Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
15. april, 2022
Dag 2 på Inferno byr på mer moro. Og er de gamle eldst denne dagen også?
Alltid ulastelig dresskledde HAMFERÐ (8/10) fra Færøyene åpnet Langfredag på Rockefeller på det som for mange var Inferno 2022 sin sterkeste dag. Og hvilken åpning av de færøyske doom-mesterne! Metal generelt og de ekstreme grenene spesielt handler i stor grad om atmosfære og stemning, og der er Hamferd med sin miks av færøyske folketoner, tradisjonell doom samt death metal noe av det bedre vi kan legge i doom/death metal-kategorien. Vokalist Jon Aldara synger både clean og growlevokal, og veksler uten anstrengelser mellom begge måter å synge på. Aldara er bandets utvilsomt sterkeste kort, med sin distinkte såre og rå stemme. Etter en majestetisk opptreden foran et som vanlig glimrende Infernopublikum, er det lov å glede seg til nytt album og et mer takknemlig spilletidspunkt på kommende års festival.
De virkelige norske viking metal-veteranene – Enslaved får ha oss unnskyldt et lite øyeblikk – fulgte opp Hamferd sin konsert med en energisk opptreden foran et ekstatisk Infernopublikum. Fra oppstarten i 1993 via fjorårets glimrende album North Star til påskens opptreden har vokalist Frode Glesnes vist alle andre i genren hvordan det skal gjøres. Bandet har en herlig miks av veteraner i nevnte Glesnes og Gerhard Storesund, som har gjort og sett alt og vært med fra begynnelsen, og yngre sultne musikerne i Tom Enge og ikke minst den svært solide gitaristen Ole Sønstabø. Sistnevnte er et funn for EINHERJER (9/10), og galvaniserer både medmusikanter og publikum med utsøkt gitarspill. For en fornøyelse det var å oppleve Einherjer spille alt fra eldre låter til allsangvennlige Mine Våpen Mine Ord fra 2018-albumet Norrøne Spor.
Etter en pust i bakken, er vi på plass igjen foran Rockefeller-scenen akkurat i tide til at VED BUENS ENDE (7,5/10) går på scenen. Framføringen er av høyt kaliber, og det er ingen tvil at det er samspilte og dyktige musikere som står på scenen. Lydmessig er det heller ikke noe å klage på fra mitt ståsted. Stemningen er alvorlig, atmosfærisk, fortryllende og brutal på en og samme tid. Dessverre er ikke den fysiske dynamikken mellom bandmedlemmene like sterk som den musikalske, noe som etter hvert smitter over til publikum.
Etter dette våget vi oss ned på John Dee igjen for et lite dypdykk inn i mørket. I undertegnedes øyne er stemning og atmosfære noe av det viktigste for å løfte en gig fra å bli noe mer enn en bare en ordinær musikalsk opplevelse, og kanskje alfa og omega når det kommer til sjangeren black metal. Det holder liksom ikke at man spiller mørk, dyster musikk om det ikke ser ut som man mener noe med det. Scenen på John Dee hjelper franske THE GREAT OLD ONES (9/10) med en spartansk og dunkel belysning, og bandet klarer å utnytte den intime scenen på en utmerket måte. Kvintetten er sterkt inspirert av HP Lovecrafts verk, noe som preger alt fra tekster og artwork til de mystiske kappene de går kledd i. Med dette sagt skaper de dermed en mørk, mystisk og til tider nesten illevarslende stemning der de står. Vi hadde ikke blitt overrasket om Cthulhu selv hadde dukket opp i en røyksky på scenen der og da. Alt i alt en strålende konsert!
GORGOROTH (8/10) har holdt det gående helt siden starten av 90-tallet, og av originalbesetningen er det kun Infernus som gjenstår. Bandet møtte et særdeles folksomt publikum – kanskje det mest folksomme så langt i festivalen. Chopins berømte begravelsesmarsj passer utmerket som intro før Bergtrollets Hevn penetrerer øregangene med en solid dose black metal. Det låter rått og aggressivt samtidig som det fenger noe vanvittig, en oppskrift Gorgoroth alltid har hatt et solid grep om! Musikk av denne typen skal være grumsete, klokkeklar lyd ødelegger stemningen. Lyden i kveld var ikke direkte dårlig, men jeg må påpeke at det er stor forskjell på grumsete lyd og grøtete lyd. Trommene stjal mye av lydbildet, men dette jevnet seg heldigvis litt ut etter hvert som vi flyttet på oss i lokalet.
Også denne kvelden er det noen av scenens virkelige veteraner som skal få æren av å avslutte ballet, og få band fortjener den betegnelsen mer enn selveste VENOM (9,5/10). Bandet som kom opp med begrepet “Black Metal” står endelig på Inferno-scenen i sin egen grimme majestet, og dermed er det duket for en real dose MORO! For om bandet strengt tatt ikke kan regnes som ekstreme i det selskapet de har på denne festivalen, er det ingen som bryr seg om dette – aller minst Cronos og hans to kumpaner. Og av dagens besetning er den mest stabile bandet noensinne har hatt, er lett å høre fra de fyrer i gang med selveste Witching Hour! Det er like lett å skjønne at denne gjengen har det vanvittig gøy der de veksler mellom gamle slagere og nyere godbiter som The Death of Rock’n’Roll og Antechrist. Selvsagt er det dog klassikerne fra de første skivene som får den største jubelen, og det er både allsang og andre gledesutbrudd når låter som Bloodlust og Countess Bathory romler ut over mengden. For ikke å si Welcome to Hell, som kunne vært ekstranummer, men fyres av allerede midtveis. Det hadde selvsagt vært artig med f.ex. Too Loud (For the Crowd) eller Nightmare, men når de avslutter kvelden med selveste låta Black Metal og deretter gir oss In League with Satan er det ingen som klager. På noe som helst.
Ord: Ingar Ulltveit-Moe, Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken
[espro-slider id=15180]
