Stikkordarkiv: europe

Tons of Rock 2022 – Dag 1

Tons of Rock Festival
Ekebergsletta, Oslo
Torsdag 23. juni, 2022

 

 

Torsdag

La oss bare få det unnagjort med en gang. For vi gleder oss like mye som resten av verden – publikummere, band og alle som leser anmeldelser – til vi kommer oss dit at det er naturlig å skrive en anmeldelse uten å referere til de to siste årene med tøv, men det er altså fortsatt umulig. Dermed sier vi det nå en gang for alle at det å atter skulle nyte tre dager med festival utendørs blant tusener av likesinnede, DET VAR DEILIG! Og følelsen av å entre Ekebergsletta i strålende sol, akkurat slik vi gjorde det i 2019, var intet mindre enn magisk. For med unntak av de evinnelige gnurebukkene i alt var bedre før-brigaden, var de aller fleste enige om at steget opp fra den særdeles trivelige, men akk så lite utvidelsesvennlige, festningen i Halden til gressplena på Ekeberg var en klar oppgradering for Tons of Rock, og naturligvis har muligheten for større publikum gitt festivalen mulighet til å booke større band enn de kunne før flytten. Første runde var en klar seier, nå skulle vi endelig få den festivalen vi ble snytt for i 2020.

Tradisjonen tro åpnes festivalen av ufeilbarlige Black Debbath (8/10), og dermed er vi hjemme igjen. Det er sagt før, men slutter aldri å være sant at bandet kontinuerlig fortsetter å besvare spørsmålet “hører humor hjemme i musikk?” med et rungende “JA! (Men bare så lenge låtene er bra nok)”. Og det er nettopp der Black Debbath etter alle disse årene fremdeles evner å underholde oss, for selv om tekstene deres er svært morsomme og mellomspillene underveis er herlig jovialt festlige, hadde det ikke vært nok uten de drivende fete låtene deres. Vi gliser, synger med, koser oss over introduksjonen av Cannibal Guttekorps og savner opptil flere låter (karer – dere har en splitter ny single ute, og spiller den ikke – HVORFOR?), men nyter de låtene som blir spilt, og dermed er vi offisielt i gang. Det er festival!

Sola steiker, og vi finner veien til Vampire Stage for å la oss pumpe fulle av feit groovy rock, levert av evig tighte Spidergawd (8,5/10). Det er nesten helt absurd hvordan dette bandet har gått fra å være et slags overskuddsbasert rock-kjærlighetsbarn til å konsekvent overgå seg selv fra utgivelse til utgivelse. Live er de så suverene at det nesten er forutsigbart hvor dustete gromt det er, og det blir nesten fåfengt å trekke fram enkeltlåter oppi det hele (selv om Is This Love…? holder fortet som en av de beste norske låtene de siste 5 årene). At bandet stortrives er det heller ingen tvil om, og mellom låtene får vi ta del i både bryllup og bursdagsfeiring, som bare for å understreke hvilken fest dette er. Eneste grunn til å trekke i poeng, er at et festivalsett som dette blir akkurat litt snaut, og dermed ikke kan nå opp til hva bandet leverer som headlinere med mer tid til å rocke publikum totalt i senk.

At Tons of Rock sikter bredere enn bare trad metal/hardrock er noe vi setter stor pris på, og bredden i programmet er en av festivalens styrker. Dermed er det også plass til et band som Hedvig Mollestad Trio (7,5/10), som nok utfordrer en del av publikummet, men som definitivt hører hjemme på denne plakaten. Selv om bandet ikke er fremmede for å skli over i retning jazzens uforutsigbare irrganger, kjører de på med et sett som får fram like store glis hos publikum som på de tre bandmedlemmene, og de vinner åpenbart mange nye fans denne ettermiddagen.

Så kommer en av festivalens store overraskelser for mange av de oppmøtte. Og greit nok, hvis man kun har et forhold til 80-tallshittene er det lett å forhåndsdømme, men har man fulgt med de siste 10 årene også er det ikke like sjokkerende hvor perfekt Europe (9/10) er på en festival som dette. Som for å demonstrere hvor relevante de fortsatt er, åpner de med tittelsporet fra sitt nyeste album, Walk the Earth, og viser dermed tvert at de er her for å levere varene! Og bare for å ikke fremmedgjøre noen, kjører de like greit Rock the Night som andrelåt, og her snakker vi så klassisk DÄNGA at det er en fryd. Derfra skrur vi klokka enda et par år tilbake med Scream of Anger fra 1984, før Carrie smelter bort alt av motforestillinger hos de siste allsangmotstanderne, og vi er leire i hendene på Joey Tempest og kompani. Europe gjør absolutt alt riktig, der de veksler mellom nytt og gammelt, allemannseie og fanfavoritter, totalt sømløst. Underveis lar vi oss sjarmere litt ekstra av at Farbror Tempest glemmer seg litt og NESTEN begår den kardinalsynd det tross alt er å glemme hvor han er ved å prate litt engelsk mellom låter før han tar seg i det og midtveis i en setning vrenger over på svensk igjen. Når han også velger å hylle Whitesnake ved å både erkjenne at han har stjålet alle bevegelsene sine fra David Coverdale og deretter legge inn en liten snutt av Here I Go Again i herlige Superstitious, er alt bare fryd og gammen. Derfra gjenstår bare sjarmøretappen i form av Cherokee og – hva trodde du? – The Final Countdown, og den som fortsatt er skeptisk nå, må stå!

