Stikkordarkiv: exodus

Liveanmeldelser

Testament @ Rockefeller

Testament/Exodus/Death Angel
Rockefeller, Oslo
08.02.2020

 

Tre av thrash-metallens grunnleggere leverer en solid maktdemonstrasjon for et fullsatt Rockefeller!

Metall er ikke det som det en gang var. Da Death Angel (7/10) går på scena presis klokka 19.00 som annonsert, er også Rockefeller allerede mer eller mindre fullt, og vokalist Mark Osegueda har null problemer med å få med seg publikum fra første stund. Sammen med sologitarist Rob Cavestany er han eneste gjenværende medlem fra den tiden da Kirk Hammett spilte i Exodus og Testament het Legacy, men Death Angel anno 2020 er så tight som det noen gang har vært.

Kveldens parole “The Bay Strikes Back” hinter litt mot nostalgi, og det må vel være eneste punktet dødsenglene skuffer på. Vi avspises med én låt fra klassikeren The Ultra-Violence og en fra Act III, men i Death Angels tilfelle gjør det nada, platene de har gitt ut etter reunionen i 2003 har holdt høy standard og The Moth fra 2016 er konsertens høydepunkt.

Andre band ut har besøkt Norge adskillig hyppigere enn Death Angel, men noe med stemningen – både i salen og på scenen – gjør kveldens konsert til noe ekstra intenst. Det er selvsagt heller ikke feil å se Gary Holt der han strengt tatt hører hjemme, nemlig i Exodus (8/10)! Med den karismatisk frådende Steve “Zetro” Souza i front, harver bandet seg gjennom et sett der “nyere” låter (OK, bandets siste studioalbum, Blood In, Blood Out, er pokker meg 6 år gammel nå) står fjellstøtt side om side med klassikere som Fabulous Disaster, Bonded By Blood og The Toxic Waltz.

Det er en fryd å se hvordan gjengen åpenbart stortrives på Rockefeller-scenen, og selv om lyden til tider er litt i det røffeste laget, er det ingen som ser ut til å plages nevneverdig av dette. Bandets 35 år gamle debutalbum blir – som seg hør og bør – tilgodesett med flest låter, og når de avslutter med Strike of the Beast derfra, er det eneste som er i nærheten av å trekke ned det at vi strengt tatt gjerne skulle hatt enda litt mer.

Etter to bunnsolide opptredener er det opp til selveste Testament (10/10) å vise hvorfor de står øverst på plakaten. Og det er selvsagt fordi de absolutt alltid, uten unntak, leverer varene! De gjorde det allerede i 1987, da de første gang sto på Rockefeller-scenen som support for Anthrax, og de har gjort det hver bidige gang jeg har sett dem siden! Når de åpner med Eerie Inhabitants fra The New Order, er det åpenbart at dette skal bli en real gromkveld for alle som har møtt opp, og derfra og ut kommer det så mye snadder at publikum til tider ser ut som en eneste massive konkurranse i glis og glede!

Når de to neste låtene er The Persecuted Won’t Forget fra den suverene comeback-skiva The Formation of Damnation og eviggrønne The Haunting fra debuten, er det temmelig åpenbart at det vi nå får oppleve er lyden av skap som behørig og ubønnhørlig settes tungt og hardt på plass! I likhet med både Exodus og Death Angel, har de nyere skivene til Testament holdt et oppsiktsvekkende høyt nivå, og dette er noe av styrken til alle tre: det blir aldri noen nostalgitripp. Dette understrekes av det faktum at Testament ikke bare har med like mange låter fra de siste tre skivene sine i settet som fra de tre første, men også av hvordan de sitter som kuler i settet, noe publikum åpenbart er enige i!

Testament er også klar over at det er relativt mange i publikum som har rukket å se dem flere ganger i det siste – seinest på Tons of Rock nå i sommer. De har dermed tatt seg bryet med å skifte ut det aller meste av settlista siden da, og vi får låter som The Greenhouse Effect fra Practice What You Preach samt to godbiter fra The Gathering, i tillegg til splitter nye Night of the Witch fra bandets kommende epos Titans of Creation. Etter sistnevnte, gjenstår kun sjarmøretappen, og de som fortsatt har fungerende nakkemuskler etter Into the Pit og Practice What You Preach, får muligheten til å en gang for alle ta knekken på disse når Steve “Zetro” Souza kommer opp på scenen for å gjøre selveste Over the Wall i duett med Chuck Billy!

