Stikkordarkiv: el caco

Tons of Rock 2016 – Dag 2

1. juli 2016 MHN

Tons of Rock 2016
Fredriksten Festning, Halden
Dag 2 : 24.06.2016

The Shrine (8/10) fra Venice, California stiller uforskammet friske til dyst som første band ut på storescena på fredagen. Til tross for at det nesten er folketomt gir gutta jernet fra første anslag. Vokalist, gitarist (og skater) Josh Landau kan minne om en Dave Wyndorf tilbake på dop, i positiv forstand, og bandets ubestemmelige miks av US punk og bredbeint rock ‘n’ roll gjør det umulig ikke å bli i godt humør. Sola titter også frem mens The Shrine pløyer gjennom Death to Invaders og Worship, og da bandet avslutter med jamming og gitaren på nakken under Nothing Forever er det topp stemning blant de få heldige oppmøtte.

Frode Kilvik, for øvrig eneste observerte Tons of Rock-artist i Wu-Tang Clan-trøye, er en god frontmann. Dessverre står ikke musikken Kraków (5/10) leverer i stil, med dusinvis av lange, repetitive passasjer som fremkaller opptil flere gjesp og gjentatt kikking på klokka. Til tross for at bergensernes stoner metal låter tungt og intenst som en mandagsmorgen etter tredagersfylla er det for mange elementer som bringer lite til bords, og interessen blir betraktelig redusert utover i konserten. På en festival havner man fort i mylderet om man ikke gjør noe ekstra ut av seg, og det er heller denne høye forglemmelighetsfaktoren enn at Kraków gjør en direkte dårlig konsert som er utslagsgivende for denne noe krasse dommen.

El Caco (6/10) balanserer hele tiden mellom at man får fot av det man hører og at man heller vil høre på bedre band i samme sjanger. Låter som Someone New og Substitute er utvilsomt kule rockelåter, men gjennomgående klarer jeg ikke finne mye som vekker det helt store engasjementet i El Cacos musikk – muligens på grunn av at jeg aldri har fått taket på Øyvind Osas noe anonyme vokal. Bandet har lang nok fartstid til å gjøre sakene sine godt, og det har også møtt opp greit med folk uten at det på noen måte tar av. En stødig festivaljobb, hverken mer eller mindre.

Teltet fylles nok en gang fort opp, og folk venter i spenning på de amerikanske thrashmetallerne i Havok (8/10). Og det med god grunn, for det blir et bra trøkk idet bandet kjører i gang første låt. Jeg savner dog litt den intensiteten og trøkket bandet har på plate, men du verden for en konsert det ble allikevel, og gutta kan det å lage liv blant publikum. Bandet spilte en eller to låter fra sitt kommende album, og ellers var det en god blanding fra ellers i karrieren. Heldigvis for min del spiller de en del fra Time is up som er min personlige favoritt av bandet.Under siste låt forsvinner bassisten av scenen og dukker plutselig opp løpende inn i folkemengden foran scenen, og jeg tror det tar maks to sekunder før mosh-piten er i gang. Alt i alt en fantastisk konsert. Det eneste som trekker ned, er at jeg savner det lille ekstra trøkket, og at det ble litt vel mye snakking mellom låtene.

Converge (6/10) virker halvveis malplasserte på den store scena på Tons of Rock, og oppmøtet er heller ikke all verden. Her sitter man med følelsen av at dette med fordel kunne vært flyttet inn i teltet, og gjerne senere på kvelden. Hardcore fungerer som kjent best med kort avstand til publikum, og selv om Converge forsøker å få inn et par ramme nyrenever føler man hele tiden at det mangler noe. Vokalist Jacob Bannon legger ned en imponerende treningsøkt for å få fart på sakene, uten at det er helt vellykket. Settet består etter hva jeg kan dømme nesten uten unntak av låter utgitt fra og med Jane Doe-albumet, med hovedvekt på materiale fra sisteskiva All We Love We Leave Behind og 2004-utgivelsen You Fail Me.