Så var tiden kommet for Baroness (8/10) sitt bidrag på Ekebergsletta. Forventningene var faktisk ikke helt på topp her, da interessen for bandet dabbet av like etter at Yellow & Green-skiva ble gitt ut. Gleden var derfor stor da de åpnet settet med Take My Bones Away. Min indre fangirl ble imidlertid enda mer fornøyd da The Sweetest Curse og A Horse Called Golgotha kom etterfølgende denne solfylte torsdagskvelden. Bandet var i en veldokumentert ulykke i 2012, så det er hjertevarmende å se publikumsresponsen de mottar – selv etter noen dramatiske år og med nye medlemmer. Stemningen var ellers helt topp både på scenen og på sletta. Jeg innrømmer også at gitarist Gina Gleasons innlevelse og deilige riffing stjal showet. Hvis man skal peke på noe som kunne vært bedre, så må det bli lyden, som til tider var noe grøtete. Kanskje skyldes det hele utendørsopplegget, eller kanskje skyldes det vår utvalgte ståplass – hvem vet? Det var i hvert fall vanskelig å få med seg hva Baizley mumlet inn i mikrofonen til tider. Publikum fikk det de ville ha, men like før encore med The Birthing og Isak, virket noen få skuffet over ikke å ha hørt en eneste låt fra Red-skiva. Likevel vil vi påstå at de aller, aller fleste fikk det de ville ha denne sommerkvelden på Scream-scenen.

Enslaved (8/10) hadde føttene på norsk scene for aller første gang i år under Tons of Rock. For 30 år siden hørtes disse “vikingene” ut som de fleste andre black metal-band fra den norske scenen, men likevel ikke helt. For allerede da kunne man høre at det var potensiale for mer. Og det er nettopp denne lille je ne sais quoi’en Enslaved har skjemt oss bort med på stort sett alle utgivelsene deres siden. Gøy for oss! Bandet skuffer ikke på noen som helst måte, og høydepunktet for undertegnede var Allfadr Odin, der et raskt blikk rundt teltet lot meg forstå at jeg ikke var den eneste som ble lykkelig av denne herlige fremføringen.

En drøy time etter Baroness er det duket for nok et Georgia-basert band: nemlig Mastodon (7/10). Denne kvartetten har en unik evne til å kombinere eventyrlig psykedelisk lyd med harde og moderne elementer, så her må en være litt på den “enkle og trygge” siden hvis man ikke klarer å drømme deg bort i noen av låtene deres. De velger å åpne settet med Pain With an Anchor fra den nyeste skiva. Det er kanskje fordi jeg ikke har hørt gjennom albumet skikkelig før, men min første tanke var: “Kom igjen, dere kan bedre enn dette!”. Heldigvis glir vi rett inn på Crystal Skull og Megaladon, der stemningen i publikum raskt opptar seg. Det morsomme med Mastodon er at alle fire medlemmene får “taletid” ved mikrofonen, om enn med overflod av Troy Sanders. Ellers fortsetter “Masto-toget” å kjøre i 150 km/t, med intet mindre enn 12 sanger totalt på agendaen, hvorav seks av dem fra Hushed and Grim-albumet. Vi forstår naturligvis at de ønsker å promotere nytt materiale, men personlig savnet vi låter fra Crack the Skye og/eller Emperor of Sand. En annen ting som trakk litt ned var vokalen, som i likhet med Baroness, var noe lav i forhold til instrumentene. Samspillet med publikum og energinivået var høyt, men jeg har sett dem levere ørten ganger bedre før, musikalsk sett.

Husker du det? Den uforglemmelige ungdomstiden med foreldre som ikke forstod deg, så du responderte med å låse deg inn på rommet og skru opp lydanlegget ekstra høyt etter for eksempel en krangel rundt middagsbordet? Og lyden som kom ut av dette, spør du? Ikke usannsynlig at det var Sum 41 (8,5/10). Eller i alle fall om du var tenåring et sted mellom år 2000 og 2003. Jeg, og garantert 99% av andre jevnaldrende som liker rock og metal ble først gjort oppmerksomme på dette kanadiske pop-punkbandet da de var aktuelle tidlig på 00-tallet. Det er riktignok EN STUND siden den gang, så jeg var ikke helt sikker på hva jeg hadde i vente før de var på plass. En svært stødig Derick Whibley inntok scenen med Sum 41 denne solfylte torsdagen, og til bandets store fryd var det ingen tvil om at nostalgien de bærer med seg også har satt spor i det norske folk. Vi fikk servert slager etter slager, blant annet The Hell Song, Fat Lip og Still Waiting. Var det et aldri så lite publikumsfrieri? Ja. Men det var feelgood-vibber a la amerikansk highschool fra start til slutt. Folk koste seg glugg i hjel. Takk for denne nostalgiske turen, gutter.

