Fu Manchu
Vulkan Arena, Oslo
24.10.2016

Sløye, landeveisforherligende stonerlåter stod i høysetet da californerne i Fu Manchu gjestet Vulkan for andre gang på ganske nøyaktig to år.

Sist gang var det for å promotere det da nye albumet, Gigantoid, mens denne gangen var det et av bandets høydepunkter hva album angår som stod i fokus. Tidligere har både In Search Of…, og The Action Is Go fått samme behandling, mens det nå var King of the Road sin tur til å bli spilt i sin helhet. Fu Manchu (8/10) må kunne regnes som veteraner i sjangeren, og King of the Road kom midt i deres storhetstid på albumfronten, i perioden på slutten av 90-tallet/begynnelsen av 2000-tallet, en tid hvor også begrepet stonerrock ble allemannseie.

Albumet ble altså spilt i sin helhet, og det var derfor få overraskelser i selve hovedsettet. Dette innebar også at de startet med et av kveldens høydepunkter, Hell on Wheels, og publikum var med fra første riff. Og for et riff! Den litt mer anonyme Over the Edge ble så etterfulgt av to nye høydepunkter i Boogie Van og tittelsporet. Scott Hill stravret rundt på scenen i kjent stil med sin gjennomsiktige Ampeg: Dan Armstrong-gitar, og headbanget garantert på seg et knippe seneknuter i løpet av kvelden. Sammen med den andre gitaristen, Bob Balch, står han også for mye av det soundet som kjennetegner bandet, og som også på mange måter definerer stonersjangeren. Den andre delen står rytmeseksjonen bestående av trommis Scott Reeder og bassist Brad Davis for. Sammen sørger de for at den sløye stilen deres innehar en smittende groove, men samtidig at den ikke blir for bakpå, og Davis’ lekne basslinjer fyller godt ut mellom de slagkraftige riffene.

Neste låter ut på lista er No Dice og Blue Tile Fever, en av låtene på albumet som faktisk ikke handler om biler og landeveiens frihetsfølelse, men heller om basseng-skating og om heltene i Z-Boys. Etter Grasschopper kommer den herlig tunge Weird Beard, en av få låter som høres merkbart annerledes ut live enn på skive, ved at oppbyggingen til «refrenget» strekkes ekstremt langt ut, selvsagt med et lite glimt i øyet. Så kom det eneste som kan minne om en overraskelse i hovedsettet, i alle fall om man er vant med den europeiske versjonen av albumet. For bandet holder seg nemlig til den amerikanske utgaven, og der er Breathing Fire byttet ut med hakket mer energiske Drive. Til slutt fikk vi så Hotdoggin’, og DEVO-coveren Freedom of Choice. En låt som føyer seg inn i rekken av DEVO-låter som gjør seg bra i stonerversjoner, sjekk bare ut svenske Dozer sin versjon av Mongoloid. På dette tidspunktet hadde Hill vært særdeles sparsom i sin kommunikasjon med publikum, med unntak av å tidlig i konserten takke publikum for at de kom, og i hovedsak latt musikken stå for snakkingen idet de takket for seg.

Etter en kort pust i bakken kom bandet på scenen igjen, og Hill spurte publikum hva de ville høre. En ganske tom gest all den tid de, i alle fall ifølge statistikken på Setlist.fm, har spilt tre av fire/fem ekstranummer hver konsert, og bare rotert på et par andre låter hittil på turneen. Men, etter en obligatorisk gjennomkjøring av deres herlige versjon av Blue Öyster Cult sin Godzilla, og låten med et av stonerrockens feteste introriff, Evil Eye, fikk nemlig et velfylt Vulkan Arena en liten overraskelse i form av neste låt. Bandet har nemlig ikke hatt for vane å spille tittellåten fra undertegnedes favorittalbum, California Crossing, men i kveld kom den, og den kom godt. Som vanlig på denne turneen ble konserten avsluttet med Saturn III, og en utvidet jam/støy-session, før bandet endelig takket av scenen.

Bandet har alltid virket å ha et godt forhold til Norge, og det pleier å være godt oppmøte på alle deres konserter, så også denne mandagen. Kontakten med publikum var som nevnt minimal, og Hill er ingen fantastisk vokalist, noe som kanskje kan gjøre det hele tidvis kjedelig for noen, men for de aller fleste av disse veide nok alle de fete riffene, grooven og den sløye stemningen mer enn nok opp for dette, mens de aller fleste nok digget hele pakka. Og det de digget var et særdeles tight band, som virket som de koste seg på scenen, og som har et kobbel med låter som i dag fremstår som klassikere innenfor sjangeren. Så er det bare å håpe at California Crossing er neste album som vil bli spilt i sin helhet.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim