Tons of Rock
Fredriksten Festning, Halden
20.06.2018
Med vel avrundet femårsjubileum, har Tons of Rock virkelig funnet formen og strammet inn formatet på festivalen. Endringene på årets festival var mest å merke i kvalitet og omfang, snarere enn de større endringer fra tidligere år, som oppgradering av teltscenen omprioritering av scener generelt sett. I år var konserter fra Huth-scenen avviklet, kanskje ikke så underlig med tanke på de værmessige utfordringene fra tidligere år oppe på toppen der. Klubbtilbudet kvelden før hovedfestivalen var også utvidet, og med gratis inngang på en rekke av Haldens musikkscener er det en spennende og viktig del av totalpakken.
Det flyter godt på festivalen – nok plass til besøkende, serveringstilbudet vokser i jevnt tempo, camptilbudet har blitt justert til det bedre løpende og med en stab som etterhvert kjenner området godt, både faste og frivillige, virker det svært smidig driftsmessig. Det som nok var mest uvant med årets festival var avviklingstiden, nok tilpasset Ozzy Osbourne, som da falt utenfor helgen. Med start allerede onsdag og forholdsvis tidlig på dagen kunne det muligvis by på noen problemer for de som ennå ikke hadde tatt ferie.
Musikalsk var det heller ikke stort å utsette på – en god miks av sjangere, etablerte og nykommere, lokale og langveisfarende og sågar comebacks. Enkelte artister fra tidligere år har rykket opp på rangstigen og fått seinere spilletider. Om det var noe man skulle sette finger’n på må det være at enkelte artister tok til scenen noe før annonsert tid. Normalt sett er vel problemet det motsatte, men med litt stram planlegging kan de minuttene virke irriterende.
Noe negativt måtte det jo være, men det ligger godt utenfor festivalens rekkevidde – været. Dessverre ble det heller vått denne uken, godt inneklemt mellom ukesvis av godvær. Det er da man blir ekstra glad for teltscenen, som med sitt omfang rommer godt med folk og hvor scenen har blitt såpass stor at artisten kan boltre seg litt også. Dessuten har lyden i teltet vært jevnt over av bra kvalitet, litt mer forutsigbart enn oppe på hovedscenen som påvirkes mer av vær og vind. (JL)
Girlschool (7/10) får den noe tvilsomme æren av å være først ute på festivalens største scene på onsdagen, ettersom både lyd og vær er i overkant ruskete da Kim McAuliffe og resten av damene setter i gang. Åpningstroikaen Demolition Boys, C’monLet’s Go og Hit and Run er alle gamle Girlschool-hits fra de to første skivene – her snakker vi pre-emptivestrike heller enn at man ønsker å rasjonere på kruttet! McAuliffe og Enid Williams deler på vokaljobben utover i settet, og spesielt førstnevnte har (fortsatt) en kul, smårøff stemme. I Spy dediseres til avdøde Girlschool-medgrunnlegger Kelly Johnson og Ronnie James Dio, mens Take it Like a Band dediseres til Lemmy. Inneklemt mellom disse spilles Come the Revolution, den stiligste Girlschool-låta fra nyere tid, og et par låter senere er det duket for Gun-klassikeren Race With the Devil, etterfulgt av avslutningsnummeret Emergency. Høy feelgood-faktor gjør det som fort kunne endt opp med å bli en klein nostalgitripp til en veldig ålreit konsert. (ST)
Første band jeg fikk sett til fulle var Bay Area-veteranene Exodus (9/10), som leverte et knallgig med mye 80-tallsmimring, Bandet har, i påvente av at Gary Holt skal bli ferdig med sitt engasjement i Slayer, tatt med seg gitarist Kragen Lum. Han har tette bånd til bandet, i og med at han også spiller i Heathen sammen med Lee Altus. Etter noen år som av og på-vikar sitter dette par-arbeidet som støpt. Vokalist Steve «Zetro» Souza røpet backstage at de så frem til den dagen Gary var ferdig med Slayer-jobben, «Da er han vår, bare vår», sa han med et stort glis om kjeften. Holt spilte på Tons i fjor, men hadde ikke nevnt noe om festivalen til bandkompisene. «Nei, han nevnte faktisk ikke noe om dette fantastiske stedet», forteller Souza.
«Han fortalte oss om Gröna Lund, vi spilte der her om dagen. Kult å spille i en fornøyelsespark!». Men nok om svenske fornøyelsesparker, Exodus leverte varene så det holdt på festningen og for det meste fikk vi klassikere fra debutskiva Bonded By Blood, ispedd et knippe låter fra seinere album. «Jeg har ikke noe problem med å synge låter andre vokalister har gjort,» nevnte Steve, med et lite stikk til diverse vokalister som unngår materiale andre i bandhistorien har spilt inn. «Jeg synger stoff fra alle tre vokalistene, og trives godt med det.» Trives godt gjorde også publikumet – med opphold fra regnværet ble det klassisk thrashstemning foran scenen, med de aktiviteter som hører til. Hvordan kan man la være, når energien på scenen er som den var med disse karene? Sinte gitarer, høyt driv og med Souzas særegne high-pitch stemme kan det ikke gå galt. Tipper mimrefaktoren var høy hos de eldre under klassikere som «A Lesson in Violence», «Bonded by Blood» og «And Then There Were None», alle fra den klassiske debutskiva. Ren og skjær thrash-fryd, og booker festivalen Heathen neste år blir vi ekstra happy. (JL)
I likhet med de fleste bandene tilknyttet den såkalte Nidaros-scenen leverer Whoredom Rife (7/10) en komplett pakke, musikalsk så vel som visuelt. Intensiteten er skrudd til maks, og mens vokalist K.R. i kraft av sin fysiske størrelse avkrever oppmerksomhet, utstråler gitarist Luctus en følelse av noe farlig; mannen ser nærmest strømførende utmed sine aggressive bevegelser på scenen. Lydmessig henger ting godt på greip. Det låter tight, lydbildet er tydelig uten at det går på bekostning av brutaliteten og de hvasse kantene. Black metal på dagtid er ikke nødvendigvis optimalt, men inne på teltscenen på Tons of Rock var ikke dagslyset noe merkbart problem. Whoredom Rife fikk en viss oppmerksomhet da de (noe overraskende?) ble nominert til Spellemannspris i fjor, og skaffet seg antakeligvis enda flere tilhengere etter denne konserten. Proft, uten å være ekstraordinært. (ST)
Neste band opp på hovedscenen, Arch Enemy (7/10), gjestet Norge i vinter som en del av turneen for sisteskiva Will to Power. Forøvrig en knallskive i mine ører, og i og med at sommerens festivalgig er en del av samme turné blir det ikke de store overraskelsene i låtvalget. Fokus er naturlig nok på sisteskiva og forgjengeren, vokalist Alissa White-Gluz’ debut War Eternal, og det passer vel egentlig settet best. Bandet blir stadig mer melodisk og konserten blir nok litt jevnere med fokus på det nyere materialet. At bandet har vært lenge på veien merkes – det er tight, gitararbeidet til Amott og Loomis er strålende, men samtidig fremstår det også litt vel rutinemessig levert.
Riktignok forsøker Alissa seg på litt «trim på grensen» med unison hopping og veiving med armer, men litt blodfattig blir det. Det går en fin linje mellom å bare låte perfekt og å framtre perfekt. Bandet spiller forholdsvis tidlig på kvelden, med tanke på lange, lyse dager og alt det der, noe som tar litt luven av deres ellers så effektive videoskjerm-backdrop. Man har sett dem betydelig mer tente og gira på mindre steder. For min del blir det en bra konsert å lytte til, men mindre interessant å se på, spesielt med litt duskregn. (JL)
Det er brukbart fylt opp i teltet da Battle Beast (7/10) går på scenen. Og finnene bruker ikke lang tid på å hente frem alle triksene fra den kommersielle sceneshow-skuffen. Vi snakker pumpende never i været, allsang og et velkoordinert bevegelsesmønster på begge gitaristene, bassisten og keytaristen (!). Sistnevnte instrument så ikke ekstremt festlig ut å spille live, men dem om det. Tross en ellevilt høy MGP-faktor leverer Battle Beast en god konsert, og samspillet med publikum settes øyensynlig pris på av begge parter. Touch in the Night er en aldri så liten favoritt her i gården, en catchy festkaramell med snasne Samantha Fox-vibber. Vokalist Noora synger bra, og når bandet når klimaks med King for a Day er det god stemning ute blant fansen. Noterer meg at bandet referer til seg selv som «party power metal» og oppgir ABBA og Manowar som artister de liker på Facebook-siden sin, og antar det kan være en like treffende beskrivelse som noe annet. Kult nok, i hvert fall så lenge man sørger for å opprettholde den påkrevde ironiske distansen. (ST)
Kveldens hovedperson, Ozzy Osbourne (5/10), får alle til å krype frem fra hvor de nå enn har gjemt seg i løpet av dagen. Brått er hovedscenen omringet av folk foran og til sidene. Litt som da Black Sabbath la inn årene for to år siden, dog med noe mindre folk. Man skjønner interessen – kråkevokalen til tross har Oz vært et ikon i hardrocken gjennom mange tiår, en man har ett eller annet forhold til. På sin siste reis ut som artist blir det litt Black Sabbath om igjen, man må få med seg dette før det er for seint. Dessverre blir leveringen så som så. Riktignok kommer han bedre ut av det vokalmessig enn tidligere, men låtvalget er noe underlig, spesielt siden det er Ozzy som soloartist som nå står på scenen. Black Sabbath-låtene, uansett hvor knyttet de er til ham, burde vært begravet i forrige veikryss og tre stykker er uanset godt i overkant for mange – han har da flere svisker i eget skap enn det som ble spilt på Tons.
Fra solokarrieren blir det i hovedsak en klassikerparade, hvor mesteparten kommer fra tiden før hans mangeårige og nylig «hjemvendte» gitarist Zakk Wylde kom med. Zakk er en dyktig gitarist og gjør klassikere som åpningslåten Bark at the Moon og Crazy Train på sitt eget vis, hvilket dessverre gjør at de ikke får energien til Jake E. Lee eller elegansen til Randy Rhoads. Zakk er og blir Zakk. Fra hans egen tid med Ozzy er det No More Tears-albumet som får fokus, ispedd litt fra andre album i den særdeles langtrukne instrumentalmedley/gitarsoloaffæren som ender med trommesolo. Gjesp. Greit nok at gamlekaren må ta seg en pause i syngiga, men det kunne kanskje vært lagt opp litt annerledes – det fremstår som en evighet med gitaronani og selv Zakk blir rimelig kjedelig etter fem minutter, publikumsnærhet i pit’en og kule videoeffekter på storskjermen til tross. Akkurat de visuelle effektene var det som løftet helheten litt, med stadig skifte av manipulert live-stream av konserten og klipp fra boks. Ingen uvanlighet i dagens konsertoppsettinger, men godt levert.
Scenebevelsene til Osbourne er heller ikke av de meste spennende, vi har sett den minimale gangen frem og tilbake tidligere og han hadde ingen overraskelser opp i ermet denne kvelden heller. Tenker Ozzy ser frem til dagen han kan sette seg ned og være «done with it», uansett hvor mye han lurte på om han kunne komme tilbake igjen. (JL)
Tekst: Sigurd Thune & Jon Løvstad
Bilder: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken
[espro-slider id=11699]