Great White
Hard Rock Café, Oslo
18.10.2017

 

Er konserten avlyst eller har jeg tatt feil av dagen? Det var den første tanken som streifet meg der jeg trådte over dørterskelen på Hard Rock Café. Klokka var 21:15, og inne i lokalet var det godt om plassen for å si det mildt. Et provisorisk salgsbord med Great White-skjorter og bandets siste utgivelse, Full Circle, var et av få tegn på at det skulle være konsert med et forholdsvis suksessrikt band som har solgt over ti millioner album siden debuten i 1984. De få, men dedikerte som hadde møtt opp skulle få servert en skikkelig hitparade med en veldig hyggelig overraskelse….

Great White (7,5/10) dro i gang med I’m Alright fra sitt siste album, og lyden satt som ei kule. Sjelden har jeg hørt bedre lyd på Hard Rock, og bandet lot seg heldigvis ikke affisere av det begredelige oppmøtet. Noe som i seg selv er imponerende. Mange savner nok Jack Russell, men Terry Ilous var på fra første låt og prøvde så godt han kunne å overbevise publikum. Noe han klarte med glans der han grasiøst beveget seg rundt på scenen og virkelig ga av seg selv. Vokalprestasjon var det heller ingenting å utsette på. Han kjørte sin egen stil, og det holdt i lange baner. Han er ikke Jack Russell, og prøver heller ikke å være det.

Men det var jo gamlegutta – Kendall, Lardie og Desbrow – de fleste hadde kommet for å se og høre. Kendall fyrte løs det ene fete riffet etter det andre, og Lardie holdt seg pent og pyntelig i bakgrunnen som alltid. Stødig med både gitar, synth, tamburin og koringer. Desbrow er fortsatt et fyrverkeri bak trommene, og en opplevelse i seg selv. De gamle ”haiene” leverte, for å si det kort og konsist. Helt fra Call It Rock ‘n’ Roll til avslutningslåta Once Bitten Twice Shy.

Vi fikk servert flere klassikere, og spesielt gledelig var det å høre Desert Moon, Lady Red Light, Mista Bone og Rock Me. Kveldens overraskelse, og selve rosinen i pølsa, var derimot Face the Day. En låt de har udødeliggjort og ikke spiller så altfor ofte. Det var rett og slett en nytelse å endelig få høre den live.

Stemningen tok dessverre aldri helt av, selv om det var et par veldig ivrige fans som kjørte luftgitar showet igjennom. Noen skravlebøtter gjorde sitt for å ødelegge opplevelsen for resten, og det var synd at ikke Ilous tok mikrofonen og stappet den opp et visst sted på vandalene. Rett og slett respektløs, pinlig og veldig irriterende oppførsel.

Til tross for labert oppmøte og noen særs perifere ”fans” til stede så ble det en veldig hyggelig kveld. Men det er lite trolig at bandet noensinne kommer tilbake, selv om Ilous lovte så på slutten. Til det var oppmøtet for deprimerende. En stor bonus var uansett at bandet etter konserten tok seg god tid til å skrive autografer og snakke med fansen. Bare så synd at ikke flere kjente sin besøkelsestid denne kvelden, for Great White leverte fet rock ‘n’ roll selv uten gode, gamle Jack Russell.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken