Stikkordarkiv: Ghost

Ghost @ Oslo Spektrum

5. mai 2022 MHN

Ghost
Spektrum, Oslo
30. april, 2022

Lørdag var det duket for en festaften av de store, hvor nok såvel Quentin Tarantino og Russ Meyer som Alfred Hitchcock og Aleister Crowley hadde storkost seg. Ja, og strengt tatt alle som liker god rock!

For det var kvelden for de cinematiske og seremonielle numrene. Vi snakker lørdag, nymåne, kvelden og natten til 1. mai, og en virkelig kraftpakke innenfor den mest underholdende okkultismen rocken har å by på. Noe mer subtilt enn annet, og la oss begynne med bandet som antagelig trenger en ordbok bare for å forklare betydningen av subtilitet. Det er noe tegneserieaktig over Twin Temple (7,5/10), og ikke bare på grunn av den særs underholdende tegnede videoen til Let’s Have a Satanic Orgy, men også på grunn av den gammeldagse fremtoningen deres, og ikke minst effektene de velger å benytte seg av. Alt fra outfits til musikkstil, tekster og sceneprops gir dem et nærmest karikaturisk uttrykk, som umiddelbart bringer deg tilbake til 50/60-tallets USA, og gammel americana. Og selv om de er selvuttalte satanister, som utfører både åpningsrituale (In Lvx) med hodeskalle, sverd, bjelle, opp-ned-korsing og “hail Satan”-tale, og avslutningsrituale (In Nox) med drikking av “blod” og mer til, så føles det liksom ikke så farlig. Det gjør heller at de kunne passet like godt inn med en av de mer “skumle” Disney’s Silly Symphonies-kortfilmene (som Skeleton Dance), som de kunne vært gjemt bort på en obskur samleskive Quentin Tarantino kom over i søken etter musikk til neste filmprosjekt. Og la oss ta for oss nettopp musikken deres; en slags blanding av rock & roll snytt ut av krysningen mellom 50 og 60-tallet, med en liten dæsj av surf-rock, eller som de selv kaller det: satanisk doo-wop. Uansett hva man velger å kalle det, det svinger og ikke minst så er det djevelsk fengende. Nevnte Let’s Have a Satanic Orgy er et klart høydepunkt (komplett med rosesermoni), sammen med Satan’s a Woman, mens frontkvinne Alexandra James virkelig får vist frem stemmeprakten på I’m Wicked. Den åpenbare sammenligningen for de historieløse vil være Amy Winehouse, men faktum er at hun slekter mer på Etta James og Nina Simone enn den avdøde briten. Sammen med gitarist og ektemann Zachary har de kommet opp med noe unikt og fengende, og godt hjulpet av livebandet deres gjennomfører duoen et særdeles passende åpningsrituale for kvelden. (Selv om noen av referansene går den yngre, og mer utålmodige garden hus forbi). Det gledes til å se dem igjen, og da forhåpentligvis med et lengre sett på en mindre, svett og mørk venue.

Neste seanse ble ledet av britene i Uncle Acid & the Deadbeats (7/10), et noe mer velkjent orkester på disse breddegrader. Om Twin Temple hadde pirret Quentin Tarantino, kunne Uncle Acid vært den hemmelige affæren til Alfred Hitchcock og Russ Meyer; der låtene deres forteller historier tuftet på gamle legender og klassiske grøssere. Låter som inneholder spenningen og den psykologiske nerven fra Hitchcock, og det voldelige, psykedeliske, seksuelle og b-pregede aspektet fra Meyer, dog med et noe lavere antall store pupper. For alle som hadde sett Uncle Acid før, som antagelig var en del gitt at dette var deres 12. opptreden på norsk jord, var det ikke noe nytt i godteposen denne gangen, bare en veldig hyggelig gjenoppsetting. Som Twin Temple gjør nok også Uncle Acid seg bedre på en litt mindre intim scene, men låter som 13 Candles, Ritual Knife og ikke minst I’ll Cut You Down bør være nok til å begeistre envher rockeentusiast åkkesom. En ting bandet skal ha for er at de er mestere i å skape den perfekte “gyngen”, som gjør at det er bortimot helt umulig å stå helt stille i deres musikalske nærvær. Bandet låt som vanlig seigt og fett, og den doble vokalen fra Starrs og Stokes funker fortsatt til å gi den passe creepy stemningen de higer etter, selv om undertegnede nok har sett dem mer inspirerte ved tidligere anledninger.

Så var turen kommet til kveldens hovedseanse Ghost (9,5/10), ledet av den siste i rekken av yppersteprester, Papa Emeritus IV. Etter å ha bli pirret med alle 14:51 minuttene av Misere Mei, Deus senket endelig lyset seg, og den nye åpningskomboen bestående av Imperium og Kaisarion dro showet i gang. Sistnevnte føyer seg godt inn i rekken med uimotståelig fengende låter Ghost har klart å spytte ut det siste drøye tiåret, og plasserer seg lett på “topp 5 Ghost-låter”-lista for undertegnede. Årets Impera-album har stort sett fått gode skussmål, og jeg vil si det er fortjent, mens det også er de som føler at de har blitt litt for lette og lystige i uttrykket. Selv synes jeg at en god låt er en god låt, og at det er forfriskende å høre bandet utvikle seg, fremfor å repetere den samme formelen hver gang. Selv om dét også kan funke til tider. Så må det også sies at det er på tide at promotører slutter å hause dem opp som et metalband, for det har de aldri vært, og kommer antagelig heller aldri til å bli, så mye har strengt tatt Tobias Forge sagt selv. For selv om rock og metalfamilien er stor og inkluderende, har vi også nok av elitister som rakker ned på enkelte band for ikke å være ekte nok, metal nok, osv. Og selv om det ikke burde bety noe, gjør ikke denne promoteringen bandet noen tjenester i så måte.

Men, nok om disse triste sutrekoppene, la oss heller bruke tiden på det som skjedde i Spektrum, og de som var der og koste seg. Et nært utsolgt Oslo Spektrum skapte nemlig et voldsomt liv, og allsangen runget til så nær som alle nummerne. Neste låt ut, Rats, var så absolutt et eksempel på dette, før vi fikk servert en av de tyngre låtene i katalogen, From the Pinnacle to the Pit. For de som følger Ghost på sosiale medier, så vet man at det de siste årene har blitt laget en hel historie om bandet, og ordenen til Papa Emeritus, en såkalt ‘origin story’, sluppet i både skrevet form og små videosnutter på Youtube. Den påfølgende låten, Mary on a Cross, ble i følge denne historien skrevet og fremført av Papa Nil på 60-tallet, og blir således introdusert som “a song my father wrote.” Deretter fikk vi den sedvanlige duellen mellom gitaristene under Devil Church, hvilket var underholdende nok, men også på grensen til å bli litt langdrygt. Og når vi først er inne på backingbandet Tobias Forge har med seg, så må det sies at det er et særdeles dyktig og velsmurt orkester bak maskene. Og når vi først er inne på maskene, så må det sies at det er en av de få tingene jeg ikke liker med denne generasjonen navnløse skrømt. Første generasjon med bare munkekapper og hetter var både småskummelt og i stil med Papa Emeritus, så også den litt mer stilrene andre generasjonen med de svarte plastmaskene, såvel som de to neste med sølvmaskene. Men så var det altså stopp. For selv om man vet at Forge er kjempestor Star Wars fan, så passer liksom ikke blandingen av Tusken Raider og Tie Fighter pilot helt inn med resten.

Det gjør derimot Hunter’s Moon, som fulgte etter Cirice, og som låter mye bedre live enn på studioversjonen, men som også passer mye bedre inn på Impera enn det den gjør som en enkeltstående låt. En annen låt som låter annerledes live er Spillways, hvor pianointroen er endret noe for å passe det generelle lydbildet, og dermed også mister noe av ABBA-pastisjen som er over den. Et trekk som jeg synes fungerte veldig bra, og det ga låta litt mer trøkk. Trøkk manglet absolutt ikke de fire neste ordentlige låtene, og det er seiersrekker som Ritual, Call Me Little Sunshine, Year Zero og He Is som gjør at Ghost er et av det siste tiårets aller største rockeband. Under den lengre instrumentalen Miasma fikk vi også stifte nærmere bekjentskap med nevnte Papa Nil, hvis glasskiste ble rullet ut på scenen, før han våknet til live og serverte oss låtens saksofonsolo. Så kom det som for min del faktisk ble konsertens lavpunkt, noe jeg ikke hadde trodd på forhånd. Mummy Dust er nemlig en knallåt på skive, og blir helt riktig presentert som kveldens tyngste, men det er også alt den har å fare med live. Det ganske melodiløse og nedpå refrenget gjør nemlig at låta aldri skaper noe voldsomt liv, og den blir litt daff.

