Stikkordarkiv: flogging molly

Dropkick Murphys @ Spektrum

Dropkick Murphys + Flogging Molly
Spektrum, Oslo
07.02.2018

 

Det ble en irsk-amerikansk festkveld i Spektrum da gutta i Flogging Molly og Dropkick Murphys var tilbake, og bød opp til en svingom på djevelens dansegulv.

Du skal lete hardt og være særs dyktig for å finne en bedre konsertkombinasjon enn Flogging Molly og Dropkick Murphys! Publikum visste også å sette pris på dette, og stemningen var upåklagelig kvelden gjennom. Riktignok var det også denne gangen deler av publikum som viste sin affeksjon ved å gå tilbake til huleboerstadiet og starte med den forbanna ølkastinga, akkurat som sist Flogging Molly var her. Men heldigvis viste de aller fleste det med en allsang og dansing som overgår det meste jeg har sett de siste par årene.

Flogging Molly (8/10) kom traskende ganske så uhøytidelig på scenen, tradisjonen tro med hver sin Guiness i hånda, og hilste en relativt fullsatt variant av Club Spektrum (tribunene på kortsidene var sperret av) velkommen før de satt i gang med The Hand of John L. Sullivan. En låt Dave King hevdet var splitter ny, men nå spilte de den for snaue to år siden på Sentrum Scene også, så det var vel kanskje å tøye begrepet en smule, selv om den først dukket opp i studioformat i fjor sommer.

En låt som det overhodet ikke er tvil om hvorvidt er ny eller ei, er Swagger fra live-debutalbumet Alive Behind the Green Door, og allerede her fikk de mange danseføttene på Spektrumgulvet kjørt seg. Lyden var faktisk litt lav innledningsvis, uten at det så ut til å plage de fremmøtte nevneverdig, og etter at par låter hadde også dette gått seg til. Med et noe kortere sett en de normalt ville kjørt på en headlinerkonsert, var det ikke tid for dødpunkter, og de kjørte ufortrødent på med nok en gammel slager, Selfish Man, og hadde totalt sett kommet frem til en fin blanding med eldre og nyere låter. Og ikke minst spredd de nye godt utover i settet, slik at det ikke ble lengre perioder med materiale som ville vært mer ukjent for den gjengse følger av bandet.

Ukjent var i alle fall ikke Drunken Lullabies, og med den var også kveldens første store allsangøyeblikk et faktum, og dem skulle det bli mange av. King virket rett så stolt der han takket publikum for innsatsen, og introduserte kveldens andre nye låt The Days We’ve Yet to Meet. I den grad man kunne kalle noen av låtene denne kvelden for rolige, måtte nok dette være den eneste som falt inn under denne kategorien. Det tok nemlig ikke lang tid før publikum fikk mulighet til å ta av igjen, og etter et par midt på treet-sanger, var de virkelig tilbake på høyden med Tobacco Island og Devil’s Dance Floor. Og etter at gymsokkene fikk kjørt seg til gangs på sistnevnte fikk vi beskjed om at vi bare trengte å hoppe til neste låt. Bassist Nathen Maxwell tok over mikrofonen og den smittende og enkle rytmen til Crushed (Hostile Nations) fylte lokalet.

OK, så hadde de kanskje to rolige låter på settlista, men If I Ever Leave This World Alive føles ikke slik på grunn av allsangen som følger med den, og den ble med over i de to avsluttende låtene også. Både What’s Left of the Flag og The Seven Deadly Sins er nemlig gamle fanfavoritter og således særs passende til å runde av det som tross alt bare var kveldens oppvarming. Og det sier litt om hva slags kveld det skulle bli, for normalt klarer Flogging Molly fint å by på en helaften med underholdning på egen hånd. Spesielt når bandet er på hugget slik de var denne kvelden, og så lot da også publikum dem vite at de ble satt pris på. Selvsagt er det enkelte låter man savnet, og settlister vil alltid være et diskusjonstema, men med den tiden de var tilmålt kunne man ikke tilfredsstille absolutt alle på det planet, og jeg tror de aller fleste var både godt fornøyde og godt oppvarmet da bandet forlot scenen.

