Stikkordarkiv: golden core

Dwaal/Golden Core @ Blå

Dwaal/Golden Core
Blå, Oslo
26.06.2020

 

Hva var bedre enn å endelig være på konsert igjen? Å være på konsert med to suverene band!

La oss først å fremst få det viktigste ut av verden: DU TULLETE SATAN, SÅ DIGG DET VAR Å VÆRE PÅ KONSERT IGJEN! Etter den lengste tørkeperioden på livefronten man har vært gjennom i voksen alder, hadde det vært fint å se et kobbel med gorillaer som spilte blokkfløyte, så lenge de sto på en scene og kalte det konsert. Men heldigvis ville det seg slik at det heller ble deilig tung metal som sto på agendaen.

Når Golden Core (9/10) står på scenen, dreier alt seg om musikken. Det er null staffasje, minimalt med kommunikasjon og totalt fritt for fjas. Med unntak av et par introer på tape, er det du får lyden av to personer som tør å la det være spartansk og nakent til tider og som ikke trenger noe annet enn mektige og suggerende låter. Settet deres er, naturlig nok, basert rundt fjorårets glimrende plate Fimbultýr, et album som i en normal verden burde ha vært Spellemann-nominert, og som demonstrerte en utvikling hos bandet av den typen de fleste andre band ville ha vært lykkelige over å oppleve over et strekk på adskillig flere utgivelser enn deres skarve to. Golden Core presterer det mesterstykket å kombinere det sakrale og stemningsfulle med det stygge og slemme, og leverer mektige låter som bygger seg opp til rene riff-monumenter. Og det er et realt testament til deres rå urkraft som duo at når de får inn en gjest på ekstra gitar,  klarer de å sette inn et såpass intenst ekstragir etterpå at de til og med låter enda heftigere når de atter står som duo på slutten av konserten.

Det skulle noe til å overgå det Golden Core leverte, men fra første tone var det tydelig at Dwaal (10/10) var rett band for den oppgaven. Med det glimrende andrealbumet Gospel of the Vile under beltet, og relativt nylig utvidet til sekstett, er det åpenbart at bandet har alle intensjoner om å legge Blå totalt i grus. Det er så tungt som det får blitt, men samtidig både sofistikert og komplekst, og med et deilig teppe av moog i bunn har de et nyansert og flott lydbilde som skiller dem fra de fleste andre band innenfor kategorien “doom/sludge/post-metal/whatever”, som de selv så betegnende beskriver det. I vokalist Bjørnar Kristiansen har de også en av landets mest solide frontfigurer, og det er en fryd å se hvordan både han og resten av bandet stortrives foran publikum. Med låter som starter rundt 6-minuttersmerket, er det relativt mye informasjon å motta, men det blir selvsagt ikke kjedelig et eneste sekund. Tvert imot, er det en dynamikk i materialet deres som gir nok pustepauser underveis til at den massive lydveggen de bygger aldri blir monoton eller ensformig.

Når konserten er over og vi vandrer tilbake ut i sommernatta, er det bare å konstatere at det er fint lite som er så herlig som å være på konsert. Måtte det bli mange flere slike framover, og gjerne med de bandene vi nettopp så på Blå!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Mathias Hemmingby

 

[espro-slider id=13894]

 

Granittrock 2017

Granittrock
Grorudparken
01.09.2017

 

Granittfestivalen bød på sukkerspinn, kaffe, god stemning og et knippe konserter i rock og metal-segmentet. Her er vår rapport fra konsertene med Honningbarna, Golden Core og Seigmen.

Det er et faktum at det meste av rock- og metalkonserter er tilrettelagt for et publikum som er over myndighetsalder. Uansett om det er snakk om konsertarrangementer eller festivaler, så er det sjeldent åpent for den yngre garde som skal arve landet. Uansett hvor mange grunner det er som taler for at det skal fortsette å være slik, så er det jo frustrerende når man ikke får mulighet til å se favorittartistene sine og få en konsertopplevelse eller to. Derfor er det fint at festivaler som Granittrock eksisterer. Rusfritt, familievennlig, kulturmangfoldig og veldig hyggelig – og ikke minst med en svært variert line up, med alt fra store band til lokale småband, som gjør at folk i alle aldre finner noe som appellerer. Og det er nå vi kommer til hovedpoenget, for også i år fantes det rock og metal på det varierte programmet.

Først ut var Honningbarna (6,5/10). De som har kjennskap til disse karene fra Søgne vet at dette er en mer enn bare litt energisk gjeng som man tidvis kunne mistenke at mangler ADHD-medisin innabords. Bandet startet showet med å hoppe opp fra publikum der de hadde gjemt seg, før de dundret i gang til en hylende fanskare av regulering, (pre-) pubertale kviser, en og annen rocker, samt et par foreldre som mumlende kunne innrømme at det der var jo litt festlig, sånn egentlig. Og gøy var det, og der det til tider holdt på å bli en parodi på sitt Ritalin-depriverte vis, klarte de akkurat å holde seg innenfor rammene for godt liveshow. I hvert fall når det gjaldt det yngrepublikumet som hylte og moshet seg til, og bekreftet fyndordet «små barn, store gleder».

Vi over 16 år hadde nok mer glede av å stå på sidelinjen med en kopp kaffe og hygge oss litt på avstand. Honningbarna er flinke til å spille, og de klarte stort sett å holde både takt og tone, samtidig som de hadde glimt i øyet og kontinuerlig hadde dialog med publikum. Låtene Borgerskapets utakknemlige sønner og ABC ble to høydepunkter, og vi fikk også en smakebit av helt nytt materiale i form av Pyongyang Freedom Fighter. Men oppi alt, så ble det litt mye pjatt som igjen halte ut tiden på en unødvendig måte. Det vi satt igjen med var en god konsert, men som kanskje ikke traff over hele linja og i stedet nøyde seg med halve.

Etter å ha vært utsatt for full pinne en stund, var det så tid for å roe det ned med progressiv stoner doom fra gutta i Golden Core (8/10). For de som ikke kjenner til Golden Core fra før av, er det verdt å nevne at vi bokstavelig talt snakker om gutter her. Simen (12) og Johannes (15) har spilt sammen i tre år, har allerede rukket å gi ut CD og spille flere konserter, og har varmet opp for blant annet Napalm Death og Okkultokrati. Allerede der må man bøye seg i støvet og bare glede seg til hva fremtiden har å by på.

Live passer de sjangeren sin bra. Begge hadde god tilstedeværelse på scenen, men musikken fikk allikevel tale for seg selv. Selve konserten var veldig velspilt og de imponerer, uavhengig av sin unge alder. Oppbyggingen var kanskje noe preget av sjangermessig identitetskonflikt, der det virket som om de ville omfavne absolutt alt på en gang, men det gjorde egentlig ikke nevneverdig mye. Generelt sett måtte vi bare ta av oss våre respektive hatter for disse guttene som vi gleder oss til å høre mer fra i fremtiden.

Sist ut for oss var Seigmen (10/10) og med ett ble størsteparten av publikum byttet ut med både tilreisende rockere og en mer foreldregenerasjonspreget forsamling. Og denne forsamlingen var tydelig at så fram til det som skulle komme, og idet røyken hadde fylt opp scenen og første tone av Simone ble slått an, var vi i grunn trollbundet alle mann.

Det er mye man kan si om Seigmen – ja, i grunn er det vanskelig å vite hvor man skal begynne. Alex Møklebust er en fantastisk scenepersonlighet som evner å balansere det alvorlige og såre med det energiske og morsomme på en unik måte, og bandet er utrolig drevne uten at de blir det grann kjedelige av den grunn. Det er en kommunikasjon dem imellom som er så selvfølgelig og en kommunikasjon med oss som publikum som er så naturlig. Balansen mellom det å være deltaker og det å være tilskuer er en pointe, og det er vanskelig å finne dødpunkter.

Det var mange høydepunkt, hvor Döderlein og Slaver av solen kan trekkes fram som mesterlig og magisk fremført. I tillegg fikk operasanger Marius Roth vist mer enn bare gitarferdigheter der han fremførte Agnus Dei, Seigmen style, på en måte som ga gåsehud så det kjentes i sjela. Alt i alt ble Seigmen den perfekte avslutningen på en morsom, hyggelig og litt annerledes festival. Mesusah slipper kanskje ingen inn, men det gjør Granittrock og vi drar mer enn gjerne tilbake igjen for sukkerspinn, kaffe og ikke minst god musikk.

 

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Guro Torget

 

[espro-slider id=9745]

 

Napalm Death @ Blå

Napalm Death / MoE / Golden Core
Blå, Oslo
07.07.2016

 

Napalm Death leverer en solid konsert hvor budskapet er vel så viktig som musikken.

Etter alle avisskriveriene om Blås fremtid setter man pris på hver mulighet man har til å kunne legge turen innom Akerselvas perle. Ved elvebredden nede i Brenneriveien hersker det fred og fordragelighet denne torsdagskvelden, så britisk grindcore er øyensynlig innafor på oversikten over hva slags musikk Oslo-politiet tåler.

AO2D3860

Golden Core (8/10) fra Ammerud består av Simen Harstad (11) på gitar og Johannes Thor Sandal (14) på trommer, og gutta har fått i oppdrag å varme opp for Napalm Death. Les den setningen en gang til. Hvor kult er det ikke å dele scene med Napalm føkkings Death som 11-åring?! Gutta spiller en form for instrumental, progressiv stonerrock, og overbeviser et lett måpende publikum som er på alder med foreldrene (og besteforeldrene?) deres. Blå er brukbart fylt opp, og de brede glisene blant publikum øker i takt med de fete riffene fra scena. Når trommis Johannes Thor reiser seg på stolen og klapper for å få i gang publikum må man bare le hjertelig av den herlige, breiale oppførselen. Litt småpirk kan man vel peke på om man gidder, men det får da være måte på hvor surmaga man skal være.

AO2D3904

Neste band ut er MoE (7/10), som med sin tighte noise-rock umiddelbart fanger interessen. Uten empiri for antakelsen virker bandet inspirert av Sonic Youth og lignende band som sprang ut fra New Yorks no wave-scene; det hviler umiskjennelig et skjær av det urbane Amerika over MoEs musikk. Vokalist/bassist Guro Skumsnes Moes innbitte vokal havner tidvis noe i bakkant av de dype, brumlende riffene hun selv og makker Håvard Skaset frembringer, men foruten denne innsigelsen slår MoE godt fra seg både i veggene og i mellomgulvet.

AO2D4082

Man kan mene hva man vil om at Napalm Death (8/10) kansellerte den planlagte konserten på Blastfest på grunn av at franske Peste Noire sto på samme plakat, men det er forfriskende med et band hvis meninger og handlinger er noenlunde konsekvente. Spesielt i disse dager og i dette landet, der fascismens stygge tentakler åler seg stadig lenger inn i det offentlige ordskiftet, der vi har en regjering som med viten og vilje bygger økonomiske piggtrådgjerder for å stagge mennesker i nød, der navlebeskuing er en nasjonalhobby, der voksne mennesker fryder seg på Facebook – under fullt navn – over at små barn drukner i Middelhavet, der antall likes en avissak får er en gyldigere indikator på verdi enn nyhetsverdien per se, der «politisk korrekt» er et skjellsord ogder «familiegjenforening» er et ukvemsord, der orwelliansk nytale har blitt det offisielle språket, der, ja DER, er det deilig å få besøk av et band som spiller en låt som Nazi Punks Fuck Off med ekte innlevelse.

NapalmDeath_0253

Lokalet er ikke fylt til randen, men med tanke på at det er torsdag og at Anthrax er i byen samme dag er det kanskje ikke så rart. Barney Greenway virker imidlertid svært så opplagt, og gutta øser på fra første anslag. Når man snart mottar gullklokka for antall år med samme besetning skulle det tatt seg pent ut om man ikke var godt samspilte, og her er det heller intet kritikkverdig å anmerke. Den nye skiva Apex Predator – Easy Meat er godt representert i settet, og spesielt Cesspits og How the Years Condemn overbeviser, men det er som med de fleste andre band når de gamle klassikerne kommer at det virkelig tar av i den overraskende pent parfymerte salen. Tittelsporet fra førsteskiva Scum, hvor for øvrig ingen av dagens medlemmer i Napalm Death deltok, er latterlig fet, Siege of Powerfra samme album likeså. Verdens korteste låt You Suffer, som ifølge Guinness’ rekordbok klokker inn på hele 1,316 sekunder, og Suffer the Children funker som alltid som kvassekniveri sterkt oppvarmet smør, mens coveren av Cryptic Slaughters Lowlife også står til Meget pluss. Ellers er det som tidligere omtalt en annen coverlåt som frembringer den helt store jubelen og moshpiten her på Blå i kveld. Gjentatte problemer med mikrofonen fører til en mild, britisk overbærende irritasjon fra mr. Greenway, men ellers er det lite å trekke for på en upåklagelig opptreden.

 

Tekst: Sigurd Thune
Foto: Martin Tonning-Strand & Pål Bellis

 

[espro-slider id=5468]