Mer liv var det da over de fire siste låtene. Først ut var A-siden på Papa Nils singel fra 60-tallet, Kiss the Go-Goat, før vi får servert coveren deres av Enter Sandman fra fjorårets tributebonanaza til Metallicas selvtitulerte album. Noe unødvendig kanskje, all den tid Ghost har flere egne låter vi heller ville ha hørt, men vi sang nå høylytt med allikevel. De to aller siste låtene er kanskje Ghost sine to beste, og dermed kunne det knapt blitt noen bedre avslutning enn med Dance Macabre og Square Hammer. Før Enter Sandman passet Papa Emeritus på å takke alle for oppmøtet og innsatsen, både i salen, på scenen og bak scenen, og vi kunne vel neppe blitt mer enige enn da han uttrykte gleden over å endelig kunne samles på denne måten igjen. Ghost live anno 2022 har blitt en storslagen produksjon, og alle som trekker i tråder i kulissene, både bokstavelig talt, og figurativt, fortjener så absolutt applaus, for det har blitt et fantastisk skue, og en nær perfekt konsertopplevelse. Så får en bare håpe at ingen får noen fiks idé om å flytte dem til noen større venue neste gang, da alternativene der får en til å grøsse bare ved tanken.

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Terje Dokken

Liveanmeldelser

Ghost @ Spektrum

27. februar 2019 MHN

Ghost + Candlemass
Spektrum, Oslo
21.02.2019

Ordet ‘maktdemonstrasjon’ har blitt et populært ord å bruke om gode konserter i senere år, og det kan til tider føles som om det er i ferd med å miste litt av sin betydning… Men det finnes rett og slett ikke noe annet å bruke om det Ghost leverte i Oslo Spektrum. En regelrett utklassing av det meste annet som har blitt vist frem på norsk jord på lang, lang tid.

Først ut var et annet, legendarisk, svensk band, nemlig Candlemass (6/10). Et band som har sin egen massive fanskare, men som aldri har klart å treffe denne anmelderen. Jeg har virkelig forsøkt å sette meg inn i diskografien deres, men klarer liksom ikke helt å få foten for dem. Noe som er ganske snodig all den tid de burde være rimelig midt i blinken sjangermessig. Men, nå hadde jeg aldri sett dem live, så kanskje det var det som skulle til for å overbevise meg.

Dessverre så var det ikke det. Bandet gjorde sitt ypperste, og låt både tighte og på hugget, samtidig som jeg må innrømme at jeg setter større pris på den nygamle frontmannen Johan Längqvist sine vokale prestasjoner, enn gamle travere som Messiah Marcolin, Thomas Vikström og Robert Lowe. Dette ble også bevist ikke minst på de tre Marcolin-låtene bandet gjorde, The Well of Souls, Dark Reflections og Mirror Mirror, som alle fikk litt mer trøkk og bånn i Längqvist sin drakt. Men, det var allikevel ikke nok. Riktignok har de noen fete riff, og altså en kul vokal, men i mine ører mangler de rett og slett låtene. Nevnte Mirror Mirror var settets høydepunkt, men ellers ga det meg altså svært lite, og ble rett og slett litt kjedelig. Det kunne også virke som om scenen var litt i største laget for dem, og kanskje hadde det gitt et bedre inntrykk på en mindre og mer intim klubbscene.

Størrelsen på scenen var derimot helt perfekt for kveldens hovedattraksjon, og høyst sannsynlig er det akkurat dette Tobias Forge hadde sett for seg helt fra starten av. For det har kommet litt etter litt, først med glassmalerier som bakteppe (hvilket også har økt i størrelse, fra kirke til katedral, i takt med scenen), så trappene, så scenegulvet, og nå også med pyro og andre effekter. For at Ghost (10/10) føyer seg inn i en tradisjonsrik rekke med visuelle band, er overhodet ingen hemmelighet, og når en konsert også kan klassifiseres som en estetisk nytelse, slik den var denne kvelden, så må vel denne delen av showet kunne kalles for vellykket.

Når det kommer til det musikalske, som jo tross alt er viktigst, så var det ikke mye å trekke for der heller. Det hele startet med det omgjorte barnerimet som er Ashes, fra fjorårets kanskje beste album Prequelle, før de gikk over i singelen Rats. Forges nye alter ego Cardinal Copia spradet stilfult rundt på scenen, og plukket etter hvert opp en tøyrotte fra scenegulvet, mens et nært fullsatt Spektrum sang med fra første strofe. Det ble generelt mye allsang denne kvelden, og det er lenge siden undertegnede har opplevd et så dedikert publikum. Noe som bare understreker hvor flink Forge er til å skrive låter som har en tendens til å trenge seg inn under hjernebarken, og bli der til de manes frem igjen som et moderskip som kaller til seg sine utsendte, og man bare er nødt til å sende de tilbake i form av høylytt sang.

Til Con Clavi Con Dio hadde Copia fått på seg kardinalantrekket, og svingte taktfast med røkelsen likt en katolsk messe. Hele spillet på den katolske kirken og deres ritualer er nøye gjennomført, og så lenge man klarer å se humoren i det, og ikke tar det gravalvorlig, er det strålende underholdning. Den Grammyvinnende singelen Cirice ble startet med en gitarduell mellom Ghoul og Ghoul, og var også krydret med en god dose humor. Her la man også merke til at det aller meste som skjedde på scenen er planlagt ned i minste detalj, og at ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Samtidig er det gjort på en slik måte at, med mindre man følger bandet på flere datoer av turnéen, må man lete etter disse avslørende øyeblikkene.

Så fulgte et av mange høydepunkter på fjorårets album, nemlig den instrumentale Miasma. Ofte pleier rene instrumentale låter å sette en demper på stemningen blant publikum, men det var ikke tilfellet denne gangen. Og det hele toppet seg selvsagt da Papa Nil kom til syne på toppen av trappen og dro saxofonsoloen. Kardinalen selv hadde benyttet anledningen til å skifte til helhvitt, og minnet om en krysning mellom Mike Patton og en slesk italiensk mafiaboss da han kom ut til neste låt. Ghoul, Ghoul og Ghoul hadde satt seg ned i trappen med akustiske gitarer i hende, og det var tid for Jigolo Har Megido, en låt som har fått et nytt liv i dette formatet. I mine ører er låten mer interessant akustisk enn hva studioversjonen er. Den versjonen går på en måte ikke noe sted, mens slike den presenteres nå skiller den seg ut, og var også med på å sette tempoet for de siste låtene i første akt.

Konserten var nemlig delt opp i to akter, på henholdsvis ca. én og én og en halv time, og selv om de fleste sikkert kunne spart seg for pausen, så var det litt greit å kunne gå å både trekke luft og gjøre sitt fornødne uten å gå glipp av noe. Men, før vi “fikk lov” til det ble det både kveldens hittil høyest allsang under Pro Memoria, og kanskje kveldens vakreste øyeblikk med balladen Life Eternal. Lite metal sier du? Njo, men så har de nå heller aldri gått ut og sagt at de er noe metalband. Forge lar seg inspirere av mange forskjellige stilarter, og det kommer frem både i form av låter og sceneshow. De jeg møtte på ute og i korridorene i løpet av pausen var i alle fall strålende førnøyde med første akt, og det var stort sett bare smil å se mens man fant plassene sine igjen, akkurat i tide til kveldens andre teppefall.

Cardinal Copia kom denne gangen ut i rød kardinaldrakt, og mens første akt i hovedvekt lente seg på Prequelle, var det forgjengeren Meliora som var den store stjernen i andre akt. Det hele startet med åpningslåten fra sistnevnte album, Spirit, og gikk rett over i den romlende bassintroen til From the Pinnacle to the Pit. Den Deep Purple-inspirerte Majesty avsluttet den røde kardinalens opptreden, og da det var tid for en liten Satan Prayer, var han tilbake der han startet i helsvart. Låten de aller fleste virket å ha ventet på på forhånd, Year Zero, ble servert med både flammer og allsang, og etterfulgt av et annet høydepunkt i den sakrale He Is.

På dette punktet kokte det i Oslo Spektrum, og kanskje var det derfor de aller fleste ropte et unisont ‘JA’, da Copia spurte om de ville bli kilt på skrukken. Mummy Dust var låten som var designert til denne oppgaven, og litt vibrasjoner ble det da. For øvrig var lyden av det bedre slaget hva Spektrum angår, og det eneste som var noe å pirke på (og da pirker jeg virkelig), var at man ikke hørte absolutt alle detaljene under Miasma. Både Forge og resten av bandet var også i toppform denne kvelden og alle ble de behørig applaudert under Roky Erickson-låten If You Have Ghosts. De to kvinnelige keyboardistene/koristene/tamburinistene har også gjort at låtene får en ny fasett, med sine skinnende stemmer føyd til på koringsiden. Hvis man skal være virkelig pirkete, er det kun én ting å utsette på Forges vokal, og det er at man såvidt kan høre at han synger gjennom en maske. Det er ikke noe man legger merke til umiddelbart, men om man hører nøye etter, så kan man høre en slags lyd eller klang som jeg ikke klarer å beskrive engang. Dessuten, når dette er det eneste man har å pirke på, så sier det seg selv at det blir en toppkarakter.

Og med den trioen vi fikk helt til slutt, så tror jeg faktisk denne konserten blander seg inn blant kandidatene til den beste konserten jeg har sett med noe band… Noen gang! Dance Macabre ble av en kollega beskrevet som en perfekt blanding mellom ABBA og Paul Stanleys solomateriale fra ‘78, og jeg må bare si meg enig i det. Når den så ble leveret med diskofarger strømmende ut fra spottene atpåtil, så ble det virkelig fest i hovedstadens storstue. Et momentum som holdtes godt ved like av deres kanskje beste låt, Square Hammer, og den avsluttende Monstrance Clock. Sistnevnte ble som vanlig dedisert til den kvinnelige orgasmen, og bragte ut den siste rest av allsang som publikum hadde inne.

Det var en opptreden det skal godt gjøres å toppe, men Forge vil sikkert forsøke, og antagelig vil de aller fleste som var til stede denne kvelden returnere for å se om han får det til. Jeg stiller i hvert fall!

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=13056]

Intervjuer

Ghost : Paven er død, lenge leve Kardinalen!

4. juli 2018 MHN

PAVEN ER DØD, LENGE LEVE KARDINALEN!

Med ca. to og et halvt års mellomrom har Ghost kommet med nye studioalbum, og i forbindelse med det også valgt en ny pave til å lede menigheten. Denne gangen heter albumet Prequelle, og bandet har valgt å gå for en yngre kardinal i front i stedet for den tradisjonelle paven (riktignok med et par eldre ledere i bakhånd). Vi søkte om en audiens hos den nye vinen, og ble innvilget en samtale via telefonapparutus koblet direkte til det Sataniske Vatikan.

Deres Eminense, aller først vil jeg få gratulere med nytt album, og om det ikke ville være for mye til bry lurte jeg på om De kunne fortelle litt om nyskapningen? “Jo, det var akkurat som med Meliora en lang prosess å lage det. Vi holdt på her i Stockholm i fire, nesten fem måneder med å spille det inn. Det var hardt arbeid, men ganske morsomt å lage skiva, og nå når den er ferdig så føles den veldig ren i sin intensjon og litt ærlig, noe som føles bra. Det føltes litt som den skiva som vi var tvunget til å gjøre nå, på dette punktet i Ghost sin karriere. Litt Welcome to My Nightmare.” Det første som slo meg etter å ha hørt gjennom albumet en seks, syv ganger var at i alle fall den første halvdelen var litt mer gitardrevet enn forgjengeren, selv om det sfæriske og orgelinnpakkede lydbildet fra kanskje spesielt Meliora og Popestar kommer sterkt mot andre halvdel. Hva har innspirert dette Deres Eminense? “Altså, jeg er jo gitarist fra starten, men jeg skriver jo de ulike låtene på ulike instrumenter, og man hører ganske ofte hva det er slags instrument jeg har skrevet dem på. Om man hører på de eldre låtene, for eksempel From the Pinnacle to the Pit, så hører man at den er skrevet på bass, og man hører på Deus In Absentia at den er skrevet på piano, osv. Og jeg skriver forskjellig helt avhengig av hvilket instrument jeg holder på med akkurat da. Så både Rats, Faith og til og med Dance Macabre er jo typiske gitarlåter. Witch Image også, mens Helvetesfönster ikke er det. Samme med Life Eternal, som jo er skrevet på en helt annen måte, for det kommer litt an på hvordan låten er skrevet. Jeg forsøker hele tiden å skrive ulike låter, jeg vil ikke ha en uniform som går gjennom alt, men hver låt skal ha sin egen scene som man benytter seg av.” Så det var ikke noe bevisst valg at det skulle være mer gitardriv her enn tidligere? “Nei, jeg tror folk har misforstått litt når jeg har sagt at albumet skulle bli tungt og mørkt, det var mest temaet og lyrikken jeg snakket om. For albumet i seg selv tenkte jeg at ikke bare skulle bli tung hard rock, men litt mer blandet. Så kunne man kanskje lagt opp skiva slik at man ikke hadde hatt Rats og Faith etter hver andre, for hadde man satt Faith på andresiden hadde jo lytteopplevelsen blitt annerledes.” Apropos det, utgivelsene Deres er jo veldig vinylvennlige, er det noe Hans Eminense tenker på når han setter opp rekkefølgen på låter, at det skal passe bra som to selvstendige sider på en vinyl? “Ja, absolutt! Hele skiva er laget for å være på en vinylplate, og jeg tror det er dritviktig i dag. Jeg forstår ikke hvordan mange artister tenker, når man jo selger vinyler og det er det formatet som gjelder, at de ikke tenker på å markedstilpasse produktet etter det, det er en grov feil mange gjør som jeg ikke skjønner. Men, jeg elsker jo vinyl, og tror alle mine favorittalbum er album som er som skapt for vinyl, og da må man tenke på et spesielt vis. Det skal være cirka 22 minutter på første siden, og cirka 22 minutter på andre siden, det er det man har å boltre seg på. Og da må det være en start og en slutt på begge sidene.”

Dance Macabre har jo allerede blitt nevnt, og det var vel kanskje den låten som traff meg aller først (i tillegg til teksten på refrenget i Pro Memoria), hvilket jeg også tror kommer til å være tilfellet for mange andre, hvilke låter er det som har etterlatt størst spor hos Hans Eminense? “Jeg har flere favoritter, men den som vokste mest mot slutten var nok Pro Memoria. Det er en gammel, eller ikke gammel, men en låt som har ligget der en stund, og den krevde litt jobb når vi spilte den inn, ettersom den skal inneholde litt ekstra av alt. Vi visste blant annet at den skulle ha den klassiske introen, og at når man lager sånne låter som er lange og seige så er det lett at de blir litt November Rain-farlig, det kan både bli en pannekake og det kan bli en versting av en episk låt. Og for at det skal bli ganske OK, så må man holde orden på alle biter og deler, og hva alle skal gjøre, hva alle instrumentene skal spille, hvor mye de skal spille, hvor ligger crescendoet, for det er lett å bare smelle på med alt som finnes. Det blir omtrent som Fem myror är fler än fyra elefanter, en gammel svensk barne-TV-serie, hvor en litt barnslig karakter får lov til å lage sin drømmekake, og på den har han pølser, sjokolade, seigmenn, bringebær, sennep, pannekaker, og alt mulig som han liker, og det blir jo naturlig nok bare ekkelt. Og det forsøker man jo å unngå når man lager musikk, og det er så lett i dag når man i studio har dataprogrammer med uendelige muligheter, da er det fort gjort å legge på alt for mye drit. En gyllen regel et eller annet sted sier at “desto mer drit man legger på, desto mindre låter det”, og Pro Memoria var en slik låt som krevde veldig mye gjennomtenking. Den krevde gjennomtenking og en plan, og når det falt på plass så føltes det veldig gjennomført ut og det ble veldig bra.”

En annen ting som skiller seg litt ut fra tidligere album er de instrumentale sporene, som tidligere bare har fungert som introer og korte mellomspill, mens denne gangen så har det blitt fullengders låter ut av dem. Hva var det som fikk Hans Eminense til å gå bort fra den tidligere formelen her? “Nei, men det var vel akkurat det, at når Klas Åhlund og jeg laget Meliora så var egentlig intensjonen der om at den skulle inneholde flere instrumentale deler enn den endte opp med. Og jeg synes Meliora ble kjempebra, men jeg synes at de små korte snuttene ble litt lettprog, en slags dårlig unnskyldning for å kalle det for prog. Og det var ikke meningen, det bare ble sånn. Så da bestemte jeg meg veldig tidlig for at den neste skiva skulle ha mange flere instrumentale, og hele, låter. For jeg liker det å skrive instrumentalt, og synes det er både heftig og gøy å utforske det, samtidig som vi trenger noen instrumentale låter i settet vårt. Men, nå ble det jo tolv minutter instrumentalt, og kanskje det var litt mye, men da blir det ikke like mange neste gang, hehehe.” Og den observante lytter vil jo også kjenne igjen temaer i disse to instrumentalene fra andre låter. “Ja, det stemmer, det er litt blandet fra ulike låter, og det er et tema der som kommer tilbake gjennom hele albumet. Også for at det skal føles litt filmatisk, og som en musikal. Man kan jobbe med samme melodi, men spille den på ulike måter, og det skal være en viss gjenkjennelsesfaktor. Når man kommer til et punkt sent ute i skiva, så skal du kunne høre en bit, men ikke forstå at du har hørt den tidligere. Så det er noen deler som blir presentert på forskjellige måter, som bare er støpt om litt.”

«Det religiøst ladede språket og de symbolene betyr mye for meg, så det er en lett måte for meg å orientere meg i den typen av eksistensielle spørsmål.» – Cardinal Copia fra Ghost, om bruken av religiøse uttrykk vridd til å passe Ghost sine tekster om mennesket.

