Stikkordarkiv: festival

Intervju med Tons of Rock-aktuelle Me And That Man

Mørkemenn på nye veier

I fjor sto Ikonet Adam ”Nergal” Darski på Tons of Rock-scenen med Behemoth, som ubestridt frontmann i et av verdens største black metal band. Til sommeren er festivalen et av få stoppesteder som får oppleve den profilerte metal-artisten som blues-musiker.

Me_and_That_Man

– Norge har alltid vært noe spesielt for meg. Jeg har mange venner her og det var her mye av bakgrunnen for den musikken jeg har drevet med startet. Når noen foreslår en greie jeg synes er kul, er det ikke nei i min munn. Noe som var tilfelle da en av Tons of Rock-sjefene spurte om jeg ville spille på intimscenen på toppen av festningen.

Polske Adam ”Nergal” Darski har i løpet av de siste 20 årene gjort Behemoth til et av klodens største black metal-band. Men den hardtarbeidende og søkende musikeren lar det ikke være med det. I februar lanseres hans nye band Me And That Man. Metal-fansen kan fort få seg en overraskelse når de hører resultatet. Prosjektet har nemlig begge beina plantet i den gamle blues-tradisjonen.

– Jeg har alltid interessert meg for mye forskjellig musikk. Dette er noe jeg har gått og brygget på lenge og det har blitt en greie jeg bare må få ut av systemet. Det har absolutt ingenting til felles med det jeg driver med i Behemoth om man ser bort fra at all rock og metal på sett og vis har sine røtter i bluesen da.

Men at noen skal rynke på nesen er han ikke bekymret for.

– Vet du hva, jeg har på sett og vis oppdratt mitt eget publikum. Jeg har alltid hatt mange forskjellige prosjekter gående. Om det er man snakker om hobby eller en forretning, så er det viktigste at man er tro mot seg selv, og det er ingenting motsetning i noe av det jeg driver med.

I 2011 figurerte Darski som mentor i den polske utgaven av ”The Voice”, noe som falt mange av landets religiøse tungt for brystet. De siste årene har han blant annet åpnet flere barbersalonger og en nattklubb i hjemlandet.

– Jeg startet tross alt en barbersjappe og ikke en blomsterbutikk, ler han. Det er jo ganske mandig. Og ”The Voice” handler jo om å komme seg ut og stå på en scene. En av artistene mine sang Iron Maidens ”Run to the Hills” og hun var i syvende måned. Hvor kult er ikke det?

Me_and_That_Man_logo

Me and that Man er resultatet av samarbeidet med eksilbriten, John Porter. En eldre blues-musiker som de siste 30 årene har bodd i Polen og har lang fartstid i sjangeren. Skal man tro Nergal hadde de aldri møtt hverandre før ideen kom på bordet.

– Jeg ringte han og introduserte meg og fortalte han hva jeg hadde i tankene, og om vi ikke skulle ta en middag og en prat. Og det var det. John er en fantastisk musiker og har ingen metal-referanser i det hele tatt. Det er derfor vi har forsøkt å styre unna de tradisjonelle metal-kanalene. Vi ville gjøre dette på sjangerens egne premisser. Så gjenstår det å se om folk liker det eller ikke. Plata er spilt inn, resten er utenfor vår kontroll.

Behemoth er kjent for spektakulære sceneshow med mye staffasje og høyt tempo, når Nergal trår ut på den intime festningsscenen på Tons of Rock er situasjonen noe ganske annet. Skremmer det deg å kaste bort det trygge rammeverket og den store produksjonen man kan gjemme seg bak med moderbandet?

– Det blir ikke mer nakent enn dette, så det er klart det blir en utfordring. Jeg brukte lang tid på å finne min egen stemme oppi det hele. Men det er jo slik man lærer og utvikler seg. Det blir et enkelt oppsett, men vi kan love at det blir mørkt og stemningsfullt.

Kan Me and that Man bli en stor greie for deg?

– Vel, Behemoth vil alltid være min hovedprioritet. Vi kommer til å gjøre konserter både i USA, Europa og Polen. Vi får se – dette var noe jeg hadde et behov for å gjøre. Det kan ta fyr, men det kan også støve ned, men jeg stresser ikke med det. Plata er ferdig og det er det som betyr noe. Jeg er allerede en vinner og kan dø lykkelig, smiler han fornøyd.

Me and That Man:  Hjemmeside  |  Facebook  |  Instagram

Me and That Man spiller på Tons of Rock 23. juni.

 

 

Tons of Rock:  Hjemmeside  |  Facebook  |  Billetter

 

14 nye band til Tons of Rock 2017!

Massivt slipp fra Tons of Rock!

Metal-kongene Slayer, publikumsfavorittene Five Finger Death Punch, de svenske legendene i Entombed AD og et eksklusivt norgesbesøk med multikunstneren og horror-rockeren Rob Zombie er alle bekreftet til Tons of Rock. Sammen topper de dagens massive førjulsslipp av totalt 14 artister til sommerens festival i Halden 22. -24. Juni.

Slayer

“Av og til kommer julekvelden på forskudd med en skikkelig gavepakke. Og slik føltes det når Slayer takket ja til å spille på Tons of Rock. For min del startet det hele med albumet “Show No Mercy”. Et mesterverk som satte dype spor i en ung sognings oppvekst. Katalogen til Slayer er så tullete bra, at det blir meningsløst å kun løfte frem en favoritt. Nå teller jeg bare dager til de skal filleriste Fredriksten Festning” sier bookingsjef Jarle Kvåle.

I selskap med storheter som Metallica, Megadeth og nettopp Anthrax var Slayer med på å forme trashmetal-sjangeren fra starten av åttitallet, og bandet har levert klassiske album som «Reign in Blood«, «South of Heaven» og «Seasons In The Abyss» for å nevne noen. Få band har holdt seg like aktuelle som Slayer.

Five Finger Death Punch

Amerikanerne i Five Finger Death Punch har de seneste årene etablerte seg som et av verdens absolutt største metal band. Sommeren 2017 er de også klare for en av norges største festivaler og rockearenaer, Fredriksten Festning i Halden. Five Finger Death Punch er forøvrig det bandet som har vært mest etterspurt av Tons Of Rock-publikummet. Bandet fra Las Vegas albumdebuterte tilbake i 2007 med «The Way of the Fist«, og har siden vokst seg større og større for hver utgivelse. I løpet av 2013 ga de ut to studioalbum, «The Wrong Side of Heaven and the Righteous Side of Hell» volum 1 og 2. Begge debuterte på 2. plass på Billboard! Videoen til låta «Wrong Side Of Heaven» har mer enn 100 millioner visninger på Youtube.

2017-programmet begynner å falle på plass, og FOR en festival det skal bli! Ikonene Slayer, Five Finger Death punch, et av verdens absolutt største metal band per i dag, og det bandet som definitivt flest publikummere har ønsket seg til Tons of Rock. Giganten Rob Zombie og Blink-182 for FØRSTE gang til Norge. Unike show med Sabaton og Emperor og godbiter som Satyricon, Candlemass, Rotting Christ, Spidergawd, Myrkur og Black Magic for å nevne noen. Nå kan bare 2017 komme!” – Bookingsjef Jarle Kvåle.

Rob Zombie

Festivalen for de eksklusive opplevelser
Det er første gang multikunstneren Rob Zombie opptrer i Norge når han torsdag 22. Juni spiller på Tons of Rock. En av rockens definitivt tøffeste personligheter tar med seg et vanvittig sceneshow preget av horror, skrekk og splatter.

Tidligere i vinter ble det også klart at bandet Blink-182 fra California vil gjøre sin første konsert i Norge noensinne på Fredriksten festning. Om det er festivalen eller arenaen som tiltrekker seg storhetene er ikke kjent, men hvorfor svenske Sabaton returnerer for en eksklusiv konsert er ikke tilfeldig.

– I 2012 lagde vi et album dedikert til svensk historie. Vi oppkalte det etter en av de mest ikoniske kongene som har sittet på tronen i landet vårt, Karl XII, mer kjent som Carolus Rex (…). I 2017 returnerer Carolus Rex til den legendariske festningen for en unik kveld når vi i Sabaton fremfører albumet dedikert til ”The rise and fall” for det svenske riket! Se Carolus reise seg! – Pär Sundström (Sabaton).

Dagens programnyheter: Slayer, Five Finger Death Punch, Rob Zombie, Entombed AD, Rotting Christ, Myrkur, Delain, Valentourettes, Anekdoten, Virus, Deathhammer, Black Magic, Dreamarcher og Sibiir.

Tons of Rock 2017 arrangeres 22. til 24. juni på Fredriksten Festning i Halden.
Bekreftede artister til festivalen er:

SLAYER, FIVE FINGER DEATH PUNCH, BLINK-182, ROB ZOMBIE, SABATON, EMPEROR, SATYRICON, AIRBOURNE, CANDLEMASS, ENTOMBED A.D., SODOM, ROTTING CHRIST, AVATAR, AMARANTHE, MYRKUR, DELAIN, ANEKDOTEN, HONNINGBARNA, SPIDERGAWD, TAAKE, VALENTOURETTES, DRACULA, AIMING FOR ENRIKE, VIRUS, DEATHHAMMER, BLACK MAGIC, DREAMARCHER og SIBIIR.

 

Kjøp billetter HER.

Tons of Rock hjemmeside  |  Tons of Rock Facebook  |  Facebook-event

 

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

Se vår dekning av Tons of Rock 2016:  Dag 1  |  Dag 2  |  Dag 3

 

tons_desember2016

 

Norway Rock annonserer første runde med band

Europe

Etter årets oppstandelse etter fem års pause har Norway Rock Festival nå endelig sluppet sitt første knippe med band. På topp finner vi svenske Europe, som gjorde god figur på årets Tons of Rock, Seigmen og den tyske metalldronningen Doro Pesch som feirer 30-års jubileum for Triumph & Agony-albumet, skiva som avsluttet Warlock-eraen før hun gikk ut som soloartist. Øyesletta blir ett av fire steder hun gjør liveopptreden det kommende året, så her snakker vi eksklusiv vare.

De siste års store gjennombrudd tilhører Kvelertak, de gjør reprise på sin 2011-opptreden på neste års festival, sammen med et par andre solide navn med en Norway Rock-historie bak seg – Pagan’s Mind og Audrey Horne, som begge gjestet festivalen i 2008. Stavanger-bandene Sublime Eyes og Convincing Clearity runder av første annonsering, som dermed allerede har etablert en god bredde i band og stilarter til sin 2017-utgave.

Festivalen melder om stor billettinteresse, selv før dagens annonsering – for å sikre deg plass på neste sommers event finner du billetter HER.

 

norway-rock_2017_forste_slipp

Facebook-event

 

Sólstafir og Oranssi Pazuzu til Midgardsblot!

midgardsblot-2016-banner


Islandske Solstafir og finske Oranssi Pazuzu er klare for MIDGARDSBLOT FESTIVALEN 2017!

Etter fjorårets braksuksess er det klart for den tredje utgaven av MIDGARDSBLOT Festivalen ved viking gravhaugene i Borreparken, Horten. En tre dagers utendørsfestival fra 17.-19 august, med metal, folkemusikk, vikinglandsby, familie aktiviteter, ølfestival og seminarer. I fjor strømmet det folk til fra hele verden og både festivalpass og campen var utsolgt uka før portene åpnet.

solstafir-2016-2-falk-hagen_bernshausen

SÓLSTAFIR:
Islandske Sólstafir er i en klasse for seg. Med deres unike blanding av klassisk hard rock, vakre melodier, psykedeliske undertoner maler de et melodiøst landskap like variert som lava øya Island selv. Deres siste album «Ótta» fra 2014 ble en favoritt hos anmeldere over hele verden og skaffet bandet et internasjonalt gjennombrudd, noe om har resultert i at Sólstafir har turnert mer eller mindre non-stop de siste to årene. Bandet slapp nylig video til låta «Dagmál» som kan sees som en avslutning av «Ótta» eraen og bandet er nå i full gang med et nytt album. Sólstafirs islandske melankolske folketoner og atmosfæriske hard rock treffer rett i hjertet og det borger for en helt unik konsertopplevelse du sent vil glemme når bandet entrer Midgardsblot scene ved Gildehallen neste år!

Oranssi Pazuzu

ORANSSI PAZUZU:
Finske Oranssi Pazuzu’s miks av psykedelisk rock, black – og progressive metal har resultert i fire album og lovprising av et samlet internasjonalt kritikerkorps. Bandet ble dannet i 2007 og tok navnet Oranssi, finsk for oransje, og Pazuzu, som er en av de mektigste demonene i Babylonsk mytologi. Fjerde albumet «Värähtelijä» som ble sluppet i februar i år skaffet bandet spillejobber på noen av Europa’s beste festivaler. Oranssi Pazuzu opplever nå en enorm internasjonal interesse og vi er veldig stolte av at de har valgt å spille på Midgardsblot neste år!
Sammen med en allerede sterk line-up bestående av Norges black metal ikon Gaahls Wyrd, svensk death metals pioneerer og vikinghøvdinger Unleashed, Norges legendariske Black Thrash band Aura Noir, Vikingtroppen Folket Bortafor Nordavinden, Tengger Cavalry med sin Mongolske beinharde Nomade metal og svenskenes svar på Wardruna; selveste Forndom kan årets Midgardsblot by på en god blanding av norrøne folketoner og ekstrem metal, akkurat slik vi liker det!

Mer informasjon om årets artister finnes her: http://www.midgardsblot.no/en/artists.php

Enorm interesse for festivalen som allerede har solgt over 400 festivalpass!

Midgardsblot solgte godt over 400 early bird festivalpass før festivalen rakk å slippe et eneste band eller seminar. «Ja dette er over all forventing» sier Festivalsjef Runa Strindin «Vi opplevde allerede en enorm interesse i fjor og den ser bare ut til å vokse. Dessuten har Midgardsblot allerede blitt et kultfenomen ute i verden og utlendingene strømmer til Borreparken for å få med seg ekte norsk viking kultur på historisk grunn».

Midgardsblot kan by på et helt unikt festivalområde. I Borre parken levde noen av Norges mektigste vikinger og parken har vært et hovedsete i jernalder og vikingtid. Parken har i dag en gjenreist vikinghall, Gildehallen, og flere store vikinggraver, i tillegg til Midgard Historiske Senter. Festivalområdet vil være i og rundt Gildehallen med en stor utendørsscene, handlegate og ølfestival samt en vikinglandsby med ekte vikinger. På Borrestranda blir det festivalcamp. Konsertprogrammet starter med folkrockband og på kveldstid entrer noen av verdens fremste metalband scenen og kan by på helt eksepsjonelle konsertopplevelser i unike omgivelser!

Mange av bandene henter sin inspirasjon fra vår norrøne kulturarv, folkemusikk, historie og mytologi, og du vil få oppleve både storheter innen sjangerene og mindre, nyere band.

Midgardsblot er en nyskapende festival som utvider det tradisjonelle konseptet for musikkfestivaler ved å tilby publikum berikende kulturopplevelser i tillegg til verdensledende band innen folkrock og metal. På dagtid står omvisninger, paneldebatter, foredrag, utstillinger og øl smakinger på programmet sammen med et eget tilbud til barn og unge med aktiviteter for hele familien.

Program og billetter:
Festivalen starter torsdag med et ekte vikingblot og åpning av Gildehallen med intimkonserter. Åpning av hovedscenen og fullt festivalprogram fredag og lørdag. Kun 3 dagers festivalpass gir adgang til torsdag og er i salg nå, det vil også bli lagt ut dagsbilletter til fredag og lørdag senere.

 

Midgardsblot:  Hjemmeside  |  Billetter  |  Facebook  |  Facebook-event

 

Tre nye band klare for Beyond The Gates 2017

beyond_the_gates_2017_banner2

Beyond the Gates: Bjørgvin Black Mass 2017
USF Verftet, Bergen – Norway
24th – 26th of August 2017

 

Det drypper til stadighet nye band inn i lineupen til Beyond the Gates, Bjørgvin Black Mass 2017. Metal Hammer Norway har tatt en prat med festivalsjef Torgrim Øyre for å få det siste nye av nyheter de har å komme med.

Seks år har gått, og Beyond the Gates turer videre. Da det tidligere i høst ble kjent at Mayhem skal spille De Mysteriis Dom Sathanas og at Enslaved skal spille debutalbumet Vikingligr Veldi i sin helhet ble det for flere knyttet stor forventning til resten av det Bergen-festivalen hadde å by på. Nå kan de sette kanadiske Revenge på plakaten.

– Dette er en veldig spennende booking, da de aldri har spilt i Norge før. Vi har ønsket å ha dem på besøk i flere år nå, og endelig stemte det logistikkmessig. Jeg tror dette er et band mange har hatt lyst til å se, og nå skal de endelig få muligheten, sier Øyre.

Han viser til at Beyond the Gates tar stolthet i å grave dypt for å finne gode konsertopplevelser, både fra undergrunnen og det som man kankje kan kalle mer allemannseie.

– La folket få se band de ikke har sett 100 ganger før, utdyper han.

Et annet kanadisk band som gjør sin norgespremiere i Bergen på denne festivalen er speed metal-legendene Exciter. Til tross for at bandet ble dannet i 1978 og er ansett som et av de første speed metal bandene som oppsto, samt at de har vært en av inspirasjonene til thrash metal sjangeren, har de altså aldri satt sine ben på norsk jord før.

– Dette blir spennende, sier festivalsjefen.

Et annet band som gjør sitt inntog til festivalen er det tyske doom metal-bandet Ruins of Beverast, som har gjestet festivalen tidligere.

– Vi føler dette er en ny start med ny venue. Derfor har vi gått tilbake og hentet inn noen av favorittaktene fra tidligere år. Samtidig som vi selvfølgelig skal spe på med mye nytt, sier festivalsjefen.

Tidligere har det blitt kjent at bandene Negative Plane, Dark Sonority, Vemod, Mgła og Cult of Fire skal gjeste Verftet i Bergen under festivalen. De tre siste av disse vender forøvrig også tilbake til festivalen etter å ha spilt der tidligere.

– Disse bandene gjorde en fantastisk jobb forrige gang de spilte på festivalen, så vi ønsket dem tilbake til oss med åpne armer. De er alle veldig visuelle i fremføringen sin, og dette vil passe utmerket nå som vi har byttet lokale. Vi likte selvfølgelig Verftet i sin originale form, men det er nå større og mer spektakulært, forteller Øyre.

Beyond the Gates, som har fått undertittelen Bjørgvin Black Mass 2017 arrangeres i Bergen by den 24. – 26. august. Disse dagene blir det mye moro både på Verftet og på Garage. Alt alt dette vil ha et bakteppe som forteller om svartedauen og Bergen på et estetisk vis.

– Det er viktig at det skjer noe mer enn bare bra band på scenen, og det skal vi gi våre publikummere i år. Til slutt ender vi opp med noe for enhver smak, forteller arrangøren.

Det er mye som tyder på at det kan bli spennende å følge Beyond the Gates fremover. Festivalen regner med å ha fullstendig program tilgjengelig i løpet av våren.

btg_flyer_exciter

 

Også bekreftet:

ENSLAVED «Vikingligr Veldi»
MAYHEM «
De Mysteriis Dom Sathanas”
MGLA
DARK SONORITY
CULT OF FIRE
VEMOD
NEGATIVE PLANE

 

Beyond The Gates hjemmeside | Facebook

 

Midgardsblot med første bandslipp!

Midgardsblot

Stadig fler av neste års sommer-festivaler slipper band, og Midgardsblot annonserer i skrivende stund sitt første knippe med hardtslående musikanter. Den viking-baserte festivalen avholdes i Borre utenfor Horten 17-19 august neste år og av de vi får møte finner vi tidligere Gorgoroth-vokalist Gaahls band Gaahls WYRD, verdens styggeste band Aura Noir og svenskene i Unleashed og Forndom. En spennende vri på folkmetallen kommer i form av New York-baserte Tengger Cavalry som blander asiatisk tradisjonsmusikk med metal. Sist på dagens bandslipp er gjengangerne i Folket Bortefor Nordavinden, performancekustnere som blander fornordisk musikk og histore til en kunnskapsreise gjennom vikingtiden. Vi gleder oss!

Billetter til festivalen fåes kjøpt på TicketMobile  og koster 1666,- for hele helgen. Mer info finner du på nettsidene til festivalen  eller Facebook-siden.

Unleashed

Unleashed

Gaahl’s WYRD

 

De 10 første bandene til Tons of Rock 2017 klare!

tons17-1

Tons of rock har siden oppstarten i 2014 vært Norges største festival for hardrock- og metalfansen, og med headlinere som Black Sabbath, Twisted Sister, Volbeat, Slayer, Alice Cooper, Ghost, Gojira, Opeth og In Flames, i tillegg til en stor og variert mengde band som representerer både underskogen og alle sjikter helt opp til toppen, både norsk og internasjonalt, er det bare naturlig at festivalen på Fredriksten Festning i Halden har blitt en publikumsmagnet. Årets festival ble den mest suksessfulle så langt, og mange har sett fram til første artistslipp for 2017.

Emperor

Og nå er det altså klart at to av de foreløpige toppene på festivalplakaten er norske band som representerer den genren vi virkelig kan slå oss på brystet over internasjonalt, nemlig svartmetall-ikonene Emperor og Satyricon! Førstnevnte gjør kun seks opptredener neste år, i anledning 20-årsjubileet for klassikeren Anthems to the Welkin at Dusk, som de vil fremføre i sin helhet på Tons of Rock 2017! Satyricon stiller garantert i toppform, og ryktene sier at de til overmål har et nytt studioalbum ute i forkant av sin festivalopptreden.

Swedenrock Festival 2016

I tillegg kommer australske Airbourne, som ved en rekke anledninger har tatt turen til Norge for å glede publikum, senest som support for Volbeat i Oslo Spektrum, og deres energiske AC/DC-befengte boogierock er garantert å sørge for den perfekte festivalstemningen. Candlemass ble for en tid tilbake kåret til Sveriges beste metalband av en samlet svensk metalbransje, og det er på ingen måte å ta munnen for full å påstå at de er grunnleggerene av dagens episke doom metal! Minst like legendariske er Wodos, unnskyld, Sodom, som er en av hjørnesteinene innen tysk thrash metal, og som alltid garanterer et øs av dimensjoner live, og en viss risiko for 1 stk norsk gjesteartist med solbriller og et fett glis underveis!

Airbourne

I tillegg kommer både Honningbarna, Avatar, Amaranthe, Taake og Spidergawd, og dette er selvsagt bare toppen av isfjellet. Vi gleder oss definitivt til videre artistslipp, men det er ingen tvil om at ToR2017 har fått en knallstart!

Vi lar festivalledelsen få ordet: «Vi er svært stolte av å nå presentere et bredt program med fete band som garantert sørger for at den fjerde utgaven av Tons of Rock blir uforglemmelig. Utover høsten og vinteren skal vi slippe ytterligere 30 artister, samt flere nyheter vi gleder oss til å fortelle om. Skal vi tro årets tilbakemeldinger, så vil svært mange av de som besøkte Tons of Rock i år, komme tilbake neste år, pluss mange flere som skjønner at dette er en festival man ikke kan gå glipp av», sier bookingansvarlig Jarle Kvåle.

«Vi rigger til et festivalområde som er enda bedre egnet til å ta imot et enda større publikum i 2017. Jeg håper vi ses i Halden neste sommer», sier en stolt festivalsjef Svein Bjørge videre.
Tons of Rock 2017 arrangeres 22. til 24. juni på Fredriksten Festning i Halden. Billettene legges i salg på ticketmaster.no mandag 24. oktober kl 09.00.

Kjøp billetter HER.

Tons of Rock hjemmeside  |  Tons of Rock Facebook  |  Facebook-event

 

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

 

Se vår dekning av årets festival:
Dag 1     |     Dag 2     |     Dag 3

 

Høstsabbat 2016 @ Vulkan Arena

Høstsabbat
Vulkan Arena, Oslo
16-17.09.2016

 

Siden 2013 har Høstsabbat brakt band og publikum fra scenen for undergrunnsmusikk i Norge, og har også brakt med seg internasjonale innslag innen de aktuelle sjangrene i tillegg. Med band som kan by på både doom, stoner, rock, blues og sludge, og musikk i ymse relaterte gater, er ikke dette din vanlige mainstream-festival – og det er det vi elsker med Høstsabbat.

 

Fredag

Årets festival ble i tillegg holdt på Vulkan arena, kontra de forrige som er blitt holdt på Betong, med annethvert band på selve Vulkan og Pokalen, og fredagen fløy vi av gårde til sabbaten på koster og geiter og demoner (eventuelt buss) for å bli med på moroa.

Først ut på Pokalen var norske Day of the Jackalope (7/10) som fyrte av startskuddet for to dager med sabbatmoro. Konserten sparket fra med bra spilling og entusiasme, og med vokalist Anders Hellestveit i storform, var det lett å finne den rette stemningen fra første stund. Det er aldri lett å være først ut, men Jackalope-karene lot ikke noe komme i veien for å sparke skikkelig fra. Noe som derimot var påfallende, var hvordan lyden på nettopp denne scenen var mer enn bare litt laber (les: ille), men med en god dose hard, bluespreget rock som verdig oppvarming innabords, var det allikevel bare å glede seg til alt som skulle komme.

dayofthejackalope_0018

Rett etter var det de progressive Hønefoss-karene i Wobbler (8/10) som stod for tur. Det er ingen tvil om at bandet er satt sammen av sabla dyktige musikere hver for seg, men på årets sabbat ble det også klart at de i tillegg er samspilte, at de vet å skape liv på scenen, får med seg publikum og trigger lattermuskelen. Med hopp og sprett, filosofiske beretninger om gnocchi i forkant av låta Gnocchi-Gnosis og spøker om rollen til tamburinen de hadde med seg, fremstod de fortsatt som et seriøst band som evnet å balansere det nedtonede og det mer energifylte, samt imponerende enkeltstående musikerprestasjoner og en helhetlig flott musikalsk opplevelse. Wobbler klarte med dette å male et herlig, progressivt musikkbilde, og selv om det trakk litt ut på slutten, kan ikke dette kalles noe annet enn knall.

_mg_0795

Ilende ned til Pokalen igjen var det så tid for Cult of Occult (4/10). Det franske bandet beskriver seg selv som vanhellig «blackened sludge» gjemt i mørket fra Helvetes porter, noe som skapte forventninger om at det var noe skikkelig brutalt og mørkt i vente. Dette skulle dog vise seg å bli noe halvveis, selv om forsøket for så vidt var der. Musikken ble fremført helt OK, oppmøtet var helt OK og konserten i sin helhet var helt OK – intet mer, intet mindre. Det var tidvis litt tafatt tilstedeværelse på scenen, musikken mindre tight, vokalen vaklet og det rytmiske virket ikke å være tilstrekkelig spot on. Lyden på Pokalen var dog fortsatt kritikkverdig, noe som kan tenkes å ha påvirket bandet denne kvelden. For som en i publikum uttalte: «Det ble litt som om Limp Bizkit ble satanister og skulle spille metal.»

cultofoccult_0074

Deretter var det britene i Bong (7/10) som var klare til dyst for å komme med litt skikkelig psykedelisk, doom-prega drone til sabbaten. Det er tydelig at karene i Bong kan lyd, for eksempel ved at ting som bue på gitarstreng ikke ble pretensiøst og overflødig, men i stedet skapte en faktisk musikalsk effekt, og at de utvilsomt er gode på å skape bra musikk sammen. Konserten i seg selv ble i grunn som forventet i form av en mer dyptgående, organisk utgave av alt som de allerede får til så bra i studio, med en suggererende, tung og velbalansert opplevelse for alle som var til stede.

bong_0012

Deretter var det dags for nabolandets Maida Vale (9/10). Til tross for at Pokalen fortsatt burde vunnet en pris for laber lyd denne første kvelden, lot de ikke dette sette en stopper for noe. For MaidaVale består av fabelaktige kvinnfolk som både er dyktige musikere og som besitter en god dose karisma. Alle låtene var velspilte, vokalen til Matilda Roth var på topp og det var umulig ikke å la seg rive med. Dette gjorde at de få stedene man kunne pirket på måtte vike for helheten, som rett og slett ble flott. Hver låt kom som herlige tunge bluesrockperler på en snor, og det å få med seg gromlåta (If You Want the Smoke) Be the Fire live ble en høgdare. (Men man kan jo spørre seg selv hvorfor de utgjorde det eneste kvinnelige innslaget på hele sabbatens line-up, men det er en annen historie. Som i grunn er denne historien. Videre kan man jo lure på om de flertallige svenske innslagene under årets festival egentlig er et snikforsøk på ny unionstid. Her kan det jo grubles. Journ. anm.)

Sist ut første halvdel av denne Høstsabbaten var britene i Conan (8/10). Fra første tone var satt var det ikke vanskelig å forstå hvorfor de var headlinere den dagen, for dette er drevne karer som vet å levere det de selv kaller tung og «huleboersk» battle doom. De holdt et jamt over høyt nivå under hele konserten, og selv om det var noe færre folk til stede enn ventet var det stemning nok til både å ta og føle på langs med hele veien. Det vokale var rett og slett rått, samspillet tight, og det var akkurat rett mengde tyngde, driv og musikalsk balanse – for selv om dette er tunge saker var det fortsatt framdrift hele veien. Med dette ga Conan oss det som uten tvil var en dødsbra avslutning på sabbatens første dag.

conan_0030

Eller rettere sagt konsertavslutning, for som en trivelig coda til festivalens første dag, var det nettopp Conan som skulle være DJs på den arrangerte etterfesten. Som Høstsabbat selv har uttalt: «It ain’t over until the fat lady sings.» For etter en knall aften med så mange gode konserter, var det ikke rart at stemningen var på topp blant alle som var til stede og som naturligvis ville være igjen for å kose seg videre. Og «mjødet» fløt, latteren runget, gode samtaler av ulik dybde fant sted og timene fløy, før det plutselig skulle vise seg å bli tid for å bevege seg hjemover, og bli frisk og rask del to av sabbaten.

 

Lørdag

For karpe diem! Eventuelt meridiem (også kjent som ettermiddagen, journ. anm.). Ny dag, nye muligheter og tilsvarende fjollete floskler, og først ut var Reptile Master (5/10). Dette viste seg dog ikke å være helt på topp, og det kan tenkes at bandet muligens brant seg litt på å være først ute akkurat denne dagen. Lyden på Pokalen var nemlig skjerpet ganger veldig mange, men allikevel var vokalen litt ute og syklet, og det var noe som virket å mangle hele veien – og da ikke bare mangel på stinn brakke. Det betyr ikke at konserten var direkte dårlig, men den var heller ikke helt overveldende fantastisk og havnet litt midt på treet for oss.

Etter dette var det klart for Wild Rocket (6/10). Med en konsert som startet noe tamt, virke – her også. Ut i settet kunne derimot de romrocka irene bevise at det i grunn var helt motsatt, for kurven av samspillenergi, vokalprestasjoner og det som først var litt vaklende pauser mellom låtene vokste seg eksponentielt opp, og resulterte i nettopp den spaca opplevelsen det i utgangspunktet var forventet å få fra dem. Og med en passe tøff backdrop med surrealistisk og til dels forstyrrende filminnhold man kunne godte seg med som en bonus ved siden av musikken, ble helheten i grunn veldig fin.

_mg_1044

Det er jo som kjent «no rest for the wicked», og brått var det tid for Mammoth Storm (7/10). Albumet Fornjot har jamt over vært godt mottatt siden utgivelsen i 2015, og det skulle vise seg at det vi fikk servert gjorde seg like godt live som på skive. Bandet er gode på det de gjør, samspillet var bra og enkeltprestasjonene like så, og dette skapte naturligvis en god atmosfære blant alle som var der. Svenskene skuffet med andre ord ikke, der de blide og glade innfridde all forventning med kul musikk, tunge toner og glimt i øyet.

mammothstorm_0075

Som en skarp kontrast til mammutene stod så Kollwitz (10/10) for tur. Én ting er å høre bandet på skive, men når man ser Kollwitz live er det ikke rart å forstå hvordan Bodø-bandet stadig vokser seg større og større. For konserten kan ikke beskrives som noe annet enn en opplevelse – og en stor en som sådan. Fra første tone ble satt, ble rommet tømt for alt annet enn den musikalske cocktailen av det raffinerte og det rå, det vakre og det brutale, og det kalde og det gripende som ble spydd ut mot oss. I tillegg til å være sabla gode på scenen, består Kollwitz av svært dyktige musikere som evner å trollbinde publikum med en kakofoni uten like der de maler et stort, mørkt lydbilde, med den gjennomtrengende og effektfulle vokalen til Frederik Hillestad i spissen. Når man i tillegg legger til at alt som foregikk var gjennomført og sømløst og uten dødpunkter, kan ikke dette kalles noe annet enn rått.

kollwitz_0004

Etter å ha fått luften slått ut av seg og blitt høy på støy, var det tid for atter et band fra Söta bror i form av Jeremy Irons and the Ratgang Malibus (8/10) (som i forkant har vært klare på at navnet ikke har noe å gjøre med skuespilleren – överhuvudtaget. Journ. anm.). Det første som slår en er hvor ufattelig godt vokalist og gitarist Karl «Carlos» Apelmo evner å bruke stemmen sin der han går inn i og sjonglerer flere stiler – alt fra mer klassisk til falsett til mer hardt – og mestrer det med glans. Resten av bandet spilte også godt og fikk fram alle de små musikalske nyansene som satte prikken over i’en i denne cocktailen av space og klassisk rock, med en dose psykedelia attåt. Og man kan i grunn være nokså sikker på at man ikke er den eneste som har hatt en god konsertopplevelse når flere buer idet det annonseres at det nå er tid for siste låt.

_mg_1205

Med stadig flere gode opplevelser innabords, var det klart for Siena Root (7/10) – et band som mange hadde ventet på. Det finnes overhodet ikke merkelig at dette er karer som folk vil se, for her snakker vi en konsert med både talent og en stødig tilstedeværelse på scenen hele veien fra alle. Med en rytme, groove og en sound man automatisk ender opp med å ta og føle på, ble det hele forsterket av dritgode musikere som ga alt og levde seg inn i hver eneste tone. Selv om de alle utgjorde en god helhet, kom den største helten i form av Erik «Errka» Petersson, som viste at han virkelig kan ta av på orgel som få andre. Allikevel ble det litt for mye jam-preg, for selv om det er gøy å høre hvor flinke folk er og hvor moro det kan være med improvisasjon, ble det litt lite av de faktiske låtene og i stedet litt mye annet som i grunn trakk ut tiden litt. Men konserten ble ikke spolert av den grunn, for Siena Root klarte med glans å innfri både forventninger og mer til.

_mg_1281

Nede på Pokalen igjen var det derimot tid for å tone det hele kraftig ned med irske Slomatics (7/10). Med en flokk som stadig krøp nærmere scenen, var det tydelig at dette var noe flere gledet seg til. Og det skulle vise seg at det var grunn til nettopp å glede seg til dette, for selv om det startet noe mindre på plass med en intensitet som virket å stagge og bremse seg selv en smule, sammen med litt vaklende spilling, tok dette seg kraftig opp – og det svært så raskt. Med unntak av noen hull der «det lille ekstra» virket å mangle, var det både dybde, tyngde og driv blant alt og alle på scenen. Bandet spilte i det store og hele tight og godt, og de skal også ha for gull kommunikasjon med publikum hele veien, hvilket alt i alt gjorde hele konserten til noe svært positivt.

Sist men ikke minst var det klart for Truckfighters (8/10). Vokalist og bassist Ozo kunne annonsere at det var ny trommis i vente denne kvelden, som på Det Store Internett visstnok går under navnet Incognito, og deretter den gode, gamle: «Fuckings Norge.» (Det enkle er ofte det beste, journ. anm.) Truckfighters er et band som mildest talt gjør seg live. Gitarist Dango fremstår nærmest som strengekvivalenten til Animal fra Muppet Show der han virker å ha springfjær i alt, og innlevelse har de alle mann. Bandet gjør en god jobb med det de driver med og spiller fletta av låtene sine, men noen ganger blir det litt lite samspill og litt mye hver for seg på scenen, der Dango virker å ha sugd ut noe av energien fra de to andre som da står igjen med litt mindre å gi. Men dette betyr ikke at det er mye å sette fingeren på her, og med smakebiter fra det kommende albumet og en god dose glimt i øyet, var dette mer enn bare en litt god måte å avslutte konsertrekka til årets Høstsabbat.

truckfighters_0079

Men igjen skulle det dog ikke ende her, for suksessen fra gårsdagen måtte selvsagt gjentas med etterfest med mer DJ-moro. Denne kvelden var det Siena Root som hadde det musikalske ansvaret og stilte med god soundtrack for å runde av årets Høstsabbat på skikkelig vis. Det er jo vanskelig å gi seg etter noe som har vært såpass trivelig, og da er det fint med litt festivitas og baluba på tampen. Igjen ble det bra musikk, igjen ble det drekka, igjen ble det skål, igjen ble det ledd og igjen ble det klovnet – både med gamle og nye venner. Tida flyr i godt lag, og etter at klokken hadde tikket seg stadig nærmere det som ble en bysselalletid av relativ størrelse, er det minst én ting som står igjen som sikkert, nemlig at vi allerede gleder oss glugg til neste år!

 

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Pål Bellis & Guro Torget

 

[espro-slider id=6605]

 

Carcass til Inferno Festival 2017!

Abbath_front

Forrige uke annonserte Inferno de første fire bandene til neste års festival: Abbath, Red Harvest, Infernal War og Zhrine. Nå er det klart at også selveste Carcass kommer for å gjøre påsken til en høylydt opplevelse! Festivalen, som holdes 12-15. april, er nummer 17 i rekken, og et av årets absolutte høydepunkter for fans av ekstrem metal i alle fasonger!

Flere bandannonseringer er på trappende, så det er bare å følge med fortløpende!

carcass_band

 

http://www.infernofestival.net/

 

 

 

 

 

Beyond The Gates V: Fredag + Lørdag

Beyond the Gates
Garage, Bergen
26.-27.08.2016

 
Fredag

Fredagen sparkes i gang av Black Magic (8/10), og for en forfriskende hardrockvind som blåser gjennom kjellerlokalet! Det er fristende å hoppe over referanser til tidlig Maiden og Rainbow, og heller sammenligne med kontemporære retro-helter som Horisont og The Devil’s Blood: Black Magic hører absolutt til i det gode selskap, noe publikum også gir tydelig uttrykk for. Solid og stilsikker fremføring til tross: Litt kommunikasjon med publikum skader ikke!

Black Magic

The Spirit Cabinet (6/10) hilser fra Nederland, og er anført på vokal av Willem, kjent som vokalist, gitarist og frontfigur i duoen Urfaust. Vi snakker klassisk heavy metal. Vi snakker også om et band hvis ferdigheter ikke helt later til å matche pasjonen deres, og tidvis er det sjarmerende skranglete. Slik sett passer de jo perfekt som oppvarming for et av metalhistoriens store skrangleband dagen etter. Dessuten må jo bandet sies å ha fått en tøff jobb som følger etter kanskje festivalens store høydepunkt med Black Magic, som jo totalt tok kontroll over Garage. Låtene svinger dog, og klassisk metal er aldri feil i festivalsetting.

Beyond The Gates 2016

«If theywouldrather die theyhadbetter do it, and decreasethesurpluspopulation», sier Ebenezer Scrooge i Charles Dickens’ En Julefortelling. Han er av forfatteren modellert på tankene av den britiske presten, politiske og økonomiske tenkeren Thomas Malthus. Tonen er satt for å snakke om det irske ensemblet som har tatt sitt navn fra hans virke, Malthusian (7,5/10). De følger i tenkerens spor, der Malthus sommeren i 1799 reiste i Norge, følger kvartetteten fra smaragdøyen opp med en sommertur i 2016. På programmet står det å legge Bergen fullstendig i grus med blytung death metal. Etter endt konsert er det egentlig bare en konklusjon som er gyldig, og det er den at bandet lykkes med prosjektet vi har tillagt dem; de la Bergen ubønnhørlig for sine knær, og presterte også å gi oss en av festivalens bedre konserter. Svartedauen og potetpesten forenes altså finfint idet Malthusians toner flyter mellom de syv fjell.

Beyond The Gates 2016

Kveldens entré sørger Degial (8/10) for når vokalisten humper inn på scenen med krykker, for så å kaste disse og hinke bort til mikrofonstativet mens noen henger på ham gitaren. Konserten videre er en oppvisning i hvordan man på storartet vis forvalter den svenske metal-arven. Degial er simpelthen noe av det beste nabolandet vårt har å by på for tiden. Selv med bare én fot står bandet stødig i landskapet mellom death og black og formidler en stemning som man må tilbake til metal-pionérene på tidlig nittitall for å finne.

Beyond The Gates 2016

Det er ikke enkelt å følge opp etter Degial, men Deströyer 666 (4/10) gjør et helhjertet forsøk. Bandet fra andre siden av kloden får god respons fra publikum, men musikken når ikke frem til anmelderens hjerte. Det hele føles litt påtatt, både musikalsk og stilmessig, et inntrykk som på ingen måte reddes av vokalistens gjentatte bruk av ordet «cunt» mellom låtene. Kanskje er det så enkelt at Deströyer 666 ikke klarer å følge opp når et av Nordens beste band spiller før dem.

Destroyer 666

 

Lørdag

Saturnalia Temple (5/10) er et fryktelig seigt stonerdoom-band, hvor en fint kan ta en toalettpause og komme tilbake til samme riff. Bandet er både stilsikre og velspilte, men skal en tolke på oppmøte og engasjement, så er fremdeles sjangervalget noe for de aller mest spesielt interesserte. Det forekommer en del avslappet øldrikking og slapp hodenikking rundt i lokalet, men mest av alt bærer det preg av å være et pauseskjær og tidlig på en firedagers festivals siste dag.

Beyond The Gates 2016

Festivalpublikummet har åpenbart gledet seg til Gehennah (5/10), og det merkes på køene i baren at budskapet om rusens gleder omfavnes av mange. Dessverre klarer ikke svenskene å overbevise helt fra scenen, og selv om det spilles en del fyrrige (og festlige) låter, så er følelsen nærmere en dau øl enn en sprudlende og duggfrisk en.

Beyond The Gates 2016

Omtrent det motsatte kan sies om Nekromantheon (8/10). De unge veteranene gjør som de pleier, nemlig full gass, trøkk og tenning. Innimellom i overkant heseblesende, men de drar det alltid i land gjennom solide ferdigheter. Perfekt avslutning med Rise, Vulcan Spectre.

Beyond The Gates 2016

Noen var kanskje litt skeptiske til Venom Inc (9/10), men det kan herved slås fast at det neppe er mulig å finne en mer perfekt måte å avslutte festivalen på. Venom er så klassisk metal som det er mulig å få det, og for mange er «konseptet» Venom først og fremst låtene, og i mindre grad hvem som fremfører dem. Da er det desto kulere å se legendene Mantas og Abaddon gjennomføre til 666 i stil, godt hjulpet av Tony Dolan. Klassikerne kommer en etter en, og hele Garage gauler med på de velkjente tekstlinjene. Parademarsj herfra til helvete!

Beyond The Gates 2016

 

Tekst: Pål Lystrup & Bård Nordvik
Foto: Christian Misje

 

Beyond The Gates V: Onsdag + Torsdag

Beyond the Gates
Garage, Bergen
24.-25.08.2016

 

Den femte utgaven av Beyond the Gates er nå historie. Her er Metal Hammers dom etter et firedagers opphold i den varme kjelleren i Bergen.

 

Onsdag

Ritual Death (6,5/10) er en bekreftelse på hvilken festival vi faktisk befinner oss på. De er nest siste band ut for kvelden, men få har vel egentlig kjennskap til hvem de er, eller hva de har bedrevet før de åpenbarer seg på Garage-scenen, da frontet av en kappekledd skjelettskikkelse. Slik sett er altså alt i tråd med hvordan Beyond the Gates hele tiden har holdt en fot stødig innenfor undergrunnsscenen. Musikalsk er vi godt innenfor det frontfigur Luctus ellers bedriver med band som Behexen og One Tail, One Head – altså kølsvart black metal, dog med litt mer skrekkfilmsynth på plass her. Live er de også bare en duo bestående av noe skranglete tromming, og Luctus selv i front – som nevnt iført dødshabitten. Settet blir naturlig nok ganske kort for gjengen med base i Trondheim, for eneste nåværende utgivelse er en EP som kom ut i april. Inntrykk gjør de dog, selv om det gjenstår å se hvor dette egentlig bærer hen kvalitetsmessig.

Beyond The Gates 2016

Blastfest fikk pes for et band ved navn Peste Noire. På Beyond the Gates hadde Infernal War (5/10) tydeligvis gått under radaren til den samme sensurkåte gjengen, for det polske bandet het ikke bare Infernal SS tidligere, men de har delt to medlemmer med det høyreradikale bandet Honor, hvis bandnavn forteller nok til at leseren kan finne den ukjente i likningen. Det polske bandet har blitt beskrevet som Marduk uten filter, og intenst låter det. En onsdagskveld på sensommeren må likevel det noe ukjente bandet for de fleste nøye seg med en liten rekke fans helt fremst mot scenen, mens lokalet ellers er temmelig glissent. Det er godt mulig at polakkene hadde funnet mer action i stillerommet på flyplassen enn Garage, som nok en gang fremstår som et litt pinlig skue. Kanskje spesielt når bandet mister lyset på scenen sånn på toppen av det hele. Musikalsk gjorde bandet jobben, det er det ingen tvil om, men det hjelper liksom lite på den totale opplevelsen.

Beyond The Gates 2016

 

Torsdag

Sortilegia (8,5/10) var sort, mye sort. Det eneste lyset under konserten var det fra en håndfull stearinlys som blafret vilt i kamp med Garage-kjellerens airconditionanlegg. Musikalsk var det bunnsolid black metal på tapetet, og det ble en av festivalens aldri så små overraskelser. Om lukten under showet var en planlagt del av det vites ikke, og det ble diskutert litt hva nøyaktig det luktet mot slutten der, men forslag var bananskall, velmodnet ost og våt hund. Dersom det var planlagt ga dette en ekstra, litt uvanlig estetisk opplevelse, spesielt siden andre band i sjangeren har en tendens til å bruke røkelse som gjør at det lukter mer av dreadlocks, yoga eller organiske grønnsaker enn de innerste sirkler av helvete.

Ingen tvil om at amerikanske Black Anvil (6/10) trives bedre i scenelyset enn forrige band, og gyver løs på publikum med en høyenergisk blanding av black metal og sen 80-talls østkyst-thrash. Til tross for liksminken og blodet, har bandet en opptreden som minner mer om et hardcoreband, som for en traust bergenser blir litt corny. Mannskor på hver låt hjelper heller ikke på helhetsinntrykket, men innsatsen er helhjertet og publikum lar seg rive med.

Beyond The Gates 2016

Så var det tid for å senke tempoet og lene seg tilbake idet Urfaust (7/10) setter i gang dronemaskineriet. Det er seigt og stemningsfullt. Bandet består av kun gitar og trommer, men det er likevel et imponerende massivt lydbilde som males frem. Et fullsatt Garage er åpenbart samstemte i sin begeistring.

Beyond The Gates 2016

Secrets Of The Moon (7,5/10) har holdt det gående i noen år nå, og de har rukket å spille i Bergen noen ganger, med opptredener på Hole In The Sky i både 2007 og 2010. Siden den gang har bandet forandret seg kanskje litt mer i retning av et mindre aggressivt uttrykk, blant annet eksemplifisert med en låt som Man Behind The Sun, som likevel maktet å trollbinde publikum, tross sin tilbakelente stil. Men så har jo Solstafir trollbundet publikum med lignende stemninger lenge. Konserten ble avsluttet med at trommisen klinte til bjellen på ridecymbalen inntil trommestikken brakk Det ble en konsertopplevelse som svirret innom flere stemninger med hovedvekt på bandets hittil siste album, SUN. Men avslutningen var selvsagt det aller største høydepunktet, et gjenhør med en gammel høydare i Lucifer Speaks. Solid gjennomført nok en gang altså, men dessverre med kjip lydproduksjon, som veldig mange band led under gjennom festivalen, mye mer enn noen gang tidligere. En del band låt rett og slett ræv slik sett, som jo ødelegger mye for den totale opplevelsen.

Beyond The Gates 2016

Gaahl brøt i sin tid med Gorgoroth, etablerte God Seed med makker King Ov Hell, men har siden brutt ut igjen også av det samarbeidet, og i nyere tid gått egne veier med Gaahl’s Wyrd (7,5/10). Hele tiden har han imidlertid hatt sitt opprinnelige band Trelldom. Kanskje er det ikke disse røttene han referer til i åpningslåten Steg, eller i sine mange intervjureferanser til det samme konseptet. Kanskje var det black metal-yndlingen, filosofen Nietzsche, sine mange referanser til det samme som smittet ham under perioden i Gorgoroth? Poenget er uansett at Gaahl med sitt nye band denne kvelden stod øverst på plakaten, og da ved å utforske sine egne røtter gjennom å dedikere en hel konsert til kun gammelt Trelldom-materiale.

Gaahls Wyrd by Christian Misje - 4659_WEB

Estetisk er det ikke så mye som har forandret seg i nyere tid, og det sverges til svart og hvit sminke,  akkompagnert av en nesten schizoid fremtoning hos frontfiguren selv. Han tar kommando på det som fremføres, men helt uten de store gestikuleringer, og med en tilsynelatende kald distanse til sitt publikum. Men slik er det vi har blitt kjent med kunstneren Gaahl, og hans eksentrisitet har kanskje til og med bidratt til hans popularitet. Det som venter fra scenen når en møter hans prosjekt er stort sett alltid bunnsolid. Musikerne han har tatt med seg er nok vant til adskillig mer avanserte saker enn Trelldom-materialet også, som de likevel spiller med både innlevelse og overbevisning. Gaahls suggesjon kommer absolutt til sin rett med det noe monotone Trelldom som bakteppe, og det er forhåpentligvis ikke det siste vi hører fra denne epoken av hans karriere. Å se mannen fremføre Høyt Oppe i Dypet, Slave Til En Kommende Natt, og Til Et Annet… er jo legendariske saker! Roten holdt, og treet står fortsatt.

 

Tekst: Pål Lystrup & Bård Nordvik
Foto: Christian Misje

 

Midgardsblot 2016 : Dag 2

Midgardsblot
Borre, Horten
20.08.2016

 

Første band ut for vår del på lørdagen er Kristansandsbandet Blot (8/10). Klokken er bare så vidt passert tre, men det er et brukbart oppmøte allikevel. Dette blir mitt første møte med bandet i livesammenheng, men jeg likte skiva deres veldig godt, så forventningene er så absolutt til stede. Bandet leverer varene så det virkelig holder, og på den halvtimen bandet har til rådighet får vi et knippe låter fra bandets eneste utgivelse, med låter som Chains ForeverUnbound, Ilddyrking, Fimbulwinter og avslutningsvis Blot, for å nevne noen. I det store og hele ble dette en veldig bra konsertopplevelse både for meg og alle de andre som hadde tatt turen opp til festivalområdet for å overvære litt god, norsk viking-black metal.

KEN28455

Sola virkelig steiker over området rundt Gildehallen idet jerrykannene blir båret ut på scenekanten og gutta i Kirkebrann (6/10) gjør seg klare på scenen. Kirkebrann kjører løpet fullt ut, og det ser unektelig varmt ut med alt utstyret i denne varmen, men de holder ut. Kudos for det.

Her går det unna med nekroblack metal på full spiker fra første tone, og veldig mange blant publikum lar seg rive med. Det kan virke litt ruskete og tamt fra starten, men det tar seg opp litt etter hvert utover i settet. Det funker alt i alt ganske greit, og gutta leverer en gjennomført godkjent konsert.

KEN28496

Så kommer vi til det bandet jeg var mest skeptisk til denne helgen. Jeg har kun hørt noen sekunder fra det tidligere, og ble vel ikke akkurat revet med av det. Men når det kommer seks herrer fra Færøyene ut på scenen iført dress og slips og presenterer seg som Hamferd (10/10), og setter i gang med sin mørke doom/death metal så er det nok flere enn meg så blir stående og måpe. For du verden så fett dette er. Det er helt magisk å få oppleve dette under disse omgivelsene, og musikalsk så er bandet veldig samspilt og tight. Når de i tillegg har en vokalist som ikke kan sammenlignes med noe som helst blir dette her bare helt fantastisk. Det er vanskelig å forklare for de som ikke var der, for dette måtte nok bare oppleves. Årets mest positive overraskelse for meg i alle fall!

KEN28672

Nok et band som man hadde høye forventninger til denne kvelden var svenske Månegarm (9/10). Bandet har holdt på i over 20 år, men dette er bandets andre opptreden her i Norge, og etter at jeg så de på Inferno i påsken, var derfor gleden stor for å få se dem igjen allerede nå. Bandet leverer en fantastisk form for vikingmetal som bare svenskene gjør best.Vi får låter fra hele bandets karriere, og med låter som Nattsjäl,Drömsjäl, Blodörn, Odin OwnsYa All, I evig tid og Hemfärd, så må jo dette bare bli bra. Bandet er virkelig i slaget denne ettermiddagen/kvelden og leverer en fantastisk konsert som kommer til å bli husket i lange tider fremover.

KEN28747

Black metal fra Israel og Jerusalem er i utgangspunktet ikke hverdagskost, og overraskelsen var stor da man fikk høre at de kom til selveste Horten. Det begynner å bli bra med folk oppe på festivalområdet idet Melechesh (9/10) begynner å gjøre seg klare, og jeg kjenner at forventningene er skyhøye når første låt begynner. For du verden for et enormt trøkk! Det er tydelig at det smitter over på publikum, for det tar ikke lange tiden før det samles en gjeng foran scenen og moshpiten er i gang. Det meste var på stell når Melechesh spilte, både når det gjelder lyd og show. Det hjelper jo også på at bandet består av en gjeng med profesjonelle musikere, og gjør dette til en fantastisk musikkopplevelse for alle de fremmøtte. En mektig og brutal opplevelse rett og slett.

KEN28816

Nest siste band under årets Midgardsblot er Oslogutta i Tsjuder (8/10). Jeg ble aldri helt fortrolig med lyden under denne konserten, men synes allikevel at gutta leverte en fantastisk konsert med masse trøkk og gode låter. Både Nag og Draugluin er sterke scenepersonligheter som klarer å skape et bra liv både på scenen og ute blant publikum. Det blir naturligvis mye fokus på bandets siste plate Antiliv, og når det da dras i gang låten DemonicSupremacy fra nevnte plate, går frysningene nedover ryggen og hårene på armene stritter. Det hele avsluttes med en coverversjon av BathorysSacrifice til enorm jubel fra de fremmøtte. Det er faktisk første gangen jeg ser Tsjuder live, men det blir definitivt ikke den siste.

KEN28874

Det har vært litt ruskete vær denne kvelden,men ikke så alt for ille. I pausen før siste band skal i aksjon derimot, åpner himmelen seg fullstendig, og regnet fosser ned. Men når kveldens siste band Wardruna (10/10) setter i gang festivalens avslutningsnummer, spiller det plutselig ingen rolle lenger. For maken til mektig show og stemning skal du jaggu lete lenge etter. Hele festivalområdet er nå stappfullt med mennesker som trosser vannmassene for å overvære helgens høydepunkt. Det som er ganske imponerende er at det er så å si helt stille blant publikum under hele konserten, med noen unntak selvfølgelig. Men de aller fleste bare står og nyter musikken og lar alle stemninger og inntrykk i det fulle. Mot slutten av settet går Kvitrafn av scenen og kommer tilbake med sine to barn og de fremfører låten Odal fra bandets kommende plate. Det var nok kveldens høydepunkt for mange, og stemningen var til å ta og føle på. Wardruna fremførte nok en gang et fantastisk show, og det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en ellers fantastisk festival.

KEN28994

 

Galleri Lørdag:

[espro-slider id=6095]

 

Tekst: Per Aage Melby & Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Midgardsblot 2016 : Dag 1

Midgardsblot
Borre, Horten
19.08.2016

 

Nest siste helga i august gikk turen til vikingfestivalen Midgardsblot for Metal Hammers utsendte – festivalen der man kan oppleve alt ifra øksekasting og ølsmaking til konserter med Inquisition og Enslaved.

Trollfest (7/10) sparket i gang årets Midgardsblot, og bandet leverte akkurat det de lover, nemlig en solid dose med norsk balkanmetal. I matchende grilldresser startet de med tittelsporet fra sistealbumet, Kaptein Kaos, og i samspill med sola som kom inn over sletta dannet de en særdeles potent lykkepille, til tross for litt ujevn lyd i starten. Men, folk gliste og danset med sammen med Trollmannen, Drekkadag og de andre trollene. Spesielt Bok’n’Brusetruse var en racer til å få med seg publikum der han var høyt og lavt, både på scenen og ute i mengden, og alltid med sin trofaste tamburin. På en slik dag kunne man kanskje ønsket seg låten Solskinnsmedisin, men vi fikk jo Der JegerMeister, så da får en vel være fornøyd.

KEN27782

Dagen er fortsatt ung,og sola står høyt på himmelen idet islandske Skálmöld (7/10) kommer på scenen. Til tross for at klokken bare er halv seks, er det en god gjeng med publikummere som har samlet seg foran scenen. Bandet leverer en overbevisende konsert til tross for litt rusk i lyden i starten, men det tok seg opp etter hvert heldigvis. Og islendingenes vikingmetal falt tydeligvis godt i smak blant de fremmøtte, for det var ingenting å si på stemningen verken blant band eller publikum, og etter en halvtime med intens vikingmetal går alle tilfredse hver til sitt med et smil om munnen.

KEN27804

Så skal vi over til et band jeg var utrolig spent på, nemligblack metal-duoen Inquisition (8/10). Det begynner å bli bra med folk oppe ved Gildehallen idet bandet kommer på scenen og dundrer løs med sin primitive og grimme black metal. Nå er det litt begrenset hvor mye show et band bestående av kun to personer klarer å få til, men jeg synes gutta klarte seg veldig bra. Jeg ble i alle fall veldig imponert og positivt overrasket over hvor fett det ble med bare én gitar, vokal og trommer. Og det var tydelig at det var flere som likte det de så, for det var veldig god stemning ute på plenen foran scenen.

KEN28028

Nest siste band ut denne fredagen er ingen ringere enn Bergens store sønner i Enslaved (9/10). Det begynner å fylles opp med folk ute på plenen idet gutta kommer på scenen, og det er god stemning når det kjøres i gang Jotunblod fra bandets første plate Frost. Det er en positiv overraskelse at det i all hovedsak er materiale fra de eldste platene vi får servert her, det nyeste innslaget er vel FusionofSense and Earth fra Ruun om jeg ikke tar skammelig feil. Jeg savner kanskje et innslag eller to fra Blodhemn, som er en av mine personlige favoritter, men alle kan ikke få sitt. Enslaved leverer som vanlig varene, og stemningen er til å ta og føle på når bandet avslutningsvis kjører i gang tittelsporet fra Isa. Enslaved skuffer veldig sjelden på en scene, og det her var nok en gang en fantastisk opptreden av bandet.

KEN28050

Æren av å avslutte festivalens første konsertdag tilfalt Skuggsjá (7,5/10), prosjektet som ledes av Ivar Bjørnson fra Enslaved og Einar Selvik fra Wardruna. De stilte mannsterke på scenen som var stilfullt drapert med dunkel belysning, og et enkelt, men effektivt bakteppe som nærmest så ut som oppfliset bark, og de satte stemningen allerede med introen Ull kjem. Både stilen og musikken er som skapt for en festival som dette (bokstavelig talt), men det var vokalen til Selvik som virkelig satte stemningen. En kan ikke annet enn å falle inn i en slags transe, hypnotisert av musikken og skyggene som danser på sceneveggen. Men, heri ligger også litt av problemet, etter en lang dag på festival blir nemlig det hele litt vel pent og pyntelig, og man tar seg selv i kjenne litt ekstra på hvorvidt man er sliten i bena, og glede seg litt til det er ferdig. Det var også flere som før konserten var ferdig benyttet sjansen til å sikre seg plass inne i Gildehallen for kveldens siste festligheter. En annen ting som må nevnes var at Skuggsjá, som Enslaved, startet et kvarter før oppsatt konsertstart, noe som ikke er helt heldig da mange av de som var nede i campene sine dermed gikk glipp av deler av disse konsertene.

KEN28307

 

Galleri Fredag:

[espro-slider id=6026]

 

Tekst: Per Aage Melby & Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Øyafestivalen 2016

Øyafestivalen 2016
Tøyenparken, Oslo
10.-13.08.2016

 

Øyafestivalen kunne by på en håndfull band i metalsegmentet, og der det er metal, der finner du Metal Hammer. Her kommer vår rapport fra festivalen.

Torsdag

Okkultokrati

Jeg navigerer meg fram i festivalterrenget med en velsmakende øl i hånda. Været er bra, stemningen er til å ta og føle på, og kvelden videre lover godt. Første band ut for meg på torsdag er norske Okkultokrati (6/10), som er en av de hardeste artistene festivalen presenterer i år. Bandet både ser og høres ut som alle tingene som var riktig på åttitallet, og ingen av de tingene som var feil. Synthen sammensveiset med gitaren ga et episk lydbilde, og tempoet hadde et driv som kunne minne om tidlig Motörhead – deilig! Intensiteten holdt seg ganske stabilt utover konserten, og visuelt sett så tror jeg at de kunne ha vunnet NM i røykmaskin-kategorien (om dette bare hadde eksistert). Alt i alt er dette helt greit; gutta gir jernet, men får ikke responsen de fortjener fra publikum. Konserten hadde nok gjort seg bedre sent på kvelden.

Mastodon

Klokka er 18.30 på Øya, og Mastodon (7/10) er neste band ut. Forventningene var høye etter at de måtte trekke seg fra festivalens line-up i fjor. Bandet er absolutt i form, og det ser ut som de koste seg der de stod på scenen. Til tross for deres kommersielle vending de siste årene, la de heldigvis fokus på gode og gamle slagere. Sanger som Oblivion og The Wolf is Loose fikk en velfortjent plass i settlista, og beviser nok en gang at de kan spille ganske intenst. Lyden fucker litt i vinden, noe som er litt uheldig ettersom de lydmessig høres langt ifra det de gjør på plateinnspillingene sine. Publikumsresponsen var relativt døll, og størst da de avsluttet det hele med klassikeren Blood And Thunder.

Mastodon

Nordnorske Attan (8/10) lager ikke musikk for sarte sjeler. Attan låter så vanvittig brutalt at 20 minutter med full gass gjør at et utrolig sinne manifesterer seg. Låtene er ingen lange saker. Det er tvert i mot snakk om korte og hektiske numre, hvilket resulterer i et pausefritt sett. Lyden kunne for så vidt vært noe bedre, men dette lå i lydmannens hender. Til tross for dette, leverer de en såpass tight fremføring, hvilket gjør at man likevel kan skille ut detaljene midt i all dundring. Attan er uten tvil Øyas hardeste, og de spiller med klinkeklar overbevisning, og det merkes at de gir alt pluss litt til.

Sibiir

Sist ut for torsdagen var Sibiir (8/10). Mens Attan fikk frem det primitive i folk, appellerte Sibiir til et publikum som var langt mer rolig. Det kan kanskje ha noe med at oppmøtet her var litt tynt sammenlignet med ovennevnte band. Sibiir spiller hardt og brutalt også, men med en sunn dose black metal inni der. Uavhengig av sjangerdefinering, så låter gitaristene on point, og det er generelt et utrolig samspill mellom bandmedlemmene. De leverer eksposivt på lik linje med Attan. Settet her varte heller ikke så lenge, noe det godt kunne ha gjort. Ut ifra det jeg hørte her gjorde at man bare ville høre mer.

 

Fredag

Eagles of Death Metal

Regnet, som hadde høljet ned hele dagen, ga seg akkurat i tide til fredagens første skikkelige dose med rock, og dermed skulle man tro at tonen var satt til en herlig stund med Jesse Hughes og hans kumpaner. Dessverre så det ut til at Eagles of Death Metal (5/10) hadde en litt uinspirert dag på jobben, for selv om de åpnet friskt med I Only Want You, dabbet det lynkjapt av. Det er mulig at det føltes annerledes for de som sto helt foran, men vi har sett EoDM levere varene på festival tidligere, så det holder ikke å skylde på plassering, publikum eller vær og føreforhold. Noen av låtene satt som de skulle, andre manglet punch og noen forsvant liksom bare på et vis. Når de i tillegg dropper Wannabe in LA, men avslutter med litt poengløs jamming som inkluderte en amputert versjon av Rock And Roll All Nite, er det ikke fritt for at man føler seg litt snytt.

Eagles of Death Metal

 

Lørdag

Neurosis

På et mystisk tidlig tidspunkt på ettermiddagen hadde de mørke horder stimlet sammen for å overvære det mange regnet med skulle bli festivalens store høydepunkt, og mange hadde sogar kjøpt festivalpass utelukkende på grunn av denne konserten. Heldigvis er det en ting Neurosis (10/10) ikke driver med, og det er å skuffe folk! Denne gangen stilte de totalt uten visuelle effekter (hvis du ser bort fra det uforskammet grønne håret til bassist Dave Edwardson), men dette bandet har ingenting å tape på å la musikken gjøre all snakkinga! Bandet spilte seks låter i løpet av sin time på scenen, hvorav to fra deres kommende album Fires Within Fires, og ikke et sekund føltes overflødig! Få band, om noen, er i stand til å låte så brutalt og massivt, men samtidig ha en nerve og en sans for det dystert vakre som Neurosis, og de salige blikkene til folk etter at det hele var ferdig talte sitt eget tydelige språk.

Neurosis

Det er siste dag på Øya, og siste band skal bevitnes. Det var to alternativer til avslutningsfest denne kvelden. Skuespiller, sanger og ikon Grace Jones inntok Amfiet, mens de norske metalhodene i Kvelertak (8/10) inntok Sirkus-teltet. Lyden er overraskende dårlig i begynnelsen av den timelange konserten. Bassen er så å si helt fraværende (i hvert fall fra mitt ståpunkt), og jeg hører bare grøtete gitarmurringer. Jeg ofret min ellers ganske komfortable ståplass for å se om den kunne ha skylda for den dårlige lyden. Et par låter senere er lyden på plass, og jeg innser at band og lydmann endelig spiller på samme lag. Hurra!

Kvelertak

Stemningen løser seg blant publikum etter hvert, og det tar ikke lange tiden før ølglass begynner å fly og moshpitene blir iverksatt. Under Heksebrann disker de opp med nevneverdige pyroeffekter. Kvelertak er som et velsmurt maskineri, og det er tydelig å se at de koser seg på og utenfor scenen (crowdsurfing, sa du?). Dette nummeret hadde en treig start, men avsluttet med et ”pang”!

 

Tekst: Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Terje Dokken & Pål Bellis (Okkultokrati + Sibiir)

 
Galleri: (Klikk på bilde for større versjon)

[espro-slider id=6083]

 

Oak Metal Fest i helgen

Festivalsommeren ebber sakte ut, men det er fortsatt aktiviteter på gang. Allerede i helgen går tredje Oak Metal Fest av stabelen, med Mandals-thrasherne Harm og Hamar-baserte Wyruz, som begge er skiveaktuelle, på toppen av plakaten. Andre band du kan se i Fosser er Fredrikstad-gutta i Course of Fate, I Lit The Sun fra Tønsberg og sarpingene Growndead. Oak Metal Fest dekker med andre ord et vidt spenn både musikalsk og geografisk.

Under festivalen pågår det også salg av diverse merchandise, et arrangement som tidligere ble avholdt separat, men som nå er lagt inn under festivaldagen.

Billetter finnes på Ticketmaster og mer info finner du på festivalens Facebook-arrangement

oak poster

 

 

Norway Rock Festival

Norway Rock Festival
Kvinesdal
8-9.07.2016

Det var mange forventninger knyttet til Norway Rock Festival og dens gjenoppstandelse denne julihelgen, ikke minst til værforholdene. Noen har åpenbart ofret ei geit eller to, for inneklemt mellom en regntung torsdag og en tilsvarende søndag fikk vi to passe varme og til dels solfylte festivaldager. Festivalen starter sitt nye løp på en nøktern skala og det så ikke ut til at publikum hadde noe i mot det. «Better safe than sorry» er det noe som heter, og med ny oppstart er det lurt å ikke bite over for mye. Med nok av godsaker på menyen føles det uansett ikke som noen mindreverdig festival, tvert i mot. Som tidligere år alterneres det mellom band på hovedscenen og i ølteltet, sistnevnte har i år har fått navnet Lemmy Stage som et nikk til ikonet som gjestet nest siste festivalår i forrige omgang. Med få unntak ble Lemmy-scenen overlatt til coverband, helt greie pustepauser mellom slagene.

Festivalområdet er det samme som tidligere år – på Øyesletta rett utenfor Kvinesdal sentrum. Omgivelsene er det ingenting å si på, både publikum og artister har gjentatte ganger bemerket lokalitetene i positive ordelag. Ved inngangen til selve festivalområdet var det som tidligere også en handlegate med ymse dealers av metallstash, Metal Hammer Norway inkludert. Mattilbudet i år var redusert til gjengangerne Bekkereinan, som tidligere også har dominert festivalen. Øl var det nok av, og det er nok litt ekstra stas med fest her oppe i utmarka, det ligger et litt større teppe av overstadighet blant en del enn på festivaler østover.

Fredag:
Fredagens program på hovedscenen ble åpnet av Guardians of Time (6/10), power metal fra Kristiansand. Bandet har et knippe skiver bak seg og leverer greie varer på scenen, men det blir litt slappt her i Kvinesdal.

KEN15005

Glammerne i Niterain (6/10), sist sett på Tons of Rock, snur det musikalske 180 grader og prøver å gjøre catwalken på slette om til Sunset Strip, noe de lykkes sånn passe med. Disse gutta vil veldig mye og prøver kanskje litt vel hardt, det er litt igjen til alt sitter og virker «naturlig». Pluss i boka til gitarist Adrian som gjør den beste figuren på scenen. Det spares imidlertid ikke på effektene – pyro, flammer og røyk er på plass, men i litt overskyet dagslys kommer det ikke helt til sin rett.

KEN24556

Nok et gjensyn fra Tons of Rock – The Dogs (7/10) med energiske Kristopher Schau i spissen inntar neste plass på plakaten. Schau har nok ikke den beste stemmen i bransjen, men han gir da for pokker alt og eier scenen fra første strofe. I tiltagende solskinn er bikkjene en hyggelig opplevelse. «Dette er festivalen jeg har spilt oftest på», mener Schau, før han vikler seg inn i mikrofonledning og sender noen små spark til bygdeungdommen – «Denne låta handler om fyll og kjøring. Kvinesdal i et nøtteskall». En snau time med Dogs kan ta pusten av de fleste – og kamera fra en av fotografene som fikk noen ekstra bilder av både publikum og tilsynelatende Schaus edlere deler.

KEN15226-Recovered

Åge Sten Nilsen gjestet Norway Rock med Wig Wam for snaue ti år siden, og har ladet børsa med mer krutt siden sist. Ammunition (7/10) fikk til et energisk sett, men slet litt med det tekniske, noe som la en demper på driven i showet. Den norsk/svenske gjengen rakk over et knippe låter fra debutskiva og et par Wig Wam-svisker, noe som publikum åpenbart satt pris på. Nilsen får lett med seg folk og scenevant som han er, om enn litt vingeklippet av rekkeviden på mikrofonen, blir det allsang på Øyesletta. Godt å se Victor Borge i rekkene, bandet har blitt godt forsterket med hans bassganger.

KEN15479

Within Temptation (9/10) gjør kvelden til en fest – med et sobert, men dynamisk sceneoppsett avsluttes fredagen med en fantastisk reise i symfonisk metal. Sharon Den Adel gjør en strålende figur og synger rent av som en gudinne i kveld. Keyboard og trommer er plassert på hver sin side av scenen, slik at den digre videoskjermen kom til sin rett. Den skapte et levende bakteppe som forsterket låtene og sågar dro med seg virtuelle gjesteartister i og med duetter med Tarja Turunen, rapperen Xzibit og Keith Caputo (nå Mina Caputo). Med sterkt fokus på de to siste skivene Hydra og The Unforgiven gjorde hollenderne en knallavslutning på fredagen, en etterlengtet konsert etter deres siste besøk her til lands for snaut tre år siden. Om det var noen som syntes line-up’en til festivalen var litt slapp så fikk man valuta for pengene med Within Temptation alene. Litt dårlig utnyttelse av den catwalk-formede scenen fra fru den Adel, men det kan muligvis skyldes de tekniske problemene Ammunition opplevde tidligere på kvelden.

KEN25374

 

Lørdag:

Lørdagen starter litt seint for vår del, og vi går glipp av både Teardown og Blodsmak som er på før vi ankommer tidlig ettermiddag. Vi rekker dog Communic (6/10) som stiller i klassen for deja vu, sist jeg så dem var nettopp her på Øyesletta helt tilbake i 2007 da festivalen fortsatt het Kvinesdal Rock Festival. Siden den gang har det kommet et par skiver fra gutta, de har vokst litt og leverer fortsatt fet progmetall. Litt stillestående blir det dog, og selv om musikken er fet blir det liksom ikke så voldsomt mye ekstra live. Allikevel et svært hyggelig gjensyn med bandet.

Commu

Etter et lett oversett mellomspill med Ingenting er det duket for litt rett på sak rock’n roll med The Carburetors (9/10) som tydeligvis har fyllt opp tanken med noe helt annet enn blyfritt. Rutinerte som de er skorter det ikke på hverken tyngde, soliditet, action og råskap. Gods of Thunder, vræler Eddie Guz utover sletta og ja – den merkelappen passer dem svært godt. Flammene kommer litt mer til sin rett i dag enn på Niterain i går, men det er nok fordi dette sitter så til de grader i ryggraden på bandet. Aldri et kjedelig sekund med The Carburetors.

KEN26081

 

Festivalens joker, bokstavelig talt, i ermet er og blir Avatar (9/10) – Göteborgsbandet du kan lese litt mer om i nyeste Metal Hammer Norway. Akkurat denne konserten så jeg ekstra frem til etter å ha blitt sterkt overbevist av bandets tre siste skiver. Dette er galskap satt i system, et realt freakshow som bandet selv proklamerer i et par av låtene. Vokalist og jokeren selv, Johannes Eckerström, tar formelig balletak på de fremmøtte og gir dem en god dose galskap. Musikalsk er det godtepose av melodisk death metal og en haug andre musikalske inspirasjoner. «Nu ska vi dansa hårdrocksdans, Norge», mener Johannes, og folket er ikke uvillige. Mye turnering har gjort dette bandet til en solid live-opplevelse, med kostymer og konfetti. Enkle, men svært effektfulle grep som løfter dette til en fet opplevelse. Sterkt fokus på de siste par-tre skivene, men det gjør absolutt ingen verdens ting. Vi gleder oss allerede til å se dem igjen på John Dee i desember!

KEN15889

Om fredagens orgie i lys og video med Within Temptaion ble et høyepunkt, så ble Five Finger Death Punch (7/10) et lite antiklimaks etter Avatar. Riktignok stiller de fargerike og energiske på scenen, men det blir sammenliknet litt kjedelig med et åpenbart nedskalert sceneoppsett, trolig grunnet bandets få spillejobber i Europa i sommer, og en image som er noen hakk tøffere enn hva låtene bærer. Men for all del, den amerikanske kvintetten er en solid opplevelse og samlet flere på Øyesletta enn kvelden før.

KEN16120

Hovedaktiviteten sto naturlig nok vokalist Ivan Moody for, men også gitaristene Jason Hook og Zoltan Bathory tok for seg av plassen på catwalken. Moody yppet sågar til vannkrig med publikum. Bandets låtvalg er fint spredt over hele karrieren, med bare et par fra sisteskiva. En grei best-of presentasjon for et nytt publikum.

KEN26670

Norway Rock 2016 Galleri:

[espro-slider id=5489]

 

Tekst: Jon Løvstad

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Norway Rock reiser seg fra asken

Norway Rock 2016

Etter fem års pause er endelig Norway Rock tilbake. De jobber med et lavere budsjett enn tidligere, men leverer likevel varene og er klare for å gi en fantastisk festivalopplevelse på Sørlandet.

– Dette er dugnadsånd i sin sanne form. Det er absolutt ildsjeler jobber med dette og det er fantastisk at vi endelig er tilbake, sier bookingansvarlig Kjell Arne “Kelly” Aamodt.

Norway Rock arrangerte festival sist i 2011. Selv om de jobber med et lavere budsjett enn tidligere, er det lite som tilsier at de har tenkt til å sette ned standarden. De har klart å booke store navn til festivalen. Med headlinere som Five Finger Death Punch og Within Temptation beviser de at de fortsatt har magien som skal til for å booke navn som trekker folk.

– Vi ble enige om å bruke store deler av budsjettet til å booke store navn. Vi må rette en takk til de norske artistene som også kan sies å jobbe på dugnad for oss. De har gitt oss gode priser, fordi de ønsker at festivalen skal leve, sier Aamodt. Han sier at å se innsatsen til alle ildsjelene som gjør at festivalen går av stabelen gjør noe med en gammel rocke-skrått.

Har øynene på Metallica

Siden festlighetene startet til 2006 har har store navn som Alice Cooper, Motörhead, Slash og Immortal prydet plakatene. Selv om vi ikke kan se 80-tallets helter på jordene i Kvinesdal dette året er ikke drømmene til Aamodt mindre.

-Jeg gir meg ikke på at jeg ønsker å se Metallica på jordene har ute. Men, nå tar vi det rolig, ett steg av gangen. Hvis vi jobber jevnt og trutt vil vi til slutt nå målene våre, sier bookingsjefen. Han sier det er viktig å sette lista høyt.

Det er i år 10 år siden festivalen først så livets lys. Etter navnebytter og humper i veien er det samme gjeng som jobber dag og natt for å sy festlighetene sammen. Samtidig som intervjuet med Metal Hammer holder på, hører man en engasjert Aamodt delegere oppgaver. Camp-området holder på å utvides og Lemmy-scenen er satt opp. Der vil det være full fest og en rekke tributeband. Det er mye som skal klaffe om man skal arrangere festival.

-Folk vet ikke hvor mye arbeid det egentlig er. Men, det er verdt det når man ser resultatet av det hele, sier han.

Dobler folketallet i Kvinesdal

Publikum har heller ikke sviktet festivalen, og festivalsalget har gått som en drøm. Kelly Aamodt mener de i år har et bedre utgangspunkt enn det de har hatt siden festivalens fødsel. Med en kapasitet på 5000 gjester, har Norway Rock mulighet til å doble folketallet i den lille kommunen. I fremtiden ser de på mulighetene til å utivde.

– Vi har i utgangspunktet plass til det. Vi må selvfølgelig sette en grense for å at alle skal få den samme gode festivalopplevelsen, men jeg tror det er trygt å si at det er plass til samtlige som ønsker å besøke oss, sier han.

Billetter til både camp og selve festivalen vil fortsatt være tilgjenglig for kjøp i inngangen.

 

Norway_Rock_2016_program

Aldersgrenser:
Festivalområdet: Fra 16 år og oppover.
Camping: 18 år

www.norwayrocklive.no

Tons of Rock 2016 – Dag 3

Tons of Rock 2016
Fredriksten Festning, Halden
Dag 3 : 25.06.2016

 

Pain (5/10) hadde et par hits tidlig på 2000-tallet med End of the Line og spesielt Shut Your Mouth, men er et godt eksempel på en type musikk som eldes dårlig. Pains techno-metal hadde et visst marked på den tiden, men nå i 2016 høres låtmaterialet utrolig datert ut. Når det er sagt skinner sola, og det hersker en tilbakelent og tilfreds stemning foran scena. Peter Tägtgren og hans menn groover brukbart, og til tross for at bassisten ser ut som om han ønsker å rømme landet snarest mulig er dette en helt grei opptreden den siste festivaldagen.

Pain 1

Steak Number Eight (7/10) kommer fra Belgia og har et horribelt bandnavn, men på den positive siden er de flinke folk som gjør mye ut av seg inne på teltscena på Tons of Rock. Musikken som fremføres kan vel puttes i den vide sekken post-rock, og selv om bandet øyensynlig ikke har masse fans i Halden låter det tight og fint. Mot slutten hopper vokalist/gitarist Brent Vanneste ned blant publikum og fullfører konserten der ute. Bandet virker livsglade og ivrige på å vise seg frem, og vant muligens et par nye fans under årets festival.

Steak Number Eight

Det er på grensen til uutholdelig varmt idet de svenske vikingene i Amon Amarth (8/10) gjør seg klare på scenen. Det er ikke så mange som har tatt plass foran hovedscenen denne varme ettermiddagen, og det skjønner jeg godt. Men så fort bandet setter i gang så fylles det sakte, men sikkert opp – og det blir ganske bra med folk etter hvert. Bandet har ikke spart på scenemateriell, og på hver side av trommesettet står to store dragehoder med trapp på baksiden som blir flittig brukt under hele settet.

Amon 2

Amon Amarth leverer en veldig bra konsert, og de får med seg de fleste som har tatt turen – folk headbanger og hopper rundt så svetten spruter. Vi får servert et bredt utvalg med låter, både nytt og gammelt og med låter som First Kill, Death in fire, War of the Gods, Raise Your Horns og Guardians of Asgaard må det jo bare bli bra. Det virker det som at de fleste er fornøyde, og det er på tide å krype opp til vannstasjonen for å få seg litt nødvendig vann før ferden går videre.

Amon Amarth

Et band det er mange år siden jeg har sett live og som jeg virkelig har sett frem til å se igjen er jo ingen ringere enn industrimetallerne i Red Harvest (7/10). Bandet har vært borte noen år, men er nå omsider tilbake og det var det tydeligvis flere enn meg som satte pris på. Bandet åpner med Omnipotent fra plata Cold Dark Matter og da er standarden satt for hva vi har i vente resten av konserten, ettersom resten av låtmaterialet går litt i samme tralten. Ikke noe galt i det, for all del, men jeg savner nok noen av de litt mer brutale og harde låtene også for å få litt mer variasjon i settet – for eksempel var et par låter fra Internal Punishment Programs litt savnet. Men vi får godlåter på rekke og rad allikevel, bevares. Det spilles blant annet Antidote, God TechMouth of Madness, og det hele avsluttes med Beyond the End. Bandet spiller tight som bare det, og publikum virker fornøyd, så tommel opp! Så får vi håpe vi hører mer fra den kanten om ikke så alt for lenge.

Red Harvest

Sist Europe (6/10) var på disse kanter leverte de en strålende konsert, så forventningene til Joey Tempest og hans mer eller mindre muntre menn var store. Sveriges største 80-tallshelter åpnet showet med to låter fra den siste skiva War of Kings, en skive som for øvrig er svært så bra, før Rock the Night ljomer ut over festningen. Allikevel hviler det noe tilknappet over Europe, og da ikke bare over Tempest selv – det forhenværende sexsymbolet er anstendig pakket inn, til mine kvinnelige medpublikummeres skuffelse.

Europe 2

Settlista er omtrent den samme som da Europe spilte på Rockefeller i fjor høst, men er naturligvis ikke like omfangsrik. En av låtene som har fått smake giljotinen er dessverre Carrie. Superstitious er funky og smooth som alltid, mens The Final Countdown naturligvis avslutter showet og fører til unison gauling og spilling av luftkeyboard ute blant publikum.

Europe

Det her var noe jeg var veldig spent på for å si det mildt. Jeg har sett Megadeth (8/10) tidligere, og jeg kan vel ikke si jeg ble veldig imponert den gangen, men jeg liker det mannen gjør på skive, så jeg er villig til å gi ham en ny sjanse. Det begynner å bli veldig mye folk foran scenen når klokka begynner å nærme seg 21.40, tidspunktet for når bandet skal begynne. Introen kjøres i gang og bandet kommer på scenen møtt av enorm jubel idet første låt Hangar 18 kjøres i gang. Bandet følger opp med åpningslåten The Threat is Real fra den siste platen Dystopia.

Mega 1

Av alle de 15 låtene vi får høre i kveld er det en god blanding fra hele karrieren, blant annet Rattlehead, Dystopia, Wake up Dead, In My Darkest Hour, Dawn Patrol og Poison Was the Cure, men det som var høydepunktet for undertegnede var nok Sweating Bullets, Symphony of Destruction og Peace Sells. Det er ikke så veldig underholdende å se en Megadeth-konsert ettersom det ikke er all verdens som skjer oppe på scenen, det kan kanskje til og med bli litt kjedelig til tider. Men en ting skal mannen ha, og det er at han fortsatt fremfører låtene sine veldig bra etter alle disse årene i gamet, og jeg er veldig positivt overrasket over det jeg har vært vitne til her i kveld. Det gikk i fra null forventninger til å bli en meget fornøyelig opplevelse til slutt.

Megadeth

Kolbotn-thrasherne i Nekromantheon (9/10) går som alltid rett i strupen, og minner en på hvor utrolig deilig det er å se folk som kan å spille ordentlig thrash. Dette låter enormt friskt, og gutta er tighte og proffe ut til fingerspissene. Gitarist Arild M. Torp og bassist Sindre Solem veksler mellom å ta seg av vokalen, noe som skaper god variasjon og fører til at musikken aldri føles ensformig. Nekromantheon presenterer en ny låt som smeller som tequila på et russetreff, uten at jeg fanget opp navnet, og siste låt dediseres til en av Norges fremste konsertgjengere, Vidar «Slangen» Langerud. Kult gjort, og en trivelig avslutning på en forrykende konsert.

Nekromantheon

Det er mange oppspilte og spente publikummere som begynner å ta plass oppe foran hovedscenen allerede i god tid før siste band for helgen – folk strømmer til jevnlig, og det er temmelig fullt der minutter før helvete braker løs.Og når kveldens absolutte høydepunkt, de polske veteranene i Behemoth (10/10), omsider kommer på scenen til enorm jubel, er stemningen til å ta og føle på. Bandet skal gjennomføre sin siste plate The Satanist i sin helhet, og det i seg selv gjør jo dette til en kongeaften. Når bandet fyrer i gang er det ikke spart på noe som helst, det er fullt kjør fra første tone og Nergal har publikum i sin hule hånd hele veien igjennom.

Behemoth 1

Jeg prøvde å bevege meg litt rundt for å teste trøkket litt, startet oppe på VIP-området der lyden var helt ok, men endte til slutt nede nesten helt fremst foran scenen der det var et enormt trøkk – lyden var helt fantastisk. Bandet har en ekstrem utstråling og klarer å skape et liv og engasjement blant tilhørerne som er helt fenomenalt. Jeg var, og er en stor fan av The Satanist fra tidligere, men jeg klarer nesten ikke å sette ord på hva jeg føler for skiva nå etter å ha opplevd dette. Det ble skapt magi på Fredriksten festning denne siste natten på Tons of Rock.

Behemoth

 

Tekst: Sigurd Thune & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=5259]

 

Tons of Rock 2016 – Dag 2

Tons of Rock 2016
Fredriksten Festning, Halden
Dag 2 : 24.06.2016

 

The Shrine (8/10) fra Venice, California stiller uforskammet friske til dyst som første band ut på storescena på fredagen. Til tross for at det nesten er folketomt gir gutta jernet fra første anslag. Vokalist, gitarist (og skater) Josh Landau kan minne om en Dave Wyndorf tilbake på dop, i positiv forstand, og bandets ubestemmelige miks av US punk og bredbeint rock ‘n’ roll gjør det umulig ikke å bli i godt humør. Sola titter også frem mens The Shrine pløyer gjennom Death to Invaders og Worship, og da bandet avslutter med jamming og gitaren på nakken under Nothing Forever er det topp stemning blant de få heldige oppmøtte.

The Shrine

Frode Kilvik, for øvrig eneste observerte Tons of Rock-artist i Wu-Tang Clan-trøye, er en god frontmann. Dessverre står ikke musikken Kraków (5/10) leverer i stil, med dusinvis av lange, repetitive passasjer som fremkaller opptil flere gjesp og gjentatt kikking på klokka. Til tross for at bergensernes stoner metal låter tungt og intenst som en mandagsmorgen etter tredagersfylla er det for mange elementer som bringer lite til bords, og interessen blir betraktelig redusert utover i konserten. På en festival havner man fort i mylderet om man ikke gjør noe ekstra ut av seg, og det er heller denne høye forglemmelighetsfaktoren enn at Kraków gjør en direkte dårlig konsert som er utslagsgivende for denne noe krasse dommen.

Tons of Rock 2016

El Caco (6/10) balanserer hele tiden mellom at man får fot av det man hører og at man heller vil høre på bedre band i samme sjanger. Låter som Someone New og Substitute er utvilsomt kule rockelåter, men gjennomgående klarer jeg ikke finne mye som vekker det helt store engasjementet i El Cacos musikk – muligens på grunn av at jeg aldri har fått taket på Øyvind Osas noe anonyme vokal. Bandet har lang nok fartstid til å gjøre sakene sine godt, og det har også møtt opp greit med folk uten at det på noen måte tar av. En stødig festivaljobb, hverken mer eller mindre.

Tons of Rock 2016

Teltet fylles nok en gang fort opp, og folk venter i spenning på de amerikanske thrashmetallerne i Havok (8/10). Og det med god grunn, for det blir et bra trøkk idet bandet kjører i gang første låt. Jeg savner dog litt den intensiteten og trøkket bandet har på plate, men du verden for en konsert det ble allikevel, og gutta kan det å lage liv blant publikum. Bandet spilte en eller to låter fra sitt kommende album, og ellers var det en god blanding fra ellers i karrieren. Heldigvis for min del spiller de en del fra Time is up som er min personlige favoritt av bandet.Under siste låt forsvinner bassisten av scenen og dukker plutselig opp løpende inn i folkemengden foran scenen, og jeg tror det tar maks to sekunder før mosh-piten er i gang. Alt i alt en fantastisk konsert. Det eneste som trekker ned, er at jeg savner det lille ekstra trøkket, og at det ble litt vel mye snakking mellom låtene.

Tons of Rock 2016

Converge (6/10) virker halvveis malplasserte på den store scena på Tons of Rock, og oppmøtet er heller ikke all verden. Her sitter man med følelsen av at dette med fordel kunne vært flyttet inn i teltet, og gjerne senere på kvelden. Hardcore fungerer som kjent best med kort avstand til publikum, og selv om Converge forsøker å få inn et par ramme nyrenever føler man hele tiden at det mangler noe. Vokalist Jacob Bannon legger ned en imponerende treningsøkt for å få fart på sakene, uten at det er helt vellykket. Settet består etter hva jeg kan dømme nesten uten unntak av låter utgitt fra og med Jane Doe-albumet, med hovedvekt på materiale fra sisteskiva All We Love We Leave Behind og 2004-utgivelsen You Fail Me.

Tons of Rock 2016

Pennsylvania-bandet August Burns Red (8/10) var muligens den bookingen som var mest på siden av resten av festivalprogrammet, men det er et tallrikt og engasjert publikum som er lydhøre til Jake Luhrs’ oppfordringer om å lage liv. Det er utvilsomt mange som har et elsk/hat-forhold til både bandets musikk og uttalte religiøse preferanser, så man kan trygt si at dette er en konsert for menigheten (punintended). August Burns Red leverer åkkesom et tight og velopplagt stykke metalcore, og får med unntak av Black Sabbath og Raga Rockers festivalens hittil beste respons. Nær halvparten av settlista er for øvrig hentet fra sisteskiva Found in Far Away Places.

August Burns Red 1

Nikki Sixx er ferdig med Mötley Crüe, og gjester Norge for første gang med sitt nye band Sixx: A.M (3/10). Måtte det bli lenge til neste gang. Musikalsk sett befinner vi oss i et mer moderne og oppdatert landskap enn hva tilfellet var for Mötley, men det skorter stort på kvaliteten i låtene. Her er det virkelig lite å rope hurra for. Entertainer-faktene er imidlertid av høy klasse, og vokalist James Michael hilser selvsikkert på publikum i det han omtaler som Oslo nok ganger til at man føler at man innehar en statistrolle som publikum i Spinal Tap. Avslutningslåta Life is Beautiful er reinbarka sonisk søppel, og man priser seg lykkelig over at bandet forlater scenen.

Sixx AM 2

Da var endelig tiden kommet for at jeg skal få overvære Haldens store sønner live. Selv om jeg har hatt muligheten tidligere, har det nå dessverre ikke blitt sånn. Det begynner å bli greit med folk oppe på Huth-stage idet Mork (8/10) kommer på scenen. Bandets kjører i gang showet med En sirkel av stein, og stemningen blant publikum er på topp fra første låt. Bandet er flinke til å få med seg publikum, og mange synger med under refrenget til Hudbreiderens revir. Og med låter som Den lukkede porten, Før kristen tid og I sluket av myra blir det magisk stemning oppe på toppen av festningen med utsikt over Halden by.

Tons of Rock 2016

Hvordan skal man anmelde en konsert med Black Debbath (9/10)? Jeg har vært av den oppfatning at de hysteriske ablegøyene står i veien for at bandet skal bli større enn de er, men innser at det tvert imot er den andre veien rundt – humoren gjør Black Debbath til et mye bedre band enn de ellers ville vært. Om KLM hadde spilt hardrock ville det hørtes ut som Black Debbath. Høydepunkter inkluderer HMS-ansvarlig Egil Hegerbergs opplysninger om at bandet lå i kontraktsmessige uoverensstemmelser med trommis Ollis og at den nye mannen bak settet var Bill Ward, live-maling med påfølgende auksjon og pølse- og Halden-quiz. Det er kjempestemning fra start til mål, med Dum dum minister, Nei til runkesti på Ekeberg! og Den femte statsmakt som (de musikalske) høydepunktene. Pluss i margen for å være Bøler-patrioter.

Tons of Rock 2016

Når fremtidens akademikere skal ta for seg Haldens historie vil det være to datoer som må markeres med gul penn: 11. desember 1718, dagen da Karl XII mislyktes i å innta Fredriksten festning, og 24. juni 2016, dagen da Alice Cooper (10/10) lyktes der svenskekongen feilet. Dette var, i frykt for å underdrive, en sensasjonelt bra konsert fra ende til annen. Det er ikke ofte man opplever at alt faller på plass: Settlisten er tilnærmet plettfri, lyden er suveren, showet er uovertruffen underholdning, og konserten er krydret med særdeles hyggelige overraskelser.

Alice Cooper 2

The Black Widow åpner sirkuset, etterfulgtavNo More Mr. Nice Guy og Under My Wheels. Alice Cooper-mainstays som Billion Dollar Babies, Ballad of Dwight Fry og Poison suppleres med sjeldneresakersom Public Animal #9 og Long Way To Go. Under Feed My Frankenstein gjør ingen ringere enn Nikki Sixx en gjesteopptreden, side om side ved en flere meter høy utgave av Frankensteins monster. Litt halshugging blir det også tid til, mens gitarist Nita Strauss får solo-tid til å vise at det ikke bare var stamfar Johann som var i besittelse av godt over snittet utviklede musikalske evner.

Tons of Rock 2016

Det er noe eget ved å se store artister gjøre coverversjoner av klassikerlåter fra rockehistorien, og denne kveldens største beholdning oppstår da Alice Cooper i tur og orden hedrer Keith Moon, Jimi Hendrix, David Bowie og LemmyKilmister ved å covrePinball Wizard, Fire, Suffragette City og selveste Ace of Spades! På sistnevnte var det bassist Chuck Garric (som for øvrig spiller sammen med Alice Coopers datter Calico i BeastöBlancö) som gjorde en skremmende presis etterligning av salige Lemmy. Utrolig rått. Den forvirrede gleden av at konserten faktisk ikke er over treffer først hjernen da Alice Cooper drar i gang med egne evergreens som I’mEighteen og School’s Out før klokka tikker mot slutten. Som ekstranummer kommer Electedmed badeballer, konfetti, såpebobler og fullt valgflesk, hvor vi med et stikk til den amerikanske presidentvalgkampen får gjesteopptredener av «Donald» og «Hillary». Alice Cooper – for en mann, for et show.

Tons of Rock 2016

Siste band ut oppe på Huth-stage denne fredagen er polske Mgla (8/10). Dette er første gangen jeg ser bandet live, og jeg var veldig spent i forkant av denne konserten, ettersom jeg har hørt veldig mange lovord om konsertene deres. Mange har samlet seg foran scenen når det er duket for kveldens mørkeste og kaldeste black metal-band, og det er god stemning blant publikum da bandet kommer på scenen og drar i gang første låten Further Down the Nest I. Bandet gjør ikke så mye ut av seg, men det er jo en del av varemerket deres der de står i sine helsvarte antrekk og svarte masker. Det blir en helt egen stemning og atmosfære da de serverer den ene godlåta etter den andre, og det spilles låter som Exercises in Futility I, II og VI og With Hearts Towards None I og III for å nevne noen. I det store og hele så blir dette en magisk opplevelse som jeg håper jeg får mulighet til å oppleve en gang til.

Tons of Rock 2016

Så var vi endelig kommet til det bandet jeg nok var mest spent på under denne festivalen, da dette er min første konsert med dem og forventningene var høye. Det begynner å bli veldig folksomt oppe ved hovedscenen når vi kommer, og vi rekker akkurat ned idet introen starter og Ghost (10/10) gjør seg klare til å komme på scenen. Det blir enormt god stemning blant publikum når bandet omsider melder sin ankomst og setter i gang med åpningslåten Spirit på bandets siste plate Meliora. Og det er nevnte Meliora som naturlig nok var hovedfokus denne kvelden, da de spilte nesten samtlige låter fra den.

Ghost 1

Gåsehuden har nok vært på plass helt fra første tone, men da de midt i settet dro i gang Year Zero fra plata Infestissumam, trodde jeg at hele festningen skulle lette, og frysningene gikk langt ned i ryggmargen. Alle som bor i Halden våknet nok når alle sang med på refrenget på denne. Det er etter min mening en av bandets feteste låter, og få høre den live under disse omgivelsene var beyond magisk.Bandet gjorde en tvers igjennom fet konsert og vokalisten hadde publikum i sin hule hånd hele veien. Rett og slett en magisk avslutningskonsert på hovedscenen denne kvelden, og jeg kan ikke si jeg så eller hørte noen negative miner da vi forlot plassen.

Tons of Rock 2016

I det man svever nedover bakken fra hovedscenen etter Ghost-konserten, går turen ned til teltet for å få med seg siste band for kvelden, nemlig kongene av fast forward rock’n’roll – The Carburetors (10/10). Jeg finner meg en bra plass langt fra scenen, og det tar ikke lang tid før introen til Burning Rubber setter i gang. Gåsehuden er tilbake! Gutta kommer på scenen og setter i gang på full speed fra første sekund, og holder tempoet igjennom hele showet. Vi får servert godlåt etter godlåt, som Burning Rubber, Lords of Thunder, Rock’n’ Roll Forever, Hellfire, Fire it Up, Allright Allright og Burnout – bare for å nevne noen.The Carburetors gir fansen virkelig valuta for pengene når de setter i gang, for her er det ikke spart på noe. I løpet av disse 45 minuttene fikk vi det meste et bra rock’n’roll show skal inneholde, med bomber, flammer, crowd-surfing, rakettsprutende gitarer, gitarknusing og ja, listen er endeløs. En fantastisk avslutning på en ellers fantastisk kveld.

Carbs 1

 

Tekst: Sigurd Thune & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=5142]

 

Trollfest klare for Midgardsblot!

Vikingfeberen herjer, og det er få festivalpass igjen til årets festival!

Midgard-2016-2400x2400-Trollfest

TrollfesT er klare for årets utgave av Midgardsblot!

trollfest_band_lowres

TROLLFEST
En bråte norske musikere fra band som Pantheon I, Untime, Melch, Hallucinations, Now we got members, Kitchie Kitchie Ki Me O, Powersword og Sarkom så seg lei på utvalget festmusikk og i 2003 ble sjangeren «True Norwegian Balkan Metal» født! Som sjangerutrykket antyder byr TrollfesT på både ekstrem metal og folkemusikk, men bandet er også viden kjent for sin glede, galskap og humor!

TrollfesT ga ut de to første albumene Willkommen Folk tell Drekka Fest!! og Brakebein i 2005 og 2006, men det var ikke før i 2007 den første entréen til konsertarenaen skjedde som headliner på Barther Metal Open Air Festival i Tyskland hvor bandet hadde etablert en solid fanbase allerede. Siden har bandet vokst seg virkelig store i hele Europa og USA, som de har turnert flere ganger siden. Bandet jobber nå med sitt syvende studioalbum og kommer til årets Midgardsblot for å gi publikum moro, musikk og fest – forvent metal med trekkspill, gitar og banjo og høy partyfaktor når TrollfesT sparker i gang årets Blot!

 

Premiere på nye låter fra Wardruna
Wardruna slipper sitt tredje etterlengtede album «Ragnarok» i Runaljod-trilogien 29. oktober og vil gjøre premiere på de nye låtene på Midgardsblot og lover en helt spesiell Wardruna-konsert ved Borrehaugene.

Einar Selvik, mannen bak bandet Wardruna sier «Det vakre, kraftfulle og ikke minst historisk viktige området rundt Borrehaugene er et sted jeg har hatt et sterkt ønske om å holde konsert helt siden jeg startet Wardruna for snart 15 år siden. At dette nå blir virkelighet er stort for meg personlig og kan love publikum en konsert utenom det vanlige!»

 wardruna-2012_0067 HIGH RES

Billetter:
3 dagers festivalpass: 1450,- NOK
Dagsbilletter fredag og lørdag: 740,- NOK
Adgang torsdag kun med festivalpass

Billetter selges her: http://pub.ticketmobile.no/Events/46871/11132