Dropkick Murphys + Flogging Molly
Spektrum, Oslo
07.02.2018

 

Det ble en irsk-amerikansk festkveld i Spektrum da gutta i Flogging Molly og Dropkick Murphys var tilbake, og bød opp til en svingom på djevelens dansegulv.

Du skal lete hardt og være særs dyktig for å finne en bedre konsertkombinasjon enn Flogging Molly og Dropkick Murphys! Publikum visste også å sette pris på dette, og stemningen var upåklagelig kvelden gjennom. Riktignok var det også denne gangen deler av publikum som viste sin affeksjon ved å gå tilbake til huleboerstadiet og starte med den forbanna ølkastinga, akkurat som sist Flogging Molly var her. Men heldigvis viste de aller fleste det med en allsang og dansing som overgår det meste jeg har sett de siste par årene.

Flogging Molly (8/10) kom traskende ganske så uhøytidelig på scenen, tradisjonen tro med hver sin Guiness i hånda, og hilste en relativt fullsatt variant av Club Spektrum (tribunene på kortsidene var sperret av) velkommen før de satt i gang med The Hand of John L. Sullivan. En låt Dave King hevdet var splitter ny, men nå spilte de den for snaue to år siden på Sentrum Scene også, så det var vel kanskje å tøye begrepet en smule, selv om den først dukket opp i studioformat i fjor sommer.

En låt som det overhodet ikke er tvil om hvorvidt er ny eller ei, er Swagger fra live-debutalbumet Alive Behind the Green Door, og allerede her fikk de mange danseføttene på Spektrumgulvet kjørt seg. Lyden var faktisk litt lav innledningsvis, uten at det så ut til å plage de fremmøtte nevneverdig, og etter at par låter hadde også dette gått seg til. Med et noe kortere sett en de normalt ville kjørt på en headlinerkonsert, var det ikke tid for dødpunkter, og de kjørte ufortrødent på med nok en gammel slager, Selfish Man, og hadde totalt sett kommet frem til en fin blanding med eldre og nyere låter. Og ikke minst spredd de nye godt utover i settet, slik at det ikke ble lengre perioder med materiale som ville vært mer ukjent for den gjengse følger av bandet.

Ukjent var i alle fall ikke Drunken Lullabies, og med den var også kveldens første store allsangøyeblikk et faktum, og dem skulle det bli mange av. King virket rett så stolt der han takket publikum for innsatsen, og introduserte kveldens andre nye låt The Days We’ve Yet to Meet. I den grad man kunne kalle noen av låtene denne kvelden for rolige, måtte nok dette være den eneste som falt inn under denne kategorien. Det tok nemlig ikke lang tid før publikum fikk mulighet til å ta av igjen, og etter et par midt på treet-sanger, var de virkelig tilbake på høyden med Tobacco Island og Devil’s Dance Floor. Og etter at gymsokkene fikk kjørt seg til gangs på sistnevnte fikk vi beskjed om at vi bare trengte å hoppe til neste låt. Bassist Nathen Maxwell tok over mikrofonen og den smittende og enkle rytmen til Crushed (Hostile Nations) fylte lokalet.

OK, så hadde de kanskje to rolige låter på settlista, men If I Ever Leave This World Alive føles ikke slik på grunn av allsangen som følger med den, og den ble med over i de to avsluttende låtene også. Både What’s Left of the Flag og The Seven Deadly Sins er nemlig gamle fanfavoritter og således særs passende til å runde av det som tross alt bare var kveldens oppvarming. Og det sier litt om hva slags kveld det skulle bli, for normalt klarer Flogging Molly fint å by på en helaften med underholdning på egen hånd. Spesielt når bandet er på hugget slik de var denne kvelden, og så lot da også publikum dem vite at de ble satt pris på. Selvsagt er det enkelte låter man savnet, og settlister vil alltid være et diskusjonstema, men med den tiden de var tilmålt kunne man ikke tilfredsstille absolutt alle på det planet, og jeg tror de aller fleste var både godt fornøyde og godt oppvarmet da bandet forlot scenen.

