Stikkordarkiv: hard rock cafe

Tyketto @ Hard Rock Café

Tyketto
Hard Rock Café, Oslo
22.11.2017

 

Den største begivenheten i hovedstaden denne onsdagskvelden var hverken det komplette snøkaos eller høyt hårfeste-bonanza med Klaus Meine i Oslo Spektrum. Begivenheten fant sted på Hard Rock Café der Tyketto for første gang siden oppstarten i 1987 stod på en norsk konsertscene. Og for en kveld det skulle bli!

Foran et så og si fullpakket lokale dro Tyketto (9,5/10) i gang showet med tittelsporet Reach fra sin siste skive, men det var først fra andre låt, Burning Down Inside, at det hele løsnet. Både for bandet og publikum. Danny Vaughn hadde publikum i sin hule hånd med en utrolig tilstedeværelse, og ikke minst fantastiske stemme.

Og foruten Vaughn og mangeårig bandkollega, grunnlegger og trommeslager, Michael Clayton, befant det seg en gammel kjenning på scenen. Nemlig, Greg Smith. Hvem pokker er Greg Smith? Joda, han har spilt med så mange storheter at det ikke er plass til å ramse opp alle, men at han har traktert bass i/med blant annet Rainbow, Dokken, Ted Nugent, Alice Cooper og Vinnie Moore sier sitt. Han leverte rett og slett en makeløs opptreden som vikar for Chris Childs. Sjelden har jeg hørt fetere basslyd og trøkk.

Resten av besetningen bestående av Ged Rydlands på kor og keyboard samt gitarvirtuosen Chris Green glitret også. Det låt tight som spandex. Det var rett og slett ingenting å sette fingeren på denne kvelden. Lyden var upåklagelig, settlista var en god blanding av gammelt og nytt og Tyketto leverte så til de grader. Og det var selvfølgelig et aldri så lite høydepunkt at Tyketto dro den eminente låta Heaven Tonight fra Vaughn sin periode i Waysted.

Men vi må ikke glemme det absolutte klimakset og låta som har udødeliggjort bandet, Forever Young, fra klassikeren Don’t Come Easy. Selvfølgelig kom den helt til slutt, og det var overhengende fare for ufrivillig ejakulasjon. Uten tvil en av 90-tallets største perler innen melodiøs hardrock.

Kort og godt var dette en stor konsertopplevelse med et fantastisk band som vil huskes lenge.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

Great White @ Hard Rock Café

Great White
Hard Rock Café, Oslo
18.10.2017

 

Er konserten avlyst eller har jeg tatt feil av dagen? Det var den første tanken som streifet meg der jeg trådte over dørterskelen på Hard Rock Café. Klokka var 21:15, og inne i lokalet var det godt om plassen for å si det mildt. Et provisorisk salgsbord med Great White-skjorter og bandets siste utgivelse, Full Circle, var et av få tegn på at det skulle være konsert med et forholdsvis suksessrikt band som har solgt over ti millioner album siden debuten i 1984. De få, men dedikerte som hadde møtt opp skulle få servert en skikkelig hitparade med en veldig hyggelig overraskelse….

Great White (7,5/10) dro i gang med I’m Alright fra sitt siste album, og lyden satt som ei kule. Sjelden har jeg hørt bedre lyd på Hard Rock, og bandet lot seg heldigvis ikke affisere av det begredelige oppmøtet. Noe som i seg selv er imponerende. Mange savner nok Jack Russell, men Terry Ilous var på fra første låt og prøvde så godt han kunne å overbevise publikum. Noe han klarte med glans der han grasiøst beveget seg rundt på scenen og virkelig ga av seg selv. Vokalprestasjon var det heller ingenting å utsette på. Han kjørte sin egen stil, og det holdt i lange baner. Han er ikke Jack Russell, og prøver heller ikke å være det.

Men det var jo gamlegutta – Kendall, Lardie og Desbrow – de fleste hadde kommet for å se og høre. Kendall fyrte løs det ene fete riffet etter det andre, og Lardie holdt seg pent og pyntelig i bakgrunnen som alltid. Stødig med både gitar, synth, tamburin og koringer. Desbrow er fortsatt et fyrverkeri bak trommene, og en opplevelse i seg selv. De gamle ”haiene” leverte, for å si det kort og konsist. Helt fra Call It Rock ‘n’ Roll til avslutningslåta Once Bitten Twice Shy.

Vi fikk servert flere klassikere, og spesielt gledelig var det å høre Desert Moon, Lady Red Light, Mista Bone og Rock Me. Kveldens overraskelse, og selve rosinen i pølsa, var derimot Face the Day. En låt de har udødeliggjort og ikke spiller så altfor ofte. Det var rett og slett en nytelse å endelig få høre den live.

Stemningen tok dessverre aldri helt av, selv om det var et par veldig ivrige fans som kjørte luftgitar showet igjennom. Noen skravlebøtter gjorde sitt for å ødelegge opplevelsen for resten, og det var synd at ikke Ilous tok mikrofonen og stappet den opp et visst sted på vandalene. Rett og slett respektløs, pinlig og veldig irriterende oppførsel.

Til tross for labert oppmøte og noen særs perifere ”fans” til stede så ble det en veldig hyggelig kveld. Men det er lite trolig at bandet noensinne kommer tilbake, selv om Ilous lovte så på slutten. Til det var oppmøtet for deprimerende. En stor bonus var uansett at bandet etter konserten tok seg god tid til å skrive autografer og snakke med fansen. Bare så synd at ikke flere kjente sin besøkelsestid denne kvelden, for Great White leverte fet rock ‘n’ roll selv uten gode, gamle Jack Russell.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

Great White Setlist Hard Rock Cafe, Oslo, Norway 2017, Full Circle

 

Last In Line @ Hard Rock Café

Last in Line
Hard Rock Café Oslo
05.08.2017

 

Arven etter Ronnie James Dio lever i beste velgående, noe Last in Line skulle vise for de fremmøtte på Hard Rock Café denne lørdagskvelden. Den originale Dio-besetningen fra mesterverket og klassikeren, The Last in Line, har dessverre blitt kraftig redusert av naturlige årsaker, men med både Vivian Campbell og Vinny Appice på scenen var det duket for en unik lørdagskveld med Dio.

Det braket løs med Stand Up and Shout og det var ingen som helst tvil om at Last in Line (9/10) skulle gi et nesten fullsatt Hard Rock Café en kveld de sent vil glemme. Hovedvekten av settlista bestod naturlig nok av låter fra Last in Line og Holy Diver, men også låter fra bandets formidable album, Heavy Crown. Hvorav låta Starmaker, som er dedikert til Jimmy Bain, virkelig fikk frem gåsehuden.

Først som sist er det bare å bøye seg i støvet for Phil Soussan som tok over bassen etter legenden, Bain. Han gjorde det med stil og uten noe fiksfakseri. Så var det Andrew Freeman. Hva skal man si? Makan til tilstedeværelse og rå stemmeprakt skal man lete lenge etter.

Det utslitte uttrykket hoppe etter Wirkola kommer virkelig til sin rett når man skal synge låter fra en av historiens beste vokalister, Ronnie James Dio. Freeman gjorde det på sin måte og det med bravur. De to eneste gjenværende medlemmene fra Last in Line er det ikke mye annet å si om enn at de leverte en fantastisk opptreden. Profesjonelle til fingerspissene, men med et løssluppenhet og spilleglede som lyser lang vei.

Tydeligvis fortsatt sultne og langtifra lei av å spille blant annet Holy Diver, som de helt sikkert kan spille i søvne. Arvtageren etter Claude Schnell, Erik Norlander, gjorde også en strålende jobb der han kompletterte lydbildet smakfullt på keyboard.

