Stikkordarkiv: festival

Liveanmeldelser

Sweden Rock Festival 2016

Sweden Rock Festival
Sölvesborg, Sverige
8.-11. juni, 2016

 

Plakat_1800

 

Starten på festivalsommeren for mange norske metalfans er i nabolandet, og her er våre anmelderes oppsummering av noen høydepunkter fra årets Sweden Rock Festival!

Et av de største navnene på plakaten første dagen var Graham Bonnet Band (7/10), og den legendariske vokalisten startet friskt med Eyes of the World og All Night Long fra det undervurderte Rainbow-albumet Down to Earth. Bonnet har fortsatt en til tider imponerende stemme, og sammen med vitaliteten fra hans yngre bandmedlemmer ga den publikum en trivelig start på festivalen, med både Since You Been Gone og flere kjenninger fra mannens dager i både Alcatrazz og Michael Schenker Group. Litt rust var det til tider, men da bandet avsluttet med Lost in Hollywood, savnet man egentlig bare Bonnets gjennombruddslåt Only One Woman, og de fleste virket fornøyde der de enten trasket hjem for kvelden, eller bort til kveldens største scene for å få med seg Blind Guardian, som avsluttet festivalens første dag.

Dag to startet med sørstatsrockerne i Kentucky Headhunters (6/10), og det som var bandets første og hittil eneste konsert i Europa. Til tross for at de vant en Grammy for debutalbumet, er de nok for flere europeiske rockere (undertegnede inkludert) mest kjent for å være bandet som huser både faren og onkelen til Black Stone Cherry-trommis, John Fred Young. Men de var så absolutt et hyggelig nytt bekjentskap, og det må nevnes at trommeonkel Fred stod for festivalens mest imponerende kinnskjegg! Coverne av House of the Rising Sun, Cross Road Blues og Spirit in the Sky sørget også for litt publikumdeltagelse, og for at de tilkomne våknet. En trommesolo ble det også tid til, og selv om denne ikke var spesielt givende utover at den viste hvor John Fred har fått inspirasjonen til sin stikkeløse solodel fra, så er det lett å tilgi karene for en slik skjønnhetsfeil all den tid deres sørlige sjarme, smittende gode humør og blanding av sørstatsrock og country sørget for en særdeles hyggelig start på dagen.

Neste band ut var Halestorm (6/10), og til tross for at hovedscenen kanskje var i største laget for dem, slo Lzzy Hale og co. godt fra seg. Nevnte Hale har en fabelaktig stemme, og i samarbeid med en kreasjon som antagelig hadde festivalens høyeste splitt, sørget den for at hun hadde publikums fulle fokus. Låter som Love Bites (So Do I), It’s Not You og Mz. Hyde var sammen med de to avsluttende numrene, Freak Like Me og I Miss the Misery, det som ble presentert av eldre låter. De resterende syv låtene kom alle fra bandets i overkant poppete sistealbum, Into the Wild Life, men heldigvis trøkker de mer i livesetting. Med så mange “nye” låter, og begrenset spilletid, var det selvsagt en hel del man savnet fra de to foregående albumene, men alt i alt en godkjent opptreden fra amerikanerne.

Nyttårsaften la Mötley Crüe inn årene, noe som har gitt Nikki Sixx en etterlengtet mulighet til å kun konsentrere seg om Sixx:A.M. (5/10). Om denne tiden har blitt utnyttet til fulle skal være usagt, men det bandet presenterte denne dagen var i alle fall ikke særlig imponerende. Det kan godt være at bandet hadde en off-dag, men allerede på førstelåten, This is Gonna Hurt, virket James Michael å ha problemer med vokalen, noe som vedvarte det meste av konserten. Bandet har på skive en mengde knakende gode låter, dog noen av dem litt i overkant pretensiøse, men live ville det seg liksom ikke helt. Dette ble veldig godt bevist da bandet noe overraskende spilte en av de vakreste låtene det siste tiåret, nemlig Skin. Det hele låt flott med kun Michael på vokal og piano, men mot slutten av låten hadde de funnet ut at hele bandet skulle bli med, noe som ødela hele stemningen i låten og fremførelsen av den. På dette punktet var undertegnede så oppgitt at til og med en liten ting som at DJ Ashba SATT og spilte soloen, enda han spilte på en elektrisk gitar, irriterte grenseløst. Heldigvis bedret ting seg litt mot slutten, og både Stars og Life is Beautiful fikk den behandlingen de fortjener. Avslutningsvis må det også påpekes at sminken til bandet minnet om en blanding av Mötley á la Shout at the Devil, og slik de har sett ut de siste ti årene, noe som Sixx stadig påstår at han vil distansere seg mest mulig fra, og som også ga dem et litt lite heldig tilsnitt, nærmest en emo-look. Men som sagt låt avslutningen slettes ikke verst, så forhåpentligvis kan det meste andre bare tilskrives en dårlig dag på jobben.

Amerikanske Shinedown (8/10) er et av de mestselgende bandene i hjemlandet, mens de her i Norge fortsatt har til gode å oppnå noen lignende status. Svenskene derimot visste å sette pris på gutta, og det var et voksent oppmøte da de gikk på hovedscenen denne ettermiddagen. Og bandet leverte så absolutt; en variert og god setliste ble toppet med låter som Fly from the Inside, If You Only Knew, Cyanide Sweet Tooth Suicide, og ikke minst den avsluttende kvintetten. For etter at de hadde gjort seg ferdig med den middelmådige (til dem å være) singelen, Cut the Cord, fra sistealbumet, gikk de nemlig rett over til en av deres første hiter, 45, og derfra og ut serverte de rent gull. Devour fikk publikum til å hytte never, trampe takt, hoppe og synge med i en salig blanding. Second Chance er en nydelig låt, og sørget sammen med Skynyrd-coveren Simple Man for dagens største allsangøyeblikk (i alle fall frem til kveldens hovedattraksjon gikk på scenen), og funket meget bra som hvileskjær før både publikum og band ga siste rest av energi under sistelåten Sound of Madness, som må kunne sies å være en av bandets beste. Bandet har dessverre tonet ned sceneshowet noe, som en følge av at de har blitt litt mer voksne, men både vokalist Brent Smith og resten av bandet ga en særdeles solid opptreden musikalsk sett.

På den nest største scenen stod deretter svenskenes egne Graveyard (6/10) klare, og dette var vel første gangen som jeg var ørlite granne skuffet etter å ha overvært en av deres konserter. Det var absolutt ikke noe å si på fremførelsen fra bandet, og de virket selv å kose seg på scenen. Problemet var at syv av de ni første låtene var fra de siste to albumene, som også er de roligste og nær sagt kjedeligste. Ikke at låter som Slow Motion Countdown, Bying Truth og The Suits, the Law & the Uniform er dårlige låtvalg, men de første to tredjedelene av konserten led litt under det faktum at alle låtene som ble spilt ligger i det samme uforløste midtempo-landskapet. Som de har hatt for vane den siste tiden tilgodeså de også førstealbumet kun med én låt, As the Years Pass by, the Hours Bend. De fire siste låtene, som alle var fra deres beste utgivelse Hisingen Blues, sørget til gjengjeld for en uslåelig avslutning. Tittellåten, Uncomfortably Numb, Ain’t Fit to Live Here og The Siren var et firkløver som oste av energi og spilleglede, og hadde de blitt spredd litt utover i settet hadde det høyst sannsynlig vært en helt annen opplevelse.

Som det andre av dagens “Big Four”-band vartet Megadeth (5/10) opp med en helt middelmådig opptreden. En settliste bestående av ti av bandets største hits fint blandet med fem låter fra sistealbumet, Dystopia, burde ha borget for en konsert verdig en toppkarakter. Dessverre klarte aldri bandet å skape den helt store koblingen med publikum, og spesielt Dave Mustaine virket surere enn vanlig. Det er mulig han forsøkte å være morsom da han lirte av seg at bandet “vel fikk vente til Queen var ferdig med soundchecken”, fordi man kunne høre et par trommeslag fra hovedscenen mellom to låter, men det er ikke så lett å tolke når han konstant ser ut som om han har solgt det berømte smøret uten å ha fått betalt så mye som en eneste riksdaler for det. Et enda større problem er det at mannens stemmeprakt, eller mangel på sådan, ikke imponerer noen om dagen. Innimellom synger han faktisk så svakt at man nesten ikke hører stemmen hans i det hele tatt. Dette var hovedgrunnen til at selv låter som Hangar 18, She-Wolf, Sweating Bullets, Symphony of Destruction, Peace Sells og Holy Wars, ikke klarte å merkbart trekke opp helhetsinntrykket. Resten av bandet, bestående av nykommerne Kiko Loureiro på gitar og Dirk Verbeuren på trommer, samt veteranen David Ellefson gjorde en hederlig innsats, men det hjelper liksom ikke når sjefen sjøl, og midtpunktet på scenen ikke har dagen.

Et band som virkelig hadde dagen var Queen (10/10). Fra og med åpningstonene til One Vision, og til og med den siste akkorden til We Are the Champions, var det en fest uten like. Som de fleste har fått med seg så er jo den tidligere frontmannen, Freddie Mercury, ikke blant oss lenger, og i hans fravær har de to resterende medlemmene, Roger Taylor og Brian May, funnet en perfekt erstatning i den tidligere American Idol-deltageren Adam Lambert. Karen synger som en gud, men samtidig unngår han å falle for fristelsen til å overdrive med fraseringer og annet fjas, til tross for at han innehar ferdighetene til det. Han er også akkurat så flamboyant som man må være for å fronte Queen, og han passet stadig vekk på å hylle nevnte Mercury, og var svært så takknemlig over bare det å få spille disse legendariske låtene med disse levende legendene. Selv om det alltid vil være låter man savner når bandet har en så enorm katalog å plukke fra som det Queen har, var konserten en hitparade uten sidestykke, og allsangen runget på absolutt hver eneste en av låtene. Eller hva sies om Hammer to Fall, Seven Seas of Rhye, Stone Cold Crazy, og discohiten Another One Bites the Dust? Før det var tid for å hylle brede romper i Fat Bottomed Girls, og etter nok et knippe godlåter var det Brian May sin tur. Gitarhelten tok med sin akustiske gitar til midten av scenen og fremførte Love of My Life i duett med publikum, og når Freddie dukket opp på storskjermen for å synge siste refrenget, var det bare ett av mange gåsehudøyeblikk denne kvelden. A Kind of Magic tok Roger Taylor seg av, og etter dette var det klart for trommeduell mellom ham og sønnen, The Darkness-trommis Rufus, som fungerer som bandets perkusjonist. En ny hitrekke bestående av Under Pressure, Crazy Little Thing Called Love, I Want to Break Free og I Want it All ble avbrutt av Brian Mays gitarsololåt, Last Horizon, før det var tid for sjarmøretappen. Først fikk vi litt renspikket rock & roll med Tie Your Mother Down, så tidenes allsangkor på hvem annen…? Bohemian Rhapsody! Her dukket også Freddie opp igjen på skjermen, og det er vel ikke til å stikke under en stol at det var et og annet vått øye under denne seansen også. Hovedsettet ble så avsluttet med det som er selve opptaksprøven i synkronklapping, nemlig Radio Ga Ga. Det var ikke helt Wembley-takter over Sweden Rock-publikummet, men allikevel godkjent. Etter en kort pause kom bandet på scenen igjen for de sedvanlige to avslutningslåtene, We Will Rock You og We Are the Champions, Lambert nå ikledd en leopardmønstret jakke i gull, og med en krone en dronning verdig. Og, i det konfettien regnet ned på publikum til tonene av God Save the Queen, var det bare å konstatere at Queen i dette formatet er så utrolig mye bedre enn ikke noe Queen i det hele tatt!

Det har aldri skjedd at undertegnede har gitt full pott til en konsertopptreden, men King Diamond (10/10) på Sweden Rock Festival fortjener virkelig en solid tier. Bandets andre album i rekken, Abigail, skulle her bli fremført i sin helhet, og i motsetning til andre band som kjører samme konsept med å spille hele skiver på konserter, valgte King Diamond å først gjøre unna settets andre låter, for så å avslutte med Abigail fra start til slutt. Introen Out From the Asylum og Welcome Home fra Them åpner showet, før Sleepless Nights, Halloween og Eye of the Witch tar over – og med det er alle de fem første albumene representert i settet. King Diamond selv, som i disse dager fyller 60 år, er i bedre form enn noensinne, og det er en fryd å se og høre mannen opptre igjen. Falsetten sitter som bare rakker’n – å kutte røyken etter hjerteinfarktet i 2010 har tydeligvis gjort underverker for stemmen. Den klassiske sminken er også lagt for anledningen – til og med barten er tilbake! Før vi går løs på hele Abigail, må vi naturligvis innom et par obligatoriske Mercyful Fate-låter, nemlig Melissa og Come to the Sabbath. Førstnevnte er et overraskende, men desto mer gledelig valg, og er ikke blitt spilt live av King Diamond (som band) tidligere, inntil den ble med i settet på denne turneen. Total gåsehud! Det har omtrent gått sport i å fremføre album i sin helhet live, men sjelden har det vel passet bedre enn med konseptalbumet Abigail. Fra første tone i introen Funeral til avslutningslåta Black Horsemen, kommer høydepunktene som perler på en snor i historien om Abigail i det hjemsøkte herskapshuset. Andy La Rocque og Mike Wead briljerer på gitarene på hver sin side av scenen, mens rytmeseksjonen i form av bassist Pontus Egberg og trommis Matt Thompson utgjør en god duo som kompletterer det hele. Det er bare å ta av seg (floss)hatten for King Diamond anno 2016, og det er nå på tide at det norske publikummet igjen får audiens hos kongen. (Mari Thune)

Etter et par låter med den gamle Deep Purple-helten Glenn Hughes, var det på tide å bevege seg bort til teltet som huset festivalens minste scene, for å se de canadiske rockerne i Monster Truck (7/10). Bandet hadde da de startet som mål å lage hard rock med Hammondorgel, som det gikk an å drikke øl til, og det har de så absolutt klart med sine to feiende flotte EP’er, og to dertil flotte album. Det skulle vise seg at musikken deres funker veldig godt live også, selv om stemningen ikke stod helt i taket. Dette skyldes nok en blanding av at publikum ikke kjente materialet så godt på forhånd, og at bandet droppet flere av de eldre godlåtene deres til fordel for promotering av det nyeste albumet, Sittin’ Heavy. Hele åtte av albumets elleve låter ble fremført, og selv om vi også fikk Righteous Smoke, Sweet Mountain River og The Lion, kunne godt et par av de nye låtene ha blitt byttet ut for å få litt mer variasjon, da det til tider ble litt ensformig. Men, Jon Harvey vrenger både sjel og stemme i sin vokalfremførelse, mens gitarist Jeremy Widerman har et energinivå på høyde med Dango fra Truckfighters, og på de nevnte låtene, åpningen Don’t Tell Me How to Live, sørstatsflørten For the People, og New Soul rocker bandet høyt der oppe med de beste av dem.

For å jevne ut det faktum at Uncle Acid & The Deadbeats (6/10) spilte midt på lyse dagen, sørget værgudene for at det var grått og trist, og litt duskregn i det engelskmennene gikk på scenen. Problemet var at vinden som også fulgte med, tidvis blåste bort litt av den (til tross for at den er dobbel) tynne vokalen til bandet. Samtidig så slet de litt med å få publikum over på sin side også, og det var en heller tafatt og stillestående gjeng som bevitnet opptreden deres. Når det er sagt, så var det i det minste en gjeng helt forrest som tok av i det bandet rullet ut fete låter som Mind Crawler, 13 Candles, I’ll Cut You Down og Vampire Circus. Man har definitivt sett bandet bedre før, men med tanke på settingen så får de så absolutt godkjent for innsatsen.

Et av festivalens høydepunkter var det The Temperance Movement (9/10) som stod for. Det så veldig glissent ut på festivalens nest minste scene bare minutter før bandet gikk på, men det fylte seg kjapt opp i det bandet startet, og en del kom nok bort på grunn av hva de hørte i det de gikk forbi også. Gutta så ut til å storkose seg på scenen, og vokalist Phil Campbell fikk med publikum i både sang og dans kun i form av sin egen fremføring og utstråling. Det første høydepunktet var Midnight Black med sitt tempo og groove, som nesten gjorde det umulig å stå stille, i den grad man skulle ha ønske om det. Etter tittellåten fra sistealbumet, White Bear, var det tid for konsertens fineste øyeblikk da Campbell virkelig fikk mulighet til å vrenge sjelen under låten Pride. Modern Massacre fikk kjapt pulsen tilbake hos publikum, og et par låter senere tok det virkelig av med tospannet Only Friend og Take it Back. Publikum hoppet og danset, smilte om kapp med bandet, og til og med de som aldri hadde sett eller hørt om bandet før sang med på allsangdelene. Bandet virket oppriktig takknemlige, og holdt et fast grep om publikum også under sistelåten Ain’t No Telling. Bandet har alltid imponert med å holde et høyt nivå på sine konserter, men dette må være en av de beste opptredende jeg har sett med dem.

For undertegnede var et av festivalens på forhånd største høydepunkter, og dermed også i etterkant en av de største skuffelsene, gjenforeningen av The Hellacopters (7/10). Denne skuffelsen faller vel kanskje litt på sin egen urimelighet, all den tid jeg visste på forhånd hva vi kom til å få. Nemlig en gjenforening av det bandet som ga ut de to første albumene, Supershitty to the Max! og Payin’ the Dues. Det ble også veldig tidlig gjort klart at dette handlet om en hyllest til førstnevnte album som i år fyller 20 år. I og med at jeg foretrekker Robert “Strängen” Dahlqvist-utgaven av The Hellacopters, synes Dregen er best i Backyard Babies, og at de to første albumene er bandets svakeste, så burde jeg strengt tatt hatt nok informasjon på forhånd til å ikke bli skuffet. Og bandet gjorde så absolutt sitt beste for å bevise det motsatte, og det var et unektelig emosjonelt øyeblikk i det Nicke, Dregen, Boba Fett, Robban og Kenny stod sammen på scenen igjen, og dro det hele i gang med Born Broke. Setlisten bestod av Supershitty to the Max! i sin helhet, i tillegg til fire B-sider fra de tidligste singlene, og den “nye” låten My Mephistophelean Creed. Det som gjorde det hele litt spennende var at de stokket om på rekkefølgen på låtene, i stedet for å spille albumet fra start til slutt som så mange gjør i lignende settinger. Man kunne også se at gutta koste seg på scenen, dynamikken mellom Nicke og Dregen funket meget godt, Boba Fett utstrålte definisjonen av kulhet, Kenny Håkansson trakterte bassen på den nonchalante måten som bare han kan, mens Robban som vanlig jobbet ræva av seg bak trommene. Denne gangen fikk han også slippe til som vokalist på Such a Blast. Det definitive høydepunktet kom med avslutningen, ekstranummeret (Gotta Get Some Action) Now!, og i etterkant må jeg vel kanskje innrømme at jeg er mer skuffet over meg selv enn bandet.

Til forskjell fra The Hellacopters som hadde reunion, var fredagens siste band, Twisted Sister (9/10), ute på sin siste reis. Og, de gjorde alt de kunne for at vi skal savne dem etter de har pakket sammen for godt. Med en setliste fullstappet med godbiter, et spillesugent band (hvor Mike Portnoy gjorde en suveren jobb som stand-in for avdøde A.J. Pero), og en Dee Snider som fortsatt er i imponerende god form, så kunne det ikke gå galt. Ikke minst så har Snider, i motsetning til flere andre fra hans generasjon, fortsatt stemmen i behold, og synger som om det fortsatt skulle vært 1984. Det hele startet på sedvanlig vis med What You Don’t Know (Sure Can Hurt You) og The Kids Are Back, mens vi fikk en herlig tung versjon av Burn in Hell allerede som tredjelåt. Dee lovet så publikum et par låter som det var sjelden de spilte, før de fyrte av med Destroyer og Like a Knife in the Back. Så var det publikum sin tur til å lufte drøvlene under You Can’t Stop Rock ‘N’ Roll, før det var tid for et av kveldens høydepunkter, nemlig The Fire Still Burns. Denne låten har siden gjenforeningen i 2003 seilt opp til å bli en av bandets kjenningslåter, og live er det få som topper den, noe som også var tilfelle denne kvelden.

The Price ble naturlig nok dedisert til A.J. Pero, og etter We’re Not Gonna Take It tok Snider seg en liten pause for en god gammeldags svensk fika. Dette satte selvsagt publikum stor pris på, og etter at han hadde sølt halve kaffen utover scenen, kom også hans “fika-boy” frem med Dees “fika-towel” til stor applaus. Til slutt gikk bandet tilbake til røttene med en låt som de alltid avsluttet med da de spilte klubbscenen i New York på 70-tallet, nemlig deres versjon av Rolling Stones’ It’s Only Rock ‘N’ Roll (But I Like It). Etter dette var det meningen de skulle tatt den vante turen av scenen, men Snider vinket karene tilbake før de rakk å runde Marshall-ampene sine, og ga publikum i oppgave å rope “Twisted Sister, come out and play”, i stedet for å spille av den vante introtapen til nettopp Come Out and Play. Som nest siste låt var det virkelig klart for en sjeldenhet da Dee manet publikum til å Tear it Loose, i det som bare var bandets åttende fremførelse av denne siden nevnte gjenforening. Helt til slutt var det selvsagt tid for å hylle fansen med S.M.F., og da bandet etterpå stod der og tok imot ovasjonene fra publikum, var det helt klart trist å tenke på at dette var siste gangen man skulle få se denne herlige gjengen sammen på en scene.

Mike Portnoy spilte trommer i fredagens siste band, så da var det jo bare passende at han spilte trommer i lørdagens første også. Sammen med Billy Sheehan (Mr. Big) på bass, og Ritchie Kotzen på gitar og vokal, har han dannet supergruppen The Winery Dogs (6/10), og etter fredagens utblåsning med Twisted Sister, var det nå klart for en litt mer progressiv variant. Bandet er ute med sitt andre album, og setlisten var rettferdig fordelt med fem låter fra hvert album. Høydepunktene var også fordelt med en låt til hvert album, nemlig tittellåten Hot Streak fra det siste, og Time Machine fra det selvtitulerte førstealbumet. For selv om alle tre gjorde en strålende innsats, ble det klart ganske tidlig at bandet ville passet bedre på en mindre scene, samtidig som låtene til tider kan bli litt like og dermed kjedelige. For med tre slike virtuoser i bandet, er det de tekniske finessene som står i høysetet, noe melodiene ofte lider litt under.

En annen kar som stod på scenen for andre dag på rad, var Nicke Andersson. Denne gangen var det tid for hans dagsjobb, nemlig Imperial State Electric (8/10). Og det så faktisk ut som om han koste seg enda mer nå enn dagen før, smilet satt løsere og det samme gjorde den tørre humoren. Bandet har i løpet av fire album fått en ganske fet katalog å plukke låter fra, og nesten uansett hva de hadde valgt hadde blitt bra, men noen høydepunkter skilte seg allikevel ut. Uh Huh og A Holiday From My Vacation var to av disse, mens et annet var Throwing Stones, der Dregen nok en gang stilte opp som Anderssons rekkekamerat. Kiwien Dolph de Borst overlot som vanlig bassen til gitarist Tobias Egge når det var tid for å ta over vokalen på Reptile Brain, og som vanlig gjennomførte han med en smittende energi. Enda mer stemning ble det blant publikum da Egge kjørte introen til KISS Black Diamond som intro til I’ll Let You Down, og da bandet snek inn en liten bit av alle gitarsoloers mor, Free Bird, under Redemption’s Gone. Andersson og hans kumpaner er generelt glade i coverlåter, noe de beviste ved å avslutte konserten med to forrykende versjoner av Creedence sin Fortunate Son, og Steppenwolfs Born to be Wild. To låter som for lengst burde vært oppbrukt og ihjeltygget, men jammen klarte ikke bandet å blåse nytt liv i disse også. Så selv om The Hellacopters har ymtet frempå at de kan være interessert i flere spillejobber, har jeg et innstendig ønske til Nicke Andersson: Don’t quit your dayjob!

Det tredje og siste “Big Four”-bandet som opptrådte på årets festival, var de evigunge gutta i Anthrax (7/10). De kom på scenen som en uniformert enhet, med like skjorter, og startet det hele med åpningslåten, You Gotta Believe, fra årets suverene skive For All Kings. Og det eneste som hindret hele plassen foran scenen fra å bli en stor moshpit, var nok det faktum at det var festivalens siste dag og for mange det siste bandet. Det var i alle fall ikke bandet selv sin skyld, der de fortsatte med trioen Got the Time, Caught in a Mosh og Madhouse. Vokalist Joey Belladonna har til tider noen snodige fakter, men både han og gitarist Scott Ian hadde hele tiden meget god kontakt med publikum. Belladonna forsynte seg også så grovt av plektrene på mikrofonstativet til Jonathan Donais for å kaste til publikum, at “nykomlingen” vel måtte spille mer eller mindre hele konserten med samme plekter. Etter en liten transportetappe av et midtparti, våknet både band og publikum til live igjen med Trust-coveren Antisocial, sistesingelen Breathing Lightning og den alltid eminente Indians. Elleve låter føltes kanskje litt i snaueste laget, og kanskje hadde man kunne fått trøkt inn en låt eller to til om Belladonna hadde droppet noen av forsøkene sine på å få med publikum på allsang (du er ingen Freddie Mercury, Joey), men alt i alt var det en fornøyelig affære.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen, Mari Thune (King Diamond)
Foto: Terje Dokken

 

Onsdag:
[espro-slider id=5607]

Torsdag:
[espro-slider id=5664]

Fredag:
[espro-slider id=5725]

Lørdag:
[espro-slider id=5807]

 

 

Nyheter

Tons of Rock har sitt store gjennombrudd

Publikum svikter ikke Tons of Rock, og festivalsjef Svein Bjørge satser på utsolgte festivalpass før dørene åpner.

Det kan bli trangt om plassen på Tons of Rock i år. Opp mot 30 000 rock- og metal-entusiaster kan fylle Festningen i Halden denne sommeren.
– Billettsalget eksploderte. Nå er det få festivalpass igjen, og torsdagen solgte ut på tre uker, sier festivalsjef Svein Bjørge. Det er mye som tyder på at den unge festivalen allerede har klart å skaffe seg en trofast publikumsskare. Også alle hotellrommene i området ble solgt ut før de hadde et eneste navn på plakaten.

Tidenes lineup
– Jeg gleder meg. Dette blir et spesielt år, det store gjennombruddsåret for å si det sånn. Det er bare arenaen selv som setter begrensninger nå, sier Bjørge.

Festningen i Halden kan nå holde 10 000 besøkende per dag. Dersom det fylles opp betyr dette 30 000 inn og ut av festivalområdet i løpet av langhelgen. I år har de også fjernet en av scenene for å gjøre plass til enda flere besøkende. Og det må man kanskje, når man booker band som Black Sabbath, Megadeth, Alice Cooper og Ghost.
– Dette er tidenes lineup i Norge, tror jeg. Dette er store navn, ikoner. Det blir morsomt å samle dem i festningen denne sommeren, sier festivalsjefen.

Når billettsalget går som en drøm, har det positive ringvirkninger.
– Etter å ha gått med et lite, men planlagt, underskudd de to første årene ser det nå ut til at vi faktisk skal tjene penger i år, det er veldig positivt og etter planen, sier Bjørge.

Skummelt å satse på legendene
Det siste året har verden mistet flere legender og fantastiske musikere, og tanken på antallet rock- og metalidoler som har sunget sin siste strofe eller riffet for siste gang setter også sine spor i bookingprosessen.
– Vi er nødt til å ta det til vurdering. Det er nå en gang sånn at legendene blir eldre, og for mange har deres tid kommet. Vi må innrømme at vi hadde muligheten til å booke Motörhead dette året. Vi tok da den ubehagelige vurderingen at vi var velgig usikre på om Lemmy ville leve til sommeren, og dessverre fikk vi rett, sier arrangøren. Han forteller at også kvaliteten vurderes nøye før bandnavnet havner på plakaten.

– Vi ser på de siste turneene og ser om de virker oppegående. Noen sa det var en gambling å satse på Black Sabbath, men slik så ikke vi det. De har levert og Ozzy virker meget oppegående. På den andre siden av spekteret så kan vi jo si at vi gjerne skulle hatt Mötley Crüe, men de siste rapportene sier at de dessverre ikke leverer slik de en gang gjorde. Vi må sette publikum først og gå for de gode konsertopplevelsene, ikke bare de store navnene.

Selv gleder han seg til å se Black Sabbath.
– Dette blir definitivt siste turné, så det blir veldig spesielt. Jeg er ikke nødvendigvis noen fanatisk metal-fan, men Sabbath har jeg fulgt siden ungdommen.

Twisted Sister

Nei, By:Larm, rocken er langt ifra død!
I løpet av bookingprosessen har det blitt gjort mange harde valg. Bjørge forteller at de har vært nødt til å takke nei til hundrevis av band, også av den internasjonale sorten.
– Etterhvert som lineupen begynte å sette seg og vi fikk store band på plakaten fikk vi etterhvert mye oppmerksomhet og inn ramlet drøssevis med demoer og mailer fra folk som ønsket å spille på Tons. Vi sitter nå i den posisjonen at vi er den ene store rock- og metalfestivalen i Norge, og vi får tilbakemelding på at dersom bandet skal komme til Norge, er det Tons de ønsker å spille på.

Etter å ha lyttet seg gjennom et hav av demoer har de plukket ut mindre band til festivalen også.
– Det kommer mye demoer, og det er så utrolig mye bra som vi aldri hadde hørt om før og det er helt rå kvalitet på mye av det. Så denne mediaskapte ideen om at det ikke finnes fete rockeband i Norge er bare kødd. Det kryr av gode rockeband!

Ryktet om den magiske Festningen i Halden har også gått via jungeltelegrafen, og det er mange som ønsker den som kulisse.
– Det gir en bonus, spesielt for internasjonale band.

Dette var nemlig et av kriteriene han satte da han fikk ideen om å starte med Tons of Rock.
– Det måtte være sentralt, lett tilgjengelig og med en spektakulær arena. Jeg fikk alt jeg ønsket meg i Halden.

Testament

Drømmen om AC/DC
Svein Bjørge kan liste i evigheten med band som han ønsker seg til Tons of Rock. Men, om han må nevne en drømmebooking, ville det vært AC/DC.
– Se for deg det da, når man tross alt har en festning hadde det vært fett å hatt AC/DC der. For those about to rock, liksom. Så sier det pang i kanonene.

Bjørge sier at de ofte utfordrer band til å bruke festningen mer, og at de er åpne for å være kreative. Han mener Nightwish og Within Temptation hadde gjort god figur i festningen. Sistnevnte prøvde de å booke i år, men de var dessverre ikke tilgjengelige.
– Kanskje neste år, sier han med et lurt smil.

Rock skal være for alle
Tons of Rock skal ikke være en ren metallfestival. Det skal være rock også.
– Vi får en bred festival. Europe er et godt bilde på bredden. Jeg ble selv veldig imponert over Europe ifjor. De er så mye mer enn Final Countdown, sier han.

Festivalen opererer også med fri aldersgrense. Festivalsjefen sier dette er viktig.
– Rock skal være for alle! Det er mange som digger rock og metall som er under 18 år.

Mål for festivalen?
– At alle skal kose seg, minst mulig dokø, kortest mulig kø i baren. Og fint vær selvsagt!

 

Tons of Rock hjemmeside

Kjøp billetter HER.

 

Her er noen av våre bilder fra fjorårets utgave av Tons of Rock: (klikk for større visning)

[espro-slider id=4852]

 

Nyheter

Midgardsblot slipper 4 nye band og dagsprogram!

Fire nye band bekreftet til MIDGARDSBLOT METALFESTIVAL – Dagsbilletter i salg nå!

18.- 20. august i år arrangeres MIDGARDSBLOT METAL FESTIVAL for andre gang i Borreparken, Horten. En tre dagers utendørsfestival med folkrock, metal, ekte vikinger, familieaktiviteter og en egen ølfestival. I fjor høstet festivalen lovord både fra publikum, artister, media, og bransje, og med ett år på baken ligger alt an til en forrykende oppfølger i 2016!

Det mesopotamiske blackthrash-bandet Melechesh, de svenske vikingmetal-veteranene Månegarm, de lokale black metal-heltene Kirkebrann og nykommmerne i Blot er alle klare for årets Midgardsblot. Sammen med en allerede sterk line-up med Wardruna, Enslaved, Ivar Bjørnson og Einar Selviks Skuggsjá, Inquisition, Tsjuder, Skálmöld, Hamferd, Folket Bortafor Nordavinden og L.E.A.F. kan årets Midgardsblot by på en god blanding av norrøne folketoner og ekstrem metal, akkurat slik vi liker det!

 

Melechesh (ISR)
Melechesh oppsto i Jerusalem, men er i dag basert i Amsterdam. Frontmann Ashmedi startet bandet i 1993, mens gitarist Moloch og trommeslager Lord Curse kom med året etter. Bandet ønsket å skape black metal basert på orientalsk sumerisk musikk fra det historiske Mesopotamia området; hovedsakelig fokusert rundt okkulte temaer. Bandet har skapt sin helt egne sjanger de selv kaller «Sumerian Black Thrashing Metal» så forvent fullt øs når Melechesh entrer Midgardsblot-scena!

melechesh_band

Månegarm (S)
De svenske vikingmetal-veteranene Månegarm startet opp i 1995 og er ett av de tidligste bandene ute med Viking/Pagan Metal. Gjennom årene har de utviklet en gripende miks av black/death metal med folkemusikk-arrangement. Månegarm feiret sitt 20-årsjubileum i fjor med sitt selvtitulerte album Månegarm, til svært gode kritikker. Vi gleder oss!

månegarm_band

Kirkebrann (N)
Ingen metalfestival i Norge kan vel sies å være komplett uten å ha minst ett lokalt black metal-band, og i år er vi så heldige å få de lokale heltene Kirkebrann på scenen. Kirkebrann startet som et prosjekt i Draugs kjeller i 2004. Litt senere kom Baaddl inn på tromme, og sammen la de grovlinjene for hva Kirkebrann skulle bli. Senere hentet de inn Rogner på vokal, og den uhellige treenighet var ett faktum. Gjør deg klar for rå og kompromissløs black metal når disse gutta entrer scenen!

Kirkebrann

Blot (N)
Hva gjør man når man ikke finner musikken man ønsker å høre på? Jo, man lager den selv! Det var i hvert fall det Ruben Gentekos og Jan Åge Lindeland bestemte seg for å gjøre, og det setter vi virkelig pris på! Musikken til Blot er en vakker miks av black metal med folk- og viking-innspill. Debutalbumet deres, Ilddyrking, ble sluppet i Oktober 2015 til strålende kritikk, og i august er de klar for å blote med oss!

blot_band

 

Dagsprogram og billetter:
Festivalen starter torsdag med åpning av campen og Gildehallen. Konserter og fullt festivalprogram fredag og lørdag. Dagsbilletter til fredag og lørdag er i salg nå, men kun festivalpasset gir adgang til torsdag.

Billetter:
3 dagers festivalpass: 1450,- NOK
Dagsbilletter fredag og lørdag: 750,- NOK
Adgang torsdag kun med festivalpass

TORSDAG:
Åpningsfest i Gildehallen
Band og DJ’s TBA
Kun adgang med festivalpass!

FREDAG:
Ivar Bjørnson & Einar Selvik’s SKUGGSJÁ
ENSLAVED
INQUISITION
SKÁLMÖLD
HAMFERD
FOLKET BORTAFOR NORDAVINDEN
Gildehallen intim konsert: TBA

LØRDAG
WARDRUNA
TSJUDER
MELECHESH
MÅNEGARM
KIRKEBRANN
BLOT
L.E.A.F
FOLKET BORTAFOR NORDAVINDEN
Gildehallen intimkonsert: TBA

Årets line up vil suppleres med ytterligere flere band frem mot sommeren, for mer informasjon om bandene besøk Midgardsblots hjemmeside HER.

 

Billetter:
3-dagers festivalpass: Kr 1450,-
Billetter kan kjøpes HER

Midgardsblot:  Facebook  |  Hjemmeside

Nyheter

Beyond The Gates 2016 offentliggjør komplett lineup!

Beyond The Gates annonserer komplett plakat for 5-årsjubileet!

I år arrangeres Beyond the Gates i Bergen for femte gang, og i den anledning har arrangørene valgt å ekspandere til fire dager med det ypperste fra alle avkroker av metal-undergrunnen, det være seg Black Metal, Death Metal, Doom, Thrash, Occult eller Heavy Metal. Årets festival presenterer i følge arrangørene en perfekt kombinasjon av gamle helter og nytt blod, med alt fra Venom Inc, med Abbadon og Mantas fra Venom til det polske kultbandet Infernal War. I tillegg får vi en svært eksklusiv konsert med Gaahl’s WYRD, som fremfører et sett kun bestående av Trelldom-materiale! «Mange av disse låtene, gra Gaahls første black metal-band, har aldri tidligere vært fremført live, så dette kommer til å bli en unik og uforglemmelig opplevelse», sier bandet selv. I tillegg er nå australske Deströyer 666 bekreftet som fredagens headlinere, og andre nye annonseringer inkluderer noen av de fremste norske undergrunns-bandene, nemlig Nekromantheon, Reptilian, Nettlecarrier og Gravdal.

Her er fullstendig lineup:

Venom Inc (UK)
Deströyer 666 (AU)
Gaahls WYRD performing Trelldom (N)
Infernal War (PL)
Secrets of the Moon (D)
Nekromantheon (N)
Degial (S)
Gehennah (S)
Urfaust (NL)
Magister Templi (N)
Black Anvil (US)
Sortilegia (CA)
Malthusian (IRL)
Nettlecarrier (N)
Spirit Cabinet (NL)
Saturnalia Temple (S)
Ritual Death (N)
Reptilian (N)
Black Magic (N)
Gravdal (N)

Beyond the Gates poster 2016

 

Billetter kjøpes HER.

 

 

Liveanmeldelser

Karmøygeddon Metal Festival 2016!

Karmøygeddon
Kopervik
28-30.04.2016

 

Dag 1

Årets Karmøygeddon er vel overstått. Her er Metal Hammers opplevelse av festivalen.

Prog metal-prinsene fra Notodden gjennomførte en absolutt kurant konsert med avanserte melodier og harde rytmer. At de nylig spellemansnominerte karene i Leprous (7/10) skulle gi et solid show var det dog ingen tvil om. Det var en sterk energi på scenen og i publikum. Atmosfæren var nydelig og bandet virket å være i absolutt god form. På den tekniske siden er det ingenting å utsette på bandet, og rommet fungerte godt til Leprous’ fordel.

Leprous_5038

Rotting Christ (6/10) leverer alltid et artig show for sitt publikum, og da spesielt nye publikumere, ved å gi et visuelt inntrykk som kan minne om black metal gjennom logo og navn, men samtidig servere en serdeles groovy konsert. Karmøygeddon var ikke noe unntak, og konserten hadde en fin energi som manet frem både headbanging, hopping og noe dansing i salen. Rommet fungerte desverre ikke like godt for Rotting Christ sitt musikalske bilde som det gjorde for Leprous, noe som førte til at musikken hørtes noe innestengt ut. Publikum fremme så ikke ut til å bry seg, men lengre bak var terskelen lavere for å finne på andre ting enn å bli værende gjennom hele konserten, beklageligvis.

Rotting Christ_5384

Susperia (6/10) har kommet seg tilbake på beina etter at Pål Mathiesen forlot bandet. Med ny vokalist og ny plate på vei tok disse gamlegutta scenen på Karmøygeddon med et brak. Publikum var i hundre, selv om det var noe færre folk som deltok. Liveopptredenen til bandet var rimelig solid, og lyden var ok. Fansen fikk oppleve en god miks av materialet til bandet, noe som betyr at både old school fans og nyere fans fikk noe å like underveis. Teknisk er Susperia på et voksent og modent nivå. Ingen unødvendige soloer eller lignende, men det man får er relevant og lett å nyte. Konserten går nok ikke inn i historiebøkene som den beste Susperia har hatt, men det var ingen dårlig opplevelse.

Susperia_5528

 

Dag 2

Sverige er et land som mer eller mindre florerer av power metal-grupper som BloodBound (7/10). Når de skandinaviske brødrene tar turen over grensa er det som oftest topp stemning, og dette var absolutt ikke noe unntak. God lyd, glimrende publikum og en levende atmosfære. BloodBound er et godt eksempel på hvordan konserter burde være, rent stemningsmessig. Musikalsk og teknisk var det aller meste på plass. Litt lite publikum, men det kan unnskyldes med at det var enda noe «tidlig» på dagen.

Bloodbound_5633

Som erstatter for Pagans Mind, kom altså Circus Maximus (6/10). Litt lettere å fordøye, men ikke noe mindre kompleksitet i musikken av den grunn. Publikum fikk en vakker opplevelse og bandet fremførte aldeles feilfritt. Dette er nok et av de bandene folk burde være på utkikk etter om de ønsker en konsert fra et feelgood-band som leverer progressiv metal!

Circus Maximus-

Orkan (6/10) representerte årets black metal-skvadron på festivalen. Den mørke og noe trange salen ble fylt med et kaldt, atmosfærisk gufs da Orkan kom på scenen. Publikum fungerte slik et ekte svartmetallpublikum skal; ikke mye bevegelse, heller bare stå og se skeptisk på artistene mens de innerst inne nyter musikken. Bandet leverte sitt, men lyden var noe rar. Energien i rommet passet fint med musikken, og til syvende og sist var det en «behagelig» opplevelse. Sansynligvis ikke en konsert som overbeviste mange nye om å slutte seg til fanskaren, men fansen Orkan allerede hadde fikk det de kom for og mer til.

Hva får du om du blander skrekkfilmer som House of a Thousand Corpses med Dimmu Borgir og King Diamond? Svaret er nok noe som kan minne veldig om Snowy Shaw (8/10). Et show nesten uten sidestykke kombinert med en artist som gjør veldig mye merkelig musikalsk (stort sett kun coverlåter) ble til slutt et vinnende show. Om ikke musikken satt hundre prosent hele tiden så gjorde ihvertfall det visuelle opp for det i bøtter og spann. Publikum likte seg godt, og denne surrealistiske artisten ålet seg fint på plass som et av årets høydepunkt. Alltid herlig med litt friske pust fra scenen!

Snowy Shaw_5972

Om en skal si en ting om Katatonia (4/10) så er det nok at de vet hvordan å jobbe med atmosfære. Musikken er ikke så rask i rytmene, men artistene tar seg heller litt bedre tid til å uttrykke seg riktig. Det kan sammenlignes i stor grad med et kunstverk som ikke alle nødvendigvis forstår. Musikken i seg selv er nok mer skreddersydd til albumopplevelsen enn live, noe som desverre svekker bandet. En god måte å sette ting ned til et lavere gir, men ikke nødvendigvis passende når det gjelder plassering i spillelisten. Katatonia leverte en fin og rolig opplevelse som også kunne blitt like god hjemme foran et anlegg.

Katatonia_6115

Dagens første headliner kommer på scenen. Publikum er helt i hundre over Kamelot (8/10). Bandet starter med å spille nytt materiale. Dette blir godt mottatt, og bandet føler god støtte i salen. Gjennom hele settet dukker det opp nye og gamle sanger, som alle tilfredsstiller. Ikke mye annet kan sies enn at bandet leverte det de skulle og mere til. Lyden var flott og hele opplevelsen var topp. Konserten vil nok lande i listen over minneverdige fremførelser for mange av Kamelots fans, selv om Kobra Paige trakk opplevelsen litt ned, da hun ikke alltid traff alt av toner helt riktig. Alt i alt en mektig fremføring fra et av power metallens største moderne band.

Kamelot_6340

Like sikkert som å se svenske power metal-band på plakaten, var det å se finske folkemetal-grupper. Finntroll (5/10) er absolutt et av verdens største band i sin sjanger og er kjent for sine artige, noe useriøse live show. Dette var noe som ble fint vist på Karmøygeddon at de har mestret og gjort nærmest til en kunst. Lyden var så som så. Noen ganger var gitarer og keyboard vanskelig å høre, noe som er litt krise for dette bandet. Stemningen var derimot på topp i salen, og publikum var lykkelig igang med dansing og mosh pits tidlig. Til syvende og sist så var dette ingen spesielt imponerende konsert fra Finntroll. De har vært bedre før og de kommer til å være bedre kommende ganger. Ingenting ille, men absolutt ikke noe stort.

 

Dag 3

God, gammeldags rock ‘n’ roll med litt sataniske vibber er det Year of the Goat (8/10) har å tilby, og det var en veldig velkommen konsert for Karmøypublikumet. Lyden i rommet passet fint til YOTG sin musikk og den hjalp godt til med å skape en slags 80-talls atmosfære mellom scenen og salen. Fremførelsen var solid og folkene som valgte å ta turen innom fikk en kurant konsertopplevelse. Når publikum blir like gira over artistene som artistene er over publikum så skjer det noe fantastisk, og dette kunne absolutt bevitnes under denne konserten.

Når gamle thrashlegender kommer til festivaler blir det alltid god stemning i metalleirene, da thrash er en utrolig stor sjanger. Sodom (6/10) er for mange sett på som et av de virkelig største thrash-bandene som er å finne, og på mange måter beviste de dette gjennom deres fremførelse. De visste akkurat hvordan å kontrollere sitt publikum, og hva som kunne trigge gode reaksjoner. Musikalsk er det tøft og hardt, men ikke særlig utfordrende. Sodom som så mange andre band i deres posisjon, kjørte et generelt trygt show med sanger som ville slå an uansett. Thrashen er absolutt ikke død, men ei heller full av ungt liv og nysgjerrighet.

Sodom-7007

Doombandet Candlemass (7/10) leverte varene sine med en fin respekt for faget. En generelt god presisjon når det kom til treffsikkerhet i setlisten trakk absolutt oppleven opp. I steden for å havne på samme sti som Katatonia, i det at showet kunne nesten like gjerne vært på en plate eller en DVD, utnytter Candlemass heller publikum på en annen måte. Candlemass vet tydelig hvilke knapper å trykke på for å overføre musikalsk atmosfære til en visuell opplevelse, noe som styrker showet enormt. Det treffer kanskje ikke alle, men de som blir truffet føler det langt inn i sjela.

De industrielle musikerne fra Sveits kan nok virke litt som «the odd one out» på årets plakat, da de per definisjon er veldig forskjellig fra alle de andre artistene på festivalen. Setlisten var en god kombinasjon av nye og ikke fullt så nye sanger, og de gjorde nok sitt publikum mer enn fornøyd. Samael (8/10) er flinke til å holde seg utenfor tradisjonelle normer, noe de beviser med å bruke stort sett midi trommer live. En interessant formel å gå etter hos et så konservativt publikum som metalheads egentlig er. Noen låter som ville boostet settet manglet desverre, og energien ute i salen kunne alltids vært høyere, men bandet jobbet utrolig bra med kortene som var utdelt!

Samael-7158

Helloween (10/10) er å anse som en virkelig kjempe innenfor power metal. Publikum var i ekstase fra før artistene rakk å komme på scenen til bandet takket for seg. En trenger nok ikke engang å nevne at stemningen var i taket på scenen også. Bandet kan virkelig dette å kontrollere sitt publikum, og ikke minst kommunisere ordentlig med dem. Å se legender i sin sjanger fremføre på en så jovial måte minner på mange måter om Iron Maiden og deres evne å snakke til sitt publikum gjennom musikk og fremførelse. Helloween holder absolutt koken og kjører på med en ungdommelig lyst, noe som kunne sees fra hele salen. Ren og skjær dominans!

Helloween-7892

Folkemetallen fra Finland dukket opp igjen som siste band for årets Karmøygeddon. Denne kvelden i form av Ensiferum (10/10). Ensiferum hadde lykken av god lyd, noe som forsterket folketonene i musikken. Fans som danset og koste seg til årets avslutning hjalp på med følelsen av showet, og det hele ble en mer enn fornøyelig opplevelse for band og fans. Dans på scenen og i salen, samt allsang på nesten alle låtene viste hvorfor dette var et perfekt valg til å avslutte festivalen. Medlemmene i Ensiferum ga en solid fremføring av alt materialet, som forøvrig bestod av veldig mye nytt. Stemningen var i hundre, og konserten varte akkurat lenge nok til at bandet ga seg på topp.

Ensiferum-

 

Tekst: Nichlas Håvik

Foto: Stig Pallesen

 

http://karmoygeddon.no/

 

Liveanmeldelser

Roadburn Festival 2016 · Tilburg, Nederland

Roadburn 2016
Tilburg, Nederland
14-17.04.2016

 

For attende gang ble Roadburn avholdt dagene 14. til 17. april, og igjen beviste arrangørene at dette er verdens beste innendørsfestival.

Festivalen blir ofte kalt home of the riff, og det er jo nettopp selveste riffet som står i fokus de dagene festivalen varer. Og den fantastiske stemningen da, både blant publikum og banda. Roadburn byr på en perfekt blanding av en veldig variert og spennende line-up, et av de beste konserthusene jeg har opplevd og en helt utenomjordisk herlig festivalstemning. Og dette klarer de hvert år! I år hadde de utvidet, siden venuen 013 er ombygd og hovedscenen har nå kapasitet til 4000 i publikum. Husets andre scene, Green Room, er også blitt større, siden de har fjernet pubscenen Bat Cave. Den nedlagte kirken på andre siden av gaten, Het Patronat, blir fortsatt brukt, og det samme er puben Cul De Sac i pubgata like rundt hjørnet. Som erstatning for Bat Cave, tok de i bruk en annen pub i tillegg, nemlig Extase.

cultofluna

Torsdagen åpnet sterkt på hovedscenen med Cult of Luna som fremførte hele Somewhere Along the Highway-skiva. For det har blitt en slags tradisjon på Roadburn med mange konserter hvor band spiller et bestemt album. Med to trommiser, flott lysshow og knall lyd, fikk man det første inntrykket av at ombyggingen av 013 var gjort med stort hell. Og bandet leverte. The Skull hadde dessverre noe startvansker, men ting bedret seg utover konserten og det ble en fin konsert med Eric Wagner og gjengen.

oranssi pazuzu 02

Etter et avbrekk med litt mat og prat med gamle kjente, kom dagens høydepunkt for min del. Trodde aldri jeg skulle få oppleve Bang live, men her gjorde de sin første konsert i Europa noensinne. Sammen med Pentagram er vel de det amerikanske 70-tallsbandet som har levert sterkest låter, og her kom de en etter en. Enormt fett. Det er mange kjentfolk på Roadburn, og veldig mange nordmenn. Det betyr også mange pauser med billig og godt øl, noe som gjorde at kun halve konserten til Hexvessel ble sett. De har jeg sett langt bedre på festivalen før, men det nye materialet funker greit live, og de eldre låtene går greit i bandets nye form. Langt bedre var da Oranssi Pazuzu som nærmest la kirkerommet i Het Patronat i grus. Og det var en sjeldent lang kø utenfor lokalet. Som forventet, så innfridde ikke Paradise Lost, til tross for at de spilte hele Gothic. De har alltid vært et kjedelig liveband, og med damevokal på tape og en kjedelig opptreden, ble det heller tid for mer prat med kjente og mer øl. Black Mountain avsluttet kvelden for min del, og de ferske låtene gjorde seg bra i liveformat.

paradise lost 01

Hvert år er det en artist eller band som er kurator for fredagen, og i år var det Lee Dorrian sin tur til å plukke ut programmet. Det ble en ganske drøy start for mange med Diamanda Galás tidlig på ettermiddagen, men makan for en opplevelse. Der satt hun i en time alene på scenen med et flygel, og hadde en sterkere fremføring enn all fuzzgitar i verden. For en stemme, for en intensitet, for en galskap.

diamanda galas02

Og folk forsvant fra hovedscenen jevnt og trutt gjennom konserten. Med over 100 band på 4 dager er det vanskelig å velge, så det ble bare litt Sinistro som gjorde en strålende jobb. Her var det mange som fikk hakeslepp, og det er nok bare å møte når de en gang kommer til Norge. Likevel, et nostalgikick med Repulsion ble prioritert over portugisisk stemningsmetal, og det var som forventet brutalt og rått. De passet likevel ikke helt inn på hovedscenen, og de så litt malplassert ut i det svære lokalet.

repulsion02

Middag med diverse presse og bandfolk gjorde at ikke hele konserten med kuratorens band, With the Dead, ble bivånet, men Lee Dorrian er seg selv lik og showet minnet en del om Cathedral i sine tyngste stunder. Litt kjedelig med andre ord.