Etter en halvtimes pause var det klart for kveldens hovedattraksjon, og samtidig ble det også merkbart trangere nede på betonggulvet, og i den anledning må det jo bare sies at de som droppet Flogging Molly gikk glipp av en viktig del av det som gjorde det hele til en festaften. Man merket også kjapt at Dropkick Murphys (8/10) var det større av de to bandene utfra deres entré. For der Flogging Molly kom slentrende inn og hilste på publikum før de satte i gang, var det sceneteppefall og en stemningsfull intro som kom blåsende ut av høyttalerne i det Murphys satte igang. Den tekstløse The Lonesome Boatman åpnet nemlig settet, og bandet angrep scenen fra sine platåer som pirater på tokt. Det skulle også vise seg å være stor forskjell i hvordan bandene hadde bygget opp sine settlister. Gutta fra Boston lente seg nemlig veldig på sine fire siste album, med tungt fokus på fjorårets 11 Short Stories of Pain & Glory. hvorav syv ble fortalt.

Fem av dem kom i løpet av de ni første låtene, og i tillegg til de nye høydepunktene First Class Loser og Blood fikk vi også The State of Massachusetts og Going Out in Style blant disse. Bandet virket spillesugne, og energien fra scenen ble kun matchet av den fra publikum. Siden første gangen undertegnede så bandet live for over 15 år siden, har det virket det som om Al Barr sin frontfigurrolle har blitt større og større med hver konsert, og selv om han kanskje ikke er min favorittvokalist i bandet så skal han ha for at han gjør resten av jobben med bravur der han – som Axl Rose i glansdagene – flyr fra den ene enden av scenen til den andre og fyrer opp publikum. Samtidig virker også hovedlåtskriver Ken Casey fornøyd med å ha en noe mer tilbaketrukket rolle, der han i tillegg til å holde kompet gående som bassist også står for de mer melodiøse vokalmelodiene.

Da bandet fyrte i gang med Johnny, I Hardly Knew Ya og Rose Tattoo fikk de begge uansett hjelp så det monnet av publikum, før de erklærte dagen for å være The Clash-day og kjørte en hyllest med deres versjon av I Fought the Law. Kort tid etter var det nok en cover som stod på programmet, denne gangen i form av Richard Rodgers og Oscar Hammerstein sin musikalklassiker You’ll Never Walk Alone. Låta er nok for de fleste kjent som fotballklubben Liverpool sin adapterte hymne, og selv om den i Murphys-form er ment som en inspirasjon til håp i kampen mot den stadig økende mengden med overdoser i hjembyen og området rundt, så rullet det fotballrelaterte bilder på skjermen bak bandet. Og til tross for kveldens største publikumskor, så var det også tilløp til pipekonsert etter sangen var ferdig, høyst sannsynlig fra den delen av publikum som holder med Liverpool-rivalen Manchester United.

Dette er for øvrig noe bandet har uttalt at de var forberedt på, så de så ikke ut til å bry seg nevneverdig og ladet heller opp til en heseblesende avslutning med blant annet Heroes From Our Past, fra deres første virkelig store album Sing Loud, Sing Proud! Før den kalkulerte pausen fikk vi det som kanskje er deres største hit, og låten som nok har fungert som introduksjon til bandet for mange, nemlig Shipping Up to Boston. Og i den korte pausen før ekstranumrene viste publikum at hovedandelen nok ikke har fulgt bandet siden begynnelsen, for de spede forsøkene på bandets slagord-rop “Let’s go Murphys!” ble i stedet overdøvet av nok en meningsløs hoiing av Seven Nation Army-riffet. Like fullt, bandet kom på scenen igjen med forrige turnés åpningslåt, den briljante The Boys Are Back, og overøste publikum med siste rest av energi.

Avslutningsvis ble “halve” publikum invitert opp på scenen og vi fikk Until the Next Time, deres versjon av We’ll Meet Again. Som med Flogging Molly kan aldri alle blir hundre prosent fornøyde med settlista, men både band og publikum virket meget fornøyd med kvelden sett under ett, og det skulle bare mangle med en slik festpakke!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=10994]

 

Dropkick Murphys Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2018

 

Flogging Molly Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2018

 

Flogging Molly @ Sentrum Scene

Flogging Molly
Sentrum Scene, Oslo
28.06.2016

 

Flogging Molly bød opp til dans på lokalet, og Sentrum Scene adlød.