Gjennom en suveren dag i sola var det ingen tvil om hvilket band de aller fleste var kommet for å se, og i det mørket ikke er i ferd med å legge seg i det hele tatt er det duket for et av verdens aller viktigste og beste metalband. De skulle vært headlinere i 2020, da alt ble avlyst. De hadde andre planer i 2021, da alt ble avlyst. Dermed ble det 2022, og perfekt nok ville skjebnen det slik at det denne gangen passet igjen for selveste Iron Maiden (10/10) å toppe plakaten på Tons of Rock. Det som for to år siden ville blitt en reinspikka “Legacy of the Beast”-konsert, med utelukkende snadder fra katalogen fram til 2006, har dog blitt endret noe. Bandet brukte tross alt ventetiden da de ikke kunne turnere med å gi oss et nytt studioalbum, og dermed åpner de like greit med tre låter fra dette. Først ut er det tunge og seige tittelsporet Senjutsu, og det er intet mindre enn en maktdemonstrasjon å la dette monsteret av en låt velte utover sletta, uten den minste antydning til galopp eller andre uptempo-eskapader. Riktignok lar de samurai-Eddie dukke opp allerede her, sånn i tilfelle noen skulle finne på å ikke verdsette denne genistreken, men han blir bare en bevegelig kulisse der bandet allerede skinner om kapp med de siste rester av sol. Stratego og The Writing on the Wall følger, og sistnevnte får en mottakelse verdig en av bandets eldre hits, med allsang som ljomer.

Dermed er det rett over på klassikerne, og et herlig gjenhør med Revelations fra Piece of Mind blir første store gåsehudopplevelse. Vi noterer allerede her at Bruce Dickinson er i toppform, og leverer bedre enn på år og dag, noe som tydelig smitter hele bandet. Deretter er det en lykke å konstatere hvordan bandet kan dykke inn i katalogen og hente slagere tilbake til settlista, fjerne andre låter som enkelte band ville ha kjørt på permanent basis og dermed fortsette å glede både seg selv og publikum. De er innom sine to mest utskjelte utgivelser med glødende fremføringer av Sign of the Cross og The Clansman, de henter inn godbiter som Blood Brothers og Flight of Icarus og de serverer “selvfølgeligheter” som The Trooper og Run to the Hills med en energi som om låtene ble skrevet i år, og alt dette med en liten ekstra touch i form av en ekstra dose magi mellom band og publikum som oppstår ved spesielle anledninger. Det samspillet som kan sammenlignes med det øyeblikket da forelskelse bikker over i ekte kjærlighet, og alt bare er lykke og salighet. For der er vi når en låt vi nesten er lei av (neida), Fear of the Dark, maner fram ren magi over et mørknende Ekeberg. Der er vi når Hallowed Be Thy Name avløses av The Trooper og selveste Iron Maiden. Og der er vi når den ultimate åpningslåta Aces High faktisk avslutter en konsert hvor det er åpenbart at bandet selv har sett på hverandre underveis og nikket noen anerkjennende “I kveld er vi i fyr og flamme, karer” seg i mellom. På vei ut av festivalområdet ser vi både glis og tårer, og dermed er det bare å notere seg total seier for både Iron Maiden og Tons of Rock.

 

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Monique Mesquita
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 1 :

[espro-slider id=15542]

 

Whitesnake @ Vikingskipet

Whitesnake
Vikingskipet, Hamar
2. juni, 2022

 

Alle gode ting har dessverre en ende. Nå var det dags for David Coverdale sin siste ferd på norsk jord, og av alle steder var sentrum for begivenheten Hamar rett utenfor Vikingskipet. Som support hadde han fått med seg ingen ringere enn et annet band som raidet hitlistene på 80-tallet, nemlig Europe. Det skulle vise seg å bli et verdig farvel med en levende legende…

En ellers så lav puls gikk nesten amok da undertegnede ankom Vikingskipet i god tid før konsertstart og kunne se kø så langt øyet kunne rekke. I og for seg et godt tegn at folk kjente sin besøkelsestid, da dette var en både stor og aldri så trist begivenhet, ettersom David Coverdale & Co. var på sin lenge planlagte “Farewell Tour”. Pulsen ble heller ikke lavere da Europe (7/10) gikk på scenen presis kl 19.30 mens undertegnede stod småsvett og panisk i køen. Heldigvis fungerte kø-logistikken, og det tok ikke lang tid før vi var innenfor konsertområdet til tonene av Rock the Night. Det var åpenbart at Joey Tempest og hans svenske kompanjonger var i godt slag, og selv om det ikke direkte sprutet av bandet, låt det formidabelt, bortsett fra en litt ullen lyd helt i starten. Europe serverte nær sagt selvfølgelig en liten hitparade på sin strengt tildelte tid, og vi fikk gledelige gjenhør med blant annet Scream of Anger, Superstitious, Cherokee og selvfølgelig låta over alle Europe-låter, The Final Countdown. Det er faktisk ganske imponerende at de fortsatt klarer å spille denne låta, som de sannsynligvis er drittlei, på en så overbevisende måte. John Norum byttet selvfølgelig ut sin Flying V med Stratocasteren for anledningen, og dro solopartiet så det gnistret. Joda, Europe leverte et strålende oppvarmingssett, men det ble på sedvanlig vis bare en aperitiff på hva som skulle komme, noe det bar litt preg av. Ikke bare Europe sin feil, men et litt daft publikum brukte tid på å komme i gang, og det var først på slutten av settet at stemningen virkelig satte seg. Slik sett kan man si at Europe gjorde oppgaven til over norm og vel så det.