Etter en halvtimes pause var det klart for kveldens hovedattraksjon, og samtidig ble det også merkbart trangere nede på betonggulvet, og i den anledning må det jo bare sies at de som droppet Flogging Molly gikk glipp av en viktig del av det som gjorde det hele til en festaften. Man merket også kjapt at Dropkick Murphys (8/10) var det større av de to bandene utfra deres entré. For der Flogging Molly kom slentrende inn og hilste på publikum før de satte i gang, var det sceneteppefall og en stemningsfull intro som kom blåsende ut av høyttalerne i det Murphys satte igang. Den tekstløse The Lonesome Boatman åpnet nemlig settet, og bandet angrep scenen fra sine platåer som pirater på tokt. Det skulle også vise seg å være stor forskjell i hvordan bandene hadde bygget opp sine settlister. Gutta fra Boston lente seg nemlig veldig på sine fire siste album, med tungt fokus på fjorårets 11 Short Stories of Pain & Glory. hvorav syv ble fortalt.

Fem av dem kom i løpet av de ni første låtene, og i tillegg til de nye høydepunktene First Class Loser og Blood fikk vi også The State of Massachusetts og Going Out in Style blant disse. Bandet virket spillesugne, og energien fra scenen ble kun matchet av den fra publikum. Siden første gangen undertegnede så bandet live for over 15 år siden, har det virket det som om Al Barr sin frontfigurrolle har blitt større og større med hver konsert, og selv om han kanskje ikke er min favorittvokalist i bandet så skal han ha for at han gjør resten av jobben med bravur der han – som Axl Rose i glansdagene – flyr fra den ene enden av scenen til den andre og fyrer opp publikum. Samtidig virker også hovedlåtskriver Ken Casey fornøyd med å ha en noe mer tilbaketrukket rolle, der han i tillegg til å holde kompet gående som bassist også står for de mer melodiøse vokalmelodiene.

Da bandet fyrte i gang med Johnny, I Hardly Knew Ya og Rose Tattoo fikk de begge uansett hjelp så det monnet av publikum, før de erklærte dagen for å være The Clash-day og kjørte en hyllest med deres versjon av I Fought the Law. Kort tid etter var det nok en cover som stod på programmet, denne gangen i form av Richard Rodgers og Oscar Hammerstein sin musikalklassiker You’ll Never Walk Alone. Låta er nok for de fleste kjent som fotballklubben Liverpool sin adapterte hymne, og selv om den i Murphys-form er ment som en inspirasjon til håp i kampen mot den stadig økende mengden med overdoser i hjembyen og området rundt, så rullet det fotballrelaterte bilder på skjermen bak bandet. Og til tross for kveldens største publikumskor, så var det også tilløp til pipekonsert etter sangen var ferdig, høyst sannsynlig fra den delen av publikum som holder med Liverpool-rivalen Manchester United.

Dette er for øvrig noe bandet har uttalt at de var forberedt på, så de så ikke ut til å bry seg nevneverdig og ladet heller opp til en heseblesende avslutning med blant annet Heroes From Our Past, fra deres første virkelig store album Sing Loud, Sing Proud! Før den kalkulerte pausen fikk vi det som kanskje er deres største hit, og låten som nok har fungert som introduksjon til bandet for mange, nemlig Shipping Up to Boston. Og i den korte pausen før ekstranumrene viste publikum at hovedandelen nok ikke har fulgt bandet siden begynnelsen, for de spede forsøkene på bandets slagord-rop “Let’s go Murphys!” ble i stedet overdøvet av nok en meningsløs hoiing av Seven Nation Army-riffet. Like fullt, bandet kom på scenen igjen med forrige turnés åpningslåt, den briljante The Boys Are Back, og overøste publikum med siste rest av energi.

Avslutningsvis ble “halve” publikum invitert opp på scenen og vi fikk Until the Next Time, deres versjon av We’ll Meet Again. Som med Flogging Molly kan aldri alle blir hundre prosent fornøyde med settlista, men både band og publikum virket meget fornøyd med kvelden sett under ett, og det skulle bare mangle med en slik festpakke!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=10994]