Stikkordarkiv: festival

Høstsabbat @ Kulturkirken JAKOB

Første helgen i oktober var det duket for religiøs høytid i Kulturkirken Jakob. Pilgrimmer fra nær og fjærn var samlet for å delta i en serie mørke ritualer, akompanert av hypnotiske rytmer fra trommer og strengeinsturmenter. Her var tilreisende fra store deler av europa, såvel som fra hele vårt langstrakte land.

Etter noen års fravær, var det endelig tid for en ny Høstsabbat her i Oslo. Og for en sinnsyk fet helg det skulle vise seg å bli! Det var rigga til to scener i Jakobskirken. En liten scene nede i krypten – hvor en stakkars fotograf sjelden fikk særlig med lys å jobbe med – og hovedscenen på koret, med klang så det holdt. Rett ved hovedinngangen til kirken var det satt opp øl- mat- og merchtelt. I tillegg var det en bar inni kirken, med litt bredere ølutvalg.

Fra SÂVER entret krypten som første band ut, til vi ble kastet ut lørdag kveld, var det en nærmest ubrutt rekke av fete riffs og musikalske tilbedelser. Og her ligger kanskje største utfordringen med Høstabbat’n; Det er alt for mange bra band! Det er knapt nok tid til å drikke øl eller spise mat, så det er ytterst viktig å få i seg litt å gå på, før man entrer mørket.

For min egen del var det knyttet mest spenning til årets headliner, Amenra. Jeg synes ikke de er så spennende å høre på hjemme i stua og jeg har ikke sett dem live før, så hva var den store hypen med Amenra? Årets siste konsert i kirka var mer enn bare en gig, det var en enorm opplevelse. Det er vanskelig å sette ord på hvordan jeg opplevde gig’n, men rundt midnatt lørdag kveld stod jeg på kirketrappa som nyfrelst Amenra-fan.

Sørg for å holde av helgen 4.-5. oktober neste år, jeg gleder meg noe sinnsykt!

Tekst og foto: Pål Bellis

 

[espro-slider id=12374]

 

Ragnarok feirer 25 års jubileum på Inferno

Svartmetallerne Ragnarok ser tilbake på 25 år som band når de entrer scenen på Infernofestivalen neste påske. Festivalen slapp i dag ytterligere et knippe band, i tillegg til jubilantene kommer Witchcraft (Sverige), Altar (Nederland), Au-Dessus (Litauen) og MGŁA (Polen). Siden sist har også MORK steppet inn for Valkyrja som drøyer sin deltakelse til 2020 og en ekstra scene er annonsert på Kniven Bar, hvor Psykopath, Sepulcher, Nekromantheon og Purple Hill Witch vil sende smektende toner ut av PA’n.

Mer info finner du på Infernofestivalens nettsider eller Facebook

Høstsabbat 2018

Høstsabbat er en musikkfestival bragt til live av ildsjeler i det norske undergrunnsmusikkmiljøet. Siden oppstarten i 2013 har festivalen sakte, men sikkert utviklet seg til en viktig scene innen sine sjangre, både i Norge og Skandinavia.

I år vil Høstsabbat finne sted i Kulturkirken Jakob i Oslo den 5. og 6. oktober. På to scener vil man oppleve knusende tung doom, heavy bluesrock, stoner-rock, proto-heavy metal, psykedelisk spacerock og prog.

Festivalsjefene Jens Andreas Storaker og Ole Helstad sier: «Vi er utrolig stolte av å kunne presentere en såpass tung og variert line-up på et så unikt sted som Kulturkirken Jakob. Det er skyhøyt nivå på disse bandene. Billettsalget har gått over all forventning, og vi forventer intet mindre enn en magisk helg med en nydelig kombinasjon av tungrock og kirkerom. »

Konsertene vil veksle mellom to scener; Hovedscenen i kirkerommet og en klubbscene i kjelleren. Så her er alt lagt til rette for en tung og annerledes helg i oktober!

Fredag 5. oktober:
17:00:  Sáver (NO)
18:00:  Hällas (SE)
19:00:  Krokofant (NO)
20:00:  Lonely Kamel (NO)
21:00:  Domkraft (SE)
22:00:  Spurv (NO)
23:00:  Eagle Twin (US)
00:00:  Toner Low (NL)

Lørdag 6. oktober:
16:00:  Taiga Woods (NO)
17:00:  Elephant Tree (UK)
18:00:  Dwaal (NO)
19:00:  Asteroid (SE)
20:00:  The Moth Gatherer (SE)
21:00:  Electric Moon (DE)
22:00:  Brutus (NO)
23:00:  Amenra (BE)

Event på Facebook: https://www.facebook.com/events/1394090067384672/

Metal Hammer Norway kommer tilbake med fyldig dekning etter festivalen.

 

Tons of Rock 2018: Fredag

Tons of Rock
Fredriksten Festning, Halden
22.06.2018

 

The Good, The Bad and The Zugly (6/10) stilte med festivalens mest påseilede vokalist i Ivar Nikolaisen, men redder seg inn på at de holder leir i en sjanger der det å være nykter aldri har vært en nødvendighet. Som trolig det beste norske punkbandet i det man kan kalle «Poison Idea-gata» siden Turbonegros heydays på Ass Cobra-tiden er det god futt i fremførelsen, og en sprek start på hovedscenen på den siste festivaldagen. «Way Out West» må sies å være høydepunktet i et fartsfylt sett. (ST)

Tyske Mantar (8/10) er en duo bestående av gitarist/vokalist Hanno Klänhardtog trommis Erinc Sakarya. Man skulle tro en slik underbemanning gjenspeilte seg i et magert lydbilde og statisk sceneopptreden, men ved hjelp av heftig pedalbruk og en svært utagerende vokalist blir det ikke slik. Fremfor å være midtstilt og vendt ut mot publikum har Mantar plassert trommesettet på høyre side av scenen, slik at de to bandmedlemmene vender mot hverandre. Man får derfor følelsen av å overvære en jam heller enn å se på to menn som skal underholde en stor forsamling. Snedig! Vokalist Hanno åler seg rundt mikrofonstativet på passivt-aggressivt vis, tidvis hvesende og hylende, tidvis tilbaketrukket med et overlegent flir rundt munnen. Tungt som juling og kult som krutt. (ST)

Sist jeg så Max Cavalera var da han besøkte Oslo før jul sammen med broren for å spille gamle Sepultura-låter. Det var kult nok, men opplevelsen ble, i etterpåklokskapens lys, trolig noe rosemalt av nostalgiske grunner. For helt ærlig: Soulfly (3/10) live er skrale saker, og Max er virkelig en gammel og sliten mann. «We Sold Our Souls to Metal» er tragisk parodisk, mens «No Hope = No Fear» og «Bleed» kunne fungert OK om det ikke var for vokalen. Bandet blir uansett godt mottatt, og når Max teller opp un, dos, tres, cuatro til «Back to the Primitive» skorter det ikke på engasjement ute foran scenen. Dette står allikevel tilbake som festivalens store skuffelse. (ST)

Sammen med Equinox var Coven (7/10) festivalens kred-booking, og jeg antar at mange med meg var spente på hvordan et band som debuterte på sekstitallet ville høres ut i dag. Bandet entrer scenen iført munkekutter, mens vokalist Jinx Dawson bærer maske. Alt på stell rent visuelt, med andre ord. Hovedbolken av settet utgjøres av låter fra debutalbumet Witchcraft Destroys Minds & Reaps Souls, med «The White Witch of Rose Hall» og «Choke, Thirst, Die» som høydepunktene. Jinx synger veldig bra, hennes Grace Slick-aktige stemme virker nærmest urørt av tidens tann. Bandet låter naturlig nok en del tyngre enn på skive, men låtene kler tyngden fint. Coven avslutter kvelden med «Blood on the Snow» fra tredjeskiva med samme navn. Noen forheksende seanse var det kanskje ikke, men absolutt gledelig å ha fått muligheten til å se en såpass banebrytende figur som Jinx Dawson i levende live. (ST)

Tyske Helloween (9/10) har siden i høst turnert med sitt Pumpkins United-show, hvor dagens besetning har hektet på originalgitarist/vokalist Kai Hansen og vokalisten fra de gylne årene på åttitallet, Michael Kiske. Kort fortalt et gedigent mimreshow som drar igjennom bandets lange karriere, men i festivalformatet på Tons bød de på en godt nedskalert versjon. Nedskaleringen til tross, det ble en perlesnor med godlåter i løpet av de åtti minuttene de hadde å leke seg på, fra åpneren «Halloween» til «I Want Out» lukket settet. Vokalistene Kiske og Andy Deris bytter løpende på syngejobben mellom duettene, mens konsertens desidert friskeste figur, Kai Hansen, trår til på utvalgte. Kai får sine egne minutter i spotlighten under en medley med klassikere fra hans tid som vokalist, hvor «Starlight», «Ride the Sky», «Judas» og «Metal is the Law» flettes sammen. Bakteppet til bandet er animasjonsfilmer på storskjermen, skreddersydd til hver låt og med den iboende humoren bandet alltid har dratt med seg. I utgangspunktet kan man kanskje tenke seg at opp til syv stykker på en scene kan være litt slitsomt til tider, men den logistikken fungerte fint. Det er vel strengt tatt kun EN ting som er «galt» med dette showet og det er lengden – minuttene fløy avgårde, det føltes alt for kort og det kunne for min del GJERNE ha vært tretimers-versjonen de fikk presentere i Halden. (JL)

Tons of Rock har vært flinke til å trekke frem de lokale kortene, både samtidsband som Planet Mastergod, Føss og, ikke minst, Mork og de mer tilårskomne heltene i Witchhammer, Artch, Ragnarok og – ENDELIG – Equinox (9/10)! Et særdeles etterlengtet comeback, som festivalen har nærmest tryglet om i flere år, og som nok varmet mange i et nærmest fullsatt telt på  fredagskvelden. Kjernen i bandet, gitarist/vokalist Grim Stene, bassist Skule Stene og trommis Raggen Westin, har holdt ånden gående de siste årene med jevnlig garasjeøving og når  Fredrikstad-bandet nå endelig stilte på scenen var det med en noe justert besetning i forhold til den klassiske, med Øystein Warem som andregitarist i stedet for Tommy Skarning. De tilmålte minuttene, og noen til – de bevilget seg noen minutter overtid når de først var i gang, ble en tilmålt reise gjennom de tre første skivene. Åpnerne «Stop!» og «House of Wonders» fra debuten Auf Wiedersehen låt som om man fortsatt var på Blå Grotte på åttitallet, og det så vel ikke så verst ulikt ut heller. Fire låter fra The Way to Go følger raskt – Grim påpeker at ingen har betalt for å høre ham «preke» –før Xerox Success såvidt berøres med «My Sweet TV». Bandet låter tight – Grim og Øystein går langt tilbake som gitaristduo og samspillet er tilstede også her. Stemmen holder godt og gutta lar musikken tale for seg, ren og skjær thrash-energi fra gamledager. Det jeg regnet med ville være den naturlige avslutningslåten, tittelkuttet fra Auf Wiedersehen, ble supplert med den energiske godbiten «The King» fra samme skive, noe på overtid. Grim avslutter med å si at «vi sees på månen», med en antatt henvisning til Månefestivalen på hjemmebane i Fredrikstad seinere på sommeren, en booking som ble bekreftet noen dager etter. Vi gleder oss og håper virkelig at det ikke stopper med det! (JL)

Hvor skal man begynne? For en triumfferd. For en overlegen maktdemonstrasjon, og alle andre klisjeer man kan trekke opp fra Akersgata-hatten. Dette er en av de aller beste konsertene jeg har vært på noensinne, hands down, og det er bare å beklage at anmeldelsen ikke på noen måte yter konserten rettferdighet. Kvelertak (10/10) har tatt steget helt opp i eliten av liveband, og leverer et show det skal godt gjøres å toppe. En ugleprydet Erlend Hjelvik hadde fullstendig kontroll på et feststemt publikum fra åpningsanslaget på «Åpenbaring», og beholdt regien trygt gjennom de elleve neste låtene. Når «Mjød» som tredje låt ut etterfølger «Bruane Brenn» tar det helt av foran scenen, med circlepit og full baluba. «1985» er noe overraskende én av bare to låter fra sisteskiva som spilles. Men samtidig fremstår settet som spissere ved at man ekskluderer de mer omstendelige låtene fra Nattesferd. «Sultans of Satan» er en annen godbit, og det må kommenteres: Kvelertak er et imponerende samspilt band! Det hele er supertight, men samtidig lekent på et vis som indikerer at bandet har hatt stort utbytte av å være på veien med en global storhet som Metallica tidligere i år. Utover i konserten oppfordrer Hjelvik til wall of death og får det, før han og etter hvert også bassist Marvin Nygaard begir seg ut på crowdsurfing og generell romstering ute blant allmuen. Under sistelåta «Kvelertak» kommer Hjelvik trekkende med et enormt flagg, som han tar med seg ut i folkehavet. Der blir han stående på fansens hender, vaiende med flagget mens pyroen smeller rundt ørene på oss og bandet kjører på. Det slår meg at dette er helt umulig å skulle beskrive ved hjelp av tekst, den rene følelsen av eufori som oppstår når en konsert bare klaffer så totalt. Musikalsk lykke! (ST)

 

Tekst: Sigurd Thune & Jon Løvstad
Bilder: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:
[espro-slider id=11839]

Terje:
[espro-slider id=11940]

 

Tons of Rock 2018: Torsdag

Tons of Rock
Fredriksten Festning, Halden
21.06.2018

 

Ny dag, like kjipt vær, men om været var grått så var Tons-dagen i all hovedsak sort. Teltscenen skal romme svartmetall fra flere kanter av Norge, Sverige og Nederland, mens hovedscenen inntas blant andre av Abbath og W.A.S.P.  Og selv og Blackie har blitt religiøs og småskjør på sine eldre dager er han om ikke annet fortsatt rimelig sort i tøyet.

Imperial State Electric (7/10) er Nicke Anderssons nye lekegrind post-Hellacopters, og selv om musikken han lager er mer laidback og bluesaktig enn tidligere, er det utvilsomt en av Skandinavias største rock- og metal-personligheter vi snakker om her. Til tross for litt skrint oppmøte tråkker Imperial State Electric på gassen, og ender opp i et crescendo der Nicke ligger med ryggen mot scenegulvet mens han fortsatt spiller.

På veien dit serveres vi egenkomponerte godlåter som «UhHuh» og «Reptile Brain», krydret med stadige hint til rockhistorien (Black Sabbath, Groundhogs, Patti Smith og Beatles med flere). Mer enn godkjent en tidlig ettermiddag. (ST)

Epica [6/10] fikk litt å slite med, å samle folk i regnet. Ingen drømmesituasjon, og bandet hadde nok uansett passet bedre på teltscenen der Delain gjorde en fin konsert i fjor. Musikken krever litt «innpakning» med lys i konsertsammenheng. I gråværet på den store scenen, med en liten produksjon gitt kort spilletid, ble det litt vel tamt.

Bandet leverte som vanlig godt musikalsk, det var omgivelsene som sviktet og helheten gjorde at man pakket seg avgårde til husly godt før siste tone hadde stillnet. Bandet fortjener bedre enn som så, vi får håpe på et snarlig gjensyn. (JL)

Første svartkledde i teltet ble for min del Gothminister [6/10], og faktisk første gang jeg har fått sett dem live. Litt underlig live-setting, med to gitarister, trommis og en del på boks. Men greit nok, det var tøft og fengende, selv om det virket som om kopimaskinen hadde gått litt varm til tider. Det er kanskje begrensninger for hvor mye variasjon du kan ha i denne typen industrimetall, men greit driv var det i alle fall. Fin lyd, som på vel alt jeg så i teltet – denne scenen er rimelig trygg med tanke på lydbilde for de som skal prestere på scenen.

Litt glissen produksjon, jeg hadde nok forventet litt mer teatralske ting, basert på det inntrykket man har hatt av av bandet og mistet interessen etter en halvtime. (JL)

Svenskene i Witchcraft (6/10) ser usedvanlig streite ut til å inneha det bandnavnet de har, men musikalsk tar de fint opp arven etter Black Sabbath, Pentagram og desslike. Å omtale dem som rene kopister ville imidlertid være langt fra sannheten, og selv om man finner få umiddelbare tominuttere á la «Paranoid» eller «Signof the Wolf» her, er det en tilgjengelighet i musikken som gjør at man får fot uavhengig av hvor mye kjennskap man har til bandet fra tidligere av. Besynderlig nok får vi, i hvert fall så vidt jeg kan registrere, ingen låter fra sisteskiva «Nucleus», mens forgjengeren «Legend» er rikelig representert, blant annet ved åpningslåta «Deconstruction». Live gjør Magnus Pelander& co. en grei jobb, kanskje i overkant innadvendt om man sammenligner med landsmennene i Imperial State Electrics opptreden tidligere på dagen. På den annen side er ikke Witchcraft like balls out som førstnevnte, så det er muligens et noe urettferdig ankepunkt. Riffene sitter, og lydbildet er «varmt» og deilig.  (ST)

Alice in Chains (6/10) var trolig et av de mest imøtesette bandene på årets utgave av Tons of Rock. Leverte de? Tja. Sånn passe. William DuVall vil for alltid være «han nye» i Alice in Chains, og kjører en relativt tilbakelent stil på scenen – på godt og vondt. Hele opptredenen mangler trøkk, det låter tamt og fremføres måteholdent. Settlista skuffer imidlertid ingen. Fokuset ligger som seg hør og bør på låter fra «Dirt» og «Facelift», og det er tre låter fra førstnevnte som åpner ballet («RainWhen I Die», «Them Bones» og «Dam That River»).

Påfølgende «Check My Brain» kan trygt regnes som en moderne klassiker fra det nyere Alice in Chains-materialet, men det er først under «Bleed the Freak» et til da noe avventende publikum virkelig våkner til liv. Jerry Cantrell har (overraskende nok!) blitt en gammel mann, men samspillet mellom ham, DuVall og Inez er godt, og selv om opptredenen kunne vært hakket mer fremoverlent er det ikke noe å si på den spilletekniske utførelsen. «Would?» og «Rooster» avslutter settet, og man tar seg selv i å tenke at det tidlige nittitallet slett ikke var så verst allikevel. En OK konsert, men følelsen er der av at dette kunne ha blitt så mye, mye bedre. (ST)

W.A.S.P. (8/10) føk ut av startblokkene til tonene av «On Your Knees», og Blackie Lawless selv virket uforskammet pigg. Sist jeg så ham lignet han mest på en værbitt, svarthåret utgave av Madam Mim, men her i Halden var det lite som tydet på at mannen faktisk er like gammel som foreldrene mine. Bandet virket spillesugne og lyden var crisp, i mangel av et bedre ord. Jeg har sett diskusjonen gå på nett om hvilke effekter som var på «boks» og hva som ble spilt live, uten at jeg føler meg kompetent til å mene noe som helst i den ene eller andre retningen. Jeg konstaterer kun at for meg som menig tilhører låt W.A.S.P. bra, og når «L.O.V.E. Machine» dukker opp som tredje låt i settet føles det herlig å være hårdrockare. Avslutningen med «Chainsaw Charlie», «Wild Child» og «I Wanna Be Somebody» står ikke tilbake for noe i rockehistorien. Det eneste savnet (foruten «Animal», selvsagt) var «Blind in Texas» – dessuten virket settlisten litt kort? (ST)

Så til bandet som skulle avslutte kvelden inne i teltet. Gåte (9/10) tok Norge med storm da de debuterte i 2002, men ga kun ut ett album til før de la inn årene snaue tre år senere. Diplomatisk sagt har vel bandet aldri satt fyr på min musikalske verden, og jeg hadde heller ingen store planer om å sette av tid til å få med meg konserten på Tons of Rock. Etter mer eller mindre høflige anmodninger blir man da med, uten spesielle forventninger. Det skulle vise seg å være vel verdt den tidsmessige investeringen, ettersom Gåte i 2018 viser seg å være et hinsides bra liveband! Gunnhild Sundli synger fantastisk, gitarist Magnus Børmark er både høyt og lavt mens Sveinung Sundli på fele er seremonimesteren som (så vidt) holder trollskapen i tømme. «Rideboll og Gullborg» fra fjorårets Attersyn-EP er første låt ut, og når «Bendik og Årolilja» følger på er festen i full gang. Ikledd hvit kjole er Gunnhild det naturlige blikkfanget, men man tar hele tiden en kikk i sidespeilet for å forsikre seg om at Magnus Børmark ikke faller ned og slår seg fordervet. Balansering på monitorer, crowdsurfing og generell hyperaktivitet krones med at han avslutningsvis klatrer opp i riggen og kaster gitaren ut blant publikum (!). Mulig HMS-ansvarlig på festivalen hadde sitt å si om dét stuntet, but hey, that’s rock ‘n’ roll! (ST)

 

Tekst: Sigurd Thune & Jon Løvstad
Bilder: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

Terje:
[espro-slider id=11890]

Kenneth:
[espro-slider id=11792]

 

Tons of Rock 2018: Onsdag

Tons of Rock
Fredriksten Festning, Halden
20.06.2018

 

Med vel avrundet femårsjubileum, har Tons of Rock virkelig funnet formen og strammet inn formatet på festivalen. Endringene på årets festival var mest å merke i kvalitet og omfang, snarere enn de større endringer fra tidligere år, som oppgradering av teltscenen omprioritering av scener generelt sett. I år var konserter fra Huth-scenen avviklet, kanskje ikke så underlig med tanke på de værmessige utfordringene fra tidligere år oppe på toppen der. Klubbtilbudet kvelden før hovedfestivalen var også utvidet, og med gratis inngang på en rekke av Haldens musikkscener er det en spennende og viktig del av totalpakken.

Det flyter godt på festivalen – nok plass til besøkende, serveringstilbudet vokser i jevnt tempo, camptilbudet har blitt justert til det bedre løpende og med en stab som etterhvert kjenner området godt, både faste og frivillige, virker det svært smidig driftsmessig. Det som nok var mest uvant med årets festival var avviklingstiden, nok tilpasset Ozzy Osbourne, som da falt utenfor helgen. Med start allerede onsdag og forholdsvis tidlig på dagen kunne det muligvis by på noen problemer for de som ennå ikke hadde tatt ferie.

Musikalsk var det heller ikke stort å utsette på – en god miks av sjangere, etablerte og nykommere, lokale og langveisfarende og sågar comebacks. Enkelte artister fra tidligere år har rykket opp på rangstigen og fått seinere spilletider. Om det var noe man skulle sette finger’n på må det være at enkelte artister tok til scenen noe før annonsert tid. Normalt sett er vel problemet det motsatte, men med litt stram planlegging kan de minuttene virke irriterende.

Noe negativt måtte det jo være, men det ligger godt utenfor festivalens rekkevidde – været. Dessverre ble det heller vått denne uken, godt inneklemt mellom ukesvis av godvær. Det er da man blir ekstra glad for teltscenen, som med sitt omfang rommer godt med folk og hvor scenen har blitt såpass stor at artisten kan boltre seg litt også. Dessuten har lyden i teltet vært jevnt over av bra kvalitet, litt mer forutsigbart enn oppe på hovedscenen som påvirkes mer av vær og vind. (JL)

Girlschool (7/10) får den noe tvilsomme æren av å være først ute på festivalens største scene på onsdagen, ettersom både lyd og vær er i overkant ruskete da Kim McAuliffe og resten av damene setter i gang. Åpningstroikaen Demolition Boys, C’monLet’s Go og Hit and Run er alle gamle Girlschool-hits fra de to første skivene – her snakker vi pre-emptivestrike heller enn at man ønsker å rasjonere på kruttet! McAuliffe og Enid Williams deler på vokaljobben utover i settet, og spesielt førstnevnte har (fortsatt) en kul, smårøff stemme. I Spy dediseres til avdøde Girlschool-medgrunnlegger Kelly Johnson og Ronnie James Dio, mens Take it Like a Band dediseres til Lemmy. Inneklemt mellom disse spilles Come the Revolution, den stiligste Girlschool-låta fra nyere tid, og et par låter senere er det duket for Gun-klassikeren Race With the Devil, etterfulgt av avslutningsnummeret Emergency. Høy feelgood-faktor gjør det som fort kunne endt opp med å bli en klein nostalgitripp til en veldig ålreit konsert. (ST)

Første band jeg fikk sett til fulle var Bay Area-veteranene Exodus (9/10), som leverte et knallgig med mye 80-tallsmimring, Bandet har, i påvente av at Gary Holt skal bli ferdig med sitt engasjement i Slayer, tatt med seg gitarist Kragen Lum. Han har tette bånd til bandet, i og med at han også spiller i Heathen sammen med Lee Altus. Etter noen år som av og på-vikar sitter dette par-arbeidet som støpt. Vokalist Steve «Zetro» Souza røpet backstage at de så frem til den dagen Gary var ferdig med Slayer-jobben, «Da er han vår, bare vår», sa han med et stort glis om kjeften. Holt spilte på Tons i fjor, men hadde ikke nevnt noe om festivalen til bandkompisene. «Nei, han nevnte faktisk ikke noe om dette fantastiske stedet», forteller Souza.

«Han fortalte oss om Gröna Lund, vi spilte der her om dagen. Kult å spille i en fornøyelsespark!». Men nok om svenske fornøyelsesparker, Exodus leverte varene så det holdt på festningen og for det meste fikk vi klassikere fra debutskiva Bonded By Blood, ispedd et knippe låter fra seinere album. «Jeg har ikke noe problem med å synge låter andre vokalister har gjort,» nevnte Steve, med et lite stikk til diverse vokalister som unngår materiale andre i bandhistorien har spilt inn. «Jeg synger stoff fra alle tre vokalistene, og trives godt med det.» Trives godt gjorde også publikumet – med opphold fra regnværet ble det klassisk thrashstemning foran scenen, med de aktiviteter som hører til. Hvordan kan man la være, når energien på scenen er som den var med disse karene? Sinte gitarer, høyt driv og med Souzas særegne high-pitch stemme kan det ikke gå galt. Tipper mimrefaktoren var høy hos de eldre under klassikere som «A Lesson in Violence», «Bonded by Blood» og «And Then There Were None», alle fra den klassiske debutskiva. Ren og skjær thrash-fryd, og booker festivalen Heathen neste år blir vi ekstra happy. (JL)

I likhet med de fleste bandene tilknyttet den såkalte Nidaros-scenen leverer Whoredom Rife (7/10) en komplett pakke, musikalsk så vel som visuelt. Intensiteten er skrudd til maks, og mens vokalist K.R. i kraft av sin fysiske størrelse avkrever oppmerksomhet, utstråler gitarist Luctus en følelse av noe farlig; mannen ser nærmest strømførende utmed sine aggressive bevegelser på scenen. Lydmessig henger ting godt på greip. Det låter tight, lydbildet er tydelig uten at det går på bekostning av brutaliteten og de hvasse kantene. Black metal på dagtid er ikke nødvendigvis optimalt, men inne på teltscenen på Tons of Rock var ikke dagslyset noe merkbart problem. Whoredom Rife fikk en viss oppmerksomhet da de (noe overraskende?) ble nominert til Spellemannspris i fjor, og skaffet seg antakeligvis enda flere tilhengere etter denne konserten. Proft, uten å være ekstraordinært. (ST)

Neste band opp på hovedscenen, Arch Enemy (7/10), gjestet Norge i vinter som en del av turneen for sisteskiva Will to Power. Forøvrig en knallskive i mine ører, og i og med at sommerens festivalgig er en del av samme turné blir det ikke de store overraskelsene i låtvalget. Fokus er naturlig nok på sisteskiva og forgjengeren, vokalist Alissa White-Gluz’ debut War Eternal, og det passer vel egentlig settet best. Bandet blir stadig mer melodisk og konserten blir nok litt jevnere med fokus på det nyere materialet. At bandet har vært lenge på veien merkes – det er tight, gitararbeidet til Amott og Loomis er strålende, men samtidig fremstår det også litt vel rutinemessig levert.

Riktignok forsøker Alissa seg på litt «trim på grensen» med unison hopping og veiving med armer, men litt blodfattig blir det. Det går en fin linje mellom å bare låte perfekt og å framtre perfekt. Bandet spiller forholdsvis tidlig på kvelden, med tanke på lange, lyse dager og alt det der, noe som tar litt luven av deres ellers så effektive videoskjerm-backdrop. Man har sett dem betydelig mer tente og gira på mindre steder. For min del blir det en bra konsert å lytte til, men mindre interessant å se på, spesielt med litt duskregn. (JL)

Det er brukbart fylt opp i teltet da Battle Beast (7/10) går på scenen. Og finnene bruker ikke lang tid på å hente frem alle triksene fra den kommersielle sceneshow-skuffen. Vi snakker pumpende never i været, allsang og et velkoordinert bevegelsesmønster på begge gitaristene, bassisten og keytaristen (!). Sistnevnte instrument så ikke ekstremt festlig ut å spille live, men dem om det. Tross en ellevilt høy MGP-faktor leverer Battle Beast en god konsert, og samspillet med publikum settes øyensynlig pris på av begge parter. Touch in the Night er en aldri så liten favoritt her i gården, en catchy festkaramell med snasne Samantha Fox-vibber. Vokalist Noora synger bra, og når bandet når klimaks med King for a Day er det god stemning ute blant fansen. Noterer meg at bandet referer til seg selv som «party power metal» og oppgir ABBA og Manowar som artister de liker på Facebook-siden sin, og antar det kan være en like treffende beskrivelse som noe annet. Kult nok, i hvert fall så lenge man sørger for å opprettholde den påkrevde ironiske distansen. (ST)

Kveldens hovedperson, Ozzy Osbourne (5/10), får alle til å krype frem fra hvor de nå enn har gjemt seg i løpet av dagen. Brått er hovedscenen omringet av folk foran og til sidene. Litt som da Black Sabbath la inn årene for to år siden, dog med noe mindre folk. Man skjønner interessen – kråkevokalen til tross har Oz vært et ikon i hardrocken gjennom mange tiår, en man har ett eller annet forhold til. På sin siste reis ut som artist blir det litt Black Sabbath om igjen, man må få med seg dette før det er for seint. Dessverre blir leveringen så som så. Riktignok kommer han bedre ut av det vokalmessig enn tidligere, men låtvalget er noe underlig, spesielt siden det er Ozzy som soloartist som nå står på scenen. Black Sabbath-låtene, uansett hvor knyttet de er til ham, burde vært begravet i forrige veikryss og tre stykker er uanset godt i overkant for mange – han har da flere svisker i eget skap enn det som ble spilt på Tons.

Fra solokarrieren blir det i hovedsak en klassikerparade, hvor mesteparten kommer fra tiden før hans mangeårige og nylig «hjemvendte» gitarist Zakk Wylde kom med. Zakk er en dyktig gitarist og gjør klassikere som åpningslåten Bark at the Moon og Crazy Train på sitt eget vis, hvilket dessverre gjør at de ikke får energien til Jake E. Lee eller elegansen til Randy Rhoads. Zakk er og blir Zakk. Fra hans egen tid med Ozzy er det No More Tears-albumet som får fokus, ispedd litt fra andre album i den særdeles langtrukne instrumentalmedley/gitarsoloaffæren som ender med trommesolo. Gjesp. Greit nok at gamlekaren må ta seg en pause i syngiga, men det kunne kanskje vært lagt opp litt annerledes – det fremstår som en evighet med gitaronani og selv Zakk blir rimelig kjedelig etter fem minutter, publikumsnærhet i pit’en og kule videoeffekter på storskjermen til tross. Akkurat de visuelle effektene var det som løftet helheten litt, med stadig skifte av manipulert live-stream av konserten og klipp fra boks. Ingen uvanlighet i dagens konsertoppsettinger, men godt levert.

Scenebevelsene til Osbourne er heller ikke av de meste spennende, vi har sett den minimale gangen frem og tilbake tidligere og han hadde ingen overraskelser opp i ermet denne kvelden heller. Tenker Ozzy ser frem til dagen han kan sette seg ned og være «done with it», uansett hvor mye han lurte på om han kunne komme tilbake igjen. (JL)

 

Tekst: Sigurd Thune & Jon Løvstad
Bilder: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

[espro-slider id=11699]

 

Sweden Rock Festival 2018

Sweden Rock Festival
Norjeboke, Sölvesborg
6.-9. juni 2018

 

Grunnet litt kommuniksjonsproblemer angående akkreditering, måtte undertegnede ta til takke med en tredagersbillett til årets festival. Man gikk dermed glipp av høydepunkter som The Quireboys og Hardcore Superstar den første dagen, og startet derfor frisk og rask med Buckcherry (8/10) tidlig på torsdagen. Og stort bedre band til å starte festen med skal man vel lete lenge etter. Vi snakker fete riff i beste AC/DC-ånd, harry tekster og høy allsangfaktor. Og i ettermiddagssola i Norje var det akkurat det legen skrev ut resept på. Den snart 20 år gamle Lit Up var første store høydepunkt, etterfulgt av kanskje det aller største om man skal dømme ut fra publikums reaksjon: Say Fuck It. Gutta var i spillesugne, og ledet av en Joshua Todd i storslag leverte de et perfekt vorspiel. Når man etter vært også fikk Too Drunk… og Crazy Bitch, var det hele godt på vei over i fullendt festmodus.

Dessverre kom nachspielet litt vel tidlig; for til tross for at Nazareth (3/10) har fått med en passe livlig og grei vokalist i Carl Sentance fra Krokus, så var resten av bandet i det ekstremt geriatriske hjørnet denne ettermiddagen. Greit nok at bandet feirer sitt 50-årsjubileum i disse dager, men når til og med trommis Lee Agnew (som er sønn av eneste gjenværende originalmedlem Pete Agnew(!)), også ser ut som han er klar for pensjonisttilværelsen, da er det kanskje snart på tide å sende bikkja av gårde til den berømte bondegården. I mine øyne har bandet i flere år slitt med et litt tynt lydbilde i livesetting, etter at de sluttet å ha med en andregitarist og/eller keyboardist, så også denne gangen. Og til tross for at Sentance har en akkurat passe raspete røst, og kanskje til og med er hakket dyktigere sangteknisk, så mangler han sjelen Dan McCafferty la i sin fremførelse. Bandet lever på nostalgien, og med låter som Miss Misery, Razamanaz, This Flight Tonight, Beggars Day og Expect No Mercy på settlisten så var det ikke helt bekmørkt, selv om man har hørt dem alle bedre før. Til og med allsangen på Hair of the Dog og Love Hurts var skuffende i forhold til tidligere opplevelser med bandet.

Overgangen ble derfor som natt og dag, i det man taslet bort til hovedscenen for å få med seg en annen artist som hadde sin glansperiode i samme æra, men som er alt annet enn geriatrisk. For Glenn Hughes (10/10) både spilte, sang og så ut som en gud! Mannen har alltid levert gode opplevelser de gangene jeg har sett han, men dette tror jeg må være en av de beste konsertene jeg noensinne har sett på Sweden Rock, muligens i hele mitt liv. Settet han turnerer med er en hyllest til hans tid i Deep Purple, og i tillegg til at han selv omtrent høres ut akkurat som han gjorde på den tiden, så er ikke resten av bandet hans særlig snauere. Originalt så ble vokalen på disse låtene delt mellom Hughes og David Coverdal, med sistnevnte som selve frontfiguren, men Hughes har så absolutt gjort dem til sine egne. For hverken under Stormbringer, Might Just Take Your Life eller Mistreated led man noe savn av Cov, og bare det å endelig få høre Sail Away live er nok til et eget øye på den tikantede terningen. Om man skal være kritisk til noe i det hele tatt, så må det være at låter som Smoke on the Water og Highway Star godt kunne vært byttet ut med låter fra albumene han selv spilte på. Men til og med på disse har han sitt på det tørre, da Purple gjorde en helt egen versjon av den ihjelspilte Smoke on the Water med han og Coverdale i bandet, og det var denne versjonen de baserte dagens utgave på, komplett med en liten snutt av Georgia on My Mind. Og når det gjelder Highway Star, så spilte han jo også inn en versjon av denne til en hyllestskive for et par år siden. Så skulle man jo selvsagt gjerne hatt enda flere låter, men når man kun har en tilmålt tid, så er det lite å gjøre med akkurat det. Måtte han holde formen ved like i flere år til, og ta med en utvidet utgave av dette settet til Norge.

Så var det tid for hovedgrunnen til at årets festival ble utsolgt på rekordtid, selv om antallet billetter var økt med noen tusen fra tidligere, nemlig bandet festivalledelsen tidligere sa de aldri ville booke fordi fansen deres ville ene og alene kjøpe opp alle billettene. Men, så kom Livenation inn på eiersiden da, og vips så ble det altså magisk nok “plass”til 4-5000 ekstra tilskuere, vips så ble det et håpløst do-opplegg (noe som aldri har vært et problem tidligere), vips så ble det gjort idiotiske endringer med inngangene som blant annet førte til at man måtte gå gjennom publikum ved den ene scenen for å komme ut eller inn den nye porten, og vips så ble altså verdens største metallband booket til festivalen allikevel. Kan jo også legge til at et band som Rose Tattoo ble bortprioritert da de var midt i mellom to kortere perioder med band som ikke var interessante nok til å friste mer enn gratis mat i “huset vårt”. Spesielt etter at de gjorde gåturen inn til festivalens hovedscene ca. fem ganger så lang, hvilket vil si en snau halvtime i stedt for 5 minutter, ved å stenge den ene inn- og utgangen. Grunnen til dette var for øvrig også av det tynne slaget.

Men, når man først hadde kommet inn på festivalområdet igjen (og konstantert i det man måtte gå forbi konserten deres for å komme inn, at Body Count er like elendige live som på skive), så tok de sympatiske engelskmennene i Iron Maiden (9,5/10) til scenen med sin største sceneproduksjon noensinne. Og en av de første tingene man la merke til utenom dette, var at Dickinson også hadde tilegnet sin fremførelse av låtene en mer teatralsk tone enn tidligere, noe som var et friskt pust. Ikke noen voldsomme greier, men litt flere små kostymeskifter og fakter som henspiller til tekstene i låtene. Og siden de aller fleste teksten er små historier, og til tider nesten rene historieleksjoner, så kledde det både han og låtene godt. Gutta hadde også dratt frem et par låter til denne turnéen som ikke har fått luftet seg alt for ofte opp gjennom årene, og allerede som andrelåt kom en av disse i form av Where Eagles Dare. Så fikk man flere låter man kan forvente i et slikt (mer eller mindre) greatest hits sett, inkludert min personlig favoritt The Clansman, før neste låt tilbake i varmen var For the Greater Good of God. En låt som ikke har blitt spilt siden de gjorde albumet A Matter of Life and Death i sin helhet på dets påfølgende turné i 2006/07. Tilbake som fast innslag virker også Sign of the Cross å være, og dette er virkelig en låt som nyter godt av de nye sceneeffektene til Bruce. Resten av konserten bestod av de mest selvskrevne låtene på enhver Maiden-konsert, og som vanlig runget allsangen til så vel tekst som gitarriff. Det er vanskelig å gå hjem fra en Maiden-konsert uten et stort smil om munnen, og denne kvelden var ikke noe unntak. Spillegleden bandet viser er av aller mest smittsomme sort, og Bruce synger fortsatt bedre enn de fleste andre i sin kategori. Dog var dette første gangen som jeg synes jeg hørte antydninger til kortpustethet, og litt begrensninger i de høyeste delene av registeret hans. Men, like fullt et fantastisk show, en knallbra setliste, og en perfekt avslutning på min første festivalkveld. Den eneste grunnen til at de ikke får full pott er rett og slett for å differensiere dem fra Glenn Hughes som var et ørlite hakk bedre.

Fredagens første konsert for undertegnede var det svenskenes egne Graveyard (7,5/10) som fikk æren av å stå for. Og etter deres formidable opptreden på Desertfest i London i våres, var det ganske store forventninger ute og gikk. Settet skulle vise seg å være en nedkuttet versjon av det fra forannevnte konsert, og heldigvis var det få av de virkelige godlåtene som var droppet. Bandet virker å ha fått en ny giv etter den lille pausen de hadde. Det nye albumet er også en oppsving etter at de siste par albumene før de opprinnelig ga seg. Naturlig nok stod Peace ganske sentralt i fokus, også denne gangen sammen med deres beste utgivelse, Hisingen Blues. Deres egne variant av bluesrock som er som snytt ut av 70-tallet, med enkelte stoner-elementer, var en perfekt start på dagen i solsteken. Helt fra den sløye starten med Slow Motion Countdown, til den noe mer frenetiske avslutningen på The Siren. Mellom disse to bokendene fikk vi både eldre slagere som tittellåten til Hisingen Blues, An Industry of Murder og kanskje en av deres beste fremførelser av Uncofortably Numb. Og alle disse blandet seg utmerket med nyere låter som The Fox og Walk On. Litt skuffende er det derimot at de virker å helt ha gått bort fra det selvtitulerte debutalbumet. Men alt i alt var det en mer enn godkjent opptreden foran et stort, men noe småslapt publikum, om enn ikke like hypnotiserende som de har vært tidligere på denne festivalen.

Neste band er også godt synlig inspirert av tidligere tiår, men der Graveyard tydelig har sine røtter i 70-tallet, så er The Darkness (7,5/10) sine spredt litt mer utover både 70 og 80-tallet. Det aller første man bet seg merke i, var at frontmann Justin Hawkins var i adskillig bedre humør denne dagen enn sist bandet spilte på SRF. Den gang var de aller siste band ut, etter siste hovedband, på den aller siste dagen av festivalen, og Hawkins virket blant annet forbannet over at publikum var litt småslappe klokken ett om natten etter en lang festival. Og med all humoren som ligger bak det meste av tekster og sceneopptreden hos Lowestoft-bandet, så er Hawkins en særdeles viktig faktor for sluttproduktet. Etter at de entret scenen til ABBAs Arrival, og gav oss en ganske lettforglemmelig Solid Gold, var det lite å utsette på den neste kvartetten. Tre låter fra den strålende debutskiva Permission to Land, ispedd den beste låta fra oppfølgeralbumet, tittellåten One Way Ticket, sørget for at energinivået steg betraktelig på en relativt full gresslette, i en solstek som bare ble mer og mer merkbar for hver låt. Her er det også passende med ørlitte granne kritikk til festivalen, fordi slik fredagen utviklet seg burde det vært adskillig flere muligheter til å få i seg vann, enn ved å stå i lang kø ved ølteltene eller de allerede nevnte reduserte toalettlandsbyene. Å stå med halvlitersflasker som folk får ta et par slurker av, før vaktene krever dem tilbake, for så å gi et par slurker til en annen heldig sjel, såfremt denne står på første rad holder virkelig ikke! Få inn baljer og vannslanger langs alle de forskjellige avsperringene og inndelingene ved scenene, samt en drøss med halvlitersglass i papp eller plast (alt ettersom hvordan man prioriterer miljø og folks velvære) og del dem ut alt dere makter!  Tilbake til The Darkness, så var også midtpartiet av det lettere forglemmelige slaget, før de virkelig halte det i land med ytterligere fem låter fra nevnte debutalbum, deriblant allsangfavoritter som Get Your Hands Off My Woman og I Believe in a Thing Called Love. Vokalmessig imponerte også Hawkins mye mer i år enn sist gang, og en skal ha vært ganske humørløs, eventuelt rammet av solstikk, for å ha gått fra denne konserten uten et stort smil om munnen.

Så var det tid for årets eneste norske innslag, i alle fall for undertegnede som glatt bortprioriterte Circus Maximus dagen etter. Og det skal sies at jeg ikke hadde de største forventningene etter en litt småskuffende konsert på Rockefeller tidligere i år. Men, i etterkant av festivalen står faktisk Turboneger (9/10) igjen som en av de positive overraskelsene. Skjønt, etter å ha sett bandet et tyvetalls ganger er det jo begrenset hvor overrasket man blir over at de faktisk gjør det de er mest kjent for. Uansett så satt det meste som et skudd denne ettermiddagen, Tony Sylvester sine røverhistorier mellom låtene, Euroboy sine gitarsoloer, allsangen, og settlisten hadde nok godt av å få trimmet bort litt av Rock’N’Roll Machine-fettet fra Rockefeller-konserten. Likevel var det Hurry Up & Die fra nevnte skive som var det første store høydepunktet, og også et av de største totalt etter konserten. Og herfra og ut var det hovedsaklig svenske publikummet også av det letthåndterlige slaget, der de fulgte Sylvesters minste vink, og både hoppet og sang så støvføyken stod. To av de andre nye låtene, Hot for Nietzsche og Special Education låt også adskillig mer vitale her enn for et par måneder siden, men det var de gode gamle hitene som naturlig nok fikk størst jubel. For med låter som City of Satan, I Got Erection og All My Friends Are Dead, så er det ikke tvil om at Norge og Turboneger sitter på noen av de største rockejuvelene fra 90- og begynnelsen av 2000-tallet. Noe som bare ble ytterligere bekreftet da de rundet av med The Age of Pamparius og Get It On. Kanskje er ikke Turboneger anno 2018 helt klare for pensjon allikevel.