Sistnevnte er forøvrig alltid en fryd å se på scenen, og hvis man ikke elsker hvordan kjempen benytter enhver anledning til å spille luftgitar med mikrofonstativet sitt, for deretter å kaste plektre ut til publikum, da liker man ingenting som er bra! Når de så jevner Rockefeller med jorda med avsluttende Disciples of the Watch, er det bare å konstatere total seier for The Bay Area i Oslo, og jeg gleder meg allerede til neste gang noen av disse bandene står på en scene nær meg!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård & Jørgen Nordeng (Death Angel)
Foto: Terje Dokken

 

Testament Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, The Bay Strikes Back 2020

 

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2018: Onsdag

Tons of Rock
Fredriksten Festning, Halden
20.06.2018

 

Med vel avrundet femårsjubileum, har Tons of Rock virkelig funnet formen og strammet inn formatet på festivalen. Endringene på årets festival var mest å merke i kvalitet og omfang, snarere enn de større endringer fra tidligere år, som oppgradering av teltscenen omprioritering av scener generelt sett. I år var konserter fra Huth-scenen avviklet, kanskje ikke så underlig med tanke på de værmessige utfordringene fra tidligere år oppe på toppen der. Klubbtilbudet kvelden før hovedfestivalen var også utvidet, og med gratis inngang på en rekke av Haldens musikkscener er det en spennende og viktig del av totalpakken.

Det flyter godt på festivalen – nok plass til besøkende, serveringstilbudet vokser i jevnt tempo, camptilbudet har blitt justert til det bedre løpende og med en stab som etterhvert kjenner området godt, både faste og frivillige, virker det svært smidig driftsmessig. Det som nok var mest uvant med årets festival var avviklingstiden, nok tilpasset Ozzy Osbourne, som da falt utenfor helgen. Med start allerede onsdag og forholdsvis tidlig på dagen kunne det muligvis by på noen problemer for de som ennå ikke hadde tatt ferie.

Musikalsk var det heller ikke stort å utsette på – en god miks av sjangere, etablerte og nykommere, lokale og langveisfarende og sågar comebacks. Enkelte artister fra tidligere år har rykket opp på rangstigen og fått seinere spilletider. Om det var noe man skulle sette finger’n på må det være at enkelte artister tok til scenen noe før annonsert tid. Normalt sett er vel problemet det motsatte, men med litt stram planlegging kan de minuttene virke irriterende.

Noe negativt måtte det jo være, men det ligger godt utenfor festivalens rekkevidde – været. Dessverre ble det heller vått denne uken, godt inneklemt mellom ukesvis av godvær. Det er da man blir ekstra glad for teltscenen, som med sitt omfang rommer godt med folk og hvor scenen har blitt såpass stor at artisten kan boltre seg litt også. Dessuten har lyden i teltet vært jevnt over av bra kvalitet, litt mer forutsigbart enn oppe på hovedscenen som påvirkes mer av vær og vind. (JL)

Girlschool (7/10) får den noe tvilsomme æren av å være først ute på festivalens største scene på onsdagen, ettersom både lyd og vær er i overkant ruskete da Kim McAuliffe og resten av damene setter i gang. Åpningstroikaen Demolition Boys, C’monLet’s Go og Hit and Run er alle gamle Girlschool-hits fra de to første skivene – her snakker vi pre-emptivestrike heller enn at man ønsker å rasjonere på kruttet! McAuliffe og Enid Williams deler på vokaljobben utover i settet, og spesielt førstnevnte har (fortsatt) en kul, smårøff stemme. I Spy dediseres til avdøde Girlschool-medgrunnlegger Kelly Johnson og Ronnie James Dio, mens Take it Like a Band dediseres til Lemmy. Inneklemt mellom disse spilles Come the Revolution, den stiligste Girlschool-låta fra nyere tid, og et par låter senere er det duket for Gun-klassikeren Race With the Devil, etterfulgt av avslutningsnummeret Emergency. Høy feelgood-faktor gjør det som fort kunne endt opp med å bli en klein nostalgitripp til en veldig ålreit konsert. (ST)

Første band jeg fikk sett til fulle var Bay Area-veteranene Exodus (9/10), som leverte et knallgig med mye 80-tallsmimring, Bandet har, i påvente av at Gary Holt skal bli ferdig med sitt engasjement i Slayer, tatt med seg gitarist Kragen Lum. Han har tette bånd til bandet, i og med at han også spiller i Heathen sammen med Lee Altus. Etter noen år som av og på-vikar sitter dette par-arbeidet som støpt. Vokalist Steve «Zetro» Souza røpet backstage at de så frem til den dagen Gary var ferdig med Slayer-jobben, «Da er han vår, bare vår», sa han med et stort glis om kjeften. Holt spilte på Tons i fjor, men hadde ikke nevnt noe om festivalen til bandkompisene. «Nei, han nevnte faktisk ikke noe om dette fantastiske stedet», forteller Souza.

«Han fortalte oss om Gröna Lund, vi spilte der her om dagen. Kult å spille i en fornøyelsespark!». Men nok om svenske fornøyelsesparker, Exodus leverte varene så det holdt på festningen og for det meste fikk vi klassikere fra debutskiva Bonded By Blood, ispedd et knippe låter fra seinere album. «Jeg har ikke noe problem med å synge låter andre vokalister har gjort,» nevnte Steve, med et lite stikk til diverse vokalister som unngår materiale andre i bandhistorien har spilt inn. «Jeg synger stoff fra alle tre vokalistene, og trives godt med det.» Trives godt gjorde også publikumet – med opphold fra regnværet ble det klassisk thrashstemning foran scenen, med de aktiviteter som hører til. Hvordan kan man la være, når energien på scenen er som den var med disse karene? Sinte gitarer, høyt driv og med Souzas særegne high-pitch stemme kan det ikke gå galt. Tipper mimrefaktoren var høy hos de eldre under klassikere som «A Lesson in Violence», «Bonded by Blood» og «And Then There Were None», alle fra den klassiske debutskiva. Ren og skjær thrash-fryd, og booker festivalen Heathen neste år blir vi ekstra happy. (JL)

I likhet med de fleste bandene tilknyttet den såkalte Nidaros-scenen leverer Whoredom Rife (7/10) en komplett pakke, musikalsk så vel som visuelt. Intensiteten er skrudd til maks, og mens vokalist K.R. i kraft av sin fysiske størrelse avkrever oppmerksomhet, utstråler gitarist Luctus en følelse av noe farlig; mannen ser nærmest strømførende utmed sine aggressive bevegelser på scenen. Lydmessig henger ting godt på greip. Det låter tight, lydbildet er tydelig uten at det går på bekostning av brutaliteten og de hvasse kantene. Black metal på dagtid er ikke nødvendigvis optimalt, men inne på teltscenen på Tons of Rock var ikke dagslyset noe merkbart problem. Whoredom Rife fikk en viss oppmerksomhet da de (noe overraskende?) ble nominert til Spellemannspris i fjor, og skaffet seg antakeligvis enda flere tilhengere etter denne konserten. Proft, uten å være ekstraordinært. (ST)

Neste band opp på hovedscenen, Arch Enemy (7/10), gjestet Norge i vinter som en del av turneen for sisteskiva Will to Power. Forøvrig en knallskive i mine ører, og i og med at sommerens festivalgig er en del av samme turné blir det ikke de store overraskelsene i låtvalget. Fokus er naturlig nok på sisteskiva og forgjengeren, vokalist Alissa White-Gluz’ debut War Eternal, og det passer vel egentlig settet best. Bandet blir stadig mer melodisk og konserten blir nok litt jevnere med fokus på det nyere materialet. At bandet har vært lenge på veien merkes – det er tight, gitararbeidet til Amott og Loomis er strålende, men samtidig fremstår det også litt vel rutinemessig levert.