G.I.S.M. 02

Et annet band som gjorde sin første konsert i Europa noensinne var japanske G.I.S.M., som sparket bra fra seg. Røff crossover punk/metal og fin aggressivitet på scenen.

pentagram 02

Jeg har sett en del konserter med Pentagram nå, men jeg har aldri sett de så bra før. Det var reneste hitkavalkaden de presenterte, og Bobby Liebling var i fyr og flamme på scenen. For en showman han beviste at han kan være denne kvelden. Det var så bra at det ble fest i stedet for mer band, og stampuben i pubgata ble det naturlige møtepunktet.

tau cross

I tillegg til alle konsertene og kjentfolkene, bugner Roadburn over av merch, vinyl, paneldebatter, filmvisning, artistintervjuer og listeningsessions i regi av Hi-Fi Klubben, så det er tett program fra tidlig ettermiddag til sent på kveld. Så, det ble en rolig konsertstart med britisk folkrock i Het Patronat med Gallery Beggar denne dagen. Det ble en fin start for en prog-entusiast, men min sidemann rynket på nesen og vi gikk på Extase-klubben for å se islandske Kontinuum. Lokalet er lite og det ble raskt smekkfullt, og bandet beviste at de kan gå i samme fotspor som Grave Pleasures. Jeg hadde ikke særlig sans for Tau Cross plata, men måtte se et par låter siden Voivod-trommis Away er med. Og det funket sånn delvis.

converge03

Til tross for det, så måtte man inn i Green Room for å endelig se årets festivalvinnere, islandske Misþyrming. Bandet hadde spilt de to forrige kveldene også som årets artist in residence, og konsertene ble meget godt omtalt. Hele deres debut ble spilt denne konserten, og de har en råskap på scenen som er vanvittig intens. Jeg hadde dog ikke trodd at jeg skulle si at en Converge konsert var knallbra, men når de gjorde Blood Moon måtte jeg innrømme at dette var bra. Siden jeg ikke er spesielt interessert i bandet, droppet jeg deres konsert med Jane Doe-plata torsdag. Her hadde de med seg gjester som Chelsea Wolfe og Steve Von Till, og det ble fantastisk.

neurosis01

Neurosis gjorde konsert både lørdag og søndag med best-of fra hele karrieren, og det var helt vanvittig bra begge kveldene. Fanden for et band! Lørdagen tok jeg likevel en pause, for å se Blood Ceremony i Het Patronat, og de gjorde også en kanongod konsert – Alia O’Brian er en topp frontkvinne.

blood ceremony

Roadburn avsluttes alltid med en såkalt Afterburner, hvor det er enda mer avslappet stemning og mindre folk. Bortsett fra nok en fantastisk Neurosis-konsert, var det Green Carnation som var et must. De gjorde hele Light of Day, Day of Darkness, og både fremførelse, lyd og lys var enda bedre enn på Blastfest tidligere i år. Folk sto rett og slett og gråt under konserten, så heia Norge.

green carnation 03

Det ble i år igjen en utrolig opplevelse på planeten Roadburn, med masser av flotte konserter, god stemning og flotte folk. Det har blitt en enorm vennefest hvor alle scenene ligger like ved hverandre, og man kan ikke gå to meter før man møter på noen kjente. Band og publikum henger sammen, enten på konsertene eller i gatene, og hele festivalen er en fin blanding av tradisjon og nye opplevelser. Har du ikke opplevd denne herlige festivalen før, er det bare å begynne planleggingen for neste år allerede nå. Sees på Roadburn i 2017!

 

Tekst: Edgar Bråten

Foto: Andrea Chirulescu

 

[klikk på bilde for større versjoner]
[espro-slider id=4245]

 

www.roadburn.com

 

 

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Lørdag

Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
26.03.2016

 

Første band ut på festivalens siste dag er Nordjevel (9/10,) og kjelleren på John Dee fylles fort opp til tross for at klokken ikke er halv seks enda. Dette er bandets første konsert, og forventningene er skyhøye da debutplaten er et aldri så lite mesterverk. Når sceneteppet omsider trekkes til side dundres det i gang med old school, brutal black metal og allerede fra første tone har de publikum med seg, det er fullt kjør foran scenen etter bare sekunder inn i første låt. Publikum har all grunn til å være fornøyd for dette er så gjennomført og tight at man skulle tro gutta ikke har gjort annet. Det meste klaffet for Nordjevel denne kvelden. Noe småtteri vil det jo alltid være, men det blir bare flisespikkeri i denne sammenhengen. Totalt sett så ble dette til et forrykende show med alt man kan ønske seg fra en black metal-gig. Det var lite med snakking mellom låtene, men det ga bare mer tid til det vi var kommet for, nemlig mer musikk.

Etter en kanonåpning på lørdagskvelden på John Dee går ferden opp på Rockefeller for å overvære Order (6/10). Det er ikke riktig så stor trengsel foran scenen her som det var i kjelleren noen minutter tidligere, men det er god stemning fra de som har valgt å ta turen for å få med seg Order denne kvelden. Når bandet ankommer scenen og starter sin doomish black death metal, brer det seg en mørk stemning over salen som setter seg godt i hjerterota, og den følelsen sitter i ganske lenge utover i konserten før det hele dabber litt av. Det blir dessverre litt langdrygt og litt ensformig. De har ikke det helt store showet og jeg står igjen med en følelse av at dette hadde nok kanskje passet bedre nede i den mørke kjelleren på John Dee, jeg tror de ville fått mer ut av magien og energien i showet sitt der nede. Order er et fett band med dyktige musikere, men jeg synes ikke de klarte å få dette helt frem denne kvelden. I små doser var det fett som bare det, men ikke i 40minutter.

Order

Nifelheim (7/10) er alltid et sikkert kort, og brødrene hardrock leverte også denne gangen. Det blir selvfølgelig som en runde i verdensmesterskapet i nagler og tilbaketrukket hårfeste, men det er jo halve sjarmen med bandet, den totale autistiske holdningen til musikkformen de holder på med.

Nifelheim

Moonsorow (8/10) manglet gjerne det store showet – sett bortifra keyboardisten med liksminke og bar overkropp. Likevel maktet de å engasjere noe voldsomt. Som regel ligger bandet hårfint på grensen til totalt fingeren-i-halsen svulstig, men på sett og vis kunne en la seg engasjere av folk og black metal hånd i hånd. Bandet gikk rett i gang med Jumalten Aika fra bandets ferske plate ved samme navn. Vi fikk også servert låter som Pimeä, Suden Tunti, og Taistelu Pohjolasta – uten at en aner hva noe av de handler om uten å konsultere en finsk venn. Men musikken holdt mål, og fordommene om litt vel lystige toner ble vel egentlig gjort til skamme.

MoonSorrow

Siste band ut på John Dee denne helgen er de svenske vikingene i Månegarm (8/10). Det er første gang svenskene spiller på norsk jord, så John Dee er nok en gang fylt til randen av forventningsfulle fans.Etter å ha hørt bandets siste utgivelse hadde jeg vel ikke de største forventningene, men når det hele dro i gang var alt det glemt.  Månegarm kjører i gang med fengende viking black metal så det ljomer over hele lokalet, og det ser ut til at publikum liker det de ser og hører for det blir veldig god stemning ute i salen, noe som vedvarer helt til siste slutt. Bandet holder et høyt tempo og vi får servert både litt nytt og noe gammelt fra bandets diskografi. De har laget en delkule låter opp igjennom årene – flere av dem blir levert her, og det liker vi. En gjennomført bra gig, og en knall avslutning på kvelden på John Dee.

Månegarm

Allerede en time i forveien begynte folk å finne seg til rette til konsertstart, og var man ikke tidlig ute med å gjøre dette, var man ikke garantert god utsikt, for å si det sånn. Mayhem (8,5/10) hadde uten tvil Infernos mest fullpakkede hus i løpet av årets festival. Det var vanskelig å spotte ledige flekker på gulvet, spesielt med tanke på havet av svartekledde mennesker som var blitt til der. Mayhem er kjent for sine kontroversielle sceneopptredener, og de holdt ikke noe tilbake denne gangen heller. Scenen på Rockefeller var dekket omhyggelig – eller uhyggelig fra gulv til tak. Backdropen med bandlogo og grisekadavere var på plass. Selv før bandet gikk på scenen lykkes de med å skape skrekkblandet fryd blant de mange som tok turen for å se avslutningsbandet på Inferno dette året. Fakler og kjettinger ble akkompagnert av mørkt trommespill, og uten noe særlig forvarsel var de plutselig i gang rundt midnatt.

Mayhem

De åpner med A Bloodsword and a Colder Sun og fortsetter med flere kjente låter. Til publikums store overraskelse, ble Mayhem gjenforent med tidligere bandmedlemmer. Vokalistene Sven Erik Kristensen, aka Maniac og Eirik»Messiah” Nordheim delte konserten sammen med nåværende vokalist, Attila. En av bandets grunnleggere, trommis Kjetil «Manheim” Haraldsson, sto også bak flere av låtene som ble fremført den kvelden. Det var også gledelig å se bandets originalmedlem, Jørn ”Necrobutcher” Stubberud på bass.

Mayhem

Lydforholdene var upåklagelige, og det låter godt og raffinert av Mayhem. Med Hellhammer bak trommene i tillegg, går det jo sjelden feil. De varierte mye fra ekstremt, (og da mener jeg virkelig ekstremt) tempo og ned til roligere partier. Vokalistene er også et kapittel for seg. Maniac, gikk ravende rundt i sin stilfulle bekleding på scenen som et enormt blikkfang, og Attila varierte vokalen fra hes skriking og ned til helvetes dypeste avgrunn. Grisehoder var selvsagt en ingrediens i showet, og ble som forventet lempet ut til publikum.

Mayhem-2

Life Eternal,Deathcrush og Freezing Moon forble høydepunkter på en over gjennomsnittlig god konsert. I tillegg var det stas at gjesteartistene fikk komme ut på scenen til stor glede for publikum. Mayhem har gjort dette i flere tiår og kan dermed trygt omtales som pionerer innen norsk svartmetall. Det forklarer ganske enkelt hvorfor Rockefeller var så stappa og proppfull av stemning den lørdagen.

 

Tekst: Per Aage Melby, Pål Lystrup, Monique Mesquita

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

 

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3974]

 

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Fredag

Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
25.03.2016

 

Anført av Blastfest-general Yngve ‘Bolt’ Christiansen, stilte Blood Red Throne (7,5/10) som første band på hovedscenen tidlig fredag kveld. I likhet med Vader måtte også det norske veletablerte dødsmetallensemblet klare seg med et show utelukkende bestående av medlemmenes egne påfunn underveis, sett bortifra et elegant nytt backdrop med en stor, blodrød trone. Men i så måte hjelper det at bandet har både en Ivan Gujic på gitar og en Bolt på vokal. Mr. Bolt spydde underveis i helikopterbangingen, Ivan styrtet sprit, brakk gitaren og så ellers ut til å lide av akutt hjerneskade under mye av konserten. Den ene skyhøye spyttklysen fra Bolt traff dessuten rett i pannen på bassist Ole Bent Madsen. I det hele tatt var det en konsert med like mye ablegøyer som det var tung bunnsolid death metal. Der er det også noe som må sies, nemlig at det fremdeles er slik at det er låtene fra Altered Genesis som virkelig får i gang størst grad av headbanging. Hva det sier kan en la stå som et åpent spørsmål.

Blood Red Throne

Det andre bandet ut på Rockefeller denne langfredagen er Gelsenkirchens store sønner, Sodom (7/10). Til å begynne med er det vanskelig å høre noe som helst fra der jeg står ganske langt bak i lokalet, lyden er som seig graut. Jeg flytter meg nærmere miksebordet der lyden vanligvis er bedre, og utover i konserten bedrer den seg betraktelig. Nå er heller ikke Sodom kjent for å ha krystallklar lyd på noe som helst, men det er en fordel å faktisk klare å skille ut hvilke låter som blir spilt. På de knappe 40 minuttene Tom Angelripper og co har til rådighet, får publikum hovedsakelig servert låter fra tidlig i karrieren, som Outbreak of Evil, Sodomy and Lust, Blasphemer, Agent Orange og avslutningsnummeret Ausgebombt. I tillegg byr Sodom på låten med det fantastiske navnet The Saw is the Law, og City of God – en låt jeg betrakter som relativt ny, men innser nå at det er hele ti år siden den ble gitt ut. Upåklagelig valg av låter, og det låter tidvis veldig kult. Bra energi, aggressiv riffing og sterk tysk aksent – trenger man noe mer for å kose seg? Ingen Sodomkonsert uten Mötorheadcoveren Iron Fist, og midtveis i settet gjester Tore Bratseth fra Bömbers scenen for å gjøre vokal på nevnte låt som han naturlig nok dediserer til Lemmy, til god respons fra Infernopublikummet. Vel blåst!

Sodom-2

Nest siste band på hovedscenen hadde reist hele veien fra USA, og lød navnet Suffocation (8/10). Bandet har spilt Inferno minst to ganger tidligere, men denne gangen var de fra første stund tilbake der de skulle være, som gode eksempler på skikkelig brutal death metal. Slik går det gjerne også når en sparker i gang ballet med Thrones of Blood og Breeding the Spawn. Nå skal det sies at det føltes litt merkelig med et band hvis besetning kun huset to av de vanlige medlemmene. På trommer var godeste Kevin Talley (Misery Index, Dying Fetus, Six Feet Under og så videre) på plass siden sist, og tok altså over etter Dave Culross. Vokalen kunne en kjenne igjen fra det litt mindre New York-bandet Dehumanized. Den stod Andres Montoya for, og han erstattet da altså Frank Mullen, som ikke alltid er med live lenger, siden det er mer penger å hente på vanlig dagjobb når en har familie å forsørge. Som erstatning for Guy Marchais, steppet Charlie Errigo inn, også kjent fra mindre New York-band, som Pyrexia og Internal Bleeding. Savnet etter ablegøyer og lange taler fra Mr. Mullen var helt klart tilstede midt mellom Catatonia, Pierced From Within, Entrails of You, og Effigy of the Forgotten, men ellers var det meste som det skulle. Derek Boyer hadde ikke bare bassen lavt over gulvet, men valgte å bokstavelig talt å støtte den til gulvet store deler av konserten. Fascinerende i seg selv. Like kjekt var gjenhør med Abomination Reborn fra det superbe selvtitulerte comebackalbumet, så også solide gjennomkjøringer av Infecting the Crypts, Funeral Inception, og Liege of Invernacity.

Suffocation

Svenske Craft (7,5/10) har fått æren av å avslutte kvelden nede på John Dee, og lokalet er til å begynne med stappfullt. Det er andre gangen Craft spiller i Norge, og til tross for at de har holdt på siden 1998, er ikke Craft det mest rutinerte livebandet ettersom de ikke begynte å spille live før i 2014. Ingen av bandmedlemmene kan sies å være spesielt ekstroverte i sin opptreden, spesielt ikke vokalist Nox der han vandrer fram og tilbake på scenen uten å kommunisere med publikum i særlig grad. Men, det kler faktisk musikken veldig godt, det ville vært helt feil hvis de hadde brutt ut i et totalt publikumsfrieri. Låt nummer to i settet, Death to Planet Earth, blir greit mottatt av publikum, men det er først litt uti settet at salen er med på notene. Lydteknikerne på John Dee fortjener en klapp på skulderen, lyden er rimelig hvass, men det låter fortsatt klart og tydelig. Det er dessuten deilig å se en trommis som faktisk slår skikkelig på trommene, i stedet for å bare pirke borti dem som en annen jazzmusiker, og i den grad man kan snakke om saftig trommelyd, så er det her det.

De aggressive partiene i musikken til Craft akkompagneres av strobelys som kan gi enhver stakkar epilepsi, men avløses av seig riffing med småprogressive elementer. Avslutningsvis får publikum det de venter på, nemlig «hiten» Fuck the Universe. Her headbanges det voldsomt både på scenen og ute i lokalet, og etter at bandet har spilt seg gjennom Xenophobia tar trommisen ordet. Han proklamerer at dette er hans siste konsert med Craft, og at det nå er på tide å overlate trommestikkene til noen andre. Han får en velfortjent applaus, og det er nå klart for siste låt for kvelden, I Want to Commit Murder, med Trish fra Djevelkult bak trommene, noe som blir godt mottatt av de som fortsatt er igjen i salen. En vel gjennomført konsert fra bandet fra Dalarna, og forhåpentligvis har Infernopublikummet igjen litt krefter til å få med seg Nile på hovedscenen.

Craft

Nile (7/10) blir ofte omtalt som en av de største innenfor death-metal sjangeren. Musikken er, som bandnavnet hinter til, inspirert av musikken i Midtøsten. Bandet er kjent for voldsomme og tekniske liveopptredener, så forventningene til freadagskvelden var høye. Til tross for de gode ryktene, klarte de ikke å lokke med seg nok publikum til å fylle lokalet. Folkemengden på Rockefeller var helt ok til å begynne med, og endte opp med å bli halvfullt etter hvert som de spilte. De åpner settet sitt med Sacrifice Unto Sebek, et nummer med en østlig inspirert intro og melodiøse partier – typisk Nile med andre ord.

En haug av hardbarka fans klapper og hoier idet de entrer scenen, og som de erfarne musikerne som de er, tenker man at de vet hva som skal til for å utføre en god konsert. Fra deres side klarte de dette utmerket. Musikken deres er hard og meget bra utført, teknisk sett. Vi fikk servert mengder med hylende gitarsoloer, takket være Karl Sanders. Vokalist Dallas Toler-Wadeprøver iherdig å få liv i publikum med jevne mellomrom,”Can I get a fuck yeah?”, spør han og det funker dessverre ikke mer enn noen sekunder før folk står tilbake med armene i kors. Det virket som folk var mer opptatt av å konsentrere seg for å lytte til musikken og følge med på teknikkutførelsen, enn å faktisk la seg rive med av den og ha det gøy.

Nile

Alt i alt holdt så holdt det ikke mål ut ifra forventingene. At Nile er teknisk flinke er det ingen tvil om, og folk anerkjente dette også uten å gå helt amok – men kjemien mellom band og publikum var ikke helt tilstede dessverre.

 

Tekst: Pål Lystrup, Mari Thune, Monique Mesquita

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

 

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3928]

 

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Torsdag

Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
24.03.2016

 

Deathcode Society (6,5/10) har helt klart kulere musikk enn de har navn, i alle fall på plate. Live ble det dessverre litt tannløst, og at de attpåtil hadde kastet seg på det som virker som en bølge av band hvis medlemmers identitet skal holdes skjult. Vel, snart er ikke det så spennende lenger. Ikke etter Ghost, Misthyrming, MGLA, Cvlt og en drøss andre i nyere tid har kjørt samme konsept. I grunnen forløp konserten som de fleste tidlige konserter på John Dee; Halvfull sal, litt slapp stemning, som regel dårlig lydproduksjon, og også ganske ofte «så där» interessante band.

ICS Vortex (7,5/10) er kjent fra Borknagar, Arcturus og Dimmu Borgir, og er aktuell med sitt eget album, Storm Seeker. En atmosfærisk intro setter stemningen i gang, og det er full jubel når bandet kommer ut på scenen. Idet Vortex inntar scenen sammen med bandet som skulle backe han denne kvelden, dukket det plutselig opp flere nye mennesker i publikum, noe som kan tolkes som et bevis på hva Simen «ICS Vortex» Hæstnesbetyr for miljøet den dag i dag. Ovennevnte er en bemerkelsesverdig frontfigur, og han virker sulten på å spille. Resten av bandet beveger seg så godt det lar seg gjøre, og det er faktisk gøy å se på. De byr på teknikk, sjarm og spilleglede. Gitar og bass kommer til sin rett, og er akkurat så fremtredende som de bør være og trommene låter greit.

Hestnæs oppførte seg utrolig casual på scenen, og hadde god kontakt med publikum. Vi fikk også servert noen joviale kommentarer innimellom, hvilke ble godt tatt imot av Inferno-publikummet. Med en sånn holdning gjennom hele konserten, kan man trygt anse dette som et tegn på at han selv hadde det fint på scenen. Hva selve synginga angår, kan ikke Hestnæs’ stemme beskrives som annet enn glimrende. Som clean vokalist, har denne mannen en stemme som overgår det aller meste av andre vokalister. Og med både sanger fra Storm Seeker-platen og gamle låter, klarte han stort sett å holde showet interessant gjennom hele sin opptreden. Alt i alt var settet relativt velkomponert, og det er lite å pirke på. Selv om dei utgangspunktet vet hva som skal til for å fenge et publikum, dabbet responsen noe av mot slutten av showet. Hadde publikum vært noe varmere i trøya i forkant, hadde nok dette resultert annerledes.

ISC-Vortex

Vader (8/10) er alltid solide live, så også som andre band ut på Rockefeller-scenen, anført av en litt slapp Peter, om sant skal sies. Selvsikkerheten er fin den, så lenge det ikke fører til at en blir for tilbakelent. Gitarist Spider på ytterste venstre sørget dog for fullt liv. Hans hockeymanke og skinnvest var stort sett i full bevegelse. Mannen har mye av æren for at Vader holdt koken med et show kun basert på det musikalske og lite visuelt annet enn en enkel backdrop. Men låtene er jo stort sett også bare krem. Faktisk har bandet såpass lang diskografi at en dessverre ikke rekker få mer enn små utvalg av all den storhet som der finnes. Denne kvelden fikk vi klassikere som Wings, Dark Age, Vicious Circle, og Carnal, men også nyere klassikere som Come See My Sacrifice, Triumph Of Death, og Helleluyah!!! (God Is Dead).

Vader

Nest siste band på John Dee torsdagskvelden var Scarred (6/10) fra Luxemburg. Bandet profilerer seg som Luxemburgs svar på Gojira, så da skjønner de fleste at det dreier seg om teknisk death/thrash med masse groove. Og groove ble det mye av! Med intens riffing brøytet bandet seg breialt gjennom settet og leverte en flere sterke låter. Blandingen av thrash og death metal funket godt, og i tillegg til nevnte Gojira var det flust av Machine Head, Lamb Of God og Pantera til stede. Tidvis ble det pinlig nært plagiat, men gutta klarte å balansere sånn akkurat passe. Noen av låtene ble også litt vel like, men ikke så like at det ble plagsomt. Det hele funket best når det var tungt og groovy, for når tempoet økte til nivå death metal ble det litt grøtete. Vokalen slet på de semi-rene partiene, og framstod som litt lite dynamisk. Det visuelle var heller ikke all verden, noe som påvirket publikum som forholdt seg fattet og kontrollert gjennom hele konserten. Lyden var godkjent, men jeg savnet litt mer volum på bassen. En god opplevelse, men fortsatt et stykke igjen til en topp-plassering.

Scarred

Marduk (8,5/10) satte igang full blitzkrieg med Frontschwein. Like etter ble det annonsert at The Blond Beast marsjerte inn, og passende nok gled det rett over i Slay The Nazarene. Fin blanding av det tredje riket og spyd inn i himmerike der altså. Med 502, The Levelling Dust, Cloven Hoof, Burn My Coffin, og Womb of Perishableness sementerte Marduk seg som et band en simpelthen bare blir nødt å trykke til sitt bryst i livesammenheng. At bandet nå har sluppet en solid plate i Frontschwein, og er så tighte og solide som de er live… Vel, all honnør! Og det uten gammel romersk hilsen!

Marduk-2

At Cattle Decapitation (10/10) gav ut fjorårets beste skive, er et ubestridt faktum! Derfor var det et godt utgangspunkt for å overvære Cattle Decapitations første konsert i Norge siden 2007. Og fy feite for en opplevelse det ble! Med et fullstappet John Dee som fotskammel, startet seansen med åpningskuttet fra The Anthroposcene Extinction, den geniale Manufactured Extinct. Og fra første tone låt det steike bra. Lyden var gulle god, i hvert fall lengst fram i lokalet, der undertegnede stod. Og lyden er essensiell for et band som spiller så krevende og brutal death/grind som det Cattle Decapitation gjør. Kompleksiteten i låtene og alle detaljene som ligger og briljerer i gitaren og trommene er enkelt og greit avhengig av dette. Det ble levert flest låter fra siste skiva, med nevnte åpningslåt, Not Suitable For Life og Pacific Grim som høydepunkt. Heldigvis hadde amerikanerne også plukket ut bautaene Your Disposal og Kingdom Of Tyrants fra Monolith Of Inhumanity, sistnevnte kom forresten som avslutningslåt.

Bandet framstod som selvsikre og framoverlente, understreket av gitarist Josh Elmores passende arroganse og vokalist Travis Ryans passende jovialitet. En udiskutabel god kombinasjon. Travis appellerte til publikum mellom flere av låtene, men det som huskes best var vokaliseringen. Med en enorm bredde som inkluderer både hvesevokal, black metal vokal, grynte vokal og pig sqeels er det komplett uforståelig at ikke stemmebåndene til Travis har tatt kvelden ennå, for han tok så hinsides hardt i at det var rart at ikke øynene poppet ut av skallen på fyren. Og David McGraw (!), går det an å spille trommer frekkere og hardere?!? Det gikk unna i et forrykende tempo, kombinert med en enorm presisjon. Konserten ble en massiv maktdemonstrasjon som påvirket publikum til gjentatte ganger circle-pits og massiv headbanging. Ekstrem metal har aldri vært nærmere perfeksjon!

Cattle Decapitation

Mysticum (10/10) som headlinermateriale? Vel, mange ville nok diskutere akkurat det, på tross av bandets historiske signifikans, med link til den indre sirkel rundt Euronymous, deres eviglange fravær fra livescenen også videre. Men idet teppet falt, og bandet fikk vist fram sitt nøye planlagte show, var det tydelig at det var verdt de pengene arrangøren har måttet punge ut. Alle de tre medlemmene var forhøyet på podier, og resten av scenen var et virvar av videoshow, lys og strober. Det var i det hele tatt veldig mye. Videoshowet især var helt enormt, og det dekket mesteparten av scenen på Rockefeller.

Mysticum

Som blasert konsertgjenger er det ikke lenger slik at det er mye som egentlig vekker spesielt med oppmerksomhet, om en skal være dønn ærlig. Det skal liksom litt til for at en gidder heve noe øyenbryn. Med Mysticum var gleden tilbake, ironisk nok. I all djevelsk symbolikk, krigsstaffasje, dyster og kald, industriell black metal, og intens psykedelia fantes det faktisk litt glede. At band ennå gidder å lage litt ekstra ut av en opptreden, og å gjøre det så gjennomført som det her er verdt all honnør. Forventningen var i grunnen høy nok til bare å se trioen på scenen, og så ble det bare totalt hakeslepp fra første stund. Om Mysticum fremdeles mangler troen på menneskeheten, ga dette i alle fall tilbake troen på Mysticum.

 

Tekst: Lars Bremnes Ese, Monique Mesquita, Pål Lystrup

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

 

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3896]

 

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Klubbdagen

Inferno Festival 2016
John Dee, Blå, Vulkan, Pokalen
23.03.2016

 

JOHN DEE

Inngangen til John Dee er som vanlig belagt med dempet lys, og stemningen er god idet vi går inn i lokalet. Det er kun noen minutter til Vredehammer (6,5/10) starter, og det er ikke stort mer tid enn til en kjapp tur i baren, så tilbake å posisjonere seg for konserten. De går på ca. som planlagt, og gjengen ser klare og spillesugne ut. Lokalet er foreløpig langt ifra fullt, men stemningen er grei, og det er tydelig at det er Vredehammerfans tilstede. På åpningslåta får vi servert en thrash-aktig intro, før ting tar seg tilbake til mer klassisk black metal, med nådeløse beats fra helvete. Det var fett, men holdt ikke mål for oppvarmingsfasen til publikum.

Vredehammer

Så er klart for andre band ut, Sahg (8/10) fra Bergen. Sahg spiller svært så potent og vitalt med sin doomete stoner metal. De første låtene er nye, og det er ikke så mye energi å hente fra tilskuerne til å begynne med. Vokalist Olav Iversen har en meget fet stemme, som passer ypperlig til musikken. Etter et par låter ut i gigen, tar han seg tid til å ta et par ord med publikum – og gjør dette på engelsk «to be polite». Publikum har dessverre ikke rukket å bli ordentlig varme i trøya, men Sahg byr i alle fall opp så godt det lar seg gjøre.

Lokalet blir mer folksomt underveis, men stemningen er fremdeles ikke helt på topp. Slip Off the Edge of the Universe blir et slags høydepunkt for det nå fullere John Dee og det er en nytelse å kjenne at det dundrer og rister i lokalet. Lyden var bra, og det driver publikum godt også. Godless Faith bekrefter inntrykket av at det er flest fans igjen mot slutten av showet, og det overrasket i positiv forstand. De leverte skikkelig og gjorde at vi nå gjerne ville høre mer av dem. De klarte ikke helt å få skikkelig kontakt med publikum, men leverte til tross for dette en bra festivalkonsert.

Sahg

Neste og siste band ut er El Caco (6,5/10). Forventningene til gutta var høye, og det samme kan sies om skuffelsen. God stemning kan baseres på så mangt, blant annet kjemien man skaper med publikum. Det virket rett og slett ikke som om dette var en prioritering for dem da. Når man gjennomfører en hel gig uten å nærmest si noe som helst til publikum (bortsett fra noen replikker her og der med en drita fyr), så påvirker dette utvilsomt stemningen. Det var dessverre ganske labert på John Dee, og det jobbet ikke til fordel for El Caco.

Når sant skal sies, var de nokså uheldige med lyden og utstyret. Under Substitute begynner de bra, men får litt problemer underveis, da trommisen mistet en stikke, det var også en gitarkabel som surra på et tidspunkt. De klarer heldigvis å hente seg greit inn igjen og leverer i det minste resten av låtene til en godkjent standard. De leverer også en morsom låt, Skeiv, som er det eneste norskspråklige nummeret i settet.

El-Caco-2

Problemet er at publikum virket litt uinteressert, og flere hadde fått nok og beveget seg videre. At det er mange sittende med mobilen er aldri et godt tegn. El Caco var uheldige med gjennomføringen på John Dee denne gangen. Sånt merkes dessuten ekstra godt på festivaler, da folk alltid har alternative steder å være på.


BLÅ

Det var litt startproblemer idet sørlendingene i The 3rd Attempt (8/10) entret scenen, men når de først kom skikkelig i gang var det topp stemning både på scenen og i publikum. Det var mange som kjente sin besøkelsestid, og det med god grunn for The 3rd Attempt leverte som vanlig varene og vel så det. Godlåtene kom på rekke og rad med skitten, gammel black metal og bandet vet å holde et høyt tempo både når det gjelder musikk og show. Det er ikke ofte man ser black metal-band i disse dager som klarer å levere konserter som gir deg den gode gamle følelsen som en black metal-gig skal ha. Vokalisten er ekstremt energisk og fikk virkelig opp stemningen og hadde publikum i sin hule hånd. Det var nok ikke den beste konserten jeg har sett av bandet, men de leverte varene og det virket som om fansen var fornøyd – det er i alle fall jeg.

3rd-attempt

Sogndølene i Mistur (6/10) er siste band ut på Blå denne første kvelden av Infernofestivalen, og det begynner å bli bra med folk foran scenen som venter på at bandet skal komme i gang. Etter tid og stunder dukker bandet omsider opp og setter i gang. Det er litt rusk i starten og lyden er ikke helt på topp, men det er noe som har vært gjeldende hele kvelden dessverre. Men bandet gjør så godt de kan og gjør det beste ut av det. Publikum blir litt stillestående under låtene selv om vokalisten gang på gang prøver å få de i gang både under og mellom låtene. Men bandet gjør en bra innsats og det er velspilte saker gutta disker opp med her, og det skal ikke stå på bandet når det gjelder å skape liv heller, for der var energien på topp hele konserten igjennom. Dette ble altså en helt greit gjennomført konsert som ikke kommer til å sette dype spor, men kult nok der og da.

Mistur

 

VULKAN ARENA/POKALEN

Psycroptic (8/10) hadde tatt turen hele veien fra Tasmania, Australia, for å åpne ballet på Vulkan arenas hovedscene, den største scenen under årets klubbdag på Inferno. Ledet an av vokalist Jason Peppiatt – i baris for anledningen – og med tungt fokus på bandets siste plater, ble det techdeath for alle penga, og vi bevitnet solide gjennomføringer av låter som Euphorinasia, Carrier of the Plague, Observant, The World Discarded. Materialet av nyere dato er helt klart mer livevennlig enn det aller raskeste eldre materialet. Det er groovy nok til at en også kan rive med dem i salen som ikke nødvendigvis ønsker å telle takter og høre nær sagt konstante blastbeats.

Psycroptic

Gorguts (7/10) ble nok derimot en i overkant spesiell affære for mange av de fremmøtte, for her ble skillelinjen mellom de spesielt interesserte og «the casual observer» trukket mye klarere. Gorguts er tungt som fy, men må nok likevel beskrives som en introvert affære, med utrolig mye intrikate krumspring, og partier som er såpass jazza at selv progfans kan begynne å nå tålegrensen. Med hovedfokus på sisteplaten, Coloured Sands, leverte bandet likevel en solid konsert for dem av oss med sans for dyster, sær og tung death metal.

Gorguts

Årets nest største overraskelse kom fra Island, og i form av brutal teknisk dødsmetall, nemlig Beneath (9/10). En tilsynelatende purung gjeng, hvor halvparten så ut som jocks fra en amerikansk highschool-film, leverte pakken rett på døren, og det utenom vanlig åpningstid. Både bassist og trommis hadde evner som ga hakeslepp, og hadde det ikke vært for at det ble vel lenge med nær sagt ukjente låter i løpet av de tre kvarterene bandet stod på scenen, så hadde nok helhetsinntrykket holdt seg enda høyere.

Beneath

Siste band ut på Vulkan arena denne onsdagen var ingen ringere enn Exodus (8/10). Det tilårskomne Bay Area-thrashbandet forsøkte stødig å få levert utdrag fra en dels vaklende diskografi. Heldigvis har de nok kremlåter til at det som fyller opp ikke gjør at en taper oppmerksomheten fullstendig. Nå som Steve “Zetro” Souzaer tilbake på vokal etter å ha forlatt bandet i etterkant av Tempo of the Damned fra 2004, så er det jo også klart at vi fikk servet litt mer materiale han deltok på, så også Blacklist og War Is My Shepherd. Sistnevnte låt selvsagt uten det fete trommebreaket tre og et halvt minutt ut i låten, som av uante grunner tydeligvis konsekvent utelates av Tom Hunting når han skal piske skinn i levende live.

Exodus

Lange patosfylte taler mellom låtene, og ellers topp stemning på scenen smittet tydeligvis også over på publikum. De fremmøtte fikk selvsagt også sine obligatoriske Bonded By Blood og The ToxicWaltz, og da er det neppe noe å utsette på stemningen idet folket gikk hjemover en sen natt til torsdag.

 

Tekst:
Monique Mesquita, Per Aage Melbye, Pål Lystrup

Foto:
Kenneth Baluba Sporsheim (John Dee/Blå)
Terje Dokken (Vulkan/Pokalen)

 

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3859]

 

Nyheter

Komplett Tons Of Rock line-up klar!

Programmet for Tons of Rock 2016 komplett med Europe og 9 andre band!

 

Europe_2015_Promo_900

Med Europe i spissen, kan vi trygt si at den endelige nedtellingen til Tons of Rock 2016 er i gang. Svenskene leverte et fantastisk nytt album i 2015, og i år er klassikeren The Final Countdown 30 år gammel. I tillegg til den svenske hardrocksgiganten med megahiten ALLE har hørt, og som har 185 millioner(!) avspillinger på Youtube, kommer blant andre The Dogs med Kristopher Schau i spissen til Fredriksten Festning for å vise at mens enkelte diskuterer hvorvidt rocken er død, så er det andre som er ute i felten og motbeviser det. Vi er også veldig fornøyde med å kunne presentere Østfolds rockstar no 1, Åge Sten Nilsen og hans Ammunition, og et nylig gjenoppstått Red Harvest, pionerene innen industriell ekstremmetall. I tillegg kommer The Shrine, Pil & Bue, Vesterbron, Ethereal Sin, Heatseekers og selveste Mannskoret!

Tidenes Rock & Metal lineup
Fra før har vi annonsert legender som Black Sabbath på sin avskjedsturne. Eksklusive Norgeskonserter med Alice Cooper, Megadeth og Behemoth. Legender som Raga Rockers og Nikki Sixxs Sixx:AM, samt hardrockens nye ikoner Ghost, som nylig fikk Grammy-prisen både i USA & Sverige. Det vel ingen som helst tvil om at vi står ovenfor tidenes rock- og metal-lineup i Norge.