13510769_1036720139743484_6946980221428733784_n

Første gang undertegnede så Flogging Molly (8/10) var i Arena-teltet på Roskildefestivalen i 2004, og helt siden støvskyen dannet av de dansende tilskuerne hadde lagt seg, har musikken deres vært en gjenganger på mang en fest og vorspiel. For det er et eller annet med irskamerikanernes blanding av irsk folkemusikk og rock, ispedd en liten dose punk, som gjør at man automatisk kommer i godt humør og får lyst til å danse og synge med. Så var også tilfellet denne tirsdagskvelden, for etter en «rolig» start med (No More) Paddy’s Lament og Another Bag of Bricks, tok publikum helt av til tredjelåten Drunken Lullabies. Hele Sentrum Scene hoppet, danset og sang med, samtidig som en haug av idioter begynte å kaste ølbeger som om de kjempet om en olympisk medalje. Dette var konsertens eneste nedtur. Jeg skjønner at folk blir gira, får lyst til å utfolde seg fysisk, etc. når de hører sine favorittlåter, men det er ikke noen grunn til å falle ned på neandertalernivå av den grunn. Ølbegerkasting er ikke, har aldri vært, og kommer aldri til å være kult eller morsomt, så slutt!

Tilbake på scenen ledet sjefen sjøl, Dave King, publikum i det enkle, men akk så effektive, heiaropet som de islandske supporterne har blitt kjent for under sommerens EM i fotball, for å feire at de hadde slått ut irenes rivaler, England. Så var det tid for en av Flogging Mollys første nye låter på fem år, The Hand of John L. Sullivan. Låten har ligget på nettet en god stund, og det virket som majoriteten av publikum hadde fått dette med seg, for allsangen fortsatte også her. Og den steg ytterligere på neste låt, Whistles the Wind, en låt som i tillegg til å være allsangvennlig også viser bandets evne til å skrive flotte og reflekterende tekster.

KEN24262

Etter et knippe med flere låter i samme ånd, var det tid for den noe mer sombre delen av konserten hvor bandet gjorde to flotte akustiske versjoner av The Wanderlust og So Sail On. To låter som begge gjør seg meget godt i denne settingen, og som ga publikum en sårt tiltrengt pust i bakken. Men, den varte ikke lenge, for etter å ha varmet litt opp igjen med The Spoken Wheel, var det tid for kveldens store høydepunkt: Black Friday Rule! Om publikum hadde tatt av før, gikk de helt bananas nå, og den stakkars lydteknikeren ved miksebordet så lettere panisk ut da nevnte neandertalere forsøkte å kaste øl opp på de som satt på galleriet, i et misforstått forsøk på å henge seg på Kings småerting av «de late personene der oppe». Men, heldigvis traff ingen av dem miksebordet med mer enn et par dråper, og låten fortsatte inn i Dennis Caseys gitarsolo uten problemer. Etter et par minutter alene i rampelyset sluttet resten av bandet seg nok en gang til og avsluttet sangen.

Bandet hadde også nok en uutgitt låt på lager, nemlig The Guns of Jericho, som sammen med The Hand of John L. Sullivan, kommer til å være med på bandets nye album, som King sa han håpet de ville få gitt ut i løpet av høsten/vinteren. Før den påfølgende låten ba han også publikum om å følge tekstens oppfordring, og de lot seg ikke be to ganger, og «swung a little more on the Devil’s Dance Floor». På dette tidspunktet klarte ikke de som stod under galleriet å holde seg lenger heller, og til og med disse ble med i dansen. Skjønt, dans og dans…

KEN24245

Det opprinnelige settet ble avsluttet med piratsangen The Seven Deadly Sins og What’s Left of the Flag. En sang som hadde stått støtt på egne ben som avslutning, men bandet hadde fortsatt litt mer på lager, og etter et par minutter hvor publikum på egen hånd dro det islandske heiaropet, kom de tilbake på scenen med smil så store at de bare kunne matches av de man kunne se ute i publikum. King var oppriktig begeistret for at det gikk an å lage så mye liv på en tirsdag, men en del av den æren må de nok ta selv all den tid de spiller musikk det nærmest er fysisk umulig å stå stille og høre på. Helt til slutt spilte de Tobacco Island og den nydelige If I Ever Leave This World Alive. Siden bandet ikke turnerer for å promotere noe nytt album er det lov å savne et par godbiter, som Within a Mile Of Home og The Likes of You Again, men vi fikk i alle fall en perfekt avslutning på en nær perfekt kveld.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Cannabis medicinal: el Gobierno permitir? el cultivo personal y el expendio de aceites en farmacias megalis qu? hay y qu? falta en las farmacias de venezuela – bbc news mundo