Kveldens siste låt var kanonen We Rock – og for en avslutning! Det var nesten så undertegnede måtte be bartenderen om en serviett for å tørke tårene. Men på en kveld som dette var det helt på sin plass å felle en tåre eller to for å hedre minnet etter Ronnie James Dio og Jimmy Bain. Det er ihvertfall ingen tvil om at Last in Line hedrer minnet på absolutt beste vis, og at dette er en opplevelse enhver Dio-fan bør få med seg…

 

Tekst & mobilfoto: Pål J. Silihagen

 

Loudness @ Hard Rock Café

Loudness
Hard Rock Café, Oslo
02.08.2017

 

Japanere med fotoapparat rundt halsen er et vanlig syn i Oslo på sommeren, men japanere med instrumenter på en konsertscene er et mer uvanlig syn. Anledningen var storslått besøk av ingen ringere enn Loudness.

Siden oppstarten i 1981 var dette faktisk første gang bandet gjestet Norge, og hva passet vel bedre enn å legge turen innom i forbindelse med 30-årsjubileet for klassikeren Lightning Strikes. Loudness skulle virkelig vise hvordan man feirer et jubileum for de fremmøtte på Hard Rock Café.

Ikke overraskende startet Loudness (9/10) med storkanonen Crazy Nights – og for en åpning! Helt klart en av tidenes heftigste gitarintroer, og det svingte umiddelbart fra første stund. De aldrende herrene kompenserte for manglende fordums hårprakt og kostymer med en spilleglede som rett og slett var imponerende.

Loudness sveipet over Hard Rock Café som kamikazepiloter, og spilte som om deres siste time hadde kommet. Teknisk fullkomment låt det ikke, og Minoru Niihara sine stemmebånd har nok sine beste år bak seg, men for en innlevelse. For ikke å snakke om selveste gitarguruen, Akira Takasaki, som virkelig spilte seg varm i trøya utover settet og briljerte stort.

Settlista bør ingen være skuffet over. Klassikerne kom som perler på en snor, og godt spredt helt fra debuten The Birthday Eve og utover. Hovedvekten av låtene var heldigvis viet glansperioden fra 80-tallet, og stemningen var nesten euforisk under Crazy Doctor og avslutningslåta S.D.I.

Dessverre tikket Loudness sin opptreden inn til altfor knappe en time og 20 minutter, men mye vil som kjent ha mer. Og det var ingen tvil om at publikum ville ha mer av et band som virkelig var spillesugne og ga av seg selv. Så får vi håpe at dette ikke var første og siste gang vi så Loudness på norsk jord…

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

Loudness Setlist Hard Rock Cafe, Oslo, Norway 2017, LOUDNESS EUROPEAN Tour 2017 "LIGHTNING STRIKES" 30th Anniversary

 

Loudness for aller første gang på en norsk scene!

Onsdag 2. august kan du oppleve et band som ikke akkurat er hverdagskost på norske scener – da spiller nemlig japanske Loudness på Hard Rock Café i Oslo!

Heavy metal-bandet fra Japan ble startet i 1981 av gitaristen Akira Takasaki, Masayoshi Yamashita på bass, vokalisten Minoru Niihara og trommeslager Munetaka Higuchi. Loudness var det første japanske metalbandet som landet en platekontrakt med et større plateselskap i USA – og med deres femte album Thunder in the East tok de det amerikanske markedet med storm på midten av åttitallet. I 1986 fulgte de opp suksessen med Lightning Strikes, som i Japan ble gitt ut i en annen versjon under navnet Shadows of War. Nå kommer de til Europa på sin Lightning Strikes 30th Anniversary Tour for å markere at det er tredve år siden albumet ble gitt ut.

Etter enkelte utskiftninger i bandet på nittitallet ble de fire originalmedlemmene i Loudness gjenforent i 2001, og holdt sammen fram til Munetaka Higuchi døde av leverkreft i 2008. Til Oslo kommer tre av de fire originalmedlemmene – Takasaki, Yamashita og Niihara – sammen med Masayuki Suzuki som tok over trommestikkene etter Higuchi. Med over et tjuetalls fullengdere å plukke godlåter fra kan denne onsdagen bli litt av en kveld. Dette er med andre ord en «Crazy Night» du ikke vil gå glipp av!

Arrangementet på Facebook: https://www.facebook.com/events/389496648054400/?fref=ts

Kjøp billetter her: http://www.ticketmaster.no/event/loudness-tickets/526885?language=en-us

 

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

 

Joe Lynn Turner @ Hard Rock Café

Joe Lynn Turner
Hard Rock Café, Oslo
24. mars, 2017

 

Norgesvennen Joe Lynn Turner var tilbake i byen, og serverte et mer eller mindre fullsatt Hard Rock Café en reell hitparade.

For første gang på veldig lenge var det faktisk ikke en eneste nordmann i line-upen til Joe Lynn Turner (8/10) når han gjestet landet, noe man har blitt vant til gitt hans samarbeid og vennskap med både Come Taste The Band (Deep Purple tribute) og bassist extraordinaire Jan Holberg. Nærmere tjue konserter har det blitt her til lands i løpet av de siste sju årene, så mannen kan vel trygt kalles en norgesvenn. Han innrømte også villig fra scenen at han elsket Norge og nordmenn, og kanskje nordkvinner enda mer. For det var en viril 65-åring som møtte Oslo-publikummet denne kvelden, og heldigvis har han fortsatt stemmen i veldig stor grad intakt og klar til å backe opp flørten fra scenekanten.

Her var det heller aldri noe snakk om noen forsiktig start idet bandet fyrte løs med Death Alley Driver og I Surrender som de to første låtene, og slik skulle det stort sett holde seg hele kvelden. Settlista bestod nemlig i hovedsak av de største hitene fra perioden hans i Rainbow, ispedd et par Purple-låter og en sololåt. Stemmen til Turner holdt som sagt fortsatt høy standard, og det samme gjaldt bandet hans, denne gangen med overvekt av svensker, inkludert tidligere HammerFall-bassist Magnus Rosen. En ting som manglet fra tidligere besøk, og sett opp mot Rainbow-turneene med de samme låtene, var korister, hvilket ble løst helt greit ved å gi Turner litt ekstra klang og fylde i miksen. Låtene hadde også et noe råere preg over seg enn vanlig, og Jorge Salans Les Paul ga også et annet lydbilde enn det vante Stratocaster-soundet. Etter å ha brukt førstelåten på å skru seg inn, så var det også fint lite å klage på når det kom til lyden på Hard Rock Café, det eneste måtte være at keyboardist Samuel Olsson kanskje lå litt lavt i miksen til tider.

Dette ble nok i stor grad uansett oversett av publikum som virket å være i storslag denne fredagen. Både undertegnede og brorparten av de fremmøtte sang gladelig med til de fleste låtene, og med godbiter som Can’t Happen Here, Spotlight Kid og Stone Cold skulle det egentlig godt gjøres å klare å holde kjeft. Turner ga også uttrykk for at han satte stor pris på responsen, og ble så ivrig at han vek bort fra den opprinnelige settlista, og leverte en godkjent versjon av Highway Star, én av to låter denne kvelden som han ikke opprinnelig sang på. I så måte kan man kanskje si at det hadde vært mer interessant å høre han spille Street of Dreams, King of Dreams eller enda flere låter fra hans samarbeid med Yngwie Malmsteen. Et av kveldens store høydepunkter var nemlig Rising Force fra Odyssey-albumet til den svenske gitarvirtuosen. Men, Highway Star har tydeligvis en høy stjerne hos Turner, og har vært mer eller mindre fast innslag på alle disse nevnte norgesbesøkene, og så lenge den fremføres på det viset vi fikk servert denne kvelden må man vel kunne si at det er helt greit.

Normalt har nevnte King of Dreams vært det faste innslaget fra Turners korte periode i Deep Purple, men denne gangen hadde han en liten overraskelse på lager i form av Love Conquers All, som var et friskt pust på settlista. Mannens soloutgivelser har ikke vært like bejublet, selv om det finnes mye gull der også, og denne kvelden ble det kun plass til en sang fra denne perioden, nemlig balladen Endlessly. Et trekk som spesielt den kvinnelige delen av publikum satte stor pris på.

Helt til slutt avsluttet han kvelden med den andre av disse låtene som han ikke opprinnelig sang på, nemlig Long Live Rock ‘N’ Roll, en perfekt avslutningslåt for en særdeles trivelig kveld i lag med en av hardrockens gamle og gode helter.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

Helstar @ Hard Rock Café

Helstar
Hard Rock Café, Oslo
02.03.2017

 

Mye kan skrives og sies om amerikanske Helstar som har holdt koken mer eller mindre sammenhengende siden 1982. Glemt, undervurdert og obskurt, men det er ikke uten grunn at bandet har oppnådd kultstatus blant enkelte metal-fans med sin uovertrufne blanding av teknisk power, speed og thrash metal. Det kan vel neppe kalles en verdenssensasjon at bandet for første gang gjestet Norge, men at det var en stor begivenhet for de få, men dedikerte fremmøtte denne torsdagskvelden på Hard Rock Cafe er ingen overdrivelse.

Rett fra stinn brakke i Stockholm til relativt godt om plassen i Oslo, kunne vel kontrasten neppe vært større for bandet. Helstar (9,5/10) lot seg heldigvis ikke affisere av et heller labert oppmøte. De dro umiddelbart i gang publikum fra første låt, med mektige og kraftfulle Awaken Into Darkness fra det siste og fremragende albumet Vampiro. Med en strålende opplagt James Rivera i front, ikledd sine sedvanlige vampyrtenner og svarte kappe, var det ingen tvil om at dette kom til å bli en kveld der øregangene virkelig skulle få en omgang med herlig metalsmurning.

Rivera kan for de uinnvidde best beskrives som en krysning av Rob Halford, Bruce Dickinson og Geoff Tate, og han leverte vokalprestasjoner som ga frysninger nedover ryggen og ikke et kroppshår lå vannrett. Sin modne alder til tross (56) har mannen fortsatt en vanvittig spennvidde og kraft i stemmen.

Resten av bandet var ikke noe dårligere, og med gitarist og co-grunnlegger Larry Barragan i spissen, fikk vi servert en rekke klassikere fra storhetstiden på 80-tallet med et fandenivolsk trøkk og pur spilleglede. Det tok virkelig av midtveis i settet da bandet dro i gang Rhapsody in Black fra Nosferatu, og jeg observerte minst ett par stykker som sannsynligvis pådro seg kronisk nakkesleng.

Musikk er som kjent en subjektiv opplevelse, og det er umulig å gjengi en objektiv beskrivelse av bandets fremførelse av kremlåtene To Sleep, Perchance to Scream, Harker’s Tale, The King Is Dead, Baptized in Blood, Evil Reign og Run With the Pack. Det er ikke så mye annet å si enn at det var magisk! Og som ikke det var nok avsluttet Helstar ballet med en cover av Black Sabbaths N.I.B. Kan det da bli bedre? Nesten ikke.

Eneste minuset denne kvelden var at de droppet siste ekstranummer fra Stockholm-konserten, Sinner med Judas Priest. Hadde de dratt den også hadde dette vært en klar tier på poengskalaen. Som sikkert de fleste skjønner er undertegnede relativt stor fan av bandet, og det er ikke uten grunn. Helstar viste denne kvelden hvorfor!

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken