Stikkordarkiv: elder

Elder @ Parkteatret

Elder/Pallbearer
Parkteatret, Oslo
19. oktober, 2022

 

Lengde trumfet over mengde da Elder og Pallbearer fylte Parkteatret!

Relativt kort tid etter Høstsabbat var det på tide med nok en real gavepakke til alle fans av tung rock for de gyngende masser. Denne gangen var Parkteatret Scene åsted, og atter en gang er det herlig å konstatere at publikum kjenner sin besøkelsestid når det beste på menyen skal serveres!

Vi ankommer et stappfullt lokale akkurat i tide til å få med oss de første smektende tonene av Pallbearer (9/10), og bemerker hvor herlig det er at de dystreste toner kan frembringe de saligste glis. For det er ingen tvil om at Arkansas-bandets usigelig vakre tristesse har truffet hjertene på mange nordmenn siden den nå 10 år gamle (!) debuten Sorrow and Extinction landet blant oss som et melankolsk mesterverk ut av det store intet. Dette albumet blir da også tilgodesett med hele to låter i kveldens sett, inkludert den flotte åpneren – av album så vel som denne konserten – Foreigner. Og dermed skulle da også molltonen så til de grader være satt.

[espro-slider id=16683]

Hovedvekten av kvelden er viet til bandets nyeste utgivelse, Forgotten Days fra 2020, og disse er også nærmest for poplåter å regne i lengde, der tre av de fire som blir spilt “bare” ligger på mellom 6 og 8 minutter. Med såpass lange låter som bandet tross alt har, er det åpenbare begrensninger når det gjelder hvor mange de rekker å spille, og selv skulle jeg gjerne hørt opptil flere godbiter fra 2017-godbiten Heartless, men det er virkelig ingenting å utsette på det som faktisk blir spilt. Flere ganger underveis skjer det saker og ting når det gjelder melodier, harmonier og lekre smådetaljer i låtene som hever dem fra et ellers særdeles bra doomband til et regelrett genialt sådant. Vokalen til Brett Campbell er også med på å heve Pallbearer til de helt store høyder, og når de avslutter som de åpnet med en solid bauta fra debuten – selvsagt i form av Given to the Grave, som også avslutter den skiva – er hjerte og sjel fylt av en salig og akkurat passe sorgtung fryd. Her snakker vi pokker meg doom og deilig!

Dette er på ingen måte kvelden for korte låter, men det er heller ikke noen som klager over lengde så lenge det som leveres holder ev visst nivå, AMIRITE? Og kveldens headlinere har ved flere anledninger tidligere demonstrert at de ikke bare holder et visst nivå, de hever det gang på gang. I likhet med Pallbearer, har Elder (10/10) valgt å la bassisten få plassen midt på scenen, og det tar ikke mange sekundene inn i konsertstarteren – den oppsiktsvekkende suverene Compendium fra tredjeskiva Lore – før vi kan formelig sole oss i den smittende sceneutstrålingen til Jack Donovan! Denne mannen kunne ha passet like godt inn i et band som Boston på 70-tallet, men heldigvis ble han født noen tiår seinere, om enn i samme stat, og endte opp med å smådanse og legge ned et helt vanvittig groove i et av de beste bandene som har dukket opp fra den mangslungne hagen der stonerrock, doom, psych og prog gror vilt som ugress!

Vokalist/gitarist, og eneste konstante medlem siden starten, Nick DiSalvo gjør kanskje ikke like mye ut av seg på scenen, men det er heller ikke nødvendig når du har låter med riff, gyng og vendinger som imponerer mer enn all verdens fyrverkeri, og stemmen hans blir da også bedre for hver gang vi ser ham! Generelt må Elder være et av klodens tighteste band, og hvis det finnes noen som overgår dem når det gjelder å kombinere det progressive med det regelrett suggerende, har vi til gode å oppleve dem! Atter er det ikke et spørsmål om kvalitet, men om kvantitet, og vi må bare godta at det kun er gjort plass til en av låtene fra fabelaktige Dead Roots Stirring, i form av det hakesleppfremkallende digge tittelsporet, men jeg vil tro at de aller fleste tilstedeværende denne kvelden med glede hadde stått dobbelt så lenge som den drøye timen bandet står på scenen.

Det hadde selvsagt også vært trivelig med en liten smakebit fra bandets kommende album, som tross alt er rett rundt hjørnet, men vi velger å ta fraværet av nytt materiale som en indikasjon på at de ikke har tenkt å la det bli lenge til neste gang vi ser dem. Så dersom noen av landets festivalbookere (ja, vi ser på dere, Tons of Rock!) leser dette, så la det bare være klart at Elder garantert leverer – uansett scene!

Ord : Espen Rock Nørvåg Slapgård
Bilder : Ketil Martinsen

 

[espro-slider id=16684]

 

 

Elder @ Parkteatret

Elder
Parkteatret, Oslo
26.04.2018

 

Det var en lydvegg manet frem av følelser og godt håndverk som møtte et nært fullsatt Parkteatret da amerikanske Elder var i byen.

Man merker nemlig raskt at det er mye hjerte og sjel som er lagt i låtsnekringen til Elder (8/10), og det samme legger de også i sine liveopptredener. Å skulle klare å gjenfortelle en konsert med dem, og samtidig gi leseren en fullverdig stemningsrapport er nær umulig, fordi det langt på vei er en “du måtte ha vært der selv”-opplevelse. For de som er kjent med Elder vet jo at det er mange lengre instrumentale partier, og uten en vokal å tolke eller synge med til, så gir det rom for andre måter å suge til seg energien og stemningen fra scenen. For noen var det en mulighet til å lukke øynene å forsvinne inn i landskapet de malte på det soniske lerretet sitt, mens for andre var det en mulighet til å headbange på seg dyre kiropraktorregninger.

Det hele begynte med Sanctuary fra fjorårets Reflections of a Floating World, og allerede fra første låt merket man løftet det har gitt bandet, som normalt opererer som en trio, å ha med seg en ekstra livegitarist. Inkluderingen av Michael Risberg ga nemlig Nick DiSalvo friere tøyler til improvisasjon, og harmoniene dem imellom har bokstavelig talt gitt bandet flere strenger å spille på. Man skal heller ikke undervurdere det som antagelig er en av de blideste bassistene jeg har sett på en scene noensinne, nemlig Jack Donovan. Måten han styrte det enorme groovet som kom etter første brekket på Legend gjorde nemlig hele låta. Han levde seg også så mye inn i det han holdt på med at han klarte det kunststykket å se både konsentrert, kjempeglad, og himmelfallen ut på én gang!

Blind benyttet også Risberg seg av keyboardet som stod sentralt plassert på scenen for første gang, og så vidt jeg klarte å legge merke til, også den eneste. Også denne inkluderingen sørget for noen nydelige soniske landskap, noe som også ble underbygget av de pulserende videoene som rullet og gikk på det digre lerretet bak bandet. Om publikum hadde drømt seg bort under forannevnte nummer så våknet de i alle fall til live under det neste. Compendium var nemlig den første låten for kvelden hvor publikum ga uttrykk for gjenkjennelse fra første tone ut. Så er da også åpningslåten fra 2015-albumet Lore, en av de beste låtene bandet har å by på. The Falling Veil avsluttet hovedsettet, og bandet trakk seg tilbake for en kjapp pust i bakken.

Med tanke på lengden på låtene deres, så var nok de fleste innforstått med at det kom til å bli med ett ekstranummer, og som så mange ganger før falt valget på Gemini fra Dead Roots Stirring. En låt som både inneholdt konsertens mest intense og raskeste parti, før den elegant gikk over til konsertens desidert seigeste parti. Elder har blitt sammenlignet med både våre egne superhelter i Motorpsycho, og andre amerikanske band som Pallbearer, YOB og til dels Baroness, men faktum er at du bør oppsøke dem selv, enten det er på skive eller live, og finne ut hvilken reise de tar med DEG på. Om du liker seig og småpsykedelisk, drømmende stoner-doom, så er i alle fall sjansen svært liten for at du blir skuffet.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis

 

 

Elder Setlist Parkteatret, Oslo, Norway 2018

 

Revelan c?mo los esteroides anab?licos para aumentar masa muscular causan graves da?os en el h?gado | CIBEREHD turinabol comprar beta-ecdysterona – ?sustancia anab?lica definitiva??hsn blog?

Elder @ Blå

Elder + Child
Blå, Oslo
21. juli, 2017

 

Etter en rolig konsertsommer starter sesongen på Blå med trekløveret King Buffalo, Child og Elder, som er mer enn villig til å gi jernet på denne varme fredagskvelden. Metallhuene i Oslo lar seg ikke be to ganger, og fyller lokalet i svart.

Jeg rekker akkurat ikke å få med meg King Buffalo, men ifølge ryktene gjorde de en respektabel innsats som kveldens første oppvarming. Idet klokka bikker 21.00 er det åpne betonglokalet fullt av folk. Det er kanskje ikke så rart med tanke på hvilken ukedag denne begivenheten befant seg på.


Bilde: Child. Foto: Pål Bellis

Neste band ut er den australske trioen under navnet Child (8/10). Deres musikalske verden startet for over 40 år siden, selv om trioen i vår virkelige verden startet så sent som i 2012. Hardrock blandes med litt blues med progressive tendenser. Allerede fra første sekund er dette forfriskende fett.

Dempet belysning i lillanyanser hjelper også på å skape den groovy 70-tallsstemningen vi befinner oss i. Opptredenen i seg selv virker veldig uanstrengt og gjør lytterjobben ekstra behagelig for meg og resten av salen. Klinkeklar lyd fra anleggene er også med på å styrke det gode førstegangsinntrykket jeg fikk av bandet.

Energinivået til gutta er vel sånn midt på treet, men jeg forventet ærlig talt ikke noe fyrverkeri til denne type sjanger heller. De treffer derimot spikeren på hodet som oppvarmingsband før hovedakten går på. De avslutter det hele med en saftig gitarsolo og en klassisk «see you soon» – det håper jeg på, i hvert fall!

Red Fang spilles i bakgrunnen mens det rigges opp til kveldens store underholdning. Mye skal gå galt dersom dette live-maskineriet skal feile. Elder (10/10) viste seg å være et sjeldent rutinert konsertfenomen sist de var på Oslo-besøk, så jeg undres naturlig nok på om de gjør full nytte av dette på denne fredagen også.


Bilde: Elder. Foto: Pål Bellis

De går på presist 21.45 og jeg merker umiddelbart at lyden er noe mer grøtete enn oppvarmingen, men det kan nok skyldes min nye «front-and-center»-plassering. Bak bandet spilles det en sammensetning av meget spesielle videoer: Alt fra kaleidoskopiske bilder til is og flammer rundt en spinnende trone. Veldig random. Etter ti minutter fader Compendium ut i roligere partier før den bygger seg opp igjen og avslutter. Blå er på dette tidspunktet stappfullt (og meget varmt). De gangene jeg ser meg rundt om i salen er det alltid en neve å se i været, og det ser ut som absolutt alle nyter det som blir levert.

Neste låt ut er stort sett instrumental, med en liten dose ørkenstoner. Selv om dette nummeret er noe roligere og kortere enn andre vi har fått servert så langt, er det fremdeles nok futt i til å vedlikeholde publikums interesse. Sanctuary har futtet til Think Lizzy og råheten til Red Fang. De holder fremdeles koken på scenen mot konsertslutt, men folkemassen blir noe redusert. Jeg mistenker at varmen kan være den store årsaken til nettopp dette. Siste låt ut er gode, gamle Gemini, som får massiv respons fra salen. «We want more» ropes det i et par minutter før bandet dukker opp igjen til en absolutt siste sving. Woho! For et band. For en kveld. Både band og tilskuere kunne dra svette og glade fra Blå denne fredagen.

[espro-slider id=9477]

[espro-slider id=9478]

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

Elder/Mondo Drag/Carousel @ Blå

Elder + Mondo Drag + Carousel
Blå, Oslo
22.04.2016

 

I kjølvannet av Roadburn pleier det å være mange band derfra som også tar turen til oss i nord, og denne uka har vi vært bortskjemt med besøk av både Eric Wagners The Skull og Wo Fat. Det var likevel denne kvelden som hadde de mest ettertraktede bandene, og for en festaften det skulle vise seg å bli!

Carousel_0107

Først ut var Carousel (7/10) fra Pittsburgh. Deres sett var trivelig på alle vis, og bandets kombinasjon av feit sørstatsrock og psych/stoner-rock ga det allerede respektable antallet publikummere en bra start på kvelden. De gjør absolutt ingenting for å revolusjonere rocken, men heftige doser kubjelle og Thin Lizzy-aktig twin-gitar er aldri å forakte, og det er jo unektelig forfriskende med et band som låter mer Blackfoot enn Black Sabbath en gang i blant. Høydepunktene var balladen Strange Revelation, der vokalist Dave Wheeler virkelig briljerte, og tittelsporet fra deres nyeste album, 2113.

MondoDrag_0017

Basert på responsen da Mondo Drag (9/10) gikk på scenen, skulle man tro at det var de som var hovedbandet denne kvelden, og ryktene sa i forkant at de var i storform. Bandets selvtitulerte album var en av fjorårets mest forbigåtte juveler, og bør absolutt sjekkes ut, men selv de som ikke hadde hørt bandet i forkant ble slått i bakken av det de leverte her! Musikalsk låter de som en kombinasjon av tidlig Uriah Hawkbow og Purple Floyd, for å si det sånn, og ikke minst Heep-inspirasjonen er tydelig fra åpningslåta Zephyr, som kunne glidd over i Easy Livin’ uten at noen hadde hevet et øyenbryn. Deres heftige bruk av keyboards og effekter er den psykedeliske paisley-prikken over i’en, og selv om det forekommer nøyaktig null kommunikasjon med publikum i form av ord, er det umulig å ikke bli revet med.

Elder_0039

Etter Mondo Drags oppvisning er det nærliggende å tenke at det kan bli vrient å følge opp, men fra det sekundet headlinerne drar i gang, er det åpenbart hvorfor det er Elder (11/10)* som står øverst på plakaten denne kvelden! Etter en kort intro, der publikum allerede gynger med som om det sto om livet, drar de i gang med Compendium, åpningslåta fra geniale Lore, og reaksjonen fra en nå nær fullsatt sal kunne ikke vært mer entusiastisk.

Elder_0242

Bandet veksler mellom låter herfra og fra forrige genistrek, Dead Roots Stirring, og publikum tar i mot med skåling, gynging, headbanging og glis fra øre til øre! At vokalen noen ganger forsvinner litt i lydbildet, lar vi ikke trekke ned i forhold til totaltopplevelsen, og det er uansett ikke sangen som er det viktigste her, noe de demonstrerer ved å inkludere et par lange og herlige instrumentaler, som får minst like bra mottagelse som de andre låtene. Det er også en fryd å se et band som er så til de grader oppslukt av det de gjør, noe som ikke minst gjelder bassist Jack Donovan! Med fremskutt bryst og bassen overalt, er fyren et syn for guder, og at han harver løs på instrumentet sitt som en demonbesatt sjaman, trekker selvsagt heller ikke ned.

Elder_0138

Og om man klarer å ta blikket fra ham, er gitarist/vokalist Nick DiSalvo et studie i kulhet, mens trommis Matt Couto sitter intenst krumbøyd og hamrer løs på et trommesett vi ikke kan annet enn å synes synd på!

Elder_0223

Dette bandet fyller Rockefeller om ikke lenge, så alle som var her i kveld vil kunne skryte av det i årevis framover, vær sikker!

* Selve konserten var en soleklar 10/10, men vi må gi et ekstra poeng til bassisten – for en mann!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård

Foto: Pål Bellis

 

Bildespesial: Elder + Mos Generator @ Pokalen

Elder + Mos Generator
Pokalen, Oslo
04.08.2015

Mos Generator:


Elder:

 

Foto: Martin Tonning-Strand