Dirkschneider/Vicious Rumors
Vulkan Arena, Oslo
01.11.2016
Vulkan Arena var nok en gang åsted for en mimrekveld av de store, og denne kvelden var viet til heavy metal av edleste sort fra to veteraner, Udo Dirkschneider og Vicious Rumors.
Førstnevnte er et ikon med en merittliste utover det vanlige. Sistnevnte et mindre berømt band som helt siden debuten, Soldiers of the Night fra 1985, har levert teknisk power/heavy metal fra øverste hylle. Men det var Dirkschneider som var hovedattraksjonen denne kvelden på sin Back to the Roots-turné, med kun Accept-låter på repertoaret. Alt lå til rette for en formidabel metal-kveld på et utsolgt Vulkan denne iskalde novemberkvelden, og Metal Hammer Norway var selvfølgelig tilstede.
Tonene av Abandon nådde meg idet jeg satte foten innenfor Vulkan sine dører, og jeg kan ikke huske sist en konsertstart var så presis i forhold til oppsatt tid. Uansett, jeg rakk et av mine favorittband gjennom de siste 29 årene med et nødskrik. Nå er ikke besetningen til Vicious Rumors (8/10) riktig den samme som fra den gyldne æraen fra midten av 80-tallet til starten av 90-tallet. Geoff Thorpe (gitar) og Larry Howe (trommer) er de eneste som er igjen fra storhetstiden, men gamlegutta og de nye soldatene leverte så det holdt. Med en energisk og strålende vokalist i Nick Holleman i spissen fikk vi dessverre servert et altfor kort sett, men de rakk å dra klassikere som Down to the Temple, Soldiers of the Night og Lady Took a Chance. Avslutningsvis kom selvsagt deres mest kjente låt og kommersielle suksess, Don’t Wait For Me, Det var kort og godt en knakende sterk opptreden fra Vicious Rumors som på denne turneen med Dirkschneider er special guests, ikke et hvilket som helst oppvarmingsband. Rett skal være rett.
Så var det klart for høydepunktet, Dirkschneider (8,5/10). Under de første låtene virket den tyske bulldogen noe tannløs, men det kom seg kraftig og heldigvis ganske så raskt. Allerede under Midnight Mover var Udo varm i både trøya og stemmebåndet, og derfra og ut var det enveiskjøring i høy fart. Klassikerne kom som perler på en snor, og det er selvfølgelig umulig å komme utenom Balls to the Wall, Restless and Wild, Son of a Bitch, Fast As a Shark og Metal Heart som høydepunkter. Publikum fikk servert en indrefilet av en settliste, og som nevnt kun låter fra det store og hellige Accept-hvelvet. Kvelden ble sågar en real nostalgisk opplevelse for de fleste, og det er tvilsomt at noen gikk gråtende hjem i dyp skuffelse over låtvalgene. Personlig var det nesten rørende da T.V. War og Monsterman fylte Vulkan sine vegger. Russian Roulette er et kjært barndomsminne som jeg kjøpte på kassett hos den lokale bensinstasjonen i 1986 for surt oppsparte ukespenger, men verdt hver krone.
Og jeg er rimelig sikker på at de fleste i salen kunne henge en Accept-låt på en nostalgisk knagg eller to. Men nok nostalgi. Det var litt rusk i maskineriet uten at det tok selve brodden av konserten. Tospannet på gitar, Smirnov og Heikkinen, var ikke like stødige hele veien og bommet her og der. Men de showet og reddet seg inn på sjarmen. Udo sin trofaste kompanjong, Fitty Wienhold, på bass var som vanlig stødig som et fjell, og holdt koken selv om han tok pulsen på seg selv under ekstranumrene. Tydelig sliten, men fornøyd med kveldens innsats. Kveldens kanskje mest gledelige overraskelse var Udo sitt arvesølv, nemlig sønnen Sven på trommer. Presis, strukturert og kraftfull opptreden med stikkene. Eplet faller noen ganger et stykke fra stammen, men heldigvis ikke veldig langt i dette tilfellet.
Publikum var helt tydelig storfornøyd med konserten der den ene klassikeren etter den andre kom trillende med påfølgende ovasjoner og applaus. Store deler av salen var nærmest i euforisk tilstand under siste halvdel av konserten, og beviste i praksis at alder bare er et tall. Men mulig det har tikket inn noen egenmeldinger til enkelte arbeidsgivere dagen derpå som følge av kraftig headbanging og nakkesleng. Publikum fikk akkurat det de ville ha og enda litt mer iløpet av nesten 2,5 time. Ganske imponerende også av en 64-årig Udo å holde koken og stemmen inntakt gjennom en så lang konsert. Høyst sannsynlig og etter sigende var dette siste gang Udo turnerer med bare Accept-låter, og de som lot sjansen gå fra seg denne gangen kan både angre og gråte seg i søvn, for dette var en minnerik kveld – først og fremst av nostalgisk karakter – som sent vil glemmes.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim
[espro-slider id=7240]
