle og mere til. Lyden var flott og hele opplevelsen var topp. Konserten vil nok lande i listen over minneverdige fremførelser for mange av Kamelots fans, selv om Kobra Paige trakk opplevelsen litt ned, da hun ikke alltid traff alt av toner helt riktig. Alt i alt en mektig fremføring fra et av power metallens største moderne band.
Like sikkert som å se svenske power metal-band på plakaten, var det å se finske folkemetal-grupper. Finntroll (5/10) er absolutt et av verdens største band i sin sjanger og er kjent for sine artige, noe useriøse live show. Dette var noe som ble fint vist på Karmøygeddon at de har mestret og gjort nærmest til en kunst. Lyden var så som så. Noen ganger var gitarer og keyboard vanskelig å høre, noe som er litt krise for dette bandet. Stemningen var derimot på topp i salen, og publikum var lykkelig igang med dansing og mosh pits tidlig. Til syvende og sist så var dette ingen spesielt imponerende konsert fra Finntroll. De har vært bedre før og de kommer til å være bedre kommende ganger. Ingenting ille, men absolutt ikke noe stort.
Dag 3
God, gammeldags rock ‘n’ roll med litt sataniske vibber er det Year of the Goat (8/10) har å tilby, og det var en veldig velkommen konsert for Karmøypublikumet. Lyden i rommet passet fint til YOTG sin musikk og den hjalp godt til med å skape en slags 80-talls atmosfære mellom scenen og salen. Fremførelsen var solid og folkene som valgte å ta turen innom fikk en kurant konsertopplevelse. Når publikum blir like gira over artistene som artistene er over publikum så skjer det noe fantastisk, og dette kunne absolutt bevitnes under denne konserten.
Når gamle thrashlegender kommer til festivaler blir det alltid god stemning i metalleirene, da thrash er en utrolig stor sjanger. Sodom (6/10) er for mange sett på som et av de virkelig største thrash-bandene som er å finne, og på mange måter beviste de dette gjennom deres fremførelse. De visste akkurat hvordan å kontrollere sitt publikum, og hva som kunne trigge gode reaksjoner. Musikalsk er det tøft og hardt, men ikke særlig utfordrende. Sodom som så mange andre band i deres posisjon, kjørte et generelt trygt show med sanger som ville slå an uansett. Thrashen er absolutt ikke død, men ei heller full av ungt liv og nysgjerrighet.
Doombandet Candlemass (7/10) leverte varene sine med en fin respekt for faget. En generelt god presisjon når det kom til treffsikkerhet i setlisten trakk absolutt oppleven opp. I steden for å havne på samme sti som Katatonia, i det at showet kunne nesten like gjerne vært på en plate eller en DVD, utnytter Candlemass heller publikum på en annen måte. Candlemass vet tydelig hvilke knapper å trykke på for å overføre musikalsk atmosfære til en visuell opplevelse, noe som styrker showet enormt. Det treffer kanskje ikke alle, men de som blir truffet føler det langt inn i sjela.
De industrielle musikerne fra Sveits kan nok virke litt som «the odd one out» på årets plakat, da de per definisjon er veldig forskjellig fra alle de andre artistene på festivalen. Setlisten var en god kombinasjon av nye og ikke fullt så nye sanger, og de gjorde nok sitt publikum mer enn fornøyd. Samael (8/10) er flinke til å holde seg utenfor tradisjonelle normer, noe de beviser med å bruke stort sett midi trommer live. En interessant formel å gå etter hos et så konservativt publikum som metalheads egentlig er. Noen låter som ville boostet settet manglet desverre, og energien ute i salen kunne alltids vært høyere, men bandet jobbet utrolig bra med kortene som var utdelt!
Helloween (10/10) er å anse som en virkelig kjempe innenfor power metal. Publikum var i ekstase fra før artistene rakk å komme på scenen til bandet takket for seg. En trenger nok ikke engang å nevne at stemningen var i taket på scenen også. Bandet kan virkelig dette å kontrollere sitt publikum, og ikke minst kommunisere ordentlig med dem. Å se legender i sin sjanger fremføre på en så jovial måte minner på mange måter om Iron Maiden og deres evne å snakke til sitt publikum gjennom musikk og fremførelse. Helloween holder absolutt koken og kjører på med en ungdommelig lyst, noe som kunne sees fra hele salen. Ren og skjær dominans!
Folkemetallen fra Finland dukket opp igjen som siste band for årets Karmøygeddon. Denne kvelden i form av Ensiferum (10/10). Ensiferum hadde lykken av god lyd, noe som forsterket folketonene i musikken. Fans som danset og koste seg til årets avslutning hjalp på med følelsen av showet, og det hele ble en mer enn fornøyelig opplevelse for band og fans. Dans på scenen og i salen, samt allsang på nesten alle låtene viste hvorfor dette var et perfekt valg til å avslutte festivalen. Medlemmene i Ensiferum ga en solid fremføring av alt materialet, som forøvrig bestod av veldig mye nytt. Stemningen var i hundre, og konserten varte akkurat lenge nok til at bandet ga seg på topp.
Tekst: Nichlas Håvik
Foto: Stig Pallesen
http://karmoygeddon.no/