Når man er inne på dette med tema så har jo også de tidligere Ghost-albumene hatt forskjellige temaer i varierende grad rent lyrisk. Synes Hans Eminense at det er lettere eller vanskeligere å skrive låter når man har et satt tema å forholde seg til? “Det kommer jo litt an på hvor robust temaet er. Mine album er jo hverken like tematiske som King Diamond eller Sabaton sine for eksempel. Det er ingen historie som de følger, eller personer, så det er ingen tidslinje. Det er nesten en slags allmenn sinnstilstand, litt som Iron Maiden gjorde før, at det er låter som på et løst vis har med noe å gjøre, eller som påminner en om noe, også bygger man videre ut fra det. Og jeg synes det er ganske bra å ha noen form for dypere mening bak en skive. Ofte når et album ikke har noen slik idé, eller rød tråd, så pleier det ofte ikke å bli så bra. Eller, jeg synes i alle fall ikke det. Men, som sagt så behøver det ikke å være Fatal Portrait, Them, eller Abigail heller. Du skal fortsatt kunne plukke ut en låt midt i uten å føle deg helt bortkommen i en historie som du ikke vet hva handler om.” Ghost har jo også tatt en rekke bibelske uttrykk og vridd litt på dem med et aldri så lite glimt i øyet, og det må jo være særdeles takknemlig å ha en nærmest utømmelig kilde av slike floskler som man kan benytte seg av? “Ja, altså jeg synes det er veldig interessant, for Bibelen handler jo ikke bare om Gud. Bibelen, og lignende skrifter, og hele det bildespråket handler jo egentlig om mennesket. Og det kan vi jo prate om i det uendelige, noe som åpenbart vil bli slitsomt i lengden, men vi gir jo bare ut album hvert tredje år. Men albumene handler jo om mennesker, og at vi skal dø, eller ikke, eller hvordan vi oppfører oss fordi vi tror at vi skal dø. Det er jo bare masse eksistensielle floskler. Men, det religiøst ladede språket og de symbolene betyr mye for meg, så det er en lett måte for meg å orientere meg i den typen av eksistensielle spørsmål. Og jeg synes det blir fint, det passer meg, og derfor så blir jo Ghost som det blir.”

Som Deres Eminense nevnte i sted, så var jo Klas Åhlund med og produserte Meliora, og føyet seg med det inn i tradisjonen med en ny produsent for hver utgivelse. Forskjellen fra de andre produsentene var jo at Åhlund, til tross for sin rockebakgrunn (spiller i Teddybears STHLM), kun hadde produsert popartister, mens de andre var godt kjent med å produsere andre rockeband. Hvordan vil Hans Eminense si at den prosessen foregikk denne gangen? “Denne gangen ble det en slags mellomting, for Tom Delgety har også gjort ganske mange ulike saker. Og det som ble veldig interessant med Klas det var jo at han er jo en rocker egentlig, men han hadde ikke gjort noen ordentlig rockeskive, så han hadde ganske mye kreativitet og idéer som skulle ut. Og det var gøy å få ta del i noens entusiasme over et album, og det er en entusiasme som er vanskelig å finne hos noen som gjør flere rockealbum i året. Tom som gjør veldig mange flere album enn Klas, og som jobber med mange flere ulike band har en litt annen innstilling, og en annen måte å jobbe på. Derimot er Tom veldig flink til å lytte. Han er en musikkfan og utrolig dyktig på å stille inn lyd. Han er veldig dyktig til å skape en stor, høy og tydelig lyd. Så det er litt ulike metoder som de har, men begge funker ganske bra. Helst ville jeg kanskje hatt en slags kombinasjon, men det var vanskelig å få til.”

Det er jo mange metalfans som liker å klage over mye rart, og ikke minst diverse band, og et av argumentene som jeg stadig hører om Ghost er at “de er ikke metal”, “de er for puslete”, og lignende ting. Og nå skal ikke jeg skryte på meg at jeg har lest og hørt absolutt alle intervjuer som Deres Eminense og Dine Nameless Ghouls noensinne har gjort, men så vidt jeg har fått med meg så har Dere aldri gått ut selv og sagt at Dere er et metalband. Er det i det hele tatt noe Hans Eminense tenker på, eller er det bare musikkfans og oss pressefolk som på død og liv må putte Dere i en bås? “Nei, det er vel ikke noe jeg bruker så voldsomt mye tid på, nei. Men, jeg tror nesten det er lettere å se det utenfra, også kan man i alle fall se hva vi ikke er. Jeg tror nok at folk i dag, og spesielt de som er litt yngre, i alle fall yngre i hodet, har litt vansker for å se helheten og nyansene i rockehistorien. Om jeg sier Judas Priest så tenker de fleste på hvor harde de var på Painkiller, og glemmer hvor myke de var i forhold på Sin After Sin eller Sad Wings of Destiny, som også er album de fleste liker veldig godt. De fleste rockere synes jo at Sabbath Bloody Sabbath er veldig bra, men det er jo mange roligere låter på den, osv. osv. Det er mange band hvor man har en litt selektivt hukommelse. Det er litt som en forelder som ikke ser at sitt eget barn står og pisser på noen andre sin is. Det er så interessant, for selv om jeg synes at spørsmålstillingen til hvorvidt vi er et metalband er ganske uinteressant, så skjønner jeg jo hvorfor folk bryr seg om det. Jeg mener, når nu-metalen som jeg avskyr, kom på nittitallet, så ble jeg jo provosert av folk på skolen eller som jeg traff ellers, som ikke likte tung musikk før, men som kom og sa da at Limp Bizkit eller noe sånn drit var så bra. “Jammen, det er så tungt!” “NÅ skal jeg sette på noe tungt!”, så setter man på Altars of Madness, som de ikke likte. “Men det HER er jo faktisk tungt! Hvordan kan du mene at det der er bra, det er jo bare drit!” Men, det er jo ingen vettug konversasjon å ha, man kan jo ikke intellektualisere på den måten, det går ikke. Men jeg forstår virkelig mekanismen som får noen til å si at Ghost ikke er et hard rock band, det kan jeg også argumentere for. Men, vi er jo ikke et popband heller, ikke er vi indie, ikke er vi indiepop, eller tyggegummipop. Jeg vet ikke, classic rock kanskje? Det er rockemusikk, mer som Queen. Jeg vil spille sånn musikk som Queen spiller, det blir bra. Rock!”

Deres Eminense nevner jo det her med de yngre generasjoner sitt forhold til musikk, og i dag er det jo veldig vanlig å hoppe fra trend til trend, samtidig som den teknologiske utviklingen har gjort at alle vet alt som skjer verden rundt sekunder etter at det har skjedd. Allikevel så har Dere klart å holde en mystikk rundt bandet ganske lenge, og når man legger til de nevnte vinyltilpassede utgivelsene, så får man et lite gufs tilbake til 70- og 80-tallet, og kanskje ikke minst KISS. Hvordan har det vært å skulle holde på denne mystikken når verden er så liten som den er i dag? “Jeg tror det hjelper veldig at jeg ikke er interessert i sosiale medier i det hele tatt, og jeg har ikke noe personlig behov for å synes. Altså jeg er jo en artist, og av naturlige årsaker har jeg jo valgt selv å stå på scenen fordi jeg liker det, og fordi det er givende for meg. Og slik er det vel uansett om man heter Ghost, eller Mayhem, eller hva som helst. Man gjør det jo for å få oppmerksomhet. Men jeg som individ har ikke noe behov for å våkne om morgenen og ta et bilde av frokosten min, i påvente at to stykker skal synes jeg er flink til å lage brødskiver, jeg er ikke interessert i det. Nå for tiden som jeg vet sånn omtrent hvordan det er både å være ukjent og litt kjent, så synes jeg det er et nødvendig onde å bli gjenkjent. Misforstå meg rett, jeg elsker å være artist, det er knallbra! Og kjempepraktisk når jeg kommer inn i en platesjappe, eller skal inn på en bar, hehe. Men det er ikke bare kult heller, det kommer med en viss bagasje som jeg gjerne hadde etterlatt. Det som jeg tror skiller min tilnærming til mitt band, og de fleste andre band som har både eksistert og skapt noe i den samme perioden, det er at det eksisterer et helt diabolsk, frenetisk, jævla online sosialmedienærvær som alle styrer med hele tiden, som gjør at man ikke orker fordi det finnes ikke noe å bli fortapt i. Det er ikke så mye som er åpent for tolkning lenger. Mens når du og jeg vokste opp da fikk man jo nesten aldri se de store bandene, og i hvert fall ikke de små. De leste jeg om i fanziner. Jeg bare så et snodig svart/hvitt-bilde, og så stod det bare “EMPEROR!”, eller hva det nå kan ha vært. Jeg visste ikke noenting om dem, det eneste jeg leste var det som de skrev der. Og stort sett så ble jo det bare gjort av noen dumme tenåringer som kom med noen ubegrunnede spydigheter, så jeg måtte jo fylle ut resten selv. Og det var dritkult!”

«Jeg får vel bare være glad for at folk bruker så mye tid på å undre seg og diskutere det her.» – Cardinal Copia fra Ghost, om det faktum at enkelte fans hevder hardnakket at bandet faktisk bytter frontmann fra album til album.

Som Deres Eminense jo er innom her så var jo musikkbladene ofte den eneste informasjonskilden man hadde når det kom til sine favorittband, plateutgivelser, og lignende. Okej var jo store i både Norge og Sverige, i tillegg hadde vi norske Topp, og bodde man i nærheten av en by så kunne man kanskje finne Kerrang! eller Metal Hammer, mens nå er det jo flere og flere som går bort fra det fysiske formatet grunnet sviktende salg, oss selv i Metal Hammer Norway inkludert. Hvor mye hadde disse forskjellige bladene å si for Hans Eminense i Hans oppvekst? “Det hadde alt å si! Jeg ble jo fostret opp på en konsesjon som var basert på fysiske kjøp. Jeg kjøpte Metal Hammer på import nede i kiosken, det vil si jeg fikk moren min til å kjøpe, hehe. Noen av bladene var jo på tysk til og med, og jeg skjønte ikke et kløyva ord som stod der. Jeg ville bare ha plakatene, og sitte å se på bildene mens jeg fantaserte om hva det stod. Og jeg husker jo til og med i 92, når Metallica slapp A Year and a Half in the Life of Metallica, som var en av de første virkelige flue-på-veggen-dokumentarene, hvor man virkelig fikk se alt. Men, de forteller jo nesten ingenting, det handler jo bare om hvordan det var å lage albumet, og så får man se noen personlighetstrekk. Men man får jo ikke vite hvordan de bor, om de er gift eller om de drar damer. Nå i ettertid vet vi jo alt, men når man på den tiden altså gjorde et stort kirurgisk inngrep i innsynet på den måten, så var det til og med da fortsatt en diktert verden. Og for meg som elleveåring var det en av de mest inspirerende filmene jeg visste om, og innen jeg gikk i studio første gangen, så visste jeg hvordan man laget et album, og det var jo da Black Album. Og allerede innen jeg hadde spilt min første konsert, visste jeg hvordan man turnerte, og det var jo da Wherever We May Roam Tour, hehehe. “Det er sånn man gjør det her!” Det var jo kjempeinspirerende, og man kunne fortsatt fantasere om saker og ting. Man visste ikke alt, og jeg tror det er en stor svakhet i dag. Artister, og fremfor alt mennesker som ikke er ordentlige artister, men som skulle ønske de var det; de tror at jo mer jeg synes, jo mer jeg legger ut av meg selv, jo flere ‘likes’ jeg får, desto mer blir jeg lagt merke til. Men jeg tror ikke det er så bra i lengden.”

For å pendle litt tilbake til dagens utgave av Ghost, så har Dere jo også lansert en ny frontfigur i Deres Eminense, hva kan du fortelle om Cardinal Copia? “Tja, jeg er ikke sjef, det er Papa Emeritus Zero som er bossen, sammen med Sister Imperator. Cardinal Copia er jo der for å lære seg det som skal til, for han må jo fortjene sin hodeskallesminke, og det kommer til å ta tid. Og like mye som han skal lære seg hvordan han skal oppføre seg utad, og gjøre ting rett, så skal Papa Zero også forenes med tanken om at han kommer til å vandre heden akkurat som alle andre, og må overlate fakkelen til nestemann. Og det er litt det skiva handler om, død, overlevelse, og et sirkulært mønster. Man må tenke på at man har en viss tid, og at saker og ting faktisk forandres, noe som er ufravikelig, og ofte ganske bra. Man kan ikke sitte stille og ting kan ikke være på samme måten hele tiden. Det betyr ikke at man ikke skal omfavne det som har vært, men det betyr at man må forstå at det beveger seg fremover også.” Men Hans Eminense har ikke vært redd for at fansen skal reagere negativt på det at man går bort fra Papa-figuren? “Vi har jo en Papa, det er bare det at han ikke synger. Dessuten, om kardinalen spiller sine kort rett så blir han jo en Papa han også, hehe. Nei, altså jeg vil jo ikke spille ‘safe’ heller, det er ikke noe kult. Altså alle de bandene som jeg noensinne har elsket, de har ikke spilt ‘safe’, de har tatt risikoer. Man må våge!” For å fortsette litt i samme gate, så har man jo også de som for hvert album diskuterer om det faktisk er en ny person som synger, og som hevder hardnakket at man kan høre forskjell på stemmen. Er det noe Dere egentlig bare er tjent med, at det brukes tid på å diskutere rundt det? “Jeg leser jo ikke noe særlig kommentarfelt og slikt selv, men i den grad jeg blir gjort oppmerksom på det, så kan jeg bli litt forundret over at det ennå en gang tas opp. Jeg får vel bare være glad for at folk bruker så mye tid på å undre seg og diskutere det her. Jeg har vært med i band tidligere der ingen brydde seg, der et plateslipp ikke betydde noen ting. Det artige er jo det at de tror fordi stemmen har forandret seg med årene…altså stemmen er jo en muskel, og om jeg sangmuskulært var en overvektig innesitter for åtte år siden, så er jeg jo i dag en toppidrettsutøver i forhold. Jeg har jo gjort over 600 konserter, så det er klart at jeg har lært meg noen triks. Også tar vi jo oss litt bedre tid nå, Opus Eponymous ble jo spilt inn på bare noen få uker.”

«Poenget er liksom ikke å få folk til å brenne skivene våre, eller… Da må de jo faktisk kjøpe dem først og det er jo bra.» – Cardinal Copia fra Ghost, om bandets mottagelse i et så dypt religiøst land som USA.

Dere vant jo en Grammy for låten Cirice, og Dere blir jo stadig større i USA. Men hvordan vil Deres Eminense egentlig si at den generelle oppfatningen er av Dere i et så religiøst land som USA, kontra her i Skandinavia? “Til tross for at den gjengse oppfatning er at vår karriere har gått veldig fort, så har vi jo turnert ekstremt mye i USA. Om vi har gjort 600 konserter, så er minst 300 av dem spilt i USA. Så vi har jo spilt nesten over alt, og vi begynte på et ganske stabilt nivå med ca. 500 tilskuere, og deretter har vi gjort turné etter turné etter turné, så jeg tror at vi har kunnet etablere oss uten å ha noen stor kommersiell ‘bandwagon’ innen Cirice. Så når vi først fikk gjennombruddet med den låten og Grammy, så følte vi at vi allerede hadde vist våre intensjoner, om vi var ute etter å provosere eller ikke. Og jeg har jo valgt å ikke forsøke å provosere på det klassiske viset som man gjør i USA, med å ikke rekke opp hånda, gå ut i talkshow og si masse farlige greier, og svare på tiltale, for det er ikke det som er poenget. Jeg drar dit for å spille, for å jobbe, og jeg elsker å være i USA. Poenget er liksom ikke å få folk til å brenne skivene våre, eller…da må de jo faktisk kjøpe dem først og det er jo bra, hehe. Og jeg tror nok den tiden er litt forbi, at de nok lærte litt av alt dette, Tipper Gore og gjengen, at så fort man sier at noe er farlig, da blir det jo masse snakk om det. Så selger de masse skiver, også får du Columbine og hele den greia der. Og jeg vil ikke ha noe med det å gjøre, så jeg er glad for at det tok litt tid. Og selv om vi nå fikk det gjennombruddet med Grammyen, og vi blir spilt på radio, så hadde vi allerede etablert oss. Det har gått gradvis oppover.”

Med det så takker vi Hans Eminense ærbødigst for hans inspirerende ord, og ser frem til å møte resten av menigheten for messe på Valle Hovin i juli.

– Av Kjetil Gulbrandsen

Liveanmeldelser

Ghost @ Oslo Spektrum

1. mai 2017 MHN

Ghost/Kvelertak
Spektrum, Oslo
27. april, 2017

Skandinavias for tiden største rockesirkus rullet inn i byen, og der de selv stod for gjøgleriet og det kunstneriske, var det en gjeng rogalendinger som stod for det dyriske innslaget.

Skjønt, selve primalskriket uteble denne kvelden, til det var nemlig lyden alt for dårlig. Første gang jeg så Kvelertak (6,5/10) var på Garage i Oslo i 2009, og jeg er sikker på at jeg var døv i minst et par dager etterpå. Denne gangen derimot kunne man høre hva sidemannen sa uten at han trengte å heve stemmen i større grad, og i tillegg var vokalen helt fortapt i miksen. Gutta virket kanskje også litt mindre på hugget enn man er vant til å se dem, men publikum i front virket ikke å bry seg nevneverdig om slike trivialiteter, og etter en bra start med Dendrofil for Yggdrasil og 1985 fra fjorårets Nattesferd, gikk de helt bananas da gjennombruddslåta Mjød stod for tur. Synthintroen som har blitt tillagt Ondskapens galakse i liveformat gjorde at den egentlig låt veldig u-Kvelertaksk, og den fungerte faktisk nesten som bandets ballade for kvelden. Men da Erlend Hjelvik noen sekunder senere forkynte at «Nå ska det bli Svartmesse!», forsvant alle slike vibber. Og da samme mann vaiet Kvelertakflagget etter publikumsfavorittene Bruane brenn og Kvelertak, så var det antagelig vel vitende om at de ikke hadde levert sin beste konsert noensinne, men at de allikevel hadde klart å tilfredsstille fansen i front.