Neste band ut vil alltid lide litt under at de er “det andre bandet” til Corey Taylor. Og selv om de burde treffe undertegnede bedre enn Taylors hovedgeskjeftigelse Slipknot, så er det ikke til å komme bort fra at sistnevnte faktisk har flere låter som fenger enn Stone Sour (6,5/10). Når det er sagt så treffer de godt når de først gjør det, og Say You’ll Haunt Me og Through Glass er gode eksempler på dette, i tillegg til et par låter som ikke nådde settlisten denne gangen. Corey Taylor er også en av de beste vokalistene dette årtusenet, med en sømløs overgang mellom stilartene han operer med, og en tilstedeværelse få forunt. I tillegg er han en underholdende frontmann på scenen, og da kanskje spesielt med Stone Sour hvor humoren hans i større grad bidrar. Dessverre så er resten av låtene, Taylors imponerende vokal til tross, lite mer enn transportetapper til sangene du virkelig venter på. For Stone Sour er best når de bryter litt med “Slipknot light”-formelen de har en tendens til å benytte seg av, og heller legger seg litt nedpå, og bryter ut av det samme rytmeregimet som regjerer på de låtene. Som for eksempel på Rose Red Violent Blue (This Song Is Dumb & So Am I) og Made of Scars, en type låter som også virker å få best respons hos publikum. Det var for all del en trivelig drøy time i lag med Des Moines-bandet, men de virkelig store toppene ble for få, og distansen i mellom dem ble rett og slett for stor til at det blir noe annet enn en middels god karakter.

Fra hovedscenen og Iowa forflyttet vi oss til Sweden Stage og Georgia, hvor det i alle fall for min egen del knyttet seg stor spenning til hvordan den nye gitaristen Gina Gleason ville fungere med bandet, all den tid samspillet mellom Peter Adams og John Baizley også utspilte seg visuelt på scenen. I tillegg følger også størsteparten av vokalharmoniseringen med denne rollen i Savannah-bandet Baroness (9,5/10). Når det kommer til sceneopptreden var fortsatt ikke kjemien på det samme nivået som med Adams, men det virket absolutt lovende, og hverken harmoniseringen eller gitarferdighetene var det noe å si noe på. Settet deres var satt opp på en interessant måte, med hele bolker av låter fra Yellow & Green og Purple, ispedd noen få låter fra Blue Record, før det hele ble avsluttet med en duo fra Red Album. Det er stort sett en opplevelse å bevitne Baroness live, noe det var det også denne gangen, der låtene dannet et perfekt soundtrack til solnedgangen som pågikk i horisonten bak scenen. Baizley er på ingen måte noen fantastisk vokalist med noe enormt register, men følelsene man hører i stemmen hans, og melodiene han og Gleason formidler på toppen av det unike instrumentale lydbildet de har skapt, gjør at en rett og slett drømmer seg bort i musikken. Låter som Eula, den Grammy-nominerte Shock Me, og A Horse Called Golgotha var blant kveldens høydepunkter, og det eneste jeg personlig ville endret på er at jeg ville droppet de to fra det røde førstealbumet, og heller kjørt flere fra det blå andrealbumet. Publikumsoppmøtet var ikke det største, men de som prioriterte mat, drikke, hvile eller Heavy Load gikk helt klart glipp av en av festivalens feteste konserter.

Selv om han nå minner mer om en gosselig bestefar enn den splitter pine gale Prince of Darkness, som bet hodet av alt med vinger på 80-tallet, så er fortsatt Ozzy Osbourne (8/10) et av de største navnene forbundet med metalsjangeren gjennom tidene, og som skapt for å avslutte en fredag kveld på Sweden Rock. Litt spent var man jo på hvordan mannen selv ville låte, han har jo ikke hatt for vane å treffe absolutt alle notene de siste årene, men det låt faktisk overraskende bra. Litt surt her og der var det, men ikke mer enn man strengt tatt kan forvente av en mann på snart 70, hvis stemme alltid har balansert på en særdeles tynn line hvor det ikke skal store feilskjæret til før det låter falskt. Koste seg gjorde han i hvert fall på scenen, og det smittet automatisk over på publikum. Settlisten var naturlig nok en hitliste uten like, og selv om man kanskje kunne ønsket seg et par dypere kutt, så er det vanskelig å peke på hvilken av låtene en kunne klart seg uten. Det man derimot kunne klart seg uten, var en 10 minutter lang gitarsolo av den hjemvendte sønnen, Zakk Wylde. Selv om han er en fremragende gitarist, og han flørtet litt med både Miracle Man, Crazy Babies, Desire og Perry Mason i løpet av den, så føltes det som om den varte en halvtime minst. Det er fullt forståelig at Ozzy trenger litt oksygen bak scenen, men man fikk et veldig fall i intensiteten, som det tok litt tid å komme tilbake til. Både for publikum og Ozzy. Dermed ble avslutningen på hovedsettet ikke like eksplosivt som det kunne blitt, men det tok seg raskt opp igjen da vi kom til ekstranummerne Mama, I’m Coming Home og Paranoid. I følge han selv skal det jo være siste reis nå, noe det er litt lettere å tro denne gangen enn ved forrige No More Tours-turné, og det var et verdig farvel med en levende legende. (Ozzy var den eneste artisten under årets festival med fotorestriksjoner. De akkrediterte fotografene fikk fullstendig fotoforbud).

Festivalens siste dag er alltid litt bittersøt. Man er stort sett alltid ganske utmattet, men samtidig vil man jo ikke at det skal være over. Det er jo tross alt det her livet handler om; konserter hver dag, hele dagen! Og denne dagen startet i selskap med finnene i The 69 Eyes (7/10) (som ble prioritert fremfor nevnte Circus Maximus), og det skulle etter hvert vise seg å bli et rett så hyggelig selskap. Det er over to år siden deres siste albumutgivelse, og det var derfor et tilnærmet likt best-of sett vampyrene fra Helsinki hadde på lur, godt fordelt på de siste 20 års studioalbum. Det var et særdeles godt fremmøte ved festivalens minste utendørsscene, spesielt til å være så tidlig på dagen, og det var egentlig litt snodig at de ikke var satt opp på en større scene i utgangspunktet. Den gotiske Elvis-vokalen til Jyrki 69 slet dessverre litt med å trenge gjennom resten av lydmuren store deler av konserten, men bandet gav sitt aller beste til et hengivent publikum i solsteiken. At nevnte Jyrki ikke smeltet bort er for øvrig et under der han stod, konserten gjennom, med svarte skinnbukser og svart skinnjakke med glidelåsen helt igjendratt oppunder haken. Temperaturen økte også ytterligere blant publikum da bandet leverte en helt overlegen rekke med låter mot slutten av settet: Dead Girls Are Easy, The Chair, Feel Berlin, Brandon Lee og Lost Boys. Så absolutt en godkjent start på dagen.

Neste på tapetet var kanskje en av de morsomste konsertene i løpet av festivalen, men samtidig en av de mindre overbevisende rent musikalsk sett. For Slade (5/10) anno 2018 er egentlig et sørgelig skue. Dave Hill var mer ufrivillig morsom enn grunnet sine planlagte spillopper. Og selv om de latet til å kose seg på scenen så var det ikke mye gnist igjen i det de leverte. Aller verst var egentlig vokalist Mal McNulty som konstant lå en halvtakt etter resten av bandet på hver eneste linje i hver eneste sang. At han ikke låter som Noddy Holder får han jo tross alt ikke gjort noe med, ingen låter som Noddy Holder. Det som reddet skinnet deres var rett og slett nostalgien og den vanvittig imponerende låtkatalogen deres, og publikum som sang med til hvert eneste ord av hver låt. Undertegnede prioriterte Slade fremfor Pain da muligheten til å se sistnevnte igjen føles mer sannsynlig enn muligheten til å se britene igjen, og det føles egentlig helt OK.

For veldig mange er Steelheart (4,5/10) kun kjent som bandet som opprinnelig stod bak et par av låtene som ble fremstilt som Steel Dragon-låter i filmen Rock Star. Men, en gang på begynnelsen av 90-tallet var de faktisk ganske store innenfor sjangeren hvis dalende stjerne kun ble forbidalt av puddelrocken, nemlig melodiøs rock, og frontmann Miljenko Matijevic hadde en uslåelig rekkevidde på stemmen sin. Det var den gang. I dag er rekkevidden til Matijevic adskillig mer begrenset, selv om han tidvis viser prov på gammel storhet, men det eneste han klarer å gi noe særlig konkurranse i dag er vel strengt tatt libidoen til David Coverdale. Konserten startet med to låter fra tidligere nevnte film, nemlig Blood Pollution og Livin’ the Life, og avsluttet på samme måte med We All Die Young, som etterfulgte en ganske tafatt versjon av storhiten She’s Gone. De syv låtene i mellom der var dessverre bare en eneste lang ventetid, og hadde det ikke vært for at man ikke hadde sett dem før, hadde det vært lett å konkludert med at mat hjemme ville vært å foretrekke.

Og det var på vei hjem for å få i meg litt mat jeg egentlig var da jeg møtte på en kompis som skulle se Lacuna Coil (8/10). Jeg tenkte som så at jeg kunne jo alltids holde han litt med selskap og få med meg et par låter i samme slengen. Det endte med at jeg overvar hele konserten, og fikk meg festivalens andre positive overraskelse. Det er lenge siden sist jeg både hørte noe særlig på Lacuna Coil og jeg så dem live, men et eller annet ved spesielt Cristina Scabbias opptreden gjorde at jeg rett og slett ikke fikk lyst til å gå derfra. Helt ærlig så kan jeg riktignok styre meg for hennes motpart Andrea Ferro sin vokal, men låter som Blood, Tears, Dust og My Demons fra sistealbumet Delirium, gjorde at jeg fikk lyst til å sette meg litt inn i bandet igjen. Og da må man vel kunne si at de gjorde en godkjent jobb. Også visste man jo at mot slutten av settet ville det dukke opp en gulrot i form av deres strålende cover av Depeche Mode sin Enjoy the Silence. Resten av bandet var for øvrig også godt påskrudde denne kvelden, og jeg angret ikke et sekund på at jeg ble konserten gjennom.

Etter endelig å ha fått litt mat i skrotten bar det tilbake på festivalområdet for årets siste headliner,Judas Priest (7,5/10). Tre år etter at de stod på samme scene på sin avskjedsturné så var de altså tilbake igjen, og med seg i bagasjen hadde de det beste albumet de har gitt ut siden Painkiller. Det eneste som kanskje kan måle seg mot årets Firepower må være Halford sitt comeback-album Angel of Retribution. Litt skuffet må det derfor være lov å være over at de ikke spilte flere låter fra det nye albumet, og spesielt det som kanskje er den beste og mest umiddelbare låten derfra, No Surrender. Men, i stedet fikk vi jo mye annet snadder i form av både Tyrant og The Ripper fra Sad Wings of Destiny, og de ikke akkurat ihjelspilte Sinner og Saints in Hell. Spesielt sistnevnte har vært på ønskelisten til mange fans i mange år, og 40 år etter utgivelsen skulle ønsket altså gå i oppfyllelse. Rob Halford låt bedre enn han har gjort på årevis, og som følge av det var han heller ikke like stasjonær på scenen lenger. Richie Faulkner har sklidd rett inn i bandet, og det virker som om han har gitt bandet en helt ny giv. Siden Glenn Tipton har trappet ned fra turnélivet grunnet Parkinson, så var det enda en ny gitarist på scenen denne gangen, Andy Sneap. Og selv om han overhodet ikke gjorde seg bort, så var det helt klart noe rart å se Priest uten noen av de to gitaristene som gjorde det unike soundet deres så kjent. Skjønt, under ekstranummerne dukket Tipton opp som ‘special guest’, og var med på Metal Gods, Breaking the Law og Living After Midnight. Men, det var et sørgelig skue å se den engang så virile gitarvirtuosoen i den forfatningen han var i nå. Det nye albumet og Faulkner/Sneap har vist oss at Priest fortsatt har en fremtid, mens Tiptons fremtoning beviser at alt har en slutt. Vi får bare håpe at både Tipton og Priest fortsatt har noen år til i seg.

Etter festivalens siste band på hovedscenen pleier man stort sett å være veldig klar for å ta kvelden, men så klarer de stort sett å sette opp ett band til etterpå som man bare MÅ ha med seg, selv om både rygg og føtter roper at nok er nok. I år var dette bandet Backyard Babies (9/10),og det var ikke snakk om at jeg gikk og la meg uten å ha fått med meg Nässjös store helter! Og kanskje var dette også den første gangen som det aller siste bandet har spilt så bra at jeg ikke stod og la mer merke til hvor mye det verket i store deler av kroppen enn musikken. Nicke Borg, Dregen & co. bød nemlig på det aller beste de har på menyen sin, og i tillegg fikk vi en helt ny uutgitt låt. Hovedvekten av låter kom fra gjennombruddsalbumet Total 13, og det var en nær perfekt setliste. Det er tydelig at Nicke og Dregen ikke kniver like mye om rampelyset lenger, og de virker å trives mye bedre på scenen sammen nå enn hva var tilfellet før de tok en fire års pause på begynnelsen av inneværende tiår. Johan Blomqvist og Peder Carlsson sørger stadig for en av skandirockens stødigste rytmeseksjoner, mens gitarsoundet til Dregen fortsatt er helt unikt, og i front spytter Nicke ut tekstene med sin velkjente småsleske engelskuttale.

Det svingte rett og slett fordømt bra av bandet denne natten, og i det den siste feedbacken la seg etter at Look At You hadde avsluttet settet, stod jeg faktisk der og ville ha mer. Så slo plutselig virkeligheten inn, og man la ut på årets siste unødvendig lange gåtur hjem. Men, vi kommer tilbake til neste år! For mer vidunderlig rock på det som fortsatt er en av de beste festivalene som finnes! Så får man bare håpe at noen av de nevnte problemene utbedres til den gang.

Vi ses i 2019, Norje!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12981]

 

Trondheim Rocks 2018

Trondheim Rocks 2018
Dahls Arena, Trondheim
02-03.06.2018

 

En nyoppstartet rockefestival er alltid spennende, men med råsolid booking var utgangspunktet meget godt. For når selveste Iron Maiden er headliner blir alt annet bonus, selv om både Sabaton og Volbeat er storheter i seg selv og garantert var hovedband for mange. Lokasjonen for helga var Ringnes E. C. Dahls arena, i det tidligere bryggeriet, og inne på området var det rigget til to scener – enkelt og greit kalt scene 1 og 2. Kapasiteten var på 19 000 hver dag, og alle 38 000 billettene var utsolgt et par dager før helga. 2000 kr for to dager er som forventet, men la du på en tusenlapp ekstra fikk du premiumpass med tilgang til egne områder med både god utsikt og mindre kø foran drikkebodene. På slutten av artikkelen kan dere lese om festivalen ble vellykket eller ikke, så la oss gå over til det viktigste; konsertene!

Dag 1

Etter litt rot for å få tydelig beskjed om hvor å hente pressepass, kom MHNs anmelder endelig på plass på slutten av settet til bluesrockerne i Woodland, bandet som tok over for Skindred som dessverre måtte melde pass. Helt grei gjennomføring. Hellbillies var første band ut på hovedscenen, og det var tydelig at mange koste seg under en godt gjennomført konsert. Morsomt å se så mange metallhuer synge med på Den Finaste Eg Veit.

Første harde band var bergenske Blood Command (6/10). Bandet spiller en form for punk/rock/hardcore, med flere melodiøse innslag som drar tankene over til både powerpop og streit rock. Selv om dette ikke er favorittmusikken til undertegnede er det lett å få med seg at låtmaterialet er sterkt. Bandet frontes av festivalens eneste kvinnelige utøver, Karina Ljone, som gjorde en formidabel innsats. Dessverre ble det alt for mye tekniske utfordringer til at dette ble en god opplevelse. Lyden var forferdelig, og når mikrofonen datt ut flere ganger ble det hele ganske frustrerende. Men bandet skal ha for å gi jernet, og det så også ut til at de frammøtte koste seg.

Neste ut på hovedscenen var Skambankt (7/10) fra Jæren. Gutta som har holdt det gående i over 20 år, frontet av tidligere Kaizers-gitarist Terje Winterstø Røthing, leverte et rocke-sett som definitivt falt i smak til de oppmøtte. Nok en gang ikke en sjanger som denne anmelderen favoriserer, men det var en fin gjennomføring med politisk ladet rock som visuelt sett var meget stilrent. Bandet stilte pyntet i svarte skjorter og spilte både tight og korrekt, noe som gjorde at det skaptes en følelse av at det manglet litt av det rufsete som rocken ofte trenger for å ta helt av. Mellom låtene var det hyggelig småprat med publikum, og til og med når tekniske problem meldte ankomst, tok bandet det hele med knusende ro. Det oste av selvsikkerhet og det var proft gjennomført. Lyden varierte også her, men det så ikke ut til å dempe begeistringen blant publikum.

Overgangen fra Skambankt til Inglorious (7/10), var visuelt sett ekstremt stor. Fra stilige herrer i sorte skjorter, gikk vi rett inn i 80-tallet (joa, litt 70-tall var det også) med spreke farger og flagrende gevanter. Med en uhøytidelig storband-intro entert bandet lekent scenen, og frontmann Nathan James stjal showet de 45 minuttene det hele varte. Gutta som hevder å være fremtiden til britisk rock, kjørte på med en god dose selvironi og den lekne attituden som lå over det hele drog lett fram smilet til publikum. Låtene holdt seg godt plantet innen sjangeren, og liker du britisk hardrock fra 70/80-tallet så liker du Inglorious. Ufarlige saker, med god underholdningsverdi, men også her led det hele av rufsete lyd. For egen del ble det litt langtekkelig, og kanskje flere oppfattet det slik for køene foran mat- og drikketeltene ble lengre og lengre under opptredenen.

Endelig skulle det være klart for Refused (8/10). Etter oppløsningen i 1998 var det ingen som kunne se for seg at bandet noen gang kom til å stå på en scene igjen. Heldigvis tok vi alle feil! Dennis Lyxzen og resten av gutta leverte en knakende god konsert, og selv om det ikke direkte tok av, var det masse energi til stede. Der mange band smykker seg med politiske radikal meninger uten kanskje helt å vite hva de snakker om, har Refused alltid framstått som ekte radikale revolusjonære. Det fikk vi høre gjennom både tekster og Dennis sine taler/kommentarer mellom låtene. Og når han drog opp feminismen og kjeftet på oss mannfolk for at det av 70 bandmedlemmer som står på festivalen i helga er kun 1 kvinne, så har han så såre rett. Han angrep patriarkatet, kapitalismen og samfunnsstrukturene, akkompagnert av kaotisk hardcore som krever ekstremt mye. Men midt i all kaoset var det meget habile utøvere som geleidet oss gjennom låtene med stødig håndverk. Lyden var også her utfordrende, spesielt slet basstrommen som uheldigvis forstyrret flyten i låtene. Men når de gav oss en liten snutt av Reign In Blood, samt øste ut New Noise og Liberation Frequency, så kom de likevel godt ut av det! Ekte og upretensiøst!

Neste band ut var nok et herlig punk/rock band som retter fokuset mot “det pengegriske og patriarkalske gjenferdet som fører oss stadig nærmere kollektivt selvmord”, som de selv sier. Vi snakker selvsagt om Honningbarna (8/10). Gjengen fra Kristiansand så ut som de fortsatt går på videregående, men fy feite hvor de peiset på. Det var svett, energisk, frenetisk og full pinne 24/7. Med hvitskjorter, sorte bukser (type: litt for korte) og skaut rundt halsen, var det også her stilrent og “pyntelig”. Men musikken som dundret avgårde skapte en perfekt kontrast til det fine. Bandet skapte  enorm stemning og engasjement blant publikum foran Scene 2. Både vokalisten og publikum bidro i crowdsurfing, og sannelig fikk en heldig publikummer komme på scenen og bidra i galskapen. Låtene holdt høyt nivå, og når Fri Palestina ble initiert med cello tok det virkelig av. Det er sjelden kost å se noen punke en cello. Flott! Lyden, spør du? Ikke optimal her heller, men det klarte vi heldigvis å glemme.

Kveldens headliner var Volbeat (7/10). Danskene har fått æren av å være et av de berømmelige elsk/hat-bandene der ute. Mange metalpurister fnyser bare de hører navnet, og retter skytset mot flaue melodilinjer, rip-off riff, pengemaskin, og pop-metal. For andre av oss er Volbeat synonymt med stemning, uhøytidelighet, og flotte melodier toppet med en Elvis-svingende vokal. Men var det bra i kveld? Både ja og nei. For å ta det negative først. Lyden var nok en gang katastrofe. Gitarene var av og på, lyden gikk opp og ned, og skiftet fra venstre til høyre og tidvis var det bare grøt. Men ser du bort fra det, fikk publikum mange godlåter å glede seg over, selv om det manglet en del klassikere fra tidligere album. Michael Poulsen gjorde sitt for å skape stemning og engasjement, men egentlig mistenkes det at publikum hadde kommet til å kose seg samme hva for hitlåtene kom som perler på en snor. Joviale Michael smisket selvsagt med Trondheim, både når det gjaldt hvor hyggelig det var å være her, samt kommentarene han hadde til de trønderske damene som han tydeligvis likte (noe som gjorde ordene til Lyxzen om mannssjåvinisme enda mer aktuell…). Men utover Michaels engasjement, var det et ganske rolig band som stod på scenen. Tanken som snek inn i denne anmelderens hode var at dette kun ble sett på som nok en konsert fra bandets sin side. Jeg hadde forventet litt mer energi og underholdning, men låtene satt godt og det så ut som at folk var godt fornøyd, så kanskje er det bra nok? Høy poengsum kommer av fete låter, ikke beste opptreden.

