Netherworld Triumphant
Hex A.D.
Freshtea
Hex A.D. slipper sitt tredje album, Netherworld Triumphant (8/10), denne fredagen og jaggu er det et album som sklir fint inn i høstmørket. Doom-gutta fra Vestfold har levert ei skive som holder en pirrende stemning hele veien, fra den pianobaserte åpneren Himmelskare til den særdeles varierte avslutningen med Ladders to Fire som til syvende (!) og sist tar oss tilbake der vi startet.
Gjennom stadig skiftende musikalske landskap trekkes det velvillig på referanser til både Candlemass, spesielt i låter som War Child og nevnte Ladders to Fire, og til gammel Deep Purple med orgelfeelingen og riff i Skeleton Key, Skeleton Hand. Tungt og solid, melodiøst og groovy, med en progressiv tilnærming – stemninger som virkelig setter seg i ryggmargen og blir der. Låtene er få og i hovedsak lange, mektige Ladders of Fire klokker inn på drøye tretten minutter og tittelkuttene Netherworld Triumphand pt. I og II nærmer seg tolv tilsammen – hvorfor de er delt opp til to distinkte kutt kan man undres over, det hadde funket like bra som en enkelt låt.
Skiva virker godt gjennomtenkt, bandet låser seg ikke til noen gitt formel og klarer, i alle fall for min del, å holde interessen til lytteren hele veien igjennom. Det føles friskt fra låt til låt, ingen åpenbare fillers her. Lydmessig er det ingenting å utsette på skiva, bandet er igjen rattet trygt i havn av ringreven Chris Tsangarides før han gikk bort på starten av året. Det eneste jeg ikke føler sitter helt er vokalen – vokalist og gitarist Rick Hagan synger tidvis godt (og spiller glitrende), men noe ujevnt og litt for «norsk» om man skal sette en merkelapp på det.
Med de varierende lengdene og koblingene låtene mellom er det tøft å plukke en favoritt, her føles det som om skiva som helhet er mer en summen av delene.