Etter en kort pause var det klart for kveldens hovedattraksjon, og til og med mannskapet som fjernet tildekkingen fra instrumentene, og kjørte påfølgende lydsjekk var koordinerte, og bukket etter fullført jobb til applaus fra publikum. Etter de vante stemningssettende introlåtene, sparket Ghost (8/10) det hele i gang med fjorårets kanskje beste rockelåt, Square Hammer. Allsangen runget allerede fra første refreng, og det var lett å se på publikum at Ghost er et høyt elsket band her til lands. Etter basstunge From the Pinnacle to the Pit var det også tid for litt satanisk vals i form av Secular Haze. En låt som var borte fra store deler av Meliora-turneen, men som ble bragt tilbake da bandet i fjor høst startet sin Popestar-turné, og også en låt som nok på mange måter er selve definisjonen på hvorfor enkelte metalfans ikke liker bandet. Okkulte tekster til en valserytme, det er da ikke metal? Men, så skjønner jeg heller ikke helt hvor man har fått det fra at Ghost på død og liv skal anses som et metalband, i mine ører er det et rockeband, eller det kan til nød strekkes til hardrock. Om man rett og slett ikke liker musikken er det en helt fair greie, men jeg sliter litt med å skjønne logikken til de som tror det er metal, oppdager at det er rock, og dermed definerer det som dårlig fordi det ikke oppfyller deres forutanelser.

Uansett, bandet fikk også god hjelp fra publikum på de latinske titlene Con Clavi Con Dio og Per Aspera Ad Inferi. På dette punktet tok jeg meg også i å synes at jeg kunne klart se forskjell fra hvordan de visstnok nye medlemmene av bandet oppførte seg på scenen. Hvorvidt det faktisk var noe i dette, eller om det bare var noe jeg innbilte meg fordi jeg, som de fleste andre, hadde lest de siste ukers skriblerier om søksmål og utskiftninger, og dermed hadde dette i bakhodet, skal jeg ikke si for sikkert. Men, det virket som om denne besetningens Nameless Ghouls gjorde litt mer ut av seg på scenen, og da kanskje spesielt sologitaristen.

En ting er i alle fall temmelig sikkert: Sin spede kroppsbygning til tross, så var det nok ikke den kvinnelige bassisten som spilte med bandet i fjor som var med dem nå. Men kvinnelig selskap fikk Papa Emeritus på scenen allikevel, denne gang i form av to svenske «Sisters of Sin» som hadde fått det ærefulle oppdraget med å være nonner under kveldens nattverd, Boody and Blood. Emeritus ga publikum klar beskjed på forhånd om å holde fingrene av fatet mens jentene delte ut kjeks og vin til de på første rad, og det virket som om publikum adlød. For øvrig var det en sjeldent taus pave vi var vitne til denne kvelden, om enn med noen moderasjoner.

Etter den korte instrumentalen Devil Church, kom paven tilbake på scenen i nye klær, som han har fått var vane å gjøre de siste par årene. Og selv om kanskje noe av mystikken blir borte, så kler han sleik og livkjole. Og med de nye klærne kom også den desidert beste delen av hele konserten! Eller hva sies til kvartetten Cirice, Year Zero, He Is (med Spöksonat-introen på tape) og Absolution? Emeritus svinset elegant over scenen og dirigerte et trollbundet publikummed lett hånd, og selv om han virket noe sliten i stemmen så synger han fortsatt med en enorm overbevisning. Det skal mye til for å toppe disse låtene, og selv om Emeritus messet om at den neste låten, Mummy Dust, var virkelig tung, så ble den og oppfølgeren, Ghuleh/Zombie Queen, en bitteliten nedtur, med vekt på liten. For begge låtene er egentligknakende gode, og når de også fyrte av et tonn med konfetti så ble en som publikummer som en liten unge og enkel å tilfredsstille.

Hovedsettet ble så avsluttet med Ritual fra førstealbumet Opus Eponymous, som faktisk ble avspist med bare to låter, noe som kanskje var litt skuffende. Alt i alt så skulle man egentlig ønske at bandet hadde utvidet settet med noen låter til når de først spiller på så store arenaer. 14 sanger (ekskludert to småinstrumentaler) er egentlig ikke så mange, spesielt ikke med tanke på den bunnløse brønnen de har å ta fra. Men, dette var undertegnedes niende konsert med bandet, og om man ser bort fra et par oppvarmingsjobber hvor de aldri har kommethelt til sin rett, så holder Ghost alltid et jevnt høyt nivå, samme hvem som skjuler seg bak maskene, og egentlig samme hvilke låter de spiller.

Og selv om paven mente at de ikke kunne forlate oss med en så dårlig avslutning som Ritual, så tror jeg ikke det var mange blant publikum som var enige i hans mening om den, og ei heller veldig lei seg for at de kjørte en låt til, nemlig den vante avslutteren Monstrance Clock. Men selvsagt ikke uten Emeritus sedvanlige forklaring av hva sangen egentlig handler om, og ikke uten at alle i salen hadde lovet at de skulle sørge for å tilfredsstille en annen jente eller gutt i løpet av natten, eller seg selv om man ikke lykkes med det første. Og da allsangen over alle allsanger denne kvelden hadde gjort seg ferdig, bandet for lengst hadde gått av scenen, og lyset ble slått på, så følte nok de aller fleste seg bra, i alle fall bitte, bitte litte granne bedre enn de gjorde et par timer før.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

Terje:

[espro-slider id=9114]

Kenneth:

[espro-slider id=9147]

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2016 – Dag 2

1. juli 2016 MHN

Tons of Rock 2016
Fredriksten Festning, Halden
Dag 2 : 24.06.2016

The Shrine (8/10) fra Venice, California stiller uforskammet friske til dyst som første band ut på storescena på fredagen. Til tross for at det nesten er folketomt gir gutta jernet fra første anslag. Vokalist, gitarist (og skater) Josh Landau kan minne om en Dave Wyndorf tilbake på dop, i positiv forstand, og bandets ubestemmelige miks av US punk og bredbeint rock ‘n’ roll gjør det umulig ikke å bli i godt humør. Sola titter også frem mens The Shrine pløyer gjennom Death to Invaders og Worship, og da bandet avslutter med jamming og gitaren på nakken under Nothing Forever er det topp stemning blant de få heldige oppmøtte.

Frode Kilvik, for øvrig eneste observerte Tons of Rock-artist i Wu-Tang Clan-trøye, er en god frontmann. Dessverre står ikke musikken Kraków (5/10) leverer i stil, med dusinvis av lange, repetitive passasjer som fremkaller opptil flere gjesp og gjentatt kikking på klokka. Til tross for at bergensernes stoner metal låter tungt og intenst som en mandagsmorgen etter tredagersfylla er det for mange elementer som bringer lite til bords, og interessen blir betraktelig redusert utover i konserten. På en festival havner man fort i mylderet om man ikke gjør noe ekstra ut av seg, og det er heller denne høye forglemmelighetsfaktoren enn at Kraków gjør en direkte dårlig konsert som er utslagsgivende for denne noe krasse dommen.

El Caco (6/10) balanserer hele tiden mellom at man får fot av det man hører og at man heller vil høre på bedre band i samme sjanger. Låter som Someone New og Substitute er utvilsomt kule rockelåter, men gjennomgående klarer jeg ikke finne mye som vekker det helt store engasjementet i El Cacos musikk – muligens på grunn av at jeg aldri har fått taket på Øyvind Osas noe anonyme vokal. Bandet har lang nok fartstid til å gjøre sakene sine godt, og det har også møtt opp greit med folk uten at det på noen måte tar av. En stødig festivaljobb, hverken mer eller mindre.

Teltet fylles nok en gang fort opp, og folk venter i spenning på de amerikanske thrashmetallerne i Havok (8/10). Og det med god grunn, for det blir et bra trøkk idet bandet kjører i gang første låt. Jeg savner dog litt den intensiteten og trøkket bandet har på plate, men du verden for en konsert det ble allikevel, og gutta kan det å lage liv blant publikum. Bandet spilte en eller to låter fra sitt kommende album, og ellers var det en god blanding fra ellers i karrieren. Heldigvis for min del spiller de en del fra Time is up som er min personlige favoritt av bandet.Under siste låt forsvinner bassisten av scenen og dukker plutselig opp løpende inn i folkemengden foran scenen, og jeg tror det tar maks to sekunder før mosh-piten er i gang. Alt i alt en fantastisk konsert. Det eneste som trekker ned, er at jeg savner det lille ekstra trøkket, og at det ble litt vel mye snakking mellom låtene.

Converge (6/10) virker halvveis malplasserte på den store scena på Tons of Rock, og oppmøtet er heller ikke all verden. Her sitter man med følelsen av at dette med fordel kunne vært flyttet inn i teltet, og gjerne senere på kvelden. Hardcore fungerer som kjent best med kort avstand til publikum, og selv om Converge forsøker å få inn et par ramme nyrenever føler man hele tiden at det mangler noe. Vokalist Jacob Bannon legger ned en imponerende treningsøkt for å få fart på sakene, uten at det er helt vellykket. Settet består etter hva jeg kan dømme nesten uten unntak av låter utgitt fra og med Jane Doe-albumet, med hovedvekt på materiale fra sisteskiva All We Love We Leave Behind og 2004-utgivelsen You Fail Me.