Galleri dag 1:

[espro-slider id=11462]

 

Dag 2

Engelskmennene i The Raven Age (5/10) entret scenen noen minutter over planlagt tid og gjorde sitt ypperste for å gi oss en god dose melodiøs metal av den hardere sorten. Festivalens hittil reneste metalband, og for noen var det kanskje kult å tenke på at gitarist George Harris er sønnen til Steve Harris (bassisten i Iron Maiden). Med en start som led av høy skarptromme og en vokal som var av og på, kom ting mer på plass og bandet fikk vist hva de hadde å by på. Framførelsen manglet energi, selv om bassisten gjorde sitt beste og framstod som det største blikkfanget med sin lave knestående. Gutta har en del fete riff, men renvokalen er forholdsvis kjedelig og låtene mangler særpreg. Derfor framstod det hele som ganske anonymt og langtekkelig.

Svenskene i Lillasyster (8/10) gav oss det mest tullete innslaget på hele festivalen, men de leverte! Det var mye bass og trommer, og tidvis var gitarene litt lave, men bandet skapte ufattelig god stemning, og med all appelleringen til publikum ble det hele meget hyggelig. Spesielt moro var det når de dro på med deres egen versjon av Umbrella, og gitaristen og vokalisten havnet i en duett med hode mot hode på gulvet. Stemningen var lett og smilene satt løst, selv om et par sporadiske buinger oppstod når de fleipet om Iron Maiden. Lillasyster er utvilsomt et rockeband, men det er fort å tenke litt nu-metal på flere av låtene, spesielt på partiene som består av hip-hop blandet med rock/metal, men det skal man vel være forsiktig å si. Skal innrømme at hadde ikke gutta vært så uhøytidelige så hadde alle de rosende ordene til Trondheim og Norge blitt kleint, men de nailet det.

Da var det nok en gang klart for Stavangers helter, Kvelertak (7/10), bandet som har turnert med Metallica og spilt konserter over hele Norge og det store utland. Det hele startet med en rolig og stemningsfull intro før gitarene meldte sitt inntog og malte lange sekvenser inntil vokalist Erlend Hjelmvik ankom scenen med en ugle på hodet og sparket det hele i gang. Bandet er kjent som et hablit liveband, noe de fikk vist i dag også. Erlend fikk i gang flere circle pits og publikum viste definitivt at de satte pris på besøket. Det er tight og velspilt men blir litt anmasende i lengden. Den største utfordringen nok en gang, var lyden. Den ødela for en god opplevelse, og det gikk skikkelig ut over helhetsinntrykket. Når gitarene ikke får fram melodiene, og detaljene forsvinner i en grøt av bass, er det vanskelig å la seg rive med.

Trondhjemmerne i Spidergawd (7/10) har undertegnede ingen kjennskap til fra før, men rocken de leverer har stort nedslagsfelt. Med inspirasjon fra de store på 70/80-tallet, men med sin egen vri, klarer de å fenge forholdsvis mange. Når de i tillegg har med seg barytonsaksofon blir det ihvertfall noe som skiller seg ut. For egen del er dette langt unna det som fyller ørene til daglig, men framføringen var det lite å si på. Selvsikkerhet og publikumsappell var stikkordene, og mange var garantert fornøyde med konserten. Så her er poengsummen ene og alene vurdert opp mot framførelsen.

Plutselig stod det en tanks på scenen, og dermed var det lett å forstå at de svenske heltene i Sabaton (6/10) var klare til innsats. Undertegnede har fått med seg Sabaton noen ganger tidligere, derfor var det spennende hvor mye de skulle pøse på med show under Trondheim Rocks. Dessverre var det ingen overraskelser i ermet når det gjaldt staffasje og effekter, bortsett fra tanksen som bare stod der. Vokalist Joachim kom med stort sett de samme vitsene som alltid, og mannen er selvfølgelig morsom og underholdende, men det ble for spinkelt. Et nedstrippet Sabaton på stor scene er ikke det beste synet akkurat. Heldigvis spilte de slagere, så låtmessig var det lite å utsette. Men det forventes mer av Sabaton enn dette. Kjip lyd var det også. For å legge godviljen til, så er det ikke utenksomt at scenen allerede var justert inn mot Iron Maiden og derfor måtte det spares på kruttet. At publikum koste seg er ikke å stikke under en stol, men det har nok mer å gjøre med at menigheten er stor.

For en del av oss var det store forventninger knyttet til neste akt, Killswitch Engage (8/10). For første gang skulle undertegnede få oppleve amerikanerne live med originalvokalist Jesse Leach. Strength Of The Mind åpnet kalaset, og selv om det er en av bandets dårligste låter, så initierte dette en fantastisk konsert. De som var spent på om vokalen til Jesse holdt, kunne puste lettet ut. Selv om det var på nippet at han ble med pga stemmebåndsoperasjon i forkant, leverte han knallsterkt. Både skrikevokalen og renvokalen var fyldig og kraftig settet gjennom, og mellom låtene underholdt både han og mastermind Adam Dutkiewicz med slibrige og pubertale kommentarer med akkurat nok glimt i øyet til at det ikke bare ble flaut og toskete. Med et knippe intense låter, der de fleste var av hit-kaliber, spilte de i kveld for en menighet som gav tilsvar. Stemningen var kjempegod foran scenen, og når My Last Serenade runget utover Dahls åpne arena, var det nesten slik at det ble vått i øyekroken. Groove og melodi forent i en nydelig blanding av det brutale og det skjønne. Vi glemte etter hvert at lyden var i mot oss!

Så, våre gode venner, da var det plutselig klart for et av verdens største metalband. Vi snakker selvfølgelig om headliner IRON MAIDEN (11/10). Trondheim stod som nummer fem i rekken av konserter på Legacy Of The Beast-turneen, og dette var også den eneste norgeskonserten for bandet. Og tro meg; dette funka! Som Bruce selv uttalte så handler konseptet til turneen om en reise opp gjennom historien, hvor fokuset rettet seg mot krig, religion og den mørke siden. Derfor startet det hele med en tale av Churchill under 2.verdenskrig, samt sort/hvit film fra nevnte krig, før et ekstatisk publikum mottok med høye brøl kongelåta Aces High. At rammene allerede fra første stund var satt, understrekes av en diger Spitfire-etterlikning som svaiet over bandet. Bakgrunnsteppet skiftet hyppig, og vi fikk temabilder fra hele epoken til ensemblet, noe som sammen med kulissene gav et mektig inntrykk. Vi fikk visuelle opplevelser i et sceneoppsett som gikk fra slagmark, til katedral og over til underverdenen, hele tiden komplettert med låter som omhandlet tematikken. I tillegg skiftet Bruce kostymer i takt med profilen. Under The Clansman dukket han opp med sverd, og under The Trooper kom selveste Eddie på scenen og kjempet mot Bruce. En diger figur av Ikaros ble senket ned under Flight Of Icarus, og under siste del av konserten kom sannelig demonhodet opp fra avgrunnen. Pyro var det mye av, og jeg må innrømme at flammepistolene til Bruce faktisk var moro! Ser du bort fra at lyden fortsatt ikke var optimal, var den ihvertfall mye bedre enn det de andre bandene hadde lidd under. Det var mye humor til stede, og hadde det ikke vært for at de heter Iron Maiden, kunne man nok syntes at det hadde vært i overkant mye, men dette er en del av pakka og noe vi elsker! Både Janick Gers, Adrian Smith og Dave Murray gnistret, og leverte gitarføringer og soloer som de alltid har gjort, og Steve Harris utsatte oss for sin småfrekke mitraljøseriffing på bassen. Og bare for å si det; Nicko McBrain gruser de fleste trommiser, uansett alder! Setlista var råsterk, og til og med For The Greater Good of God førte seg inn i rekken av hitlåter som bare Maiden kan gjøre. Savner selvfølgelig ekstremt mange låter, men når vi får Hallowed Be Thy Name, Number Of The Beast, Run To The Hills, Fear og The Dark, +++, så er det umulig å være misfornøyd. For en kveld, og du bedre hvor publikum koste seg. Allsang og ville rop og klapping runget ut over Trondheim denne spesielle søndagskvelden. Du verden for en opplevelse! Det var stort, det var sterkt, det var genialt, det var Iron Maiden…!

 

Det kan definitivt konstateres at Trondheim Rocks leverte varene. Noen utfordringer var det selvsagt. Arrangørene ble tatt på senga av det massive trykket rundt ølkranene, for med over 20 grader og sol på lørdagen var trønderne ekstra øltørste. 45 minutter i kø for drikke er for dårlig, men nå skal det nevnes at det ble solgt 30 000 liter øl den dagen, og det har aldri blitt solgt så mye øl på en dag i Trondheim. Det var ikke plassert ut vannhull, og 45 kr for et glass vann er for drøyt. Når det reklameres på storskjermer at man må huske å drikke vann så er ikke dette holdbart. Man kan vel driste seg å si at det er uforsvarlig å ikke tilby gratis vann når det er 19 000 mennesker samlet til rockekonserter i stekende sol og varme. Men køene bedret seg, og alle fikk det de skulle. Det var et meget godt mattilbud med stor bredde og variasjon i det som ble servert. Man kunne til og med bestille bord på restaurant i forkant for en litt roligere og mer kulinarisk opplevelse. Den største utfordringen var lyden – den var generelt dårlig, spesielt et stykke bak. Dette hadde nok vinden en stor “ære” for, siden den tok med seg lyden fram og tilbake, i tillegg til massive betongbygg som reflekterte lyden og førte til at det føltes som om lyden gikk i ring. Når det i tillegg var en del tekniske problemer, spesielt med mikofonene, ble en del av konsertene skadelidende. Ser du bort fra dette var det en ufattelig god opplevelse, med god stemning, flotte scener og en logistikk som funket som fjell. Tidsskjema ble fulgt nesten 100%, og det var lite venting. I følge vakter og politi var det ikke en eneste voldshendelse, kun et par ordensforstyrrelser. Tar du med at festivalen var utsolgt, så kan det definitivt sies at Trondheim Rocks ble en fantastisk opplevelse. Godt gjennomført, selv om det savnes flere rene metalband. Kanskje kan navnet endres til Trondheim metal-rocks, og dermed legitimere mer metal? Ikke vet jeg. I følge arrangørene er det allerede tanker om 2019 og 2020, så det ser ut som at dette har kommet for å bli! Takk til dere som satte dette i gang, og takk til alle som møtte opp!

Galleri dag 2:

[espro-slider id=11499]

Galleri Iron Maiden:

[espro-slider id=11521]

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Iron Maiden Setlist Trondheim Rocks 2018 2018, Legacy of the Beast

 

Inferno Festival 2018

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
29.03.2018-01.04.2018

 

 

Torsdag

Så var man endelig i gang igjen. Det er klart for Inferno 2018, og den årlige Inferno-influensaen har allerede meldt sin ankomst. Første band ut dette året er legendariske Odium (8/10), som har tjueårsjubileum på sin hittil eneste plate,The Sad Realm of the Stars, og det er tydelig at det er flere som har gledet seg til denne opptredenen, da hele salen er helt full i det teppet trekkes til side. Gutta leverte så det virkelig holdt de, og man skulle ikke tro at det er tjue år siden sist de sto på en scene sammen. Det låter veldig tight og samspilt, og med to synthister i tillegg, så ble dette en veldig mektig opplevelse. Jeg snakket med flere etter konserten, som også var enige i at dette var som snytt ut ifra nittitallet, og det ble en veldig nostalgisk opplevelse. Så da er det bare å håpe at vi ikke må vente helt til førtiårsjubileet før neste konsert.

Svenske Shining (7/10) er dagens første høydare for min del. I det jeg ankommer konsertsalen har bandet allerede gått på, og vokalist Niklas Kvarforth er scenens naturlige midtpunkt. Han vitser om at de er litt rustne og ikke har spilt live siden november i fjor. Bandet sliter litt med timinga, og det er åpenbart at de kunne vært mer komfortable på scenen. Det er noe vanskelig å høre bassen på de første sangene, men dette går seg til. Lyden er ellers god resten av konserten. Det er en håndfull fans godt plassert bak barrikadene som våger å synge med, noe som også letter på stemningen i salen. Midtveis i settet spiller de en ny låt for første gang, og det låter overraskende bra. Høydepunktet er helt klart fremføringen av Låt Oss Ta Allt Från Varandra. Her får Kvarforth vist sin allsidighet og imponerer med et bredt stemmeregister. Svenskene gjør en okey innsats som step-in for Katatonia, og holder på lytterne i salen, til tross for settingen.

Så var det klart for UADA (8/10). Det amerikanske bandet starter med et pang og presenterer et høyt musikalsk nivå allerede fra første note. Så fort vokalisten starter med sitt, fylles John Dee med skitne toner som strømmer ut av høyttalerne. Alt gjennomføres av en kvartett som oser av spilleglede, og de viser ved flere anledninger hvor dynamisk svartmetall kan være. Musikalsk finner man både snev av Pillorian-melankoli og Batushka på sitt grimmeste. Gutta i UADA klarer å oppnå et massivt lydbilde fra scenen, og det veksles mellom roligere instrumentalpartier og fartsfylte riff. Det var sannelig en opplevelse som garantert etset seg inn i folks sinn.

 

Fredag

Ulsect (7/10) består av blant andre gitarist Joris Bonis og trommeslager Jasper Barendregt, begge fra Dodecahedron (som også gjestet årets Inferno). Det kommer derfor ikke som en overraskelse at elementer derfra skimter gjennom på Ulsects selvtitulerte debutalbum. Undertegnedes forventninger på dette tidspunktet er nøytrale, ettersom bandets materiale er nokså ferskt for meg. Til publikummets store glede byr den nederlandske gjengen på teknisk presisjon og dyktighet, vevd i tett dissonans og en dyster atmosfære. I de fleste låtene veksler Ulsects dynamikk mellom brutalt og tandert, på en måte som hadde gjort Ulcerate stolte (eh…Ulcerate, Ulsect…tilfeldig, mon tro?). Midtveis i settet begår de livemusikkens største dødssynd: De mister energien. En kombinasjon av småseigt låtmateriale og en tilsynelatende sliten gjeng resulterer i en sekvens på et par låter som føles unødvendig.

Et band jeg virkelig hadde sett frem til denne helgen er amerikanske Origin (8/10). Du verden som dette levde opp til forventningene. Her snakker vi brutal og teknisk death metal fra begynnelse til slutt, og dette må nok være noe av det mest brutale jeg har sett og hørt på en scene. De eneste pausene både bandet og publikum fikk, var når vokalisten måtte fortelle om hvor stort det var å spille på en norsk black metal-festival og at han fikk varme opp for selveste Emperor. Låtene sitter som de skal, og Origin leverer et forrykende show som verken jeg eller noen av de andre fremmøtte kommer til å glemme, i alle fall ikke de som havnet midt oppe i moshpiten på slutten.

Portugisiske Earth Electric (7/10) runder av kvelden på John Dee, for min del. Bandet går på scenen kort tid etter estimert konsertstart, og spenningen ved å opptre foran et nysgjerrig publikum er merkbar. En hvit turban er påpasselig dandert rundt hodet til frontfiguren, Carmen Simões, som også matcher den flagrende tunikaen i sølv. Hun kler seg kanskje som en spåkone, men det er ingen krystallkuler eller tarotkort i sikte. Musikalsk tar bandet utgangspunkt i syttitallets psykedeliske elementer og heavy metal på siste halvdel av åttitallet. Når minneverdige melodier kommer frem, som i Mountains & Conquerors, Pt. 2, er de av godt kaliber, men jeg får i det store og hele ikke helt taket på låtinnpakningen. Å være eksperimentell i musikksammenheng kan være bra, men det virker som Earth Electric har lyst til å være nyskapende, uten å helt ha bestemt seg for hvilken retning de skal gå.

Så var tiden endelig kommet – bandet de fleste har gått og ventet på i hele kveld gjør seg omsider klare bak sceneteppet. Idet introen Alsvartr (The Oath) settes i gang, er stemningen til å ta og føle på ute i salen. Teppet trekkes til side til stormende jubel, og gutta i Emperor (9/10) gjør seg klare på scenen og kjører i gang første låt Ye Entrancemperium etterfulgt av resten av det fantastiske albumet fra 1997, Anthems to the Welkin at Dusk. Emperor virker å være i god form som vanlig og leverer varene som de pleier. De leverer en som forventet god konsert, og jeg tror alle som en var fornøyde med resultatet. Etter Anthems avsluttes det med blant annet Curse You All Men og selvfølgelig legendariske Inno A Satana. Vi får inderlig ikke håpe at dette ikke er det siste vi hører fra Emperor, da dette er et storslagent liveband.

Siste band ut på John Dee denne kvelden er et band jeg virkelig har sett frem til å se live. Jeg har fulgt Necrophobic (9/10) siden midten av nittitallet, og forventningene var skyhøye da jeg sto og ventet på at de skulle komme ut på scenen. Da det hele var i gang, klarte jeg ikke annet enn å bare stå og nyte hvert eneste sekund. Det har var så grimt og mørkt som jeg bare kunne drømt om, og det var akkurat slik jeg hadde sett det for meg. Det hele åpner med åpningssporet, Mark of the Necrogram, fra bandets siste plate med samme navn. Vi får en god blanding av nytt og gammelt materiale, alt fra Before the Dawn fra debuten The Nocturnal Silence til Pesta og Tsar Bomba fra sisteplaten. Necrophobic leverte et veldig bra show, og de gjorde dette til en minneverdig kveld som jeg sent vil glemme.

 

Lørdag

Etter åtte år er Ihsahn (8,5/10) tilbake på Inferno, og de blir møtt av en smekkfull storsal som er kommet for å høre Emperors vokalist og gitarist Vegard «Ihsahn» Tveitan utfordre ekstremmetallen. Å se dette bandet puste nytt liv i sjangeren i fra scenen er rett og slett en forrykende opplevelse. Ihsahns eksplosive heksebrygg av metal, prog og jazz har et særpreg som funker svært godt. Og de serverer det hele på en euforisk måte. Det låter klinkende klart og intenst når han vrir og vrenger det beste av metallens sjangerarv. Hvem skulle tro at det kunne låte så tøft? Resten av bandet er virkelig et kapittel for seg. Kort fortalt, en sammensveiset gjeng med dyktige musikere. Mot slutten av konserten, under A Grave Inversed, kommer Jørgen Munkeby (fra bl.a. norske Shining) og stjeler showet med et frekt saksofonbidrag. Oppskriften med å kombinere klassisk black metal med prog og jazz fungerer overraskende bra, ikke minst takket være den pompøse fremførelsen vi var vitne til på Rockefeller. Bandet ga hundre prosent og leverte et show verdig for minneboka.

Neste band på lista er Ahab (9/10), som står for en av de kuleste opplevelsene, med sin såkalte funeraldoom. John Dee fungerer dessuten som en bra arena for introvert metal. Musikken kan til dels minne om Opeth i sitt dramatiske indre, men de mer ekstreme elementene i musikken skaper tydelige kontraster. De rolige partiene i musikken fungerer best, uten tvil. Innlevelsen til bandet imponerer stort, noe som smitter over på publikum. Det er naturligvis ingen moshpit-vennlige tilstander her, men det hindrer heller ingen fra å gynge sakte i takt med musikken som strømmer ut av høyttalerne. Med god lyd og dedikerte musikere ble dette en svært vellykket konsertopplevelse.

Et band mange har gått og ventet på denne kvelden og som sjelden leverer en svak konsert, er ingen ringere enn Satyricon (6/10). Jeg gledet meg til dette selv, da Satyricon sjelden eller aldri skuffer. Det hele åpnes med åpningslåten Midnight Serpent fra sisteskiva Deep calleth upon deep. Det meste funger helt greit og det hele følges opp den ene klassikeren etter den andre, med låter som Black Crow On A Tombstone, Repined Bastard Nation, Now, Diabolical også videre, før det hele avsluttes med Mother North. Publikum jubler, og bandet kommer tilbake og drar på med obligatoriske Fuel for Hatred og King. Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes det hele ble litt tamt og til tider til og med litt kjedelig. Det virket litt uinspirert rett og slett. For all del, Satyricon leverer det fansen vil ha, og de gjør en veldig bra jobb på scenen, men det virker ikke som om dette var helt deres kveld, dessverre.

 

Søndag

Festivalens siste dag er i gang og kveldens første band, Djevel (7/10), gjør seg klare bak sceneteppet. Det er med litt blandede følelser jeg står her og venter, da forrige konsert jeg så med dem var litt så som så. Men når bandet kjører i gang, forsvinner skepsisen.Med bandets nye frontmann, Mannevond, låter dette som et helt annet band enn tidligere. Mannevond har en personlighet, sceneopptreden og vokal som passer bandet mye bedre enn sin forgjenger. Så med dette kan man vel si at jeg gjenoppdaget Djevel denne kvelden. Bandet høres også veldig bra ut, og det hele ble en veldig positiv – om det er lov å si – overraskelse. Det er ikke så mye show med Djevel, og det blir ganske stillestående – det trekker litt ned, men alt i alt en gjennomført bra konsert.

Så er det endelig klart for et band jeg virkelig har fått opp øynene for de siste årene, både på skive og live, nemlig oslobandet Tsjuder (10/10). Det hele dundrer i gang med Kaos fra skiva Antiliv, som følges opp med klassikeren Kill for Satan fra skiva med samme navn. Trioen er et fyrverkeri på scenen, og frontfigur Nag styrer publikum med jernhånd. Når en av mine personlige favoritterlåter Demonic Supremacy kommer, så er konserten perfekt – trodde jeg. Etter seks låter annonserer Nag at de har med seg en spesiell gjest for kvelden. Backdropen skifter fra Tsjuder-logo til «den gula geten», The Return of Darkness and Evil kjøres i gang, og ut på scenen kommer selveste Frederick Melander fra den originale Bathory-besetningen på bass. Jeg håpet på to låter, men vi fikk tre, i tillegg til The Return spiltes også Satan My Master og Sacrifice. Og DA var både konserten og kvelden komplett!

Et av søndagens desidert største navn er britiske Napalm Death (8/10), som i en årrekke har spilt aggressiv metal, gjerne omtalt som grindcore. Det er med andre ord en særdeles erfaren gjeng som dukker opp på Rockefeller denne aftenen. Festen starter med Multinational Corporations, deretter går de neste seks-sju låtene som en vind. Denne gjengen pløyer seg faktisk gjennom 23 låter til publikums store forlystelse. Før man rekker å trekke pusten, har de plutselig spilt fire til. Bandet hamrer ut beinharde riff, mens vokalist Mark «Barney»Greenway brøler seg gjennom settet. Et av høydepunktene er desidert coverlåta Nazi Punks Fuck Off, som sitter som et skudd. Jeg sliter litt med at låtene sklir inn i hverandre uten noe særlig pusterom, da det fort høres ut som en rekke likelydende riff slengt sammen uten mål og mening. Men faen så tøft det er når de svinger som best. Da er publikum virkelig med på notene, og den mest kaotiske moshpiten dannes idet folk veiver rundt seg og dytter.

Electric Wizard (8,5/10), også disse fra England, er Infernos siste headliner. Bandet går beskjedent på scenen og setter virkelig standarden med første låt, tittelsporet fra albumet Witchcult Today. Clayton Burgess sin pulserende bass er blodstø, og sammen med Simon Pooles sitt slagverk legger de grunnlaget for en solid rytmeseksjon. Ekteparet Jus Oborn og Liz Buckingham leverer de nødvendige riff, i tillegg til instrumentalpartiene hvor britene virkelig viser seg fra sine beste sider, med et konsentrert og strålende samspill. Et eksempel er den ti minutter lange Incense for the Damned, omtrent midtveis i settet. Med klassiske okkultfenomener i bakgrunnen skal det mye til å stå imot frysningene som følger, som også fører de seige Funeralopolis-tonene til himmels. Electric Wizard har gjort dette i flere tiår og kan dermed trygt omtales som pionerer innen doom metal. Det forklarer ganske enkelt hvorfor Rockefeller var så stappa og proppfull av stemning den kvelden. Sånt blir det minneverdige kvelder av.

Siste band ut på årets festival er ingen ringere enn legendariske Carpathian Forest (6/10). Det er godt over 10 år siden jeg så bandet sist, så forventningene er mildt sagt høye, men de forventningene fikk seg en liten knekk etter noen Youtube-klipp fra bandets siste opptredener. Alle bekymringer er glemt idet introen setter i gang og bandet gjør seg klare til å gå på scenen. Første låt ut er The Woods of Wallachia, og den gode, gamle Carpathian Forest-feelingen er tilbake. Bandet låter veldig bra, med frontmann og scenepersonlighet Nattefrost i kjent stil. Vi får låter fra hele bandets historie, som klassikerne Knokkelmann, Black Shining Leather, Through Self-Mutilation og Blood Cleansing. Det er også rom for et par nye låter som Likeim og Rock’nRoll Glory Hole, før det hele avsluttes med He’s Turning Blue og The Suicide Song. Det er ingen tvil om at Nattefrost har fått med seg noen veldig dyktige karer i den nye utgaven av bandet. Selv blir han nok litt sliten etter hvert, og vokalen sitter ikke like godt som før, dessverre. Men de leverer en gjennomført grei konsert alt i alt – og atten låter senere går man tålig fornøyd hjem.

Tekst: Monique Mesquita (Shining, UADA, Ulsect, Earth Electric, Ihsahn, Ahab, Napalm Death, Electric Wizard) og Per Aage Melby (Odium, Origin, Emperor, Necrophobic, Satyricon, Djevel, Tsjuder, Carpathian Forest)
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=11420]

 

 

Ozzy Osbourne til Tons of Rock!

OZZY OSBOURNE TIL TONS OF ROCK!

Tons of Rock presenterer selveste OZZY OSBOURNE som headliner på Tons of Rock onsdag 20. juni 2018. Ozzy Osbourne feirer sin imponerende karriere som rockens største ikon med en siste (?) avskjedsturne; Farewell World Tour.

Turneen vil gå over hele verden og er forventet å vare til 2020. Dette blir en magisk og historisk kveld på Fredriksten Festning i Halden. Ozzy er også bekreftet til mange av de andre store europeiske metal-festivalene i sommer. Bl.a. Download (UK/FR/SP), Copenhell, Sweden Rock, Graspop og Impact.

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

 

De første bandene til Tons of Rock 2018 er klare!

Festivalen slipper i dag de 19 første artistene til Tons of Rock 2018, og i ukene fremover vil det komme bandslipp som vil få Fredriksten Festning til å riste. HELLOWEEN selger ut arenaer verden over med sitt fantastiske ”Pumpkins United” show med Kai Hansen og Michael Kiske tilbake. Tons of Rock blir deres EKSKLUSIVT ENESTE SHOW I NORGE . KVELERTAK kommer rett fra turne med Metallica samt at band som AT THE GATES, EXODUS, EPICA, MARDUK, ALESTORM og SKAMBANKT og mange flere kommer.

Mandag 23. oktober kl 09.00 legges festivalpass, camp og bussbilletter ut i salg HER. «Earlybird»-billettene er allerede utsolgt.

www.tonsofrock.no  |  Tons Facebook  |  Tons of Rock 2018 Facebook event  |  Billetter

 

Beyond The Gates 2017

Beyond the Gates
USF Verftet, Bergen
24.–26. august, 2017

 

Slutten av august er lik festivaltid i Bergen. Beyond the Gates er vel overstått, og her er noe av det Metal Hammer Norway opplevde i løpet av de tre dagene.

Torsdag

Beyond the Gates har tatt steget opp fra kjelleren på Garage og inn på USF Verftet. Verftet fungerer langt på veibedre som festivalarena, men med et såpass mye større lokale mister festivalen dessverre også noe av sitt intime preg. Det er likevel liten tvil om at scenen på Verftet yter bandene større rettferdighet, og enkelte av bandene er rett og slett for store til å spille på en så liten scene som scenen på Garage er. Mayhem i den kjelleren kunne nok fort blitt svettere enn da Morbid Angel satte nedbørsrekord på Hole in the Sky i 2006.

Så til konsertene. Whoredom Rife (7,5/10) fikk oppgaven med å være første band ut på festivalen, noe de løste lett. Whoredom Rife har høstet mange lovord for sin første utgivelse, EP-en The Worship of Idols Instead of God; Idolatry, og fullengderen Dommedagskvad som ble gitt ut tidligere i år.Det er lett å forstå hvorfor: Black metal med et lite dryss melodiøse riff, som både er fengende og brutale. Det minner tidvis om det eldre materialet til Dissection og Satyricon, og det er slettes ingen dum blanding. På minussiden oppleves lyden litt trøblete i starten av settet, men lydteknikeren skrudde seg godt inn etter hvert i konserten. Låta Gitt til Odin står igjen som et av høydepunktene i løpet av de førti minuttene konserten varer.

Det er bare satt av femten minutter til changeover, så ølkjøp og dobesøk må gjøres unna kjappere enn kjappest. Da er det godt at det er minimalt med kø, verken på toalettene eller i baren, noe som var en gjennomgående tendens alle de tre dagene festivalen varte. Det liker vi!

Cult of Fire (8/10) gjestet Beyond the Gates i 2013 – en konsert som er godt innprentet i hjernebarken. Ikke nødvendigvis av musikalske grunner, mest på grunn av humoraspektet i at bandet måtte endre de lange, spisse kostymehattene sine for å i det hele tatt få plass nede under det lave taket på Garage. Passe Spinal Tap! Dette var imidlertid ikke noe problem nå fire år etter – det ser ut som de flatere hettene har fått fast innpass som kostymer. Cult of Fire er en godtepose estetisk og visuelt sett. Med en Kali-aktig figur som bakteppe, tung røkelse i luften, svarte stearinlys og overdådig utsmykkede kostymer er det lite som er overlatt til tilfeldighetene når det gjelder det visuelle aspektet. Selve musikken består avepiske riff med melodiøse partier som til tider lener seg mot shoegaze i enkelte drømmende sekvenser. Noen ganger er de omtrent black metalens svar på Kent, men jeg liker Kent også, jeg. I et slags Phantom of the Opera-øyeblikk på slutten av settet får vi til og med en aldri så liten kirkeorgelsolo. Fra tape da, men likevel.

I serien av kutte- og kappekledde band har det også blitt gjort plass til Dark Sonority (6/10) fra Trondheim. Bandet som kom fram av restene av Kaosritual noen år etter Steingrim Torson Brissach altfor tidlige død, gjør mye riktig, men også samtidig mye akkurat som forventet. Så vidt meg bekjent har de til dags dato kun gitt ut en EP. Ikke det at det er noe galt i det, altså. Jeg synes personlig at bandet klarer seg bedre på denne platen enn i levende live. Du morgenstjerne, morgenrødens sønn kommer best ut av det, med sine til en viss grad spenstige vokalpartier og disharmoniske gitarer. Jeg synes for så vidt at alle band i sjangeren burde vurdere originaliteten i kutte, kapper og levende lys. Det er ikke like effektfullt om alle skal insistere på å gjøre akkurat det samme, og hva er det med alle disse gamle bøkene som blir en del av den sparsomt sammensatte scenografien?

Mgła (8/10) åpner med Further Down The Nest fra singelen med samme navn. Mgła, som betyr tåke på polsk, har ikke tenkt å gjøre seg til venns med noen, kun å ploge ned ethvert lite korn av liv på åkeren av publikum foran dem. De viser med stoisk aggresjon at man ikke trenger sinnsyke mengder med staffasje, røkelse og myrra for å gjøre en svært overbevisende konsert. Kledd i svart, med finlandshetter som beskytter dem fra den ikke akkurat fryktelige trekken på Verftet, leverer de i hvertfall nihilisme, planlagte brudd på Genèvekonvensjonen og en stor dose forakt på svært høyt nivå. Det er i alle fall svært lite mosh, fun, core eller trends å spore mens lokomotivet fra Krakow tuter av gårde. Hoveddelen av materialet er hentet fra siste platen Exercises in Futility, som du definitivt må skaffe deg om du ikke eier den.

Med en hovedvekt på det fantastiske materialet fra Ritual og Jilemnický Okultista er det klart at mange har store forventninger til Master’s Hammer (8/10). Ritual ble en av de virkelig definerende albumene for den såkalte andrebølgen av black metal, og selv har jeg hørt denne platen vanvittig mange ganger siden jeg anskaffet meg den i sin tid. Det er altså åpenbart at spenningen var til å ta og til en viss grad føle på. Introen fra nevnte album ledet inn i Pád Modly som ble etterfulgt av Vêcny Nàvrat. Det låter definitivt som det skal og som man kan forvente. František Štormsnerrer slik han skal, og timpaniene låter som de skal. Men, og jeg hadde ærlig talt ikke trodd at det skulle være noe jeg hang meg opp i, på scenen finner vi også to nakne piker med noen ganske snertne geitehodemasker på hodet. De kommer og går litt av og på scenen, sikkert siden de i hovedsak står helt stille og utgjør hver sin Baphomet, noe som sikkert over tid kan være krevende. Poenget er at orkesteret selv går kledd stort sett som om de skulle gått seg en tur på butikken eller var i beit for sukker til kaffen og stakk en tur over til naboen for å låne litt. Det er rett og slett en helt unødvendig og malplassert scenisk detalj. Jeg foretrekker altså hverdagsklærne til bandet framfor denne unødvendige distraksjonen. Vreden går over når Master´s Hammer går over i Zapálilijsmeonensvět, og den er definitivt borte når de avslutter med Jáma Pekel på tampen av en ganske sprek kveld totalt sett.

 

Fredag

Negative Plane (7/10) hadde flydd hele veien fra USA for å gi sitt bidrag til årets festival. Bandet er av typen black metal som absolutt låter litt annerledes enn alle andre. De har klart å inkorporere småpsykedelisk klassisk heavy metal og doom metal i uttrykket sitt på en mesterlig måte. På Lamentations and Ashes hører en nikk i retning både Bathory og Celtic Frost i den atonale og dystre sfæren de skaper. Oppmøtet var derimot dårligere på Negative Plane enn en del andre band, og kanskje spesielt merkbart i forhold til Misthyrming som stod på scenen like i forkant av amerikanerne. De tomme rommene blant publikum var dog det eneste som trakk ned på stemningen, for musikalsk var Negative Plane absolutt på høyde, selvom trioen muligens ser litt malplasserte ut på en hovedscene.

The Ruins of Beverast (6/10) treffer ikke helt mål denne dagen, og selv om Alexander von Meilenwalds doom ikke akkurat er en kilde til livsglede og fryd, så mangler det også litt i transeeffekt og jakten på det nokturne denne dagen etter min mening. Jeg sammenligner kanskje litt for mye med konserten for et par år tilbake på Garage i Bergen. Mindre scene, tettere luft, skitnere gulv, eklere toaletter. Slik det bør være på slike festivaler. USFs trekledde vegger og kommunale flerbrukskvaliteter tar rett og slett satan ut av musikken til tider. Mens jeg skriver dette finner jeg noen mer eller mindre ok Youtube-videoer av samme konsert. Jeg konkluderer med at jeg liker bandet (7/10), men er ikke så begeistret for scenen (5/10).

Vemod (8/10) er ikke fremmed for Bergen, og det er lite å utsette på bandets opptreden, foruten noe som kanskje ligger litt utenfor selve fremførelsen. Bandet har nemlig ikke klart å slippe noe nytt siden debutplaten, og den kom i 2012. Ergo stod bandet fra Namsos på nytt foran oss uten noe nytt i beltet. Men for all del, å høre bandets atmosfæriske black metal gjør nok få i salen vondt. Faktisk er det ikke annet å si enn at vi ønsker oss nytt materiale til neste gang vi ser dem.

Scenegardinen ble trukket fra, og Revenge (2/10) stod der med ryggen til publikum ute i salen, med luftvernsirener ulende over PA-anlegget. Deretter fulgte: «Listen, you fuckers, you screwheads. Here is a man who would not take it anymore. A man who stood up against the scum, the cunts, the dogs, the filth, the shit. Here is a man who stood up». Denne introen, med dialogen i sitatet hentet fra filmen Taxi Driver, varslet om det som må være det mest kaotiske og intense en har sett på scenen på USF siden Brutal Truth stod der. Utover det er det egentlig ikke så mye å si. Blodfansen fikk et etterlengtet syn med bandet, men det så ikke ut til at det var så mange virkelig store fans tilstede. Vi andre fikk noen minutter vi aldri får igjen, med totalt intetsigende støy. Men for all del, folk hører jo på SunnO))) også, og en vet at prevalens av selvskading i voksenbefolkning kan ligge på omkring 4%. Hva de resterende 96% i publikum kan oppgi som grunnlag for å se Revenge forblir et mysterium.

At Mayhem (8/10) spiller hele De Mysteriis Dom Sathanas og ikke noe annet, som Master’s Hammers kombinasjon av realitet og tidsmaskin dagen før, har for mange vært en ønskedrøm. De Mysteriis Dom Sathanas, som er selve grunnstammen i norsk black metal, trenger forhåpentligvis ikke så lang introduksjon. At Mayhem har fortjent sin posisjon som et resultat av hardt arbeid og ikke bare på grunn av mytene og skandalene burde være sagt. Det er også nesten umulig å nevne bandet uten man begynner å tenke på kniver, selvmord, fjelloverganger og et typegalleri av de sjeldne. Arven etter Øystein Aarseth lever i beste velgående. Dagens to erstattere, Teloch og Ghul, gjør jobben slik den skal gjøres denne gangen. Det er også en stor befrielse å høre med Mayhem slik som Mayhem var for de av oss som ikke setter like stor pris på det kliniske lydbildet de har lagt seg på siden gjenforeningen. Attila Csihar gjør en enorm innsats som ellevill zombie/vampyr/svovelprest i front, og selve grunnstammen i det hele representert av Necrobutcher og Hellhammer låter fett og autentisk. Til og med Hellhammers trommer låter vesentlig mindre trigget enn vanlig, og selv om tempoet på slutten av spor nummer fem Life Eternal kan ta knekken på de fleste, så lander Hellhammer det hardt og brutalt. Selveste tittellåten avslutter det hele på magisk vis. Det er ikke utenkelig at dette var slik Øystein Aarseth hadde sett det for seg i sin tid.

 

Lørdag

Vircolac (7/10), som betyr «varulv» på rumensk, var et av bandene som prydet klubbscenen på Garage. Det å stige ned i det mørke kjellerdypet fra strålende sol og sommervarme var en spesiell opplevelse i seg selv, men vi visste at det i mørket skjulte seg skatter. Vi hadde nemlig hørt oss opp på det irske Vircolac hadde å by på i forkant av konserten, og visste at det var veldig lovende på plate. Derfor var det dessverre litt synd at Garage hadde katastrofalt dårlig lydproduksjon på irene. Elementer i musikken falt helt ut, og tro det eller ei, det er ikke nok med bare høyt volum, mørke og en lesk i hånden når en liker metal. En vil gjerne få med seg noe mer enn som så, og når bandet kjørte full peis, var det lite annet enn et ullent teppe av lyd ute i salen.

Darvaza (8/10) led under akkurat det samme som Vircolac; katastrofalt kjip lyd. Men der vokalisten i Vircolac stadig gjemte seg bak alt håret sitt, snakket noe ustødig mellom låtene og tidvis kastet sveipende, tilsynelatende usikre blikk ut i Garage-mørket, er Darvaza i en annen liga. Vokalist Wraath (Behexen, One tail, One head) er nemlig kapabel til alene å holde et show gående – fordi om han tilsynelatende har akkurat litt i overkant mye sinne å trekke på, der han skritter lettere manisk frem og tilbake på scenen mellom låtene. Som med Vircolac er det lite å utsette på bandets fremførelse av materialet, og salen er full av tilhørere. Derfor er det synd at de mange festivalgjengerne som har kommet seg tidlig opp for andre dag av festivalen, måtte ta til takke med et så ufattelig kjipt lydbilde.

Det var noe forvirring da vi dukket opp på Verftet på festivalens siste dag. Vi trodde nemlig at vi skulle se Black Magic. Imidlertid var det Sahg (8/10) som stod på scenen. Like etter fikk vi øye på en plakat med kveldens spilleplan, og det ble tydelig at amerikanske Sumerlands var kansellert. Det var helt sikkert flere med oss som var skuffet over å ikke få bevitne bandet for første gang i Bergen, men festivalen hadde heldigvis klart å hanke inn en verdig erstatter på kort varsel. Sahg er jo ingen nybegynnere lenger heller, med en håndfull plater i beltet, og med en masse turnéerfaring etter hvert. Dette skinner jo også gjennom når bandet håndterer hovedscenen på Verftet såpass bra tross tidlig spilletid, litt glissent publikum, og ikke minst på så kort varsel. Senere fikk vi noen ord med bandet, og gitarist Ole Walaunet var tydeligvis fløyet inn fra hytta med helikopter for å løse kabalen. Kudos til både festival og band for viljen til å reparere overfor publikum. Det neste skuffende punktet i et ellers bunnsolid sett, var at de maktet å for første gang få Pyromancer til å høres litt tam ut, som egentlig er litt uforståelig.

Etter å sett Black Magic (9/10) skrangle seg igjennom et kort sett på Dombås for et par år siden, hadde jeg nå absolutt ingen forventninger. Du store min for et fett band det har blitt. La gå at det blir knabbet riff og melodilinjer fra fjern og nær, og la gå at det er muligens kan virke svært bakoverskuende. Dette er fortiden i våre hender. Med materiale som låter som rocken på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet. Med små (egentlig ganske store) nikk til blant andre Uriah Heep, Pink Floyd, og hårsveisen til Tony Iommi presenterer bandet et velspilt, velarrangert og helstøpt produkt av vår vidunderlige fortid. En tidsepoke da musikken rett og slett bare var litt større en den er nå. Jon Henriksen er også en meget smakfull gitarist, noe som han blant annet beviser i den gilde gitarsoloen på Demon Lord.

La det være sagt: Exciter (7/10) fra Canada leverer med originalbesetningen. Bandet som startet opp tilbake i 1978, har holdt det gående mer eller mindre siden den gang med skiftende besetninger, men i 2014 ble altså resetknappen trykket. Violence and Force ryker allerede til som sang nummer to i et ganske forrykende og svært begeistrende sett. Det er litt vanskelig å bedømme hvem som er mest begeistret, er det bandet eller er det publikum? Uansett hvilken part som går av med seieren, er jeg rimelig sikker på dette er årets «gøyeste» konsert for mange. Det har blitt en tradisjon å ha det litt trashy, gammelmodig og publikumsvennlig på lørdagen under festivalen, og etter to dager med ganske mye band som blir utgitt i Trøndelag eller kler seg i kappe, så er det forfriskende med litt speed metal. Syngende trommiser er ikke den aller beste ideen på generelt grunnlag, men Dan Beehler leverer. Det gjør også John Ricci og Allan James Johnson. Long Live The Loud!

Denner/Shermann (8/10) på en scene i Bergen gir litt barnlig fryd. Det er riktignok ikke helt Mercyful Fate, men det er både Michael Denner og Hank Shermann fra det legendariske danske bandet. Dessuten gjør Sean Peck en hederlig vokalinnsats på de gamle låtene. Som vokalist er det lite å utsette på hans heavy metal-stemme. Det er vel likevel ikke til å komme utenom at de fleste i salen sikkert er på plass for eldre låter enn dem med datostempling 2016. Joda, rimelig ferske Angel’s Blood og The Pentagram and the Cross svinger godt de, men det er de fire gamle Mercyful Fate-låtene som virkelig setter fart på publikum. Vi får i løpet av det tolv låter lange settet dosert ut Black Funeral, Curse Of The Pharaohs, Into the Coven og Evil. Altså er det liten grunn til å gå skuffet fra dette første møtet med bandet formet rundt duoen Denner/Shermann.

For mange old school-fans var nok headlineren denne kvelden en temmelig spesiell opplevelse. Hvorfor? Jo, fordi Enslaved (8/10) ikke bare stod på scenen like selvsikre og proffe som de pleier. De hadde også med seg et sett temmelig utenom det vanlige. Hele debutplaten Vikingligr Veldi skulle spilles live, ifølge bandet for første og siste gang – selv om du i nyeste Metal Hammer Norway kan lese deg fram til at det muligens er noen gode nyheter for fans av platen også i tiden fremover. Kan hende var det reutgivelsen av platen i fjor som ga opphav til at festivalen booket bandet inn for denne konserten? Det som uansett er sikkert, er at platen gjorde seg vel så bra på scenen på USF som på vinyl. Det ble førtifem minutter med pur nostalgi for dem i salen som var kommet forbi bleiealderen tilbake i februar 1994, da platen først ble sluppet. Siden sist har Enslaved for øvrig byttet keyboardist, og foruten at Håkon Vinje nå trakterte tangentene, var det også gjestende trommis, Iver Sandøy. Det eneste skuffende momentet med konserten, om en skal trekke noe frem, det må være at bandet bare gjorde selve Vikingligr Veldi, og dermed snøt oss for enda mer godsaker.

 

Tekst:
Pål Lystrup (Negative Plane, Vemod, Revenge, Vircolac, Darvaza, Sahg, Denner/Shermann, Enslaved)
Pål Ferstad-Løland (Dark Sonority, Mgla, Master’s Hammer, The Ruins of Beverast, Mayhem, Black Magic, Exciter)
Mari Thune Husvik (Whoredom Rife, Cult of Fire)

Foto: Christian Misje

 

 

Granittrock 2017

Granittrock
Grorudparken
01.09.2017

 

Granittfestivalen bød på sukkerspinn, kaffe, god stemning og et knippe konserter i rock og metal-segmentet. Her er vår rapport fra konsertene med Honningbarna, Golden Core og Seigmen.

Det er et faktum at det meste av rock- og metalkonserter er tilrettelagt for et publikum som er over myndighetsalder. Uansett om det er snakk om konsertarrangementer eller festivaler, så er det sjeldent åpent for den yngre garde som skal arve landet. Uansett hvor mange grunner det er som taler for at det skal fortsette å være slik, så er det jo frustrerende når man ikke får mulighet til å se favorittartistene sine og få en konsertopplevelse eller to. Derfor er det fint at festivaler som Granittrock eksisterer. Rusfritt, familievennlig, kulturmangfoldig og veldig hyggelig – og ikke minst med en svært variert line up, med alt fra store band til lokale småband, som gjør at folk i alle aldre finner noe som appellerer. Og det er nå vi kommer til hovedpoenget, for også i år fantes det rock og metal på det varierte programmet.

Først ut var Honningbarna (6,5/10). De som har kjennskap til disse karene fra Søgne vet at dette er en mer enn bare litt energisk gjeng som man tidvis kunne mistenke at mangler ADHD-medisin innabords. Bandet startet showet med å hoppe opp fra publikum der de hadde gjemt seg, før de dundret i gang til en hylende fanskare av regulering, (pre-) pubertale kviser, en og annen rocker, samt et par foreldre som mumlende kunne innrømme at det der var jo litt festlig, sånn egentlig. Og gøy var det, og der det til tider holdt på å bli en parodi på sitt Ritalin-depriverte vis, klarte de akkurat å holde seg innenfor rammene for godt liveshow. I hvert fall når det gjaldt det yngrepublikumet som hylte og moshet seg til, og bekreftet fyndordet «små barn, store gleder».

Vi over 16 år hadde nok mer glede av å stå på sidelinjen med en kopp kaffe og hygge oss litt på avstand. Honningbarna er flinke til å spille, og de klarte stort sett å holde både takt og tone, samtidig som de hadde glimt i øyet og kontinuerlig hadde dialog med publikum. Låtene Borgerskapets utakknemlige sønner og ABC ble to høydepunkter, og vi fikk også en smakebit av helt nytt materiale i form av Pyongyang Freedom Fighter. Men oppi alt, så ble det litt mye pjatt som igjen halte ut tiden på en unødvendig måte. Det vi satt igjen med var en god konsert, men som kanskje ikke traff over hele linja og i stedet nøyde seg med halve.

Etter å ha vært utsatt for full pinne en stund, var det så tid for å roe det ned med progressiv stoner doom fra gutta i Golden Core (8/10). For de som ikke kjenner til Golden Core fra før av, er det verdt å nevne at vi bokstavelig talt snakker om gutter her. Simen (12) og Johannes (15) har spilt sammen i tre år, har allerede rukket å gi ut CD og spille flere konserter, og har varmet opp for blant annet Napalm Death og Okkultokrati. Allerede der må man bøye seg i støvet og bare glede seg til hva fremtiden har å by på.

Live passer de sjangeren sin bra. Begge hadde god tilstedeværelse på scenen, men musikken fikk allikevel tale for seg selv. Selve konserten var veldig velspilt og de imponerer, uavhengig av sin unge alder. Oppbyggingen var kanskje noe preget av sjangermessig identitetskonflikt, der det virket som om de ville omfavne absolutt alt på en gang, men det gjorde egentlig ikke nevneverdig mye. Generelt sett måtte vi bare ta av oss våre respektive hatter for disse guttene som vi gleder oss til å høre mer fra i fremtiden.

Sist ut for oss var Seigmen (10/10) og med ett ble størsteparten av publikum byttet ut med både tilreisende rockere og en mer foreldregenerasjonspreget forsamling. Og denne forsamlingen var tydelig at så fram til det som skulle komme, og idet røyken hadde fylt opp scenen og første tone av Simone ble slått an, var vi i grunn trollbundet alle mann.

Det er mye man kan si om Seigmen – ja, i grunn er det vanskelig å vite hvor man skal begynne. Alex Møklebust er en fantastisk scenepersonlighet som evner å balansere det alvorlige og såre med det energiske og morsomme på en unik måte, og bandet er utrolig drevne uten at de blir det grann kjedelige av den grunn. Det er en kommunikasjon dem imellom som er så selvfølgelig og en kommunikasjon med oss som publikum som er så naturlig. Balansen mellom det å være deltaker og det å være tilskuer er en pointe, og det er vanskelig å finne dødpunkter.

Det var mange høydepunkt, hvor Döderlein og Slaver av solen kan trekkes fram som mesterlig og magisk fremført. I tillegg fikk operasanger Marius Roth vist mer enn bare gitarferdigheter der han fremførte Agnus Dei, Seigmen style, på en måte som ga gåsehud så det kjentes i sjela. Alt i alt ble Seigmen den perfekte avslutningen på en morsom, hyggelig og litt annerledes festival. Mesusah slipper kanskje ingen inn, men det gjør Granittrock og vi drar mer enn gjerne tilbake igjen for sukkerspinn, kaffe og ikke minst god musikk.

 

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Guro Torget

 

[espro-slider id=9745]

 

Øyafestivalen 2017

Øyafestivalen 2017
Tøyenparken, Oslo
08-12.08.2017

 

Øyafestivalen har også noe å by på for de av oss som liker musikk i det litt hardere segmentet. Her er vår vurdering av dem.

 

Onsdag

Første Metal Hammer-aktuelle band ut på årets Øyafestival var de gamle thrashveteranene i Testament (7,5/10), og til tross for at de muligens var festivalens mest uheldige band hva vær angår, så var det ganske godt oppmøte foran Vindfruen-scenen. Skjønt alle var nok ikke helt klare over hva de faktisk så og hørte, for samme hvor mye Chuck Billy (som for øvrig virket å være i bedre form enn på mange år) forsøkte å dra i gang publikum, så var det sparsomt med respons. Men, bandet leverte et flott lite knippe med, velbalansert mellom nye og gamle, låter, og fremføringen var mer eller mindre upåklagelig. Hovedfokuset lå naturlig nok på fjorårets Brotherhood of the Snake, men alle de seks første albumene var også representert, og det var nok de eldre låtene som også slo best an. Electric Crown, Into the Pit, Over the Wall og Disciples of the Watch var blant de store høydepunktene, og både gitarist Alex Skolnick, og bassist Steve Di Giorigio fant tid til å legge inn et par ekstra solopartier i settet. Etter en liten time var det et særdeles vått, men også ganske så fornøyd publikum som vandret videre til neste festivalopplevelse.

For Metal Hammer var dette SIBIIR (7/10), og Oslobandet ga en særdeles intens konsert på festivalens nest minste scene. Deres egne vri på hardcorevarianten så ut til å treffe det oppmøtte publikum bra, og spesielt en liten avdeling i front visste å sette pris på bandet. Og vokalist Jimmy Nymoen vet å sette pris på dem tilbake også, og han var stadig vekk nede fra scenen for en og annen “duett” med folket på første rad. Resten av bandet var tighte som f, og dét i kombinasjon med låter som These Rats We Deny og Beat Them to Death gjorde det vanskelig å ikke la seg rive med, i alle fall til en viss grad. For det er et eller annet med å stå søkkvåt i en regnponcho, i en nedoverbakke på vått gress, med grå himmel, på en onsdag ettermiddag/kveld som ikke fordrer til å ta helt av. Men bandet har kommet langt på sine fire år, og jeg blir ikke forundret om en enda større scene venter ved neste Øyabesøk.

 

Fredag

Oathbreaker (7,5/10) har funnet tilbake veien til Oslo, denne gangen på Øyafestivalen. Teltscenen Sirkus gir en mørk og stemningsfull ramme for konserten, kun med bandets logo  projisert i bakgrunnen. Katalogen deres er ikke akkurat den mest rikholdige, så det graves naturligvis dypt i den siste utgivelsen Rheia. Åpningslåta er 10:56 fra fjorårets album,og med Second Son of R som andre låt får vi et tidlig konserthøydepunkt. Vokalisten Caro Tanghe virker først veldig skjør med sin rene stemme. Hun trenger ikke å ta mange toner før man innser at dette kommer til å bli en opptreden som vil vekke begeistring hos liten og stor (her er det folk i alle aldre å se), men det er særlig når hun synger skarpt og brutalt at vi virkelig blir servert det rette bilde av hennes eminente vokalferdigheter. Røyken på scenen skaper et ekstra lag med mystikk rundt Tanghe, som ikke engang ser opp fra mikrofonstativet sitt.

Gjennom de tre kvartene showet varer, er det ikke mye å utsette på vokalleveransene. Samtidig gjør bandet en absolutt godkjent og dynamisk fremføring av låtene. Det er eksplosivt på de hardeste partiene og superdøsig når de er på sitt roligste. Det er tydelig at mesteparten av tilskuerne denne formiddagen nyter det som blir levert uavhengig av klokkeslettet, foruten et fåtall festivalgjengere som ser ut til å ha endt opp på feil konsert. Med fjorårets Blå-konsert noenlunde friskt i minne, så jeg virkelig frem til denne happeningen. Oathbreaker låter tight, men de får ikke topp respons fra de fremmøtte og viser dermed mindre engasjement mot slutten av gigen. Jeg antar en senere konsertstart hadde vært mer gunstig for begge partene.

Sist amerikanske SLEEP (7/10) spilte i Oslo var det foran et fullpakket Betong i 2012. Fem år senere åpner de kvelden med låta Holy Mountain. Dette gir gitarist Matt Pike en god anledning til å bedrive litt seig riffing, mens Al Cisneros hilser på Oslo-publikumet. Det som gjør Sleep ekstra dominante innen stonersjangeren er tekstene, som er høyt oppe i det blå og hovedsakelig dreier seg om hasj. De slenger inn en del klassikere, men i hovedsak er det materiale fra Holy Mountain skiva som står på programmet. Med tanke på at flere av låtene alene varer like lenge som tiden de totalt får på scenen, er det utenkelig at de svir av fullversjonene live på Øya denne kvelden.Tidlig i showet bys det for øvrig på en nykommer i form av The Clarity, og dette er i det minste moro, samtidig som det utvilsomt er stas å se Matt Pike på to meters avstand på en liten festivalscene.

Lyden er bra, men hovedproblemet til Sleep blir at vokalen tidvis drukner blant de monumentale forsterkerne på scenen. Det blir i tillegg mange dødpunkter, selv om det løftes litt med kjente riff og den nesten kommersielle Dragonaut. Ridethe dragon toward the crimson eye. Slik lyder den kjente strofen i ovennevnte låt, som publikum totalt er med på å synge. Når bandet så avslutter med Dopesmoker, har trioen levert bra i bortimot en time. De spiller naturligvis en forkortet variant av studioversjonen, som er en 63 minutters lang dronelåt. Konserten står ikke helt til forventningene og publikum er tydelig enige, for det er ikke like mange igjen å se mot avslutningssporet.

 

Lørdag

Blood Command (6/10) var et nytt bekjentskap for undertegnede og det var nok dessverre ikke kjærlighet ved første blikk og lytt. Til det ble lydbildet litt for schizofrent, der de hørtes ut som en blanding av The Sounds og Paramount det ene øyeblikket, og Djerv og Kittie det neste. Men energien som de utstrålte på scenen skal de ha for, og det så ut til å smitte over på et ganske så velfylt Sirkus-telt også, ikke minst da de la inn et refreng fra Heaven is a Place on Earth midt i en låt. Og at de er dyktige musikere betviles heller ikke, noe de beviste ved å uproblematisk skifte fra et sound til et annet, samtidig som vokalist Karina Ljone fikk bevist at hun stort sett kan synge hva som helst. Nå er jeg normalt ikke av den oppfatningen at et band på død og liv er nødt til å holde seg til én stil, og én type tekster, etc. men akkurat denne gangen funket det bare ikke for meg, dessverre.

Festivalens store høydepunkt ikke bare for denne anmelderen, men også et stappfullt Sirkus-telt var The Hellacopters (9/10). Opprinnelig gjenforent kun til fjorårets Sweden Rock Festival, men heldigvis så har de valgt å holde det gående en stund til. Siden den konserten har bassist Kenny Håkansson forlatt bandet, og inn har tidligere Hanoi Rocks-bassist, Sami Yaffa, kommet, og han gjør en strålende innsats. Siden de heller ikke feirer 20-årsjubileet til debutalbumet lenger, så har de heldigvis tatt med et bredere utvalg av låter også, og de som hadde fulgt bandet siden starten fikk godlåter som Born Broke, Random Riot, The Devil Stole the Beat from the Lord, og Move Right Out of Here. Men man merket tydelig at det var de nyeste låtene publikum kjente best til, for det var under låter som Toys and Flavors og I’m in the Band at det ble allsang, og da bandet kom på scenen igjen for første ekstranummer By the Grace of God at det virkelig ble bølger i folkehavet også.

Ellers leverte bandet et knakende godt sett, og det var godt å høre at de stadig låter bedre, at Nicke Andersson nesten synger bedre enn noen gang før, og ikke minst å se at de virker å storkose seg på scenen. Og når (Gotta Get Some Action) Now! kom som aller siste låt var det ikke annet enn smil å se blant publikum heller. Bandet som for mange har definert den skandinaviske rocken som er innspirert av såvel 70-tallets garagerock som samme tiårs punk og stadionrock, beviste at de fortsatt er bandet å se til, og at de begynner å nærme seg en enda høyere status, nemlig definisjonen av rock generelt.

 

Tekst: Monique Mesquita og Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Øyafestivalen FacebookØyafestivalen online

 

Skogsröjet 2017

Skogsröjet
Rejmyre, Sverige
03-05.08.2017

 

Et sted inne i de svenske skoger, en halvtimes kjøretur nord for Norrköping, ligger lille Rejmyre med knappe 900 innbyggere. Hver sommer siden 2006 har dette vært åstedet for rockefestivalen Skogsröjet. Metal Hammer Norway tok i år turen for første gang for å sjekke ut forholdene, og for å se om det stemmer det som sies – at Skogsröjet er Sveriges triveligste rockefestival. Musikkfestivaler er det jo flust av i hele Skandinavia, inkludert rockefestivaler, men den triveligste? Det må i alle fall være en grunn til at festivalen blir utsolgt nesten hvert år.

Fredag

Fra Oslo tar turen omlag seks timer med bil, og vi ankom Rejmyre og festivalen rundt klokka halv to fredag formiddag. Siden første band startet allerede klokka halv tolv, gikk vi glipp av de tre første navnene den dagen: danske Forever Still, og svenskene i Narnia og Smash Into Pieces. Spesielt Narnia hadde jeg ville likt å se, siden de regnes som et av de legendariske navnene innen kristen metal, og plata Course of a Generation fra 2009 faktisk er veldig bra, uansett hvilket livssyn man selv har.

Da vi kom regnet det en del, og det var fortsatt litt glissent på festivalområdet, men folk strømmet stadig til, og etter å ha orientert oss litt inne på festivalområdet tittet solen endelig fram og japanske Loudness ruslet inn på den miste av de to scenene. Dette er jo veteraner innen heavy metal som har holdt det gående siden tidlig 80-tallet, og besøker Skandinavia i forbindelse med deres europaturné. De startet friskt med en av deres store hits, Crazy Nights, og viste at de med sin nåværende besetning er rutinert band i storform. Vokalist Minoru Niihara jobbet hardt med å få det tilstrømmende publikumet i stemning, og slet litt til å begynne med. Men etter noen låter der blant annet Japans svar på Ronnie LeTekrø, Akira Takasaki briljerte med strengene sine, var publikum med. Lyden satt ikke like godt hele tiden, og jeg registrerte at lydmannen skrudde noe veldig i det vokalen nesten forsvant om lag midt i settet, men snart var alt som det skulle være igjen, og bandet kjørte på med erfaren spilleglede. En litt overraskende kjedelig gitarsolo mot slutten trakk litt ned, men når de avsluttet med låta S.D.I. virket både band og tilskuerne fornøyde og varme i trøya.

De to scenene på festivalen stod nesten ved siden av hverandre, så det var fort gjort å gå til den store hovedscenen, der Mike Tramp & Band of Brothers gjorde seg klare. Danske Mike Tramp gjorde jo suksess med White Lion på 80-tallet, men har siden gjort andre ting, blant annet en rekke soloalbum som jeg personlig ikke har hørt noe annet enn en og annen enkeltlåt fra. Det første som slo meg knallgod lyd. Dernest at dette er en type countryrock som kan være svært behagelig å høre på men som for meg kanskje blir litt kjedelig i lengden. Mike selv småsnakket litt mellom låtene, mens resten av bandet ikke gjorde så mye utav seg på scenen. De spilte litt fra det siste albumet, mens det litt fåtallige publikumet så ut til å kose seg like mye i solskinnet som strålte over festivalen. Først når en av hans mest kjente låter, Trust in Yourself fra albumet Museum lød utover området, våknet publikum litt mer til liv. At han valgte å covre noen av White Lions låter i countrydrakt, forbigår jeg i stillhet.

Allerede etter noen timer på festivalen forstod vi litt mer om hvorfor den har et så godt rykte på seg. Alle vi traff både av frivillige, sikkerhetsvakter og folk i salgsbodene var svært hyggelige og hjelpsomme, og alltid med et smil på lur uansett hvor de befant seg på stress-skalaen. Det er slike ting som gjør at man automatisk føler seg velkommen. Været var litt ustabilt denne dagen, men det så ikke ut til å legge en demper på den vennlige og avslappede stemningen som lå over hele området. Dette virket å være en oppfatning vi delte med de andre vi traff i presseteltet.

Skogsröjet har lagt seg til en musikkprofil som fokuserer mye på gamle helter innen rock og heavy metal, med nyere innslag som gjør at programmet aldri blir forutsigbart og kjedelig. Et av de mer nyere banda denne dagen var svenske Corroded. De åpnet tungt og seig med Carry My Bones fra sisteskiva, men det tok litt tid før de fikk publikum ordentlig med seg til tross for at frontmann Jens Westin tøffet seg med småsnakk mellom låtene. Etter hvert løsnet det, og kontakten mellom band og publikum satt som et skudd. Fall of a Nation smalt herlig i øregangene, på glimrende Time and Again fra førsteskiva gynget det store publikum villig med, og med nye Burn it to the Grund kokte det foran scenen. Bandet spilte thight, tungt og tøft, og satte et heftig punktum med 6 FT of Anger. En glimrende konsert med god blanding av gammelt og nytt materiale.

Det var tid for litt mat i kroppen, og Skogsröjet tilbød et stort utvalg av fast føde. Enten man ville ha burgere, pizza, thaimat eller noe annet, var det noe for enhver smak. Inkludert kaker, donuts og godterier. Vi gikk for burgertallerken, og jeg må si dette var den beste festivalburgeren jeg har smakt noen gang. Festivalen er ikke bare trivelig, de tilbyr gjestene ordentlig mat også!

Mett og fornøyd gikk jeg for å sjekke ut Amaranthe, et band jeg må innrømme jeg ikke har noe som helst forhold til. Men jeg var litt spent på dem siden noen jeg møtte på Tons of Rock i Halden i år sa konserten deres der, som jeg gikk glipp av, hadde vært knallbra.

«Amaranthe er grand prix-metal,» sa fotografen til meg.

«Men du har ikke peil på Melodi Grand Prix,» svarte jeg, og tenkte at så ille kunne det ikke være. Både finske Lordi og norske Keep of Kalessin har riktignok deltatt på Eurovision Song Contest, men er allikevel habile metalband.

Men hva var dette? Etter en intro åpner bandet med låta Maximize. En trommis i bakgrunnen, og fem pene mennesker i front på scenen, inkludert tre på vokal gjør alt de kan for å virke kule, sexy, tøffe og barske til delvis playback og samplinger i noe som er …hva? Dance Metal? Pop Metal? Følelsen av fremmedgjorthet ble ikke bedre da de fulgte opp med låta Boomerang. Det hadde samlet seg en god del publikum foran scenen, så bandet har åpenbart en tilhengerskare. Og for dem gikk dette rett hjem der de hoppet og danset foran scenen. Selv følte jeg meg plutselig alt for gammel der jeg stod og forsøkte å unngå å hoppe sammen med de andre mens rytmene pumpet ut. Men så tenkte jeg: Man blir aldri for gammel for metal. Ergo er ikke dette ekte metal. Hva det er vet jeg fortsatt ikke. Det eneste jeg vet er at musikk blir ikke metal bare fordi man har en som growler. Jeg gikk glipp av Amaranthe på Tons of Rock, og ønsket egentlig at jeg gikk glipp av dem denne gangen også.

Etter å ha ristet av meg dansemetallen ruslet jeg bort til den største scenen igjen i det Last in Line gjorde seg klare. Jeg liker plata de kom med i 2014, Heavy Crown, og siden vi her snakker musikere som tidligere har spilt for Ronnie James Dio, med unntak av vokalisten Andrew Freeman da, så jeg fram til en musikalsk festaften. Noen låter fra sin egen utgivelse kom de selvsagt med, men da første Dio-cover, Stand Up and Shout lød var det ingen tvil om hva det svært store publikum ville ha, og alle hender spratt i været da bandet fulgte opp med Straight Through The Heart. Freeman er jo en erfaren vokalist og har en stemme som tolker Dios låter godt, selv om han på ingen måter kan måle seg med originalen. Det merket vi spesielt i låta Don’t Talk to Strangers, men det gjorde egentlig ikke så mye. Jeg og resten av publikum elsket det vi hørte mens klassikere som Holy Diver og Rainbow in The Dark rullet ut over festivalen.

Skal jeg trekke for noe var det en litt traurig versjon av Egypt, og en meningsløs trommesolo mot slutten. Trommisen Vinnie Appice er god han altså, men hadde noen kreative krumspring i flere låter som fikk meg til å heve øyenbrynene. Men var dette bra? Definitivt! Jeg fikk dessverre aldri oppleve Dio fra scenen mens han levde, men denne konserten var et trøstende plaster på såret.

Neste band ut skulle være Thunder, men en liten endring i planen gjorde at Hardcore Superstar fra Gøteborg spilte først. De er kjent som et realt live- og partyband, og kjørte full pupp fra start med Kick on the Upperclass, og gikk videre med Hateful og Touch the Sky. Stemningen blant publikum steg sammen med bandet. Vokalisten hoppet høyt og lavt, og hele bandet sprutet energi som smittet over på tilhørerne som strømmet til for å få med seg det som skjedde. Det var som et realt vorspiel som tok av. Så kom baren opp på scenen, noen damer ble hentet opp for en jägershot, før bandet dro i gang Last Call for Alcohol. Festen var for alvor i gang, og bare fortsatte og fortsatte. Ja den fortsatte nesten 20 minutter over tiden, og når de knalte til med Above the Law til slutt, eksploderte himmelen over i et stort fyrverkeri. Hardcore Superstar stod for kveldens beste fest, uten tvil.

Da lysene på scenen endelig sluknet, tordnet AC/DC sin For Those About to Rock ut av høyttalerne en liten stund før høyttalerne på naboscenen satte i gang Thunderstruck, lysene der kom på, og britiske Thunder stod på scenen. Kveldens stiligste overgang.

Thunder åpnet med Wonder Days, og fra første tone både så og hørte det store publikumet et band som oste av selvtillit, spilleglede og teknisk dyktighet. Lyden var veldig bra, og godfølelsen var på plass. Rart med det der, noen konserter er bare gøy, bare party, eller reale utblåsninger. Men noen, som Thunders konsert på Skogsröjet var rett og slett bare gode vibber. Ledet av Danny Bowes gode stemme lyttet publikum til musikken stående og sittende i mørket som for alvor hadde senket seg, noen danset, andre klinte med hverandre. Det var blitt en litt småkjølig svensk sommerkveld med noe vind som røsket i tretoppene, men alle så ut til å bare ha det bra. Thunders musikk er på ingen måter nyskapende, men hvorfor finne opp kruttet på nytt når kruttet du har er så tørt som dette? Etter partyutblåsingen til Hardcore Superstar rett før, var dette som et deilig nachspiel der alle har en armkrok å sitte i.

Ganske mett av inntrykk var ikke kvelden over. Neste band ut var D-A-D. Tidligere kjent som Disneyland After Dark. Disse danskene slo liksom aldri an i USA, men har siden de startet på tidlig 80-tallet en gang aldri gitt opp. Humor er et viktig element i musikken, og sceneshowet denne kvelden var preget av bassist Stig Pedersens kostymer og outrerte bassgitarer samt endel pyroeffekter. Kompet var stødig og solid, og selv om gitarist Jacob Binzer ikke gjorde så mye ut av seg på scenen var gitaren viktig i lydbildet. Men det var frontmannen Jesper Binzer som ble et naturlig fokus med sin litt skjærende stemme. D-A-D er ikke et band jeg har hørt mye på, og jeg ble ikke noen fan etter denne konserten heller. Men bandet jobbet hardt, og hadde noen knall låter som fanget meg og satt som et skudd, blant annet hypnotiske A New Age Moving In.

En av festivalens store headlinere var Yngwie Malmsteen. Den svenske gitaristen gjorde seg bemerket med albumet Rising Force i 1984, sine senere tolkninger av klassiske musikkverker, og er vel i dag en gitarlegende ved siden av gitarister som Steve Vai og Joe Satriani på grunn av sine imponerende tekniske ferdigheter. Og teknikken er det fortsatt ingen ting å si på. Det er helt utrolig hva den mannen klarer å lirke ut av instrumentet sitt, og noe alle kan la seg imponere av uansett om man spiller selv eller ikke. Men her begynner problemet. For hva annet enn brilliante fingerferdigheter på gitarstrengene har mannen å fare med?

På grunn av Hardcore Superstars lange konsert ble etterfølgende konserter tilsvarende forsinket denne fredag kvelden. Malmsten var satt opp klokka 23.45, men da var D-A-D ennå ikke ferdig. Andre artister ville ha ventet, siden scenene stod ved siden av hverandre, men ikke Malmsten. Han startet presis han, noe som gjorde at det ble en veldig lydkrasj mellom to ulike konserter dersom man ikke stod rett foran en av scenene.

Men det var et problem som fort gikk over. Malmsteens backingband var henvist til mørket langt bak på scenen, helt i skyggen og nesten usynlig for publikum. Resten av scenen var strålende opplyst, men kun for hovedpersonen selv, som løp, spratt og spradet rundt mens gitaren sprutet ut toner i et infernalsk tempo. Og her kommer mitt hovedproblem. Det hjelper ikke at Malmsteen trikser med gitaren, slenger den i lufta, snurrer den rundt halsen, og eller utfører alle triks i boka, og noen til. Det er grenser for hvor gøy det er å høre ham tyne toner ut av instrumentet sitt i det uendelige. Når store deler av en halvannen time lang konsert stort sett består i gitaronani og tekniske fiksfakserier blir det dønn kjedelig. Først etter tyve minutter kommer ei låt som det går an å sette tennene i, Seventh Sign. Her er keyboardisten vokalist, og selv om han har en knallgod stemme som passer til låta, er han totalt anonym. Malmsten selv synger også på noen låter, men han har rett og slett ingen god sangstemme, og flere enn meg lurte på hvorfor ikke keyboardisten heller kunne få den jobben alene.

Konserten ble altså aldri interessant. Teknisk imponerende ja, men totalt sjelløs. Publikum var stort, men det var egentlig kun de aller nærmest scenen som virket entusiastiske. Bakover i rekkene stod folk å så ut til å kjede seg, og stadig flere av dem som stod rundt meg et stykke bak forsvant. Noen anklager Malmsteen for å ha et alt for stort ego, og være høy på seg selv. Vel, jeg så en mann på scenen denne kvelden som passer til den beskrivelsen. Og at han i tillegg gjør jobben vanskelig for fotografene ved å nekte dem adgang til «pit’en» foran scena, gjør ikke inntrykket mitt av mannen bedre.

Det var blitt sent for både meg og fotografen, som hadde dratt rett på festivalen etter den lange kjøreturen fra Oslo, men vi måtte få med oss litt av siste artist for kvelden, Liv Sin, tidligere vokalist i bandet Sister Sin. Etter litt teknisk pludring på scena ble lysene senket, og showet startet for det ikke alt for store publikumet. Liv Sin kom inn kledt som en forførende diva fra et eller annet sted langt under oss. Hun har en kraftig stemme, som glefset og skrek ut sangene, og hele framtoningen hennes var svært dominerende på en sinnasexy måte. Hun hadde med seg dyktige musikere, men det var hun som dominerte showet. Det var tungt og tøft, men ikke alle låtene satt like bra følte jeg. Allikevel tommelen opp for en heftig avslutning på en lang og innholdsrik dag.

Lørdag

Var været litt ustabilt fredag, skulle det bli verre på lørdag. Etter en god natts søvn kom vi til festivalen i totida, og da høljeregnet det. Burgeren vi spiste dagen før var såpass god at vi bestemte oss for å gå for det samme igjen til lunsj. Litt besøk i ulike handelsboder ble det også tid til. Å søke tilflukt der var forøvrig nødvendig for ikke å bli søkk våt.

Men været lettet litt da Imperial State Electric ruslet rolig på scenen kvart over tre. Som tidligere frontmann i The Hellacopters ledet vokalist og gitarist Nicke Andersson bandet stødig inn i åpningslåta It Ain’t What You Think fra plata Honk Machine. Det var god trøkk, og publikum, som dessverre ikke var alt for stort, var med fra begynnelsen. Bandet virket trygge og selvsikre. På andrelåta Empire of Fire svingte det godt, og gitarist Nicke Andersson viste hva han er god for. Bandet så rett og slett ut til å kose seg, selv om skyene hang tungt over området. Faustian Bargains satt som et skudd, og selv om regnet begynte å komme igjen, la det ingen demper på publikum, som åpenbart likte det de ble servert. Alt i alt en stødig og god konsert.

Som sagt, regnet kom og gikk hele tiden denne dagen, og noen ganger måtte man bare søke tilflukt. Allikevel så folk ut til å kose seg. Det jeg liker med rockefestivaler generelt, ved siden av musikken selvsagt, er publikum. På Skogsröjet så vi folk i alle aldre, barn, unge og gamle, og i absolutt alle typer klær. Fra onepieces til vanlig olabukse og (band)t-skjorter, og sexy eller rimelige outrerte kostymer. Kom som du vil, liksom. Sånt er rett og slett herlig syns jeg.

Brått var det klart for veteranene i heavy metal-bandet Pretty Maids. Disse danskene har holdt det gående siden 1981, men har liksom aldri slått ordentlig igjennom til tross for å ha turnert med både Alice Cooper, Black Sabbath og Deep Purple. Men de var absolutt ikke glemt av publikumet denne dagen. De åpnet med en av sine nyere låter, Mother of All Lies, og med Kingmaker fra sisteplata hadde de publikum i sin hule hånd. Frontmannen Paul Christensen (eller Ronnie Atkins som han kaller seg i bandet) er en humoristisk fyr som ikke tar seg selv så seriøst, og fikk publikum til å le flere ganger mellom låtene. Musikalsk var dette veldig bra, men etter omlag 45 minutter åpnet slusene seg over oss, og undertegnede sammen med en del andre som ikke hadde regnponcho eller god regnhyre på seg måtte rett og slett søke tilflukt for ikke å bli gjennomvåt.

Regnet gav seg etter hvert, og det var tid for et av de mer berømte bandene på plakaten, amerikanske Ugly Kid Joe. Bandet kom sammen igjen for en del år siden etter å ha vært oppløst, og selv om de har sluppet et par plater etter reunionen var nok storhetstiden deres 90-tallet. Likevel, bandet i sin nåværende line up virket samspilte og trygge på scenen, ledet kledelig arrogant av sangeren Whitfield Crane. Publikum var stort, og lot seg villig dirigere av Crane til både synkrone armbevegelser og hopping. Det er alltid fascinerende å se hvor lett store folkemengder lar seg dirigere på denne måten. Bandets nåværende trommis Zac Morris var forøvrig morsom å se på der han dæljet løs på trommesettet som «The Animal» i Muppet Show. At publikum lot seg lede i fellesgymen var kanskje et resultat av Cranes autoritet fra scenen, men da bandet (selvsagt) spilte Cats in the Cradle var entusiasmen spontan og ektefølt. Imidlertid åpnet slusene seg over oss igjen da de satte i gang en cover av Ace of Spades, som om Lemmy der oppe ikke var helt fornøyd. Allikevel var dette en helt OK konsert for min del.

Jeg var på dette tidspunktet rimelig våt og kald, og droppet Backyard Babies for å få i meg varm kaffe under en teltduk. Men da Krokus kom på scenen måtte jeg få det med meg, dårlig vær eller ei. Disse sveitserne er jo for veteraner å regne siden de startet opp allerede i 1975, og var et av de mange banda jeg digget på 80-tallet. Hjertet frydet seg da jeg så dem stå der med tre gitarer og et voldsomt trøkk. Jeg var ikke den eneste, for det store publikumet elsket det de hørte fra første låt. Long Stick Goes Boom satt som et skudd, og vokalisten Marc Storace hadde fortsatt både stemme og bad-ass attityden intakt selv om han begynner å dra på åra. Bandet utgir musikk fortsatt, men selv om de spilte litt fra deres nyere plater var det ingen tvil om hva publikum satte mest pris på. Klassiske låter som Bedtime Radio, Screaming in the Night, Easy Rocker og coveren Rockin’in The Free World ble fremført med bravur og skapte godstemning, selv om værgudene virkelig slo seg vrange. Regnet høljet ned, og gresset foran scenen ble snart som en våt myr. Ja det var så ille at det var umulig å finne tørre områder å gå på til slutt, og undertegnede ble våt til skinnet mens jeg forbannet den dårlige regnjakken og de ikke særlig vanntette skoene jeg hadde på meg.

På dette tidspunktet var absolutt alt vått. Selv inne i presseteltet var det vått, og vi slet med å finne tørre steder å sitte eller plassere vesker og bager med PC’er og kamerautstyr. Ja, mobilen jeg noterte på var så våt at den slutta å fungere ei stund. Slike ting kan dessverre ikke arrangører gardere seg mot. Hele sørlige Sverige var jo preget av regn og flom den helga. En mager trøst var det at de som befant seg på Wacken Open Air i Tyskland samme helga hadde det mye verre, i følge meldinger vi fikk derfra.

Etter hvert lettet det litt, og The Darkness gjorde seg klare. Denne konserten gledet jeg meg til. Første gang jeg hørte dem var jeg litt sånn «Hva i svarte?», men så snart man blir vant med falsettstemmen til Justin Hawkins er det lett å sette pris på et band som har levert en rekke gode rockelåter opp igjennom åra. Humor er jo en viktig ting for bandet, og den samme Hawkins i kondomdress sviktet ikke der. Eller, jo. På den måten at det kanskje ble for mye av det gode. Hadde han droppet alle vitsene og tullet mellom låtene hadde konserten blitt veldig mye bedre. Noe var faktisk morsomt, og både jeg og publikum lo med, men vi kom primært for å høre musikk. The Darkness live er et fargerikt band med fett sceneshow som spiller thight og solid. De åpnet med Black Shuck fra debutplata, og fulgte opp med Growing on Me. Publikum var kalde og våte, og det tok litt tid før de begynte å henge ordentlig med. Men da Givin’ up kom, med ordene «fuck» lysende opp bak på scenen, løsnet stemningen for alvor, og bandet hadde hadde alle med seg på hiten One Way Ticket.

Ei helt ny låt, «Solid Gold», fra det kommende albumet var helt ok, men blir neppe en superhit for bandet. Bandet spilte mest fra sine første plater, folk hadde glemt regnet som fortsatte, hoppet og danset med, og da Hawkins satte seg på nakken til ei vakt med gitaren sin under Love on the Rocks With No Ice, og bevegde seg ut blant publikum, var det en av disse opplevelsene man av og til får på konserter som skaper ren magi.

Etterpå måtte vi få  litt varm mat og drikke i de kalde kroppene våre, før vi gjorde oss klare til det som i alle fall for meg skulle bli den største konsertopplevelsen denne festivalen, britiske Saxon.

I likhet med Krokus er Saxon veteraner. Dannet i 1977 holder også de fortsatt koken, stødig ledet av Biff Byford. Mannen er jo 66 år gammel, men i uniformen sin og med det lange, nesten hvite håret så han ut som en stolt saxisk konge der han valset rundt og poserte selvsikkert på scenen. Backet av et erfarent og svært stødig band åpnet de ballet med låta Battering Ram fra deres foreløpig siste plate som kom i 2015. Det føltes som om absolutt alle på festivalen stod foran scenen denne kvelden, og stemninga var upåklagelig fra start. Dette var tydeligvis noe flere enn jeg hadde gledet seg til. Omkranset av et fett lysshow og noe pyro kjørte bandet på videre med Let Me Feel Your Power som med sine lynende gitarriff flerret over festivalen. Sacrifice hadde hadde kanskje den feteste kombinasjonen av lys og pyro jeg har sett på lenge. Deretter kom klassikere som Power and The Glory, Solid Ball of Rock, And The Bands Played On, og med 747 lød allsangen. Resten av konserten ble en parademarsj av klassiske Saxonlåter, før de avsluttet med Wheels of Steel, Crusader og Denim and Leather. Bandet oste av spilleglede fra begynnelse til slutt. Dette smittet selvsagt over på oss som hørte på, og det var som om værgudene også likte det de hørte.

Etter en våt og kald dag var det deilig å få en slik perfekt avslutning på en festival som forøvrig hadde vært svært bra, regnet til tross. Helt til slutt spilte Sonata Arctica fra den minste scenen. Her må jeg være ærlig og innrømme at de spiller en type power metal som over hode ikke appellerer til meg. De fleste av festivaldeltakerne var begynt å dra, og det var ikke en veldig stor mengde tilskuere som hørte på, men bandet har selvsagt sine fans som så ut til å like det de hørte. Tredjelåta Full Moon fikk i alle fall fram allsangen blant dem, men da hadde fotografen fått bildene sine. Vi var begge våte, kalde og trøtte, og bestemte oss for å dra.

For å oppsummere: Skogsröjet var en veldig positiv opplevelse, til tross for voldsomt regn på lørdag. Ikke uoverkommelig langt fra Oslo, passe liten til at det var lett å få oversikt, men samtidig stor nok til at den drar gode band. En vennlig og avslappet atmosfære blant både frivillige, sikkerhetsvakter og publikum dro også opp. Årets festival hadde ca 7500 besøkende innom både fredag og lørdag, og i etterkant opplyste politiet at det heller ikke i år var var noe bråk eller lovbrudd, som andre festivaler dessverre kan oppleve. Så jeg og fotografen bestemte oss for å dra tilbake neste år også. Sørger festivalen for ikke bare å booke gode band, men også sol hele helga, blir alt helt perfekt.

 

Tekst: Torbjørn Lien

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Skogsröjet online – Skogsröjet Facebook

 

Inferno 2017 – Lørdag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
15. april, 2017

 

Lørdag

Første band ut på Rockefeller på festivalens siste dag er Fosens store sønner i Slagmaur (9/10). Etter alt man har lest i forkant om lovnader om et helt spektakulært show, så er naturlignok forventningene skyhøye mens man står og venter på konsertstart. Det er man tydeligvis ikke alene om, da det er temmelig fullt nede i salen idet klokken begynner å nærme seg 18.15. Forventningene blir ikke noe mindre når sceneteppet trekkes til side, og det første man ser er to mennesker som står på hver sin side av scenen på et bord med repet rundt halsen. Bandet kommer på scenen og åpner med åpningssporet på siste platen Thill Smitts Terror –og stemningen er til å ta og føle på.

Lydmessig har de klart å få samme stemningen som på skiva, og det er fett. Man kan se at det går en liten støkk gjennom mange idet det første bordet blir røsket bort og den første hengingen finner sted. Men konserten går videre, og «liket» henger og svaier ut blant publikum. Show satt til side synes jeg Slagmaur gjør en veldig bra jobb på scenen – både musikalsk og imagemessig. Vokalen ble kanskje litt lav, men det skyldes nok masken vokalisten hadde. Det ble en minneverdig konsert som sent – eller aldri – vil bli glemt. Det er ikke lett å sjokkere i black metal i dag, men Slagmaur klarte det, og heksebrenningen avslutningsvis er noe av det råeste jeg noensinne har sett på en scene. Dessuten var det fantastisk å få høre Bestemor sang Djevelord og Ja, vi elsker dette landet live.

Zhrine (8/10) er et friskt og ekstremt energisk metalband fra Island, med fete og tunge riff, blastbeats, presisjon og rå brøling. Selv hadde jeg ikke hørt noe av dem tidligere, men bestemmer meg uansett for å sjekke dem ut da jeg først var tilstede på lokalet. Jeg hadde dermed ingen forventninger, men det tar omtrent ett minutt av første låt før jeg digger det. Energien og spillegleden de utstråler på scenen er uhyre smittende, og når man kombinerer dette med fete låter og dyktige musikere, har man en vinner. Jeg skulle bare ønske at de fikk et lenger sett, og jeg synes det er synd at ikke lokalet var fullt da de spilte, for her gikk mange glipp av et fantastisk band.

Andre band ut på hovedscenen er de irske veteranene i Primordial (8/10). Det er enorm jubel idet bandet kommer opp på scenen. Det er litt kjip lyd når de setter i gang, og det er litt synd, for er det et band som fortjener god lyd så er det Primordial. Lyden kommer seg heldigvis drastisk halvveis inn i andre låt, og da lyder alt så mye bedre. Det føles fortsatt som om det er noe som mangler, men jeg vet ikke helt hva – det kunne gjerne muligens vært litt mer trøkk i lydbildet. Men Mr. Nemtheanga er intet mindre enn en helt enorm frontfigur som gjør en enormt bra jobb og har med seg publikum hele konserten i gjennom, og det er nok det som redder hele denne opplevelsen. Til tross for litt startproblemer og litt mangel på trøkk gjennomfører Primordial en veldig bra konsert og beviser hvilke profesjonelle musikere de er.

Tredje band ut på Rockefeller er kanskje det bandet jeg hadde minst forventninger til denne kvelden, men som overrasket så til de grader, og som kanskje ble en av festivalens beste konserter for min del. Østerrikerne i Belphegor (9/10) kjører full pakke sponset av det lokale slakteriet, og hele scenen gir inntrykk av dette skal bli en bra opplevelse. Det blir ikke mindre forventninger når bandet kommer på scenen og vokalist Helmuth setter i gang hele showet.

Og Belphegor leverer varene så det holder, det er full speed fra begynnelse til slutt og med Helmuths grimme og småsyke fremtreden gjør at hele opplevelsen blir komplett. Bandet bruker ekstremt mye røkelse på scenen, og eimen ligger tykt over hele Rockefeller. Det svir i øynene, men dette til tross; det er umulig å forlate området. Bandet låter veldig bra og både lyd og musikk sitter som et skudd. Dette er helt klart festivalens største overraskelse og nest etter Slagmaur, festivalens feteste show.

Inferno er nesten ferdig, og jeg ser frem til avslutningsdagen med store forventninger, spesielt når selveste Abbath (6,5/10) skal avslutte hele festivalen. Det gjør også at jeg forventer noe ekstra, noe jeg dessverre ikke får. Rundt midnatt stormer legenden solo ut på scenen. Han iverksetter et lite show med flammespytting før bandet gjør en samlet entré noen minutter senere. Lyden er bra, men her er det mer sceneshow enn musikalsk begeistring til å begynne med. Publikum digger det, men jeg mistenker at det er mer grunnet frontmannens image, enn hva som faktisk blir levert her. Fantastiske trommer hjelper, men bortsett fra det gikk mye av min oppmerksomhet til de spektakulære scenedekorasjonene og de gjennomførte antrekkene.

Etter en drøy halvtime med gig, kaster Abbath fra seg gitaren – helt uten videre – og forlater scenen i sinne. Det gikk noen minutter før publikum innså at noe var galt, og kort tid etter får vi en rask trommesolo som plaster på såret (men det hjalp ærlig talt ingenting). Fem minutter ble til ti, og ti ble til tjue. Det er først da vi får beskjed om at konserten ikke skulle fullføres, og at en offisiell forklaring skulle komme fra bandet selv på et senere tidspunkt. Det var på ingen måte sånn festivalen burde ha avsluttet, og publikum sto igjen som meget skuffet. Utrolig synd at vi ikke fikk en fortsettelse på det som hadde et ålreit utgangspunkt.

 

Tekst: Monique MesquitaPer Aage Melby
Foto: Terje DokkenKenneth Sporsheim

 

Terje:

[espro-slider id=9014]

Kenneth:

[espro-slider id=8845]

 

Inferno Festival 2017 – Fredag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
14. april, 2017

 

Fredag

Det er litt slunkent oppmøte idet jeg ankommer Rockefeller på fredagen, men det kommer seg heldigvis litt rett før dagens første band, Insidious Disease (9/10) går på scenen. Bandet virker å være i storform og trøkker til fra første tone, og bandets tunge og brutale death metal er helt perfekt å starte konsertdagen med. Det går hovedsakelig i låter fra bandets eneste album Shadowcast. Vi får også en ny låt som jeg dessverre ikke husker navnet på i farten, men det hørtes veldig lovende ut med tanke på neste album. Marc Grewe er en fantastisk frontfigur som er flink til å få med seg publikum, og med et så profesjonelt band i ryggen er dette dømt til å bli fett. Litt synd at ikke flere tok turen, men vi som var der storkoste oss – og det er tross alt det viktigste.

Sørafrikanske Diabolus Incarnate (5/10) er festivalens eksotiske alibi, og gjør en godkjent opptreden for en lytter uten inngående kjennskap til bandet fra tidligere av. Bandet er vokalist/gitarist Dieter Engels hjertebarn, og har til tross for sju års fartstid kun en demo og en singel på samvittigheten. Afrikanernes black metal serveres på et bakteppe av synth, og er melodiøs nok til at sammenligninger med svensk metal kan forsvares – band som Hypocrisy rinner en i hu. Visuelt legger bandet seg på Desaster-linja; ett medlem med liksminke, resten uten. Melankolske Aborted står igjen som høydepunktet, før bandet avslutter settet med singelen Transcendence.

Lyden er en vits både i kvalitet og volum da Anaal Nathrakh (7/10) går på scenen, men heldigvis tar det seg opp allerede på andrelåta Keep Your Children Close and Pray for Oblivion. Ti år etter at bandet gjorde sin første gig utenfor hjemlandet på nettopp Inferno er britene tilbake, og i bagasjen har de et oppjustert arsenal med illsint grindcore og blast beat-basert black metal. Når vi har kommet frem til Depravity Favours the Poor og In the Constellation of the Black Widow, begynner Anaal Nathrakh i større grad å skake fundamentet på gamle Torggata bad, selv om clean-vokalen til Dave Hunt forsvinner inn og ut av lydbildet etter eget forgodtbefinnende. Birmingham-gutta avslutter med Do Not Speak, som introduseres med et Orwell-sitat som fanger tidsånden («boot», «forever», «human face» – google) på en passende måte.

Infernal War (6/10) hemmes av en statisk opptreden og lite særpreget vokal, men utover dette er det pur, maskinell, thrasha black metal fra ende til annen. «Ivan Drago-metal», har jeg noe stereotypisk notert på blokka mi. De sparsomt behårede muskelbuntene fra Polen skal ha for innsatsen, men det vil være en overdrivelse å si at man hadde gått glipp av noe essensielt dersom man hadde stått over denne konserten. Det hele er særs tight og knallhardt, og etterlater lite livsrom for improvisasjon. Større variasjon i tempo kunne gitt konserten en bedre dynamikk, men på den annen side kler bandet bandnavnet sitt godt – dette var et nådeløst sanseangrep fra første anslag.

Selv om utgangspunktet for sveitsiske Samael (7/10) har vært svartmetall, utviklet musikken deres etter hvert til å bli mer industriell og gotisk sjangermessig. Da konserten ble sparket i gang, var det et passe glissent Rockefeller som tok i dem imot, men dette syntes dog ikke å plage bandet voldsomt, for de leverte absolutt en god vare. Først fikk vi Black Trip fra albumet Ceremony of Opposites, og videre utover i settet kom det en god blanding av eldre, samt nyere materiale. Det var noe lekent over opptredenen, og at ikke dette bandet får mer oppmerksomhet her til lands slår meg egentlig som litt merkelig.

Men det har kanskje noe med at de ikke er svart nok for metallfolket, for heavy for alternativrockerne og ikke syntha nok for gotherne. Det var til tider liv og røre å spotte blant publikum, så de var åpenbart gira. Spesielt under Rain og Baphomet’s Throne. Jeg må påpeke at låtene etter hvert ble litt like – de hadde ofte samme oppbygning, med snille industripartier som gjerne beveget seg over i det monsterbrutale. Et tøft virkemiddel, men som sagt litt mer variasjon hadde ikke skadet.

Windstein var selvfølgelig festens naturlige midtpunkt der han sto, mindre enn en armlengde fra de forreste tilskuerne. Han var på vakkert vis omringet av resten av gutta i Crowbar (9/10), som la et ultratungt grunnlag for kvelden. Den varierte spillingen til trommis Tommy Buckleys var spesielt med på å løfte de noenlunde monotone og repeterende sangstrukturene, og ga det hele en ekstra friskhet og fylde.

Publikumet på svette og tettpakkede John Dee var godt tent under hele konserten, med entusiastiske brøl og nevene høyt i været. Dette var noe som definitivt behaget frontmannen, da han ofte oppmuntret folk til å rope høyere og høyere. Disse gutta har jo holdt på i mange år, så det var herlig å høre at Windsteins hese stemme fremdeles er rå, skitten og kommer heeeelt ned fra ølvommen. Det har bare manifestert seg som beundringsverdig patina etter alle år, og det var med på å heve kvaliteten totalt sett.

Fredagens siste band ut er vel kanskje det jeg så mest frem til på hele festivalen. Det begynner å bli stappfullt rundt omkring, både i salen og på galleriene idet veteranene i Gorgoroth (7/10) gjør seg klare på scenen. Sceneteppet trekkes til side, og bandet kjører i gang til enorm jubel fra publikum. Lyden er ikke noe å skrive hjem om, men den er vel så råtten som bandet selv vil ha den, pluss at vokalen blir veldig høy i forhold.

Men det er jo Gorgoroth vi snakker om her, så det skal være litt skittent og brutalt. Stemningsmessig så blir det en veldig Pentagram-feeling over det hele, og det er tross alt et av favorittalbumene mine av bandet. Av låter så spilles det fra hele bandets karriere, og vi får for eksempel Katharinas bortgang fra tidligere nevnte album samt legendariske Revelation of Doom fra Under the Sign of Hell. Det var også kult å høre Destroyer og Incipit Satan.

Gorgoroth leverer et gjennomgående greit show, og det er alltid en fornøyelse å se Hoest live. Han er en veldig dyktig vokalist og frontfigur som gjør veldig mye ut av seg selv på scenen, og han er veldig flink til å få med seg til å få med seg publikum og skape uhyggelige og gode stemninger. Det er ikke den beste konserten jeg har sett med bandet, men det var så absolutt godkjent og akkurat så skittent som man kunne forventet.

 

Tekst: Monique Mesquita, Sigurd Thune og Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Terje:

[espro-slider id=8963]

Kenneth:

[espro-slider id=8816]

 

Inferno Festival 2017 – Torsdag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
13. april, 2017

 

Torsdag

Første band ut på Rockefeller i kveld er vestlandsvikingene i Helheim (8/10). Det begynner å bli brukbart med folk i salen, til tross for at klokken bare så vidt har passert seks. Det er som forventet god stemning allerede fra første tone, og gutta virker å være i storform. Jeg synes kanskje at clean-vokalen til tider er litt lav, og det er litt synd da denne er en veldig viktig brikke i lydbilde til bandet. Men ellers satt det meste som det skulle, og bandet trøkker bra på scenen. Vi får i hovedvekt låter fra bandets siste plate landawarijaR før det hele avsluttes med Dualitet og ulver fra Heidindomr ok motgangr. Helheim leverer en gjennomført bra konsert, og i tillegg til meg tror jeg de fleste fremmøtte koste seg.

Med siste slippet The Lucifer Principle bak ryggen ble vi minnet om at black metal-sjangeren er langt ifra død idet kanadiske Panzerfaust (7/10) startet sitt intensive og heseblesende sett. Lyden var kald og god, og de drivende riffene kom godt frem på John Dee. Publikum er noe trege og avventende, men det kan virkelig ikke tilskrives hva bandet faktisk leverte fra scenen. Kanskje er det fordi klokken bare var sju på en torsdag? Det er ondt, det er høyt, det er hardt og det er deilig. Bandet oste av kvalitet, og det meste som foregikk på scenen var proppfullt av energi. Skarpe trommer, skarpe gitarer og skarp vokal ga oss det gode, gamle blackmetal-lydbildet, samtidig som man hørte at bandet i tillegg var noe preget av andre metalsjangre. Generelt sett var det en ganske ålreit gig, og det var vel ingen direkte ulempe for oss som faktisk var tilstede at det ikke var helt stappfullt. Stemningen hadde nok vært annerledes noen timer senere, vil jeg tro.

Som en del andre band aktive på åttitallet, eksisterer Venom nå som to band: Venom med Cronos og Venom Inc. (7,5/10). Mange vil muligens hevde at førstnevnte er det mest originale og intakte bandet, siden det er der scenepersonligheten Cronos leder an (og som tydeligvis har rettighetene til bandnavnet), men det er i sistnevnte at prosentandelen av originalmedlemmer er høyest, med Abaddon på trommer og Mantas på gitar. På vokal har de to hentet inn vokalisten fra de mer ukjente Venom-skivene Prime Evil, Temples of Ice og The Waste Lands, nemlig Anthony Dolan, bedre kjent som «Demolition Man». Men låter det kult da?

Et Rockefeller som skråler helhjertet med til klassikere som Welcome to Hell, Live Like An Angel (Die Live Like A Devil), Angel Dust og Countess Bathory (dedisert til tidligere Venom-manager Eric Cook) kan ikke ta feil. Resten av settet bestod blant annet av Don’t Burn the Witch, Poison og Blackened Are the Priests før låten som ga navnet til en hel subsjanger – Black Metal – fikk æren av å avslutte konserten.

Destruction (7,5/10) gjestet Inferno sist i 2008, og er nå ute på turneen med det dessverre så aktuelle navnet Europe Under Attack, kalt opp etter albumet fra 2016. De åpner med tittelsporet fra nevnte skive – og derfra og ut går det i ett. Tidlig i settet kommer Nailed to the Cross fra The Antichrist, som man kan siføyer seg pent inn i rekken i kategorien egnet påskelyrikk. Mad Butcher setter fart på publikum, og Schmier ser fornøyd ned på moshpiten som spiller seg ut foran øynene på ham.

I løpet av settet på litt over en time er The Butcher Strikes Back, Thrash ‘til Death og Second to None noen av låtene bandet plukker fram fra den etter hvert så omfattende katalogen. Bestial Invasion fra debutalbumet Infernal Overkill setter sluttstrek for et godt levert thrashattack fra Tyskland.

Fra asken av ikoniske Agalloch får en ny fugl føniks reise seg. Dette er Pillorian (9,5/10) forgylt av tidligere frontmann John Haughm, med en styrke på tre menn bak seg. Når klokken har blitt elleve, går de på scenen. Bandet begynner med et pang og viser et ekstremt høyt musikalsk nivå. Så fort vokalisten åpner gapet, fylles John Dee med nærmest forpinte skrik. Det var sannelig en mektig opplevelse som etset seg i sinnet idet bandet pløyde gjennom debutskiva. Denne viste seg å være et sant eksempel på hvor følelsesladd blackmetal egentlig kan være. Alt dette gjennomføres av eksemplariske musikere som er av den typen som bare oser musikalitet. Dette skulle vise seg å være en stor opplevelse, for det var mer enn bare musikk; jeg vil faktisk karakterisere det som et kunstverk. Pillorian klarte å oppnå en kolossal lyd på den lille scenen, og det veksles mellom roligere instrumentalpartier og tunge og raske svartmetallriff. Jeg tror dette var den eneste gigen under festivalen som faktisk ga meg gåsehud. Det var spennende, melankolsk og trollbindende fra start til slutt. Rett og slett annerledes og helt vidunderlig!

Siste band ut på Rockefeller denne torsdagen er de britiske gore-veteranene i Carcass (9/10). Jeg er nok ikke den eneste som ser frem til denne konserten. Salen fylles fort opp og stemningen er veldig bra allerede før sceneteppet åpnes. Carcass lever opp til forventningene på alle områder, og de leverer et forrykende show på alle måter. Energimessig skulle man ikke tro at de hadde holdt på med dette i over 30 år, for her var det fullt kjør fra begynnelse til slutt.

Det meste fungerte for Carcass denne kvelden, både når det gjelder lyd og show, og det er god stemning både på scenen og i salen under hele konserten. Jeg glemte helt å se på klokken da de var ferdig, men jeg vil vel tippe at det hele varte i ca. 90 minutter. Det skal nok sies at til tross for at det var en helt fantastisk konsert, så var det også litt godt når det var over. Men alt i alt så leverer Carcass helt klart festivalens hittil desidert beste show og konsert, og jeg tror de fleste gikk fornøyde ut i natten.

 

Tekst: Per Aage Melby, Mari Thune Husvik & Monique Mesquita
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:

[espro-slider id=8792]

Terje:

[espro-slider id=8917]

 

Inferno Festival 2017 – Klubbdag

Inferno Metal Festival
Vulkan Arena/Pokalen/Blå
12. april, 2017

 

Siden dens spede begynnelse i 2001 har Infernofestivalen blitt et fast påskeritual for mange metalfans. Og der det er metal, der er Metal Hammer Norway. Her er vår oppsummering av festivalen.

Onsdag

Festivalens første dag finner sted på mange forskjellige scener rundt om i byen. Tre av scenene byr på band fra samme label, med Terratur Possession på Parkteatret, The Great Northern Distribution på Pokalen og Dark Essence Records på Blå. Vulkan huser resten av bandene på klubbdagen.

Nachash (8/10) på Pokalen blir første band som bivånes på onsdagen. Bassen dominerer hele lydbildet de første strofene, men det blir heldigvis justert etter hvert. Publikum har møtt opp i hopetall for å få med seg konserten, og lille Pokalen er godt fylt opp. Nachash skuffer heller ikke, og kan – i tillegg til fengende brutalitet – by oss på et par nye låter; Apex Illuminous og Fleshtemple Incineration. Selv om det er mange i salen, er det relativt lite trøkk blant publikum, men det drar seg til litt utover i settet. Spesielt mot slutten observeres flere lugger i aktivitet, og hva annet kan man vente når bandet klemmer til med A Necromancer’s Lament og Crimson Monarch som de to siste låtene? Frisk start på det som i liturgien blir kalt for den stille uke!

Halvveis ut i første låt kommer jeg heseblesende opp trappa til Vulkan, og Vesen (7/10) dundrer i vei med Final Insult fra siste skiva Rorschach. Til tross for at det er relativt tidlig på kvelden og mye aktivitet rundt om i byen, så er det greit med folk som har møtt opp for en god dose norsk thrash metal. Gutta innfrir forventningene og leverer et bra show, og det trøkker bra utover i salen. Vi får låter hovedsakelig fra bandets fire siste plater. Det er generelt god stemning under hele gigen, og med låter som Damnation Path, Flies to Shit, See You in Hell og avslutningsvis Funeral Stench, så blir stemningen god. Lyden kunne nok vært litt bedre, men gutta leverte varene, og det ble en bra start for årets festival for undertegnede.

Neste konsert på plakaten blir dagens første høydare på Vulkan, og det før klokken har blitt 22.00. Red Harvest (6,5/10) går på noe senere enn planlagt, og folkemassene hadde derfor blitt en smule mer redusert enn hva det var ved opprinnelig introtid. Deres dystre, industrielle metal passer som hånd i hanske på en stor scene a la Vulkan. Lyden fra scenen var uslåelig, og bandets gitarister skal ha mye av æren for det. Stemningen i publikum var svært god til å begynne med, men den tradisjonelle moshpiten kom aldri helt inn i bildet denne gangen. Red Harvest, med Jimmy ”Ofu Khan” Bergsten i spissen, var trygge og komfortable på scenen, praten mellom sangene var korte og ble verken klein eller påtrengende. Dette hadde de gjort før, kan man si. De holdt koken i en god stund videre, selv om de ikke fikk all verdens igjen målt opp imot innsatsen. Det startet kjempesolid, men utviklet seg aldri helt videre og avsluttet omtrent som det startet.

Forventningene stiger idet ferden går mot Blå der Sarkom (8/10) står på plakaten. Det er bra oppmøte når vi ankommer, og folk venter i spenning på at gutta skal komme på scenen. Jeg har sett Sarkom noen ganger før, så forventningene er høye og gutta har fortsatt til gode å skuffe meg. Det gjør de så absolutt ikke denne gangen heller – godlåtene kommer på rekke og rad med låter fra alle bandets skiver. Låter som Doomsday Elite og I utakt med gud sparker noen helt hinsides live, og i tillegg får vi låter som Mind-Abscess, The Chosen One, Exit Terror og Bestial Supremacy for å nevne noen. Vi får også en eksklusiv gjesteopptreden av Sorath Northgrove fra Beastcraft, som leverer en veldig bra opptreden. Alt i alt en veldig bra konsert både når det gjelder musikk og show. Det eneste er nok at jeg aldri blir helt fortrolig med lyden på Blå, og det ødelegger litt dessverre, men bandet leverer varene og vel så det allikevel.

Borknagar (6/10) forventes å være et av de soleklare høydepunktene under klubbdagen. Men når låtene er såpass vanskelige og lyden såpass uklar, skal det godt gjøres å henge med fra publikums side. En del folk så ut til å digge det, men det begynte å bli ganske glissent med mennesker utover i showet. Vokalen kom ikke helt til sin rett i de roligste partiene (og det var mange av dem) noe som generelt sett virket litt off. Nå skal det jo ikke være spesielt behagelig å være på ekstremmetall-konsert, men feit lyd er noe som passer til det meste uansett. Bandet greide bare tidvis å engasjere publikumet sitt. På de beste partiene driver det unektelig bra avgårde, men intensiteten fra scenen var ikke gjennomgående bra nok. Brikkene falt på plass etter hvert – dynamikken blir riktig, og derfra og inn leverer de et betraktelig mye bedre sett. Vokalist Athera er høyt og lavt, både kroppslig og vokalt. Variasjonen i vokalen hans er enormt bra, selv om jeg foretrekker når han er som aller sintest. Det tok seg til de grader opp mot slutten, spesielt under Colossus og Winter Thrice. Det er ingen tvil om at gutta kan spille, men denne kvelden funket det ikke optimalt.

Er du lei av tradisjonelle låter med vers og refreng? Er du stort sett lei det meste? Lei av livet? Da burde du sjekke ut Furze (7/10). De leverte med tonnevis av driv og energi, og ga oss muligens kveldens aller sinteste vokal og raskeste riffing. Det var til tider helt umulig å høre hva som ble spilt. Om dette var med hensikt er ikke godt å si, men det funka ikke optimalt. Første tone traff et halvfullt lokale og ifra sittebåsene på Pokalen føltes det ut som om man satt på andre siden av byen. Lyden var innestengt og fjern, så førsteinntrykket var langt ifra fantastisk. Furze serverer lange drag med instrumentelle partier for så å bryte ut av mønsteret med intrikate overganger til mer aggressive saker. Etter et par låter tok jeg turen ned på gulvet og der var lyden og trykket et helt annet. Vokalen kom mye bedre frem i lydbildet. Det eneste som manglet var noen slags form for aktivitet på scenen. Gutta var særs stillestående, hvilket gjorde noe med helhetsinntrykket.

 

Tekst: Per Aage Melby, Mari Thune Husvik Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=8878]

 

Norway Rock Festival med full line-up

Svenskene tar hovedrollen på årets Norway Rock Festival. Fra før var Europe booket som en av headlinerne, nå er det klart at deres noe mer pyrofikserte landsmenn i In Flames tar den andre headliner-jobben.

Før jul presenterte Norway Rock en god åpningsbooking med nevnte Europe, Kvelertak, Doro Pesch’s Warlock, Seigmen, Audrey Horne, Pagans Mind, Sublime Eyes og Convincing Clarity. Disse åtte får nå følge av 17 band, ledet av av In Flames. I kurven finner vi noe for enhver smak – Masterplan, Krokus, Circus Maximus, Sahg, Fight the Fight, El Cuero og ingen ringere enn ex-W.A.S.P.-gitarist Chris Holmes, som kommer med sitt Mean Man Band. Bookingen rundes av med Luxus Leverpostei, Humbucker, Mindtech, Fandens Oldemor, Cutta og tribute-bandene Powerslaves, Blackbow, Ozzmosis og Metalworx.

Mer info og billetter på www.norwayrocklive.no