(Akkreditert presse fikk ikke anledning til å ta bilder av Europe, uten at vi noen gang fikk noen begrunnelse).

Så var det endelig duket for en levende legende og hans Whitesnake (9/10). Det er ingen hemmelighet at Coverdale har slitt med stemmen over flere år, og det er heller ingen tvil om det er på tide å legge inn årene nå, for til tider hørtes Coverdale ut som en sau i ferd med å drukne i en myr. Men hva spiller det for noen rolle når han gjør det med en slik stil, eleganse og en god porsjon selvironi. Det er heller ikke å forvente at en 70 år gammel mann skal nå opp til de aller høyeste tonene som de fleste vokalister skal jobbe hardt for å klare. Uansett hadde Coverdale som kjent med seg en ung kar ved navn Dino Jelusick som hjalp ham underveis med de tyngste partiene, og det fungerte jo utmerket. Min skepsis til dette i utgangspunktet litt teite påfunnet ble dermed feid rett ut i Mjøsa. Når Coverdale glimtvis også viste fordums stemmeprakt kunne man heller ikke si seg misfornøyd, men det var tilstedeværelsen hans på scenen som virkelig imponerte. Han eier fortsatt scenen. Det gjør også en annen levende legende ved navn Tommy Aldridge som befant seg bak trommesettet. Aldridge er ett år eldre enn Coverdale, men ser og høres fortsatt ut som samme mann som på 80-tallet da han briljerte med Ozzy Osbourne og Whitesnake. Han var nesten verdt turen opp til Hamar alene. Som så mange ganger før var det en oppvisning i power drumming, og han kunne gjerne kjørt trommesoloen dobbelt så lenge for min del.

Resten av besetningen til Coverdale leverte også en stødig opptreden, og kanskje mest Joel Hoekstra som var i særdeles godt slag og leverte det lille ekstra med litt showmanship. Reb Beach er også en glitrende gitarist, men har aldri vært noen showgitarist, og slik sett utfylte de hverandre godt. De fleste la sannsynligvis også merke til nyervervelsen på bass, Tanya O’Callaghan. Ikke bare fordi hun er den første kvinnen i Whitesnake, men også fordi hun leverte stødig basspill og eminente koringer. Michele Luppi på keyboard holdt seg mest i bakgrunnen, men er en viktig brikke i soundet, noe han beviste denne kvelden også med eminent tangentspill og koringer. Nevnte Dino Jelusick kommer vi til å få se enda mer til ved senere anledninger, og de fleste fikk med seg at han har en gudbenådet stemmeprakt som kan føre til store ting. Likevel var det bra på sett og vis at han holdt seg litt i bakgrunnen og at det var kveldens hovedperson Coverdale som var i sentrum. Den unge kroaten vil få nok tid i rampelyset i fremtiden.

Så var det settlista da. Jeg tør å påstå at ingen var skuffet over låtene vi fikk høre denne kvelden. Det ble en hit-kavalkade uten sidestykke med klassikere som Bad Boys, Slow an’ Easy, Fool For Your Loving, Crying in the Rain, Is This Love, Here I Go Again, Still of the Night og mer til. En settliste som var til å gråte i glede av. Men selve rosinen i den berømte pølsa kom helt til slutt på kvelden med en fantastisk versjon av Burn hvor Coverdale & Co. nesten satte fyr på både utescenen og Vikingskipet som lå rett ved. En fremragende fremføring som virkelig satte punktum for en fantastisk og samtidig vemodig kveld. Det er ingen overdrivelse å si at undertegnede stod igjen med en liten klump i halsen da David Coverdale bukket og takket publikum til tonene av We Wish You Well på tape. Det virket også som om de mange tusen fremmøtte var mer enn fornøyde med kveldens begivenhet, ikke bare på grunn av værgudenes gunst og fravær av regn, men over hva både Whitesnake og Europe leverte på scenen. Stemningen kunne sikkert vært enda bedre, men med en relativt høy gjennomsnittsalder er det ikke annet å vente, det så uansett til at publikum storkoste seg. David Coverdale tok avskjed med stil og det er godt å sitte tilbake med et minne om en levende legende som avslutter turnelivet på en slik måte. Han ga alt.

Ord: Pål J. Silihagen
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15357]

 

 

Whitesnake Setlist Vikingskipet, Hamar, Norway 2022, The Farewell Tour MMXXII

 

Kee Marcello @ Madam Felle

Kee Marcello
Madam Felle, Bergen
1. juni, 2017

 

Det er noen år siden Kee Marcello turnerte verden rundt som medlem i Europe og var en av hårdrockens store sologitarister. Kontrasten blir stor når en sammenligner de gigantiske konsertarenaene svensken i sin tid spilte på med den lille pubscenen i Bergen, hvor Kee og hans band spiller en overskyet torsdagskveld.

Inntrykket blir ikke bedre av at det kun er ca. 20 personer tilstede, men disse gir til gjengjeld god lyd fra seg da Kee Marcello (6/10) og resten av bandet inntar scenen. Det sparkes i gang med Soldier Down fra fjorårets album Scaling Up, men allerede på låt nummer to hentes frem Europe-perlen More Than Meets The Eye, til stor begeistring hos publikum. Utover kvelden blir det gjentatte dykk ned i Europe-skattekisten. Blant annet hentes Tower’s Calling og juvelen Girl from Lebanon frem i all sin prakt.

Bandet blander gamle skatter med nye låter fra nevnte Scaling Up, blant annet tittelkuttet og singelen Black Hole Star, som absolutt holder et godt nivå hva moderne hardrock angår.

Det er lite å utsette på det som presteres fra scenen. Kee blir stødig backet av et solid rytmekorps, og drar selv godt på i gitarsoloene. Vokalprestasjonene holder også mål, selv om de ikke er i samme divisjon som Tempest, noe som selvsagt blir overtydelig på Europe-låtene. Verre er det med lyden. Det er forståelig nok vanskelig å få til knallproduksjon i et lite og nesten tomt konsertlokale, men du vet at lydmannen sliter når hovedvokal og gitarsolo gang på gang drukner i en saus av høyt komp.

En tar seg i å tenke at Kee & Co fortjener bedre, både større scener og et veldig mye større publikum, men mot slutten av konserten ender vi opp med pub-rock av siste sort når bandet avslutter med hitene Superstitious og The Final Countdown. Her forvaltes kulturarven særs dårlig, med førstnevnte i delvis reggaeversjon, og sistnevnte UTEN keyboard. Det blir jo som om finalen i Fotball-VM spilles uten ball. En litt sørgelig sorti på en ellers hyggelig kveld med god svensk hardrock. Neste gang forventer vi at både Kee og bergenspublikummet mobiliserer, eller rettere sagt «skalerer opp».

 

Tekst: Bård Nordvik
Foto: Christian Misje

 

Norway Rock Festival med full line-up

Svenskene tar hovedrollen på årets Norway Rock Festival. Fra før var Europe booket som en av headlinerne, nå er det klart at deres noe mer pyrofikserte landsmenn i In Flames tar den andre headliner-jobben.

Før jul presenterte Norway Rock en god åpningsbooking med nevnte Europe, Kvelertak, Doro Pesch’s Warlock, Seigmen, Audrey Horne, Pagans Mind, Sublime Eyes og Convincing Clarity. Disse åtte får nå følge av 17 band, ledet av av In Flames. I kurven finner vi noe for enhver smak – Masterplan, Krokus, Circus Maximus, Sahg, Fight the Fight, El Cuero og ingen ringere enn ex-W.A.S.P.-gitarist Chris Holmes, som kommer med sitt Mean Man Band. Bookingen rundes av med Luxus Leverpostei, Humbucker, Mindtech, Fandens Oldemor, Cutta og tribute-bandene Powerslaves, Blackbow, Ozzmosis og Metalworx.

Mer info og billetter på www.norwayrocklive.no

Norway Rock annonserer første runde med band

Europe

Etter årets oppstandelse etter fem års pause har Norway Rock Festival nå endelig sluppet sitt første knippe med band. På topp finner vi svenske Europe, som gjorde god figur på årets Tons of Rock, Seigmen og den tyske metalldronningen Doro Pesch som feirer 30-års jubileum for Triumph & Agony-albumet, skiva som avsluttet Warlock-eraen før hun gikk ut som soloartist. Øyesletta blir ett av fire steder hun gjør liveopptreden det kommende året, så her snakker vi eksklusiv vare.

De siste års store gjennombrudd tilhører Kvelertak, de gjør reprise på sin 2011-opptreden på neste års festival, sammen med et par andre solide navn med en Norway Rock-historie bak seg – Pagan’s Mind og Audrey Horne, som begge gjestet festivalen i 2008. Stavanger-bandene Sublime Eyes og Convincing Clearity runder av første annonsering, som dermed allerede har etablert en god bredde i band og stilarter til sin 2017-utgave.

Festivalen melder om stor billettinteresse, selv før dagens annonsering – for å sikre deg plass på neste sommers event finner du billetter HER.

 

norway-rock_2017_forste_slipp

Facebook-event

 

Tons of Rock 2016 – Dag 3

Tons of Rock 2016
Fredriksten Festning, Halden
Dag 3 : 25.06.2016

 

Pain (5/10) hadde et par hits tidlig på 2000-tallet med End of the Line og spesielt Shut Your Mouth, men er et godt eksempel på en type musikk som eldes dårlig. Pains techno-metal hadde et visst marked på den tiden, men nå i 2016 høres låtmaterialet utrolig datert ut. Når det er sagt skinner sola, og det hersker en tilbakelent og tilfreds stemning foran scena. Peter Tägtgren og hans menn groover brukbart, og til tross for at bassisten ser ut som om han ønsker å rømme landet snarest mulig er dette en helt grei opptreden den siste festivaldagen.

Pain 1

Steak Number Eight (7/10) kommer fra Belgia og har et horribelt bandnavn, men på den positive siden er de flinke folk som gjør mye ut av seg inne på teltscena på Tons of Rock. Musikken som fremføres kan vel puttes i den vide sekken post-rock, og selv om bandet øyensynlig ikke har masse fans i Halden låter det tight og fint. Mot slutten hopper vokalist/gitarist Brent Vanneste ned blant publikum og fullfører konserten der ute. Bandet virker livsglade og ivrige på å vise seg frem, og vant muligens et par nye fans under årets festival.

Steak Number Eight

Det er på grensen til uutholdelig varmt idet de svenske vikingene i Amon Amarth (8/10) gjør seg klare på scenen. Det er ikke så mange som har tatt plass foran hovedscenen denne varme ettermiddagen, og det skjønner jeg godt. Men så fort bandet setter i gang så fylles det sakte, men sikkert opp – og det blir ganske bra med folk etter hvert. Bandet har ikke spart på scenemateriell, og på hver side av trommesettet står to store dragehoder med trapp på baksiden som blir flittig brukt under hele settet.

Amon 2

Amon Amarth leverer en veldig bra konsert, og de får med seg de fleste som har tatt turen – folk headbanger og hopper rundt så svetten spruter. Vi får servert et bredt utvalg med låter, både nytt og gammelt og med låter som First Kill, Death in fire, War of the Gods, Raise Your Horns og Guardians of Asgaard må det jo bare bli bra. Det virker det som at de fleste er fornøyde, og det er på tide å krype opp til vannstasjonen for å få seg litt nødvendig vann før ferden går videre.

Amon Amarth

Et band det er mange år siden jeg har sett live og som jeg virkelig har sett frem til å se igjen er jo ingen ringere enn industrimetallerne i Red Harvest (7/10). Bandet har vært borte noen år, men er nå omsider tilbake og det var det tydeligvis flere enn meg som satte pris på. Bandet åpner med Omnipotent fra plata Cold Dark Matter og da er standarden satt for hva vi har i vente resten av konserten, ettersom resten av låtmaterialet går litt i samme tralten. Ikke noe galt i det, for all del, men jeg savner nok noen av de litt mer brutale og harde låtene også for å få litt mer variasjon i settet – for eksempel var et par låter fra Internal Punishment Programs litt savnet. Men vi får godlåter på rekke og rad allikevel, bevares. Det spilles blant annet Antidote, God TechMouth of Madness, og det hele avsluttes med Beyond the End. Bandet spiller tight som bare det, og publikum virker fornøyd, så tommel opp! Så får vi håpe vi hører mer fra den kanten om ikke så alt for lenge.

Red Harvest

Sist Europe (6/10) var på disse kanter leverte de en strålende konsert, så forventningene til Joey Tempest og hans mer eller mindre muntre menn var store. Sveriges største 80-tallshelter åpnet showet med to låter fra den siste skiva War of Kings, en skive som for øvrig er svært så bra, før Rock the Night ljomer ut over festningen. Allikevel hviler det noe tilknappet over Europe, og da ikke bare over Tempest selv – det forhenværende sexsymbolet er anstendig pakket inn, til mine kvinnelige medpublikummeres skuffelse.

Europe 2

Settlista er omtrent den samme som da Europe spilte på Rockefeller i fjor høst, men er naturligvis ikke like omfangsrik. En av låtene som har fått smake giljotinen er dessverre Carrie. Superstitious er funky og smooth som alltid, mens The Final Countdown naturligvis avslutter showet og fører til unison gauling og spilling av luftkeyboard ute blant publikum.

Europe

Det her var noe jeg var veldig spent på for å si det mildt. Jeg har sett Megadeth (8/10) tidligere, og jeg kan vel ikke si jeg ble veldig imponert den gangen, men jeg liker det mannen gjør på skive, så jeg er villig til å gi ham en ny sjanse. Det begynner å bli veldig mye folk foran scenen når klokka begynner å nærme seg 21.40, tidspunktet for når bandet skal begynne. Introen kjøres i gang og bandet kommer på scenen møtt av enorm jubel idet første låt Hangar 18 kjøres i gang. Bandet følger opp med åpningslåten The Threat is Real fra den siste platen Dystopia.

Mega 1

Av alle de 15 låtene vi får høre i kveld er det en god blanding fra hele karrieren, blant annet Rattlehead, Dystopia, Wake up Dead, In My Darkest Hour, Dawn Patrol og Poison Was the Cure, men det som var høydepunktet for undertegnede var nok Sweating Bullets, Symphony of Destruction og Peace Sells. Det er ikke så veldig underholdende å se en Megadeth-konsert ettersom det ikke er all verdens som skjer oppe på scenen, det kan kanskje til og med bli litt kjedelig til tider. Men en ting skal mannen ha, og det er at han fortsatt fremfører låtene sine veldig bra etter alle disse årene i gamet, og jeg er veldig positivt overrasket over det jeg har vært vitne til her i kveld. Det gikk i fra null forventninger til å bli en meget fornøyelig opplevelse til slutt.

Megadeth

Kolbotn-thrasherne i Nekromantheon (9/10) går som alltid rett i strupen, og minner en på hvor utrolig deilig det er å se folk som kan å spille ordentlig thrash. Dette låter enormt friskt, og gutta er tighte og proffe ut til fingerspissene. Gitarist Arild M. Torp og bassist Sindre Solem veksler mellom å ta seg av vokalen, noe som skaper god variasjon og fører til at musikken aldri føles ensformig. Nekromantheon presenterer en ny låt som smeller som tequila på et russetreff, uten at jeg fanget opp navnet, og siste låt dediseres til en av Norges fremste konsertgjengere, Vidar «Slangen» Langerud. Kult gjort, og en trivelig avslutning på en forrykende konsert.

Nekromantheon

Det er mange oppspilte og spente publikummere som begynner å ta plass oppe foran hovedscenen allerede i god tid før siste band for helgen – folk strømmer til jevnlig, og det er temmelig fullt der minutter før helvete braker løs.Og når kveldens absolutte høydepunkt, de polske veteranene i Behemoth (10/10), omsider kommer på scenen til enorm jubel, er stemningen til å ta og føle på. Bandet skal gjennomføre sin siste plate The Satanist i sin helhet, og det i seg selv gjør jo dette til en kongeaften. Når bandet fyrer i gang er det ikke spart på noe som helst, det er fullt kjør fra første tone og Nergal har publikum i sin hule hånd hele veien igjennom.

Behemoth 1

Jeg prøvde å bevege meg litt rundt for å teste trøkket litt, startet oppe på VIP-området der lyden var helt ok, men endte til slutt nede nesten helt fremst foran scenen der det var et enormt trøkk – lyden var helt fantastisk. Bandet har en ekstrem utstråling og klarer å skape et liv og engasjement blant tilhørerne som er helt fenomenalt. Jeg var, og er en stor fan av The Satanist fra tidligere, men jeg klarer nesten ikke å sette ord på hva jeg føler for skiva nå etter å ha opplevd dette. Det ble skapt magi på Fredriksten festning denne siste natten på Tons of Rock.

Behemoth

 

Tekst: Sigurd Thune & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=5259]

 

Komplett Tons Of Rock line-up klar!

Programmet for Tons of Rock 2016 komplett med Europe og 9 andre band!

 

Europe_2015_Promo_900

Med Europe i spissen, kan vi trygt si at den endelige nedtellingen til Tons of Rock 2016 er i gang. Svenskene leverte et fantastisk nytt album i 2015, og i år er klassikeren The Final Countdown 30 år gammel. I tillegg til den svenske hardrocksgiganten med megahiten ALLE har hørt, og som har 185 millioner(!) avspillinger på Youtube, kommer blant andre The Dogs med Kristopher Schau i spissen til Fredriksten Festning for å vise at mens enkelte diskuterer hvorvidt rocken er død, så er det andre som er ute i felten og motbeviser det. Vi er også veldig fornøyde med å kunne presentere Østfolds rockstar no 1, Åge Sten Nilsen og hans Ammunition, og et nylig gjenoppstått Red Harvest, pionerene innen industriell ekstremmetall. I tillegg kommer The Shrine, Pil & Bue, Vesterbron, Ethereal Sin, Heatseekers og selveste Mannskoret!

Tidenes Rock & Metal lineup
Fra før har vi annonsert legender som Black Sabbath på sin avskjedsturne. Eksklusive Norgeskonserter med Alice Cooper, Megadeth og Behemoth. Legender som Raga Rockers og Nikki Sixxs Sixx:AM, samt hardrockens nye ikoner Ghost, som nylig fikk Grammy-prisen både i USA & Sverige. Det vel ingen som helst tvil om at vi står ovenfor tidenes rock- og metal-lineup i Norge.

Rekordsalg
Vi forventer nå over 20.000 gjester innenfor portene fra 23.-25. juni, og bortimot en dobling av tidligere år. Tons of Rock har satt seg godt til rette bak roret på festivalskuta i rock- og metalsjangeren, og der har vi tenkt til å bli! Fantastisk vakre Halden og Fredriksten Festning blir høysetet for Norges rockefamilie, og det har publikum allerede bekreftet med forhåndssalget av billetter, som er så stort at vi anbefaler ALLE å kjøpe billett i forkant.

Dagsprogrammet til vår vanvittige festival er da som følger:

Tons_2016_Webposter_final

 

Hjemmeside  |  Facebook

Kjøp billetter her!

 

Europe @ Rockefeller

Europe + The Vintage Caravan (support)
Rockefeller, Oslo
24.09.2015

 

Folk har møtt opp i god tid når Upplands Väsbys store sønner kommer til byen, og Rockefeller er allerede godt fylt opp når oppvarmingsbandet The Vintage Caravan (7/10) entrer scenen. Islendingene mestrer godt retro-rocken de framfører, et uttrykk der mye av inspirasjonen kommer fra 70-talls rock men med et mer moderne sound. De gir jernet fra første strofe, og det låter massivt, energisk og tight. Til tross for noen spredte tilløp til publikumsfrieri, evner ikke The Vintage Caravan helt å få med seg publikum. Selv synes jeg det låter greit, men noen av låtene fremstår som ganske anonyme. Låta Expand Your Mind avslutter kveldens sett og vokalisten oppfordrer til å komme bort i merchen for en øl eller to. Eller t-skjorter og skiver som det også heter.

IMGP6656

Det tetner godt til foran scenen mens vi venter på kveldens hovedband, og jubelen er stor når Europe (8,5/10) sparker i gang War of Kings fra deres nyeste utgivelse med samme navn. Albumet har et mer 70-tallspreg enn det 80-tallsheltene er kjent for, og paralleller kan trekkes til både Led Zeppelin og Deep Purple. Som på skiva etterfølges War of Kings av Hole in My Pocket, men det er først med låt nummer tre vi virkelig begynner å snakke. Superstitious, hiten fra Out of This World får publikum i gang, hvorpå folk ikke klarer å la smartphonen være i lomma og mange står og filmer konserten herfra og ut. Hallo?! Konserten blir ikke bedre når du ser den på det dårlige opptaket ditt i etterkant eller når du legger det ut på Youtube. Det er HER og NÅ det skjer, bare vær i øyeblikket! Jeg var definitivt tilstedeværende på neste låt, som er energiske Scream of Anger – den eneste låta fra Wings of Tomorrow denne kvelden. Det er tydelig at bandet ikke har glemt gamle takter: Joey Tempest har fortsatt stemmeprakten i behold, og er definitivt «taggad» for kveldens konsert i nabolandet der han viser fram gamle kunster med sjonglering av mikrofonstativet mens John Norum leverer gitarsoloer så det står etter. Den ultimate klinelåta Carrie kommer tidlig i settet, nesten litt for tidlig, og allsangferdighetene til publikum er det ingenting i veien med. Kleinere er det når Joey Tempest retter mikrofonen mot oss og vi blir overlatt til oss selv – det føles både godt og litt vondt å stå der og skrike Caaaaaahhheeeeeriiiiieeee, men mest godt.

IMGP6506

Europe gjør det motsatte av andre band som var store på åttitallet: De spiller overraskende mange låter fra sin nyeste utgivelse, faktisk er hele seks låter fra War of Kings. De fleste band som er på turné for å promotere ny skive pleier å nøye seg med et par nye låter for så å klemme på med hits. Europe har også nok hits å plukke fra, men legger fokuset på utgivelsene fra 1986 og oppover. Vi får særlig mange låter fra Out of This World, med Ready or Not, Let the Good Times Rock, Sign of the Times og allerede nevnte Superstitious. Vi er også innom Girl From Lebanon, en obligatorisk synth- og trommesolo fra henholdsvis Mic Michaeli og Ian Haugland før høydepunktet for kvelden: Rock the Night. Jeg er definitivt ikke alene om å synes den er helt topp, resten av publikum holder også et bra lydnivå her. Litt mer overraskende er at de velger Days of Rock’n’Roll fra det nye albumet som nest siste låt. Den fungerer likevel bra, og er en fin opptrapping til Europes rimelig opplagte avslutningsnummer, The Final Countdown. The Final Countdown er etter min mening langt fra deres beste låt, men flertallet av publikumet ser ut til å være uenige med meg. Golvet på Rockefeller gynger – og nå har til og med publikummet på galleriet våknet til liv. Jeg kunne tenkt meg flere låter fra de to første skivene og The Final Countdown (Danger on the Track!), men Europe leverte en god konsert i det store og hele. Joey Tempest er den fødte entertainer – det er selvsagt et rutinert band vi har med å gjøre her, men det ser likevel ut til at bandets spilleglede er genuin og ektefølt. Sjakkmatt til Europe!

IMGP6637

1. War of Kings

2. Hole in My Pocket

3. Superstitious

4. Scream of Anger

5. Last Look at Eden

6. Carrie

7. The Second Day

8. Firebox

9. Sign of the Times

10. Praise You

11. Vasastan

12. Girl From Lebanon

13. Ready or Not

14. Nothin’ to Ya

15. Trommesolo, William Tell Overture

16. Let the Good Times Rock

17. Rock the Night

18. Days of Rock’n’Roll

Ekstranummer:

19. The Final Countdown

 

Tekst: Mari Thune

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim