Shaving The Werewolf + Grinding Fortune
Last Train, Oslo
12.02.2016

 

Negative Vibe Records splitgig en kald torsdagskveld på Oslos legendariske rockebule Last Train.

Negative Vibe Records er et plateselskap med base i Oslo, som fokuserer på norsk metal og som ønsker å skape et bærekraftig miljø for de mange talentfulle bandene som finnes her til lands. Denne kvelden presenterte de to av sine signerte band; Shaving the Werewolf og Grinding Fortune.

Først ute er Shaving the Werewolf (6/10), som nylig ble listet under tittelen «Band vi har trua på i 2016» i Metal Hammer. Med dette i tankene, stiger også forventingene for kvelden. Åpningslåta startet brått, og kan kategoriseres som en hardcore komposisjon. Få sekunder inn i låta, hopper vokalist Ottar ned fra scenen og spruter i vei med en vannflaske over seg selv (og kanskje noe ufrivillig på publikum).

Responsen fra publikum er ganske svak til å begynne med, dermed blir stemningen også fjern og upersonlig. Men etter hvert som folk venner seg til den radmagre frontfigurens signaturtrekk, løser stemningen seg – noe som kunne observeres under låten The Pissing Link.

Videre i konserten blir vi ledet inn i en schizofren verden bestående av kaotiske tempovariasjoner og støyete sound – toppet med en sykt særegen performance. Under Death of the Dying Corpses of Death har vokalen mer variasjon enn en sveitserkniv, med innslag av alt fra hyling til grynting. I tillegg legger Vegard en ekstra dimensjon til låta med noen spaca effekter. Sanger fra bl.a. Pissing Link og You Say Tomato, I Say Fuck Off fikk uten tvil sterkest respons fra publikum.

Ja, man får oppmerksomhet av å stappe mic’en i munn, slå seg selv til blods, blotte bakdelen og sprade rundt på, og utenfor scenen. Men til tross for Ottars provokative performance, føler jeg at det blir veldig lite kontakt med publikum, fra resten av bandet. Det låter stramt og onpoint, men det blir etter min mening mer fokus på image enn det som faktisk blir levert på scenen. Uten noe spesiell forvarsel avslutter de på samme måte som de startet: overraskende brått.

Denne typen metal er ikke det jeg normalt hører mest på, men når underholdningsbiten blir levert til de grader, kan man ikke annet enn å beundre dem for det. Hvis målet er å sjokkere, så har de definitivt klart det. Fortsett sånn.

Kvelden fortsetter med en helt annen atmosfære når Grinding Fortune (8/10) overtar scenen. Det var første gang Itch Relief, deres kommende album (som slippes 01.04) ble spilt live i sin helhet. Albumet er det første bandet produserer som en trio, og folk virker spente på hva de har i vente mens introtapen går.

Wasim drives fremover med feite riff, et mellomspill i midttempo og en raspende vokal fra Daniel Ruud. Trioen går nærmest inn i en transe, og publikum blir revet med. Headbanging pågår foran scenen, og interessen er også å fange blant de bakerste tilskuerne.

Flex og Gorby fortsetter med å legge grunnlaget for deres fengende melodier som peiser på fra start til slutt. Judo er en catchy låt som dundrer avgårde og veksler mellom høyt tempo og seige, dronete partier. Dette får publikums engasjement til å øke enda et hakk. Gutta gir gass og det er rett og slett gøy å se hvordan energinivået er både på, og utenfor scenen. Det er aldri stille mellom låtene, takket være applausen fra publikum og bandets dystre interludes.

Stemningen dabbet litt av under Muds, en tung og treig låt som forsvant litt i mengden. Mot den siste låta begynte både band og publikum å vise tegn til at kvelden nærmet seg slutt. Halvparten av låtene er fremdeles ganske anonyme for tilskuerne, men det er veldig sannsynlig disse vil vokse seg inn hos enhver hardcore-lytter.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Silvija Kuzet