Glenn Hughes – Classic Deep Purple
Gressvik Summerparty, Fredrikstad
03.08.2018

 

 

Klassisk koseprat

Klassisk rock har vært gjennomgangstemaet på Gressvik Summerparty, siden starten med de årlige Ken Hensley-konsertene for femten år siden, og en aften med Deep Purple passer godt inn i konseptet. Siden sist vi så ham på Summerparty, som gjest på et av nevnte Hensleys show, har Glenn Hughes (6/10) latt håret og ikke minst kinnskjegget gro godt. 70-tallet er tilbake, med høy hippiefaktor. Og der Hensley reiser rundt med to nordmenn og en spanjol har Hughes landet på to dansker, gitarist Søren Andersen og organist Jesper Bo Hansen, og en tysker, trommis Markus Kullmann. En solid trio å ha i ryggen for vokalisten som sedvanlig tar seg av bassen selv.

Hughes show er tuftet på hans tid i Deep Purple fra høsten 1973 – forøvrig samme år som hans danske medspillere ble født – og frem til bandets foreløpige oppløsning i 1976, en periode bandet rakk å produsere hele tre album – Burn, Stormbringer og Come Taste the Band. Hovedfokus for kvelden skal vise seg på ligge på førstnevnte, Burn.

Musikalsk skinner det godt denne kvelden på Gressvik – både Hughes, med tilnavnet The Voice of Rock, leverer varene som rutinerte og samspilte musikere skal. At mannen som pusher 67 fortsatt har stemmen i behold er nesten et under, med tanke på hvor hardt han levde under flere tiår. Men, den sitter i alle register. Høyt som lavt. Trommis Kullmann, også kjent fra en periode i Voodoo Circle, er kanskje den som gjør mest ut av seg med sitt energiske trommespill – «He’s crazy», som Hughes selv bemerker underveis – med danskene solid plassert på flankene. Lyden er god, hvilket den forsåvidt pleier å være på Gressvik Torg, så det er nærmest ingenting å sette finger’n på rent teknisk. De individuelle instrumentene låter godt og balansert sammen, det låter veldig klassisk Purple av det, slik meningen er

Låtmessig kunne settet vært bedre. Åpningslåta «Stormbringer», eneste representant fra skiva med samme navn, biter godt fra seg, groovy «Might Just Take Your Life» drar stemingen opp ytterligere. Den litt mer funky «Sail Away» låter også godt. Litt for tidlig i settet dras det dog i gang med lange soloøkter. Organist Boe Hansen åpner med en lang orgelsolo før man sklir inn i «You Fool No One», som etterhvert også skal romme en gitarsolo og en trommesolo. Det er vel omtrent når sistnevnte setter inn at man føler at dette trekker ut i det langdryge, uansett hvor Duracell-kanin Kullmann er bak settet. Hadde denne seansen vært siste låt ut så kanskje det hadde funket, men såpass tidlig i settet føles den feilplassert – og kjedelig.

På syttitallet sang Hughes delt vokal med David Coverdale, som var hovedvokalist, på det meste av låter unntatt «Mistreated», som Coverdale håndterte alene. I kveld tar han naturlig nok på seg jobben selv, og det låter tungt og om enn litt mindre bluesy enn Coverdale. Gitarist Andersen gjør en svært hederlig Blackmore-tolkning på gitaren og låta blir for min del en av de sterkeste denne kvelden.

Kvelden igjennom messer Glenn instendig, i det forholdsvis lille som er av mellomsnakk, om hvor mye han elsker Norge, nordmenn, oss som her til stede, om at kjærligheten er størst osv. «Dere kom ikke for å se Glenn Hughes, jeg kom for å se dere»… Man skulle nesten tro det var tatt noen ekstra drag av en lykkesigarett eller noe. I settingen klassisk Deep Purple hadde det nok vært litt mer interessant å krydre settet med anekdoter og annet fra Deep Purple-tiden, men faren er vel tilstede for at han husker lite. Så, vi får bære over med kosepraten, selv om den blir litt klissete i all den tid det sies det samme på ALLE steder han spiller.

Som siste låt i ordinært sett drister han seg på «Smoke on the Water» – en låt utenfor hans tid, selv om de selvsagt spilte den, og selv om det kanskje føles obligatorisk blir den her et meningsløst feilgrep. Ikke låter den bra, og med den forsåvidt, i kontekst av Hughes, riktige vrien med «Georgia On My Mind» på slutten, hvor Hughes briljerer med stemmen som den gang, føles som et gedigent antiklimaks. Stemningen ER tross alt høy, med allsang, på en låt som har blitt allemannseie, og så går det hull på ballongen. Jeg tror ikke de fleste så for seg at den skulle komme, med unntak av innbitte DP-fans.

Ekstranummeret «Highway Star» føles også noe blodfattig, uten den gnist og sting låta har. Drivet mangler, den virker litt for temposenket og langt fra energisk. Det er kanskje en dårlig dag på jobben, han har levert denne betydlige bedre før. Så får man trøste seg med at avslutteren «Burn» leverer over hele linja – driv, trøkk og med den energien den skal ha.

 

Tekst: Jon Løvstad
Bilder: Christin Hansen

 

[espro-slider id=12115]