Evergrey
Escape of the Phoenix
AFM Records

Dette svenske bandet slutter aldri å overraske. Etter formidable The Atlantic (2019) overgår de seg selv nok en gang med sitt 12. album. De som har fulgt bandet de senere år vet hvor lista ligger og for de som aldri har hørt om bandet er det på tide å ta en grundig lytt. Evergrey har sin egen oppskrift på progressiv metal og i så måte er Escape of the Phoenix det vi kan definere som selve indrefileten. Her får vi servert det ypperste av det ypperste både låtmessig og teknisk sett. Det er nesten så James Labrie “skitner” til albumet med sin lille gjesteopptreden på låta The Beholder. Bandet er store fans av Dream Theater, men kan på ingen måte sammenlignes med det største og viktigste progressive metal band siden 90-tallet. Rett og slett fordi Evergrey har klart å skape sitt eget lydbilde som i større grad består av å skape melodiøs atmosfærisk progressiv metal, fremfor ville paradigmeskifter og uovertruffen teknisk brillianse. Det er helt klart plass til begge bandene på tronen, men jeg vil gå så langt som å si at Evergrey nå har satt standarden for moderne progressiv metal med dette mesterverket.

Escape of the Phoenix låter langt mer friskt, spennende og vitalt enn noe Dream Theater har klart å levere siden 2009. Og det kommer fra en blodfan av Dream Theater. Men dette er ingen konkurranse, og begge bandene fyller rommet i et musikalskt univers, det er bare det at svenskene virkelig fortjener å nå ut til et enda større publikum. Av albumets samtlige 11 spor er det ikke et eneste dødpunkt og det låter så fett at det nesten lukter frityr av høyttalerne. Så med andre ord er det ingenting å si på produksjonen, men hovedessensen her er fremragende låter som er mesterlig komponert og delikat utført av en bandbesetning som innehar en helt unik dynamikk. Med Tom Englund sin forholdsvis utypiske metal-stemme i sentrum er den røde tråden melodiøsitet uten at det på ingen måte blir forutsigbart eller kjedelig. Til og med tekstene innehar en kvalitet som overgår det meste, her har Englund virkelig gravd dypt i sitt innerste mørke. Nå høres det sikkert ut som om undertegnede har sett lyset, men på sett og vis kan dette kanskje sammenlignes med å se lyset for den som tror på den slags. Eller så kan det beskrives som å bli røsket ut av korona-bobla med et skikkelig ballespark.

Tom Englund & Co. har ihvertfall levert det som vil stå på pallen som et årets beste album. (9.5/10)

Pål J. Silihagen