Pennsylvania-bandet August Burns Red (8/10) var muligens den bookingen som var mest på siden av resten av festivalprogrammet, men det er et tallrikt og engasjert publikum som er lydhøre til Jake Luhrs’ oppfordringer om å lage liv. Det er utvilsomt mange som har et elsk/hat-forhold til både bandets musikk og uttalte religiøse preferanser, så man kan trygt si at dette er en konsert for menigheten (punintended). August Burns Red leverer åkkesom et tight og velopplagt stykke metalcore, og får med unntak av Black Sabbath og Raga Rockers festivalens hittil beste respons. Nær halvparten av settlista er for øvrig hentet fra sisteskiva Found in Far Away Places.

Nikki Sixx er ferdig med Mötley Crüe, og gjester Norge for første gang med sitt nye band Sixx: A.M (3/10). Måtte det bli lenge til neste gang. Musikalsk sett befinner vi oss i et mer moderne og oppdatert landskap enn hva tilfellet var for Mötley, men det skorter stort på kvaliteten i låtene. Her er det virkelig lite å rope hurra for. Entertainer-faktene er imidlertid av høy klasse, og vokalist James Michael hilser selvsikkert på publikum i det han omtaler som Oslo nok ganger til at man føler at man innehar en statistrolle som publikum i Spinal Tap. Avslutningslåta Life is Beautiful er reinbarka sonisk søppel, og man priser seg lykkelig over at bandet forlater scenen.

Da var endelig tiden kommet for at jeg skal få overvære Haldens store sønner live. Selv om jeg har hatt muligheten tidligere, har det nå dessverre ikke blitt sånn. Det begynner å bli greit med folk oppe på Huth-stage idet Mork (8/10) kommer på scenen. Bandets kjører i gang showet med En sirkel av stein, og stemningen blant publikum er på topp fra første låt. Bandet er flinke til å få med seg publikum, og mange synger med under refrenget til Hudbreiderens revir. Og med låter som Den lukkede porten, Før kristen tid og I sluket av myra blir det magisk stemning oppe på toppen av festningen med utsikt over Halden by.

Hvordan skal man anmelde en konsert med Black Debbath (9/10)? Jeg har vært av den oppfatning at de hysteriske ablegøyene står i veien for at bandet skal bli større enn de er, men innser at det tvert imot er den andre veien rundt – humoren gjør Black Debbath til et mye bedre band enn de ellers ville vært. Om KLM hadde spilt hardrock ville det hørtes ut som Black Debbath. Høydepunkter inkluderer HMS-ansvarlig Egil Hegerbergs opplysninger om at bandet lå i kontraktsmessige uoverensstemmelser med trommis Ollis og at den nye mannen bak settet var Bill Ward, live-maling med påfølgende auksjon og pølse- og Halden-quiz. Det er kjempestemning fra start til mål, med Dum dum minister, Nei til runkesti på Ekeberg! og Den femte statsmakt som (de musikalske) høydepunktene. Pluss i margen for å være Bøler-patrioter.

Når fremtidens akademikere skal ta for seg Haldens historie vil det være to datoer som må markeres med gul penn: 11. desember 1718, dagen da Karl XII mislyktes i å innta Fredriksten festning, og 24. juni 2016, dagen da Alice Cooper (10/10) lyktes der svenskekongen feilet. Dette var, i frykt for å underdrive, en sensasjonelt bra konsert fra ende til annen. Det er ikke ofte man opplever at alt faller på plass: Settlisten er tilnærmet plettfri, lyden er suveren, showet er uovertruffen underholdning, og konserten er krydret med særdeles hyggelige overraskelser.

The Black Widow åpner sirkuset, etterfulgtavNo More Mr. Nice Guy og Under My Wheels. Alice Cooper-mainstays som Billion Dollar Babies, Ballad of Dwight Fry og Poison suppleres med sjeldneresakersom Public Animal #9 og Long Way To Go. Under Feed My Frankenstein gjør ingen ringere enn Nikki Sixx en gjesteopptreden, side om side ved en flere meter høy utgave av Frankensteins monster. Litt halshugging blir det også tid til, mens gitarist Nita Strauss får solo-tid til å vise at det ikke bare var stamfar Johann som var i besittelse av godt over snittet utviklede musikalske evner.

Det er noe eget ved å se store artister gjøre coverversjoner av klassikerlåter fra rockehistorien, og denne kveldens største beholdning oppstår da Alice Cooper i tur og orden hedrer Keith Moon, Jimi Hendrix, David Bowie og LemmyKilmister ved å covrePinball Wizard, Fire, Suffragette City og selveste Ace of Spades! På sistnevnte var det bassist Chuck Garric (som for øvrig spiller sammen med Alice Coopers datter Calico i BeastöBlancö) som gjorde en skremmende presis etterligning av salige Lemmy. Utrolig rått. Den forvirrede gleden av at konserten faktisk ikke er over treffer først hjernen da Alice Cooper drar i gang med egne evergreens som I’mEighteen og School’s Out før klokka tikker mot slutten. Som ekstranummer kommer Electedmed badeballer, konfetti, såpebobler og fullt valgflesk, hvor vi med et stikk til den amerikanske presidentvalgkampen får gjesteopptredener av «Donald» og «Hillary». Alice Cooper – for en mann, for et show.

Siste band ut oppe på Huth-stage denne fredagen er polske Mgla (8/10). Dette er første gangen jeg ser bandet live, og jeg var veldig spent i forkant av denne konserten, ettersom jeg har hørt veldig mange lovord om konsertene deres. Mange har samlet seg foran scenen når det er duket for kveldens mørkeste og kaldeste black metal-band, og det er god stemning blant publikum da bandet kommer på scenen og drar i gang første låten Further Down the Nest I. Bandet gjør ikke så mye ut av seg, men det er jo en del av varemerket deres der de står i sine helsvarte antrekk og svarte masker. Det blir en helt egen stemning og atmosfære da de serverer den ene godlåta etter den andre, og det spilles låter som Exercises in Futility I, II og VI og With Hearts Towards None I og III for å nevne noen. I det store og hele så blir dette en magisk opplevelse som jeg håper jeg får mulighet til å oppleve en gang til.

Så var vi endelig kommet til det bandet jeg nok var mest spent på under denne festivalen, da dette er min første konsert med dem og forventningene var høye. Det begynner å bli veldig folksomt oppe ved hovedscenen når vi kommer, og vi rekker akkurat ned idet introen starter og Ghost (10/10) gjør seg klare til å komme på scenen. Det blir enormt god stemning blant publikum når bandet omsider melder sin ankomst og setter i gang med åpningslåten Spirit på bandets siste plate Meliora. Og det er nevnte Meliora som naturlig nok var hovedfokus denne kvelden, da de spilte nesten samtlige låter fra den.

Gåsehuden har nok vært på plass helt fra første tone, men da de midt i settet dro i gang Year Zero fra plata Infestissumam, trodde jeg at hele festningen skulle lette, og frysningene gikk langt ned i ryggmargen. Alle som bor i Halden våknet nok når alle sang med på refrenget på denne. Det er etter min mening en av bandets feteste låter, og få høre den live under disse omgivelsene var beyond magisk.Bandet gjorde en tvers igjennom fet konsert og vokalisten hadde publikum i sin hule hånd hele veien. Rett og slett en magisk avslutningskonsert på hovedscenen denne kvelden, og jeg kan ikke si jeg så eller hørte noen negative miner da vi forlot plassen.

I det man svever nedover bakken fra hovedscenen etter Ghost-konserten, går turen ned til teltet for å få med seg siste band for kvelden, nemlig kongene av fast forward rock’n’roll – The Carburetors (10/10). Jeg finner meg en bra plass langt fra scenen, og det tar ikke lang tid før introen til Burning Rubber setter i gang. Gåsehuden er tilbake! Gutta kommer på scenen og setter i gang på full speed fra første sekund, og holder tempoet igjennom hele showet. Vi får servert godlåt etter godlåt, som Burning Rubber, Lords of Thunder, Rock’n’ Roll Forever, Hellfire, Fire it Up, Allright Allright og Burnout – bare for å nevne noen.The Carburetors gir fansen virkelig valuta for pengene når de setter i gang, for her er det ikke spart på noe. I løpet av disse 45 minuttene fikk vi det meste et bra rock’n’roll show skal inneholde, med bomber, flammer, crowd-surfing, rakettsprutende gitarer, gitarknusing og ja, listen er endeløs. En fantastisk avslutning på en ellers fantastisk kveld.

Tekst: Sigurd Thune & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

[espro-slider id=5142]

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Klubbdagen

8. april 2016 MHN

Inferno Festival 2016
John Dee, Blå, Vulkan, Pokalen
23.03.2016

JOHN DEE

Inngangen til John Dee er som vanlig belagt med dempet lys, og stemningen er god idet vi går inn i lokalet. Det er kun noen minutter til Vredehammer (6,5/10) starter, og det er ikke stort mer tid enn til en kjapp tur i baren, så tilbake å posisjonere seg for konserten. De går på ca. som planlagt, og gjengen ser klare og spillesugne ut. Lokalet er foreløpig langt ifra fullt, men stemningen er grei, og det er tydelig at det er Vredehammerfans tilstede. På åpningslåta får vi servert en thrash-aktig intro, før ting tar seg tilbake til mer klassisk black metal, med nådeløse beats fra helvete. Det var fett, men holdt ikke mål for oppvarmingsfasen til publikum.

Så er klart for andre band ut, Sahg (8/10) fra Bergen. Sahg spiller svært så potent og vitalt med sin doomete stoner metal. De første låtene er nye, og det er ikke så mye energi å hente fra tilskuerne til å begynne med. Vokalist Olav Iversen har en meget fet stemme, som passer ypperlig til musikken. Etter et par låter ut i gigen, tar han seg tid til å ta et par ord med publikum – og gjør dette på engelsk «to be polite». Publikum har dessverre ikke rukket å bli ordentlig varme i trøya, men Sahg byr i alle fall opp så godt det lar seg gjøre.

Lokalet blir mer folksomt underveis, men stemningen er fremdeles ikke helt på topp. Slip Off the Edge of the Universe blir et slags høydepunkt for det nå fullere John Dee og det er en nytelse å kjenne at det dundrer og rister i lokalet. Lyden var bra, og det driver publikum godt også. Godless Faith bekrefter inntrykket av at det er flest fans igjen mot slutten av showet, og det overrasket i positiv forstand. De leverte skikkelig og gjorde at vi nå gjerne ville høre mer av dem. De klarte ikke helt å få skikkelig kontakt med publikum, men leverte til tross for dette en bra festivalkonsert.

Neste og siste band ut er El Caco (6,5/10). Forventningene til gutta var høye, og det samme kan sies om skuffelsen. God stemning kan baseres på så mangt, blant annet kjemien man skaper med publikum. Det virket rett og slett ikke som om dette var en prioritering for dem da. Når man gjennomfører en hel gig uten å nærmest si noe som helst til publikum (bortsett fra noen replikker her og der med en drita fyr), så påvirker dette utvilsomt stemningen. Det var dessverre ganske labert på John Dee, og det jobbet ikke til fordel for El Caco.

Når sant skal sies, var de nokså uheldige med lyden og utstyret. Under Substitute begynner de bra, men får litt problemer underveis, da trommisen mistet en stikke, det var også en gitarkabel som surra på et tidspunkt. De klarer heldigvis å hente seg greit inn igjen og leverer i det minste resten av låtene til en godkjent standard. De leverer også en morsom låt, Skeiv, som er det eneste norskspråklige nummeret i settet.

Problemet er at publikum virket litt uinteressert, og flere hadde fått nok og beveget seg videre. At det er mange sittende med mobilen er aldri et godt tegn. El Caco var uheldige med gjennomføringen på John Dee denne gangen. Sånt merkes dessuten ekstra godt på festivaler, da folk alltid har alternative steder å være på.

BLÅ

Det var litt startproblemer idet sørlendingene i The 3rd Attempt (8/10) entret scenen, men når de først kom skikkelig i gang var det topp stemning både på scenen og i publikum. Det var mange som kjente sin besøkelsestid, og det med god grunn for The 3rd Attempt leverte som vanlig varene og vel så det. Godlåtene kom på rekke og rad med skitten, gammel black metal og bandet vet å holde et høyt tempo både når det gjelder musikk og show. Det er ikke ofte man ser black metal-band i disse dager som klarer å levere konserter som gir deg den gode gamle følelsen som en black metal-gig skal ha. Vokalisten er ekstremt energisk og fikk virkelig opp stemningen og hadde publikum i sin hule hånd. Det var nok ikke den beste konserten jeg har sett av bandet, men de leverte varene og det virket som om fansen var fornøyd – det er i alle fall jeg.

Sogndølene i Mistur (6/10) er siste band ut på Blå denne første kvelden av Infernofestivalen, og det begynner å bli bra med folk foran scenen som venter på at bandet skal komme i gang. Etter tid og stunder dukker bandet omsider opp og setter i gang. Det er litt rusk i starten og lyden er ikke helt på topp, men det er noe som har vært gjeldende hele kvelden dessverre. Men bandet gjør så godt de kan og gjør det beste ut av det. Publikum blir litt stillestående under låtene selv om vokalisten gang på gang prøver å få de i gang både under og mellom låtene. Men bandet gjør en bra innsats og det er velspilte saker gutta disker opp med her, og det skal ikke stå på bandet når det gjelder å skape liv heller, for der var energien på topp hele konserten igjennom. Dette ble altså en helt greit gjennomført konsert som ikke kommer til å sette dype spor, men kult nok der og da.

VULKAN ARENA/POKALEN

Psycroptic (8/10) hadde tatt turen hele veien fra Tasmania, Australia, for å åpne ballet på Vulkan arenas hovedscene, den største scenen under årets klubbdag på Inferno. Ledet an av vokalist Jason Peppiatt – i baris for anledningen – og med tungt fokus på bandets siste plater, ble det techdeath for alle penga, og vi bevitnet solide gjennomføringer av låter som Euphorinasia, Carrier of the Plague, Observant, The World Discarded. Materialet av nyere dato er helt klart mer livevennlig enn det aller raskeste eldre materialet. Det er groovy nok til at en også kan rive med dem i salen som ikke nødvendigvis ønsker å telle takter og høre nær sagt konstante blastbeats.

Gorguts (7/10) ble nok derimot en i overkant spesiell affære for mange av de fremmøtte, for her ble skillelinjen mellom de spesielt interesserte og «the casual observer» trukket mye klarere. Gorguts er tungt som fy, men må nok likevel beskrives som en introvert affære, med utrolig mye intrikate krumspring, og partier som er såpass jazza at selv progfans kan begynne å nå tålegrensen. Med hovedfokus på sisteplaten, Coloured Sands, leverte bandet likevel en solid konsert for dem av oss med sans for dyster, sær og tung death metal.

Årets nest største overraskelse kom fra Island, og i form av brutal teknisk dødsmetall, nemlig Beneath (9/10). En tilsynelatende purung gjeng, hvor halvparten så ut som jocks fra en amerikansk highschool-film, leverte pakken rett på døren, og det utenom vanlig åpningstid. Både bassist og trommis hadde evner som ga hakeslepp, og hadde det ikke vært for at det ble vel lenge med nær sagt ukjente låter i løpet av de tre kvarterene bandet stod på scenen, så hadde nok helhetsinntrykket holdt seg enda høyere.

Siste band ut på Vulkan arena denne onsdagen var ingen ringere enn Exodus (8/10). Det tilårskomne Bay Area-thrashbandet forsøkte stødig å få levert utdrag fra en dels vaklende diskografi. Heldigvis har de nok kremlåter til at det som fyller opp ikke gjør at en taper oppmerksomheten fullstendig. Nå som Steve “Zetro” Souzaer tilbake på vokal etter å ha forlatt bandet i etterkant av Tempo of the Damned fra 2004, så er det jo også klart at vi fikk servet litt mer materiale han deltok på, så også Blacklist og War Is My Shepherd. Sistnevnte låt selvsagt uten det fete trommebreaket tre og et halvt minutt ut i låten, som av uante grunner tydeligvis konsekvent utelates av Tom Hunting når han skal piske skinn i levende live.

Lange patosfylte taler mellom låtene, og ellers topp stemning på scenen smittet tydeligvis også over på publikum. De fremmøtte fikk selvsagt også sine obligatoriske Bonded By Blood og The ToxicWaltz, og da er det neppe noe å utsette på stemningen idet folket gikk hjemover en sen natt til torsdag.

Tekst:
Monique Mesquita, Per Aage Melbye, Pål Lystrup

Foto:
Kenneth Baluba Sporsheim (John Dee/Blå)
Terje Dokken (Vulkan/Pokalen)

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3859]

Album, Anmeldelser

El Caco – 7

14. januar 2016 MHN

El Caco
7
Indie Recordings

El Caco har vært i tenkeboksen såpass lenge at det er lov å lure på hva de har gjort der inne. Forrige utgivelse, Hatred, Love and Diagrams fra 2012, var deres desidert mest komplekse verk, og et såpass bra album at det ville vært fullt forståelig dersom de hadde valgt å gå videre i samme retning, kanskje med enda mer intrikate irrganger og finurlige fasetter. Fra første sekund av låta Curious, som åpner 7, er det klart at dette ikke er tilfellet. Vi snakker her om et riff som er så proto-El Caco at du nesten tror du har hørt det før, men som altså ikke er noen kopi av noe de har gjort tidligere. Det er åpenbart at mottoet har vært «Keep it simple, stupid», og at de tre gutta har hatt det GØY! På rett under halvtimen er de innom både kjapt, seigt og vanvittig tungt og rått, og det er selvsagt aldri noen risiko for at det blir kjedelig. Minst like imponerende er det at de på så kort tid ikke gjør at man sitter igjen og føler seg snytt. Det er tross alt når som helst bedre med et kort album uten fyllstoff enn en langdryg affære der store deler kunne vært kuttet bort. Dermed sitter jeg med et album der det blir umulig å plukke ut enkeltlåter som skiller seg ut som høydepunkter, da det kun ville blitt en oppramsing av de åtte låtene på 7! Velkommen tilbake! (9/10)

Espen Nørvåg Slapgård

Les vårt omfattende intervju med El Caco i det nyeste nummeret av Metal Hammer Norway!

Liveanmeldelser

El Caco @ Rockefeller

14. januar 2016 MHN

El Caco
Rockefeller, Oslo
09.01.2016

Allsang og flammer da «tyvene» fra Lillestrøm velvillig delte på byttene fra deres velfylte skattkammer.

Rockefeller feirer i år sitt 30-årsjubileum, og i denne anledning var EL CACO (8/10) invitert for å sparke i gang festivitetene. Bandet, hvis spanskklingende navn betyr «tyven», slipper i disse dager sitt syvende album, 7, og siden man ikke kan takke nei til et slikt tilbud ble det dermed til at bandet tyvstartet turneen med releasekonsert en uke før albumet ble gjort tilgjengelig for allmenheten.

Med unntak av de tradisjonelle romjulskonsertene i hjembyen Lillestrøm, har det vært stille på konsertfronten fra disse guttene en god stund, så det var et spent publikum som ventet på Rockefeller denne kvelden. Etter at den instrumentale introen, In Space All Huge Beasts Just Seem Tiny, fra det nye albumet var ferdig, gøv bandet løs på Leaving fra gjennombruddsalbumet The Search. Et noe snodig valg som åpningslåt, og lyden var heller ikke helt optimal de første par versene og refrengene. Vokalen til Øyvind Osa var også litt ute i galopp ved et par anledninger, spesielt på refrengene, men etter førstelåten var både han og lydmannen varme i sine respektive trøyer, og resten av konserten foregikk nærmest plettfritt hva deres innsats angikk.

Interessant var det også at bandet valgte å spille deres kanskje største hit, i alle fall om man skal ta publikums reaksjon med i beregningen, allerede som tredjelåt, nemlig Substitute. Du vet, den animerte videoen med katten. Men, det fikk i alle fall fart på publikum, og da vi som syvende låt ut fikk kveldens første nye, The Silver Light, hadde bandet allerede vært innom seks av bandets (snart) syv album. Og, innen de to neste fra nyskapningen, Sickness og videosingelen Curious, avsluttet hovedsettet, hadde de servert oss en låt fra det litt fortrengte fjerdealbumet, From Dirt, også. Og FOR noen låter de disket opp med i mellomtiden! Den hjerteskjærende Underneath vil for alltid være en av undertegnedes favoritter, og som så mange ganger tidligere kalte bandets fremføring frem en liten klump i halsen, men denne ble raskt svelget da den eminente åpningslåten I’ll Play, fra debutalbumet Viva! fulgte etter. På neste låt, Skeletons, er det jo lagt opp til et trommebrekk hvor Fredrik Wallumrød fikk skinne fra sin trone bakerst på scenen, mens Dislocated viste bandet fra sin mykeste side.

Etter hvert som konserten skred frem kunne man ikke unngå å bite merke i, og la seg imponere av flere tekniske detaljer: Osa fremstår virkelig som en av landets beste rockevokalister, med en basslyd denne kvelden som selveste Bent Sæther burde vært stolt av, mens gitarist Anders Gjesti leverer riff og soloer med en presisjon som er en skarpskytter verdig.

Kveldens største høydepunkt kom nok med allsangen på Equivalence som kunne imponert den mest hardbarkede søramerikanske Iron Maiden-fan (for de som ikke tar referansen: sjekk ut bandets Rock In Rio-versjon av Fear of the Dark på Youtube), og det var ikke første gangen i løpet av kvelden at publikum bokstavelig talt var med på notene. Stemningen var generelt bra konserten gjennom, og det var et sultent publikum som lystret bandets minste lille vink. Dette gjorde seg og synlig da de også sang med på de to singlene fra det nye albumet, tidligere nevnte Curious og avslutningslåten Ambivalent, til tross for at ingen av dem hadde vært tilgjengelig stort lenger enn et par uker. Da de også fikk være med å rope litt på første ekstranummer, Someone New, virket det som om de aller fleste var særdeles fornøyde. Spesielt når de også spanderte på seg litt ekstra pyro på et par av låtene, noe som fikk nesten like høy jubel fra publikum som Substitute. Etter 19 låter med et av Norges desidert beste rockeband, levert på en særdeles overbevisende måte, kan ikke undertegnede si seg annet enn enig, til tross for litt rusk i første låt og en til tider litt snodig setliste. Viva El Caco!

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Pål Bellis

Norges feteste blekke