Øyafestivalen 2016
Tøyenparken, Oslo
10.-13.08.2016

 

Øyafestivalen kunne by på en håndfull band i metalsegmentet, og der det er metal, der finner du Metal Hammer. Her kommer vår rapport fra festivalen.

Torsdag

Jeg navigerer meg fram i festivalterrenget med en velsmakende øl i hånda. Været er bra, stemningen er til å ta og føle på, og kvelden videre lover godt. Første band ut for meg på torsdag er norske Okkultokrati (6/10), som er en av de hardeste artistene festivalen presenterer i år. Bandet både ser og høres ut som alle tingene som var riktig på åttitallet, og ingen av de tingene som var feil. Synthen sammensveiset med gitaren ga et episk lydbilde, og tempoet hadde et driv som kunne minne om tidlig Motörhead – deilig! Intensiteten holdt seg ganske stabilt utover konserten, og visuelt sett så tror jeg at de kunne ha vunnet NM i røykmaskin-kategorien (om dette bare hadde eksistert). Alt i alt er dette helt greit; gutta gir jernet, men får ikke responsen de fortjener fra publikum. Konserten hadde nok gjort seg bedre sent på kvelden.

Klokka er 18.30 på Øya, og Mastodon (7/10) er neste band ut. Forventningene var høye etter at de måtte trekke seg fra festivalens line-up i fjor. Bandet er absolutt i form, og det ser ut som de koste seg der de stod på scenen. Til tross for deres kommersielle vending de siste årene, la de heldigvis fokus på gode og gamle slagere. Sanger som Oblivion og The Wolf is Loose fikk en velfortjent plass i settlista, og beviser nok en gang at de kan spille ganske intenst. Lyden fucker litt i vinden, noe som er litt uheldig ettersom de lydmessig høres langt ifra det de gjør på plateinnspillingene sine. Publikumsresponsen var relativt døll, og størst da de avsluttet det hele med klassikeren Blood And Thunder.

Nordnorske Attan (8/10) lager ikke musikk for sarte sjeler. Attan låter så vanvittig brutalt at 20 minutter med full gass gjør at et utrolig sinne manifesterer seg. Låtene er ingen lange saker. Det er tvert i mot snakk om korte og hektiske numre, hvilket resulterer i et pausefritt sett. Lyden kunne for så vidt vært noe bedre, men dette lå i lydmannens hender. Til tross for dette, leverer de en såpass tight fremføring, hvilket gjør at man likevel kan skille ut detaljene midt i all dundring. Attan er uten tvil Øyas hardeste, og de spiller med klinkeklar overbevisning, og det merkes at de gir alt pluss litt til.

Sist ut for torsdagen var Sibiir (8/10). Mens Attan fikk frem det primitive i folk, appellerte Sibiir til et publikum som var langt mer rolig. Det kan kanskje ha noe med at oppmøtet her var litt tynt sammenlignet med ovennevnte band. Sibiir spiller hardt og brutalt også, men med en sunn dose black metal inni der. Uavhengig av sjangerdefinering, så låter gitaristene on point, og det er generelt et utrolig samspill mellom bandmedlemmene. De leverer eksposivt på lik linje med Attan. Settet her varte heller ikke så lenge, noe det godt kunne ha gjort. Ut ifra det jeg hørte her gjorde at man bare ville høre mer.

 

Fredag

Regnet, som hadde høljet ned hele dagen, ga seg akkurat i tide til fredagens første skikkelige dose med rock, og dermed skulle man tro at tonen var satt til en herlig stund med Jesse Hughes og hans kumpaner. Dessverre så det ut til at Eagles of Death Metal (5/10) hadde en litt uinspirert dag på jobben, for selv om de åpnet friskt med I Only Want You, dabbet det lynkjapt av. Det er mulig at det føltes annerledes for de som sto helt foran, men vi har sett EoDM levere varene på festival tidligere, så det holder ikke å skylde på plassering, publikum eller vær og føreforhold. Noen av låtene satt som de skulle, andre manglet punch og noen forsvant liksom bare på et vis. Når de i tillegg dropper Wannabe in LA, men avslutter med litt poengløs jamming som inkluderte en amputert versjon av Rock And Roll All Nite, er det ikke fritt for at man føler seg litt snytt.

 

Lørdag

På et mystisk tidlig tidspunkt på ettermiddagen hadde de mørke horder stimlet sammen for å overvære det mange regnet med skulle bli festivalens store høydepunkt, og mange hadde sogar kjøpt festivalpass utelukkende på grunn av denne konserten. Heldigvis er det en ting Neurosis (10/10) ikke driver med, og det er å skuffe folk! Denne gangen stilte de totalt uten visuelle effekter (hvis du ser bort fra det uforskammet grønne håret til bassist Dave Edwardson), men dette bandet har ingenting å tape på å la musikken gjøre all snakkinga! Bandet spilte seks låter i løpet av sin time på scenen, hvorav to fra deres kommende album Fires Within Fires, og ikke et sekund føltes overflødig! Få band, om noen, er i stand til å låte så brutalt og massivt, men samtidig ha en nerve og en sans for det dystert vakre som Neurosis, og de salige blikkene til folk etter at det hele var ferdig talte sitt eget tydelige språk.

Det er siste dag på Øya, og siste band skal bevitnes. Det var to alternativer til avslutningsfest denne kvelden. Skuespiller, sanger og ikon Grace Jones inntok Amfiet, mens de norske metalhodene i Kvelertak (8/10) inntok Sirkus-teltet. Lyden er overraskende dårlig i begynnelsen av den timelange konserten. Bassen er så å si helt fraværende (i hvert fall fra mitt ståpunkt), og jeg hører bare grøtete gitarmurringer. Jeg ofret min ellers ganske komfortable ståplass for å se om den kunne ha skylda for den dårlige lyden. Et par låter senere er lyden på plass, og jeg innser at band og lydmann endelig spiller på samme lag. Hurra!

Stemningen løser seg blant publikum etter hvert, og det tar ikke lange tiden før ølglass begynner å fly og moshpitene blir iverksatt. Under Heksebrann disker de opp med nevneverdige pyroeffekter. Kvelertak er som et velsmurt maskineri, og det er tydelig å se at de koser seg på og utenfor scenen (crowdsurfing, sa du?). Dette nummeret hadde en treig start, men avsluttet med et ”pang”!

 

Tekst: Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Terje Dokken & Pål Bellis (Okkultokrati + Sibiir)

 
Galleri: (Klikk på bilde for større versjon)

[espro-slider id=6083]