Stikkordarkiv: gluecifer

Gluecifer @ Rockefeller

Gluecifer
Rockefeller, Oslo
08.11.2019

 

For halvannet år siden gjenerobret Gluecifer rocketronen, og det store spørsmålet denne helgen var om de fortsatt kan gjøre et legitimt krav på den. Svaret? Joda, de sitter høvelig trygt enn så lenge.

Jubelen stod i taket i heimen her da jeg hørte nyhetene om Gluecifer sitt forestående comeback for snart to år siden. Derimot stilnet den litt da jeg fant ut at alle fire konsertene nesten ett år frem i tid ville kollidere med den årlige turen over dammen for deltakelse på KISS Kruiset. Derfor ble årets Tons of Rock-opptreden min første sjanse til å se bandet igjen siden avskjedskonserten i 2005. En knakende god festivalopptreden, men det er jo på Rockefeller Gluecifer (7/10) hører hjemme! Stor var derfor gleden da to av årets tre konserter akkurat gikk klar av årets USA-tur. En smule utmattet, og med et snev av døgnvillhet bar det derfor mer eller mindre rett fra Gardermoen til Rockefeller for den midterste av helgens tre konserter.

Jeg rakk til og med å få med meg et par, tre låter med oppvarmingsbandet Brut Boogaloo, og de hadde fortjent et litt mer påskrudd publikum for å være helt ærlig. Bandet låt i alle fall veldig bra det lille jeg fikk med meg, men så fikk jeg jo da også med meg favorittlåta mi med bandet, nemlig Wasting My Time. I tillegg fikk jeg også med meg Messed Up a Good Thing, og det jeg først trodde var en Thin Lizzy-cover, før jeg innså at det var Human Snake fra fjorårets Strike III. Ikke noe dårlig skussmål det vil jeg si. Føler likevel at dette ikke var nok til å kunne gi noen karakter på konserten deres.

Etter at Doom Perignon og gjengen hans hadde gått av scenen, ble den drapert med Glue sitt sceneteppe som bar den forannevnte rocketronen. Så, etter en liten pause braket det hele løs med A Call From the Other Side, sceneteppet gikk ned, og der stod de. Et par av dem litt rundere i kantene enn for 14 år siden kanskje, men fortsatt like barske. Men, et par ting bet man seg merke i med en gang, lyden var forbausende lav til å være snakk om ekte ballerock av dette kaliberet, og det hele gikk da litt treigt, gjorde det ikke? Førstnevnte gikk seg til litt utover konserten, selv om det på ingen måte var snakk om noe Motörhead-nivå, mens det siste vedvarte det meste av konserten.

Settlista var det lite å si på, da de plukket litt fra både her og der, men det aller meste var sentrert rundt de siste to studioalbumene, Basement Apes og Automatic Thrill. Nå er da disse også de som står høyest i kurs hos undertegnede, så kanskje det var derfor jeg så liten grunn til å klage på akkurat dette. Men, når det er sagt så hadde jeg ikke blitt lei meg om de hadde beholdt Put Me on a Plate og Losing End fra fjorårets settliste. Minus litt kluss mellom Biff Malibu og Danny Young under Easy Livin’, så foreløp kvelden om ikke knirkefritt, så relativt pent og pyntelig. I Got a War, Ducktail Heat og Shakin’ So Bad fikk liv i publikum, men det tok liksom ikke helt av. Som nevnt tidligere så var det en seig utgave av Gluecifer som møtte oss denne kvelden, og personlig synes jeg faktisk det var mer futt i dem da de spilte i teltet på Tons of Rock.

Men, det var nå trivelig lell, og når de vartet opp med både Brutus og Automatic Thrill så er det vanskelig å klage for mye. Før dette hadde vi til og med fått en liten kuriositet fra Last Train-hyllesten No Music Requests, nemlig låten “alle” var sikker på var en cover, uten å helt kunne sette fingeren på av hvem. For You Keep Me Up All Night hørtes denne kvelden vitterligen ut som noe som opprinnelig kunne ha vært spilt inn av The Runaways, eller noe i den gata. Et stappfullt Rockefeller laget ikke like mye lyd som en kanskje kunne forventet, men klappet likefullt bandet taktfast inn igjen i begge kunstpausene de tok. Den første bolken med ekstranumre bød på både et av konsertens høydepunkter i Here Come the Pigs, samt en interessant cover av Cheap Tricks He’s a Whore. Etter å ha fullført bolken med Bossheaded bar det nok engang bak scenen, før de kom tilbake med kanskje konsertens beste trippel.

For The Year of Manly Living er på mange måter grunnmodellen av det Gluecifer holder på med, og låter aller best når den har en fullsatt sal som synger med. Desolate City var den siste sangen bandet spilte inn tilbake i 2005, er også den sangen jeg mener er den aller beste i hele katalogen deres, og det kunne virke som om publikum var enige. For i det sangen fra Izzat-soundtracket startet, så merket vi også for første gang i løpet av kvelden den berømte Rockefellergyngen. Etter denne utblåsningen virket det som om bandet følte for å ha det litt gøy, og en leken cover av Norgesaktuelle Rose Tattoos Nice Boys avsluttet det hele. En låt som for mange kanskje er ennå mer kjent i Guns N’ Roses sin kledning fra albumet GN’R Lies. Uansett passet den også Gluecifer sitt sound godt, om enn ikke teksten står helt til Biff Malibu, Captain Poon og de andre gutta. For i 2019 må en vel kunne si at Gluecifer er blant de snillere guttene som spiller rock & roll.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

 

Bloodlights – «Somebody Else’s Nightmare»

11894005_10153630409556667_7159151271379643262_o

Det er i år 10 år siden Gluecifer la opp og i oktober 1995 holdt de sin siste konsert. Som en slags markering slippes alle skivene ut på nytt på vinyl 9 oktober.

9. oktober slipper også Bloodlights sin nye EP ”Somebody Elses Nightmare”, digitalt og på vinyl.

9. oktober blir dermed virkelig en rockens dag, og vi lader opp med en videodagbok der Bloodlights presenterer videoer til noen av de nye låtene sine. Den første av disse får du her!

 

Bloodlights Facebook