Rekordsalg
Vi forventer nå over 20.000 gjester innenfor portene fra 23.-25. juni, og bortimot en dobling av tidligere år. Tons of Rock har satt seg godt til rette bak roret på festivalskuta i rock- og metalsjangeren, og der har vi tenkt til å bli! Fantastisk vakre Halden og Fredriksten Festning blir høysetet for Norges rockefamilie, og det har publikum allerede bekreftet med forhåndssalget av billetter, som er så stort at vi anbefaler ALLE å kjøpe billett i forkant.

Dagsprogrammet til vår vanvittige festival er da som følger:

Tons_2016_Webposter_final

 

Hjemmeside  |  Facebook

Kjøp billetter her!

 

Liveanmeldelser

Blastfest 2016 @ USF Verftet + Garage

BLASTFEST
Garage og USF Verftet, Bergen
17-20.02.2016

 

Blastfest i Bergen har stelt i stand til fest, og i takt med tiden og de økonomiske utfordringene samfunnet står over, har de valgt å prøve å holde pengene i Norge i stedet for å sende dem over landegrensene. Det virker som om satsningen er verdsatt og USF Verftet er relativt fullt denne torsdagskvelden.

Torsdag

Hele syv band kick-startet festivalens første dag i kjelleren på Garage, men allerede dagen etter ble festivalen flyttet til USF Verftet. Med band spillende på tre scener i tre dager, fra kl. 16.00 til langt på natt, var det sådan nok å ta av. Jeg hadde noe forventninger til Dødheimsgard (6/10) sin konsert, spesielt da siste plata A Umbra Omega var en fin tilbakekomst for bandet. Men, dessverre var det ting som skurret. En ting var det tynne lydbildet under store deler av konserten. En annen ting var Aldrahn sine ablegøyer på scenen, som ble litt for mye i det humoristiske hjørnet for min del. Fint å kjøre en annen stil enn normalen, men jeg savnet litt råskap og ønsket mindre «tommel opp» til enhver som hadde hånda i været under konserten.

Dødheimsgard

Et band som har fått ordentlig vind i seilene som liveband de siste årene er Taake (7/10). Med en stabil lineup og en meget kapabel frontfigur i Hoest har Taake gjort masse konserter siden Noregs Vaapen i 2011. Og her begynner vi. Første delen av konserten er nemlig fem låter på rappen i rekkefølge hentet rett fra nevnte plate. Spesielt Orkan og Nordbundet kommer særs godt ut av det. Det gjør meg meget blid. Man kan vanskelig påstå at dette ikke er meget bra. Det er kanskje akkurat det som tar vekk noe av farligheten i liveframførelsen. Bandet er nesten litt for gode. V’gandr og Hoest er rock’n’roll faktoren i bandet, mens resten av ensemblet blir litt for ryddige i sin framferd. Nå er det ikke alt som går som det skal heller, men det er ikke feil jeg er ute etter. Jeg er ute etter nerven. Nerven som var til stede en gang i kjelleren på Garage for noen år tilbake, og som på en måte har blitt litt for kontrollert nå. Jeg vil gjerne ha det litt mer uhumskt.

Taake

Virus (9/10) kan kunsten å gjøre det kompliserte tilgjengelig og det tilgjengelige komplisert. Carl-Michael Eide følger oss rundt og viser vei i de nye sangene fra kommende Memento Collider som settet stort sett er bygget opp rundt. Bandet framhever detaljer som i andre sammenhenger fort kunne forvirre, men i Virus-sammenheng gir det mening. Jeg vil påpeke at Virus kan virke relativt obskurt, nesten på grensen til det absurde, men det vet dere nok allerede. Allikevel klarer de å forene det umiddelbare med det distanserte på en fortreffelig måte. Det er tidvis også meget fengende, i nærheten av dansbart uten at jeg skal ta på meg en ekspertrolle i denne sammenhengen. Et helt eget lydbilde kreert av instrumentalister i særklasse, om det er fordi de passer så bra sammen eller fordi de rett og slett er veldig gode er uvesentlig. Et framragende band som slipper sin nye plate i juni i år. Et samlet kultur-Norge burde ta sine mangfoldige hatter og gå om ikke det snart settes opp en umoralsk stor statue av orkesteret. Gjerne en i hver by. I det minste i hvert fylke.

Virus

Et annet band som har vært fraværende veldig lenge og kom med en noe overraskende tilbakekomst i fjor, er In the Woods… (3/10). Det er mange som har et veldig godt forhold til de tre platene de gjorde på 90-tallet, inkludert undertegnende, og mange var spent på å se de live for første gang. For min del ble det en nedtur, og mye skyldes den nye vokalisten James Fogarty. Ikke fordi at han sang så dårlig, men caps og veldig jovial holdning på scenen passer ikke musikken til In the Woods.. særlig. Særegenheten til originalvokalist Jan Kenneth Transeth uteble sådan, og savnet etter den stemmen gjorde seg meldende. Og når resten av bandet gjorde en relativt slapp jobb, ble dette en stor skuffelse.

In The Woods

Med en scene bestående av to relativt store oppnedkors, en likkiste (sist sett på Hole In The Sky 2010), en del geitehoder, en generøs porsjon levende lys og to korsfestede nakne kvinner er det duket for notoriske Gorgoroth (7/10). På tross av skandaler, rettsaker, fengsling, vidåpne skap og ikke minst en god del gjennomtrekk i besetningen opp igjennom årenes løp er bandet nå kanskje på sitt mest helstøpte. Settet er mye det samme som Gorgoroth har gjort på turné og festivaler det siste året og snerrer i gang med Bergtrollets Hevn fra andreplaten Antichrist. Settet er pent fordelt mellom de fleste av Gorgoroths utgivelser, og her er det både rom for sanger tidligere sunget av både Hat, Pest og Gaahl. Nå er det dog Hoest fra Taake som er livevokalist i bandet, mens det er serbiske Atteringer som knurrer fra seg på Instinctus Bestialis, bandets siste gave til fremme av menneskehetens fordervelse. En litt pussig ordning spør du de fleste, men det finnes vel mer eller mindre gode grunner for dette. Jeg foretrekker debutplaten Pentagram mer enn noe annet Gorgoroth-album, men etter konserten pløyde jeg allikevel igjennom diskografien og fant fram til låter jeg hadde glemt, låter jeg hadde avskrevet for lenge siden. Selv om jeg kanskje ikke lot meg helt overbevise av konserten, så ble allikevel min interesse for bandet revitalisert. Finn fram krusifikset, og snu det opp-ned.

Gorgoroth

Fredag

Det er ikke hver dag man kan se en konsert med Audiopain (8/10), så det må jo gjøres når man har muligheten. Det låt som alltid rått og brutalt, og det rykket fint i bangemusklene. De er et av Norges fineste thrash metal band, og makan til et driv er det få som kan etterleve. Ønsker meg ny plate fra dem snarest!

Et band som har gått gjennom noen hamskifter er Manes (7/10), fra ren black metal til noe av det mer eksperimentelle et norsk band har gjort. De var vel ikke det bandet som trakk flest folk på hovedscenen, men de hadde en god bøling fans i front. Etter en noe kjedelige og tam første del, så løsnet det etter hvert og til slutt låt det riktig så bra. Og «hit»-låta Death of the Genuine ble selvsagt spilt.

Manes

Kraków (10/10) hadde på forhånd lovet en helt spesiell konsertopplevelse, og det løftet holdt de til de grader! Fans av bandet vet fra før av at deres konserter kan være relativt suggerende, men med tre trommiser/perkusjonister og forsterket med lyd-trollmann Iver Sandøy på theremin og alkymi, leverte de noe som var mer en transefremkallende seanse enn noe annet, og klart et av festivalens store høydepunkter!

Jeg har hatt noen dårlige konsertopplevelser med Arcturus (8/10) tidligere, men på Blastfest var de i storform. Og det til tross for en noe sliten Simen Hestnæs i front, som gikk rundt med henda i buksa og måtte tidvis sitte på stol. Men, sang bra gjorde han hele veien, og bandet leverte som bare det. Når lyden i tillegg var god, og de spilte låter fra hele katalogen ble dette et veldig fint gjensyn.

Arcturus

Lørdag

Et annet band som ble dratt frem fra glemselen under Blastfest var Red Harvest (10/10), og fy fader hvor godt det var å ha dem tilbake igjen. Bandet hadde desidert fetest lyd av alle banda på hele festivalen, og gutta spilte helt enormt bra. Jimmy Bergsten i front så som vanlig besatt ut, mens bass dronene til LRZ kjentes som vanlig godt i mellomgulvet. Og godlåtene kom på rekke og rad. Under konserten føltes det nesten som om at de ikke hadde vært borte i det hele tatt de siste åtte årene. Alt var som det skulle. Og etter det var det strengt tatt ikke så mye vits i å se så mye mer.

Red Harvest

Eller jo, man måtte jo innom gjenforente Green Carnation (7,5/10), som gjorde hele Light of Day, Day of Darkness-låta, eller plata om du vil. De klarte å fremføre den times lange låta på en fremragende måte, og alle stemningene fra skiva stemte. Det ble selvsagt noe kjedelig etter Red Harvest sin kraftoppvisning, men de leverte likevel overraskende godt til fansens store jubel.

Green Carnation

Kveldens headliner og festivalens siste band hadde et og annet å bevise etter en mildest talt omdiskutert opptreden i London en måned tidligere. Men etter en rekke konserter der bandet var realt innkjørt og et åpenbart ønske om å levere på hjemmebane var det godt å se at Abbath (8,5/10) hadde tatt oppgaven på alvor og vel så det! Med et sett der materialet fra solodebuten var kledelig ispedd et knippe høydepunkter fra Immortal-katalogen, brautet Norges fremste visuelle svartmetall-ikon seg til en klar seier, både for seg selv og for Blastfest som helhet!

Abbath

 

Tekst: Edgar Bråten, Pål Ferstad-Løvland og Espen Nørvåg Slapgård

Foto: Christian Misje

 

[espro-slider id=3530]

 

Nyheter

Midgardsblot 2016

Inquisition og L.E.A.F. bekreftet til Midgardsblot Metalfestival

 

Midgardsblot_banner

18.- 20. august i år arrangeres Midgardsblot Metalfestival for andre gang i Borreparken, Horten. En tre dagers utendørsfestival med folkrock, metal, ekte vikinger, familieaktiviteter og en egen ølfestival. I fjor høstet festivalen lovord både fra publikum, artister, media, og bransje, og med ett år på baken ligger alt an til en forrykende oppfølger i 2016!

De amerikanske black metal-legendene Inquisition og den nederlandske folk-pop gruppa L.E.A.F. er nå bekreftet til årets Midgardsblot. Med en allerede sterk line-up som inkluderer Ivar Bjørnson og Einar Selviks Skuggsjá, Enslaved, Wardruna, Tsjuder, Skálmöld, Hamferd og Folket Bortafor Nordavinden, kan årets Midgardsblot by på en god blanding av norrøne folketoner og ekstrem metal, akkurat slik vi liker det!

Inquisition, dannet i Colombia 1988, har vært med helt fra starten av Black Metal-sjangerens spede barndom. Vokalist og frontmann Dagon flyttet til USA på 90-tallet, hvor han møtte trommis Incubus, og Inquisition har siden den gang vokst seg til et av de største banda på den internasjonale undergrunnsscenen. De har rukket å gi ut 6 album, det siste Obscure Verses for the Multiverse fra 2013 på selveste Season of Mist.

Inquisition kombinerer seige, dype og mørke gitar-riff med kjappe temposkifter og klassiske thrash metal-riff. Kompromissløse og mørke, men samtidig melodiske og catchy gitarsoloer kombineres med Dagons reptilaktige vokal som gir bandet en diabolsk, umenneskelig kvalitet, og som har skapt bandets umiskjennelige Inquisition-sound.

INQUISITION

L.E.A.F. vever tradisjonell skandinavisk folketro og folkeritualer sammen med moderne folk-pop med en klart nordisk undertone. Alt sammen spilt på gamle nordiske instrumenter som nøkkelharpe, hardingfele og sitar. Under årets Midgardsblot vil L.E.A.F for første gang fremføre materiale fra sitt siste album Lys. Bandet byr på en herlig catchy blanding av folketoner og pop, og konserten på Midgardsblot blir første gang bandet spiller i Norge.

LEAF 2016_v1_LR

 

Billetter:
3-dagers festivalpass: Kr 1450,-
Billetter kan kjøpes HER

Midgardsblot på: Facebook  |  Hjemmeside

 

Nyheter

Fire nye band til Tons of Rock

Tons of Rock 2014

Fire nye band til Tons of Rock  |  Halvparten av festivalpassene er solgt

Rekordsalg

Tons Of Rock kan melde om et veldig bra forsalg for 2016. Med torsdagsbilletter utsolgt, VIP- og hotellpakker utsolgt, og nå over halvparten av festivalpassene revet bort fem måneder før Tons of Rock på Fredriksten Festning i juni 2016, nøler vi ikke et sekund med å allerede kalle sommerens store rock- og metalhappening i Norge for en suksess.

Med trekkplastre som Black Sabbath som holder sin siste Norgeskonsert, eksklusive konserter i Norge med både Megadeth og Alice Cooper, samt navn som Ghost, Sixx:A.M., Rival Sons og Raga Rockers gir oss allikevel ikke lysten til å hvile på laurbærene, og vi fortsetter å invitere kanonband som vi vet at vårt publikum har ønsket seg.

Nye band

Vreid har i en årrekke vært flaggskipet i den anerkjente sognametalen, en bevegelse initiert av legendariske Windir, som også bandet stammer tilbake til. Vreid har turnert land og strand i både inn- og utland med stor suksess, og har sju album i sekken på sin over ti år lange karriere. Vreid kom i høst med mesterverket ”Sólverv”, som har fått anmelderne til å gå løpsk med terningene, og det er nå på tide å få gutta til Tons of Rock!

Vreid-Foto-Eivind-Hemann

El Caco er underdogene fra Lillestrøm som alltid ligger og vaker i vannskorpa når norsk rock skal oppsummeres. Nå er de tilbake med det herlige albumet ”7”, som viser et band sultnere enn noen gang. Et av de svetteste og feteste livebandene du noensinne kommer til å få se kommer til å blåse oss av sletta!

El_Caco

The Carburetors, som er avkommet til en Harley Davidson og en amerikansk bil fra 1967, fostret opp hos Lemmy, er det skinnkledde monsteret de fleste etter hvert kjenner som originatorene av Fast Forward Rock ’n’ Roll, og med et etterlengtet og kritikerrost album i hyllene nå, kommer den beryktede V8-introen til å riste grunnvollene på festningen i sommer.

The_Carburetors

MGLA er nok et bevis på at vi tenker bredt, og vi leter med lys og lykter i alle sjangre etter pur kvalitet. MGLA er definitivt et av de absolutt beste og mest spennende bandene fra den mørke undergrunnen i dag. I 2015 ga det polske black metal-bandet ut den framtidige klassikeren Exercises in Futility, og nå er det på tide at de presenteres for et bredere lag av et kvalitetsbevisst norsk publikum.

Mgla

”Vi er umåtelig fornøyde med programmet vårt for 2016 sier produksjonssjef Mads Martinsen. Samlingen av legender gjør dette til en historisk fest i Østfold i 2016. Nå slipper vi 3 norske band som oser kvalitet og viser bredden og ikke minst hvor sterk rocken & metalen er i Norge i 2016. Vi leter alltid etter spennende navn på vei opp fra andre land også, og MGLA er definitivt et slikt band. Billettsalget viser at vi leverer det publikum vil ha, og vi er henrykt over å se at vi i tillegg til å være utsolgt for dagspass for torsdagen, allerede nå har solgt over halvparten av festivalpassene”.

Tons of Rock hjemmeside

Nyheter

Norway Rock Festival 2016: Komplett program!

Norway Rock 2016

Programmet til Norway Rock Festival er nettopp annonsert i sin helhet, og vi siterer her fra deres presemelding:

Kvinesdal, 15. januar 2016

Da er det med stor glede vi kan annonsere at programmet til Norway Rock 2016 er komplett!

I november annonserte vi åtte band som vi har fått meget god respons på. Billettsalget er godt i gang, både på festivalpass og camp-området.

I dag kan vi presentere hele fjorten band som, sammen med de åtte andre, skal bidra til en solid kruttpakke og en god kick-start for Norway Rock Festival. Totalt er festivalen en god blanding av vel etablerte norske band, to fantastiske hovedband og flere av norges beste tributeband, som skal stå for den gode stemningen på Øyesletta til sommeren!

Dagens programslipp:
AMMUNTION
THE DOGS
EL CUERO
FLIGHT (Metal Hammer Norway-presentasjon)
TEARDROWN
JOE RUSI
KAL-EL
FEAR THEORIES
POWERRIDE (80s Metal Tribute)
OVËRHEAD (Motörhead Tribute)
IRON MADE’EM (Iron Maiden Tribute)
ANTHEM (Dio Tribute)
DOROTHEA (Doro Tribute)
HEATSEEKERS (AC/DC Tribute)

Tidligere annonserte band:
FIVE FINGER DEATH PUNCH
WITHIN TEMPTATION
AVATAR
NITERAIN
THE CARBURETORS
COMMUNIC
GUARDIANS OF TIME
HOLD FAST

I tillegg blir det Norway Rock Karaoke, Rocke-DJ og mye annet.

Dette utgjør dermed komplett program til årets festival. Dagsprogram legges ut på www.norwayrocklive.no innen kort tid, med oversikt over hovedscene og til festivalens nylig omdøpte “Lemmy-Stage”.

Ammunition (Oslo)
Åge Sten Nilsen, kjent fra Wig Wam, fronter sitt nye band Ammunition, som har medlemmer fra blant andre TNT, Circus Maximus og Eclipse. Musikken er like catchy som Wig Wam, men med en røffere stil. Deres debutalbum, Shanghaied, ble utgitt i 2015. Dette blir ekte ROCK’n’ROLL!

The Dogs (Oslo)
Oslobandet THE DOGS frontes av Kristopher Schau (Cumshots, Hurra Torpedo m.fl.) Bandet er brennaktuelle i disse dager med slipp av nytt album ved navn Swamp Gospel Promises, etterfulgt av en solid norgesturné. Plata har høstet 6/6 i Panorama, 5/6 i Gaffa og 9/10 i Hissig. Sistnevnte har følgende oppsummering; «En perfekt start på det nye året. The Dogs gir nytt liv til støvete rock, og musikken deres er full av driv.» [Facebook]

El Cuero (Kristiansund/Oslo)
El Cuero spiller herlig gitardreven rock, og har bak seg en lang rekke med live konserter og fem album, hvor siste plate ble utgitt høsten 2015. Bandet kan skimte til topp plasseringer på VG-Topp 40 liste og hatt flere singler på NRK listene. Dette er et must-see-band live, for disse gutta elsker å gi folket den ultimate rock-opplevelsen. [Hjemmeside]

Flight (Oslo) METAL HAMMER NORWAY PRESENTERER
Festivalens mediapartner Metal Hammer Norway står for denne bookingen av bandet Flight. Bandet, som spiller 70-talls heavy metal, fikk denne beskrivende omtalen fra Rock & Metal Temple; «Once you hear the first song on Flight’s self-titled debut release, you feel as though you are stepping back in time to the seventies metal years. Where bands like Black Sabbath, early Judas Priest, Pentagram, Captain Beyond and a whole bunch of other groups were making some killer recordings. I think Flight put together a great debut release worth checking out if you want to hear a young band transporting the classic metal sound to the modern day.»

Sitat fra Metal Hammer Norways ansvarlige redaktør Espen Nørvåg Slapgård: «Flight tar utgangspunkt i tradisjonell hard rock og metal som Iron Maiden, Judas Priest og UFO, og får det til å låte så friskt og vitalt at man skulle tro det var de som oppfant genren. Et ypperlig eksempel på band som holder metal levende og spennende!» [Hjemmeside]

Teardrown (Kvinesdal)
Teardrown er Kvinesdals egne metallhelter, som spiller melodisk-death-prog metal. Bandet er et fyrverkeri live, og er klare for å gi Norway Rocks publikum en solid musikalsk opplevelse. Bandet startet i 2009, og har to studioalbum bak seg. [Hjemmeside]

Joe Rusi (Flekkefjord)
Herr Rusi fra Flekkefjord er ingen nybegynner i musikk verden. Rusi er nylig blitt nominert til Spellemannprisen 2015 i kategorien Blues for albumet ved Who I Am. Plata er hans debutalbum, så det er slettes ikke noen dårlig start på 2016 med nominasjon og flotte anmeldelser. [Facebook]

Kal-El (Stavanger)
Stavangerbandet har sitt opphav fra det herrens år 2012, med medlemmer med historikk fra Theatre of Tragedy, Six Eyes Lost og Desspo. Musikken kategoriseres som stoner-rock, og har etter flere liveopptredener blitt sammenlignet med ingen ringere enn Black Sabbath. [Hjemmeside]

Fear Theories (Karmøy)
Dette tøffe bandet fra Karmøy ligger ikke på latsiden når det gjelder sin lidenskap for musikk, og spesielt klassisk metal. De startet opp i 2010, og har allerede spilt på festivaler som Karmøygeddon Metal Festival og Beinkaldt, turnert både i Norge og Europa. I 2015 kom deres debutalbum, The Predator, som ble spilt inn og mixet av ikke ukjente Frode Glesnes (Einherjer). [Facebook]

PowerRide (Kristiansand) 80s Metal tribute
Tributebandet PowerRide fra Kristiansand spiller alle de gode låtene fra 80-tallet med solid utførelse. Bandet er inspirert av Iron Maiden, Black Sabbath, Metallica, Slayer, Led Zeppelin, for å nevne noen som man kan få noen godbiter fra på konserten. En ting er sikkert; her blir det høy allsangfaktor! [Facebook]

Ovërhead (Kverneland) Motörhead tribute
Legenden og sjefen Lemmy gikk bort i desember 2015 til alles store sorg. Norway Rock kan med stor stolthet si at Motörhead har spilt på festivalen to ganger. Vi er derfor veldig glade for at Ovërhead skal gi oss den perfekte mimrestunden på vår nylig omdøpte Lemmy-Stage i sommer. [Facebook]

Iron Made’em (Telemark) Iron Maiden tribute
For en kruttpakke festivalen har med dette Iron Maiden-tributebandet fra Telemark. I bandets 12-årige eksistens, har de spilt mye live, både i Norge og Skandinavia. Bandet het tidligere Moonchild, og har medlemmer fra Thunderbolt og Paganize, som også har vært på turné med tidligere Iron Maiden vokalist Paul DiAnno. Sistnevnte har for øvrig tidligere besøkt Norway Rock. [Facebook]

Anthem (Skien) Dio tribute
Bedre Dio-tributeband skal man jammen lete lenge etter, for dette bandet leverer varene sine på høyt nivå. Spillelisten er stort sett konsentrert rundt Dios solokarriere, men man får også servert låter fra Rainbow- og Black Sabbath-periodene. [Facebook]

Dorothea (Stavanger) Doro tribute
Doro fra Tyskland, som ble verdenskjent på 80-tallet, har en stor fanskare. Deriblant tributebandet Dorothea, som så dagens lys i 2012. Med vel etablerte musikere med lang fartstid, gleder man seg stort til de entrer scenen. [Facebook]

Heatseekers (Kvinesdal) AC/DC tribute
Norges råeste AC/DC-tributeband spiller igjen på Norway Rock. Heatseekers har 15 års fartstid med høyt musikalsk nivå, og har blant annet spilt på festivaler som Tons of Rock og Magic Circle i Tyskland. På konserten i Kvinesdal kan man forvente seg det beste fra både Bon Scott- og Brian Johnson-periodene. [Facebook]

Nyheter

Legendariske Megadeth til Tons of Rock

Legendariske Megadeth til Tons of Rock som melder om rekordsalg.

_a8e7RBaQDEbJCnJCssi8MMxuH05allmPrdqcru8QwY,s9RGdZ9IDtR1Fchi8PQMqNrUjV6LcgRY81bGmhCldwY

4 nye band klare
Vår adventskalender har bare én luke, men den er til gjengjeld så tradisjonell, magisk og spennende på én gang at vi føler den går alle andre kalendere en høy gang. Vi fått tak i en riktig godbit, og et av bandene som har vært aller mest etterspurt av publikum: Nemlig Megadeth. Dave Mustaine har siden sin tid i Metallica bygget sitt eget band til å bli et av verdens største thrashband, og de var sist aktuelle herover med gigasuksessen The Big 4 sammen med Metallica, Slayer og Anthrax. I 2016 er  de klare med nytt album og et ekslusivt Norgesbesøk på Fredriksten Festning 25.Juni.

I tillegg kan vi friste med tre andre nyslipp. Svenske Pain er hjertebarnet til produsent og musiker Peter Tägtgren, og godt kjent for det norske publikummet. Tägtgren er ellers kjent som mannen bak bandet Hypocrisy og nå sist samarbeidet Lindemann med Rammsteins Till Lindemann.Spellemannvinnerne Nekromantheon fra Kolbotn er Norges kanskje ledende thrashband, og kommer til oss for å vise hvorfor. Eurotrash fra flatbygdene er et annet navn å holde ører og øyne oppe for, da poppunken deres er så fengende og deilig at det er umulig å ikke la seg rive med.

Tidenes rock/metal samling i Norge
Og det går ikke upåaktet hen at Tons of Rocks lineup blir sterkere enn noensinne, og vi tør vel påstå uten særlige forbehold at fra 23. til 25. juni neste år finner man en ansamling med navn man aldri har vært i nærheten av på festivaler i Norge. Med Ozzy og Tony Iommi i spissen for Black Sabbath, en av rockens mest notoriske bad guys Nikki Sixx og hans Sixx:A.M., sjokkrockens grand old man Alice Cooper, den polske dødmetallens høye beskytter Nergal, og nå riffpresident og eksentriker Dave Mustaine på plass, vil fantastiske Fredriksten Festning være stedet legendene virkelig møtes til sommeren.

Rekordsalg
Dette gjenspeiler seg også i et helt fantastisk billettsalg som knuser alle rekorder, og vi kan fortelle at det er kun 500 torsdagsbilletter igjen på Fredriksten Festning. Hotell- og VIP-pakker er for lengst utsolgt, så publikum bør kjenne sin besøkelsestid og benytte seg av juletilbudet vårt som gjelder nå.

 

Hotellpakke – UTSOLGT

VIP-Pakke – UTSOLGT

Dagspass Torsdag: KUN 500 billetter igjen.

Festivalpass. JULETILBUD UT ÅRET TIL 2090,-  + AVGIFT.  ( Fullpris fra 2016; 2250,- + avgift)

 

Billetter kjøpes hos Billettservice HER!

 

Tons of Rock Facebook

Tons of Rock Online

 

Photos: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Blekkmetal, Bergen

BLEKKMETAL
USF Verftet, Bergen
13-14.11.2015

 

Fredag
Det er definitivt forskjell på da og nå. Blekkmetal-festivalen samler sammen et flott knippe orkestre som alle på sin måte fortsatt er aktuelle, noen er blitt betraktelig mer kjente enn andre. I gamle dager stod det gjerne en fem-seks folk og solgte kassett-demoer, det var muligens noen cd-er og vinyler i omløp også. Husker selv at jeg solgte en 10-15 demoer til folk jeg ikke kjente fra før av på Metal Night i 1994, og det var storveis. Nåtidens merchandisehandel har stort sett det meste, og alle bandene har gitt ut plater. Jeg husker hvor spennende det var hver gang det kom ut en ny plate, og hvor helvetes fett det var når det fra tid til annen var konsert. Husker også veldig godt at jeg var innom Apollon, Bergens beste platebutikk, for å høre på den første Burzum-platen. Det fikk jeg ikke lov til. Innehaver Engelen sa klart ifra om at de «som vet ka det går i» kjøper platen uhørt, dette er ikke musikk for alle. I 1993 var jeg 15 og godt over gjennomsnittet interessert i black- og death metal.

Enslaved
Enslaved

Det hører med til historien at jeg kjøpte platen, og hørte på den hjemme på rommet veldig lavt. Det var jo tross alt skumle greier dette her, og hvem vet når man eventuelt skulle bli besatt av djevelen.  Enslaved (9/10) var ett av disse tidlige bekjentskapene, først på Metal Night (i 1994?) på Verftet. De hadde akkurat sluppet Frost (tror jeg) og spilte en del sanger fra denne, den gangen åpnet «Lifandi Liv Undir Hamri» ballet. Fortsatt er dette min favorittlåt med bandet. Nåtidens konsert åpner med en enormt fet «Heimdalr» etterfulgt av «Jotunblod». Grutles vitser holder et knusktørt nivå, og materialet fordeler seg meget bra mellom «Yggdrasil»-demoen (1992), «Vikingligr Veldi» (1994) og «Frost» (1994), mens «Alfablot» er hentet fram fra «Eld» (1997). Det er ingen tvil om at låtene fortsatt har en ekstrem tyngde, både som referanse fra en svunnen tid, men også som en dokumentasjon av bandets inspirasjonskilder og udiskutable talent. Bandet var allerede da ambisiøse arrangementsmessig, og låtene har definitivt tålt tidens hoggtenner. En enormt skikkelig utført konsert med et av datidens så vel som nåtidens store trekkplastre. Det blir også plass til en premiere, nemlig instrumentalen «Norvegr» som bandet visstnok ikke har spilt live før. Personlig skulle jeg selvfølgelig svært gjerne ha hørt «Lifandi Liv Undir Hamri», men når man får «Loke», «Slaget I Skogen Bortenfor», «Fenris» og «Allfadr Odinn» som perler på en snor blir det vanskelig, selv for meg, å hente fram min indre grinebiter.

Aeternus
Aeternus

Et annet band som fortsatt holder på er Aeternus (7/10). Medlemmer har kommet og gått. Tidligere bassist Nicola bodde nede i gaten for meg i gamle dager. For oss i gaten var hun og Janto (Hades) ekstremt tøffe. Det var også vokalist Ares som titt og ofte var å se på Laksevåg. Ares har holdt bandet gående siden debut-demoen i 1992 fram til nå, og bandet holder dødsmetallen sin svært ekte. Det framføres låter fra demodagene og fram til «Shadows Of Old» (hvis ikke jeg tar helt feil). «There’s No Wine like the Blood’s Crimson» fra «…And So The Night Became» (1998) gjør seg fortsatt bra. Gitarist Spectre, trommis Phobos og bassist Frode Kilvik (Krakow) støtter svært godt opp over og under Ares’ meget gode vokal. Gutturalt og brutalt.

Gehenna
Gehenna

Gehenna (8/10) holder også fortsatt koken, og åpningen med «The Shivering Voice of the Ghost» etterfulgt av «Morningstar» er urfet. «Ad Arma Ad Arma» (fra «Malice») og «Death To Them All» (fra «WW») gjør seg også veldig godt. Fra å være et ganske melodiøst, mørkt og mystisk fengende band har de med tiden blitt et ganske så brutalt band som ikke nødvendigvis kom til Bergen for å underholde, de kom for å fortelle oss om død, pest og Satan. Fundamental misantropi og ingen antydning til livsglede. Dette er vel det nærmeste vi kommer nittitalls-følelsen på Verftet denne helgen om vi ser vekk fra trommeslager Dirge Reps sammensatte band dagen etter.

Hades Almighty
Hades Almighty

Hades Almighty (8/10) imponerte faktisk, for første gang på lenge. Frontet av bandets nye vokalist Ask Ty, kjent som Kampfars trommis, var det en helt ny energi tilstede i bandets til tider noe baktunge musikalske uttrykk. Det var rett og slett et nytt band på scenen. Friske og høye spark fra main man Jørn Inge Tunsberg, showmanship også fra bandets ferske bassist R.I.P Meister, og som antydet, en formidabel tilstedeværelse på scenen fra den ferske vokalist, som kunne by på en kraftig stemme og full troverdighet i kraft av utstråling og energi. Det nye materialet fra «Pyre Era, Black!», bandets ferske EP, tyder også på at bandet må følges tettere i fremtiden.

Gaahls Wyrd
Gaahls Wyrd

Gaahls Wyrd (8/10) var det knyttet mye spenning til. Det nye bandet skulle presentere Gaahls forankring i sjangeren, men også hans variasjon. Konserten startet litt statisk med et ganske stillestående band, og et utvalg Trelldom-låter. Utover i konserten glir det hele, via God Seed, over i et fokus på gammelt Gorgoroth-materiale. I løpet av settet vanker det også en gjesteopptreden fra Gaahl sine eks-kollegaer i Wardruna, Kvitrafn og Lindy Fay Hella. Summa summarum ble det en konsert som trygt introduserte og etablerte Gaahls nye band ved hjelp av gammelt materiale. Ingen går vel heller misfornøyd hjem etter å ha fått «Carving A Giant», «Sign Of An Open Eye», «Exit – Through Carved Stones» og «Wound Upon Wound» på rekke og rad.
Lørdag

The CLASP Ritual (6/10)
The CLASP Ritual (6/10)

Skarve fire minutter før The CLASP Ritual (6/10) skal starte inne på Verftet, kan en observere Dirge Rep, mannen nevnt som initiativtaker og organisator av ritualet, løpe nedover bakken utenfor, slepende på en trillekoffert. Således lå det i kortene at starttidspunktet for den kommende konsert og åpningen av festivalens musikkdel denne andre dagen ville bli noe forskjøvet. Ganske riktig var bandet på scenen noe senere enn forespeilet i programmet, men gjestevokalist Devilish’ (Cult of Fire) hatt gjør en tilgivelse såre enkelt. Her snakker vi isseklede som går Papa Emeritus i Ghost en høy gang. Første del av settet er viet to covere av Master’s Hammer, deretter kommer Gaahl på scenen, hvor allerede Skagg er på plass som en del av backingbandet, også bestående av ikke ukjente Iscariah, Thurzur, og allerede nevnte Dirge Rep, alle sammen figurer godt kjent fra diverse store norske band. Med Gaahl og Skagg på scenen, hva er vel ikke mer passende enn en fremføring av Gaahlskaggs «I Am Sin»? En lar seg ikke helt overbevise av Gaahls vokale fremføring, men så er lyrikken og låten noe som hører til langt tilbake i tid, så patos kan ikke nødvendigvis forventes på samme ungdommelige måte nå som den gang. People change. Taakes egen Hoest kommer så kappekledd på scenen og tar unna to Burzum-coverlåter, før Skagg gjør vokal på litt finsk gammelskole-Beherit. Ja, foruten Deathcult-materialet er hele konserten en hyllest til flere av bandene som dro det hele i gang på global basis, litt slik Blekkmetal i seg selv er en hyllest til den tidlige norske scenen. Det er bare synd at hyllesten mest tar skade av forferdelig lyd og til tider lett skranglete fremføring – fordi om det egentlig kan sies å være autentisk i forhold til enkelte av de utvalgte coverlåtene.

Old Funeral
Old Funeral

Old Funeral (7/10) har ikke stått på en scene som dette på tjueseks år ifølge det som blir sagt fra scenen, og skal en tolke utsagn fra blant andre Abbath, så var det like greit. Imidlertid er det i form av en slags dannelsesreise i den tidlige scenen interessant å få med seg bandets death metal-inspirerte uttrykk, fordi om materialet jo tidvis bærer preg av ungdommelig uklarhet. Bandet er dog etablerte rockere i 2015, og selve fremføringen og dialogen mellom låtene er showmanship slik det skal være. Men som antydet, det blir aller mest for nostalgikere og historieinteresserte.

Helheim
Helheim

En av platene som tidlig ble kvernet ut av Pyttens studio i Grieghallen var Helheims (8/10) Jormundgand. Tross at bandets to vokalister neppe klarer å emulere platens falsettskrik, var resten av konsertens gjennomgang av albumet i sin helhet en solid gjerning. Bandet var som alltid profesjonelle i fremføringen, og materialet gjør seg veldig bra med et bunnsolid lyduttrykk. Ikke minst er det som vanlig en fryd å følge med på bandets leadgitarist og bandets trommis, og de små detaljene de står for. I bakkant av bandet var det full videoproduksjon gjennom hele settet. Som en bonus serveres publikum helt til slutt «Dualitet og Ulver», hvor Hoest fra Taake selvfølgelig stiller opp og tar regi på samme del som på plate og video til samme låt. Helt til slutt kroner Helheim verket med en hyllest til Bathory gjennom en framføring av «Home Of Once Brave». Med den avslutter Helheim konserten sin med publikums fulle oppmerksomhet.

Kampfar
Kampfar

Kampfar (9/10) har denne oppmerksomheten med seg helt fra første tone. De fremførte et sett bestående av utelukkende gammelt materiale, som jo er noe ironisk med tanke på at bandets nye plate «Profan» vel ble sluppet samme helg. Konserten blir folketonetung, som nær sagt er en selvfølge siden bandets tidligste materiale er i fokus. Sikkert som alltid, får vi servert gamle perler som «Valdogg», «Hymne», «Norse» og «Troll, Død, og Trolldom», men også en litt nyere låt i «Lyktemenn», og en gammel Mock-låt – bandet som ble til Kampfar. Dolk og gjengen strålte på scenen, og det er egentlig ikke så mye annet å si enn at bandet er et sikkert kort i livesammenheng.

Taake
Taake

Siste band ut på den første og siste Blekkmetal-festivalen var Bergens stolthet, Taake (8/10). Ikledd skjorte med anti-islamsk symbolikk, ledet Hoest oss gjennom en kavalkade bestående av nytt så vel som gammelt materiale. Blant annet de tre første låtene på «Hordalands Doedskvad», for anledningen dedikert til Blekkmetals mentor Jannicke Wiese-Hansen. «Myr» ble viet litt tid, det fikk også «Hennes Kalde Skamlepper». Denne førte med seg full posering fra bandets gitarister, tydelig ivrige av ideen om kjølige skamben. Taake er alltid en fryd live, ironisk nok, og bare det å høre Hoest endre sine egne tekster med vitende og vilje gir konsertene det lille ekstra. “Gjennom fitten, og inn i ræven” finner du ikke i den originale teksten til «Doedskvad 1», for å si det slik.

 

Tekst: Pål Ferstad-Løland, Pål Lystrup.

Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Krater 2015, Oslo

Krater 2015
Pokalen, Oslo
13-14.11.2015

Fredag
Denne helga ble Krater arrangert for andre gang. I motsetning til i fjor foregikk alt sammen nede i første etasje på Pokalen i år, og ikke oppe på Vulkan. Kanskje ikke så rart når man ser på hvilken profil årets festival har lagt seg på – bandene på plakaten er rimelig underground, men det er selvsagt ikke til hinder for fete konsertopplevelser av høy kvalitet. Snarere tvert imot, og jeg finner få grunner til å være gnien på poenggivningen.

Nachash
Nachash

Nykommeren Nachash (8/10) har fått æren av å åpne ballet, og leverer en konsert som gir flere enn meg bakoversveis. Det er tydelig at mange av festivalgjengerne har sett frem mot bandets livedebut ettersom en del folk allerede har funnet veien til Pokalen selv om det er tidlig konsertstart. Nachash spiller black metal, men de er mer beslektet med band som for eksempel Master’s Hammer enn tradisjonell norsk black metal. Riffene er mer thrasha, og låter innmari breiale live. Med bare en EP i bagasjen, Conjuring the Red Death Eclipse, består liverepertoaret for det meste av denne, men vi får også høre to nye låter. Det riffes, synges, og ikke minst trommes som besatt, og en skulle virkelig ikke tro at dette var første gang Nachash står på en scene. I motsetning til mange andre nye black metal-band er det forfriskende å se et nedstrippet band uten sminke, røkelse, hetter, blod og annen staffasje. Overraskende kul konsert, og et band verdt å holde øye med fremover.

Audiopain
Audiopain

Bandet tidligere kjent som Hæ?, det vil si Audiopain (7,5/10), er neste band ut denne fredagskvelden. De har holdt det gående siden midten av nittitallet, og spiller fortsatt kompromissløs thrash metal i et rasende tempo. Vokalist og gitarist Sverre Dæhli har tidenes Lemmy-føring på mikrofonstativet – at det i det hele tatt går an å synge med halsen i den stillingen er rimelig imponerende. Det er fullt øs allerede fra første låt, og det raske tempoet og energien beholdes gjennom hele konserten. Dæhli annonserer fra scenen at det i år er tretten år siden EPen Revel In Desecration kom ut, og det markeres ved at de spiller to låter derfra. Jeg har aldri tatt helt av på Audiopain i albumformat, men live gjør de en god figur og det låter rimelig kult uten at det tar helt av for min del.

Nekromantheon
Nekromantheon

Bare et par dager før festivalen skulle gå av stabelen, så måtte svenskene I Nightmare City seg nødt til å avlyse opptredenen sin på Krater av familiære årsaker. Nekromantheon (8/10) steppet inn som erstattere, og trommeslager Christian «Kick» Holm ble dermed nødt til å spille to konserter på rad ettersom han spiller trommer i Audiopain også. Det så ikke ut til å være et problem, for Nekromantheon leverer en energisk og aggressiv konsert – til publikums store fornøyelse. Sindre Solem vitser med at «Vi er Nightmare City fra Sverige» og skryter av Nachashs scenedebut tidligere på kvelden som han synes var «jævlig, jævlig fett». Det har Solem rett i, men det samme kan man si om Nekromantheons konsert. I løpet av settet er vi innom Metal Vendetta fra Speed n’ Spikes Vol. III, Devolutionary Storms fra Divinity of Death og Rise, Vulcan Spectre, tittelsporet på deres seneste fullengder, før det utbringes en skål for nylig avdøde Phil «Philthy Animal» Taylor og låta Divinity of Death spilles til ære for ham. En knall konsert avsluttes med Twelve Depths of Hades – og Nekromantheon viste seg som en god erstatter for Nightmare City.

Black Magic
Black Magic

Etter den altfor korte konserten på Til Dovre Faller (R.I.P.) tidligere i høst, var spenningen stor før Black Magic (7,5/10) skulle gjøre det som antageligvis ble deres siste konsert – dessverre. De åpner med rolige låter med et 70-talls bluesaktig preg som for meg er ukjent, og som jeg har forstått er uutgitte låter. Jeg er ikke alene om det, resten av publikum er også rimelig stillestående og venter sannsynligvis på det samme som meg: Låter fra eminente Wizard’s Spell, en av de beste heavy metal-utgivelsene fra Norge. Det tar seg litt opp når de covrer Quartz – Satan’s Serenade, men det tar ikke av før Death Milita som for anledningen er slått sammen med Thunder of the Undead. Vokalen til Jon gir meg frysninger og bandet låter veldig, veldig bra, men det er synd at Black Magic velger å spille få låter fra nevnte Wizard’s Spell. De avslutter med en kul cover av Saxon-Princess of the Night, men det blir bare et lite plaster på såret. Det er vanskelig å gi poeng på gigen, for konserten og utførelsen var absolutt bra, men skuffelsen er der likevel. Det er vel først og fremst forventningene mine som ikke ble innfridd, og når Black Magic har vanvittig bra materiale på samvittigheten føles det unødvendig å skulle fylle deler av settet med coverlåter.

 

The Ruins of Beverast
The Ruins of Beverast

(8/10) er ikke akkurat det bandet som har rent ned konsertlokaler over hele verden, og det er andre gangen de spiller i Norge. Første gangen var på Beyond the Gates i fjor, og konserten der bar preg av grøtete lyd som bidro til at opplevelsen ikke ble fullt så bra som den kunne vært. The Ruins of Beverast spiller atmosfærisk black metal med innslag av doom, og låter riktig så mørkt og godt som siste band ut på første dagen av årets Krater. Riffene og den messende vokalen er hypnotiserende, og det er en massiv konsert tyskerne gir oss her. Lyden har gjennomgående vært bra hele kvelden, all ære til lydteknikerne, og etter å ha kastet et raskt blikk bort på miksebordet er det tydelig at det ikke er en lett jobb å skru lyd på et band som The Ruins of Beverast der det til enhver tid skjer mye i lydbildet – det så ut som lydteknikeren hadde hendene fulle. Settet blir godt mottatt av publikum, og det er tidvis høy headbanging-faktor i de fremste rekkene. Uten å ha særlig god kjennskap til bandets diskografi, får jeg med meg at midtveis i settet spilles Between Bronze Walls fra debutalbumet Unlock the Shrine, med sin seige, lange intro som etterfølges av episk, melodiøs riffing. Vi får også The Clockhand’s Groaning Circles fra samme utgivelse, noe publikum definitivt setter pris på. Settet er ganske langt, og etter hvert begynner det å bli litt glissent foran scenen. Golvet på Pokalen er ubarmhjertig hardt å stå på en hel kveld, men den harde kjernen av fans holder likevel ut til siste konsert er slutt.

Khthoniik Cerviiks
Khthoniik Cerviiks

Lørdag
Black/death metal-bandet med et navn som gir deg henvisning til logoped når du forsøker å uttale det, Khthoniik Cerviiks (3/10), virker ikke spesielt komfortable der de står på Pokalen-scenen klokka halv åtte. Fremføringen virker urutinert, og i sine verste stunder minner bandet mer om et satireprosjekt enn et seriøst band. Stemningen ute blant publikum er også rimelig fattet. Tyskerne beveger seg så smått inn på scenekameratenes Nocturnus’ enemerker med sitt futuristiske sound og tekstunivers, uten å være på samme lengde- og breddegrad når det gjelder kvalitet. I ærlighetens navn skal det sies at konserten tar seg opp utover i settet, men helhetsinntrykket er ikke noe å sprette rieslingen for. Danke schön, takk og farvel.

Maim_0072

Svenske Maim (6/10) er like langt unna å finne opp kruttet på nytt som Gunde Svan er å vinne et nytt OL-gull, men stier opptråkket av band som Entombed og Dismember må gjerne vandres av flere. Vi snakker om death metal der lynende soloer avveksles av groovy doom-riff. Maim får en betraktelig bedre mottakelse enn Khthoniik Cerviiks, og det musikalske trøkket er også i en annen liga. Bandet lar instrumentene ta seg av snakkingen, og gjør få forsøk på å kommunisere med publikum mellom låtene. Det er synd, man tar seg selv i å tenke at Maim hadde gjort seg med en breial frontfigur som gikk rett i strupen på publikum. I tillegg får vi i overkant mange gjespepartier og tendenser til jam, og det kan selvsagt ikke passere ustraffet.

Mindless Sinner
Mindless Sinner

Svenskene i Mindless Sinner (8,5/10) åpner konserten med at vokalist Christer Göransson dediserer første låt til de omkomne under terrorangrepet i Paris natt til lørdag. Låta er passende nok We Go Together fra Turn On The Power, og teksten i låta gjør et sterkere inntrykk enn normalt når man tar i betraktning det som har skjedd: «The people and the music // We are living and dying for the music» og «We go together // And it should be forever». De følger opp med I’m Gonna (Have Some Fun) fra samme utgivelse, og det er tydelig at dette er låter publikum kan – det headbanges heftig på første rad og folk synger med. Det er heller ikke så rart, for Mindless Sinner er virkelig i storform. Göransson har fortsatt stemmeprakten i behold, og synger rett og slett skikkelig bra konserten igjennom. Både han og resten av bandet utviser i tillegg en spilleglede det er vanskelig å ikke la seg påvirke av. Mindless Sinner har ikke gitt ut noe siden 1986, men har nå kommet med en ny utgivelse, The New Messiah, som det blir spilt tre låter fra. De nye låtene høres lovende ut, særlig Where Worlds Collide, men de gamle er likevel eldst, og jeg storkoser meg gjennom låter som Broken Freedom, Screaming for Mercy (dedisert til Phil «Philthy Animal» Taylor), Here She Comes Again og Master of Evil som avslutter settet.

Midnight
Midnight

Festivalens nest siste band er det amerikanske bandet Midnight (8,5/10), som høres ut som en god blanding av Venom og Motörhead. Det er rølpete, aggressivt og innmari fett. En av de første låtene er Evil Like a Knife fra No Mercy for Mayhem, og herfra og ut går det i et spenna renn. Vokalist Athenar og livegitarist Commandor Vanik er flere ganger oppe på gjerdet som skiller publikum fra scenen, og det er spredte tilløp til crowd surfing fra publikums side – noe som sjelden er en suksess, og heller ikke denne gangen. Midnight pløyer gjennom låter som Satanic Royalty, Lust Filth and Sleaze før det er klart for nok en hyllest til Phil Taylor denne kvelden: En cover av Motörhead- No Class med Hades fra Omega på gjestevokal.  Det er omtrent ikke tid til å puste mellom låtene, og rett etter coveren er det klart for min favorittlåt av Midnight, nemlig You Can’t Stop Steel fra Satanic Royalty. Det rundes av med Endless Slut og Sadist Sodomystic Seducer og avslutter med at bandet er over gjerdet, klatrer langs veggen og stanger hodet i høyttaleren. Passe rock’n’roll!

Nocturnus
Nocturnus

(8/10) var utvilsomt det bandet de fleste hadde kommet for å se, og selv om bandet ikke er spesielt kjente utenfor en engere krets av death metal-connoisseurer lå det store forventninger i lufta da Mike Browning og gutta inntok scenen og gjorde seg klare til sin første konsert i Norge noensinne. Nocturnus går rett på sak, og åpner med Lake of Fire fra kultskiva «The Key». Det er stramt, proft og durabelig trøkk. Amerikanere skal ha for det, de skjønner at en sceneopptreden består av mer enn å bare fremføre låtene sine uten mer om og men. Browning informerer et begeistret publikum om at bandet skal spille hele «The Key», som vel er nøyaktig det 99% av alle fremmøtte ønsker å høre. Med fem tettbygde karer i fullt øs på scena og suveren lyd fra PA-en stemmer det meste under denne konserten. Etter Empire of the Sands er det klart for ekstranummer, og her får vi uortodokst nok Undead Journey, som er bonussporet på CD-versjonen av «The Key». Om dette er noe skuffende gjør Mike Browning bot på skaden da han annonserer at bandet skal spille et par Morbid Angel-låter, og da naturlig nok fra «Abominations of Desolation», det første albumet Morbid Angel spilte inn, men ikke ga ut før i 1991. Demon Seed og Angel of Disease blir møtt med stor entusiasme fra salen, men helt av tar det ikke før kveldens aller siste låt – selveste Chapel of Ghouls! Spesielt kulere avslutning av en konsertkveld skal det godt gjøres å få til.

 

Tekst: Mari Thune, Sigurd Thune

Foto: Pål Bellis

 

Nyheter

FESTIVALHELG I ØST OG VEST

De av oss med en svartere garderobe enn folk flest går en spennende helg i møte. Både i Oslo og Bergen arrangeres det festival, så du kan trygt utsette tommeltvinninga og veggstirringa ytterligere en helg.

Krater_header_15

KRATER 2015, Oslo
Kraterfestivalen så nattens spede månelys for første gang i fjor, og tar også i år sikte på å presentere forholdsvise smale band for metal-publikummet i Oslo. Festivalen arrangeres førstkommende helg på Vulkan Arena, nærmere bestemt på lillescena Pokalen. Bak festivalen står stødige folk som Morten Thøring (Til Dovre Faller-festivalen), Andreas Tylden (Altaar/One Tail, One Tail One Head) og Sindre Solem (Kniven Bar/Obliteration/Nekromantheon), og blant høydepunktene på programmet finner vi det eminente og livsfarlige livebandet Midnight (USA), det gjenoppstandne norske bandet Black Magic og selveste sukkerbiten i pølsa – sci-fi-death-metalens skapere, amerikanske Nocturnus med Mike Browning i spissen!

Fredag
NACHASH – 19:30
NIGHTMARE CITY – 20:15
AUDIOPAIN – 21:00
BLACK MAGIC – 22:00
THE RUINS OF BEVERAST – 23:15

Lørdag
KHTONIK CERVIIKS – 19:30
MAIM – 20:30
MINDLESS SINNER – 21:30
MIDNIGHT – 22:30
NOCTURNUS – 23:30

Billetter: http://www.billettservice.no/artist/krater-2015-tickets/948973
Mer info her: http://vulkanarena.no/shows/202-KRATER-2015

 

Skjermbilde 2015-11-12 kl. 19.37.02
BLEKKMETAL, Bergen
Mens fokuset på Krater utelukkende befinner seg på musikken, går BlekkMetal-festivalen på USF Verftet i Bergen nye veier. Dette er en engangsforeteelse, festivalen arrangeres altså kun i år, og som navnet muligens antyder finner man her tatovører så vel som metal-band. Festivalen er en hyllest til den norske black metal-scenen på tidlig nittitall, og blant nasjonale og internasjonale tatovører, filmvisninger, en kunstutstilling av Gaahl og liveintervjuer fra scenekanten har jaggu bergenserne funnet plass til band også! Vi snakker heller ikke om hvilke som helst bakgårdsband. Enslaved headliner fredagen, mens ingen ringere enn Old Funeral er blant bandene som spiller på Verftet på lørdagen.

Fredag
Enslaved, Aeternus, Gehenna, Hades Almighty og Gaahls Wyrd

Lørdag
Old Funeral, Helheim, Kampfar,Taake og The C.L.A.S.P. Ritual /Dirge Rep (Et tribute-band bestående av Dirge Rep, Skagg, Gaahl med gjester)

Billetter: https://blekkmetal.ticketco.no/blekkmetal?locale=en
Mer info her: http://www.blekkmetal.com