Riktignok forsøker Alissa seg på litt «trim på grensen» med unison hopping og veiving med armer, men litt blodfattig blir det. Det går en fin linje mellom å bare låte perfekt og å framtre perfekt. Bandet spiller forholdsvis tidlig på kvelden, med tanke på lange, lyse dager og alt det der, noe som tar litt luven av deres ellers så effektive videoskjerm-backdrop. Man har sett dem betydelig mer tente og gira på mindre steder. For min del blir det en bra konsert å lytte til, men mindre interessant å se på, spesielt med litt duskregn. (JL)

Det er brukbart fylt opp i teltet da Battle Beast (7/10) går på scenen. Og finnene bruker ikke lang tid på å hente frem alle triksene fra den kommersielle sceneshow-skuffen. Vi snakker pumpende never i været, allsang og et velkoordinert bevegelsesmønster på begge gitaristene, bassisten og keytaristen (!). Sistnevnte instrument så ikke ekstremt festlig ut å spille live, men dem om det. Tross en ellevilt høy MGP-faktor leverer Battle Beast en god konsert, og samspillet med publikum settes øyensynlig pris på av begge parter. Touch in the Night er en aldri så liten favoritt her i gården, en catchy festkaramell med snasne Samantha Fox-vibber. Vokalist Noora synger bra, og når bandet når klimaks med King for a Day er det god stemning ute blant fansen. Noterer meg at bandet referer til seg selv som «party power metal» og oppgir ABBA og Manowar som artister de liker på Facebook-siden sin, og antar det kan være en like treffende beskrivelse som noe annet. Kult nok, i hvert fall så lenge man sørger for å opprettholde den påkrevde ironiske distansen. (ST)

Kveldens hovedperson, Ozzy Osbourne (5/10), får alle til å krype frem fra hvor de nå enn har gjemt seg i løpet av dagen. Brått er hovedscenen omringet av folk foran og til sidene. Litt som da Black Sabbath la inn årene for to år siden, dog med noe mindre folk. Man skjønner interessen – kråkevokalen til tross har Oz vært et ikon i hardrocken gjennom mange tiår, en man har ett eller annet forhold til. På sin siste reis ut som artist blir det litt Black Sabbath om igjen, man må få med seg dette før det er for seint. Dessverre blir leveringen så som så. Riktignok kommer han bedre ut av det vokalmessig enn tidligere, men låtvalget er noe underlig, spesielt siden det er Ozzy som soloartist som nå står på scenen. Black Sabbath-låtene, uansett hvor knyttet de er til ham, burde vært begravet i forrige veikryss og tre stykker er uanset godt i overkant for mange – han har da flere svisker i eget skap enn det som ble spilt på Tons.

Fra solokarrieren blir det i hovedsak en klassikerparade, hvor mesteparten kommer fra tiden før hans mangeårige og nylig «hjemvendte» gitarist Zakk Wylde kom med. Zakk er en dyktig gitarist og gjør klassikere som åpningslåten Bark at the Moon og Crazy Train på sitt eget vis, hvilket dessverre gjør at de ikke får energien til Jake E. Lee eller elegansen til Randy Rhoads. Zakk er og blir Zakk. Fra hans egen tid med Ozzy er det No More Tears-albumet som får fokus, ispedd litt fra andre album i den særdeles langtrukne instrumentalmedley/gitarsoloaffæren som ender med trommesolo. Gjesp. Greit nok at gamlekaren må ta seg en pause i syngiga, men det kunne kanskje vært lagt opp litt annerledes – det fremstår som en evighet med gitaronani og selv Zakk blir rimelig kjedelig etter fem minutter, publikumsnærhet i pit’en og kule videoeffekter på storskjermen til tross. Akkurat de visuelle effektene var det som løftet helheten litt, med stadig skifte av manipulert live-stream av konserten og klipp fra boks. Ingen uvanlighet i dagens konsertoppsettinger, men godt levert.

Scenebevelsene til Osbourne er heller ikke av de meste spennende, vi har sett den minimale gangen frem og tilbake tidligere og han hadde ingen overraskelser opp i ermet denne kvelden heller. Tenker Ozzy ser frem til dagen han kan sette seg ned og være «done with it», uansett hvor mye han lurte på om han kunne komme tilbake igjen. (JL)

 

Tekst: Sigurd Thune & Jon Løvstad
Bilder: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

[espro-slider id=11699]

 

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Klubbdagen

Inferno Festival 2016
John Dee, Blå, Vulkan, Pokalen
23.03.2016

 

JOHN DEE

Inngangen til John Dee er som vanlig belagt med dempet lys, og stemningen er god idet vi går inn i lokalet. Det er kun noen minutter til Vredehammer (6,5/10) starter, og det er ikke stort mer tid enn til en kjapp tur i baren, så tilbake å posisjonere seg for konserten. De går på ca. som planlagt, og gjengen ser klare og spillesugne ut. Lokalet er foreløpig langt ifra fullt, men stemningen er grei, og det er tydelig at det er Vredehammerfans tilstede. På åpningslåta får vi servert en thrash-aktig intro, før ting tar seg tilbake til mer klassisk black metal, med nådeløse beats fra helvete. Det var fett, men holdt ikke mål for oppvarmingsfasen til publikum.

Vredehammer

Så er klart for andre band ut, Sahg (8/10) fra Bergen. Sahg spiller svært så potent og vitalt med sin doomete stoner metal. De første låtene er nye, og det er ikke så mye energi å hente fra tilskuerne til å begynne med. Vokalist Olav Iversen har en meget fet stemme, som passer ypperlig til musikken. Etter et par låter ut i gigen, tar han seg tid til å ta et par ord med publikum – og gjør dette på engelsk «to be polite». Publikum har dessverre ikke rukket å bli ordentlig varme i trøya, men Sahg byr i alle fall opp så godt det lar seg gjøre.

Lokalet blir mer folksomt underveis, men stemningen er fremdeles ikke helt på topp. Slip Off the Edge of the Universe blir et slags høydepunkt for det nå fullere John Dee og det er en nytelse å kjenne at det dundrer og rister i lokalet. Lyden var bra, og det driver publikum godt også. Godless Faith bekrefter inntrykket av at det er flest fans igjen mot slutten av showet, og det overrasket i positiv forstand. De leverte skikkelig og gjorde at vi nå gjerne ville høre mer av dem. De klarte ikke helt å få skikkelig kontakt med publikum, men leverte til tross for dette en bra festivalkonsert.

Sahg

Neste og siste band ut er El Caco (6,5/10). Forventningene til gutta var høye, og det samme kan sies om skuffelsen. God stemning kan baseres på så mangt, blant annet kjemien man skaper med publikum. Det virket rett og slett ikke som om dette var en prioritering for dem da. Når man gjennomfører en hel gig uten å nærmest si noe som helst til publikum (bortsett fra noen replikker her og der med en drita fyr), så påvirker dette utvilsomt stemningen. Det var dessverre ganske labert på John Dee, og det jobbet ikke til fordel for El Caco.

Når sant skal sies, var de nokså uheldige med lyden og utstyret. Under Substitute begynner de bra, men får litt problemer underveis, da trommisen mistet en stikke, det var også en gitarkabel som surra på et tidspunkt. De klarer heldigvis å hente seg greit inn igjen og leverer i det minste resten av låtene til en godkjent standard. De leverer også en morsom låt, Skeiv, som er det eneste norskspråklige nummeret i settet.

El-Caco-2

Problemet er at publikum virket litt uinteressert, og flere hadde fått nok og beveget seg videre. At det er mange sittende med mobilen er aldri et godt tegn. El Caco var uheldige med gjennomføringen på John Dee denne gangen. Sånt merkes dessuten ekstra godt på festivaler, da folk alltid har alternative steder å være på.


BLÅ

Det var litt startproblemer idet sørlendingene i The 3rd Attempt (8/10) entret scenen, men når de først kom skikkelig i gang var det topp stemning både på scenen og i publikum. Det var mange som kjente sin besøkelsestid, og det med god grunn for The 3rd Attempt leverte som vanlig varene og vel så det. Godlåtene kom på rekke og rad med skitten, gammel black metal og bandet vet å holde et høyt tempo både når det gjelder musikk og show. Det er ikke ofte man ser black metal-band i disse dager som klarer å levere konserter som gir deg den gode gamle følelsen som en black metal-gig skal ha. Vokalisten er ekstremt energisk og fikk virkelig opp stemningen og hadde publikum i sin hule hånd. Det var nok ikke den beste konserten jeg har sett av bandet, men de leverte varene og det virket som om fansen var fornøyd – det er i alle fall jeg.

3rd-attempt

Sogndølene i Mistur (6/10) er siste band ut på Blå denne første kvelden av Infernofestivalen, og det begynner å bli bra med folk foran scenen som venter på at bandet skal komme i gang. Etter tid og stunder dukker bandet omsider opp og setter i gang. Det er litt rusk i starten og lyden er ikke helt på topp, men det er noe som har vært gjeldende hele kvelden dessverre. Men bandet gjør så godt de kan og gjør det beste ut av det. Publikum blir litt stillestående under låtene selv om vokalisten gang på gang prøver å få de i gang både under og mellom låtene. Men bandet gjør en bra innsats og det er velspilte saker gutta disker opp med her, og det skal ikke stå på bandet når det gjelder å skape liv heller, for der var energien på topp hele konserten igjennom. Dette ble altså en helt greit gjennomført konsert som ikke kommer til å sette dype spor, men kult nok der og da.

Mistur

 

VULKAN ARENA/POKALEN

Psycroptic (8/10) hadde tatt turen hele veien fra Tasmania, Australia, for å åpne ballet på Vulkan arenas hovedscene, den største scenen under årets klubbdag på Inferno. Ledet an av vokalist Jason Peppiatt – i baris for anledningen – og med tungt fokus på bandets siste plater, ble det techdeath for alle penga, og vi bevitnet solide gjennomføringer av låter som Euphorinasia, Carrier of the Plague, Observant, The World Discarded. Materialet av nyere dato er helt klart mer livevennlig enn det aller raskeste eldre materialet. Det er groovy nok til at en også kan rive med dem i salen som ikke nødvendigvis ønsker å telle takter og høre nær sagt konstante blastbeats.

Psycroptic

Gorguts (7/10) ble nok derimot en i overkant spesiell affære for mange av de fremmøtte, for her ble skillelinjen mellom de spesielt interesserte og «the casual observer» trukket mye klarere. Gorguts er tungt som fy, men må nok likevel beskrives som en introvert affære, med utrolig mye intrikate krumspring, og partier som er såpass jazza at selv progfans kan begynne å nå tålegrensen. Med hovedfokus på sisteplaten, Coloured Sands, leverte bandet likevel en solid konsert for dem av oss med sans for dyster, sær og tung death metal.

Gorguts

Årets nest største overraskelse kom fra Island, og i form av brutal teknisk dødsmetall, nemlig Beneath (9/10). En tilsynelatende purung gjeng, hvor halvparten så ut som jocks fra en amerikansk highschool-film, leverte pakken rett på døren, og det utenom vanlig åpningstid. Både bassist og trommis hadde evner som ga hakeslepp, og hadde det ikke vært for at det ble vel lenge med nær sagt ukjente låter i løpet av de tre kvarterene bandet stod på scenen, så hadde nok helhetsinntrykket holdt seg enda høyere.

Beneath

Siste band ut på Vulkan arena denne onsdagen var ingen ringere enn Exodus (8/10). Det tilårskomne Bay Area-thrashbandet forsøkte stødig å få levert utdrag fra en dels vaklende diskografi. Heldigvis har de nok kremlåter til at det som fyller opp ikke gjør at en taper oppmerksomheten fullstendig. Nå som Steve “Zetro” Souzaer tilbake på vokal etter å ha forlatt bandet i etterkant av Tempo of the Damned fra 2004, så er det jo også klart at vi fikk servet litt mer materiale han deltok på, så også Blacklist og War Is My Shepherd. Sistnevnte låt selvsagt uten det fete trommebreaket tre og et halvt minutt ut i låten, som av uante grunner tydeligvis konsekvent utelates av Tom Hunting når han skal piske skinn i levende live.

Exodus

Lange patosfylte taler mellom låtene, og ellers topp stemning på scenen smittet tydeligvis også over på publikum. De fremmøtte fikk selvsagt også sine obligatoriske Bonded By Blood og The ToxicWaltz, og da er det neppe noe å utsette på stemningen idet folket gikk hjemover en sen natt til torsdag.

 

Tekst:
Monique Mesquita, Per Aage Melbye, Pål Lystrup

Foto:
Kenneth Baluba Sporsheim (John Dee/Blå)
Terje Dokken (Vulkan/Pokalen)

 

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3859]