Drott
Orcus
By Norse Music
Orcus åpner med The Lure, som holder hva den lover i navnet. Det høres ut som sirenesang, og det må antas at det er disse mytologiske havskapningene som lokker oss videre til spor nummer to, Caerdroia, som gjennom tittelen kan knyttes til labyrinter. Deretter får vi en nedstigning i spor tre, Katabasis, uvisst til hvor. Om disse låttitlene er symbolske for platens progresjon eller tema vites ikke, men en fortsetter også med titler som enten omhandler det nautiske direkte eller indirekte i låttitler som The Strait, Grey Gull, Marauder, og det mytiske i Orcus og Psychopomp. Det er imidlertid vanskelig å spekulere spesielt utover dette, da det ikke foreligger noe følgeskriv, og tekstene på platen er sparsommelige, og dermed også vokalen en kan tolke på bakgrunn av. Stemningen forløper dog som et meta-narrativ, og det føles ikke veldig dristig å spekulere i om det er et slags konseptalbum en har med å gjøre. Det gis ihvertfall tydelig inntrykk av at Drott med Orcus har laget en plate som flyter avgårde lik et lydspor til en film. En hører at det hele henger sammen i sømmene. Samtidig evner trioen som utgjør Drott å variere, og det på en måte der en føler at en befinner seg i det fjerne Asia på By the Lunar Lake, mens en kanskje mer svever over havet på eksempelvis Grey Gull, alt selvsagt til en viss grad basert på ens egne assosiasjoner.
En bør kanskje også si noe om hvem Drott er, så ikke også musikerne også forblir mystiske skikkelser. Det dreier seg om et kollektiv bestående av Arve Isdal (Enslaved), Ivar Thormodsæter (Ulver) og Matias Monsen, som alle har sin base i byen mellom de syv fjell; Bergen. Bakgrunnene er musikalsk rikholdige, og spenner over sjangere som jazz, klassisk og metal. Sammen har de ønsket å etablere sin egen sjanger bærende samme navn som bandet, altså Drott. Muligens må de sies å ha lykkes med ihvertfall å skape sitt eget uttrykk, om ikke en egen sjanger. Uttrykket vil passe dem av Metal Hammers lesere med et åpent sinn, en elsk for vakre og ømme melodilinjer gjerne fremført på gitar i en nesten Steve Hackett-aktig ånd, og som ikke blir redde når en fjerner vreng på gitaren, eller når doble basstrommer og fullt øs uteblir.
Noen vil sikkert også kunne etablere nærmere hvilken kategori (sjanger) dette hører til, og om den er taksonisk eller ikke. For i en løsere beskrivelse vil en kanskje kunne kalle det progressiv ambient? Ulike inspirasjonskilder og instrumenter gis rom til å dominere, mens den gjennomgående stemningen er noe mer sammenhengende, med en litt tilbakelent følelse over seg. Visstnok er musikken inspirert av naturkreftene, overtro og spiritualitet, og trioen beskriver det som at de forsøker å utforske lyset i mørket med musikken sin. Implisitt i dette ligger det vel da en antakelse om at de to, lys og mørke kan sameksistere. Her ville kanskje Kant rynket på nesen og påpekt at en ikke finner ut noe om mørket ved å rette lyset på det? Imidlertid er vel neppe estetisk bedømmelse en akademisk øvelse for de fleste av oss. En kan velge å heller forstå det mindre konkret, det de hinter til med sin utforskning. Siden en tidligere nevnte det kategoriske, kan en vel driste seg til å tenke at lys og mørke også kan være dimensjonalt og flytende, nettopp litt som Drott?
Det blir spennende å følge prosjektet videre, og forhåpentligvis få sett dem på en scene i fremtiden. Inntil det inntreffer, er Orcus et fint tilskudd til både den bergenske, norske, globale, utenomjordiske og mytiske musikkscenen. (8/10)
Pål Teigland Lystrup