Pennsylvania-bandet August Burns Red (8/10) var muligens den bookingen som var mest på siden av resten av festivalprogrammet, men det er et tallrikt og engasjert publikum som er lydhøre til Jake Luhrs’ oppfordringer om å lage liv. Det er utvilsomt mange som har et elsk/hat-forhold til både bandets musikk og uttalte religiøse preferanser, så man kan trygt si at dette er en konsert for menigheten (punintended). August Burns Red leverer åkkesom et tight og velopplagt stykke metalcore, og får med unntak av Black Sabbath og Raga Rockers festivalens hittil beste respons. Nær halvparten av settlista er for øvrig hentet fra sisteskiva Found in Far Away Places.

Nikki Sixx er ferdig med Mötley Crüe, og gjester Norge for første gang med sitt nye band Sixx: A.M (3/10). Måtte det bli lenge til neste gang. Musikalsk sett befinner vi oss i et mer moderne og oppdatert landskap enn hva tilfellet var for Mötley, men det skorter stort på kvaliteten i låtene. Her er det virkelig lite å rope hurra for. Entertainer-faktene er imidlertid av høy klasse, og vokalist James Michael hilser selvsikkert på publikum i det han omtaler som Oslo nok ganger til at man føler at man innehar en statistrolle som publikum i Spinal Tap. Avslutningslåta Life is Beautiful er reinbarka sonisk søppel, og man priser seg lykkelig over at bandet forlater scenen.

Da var endelig tiden kommet for at jeg skal få overvære Haldens store sønner live. Selv om jeg har hatt muligheten tidligere, har det nå dessverre ikke blitt sånn. Det begynner å bli greit med folk oppe på Huth-stage idet Mork (8/10) kommer på scenen. Bandets kjører i gang showet med En sirkel av stein, og stemningen blant publikum er på topp fra første låt. Bandet er flinke til å få med seg publikum, og mange synger med under refrenget til Hudbreiderens revir. Og med låter som Den lukkede porten, Før kristen tid og I sluket av myra blir det magisk stemning oppe på toppen av festningen med utsikt over Halden by.

Hvordan skal man anmelde en konsert med Black Debbath (9/10)? Jeg har vært av den oppfatning at de hysteriske ablegøyene står i veien for at bandet skal bli større enn de er, men innser at det tvert imot er den andre veien rundt – humoren gjør Black Debbath til et mye bedre band enn de ellers ville vært. Om KLM hadde spilt hardrock ville det hørtes ut som Black Debbath. Høydepunkter inkluderer HMS-ansvarlig Egil Hegerbergs opplysninger om at bandet lå i kontraktsmessige uoverensstemmelser med trommis Ollis og at den nye mannen bak settet var Bill Ward, live-maling med påfølgende auksjon og pølse- og Halden-quiz. Det er kjempestemning fra start til mål, med Dum dum minister, Nei til runkesti på Ekeberg! og Den femte statsmakt som (de musikalske) høydepunktene. Pluss i margen for å være Bøler-patrioter.

Når fremtidens akademikere skal ta for seg Haldens historie vil det være to datoer som må markeres med gul penn: 11. desember 1718, dagen da Karl XII mislyktes i å innta Fredriksten festning, og 24. juni 2016, dagen da Alice Cooper (10/10) lyktes der svenskekongen feilet. Dette var, i frykt for å underdrive, en sensasjonelt bra konsert fra ende til annen. Det er ikke ofte man opplever at alt faller på plass: Settlisten er tilnærmet plettfri, lyden er suveren, showet er uovertruffen underholdning, og konserten er krydret med særdeles hyggelige overraskelser.

The Black Widow åpner sirkuset, etterfulgtavNo More Mr. Nice Guy og Under My Wheels. Alice Cooper-mainstays som Billion Dollar Babies, Ballad of Dwight Fry og Poison suppleres med sjeldneresakersom Public Animal #9 og Long Way To Go. Under Feed My Frankenstein gjør ingen ringere enn Nikki Sixx en gjesteopptreden, side om side ved en flere meter høy utgave av Frankensteins monster. Litt halshugging blir det også tid til, mens gitarist Nita Strauss får solo-tid til å vise at det ikke bare var stamfar Johann som var i besittelse av godt over snittet utviklede musikalske evner.

Det er noe eget ved å se store artister gjøre coverversjoner av klassikerlåter fra rockehistorien, og denne kveldens største beholdning oppstår da Alice Cooper i tur og orden hedrer Keith Moon, Jimi Hendrix, David Bowie og LemmyKilmister ved å covrePinball Wizard, Fire, Suffragette City og selveste Ace of Spades! På sistnevnte var det bassist Chuck Garric (som for øvrig spiller sammen med Alice Coopers datter Calico i BeastöBlancö) som gjorde en skremmende presis etterligning av salige Lemmy. Utrolig rått. Den forvirrede gleden av at konserten faktisk ikke er over treffer først hjernen da Alice Cooper drar i gang med egne evergreens som I’mEighteen og School’s Out før klokka tikker mot slutten. Som ekstranummer kommer Electedmed badeballer, konfetti, såpebobler og fullt valgflesk, hvor vi med et stikk til den amerikanske presidentvalgkampen får gjesteopptredener av «Donald» og «Hillary». Alice Cooper – for en mann, for et show.

Siste band ut oppe på Huth-stage denne fredagen er polske Mgla (8/10). Dette er første gangen jeg ser bandet live, og jeg var veldig spent i forkant av denne konserten, ettersom jeg har hørt veldig mange lovord om konsertene deres. Mange har samlet seg foran scenen når det er duket for kveldens mørkeste og kaldeste black metal-band, og det er god stemning blant publikum da bandet kommer på scenen og drar i gang første låten Further Down the Nest I. Bandet gjør ikke så mye ut av seg, men det er jo en del av varemerket deres der de står i sine helsvarte antrekk og svarte masker. Det blir en helt egen stemning og atmosfære da de serverer den ene godlåta etter den andre, og det spilles låter som Exercises in Futility I, II og VI og With Hearts Towards None I og III for å nevne noen. I det store og hele så blir dette en magisk opplevelse som jeg håper jeg får mulighet til å oppleve en gang til.

Så var vi endelig kommet til det bandet jeg nok var mest spent på under denne festivalen, da dette er min første konsert med dem og forventningene var høye. Det begynner å bli veldig folksomt oppe ved hovedscenen når vi kommer, og vi rekker akkurat ned idet introen starter og Ghost (10/10) gjør seg klare til å komme på scenen. Det blir enormt god stemning blant publikum når bandet omsider melder sin ankomst og setter i gang med åpningslåten Spirit på bandets siste plate Meliora. Og det er nevnte Meliora som naturlig nok var hovedfokus denne kvelden, da de spilte nesten samtlige låter fra den.

Gåsehuden har nok vært på plass helt fra første tone, men da de midt i settet dro i gang Year Zero fra plata Infestissumam, trodde jeg at hele festningen skulle lette, og frysningene gikk langt ned i ryggmargen. Alle som bor i Halden våknet nok når alle sang med på refrenget på denne. Det er etter min mening en av bandets feteste låter, og få høre den live under disse omgivelsene var beyond magisk.Bandet gjorde en tvers igjennom fet konsert og vokalisten hadde publikum i sin hule hånd hele veien. Rett og slett en magisk avslutningskonsert på hovedscenen denne kvelden, og jeg kan ikke si jeg så eller hørte noen negative miner da vi forlot plassen.

I det man svever nedover bakken fra hovedscenen etter Ghost-konserten, går turen ned til teltet for å få med seg siste band for kvelden, nemlig kongene av fast forward rock’n’roll – The Carburetors (10/10). Jeg finner meg en bra plass langt fra scenen, og det tar ikke lang tid før introen til Burning Rubber setter i gang. Gåsehuden er tilbake! Gutta kommer på scenen og setter i gang på full speed fra første sekund, og holder tempoet igjennom hele showet. Vi får servert godlåt etter godlåt, som Burning Rubber, Lords of Thunder, Rock’n’ Roll Forever, Hellfire, Fire it Up, Allright Allright og Burnout – bare for å nevne noen.The Carburetors gir fansen virkelig valuta for pengene når de setter i gang, for her er det ikke spart på noe. I løpet av disse 45 minuttene fikk vi det meste et bra rock’n’roll show skal inneholde, med bomber, flammer, crowd-surfing, rakettsprutende gitarer, gitarknusing og ja, listen er endeløs. En fantastisk avslutning på en ellers fantastisk kveld.

Tekst: Sigurd Thune & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

[espro-slider id=5142]

Liveanmeldelser

Ghost @ Sentrum Scene

15. november 2015 MHN

Ghost + Dead Soul
Sentrum Scene, Oslo
12.11.2015

Det var duket for en svensk aften på Sentrum Scene denne novemberkvelden, og Dead Soul (5,5/10) dro i gang ballet før hovedattraksjonen. Lokalet var allerede velfylt idet trioen entret scenen, og med en utsolgt konsert skulle det etter hvert vise seg å bli trangt om plassene. Dead Soul spiller en form for mørk elektronika med et hint av doom rock, og er et nytt bekjentskap for undertegnedes del. Livebesetningen består av to gitarister og en vokalist, mens trommeslageren er fysisk fraværende. Låtene er i og for seg ganske ålreite, noen er til og med rett så fengende, som for eksempel Shattered Dreams. Det trekker imidlertid ned at ikke alle instrumentene er representert på scenen. Jeg har forståelse for at elektronikasjangeren fungerer på en annen måte enn rock og metal, og ja visst er det mye sampling ute og går der også, men i en livesetting gjør det seg best med et fulltallig band. De gjør ganske lite ut av seg på scenen, og treffer nok ikke helt majoriteten av publikum.

Den litt kvalmende lukten av røkelse fyller lokalet til tonene av gregoriansk kirkesang før Ghost (9/10) går på, og jubelen står i taket når Papa Emeritus III og de fem nameless ghouls endelig står på scenen. Det åpnes friskt med Spirit fra deres siste utgivelse Meliora, og i løpet av den halvannen time lange seansen, får vi servert hele albumet med unntak av Deus in Absentia. De nye låtene blir veldig godt mottatt av publikum. De egger mer til liv enn eldre låter, foruten de åpenbare hitene Ritual og Year Zero selvsagt. Under Mummy Dust oppstår det til og med til en moshpit i de fremste rekkene. Akkurat den så jeg ikke komme.

Midtveis i settet kommer en låt som mange tydeligvis har ventet på, nemlig sarte He Is. Jubelen vil ingen ende ta idet de setter i gang, og allsangfaktoren er høy. I god, gammeldags balladeånd holder folk opp tente lightere – et forfriskende innslag i dagens smarttelefonsamfunn.

Ingen katolsk messe uten nattverd, og som en introduksjon til låta Body and Blood fra album nummer to, Infestissumam, kommer to nonner med sølvfat i hendene ut på scenen. Papa presenterer de to som «sisters of sin» før de stiger ned i fotograva og tilbyr publikum det de har på fatene som skal illudere nattverden mens låta spilles.

All livespillingen har gjort sitt til at Papa Emeritus III fremstår som en mer scenevant frontfigur enn de to foregående pavene. Der Papa Emeritus I og II hadde et mer stilisert og distansert uttrykk er det nå mer show og interaksjon med publikum, og vi møter en selvsikker pave med en hang til snertne one liners som får hele salen til å trekke på smilebåndet. Pavehatten og kappen forsvinner før Cirice (med den fantastiske gitarsoloen (!) treffer øregangene våre, og resten av konserten er han ikledd et mer verdslig antrekk.

Høydepunktene for min del er når et fullsatt Sentrum Scene roper et rungende «Hell Satan!» under Year Zero, den nydelige Roky Erickson-coveren If You Have Ghost og den monumentale avslutningslåta Monstrance Clock. Da var det nok et og annet hår som reiste seg på armene for å si det mildt.

Ghost er profesjonelle til fingerspissene og leverer varene. Selv om det gjennomgående er en veldig bra konsert med mye gode låter, skulle jeg likevel sett at de spilte mer fra Opus Eponymous. De kunne med fordel byttet ut Jigolo Har Megiddo (akustisk for anledningen) og Mummy Dust med Stand By Him og Elizabeth. Eller Genesis, den episke instrumentalen som avslutter skiva. Dessuten er det grenser for hvor mye stand-up Papa Emeritus bør bedrive fra scenen. Spill heller en låt i stedet for å snakke.

Ifølge nerdestatistikken min på setlist.fm, er Ghost faktisk det bandet jeg har sett flest ganger. Den første konserten var i 2011, og det er litt av en forvandling bandet har gått gjennom siden den gang. Utallige turneer i USA og Europa har gitt Ghost solid erfaring i å stå på scenen, og leverer en mektig bra prestasjon på Sentrum Scene på turneen med det fikse navnet Black to the Future. Det er bare å bøye seg i pavehatten for Ghost.

Setlist:
Spirit
From the Pinnacle to the Pit
Ritual
Con Clavi Con Dio
Per Aspera ad Inferi
Majesty
Body and Blood
Devil Church
Cirice
Year Zero
Spöksonat
He Is
Absolution
Mummy Dust
Jigolo Har Megiddo (akustisk)
Ghuleh/Zombie Queen
If You Have Ghost (Roky Erickson cover)

Encore:
Monstrance Clock

Bildegalleri:

[espro-slider id=1948]

Tekst: Mari Thune

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Foo Fighters @ Telenor Arena

11. juni 2015 MHN

Foo Fighters + Ghost (Support)
Telenor Arena, Oslo
10.06.2015

Det er jo en skam å måtte være inne på Telenor Arena, med sommervarme og utepils rett utenfor. Overraskende mange har likevel våget seg innover i lokalet for å ta en titt på Ghost (7/10). Dette myteomspunnede bandet har allerede stått side om side med de aller største innen sjangeren og har i de senere år oppnådd heltestatus selv også. Likevel virker svenskene litt malplassert i Telenor Arena. Jeg skulle veldig gjerne sett de på en mindre scene, men jeg er vel for sent ute…

Den nye arvtageren Papa Emeritus III fører godt an, til tross for at han virker en smule nervøs. Ghost har med årene blitt et velsmurt rockemaskineri og leverer en solid opptreden. Det låter til tider både teatralsk og eksplosivt. Setlista er dessuten variert, samtidig som den gir rom for alle velkjente hymner. Ekstra stas er det med den splitter nye låta Absolution. Det fungerer imidlertid dårlig med allsang med Foo-tilhengerne på det siste eposet Monstrance Clock.
Mens eimen av popcorn sakte men sikkert tar kvelertak på Telenor Arena løper et overtent Foo Fighters (8/10) på scenen. Dave Grohl løper så og si rett på scenetungen og proklamerer “It´s gonna be a long fucking night”. Jubelen slår i takt med Everlong og Monkey Wrench. Grohl er imidlertid litt for gira og altfor klar for å gi jernet, slik at både vokaler og riff er på ville veier. Takk og lov for en solid gjeng som akkompagnerer. Duracell-syndromet vedvarer i variert grad gjennom hele konserten, men ingen kan klandre mannen for hans hengivenhet til rock. Kan vi vel?

Selv om stanken av popcorn nå har penetrert både klær og nesebor er det gledelig å se at det fortsatt skvettes øl. Det er sånn det skal være på rockekonsert! Stemningen er til å ta og føle på med låter som Learn To Fly, The Pretender og Arlandria. Det er ikke rent sjelden at publikum går av skaftet.
Det blir ikke satt noen musikalske bragder i kveld, men det er jo jovialt at Dave Grohl tar My Hero ytterst på scenetungen, alene. Resten av bandet har tatt seg en velfortjent pause, men dukker opp igjen på en roterende scene i midten av salen. Times Likes These slippes løs over de 22 000 oppmøtte. Allsang-faktoren er over gjennomsnittet høyt, men daler overraskende kjapt, da en liten cover-maraton settes i gang. Foo Fighters ønsker å hylle rocken gjennom coverlåter av The Faces, AC/DC, Queen og David Bowie. Dette lykkes de ikke helt med, men greit nok…

Med Big Me gjør bandet et sjakktrekk og får i det minste meg til å bli fuktig i tårekanalen. En rolig versjon blir disket opp og alle Foo-barna blir invitert opp på scenen. Et søtt og genuint øyeblikk som virker å røre samtlige av de oppmøtte. Kvelden avsluttes med This Is a Call og Best of You.
Som tidligere nevnt så byr kvelden ikke på de helt store musikalske øyeblikkene, men totalpakka er likevel bunnsolid og er utvilsomt en kveld mange sent vil glemme. Om den ikke havner i historiebøkene, så havner den i det minste i minnebøkene. Topp!

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=561]

Tekst: Gerrit Karafiat

Foto: Terje Dokken (Front og artikkel) & Kenneth Sporsheim (Bildeserie)

«Det religiøst ladede språket og de symbolene betyr mye for meg, så det er en lett måte for meg å orientere meg i den typen av eksistensielle spørsmål.» – Cardinal Copia fra Ghost, om bruken av religiøse uttrykk vridd til å passe Ghost sine tekster om mennesket.

«Jeg får vel bare være glad for at folk bruker så mye tid på å undre seg og diskutere det her.» – Cardinal Copia fra Ghost, om det faktum at enkelte fans hevder hardnakket at bandet faktisk bytter frontmann fra album til album.

«Poenget er liksom ikke å få folk til å brenne skivene våre, eller… Da må de jo faktisk kjøpe dem først og det er jo bra.» – Cardinal Copia fra Ghost, om bandets mottagelse i et så dypt religiøst land som USA.

Norges feteste blekke