Devin Townsend Project
Sentrum Scene, Oslo
26.02.2017
Nerdenes Hevn, Den Gale Vitenskapsmann, Galskapens Mester; de populærhistoriske sammenligningene står i kø når man snakker om mannen som sammen med sitt bandprosjekt inntok Sentrum Scene på søndag.
En skal også holde tungen rett i munnen for å følge med på hvilket av mannens mange alias som de forskjellige låtene er gitt ut under; Devin Townsend, Devin Townsend Project, Devin Townsend Band, Ocean Machine, Strapping Young Lad og Punky Brüster for å nevne noen. Men live opereres det i disse dager hovedsakelig under ett navn: Devin Townsend Project (8,5/10). Ballet ble åpnet med den passende titulerte Rejoice fra første delen av Z²-skiva, og allerede mellom denne og Night fra Biomech, smalt den første kommentaren fra Devin «Alle sammen kommer, utenom oss!»
Faktisk kan bare det å følge med på Devins mange krumspring, grimaser og småfakter være en helaften i seg selv. Det er med en selvironi få forunt at han stryker seg over sin blanke isse som om han skulle vært Fabio i møte med en stor metallvifte, eller når han bokstavelig talt runker gitaren, etc. etc. De fleste av disse utenommusikalske øyeblikkene er stort sett hysterisk festlige, men klarer allikevel å komme i bakgrunnen for musikken. For det er det rent musikalske som virkelig er det imponerende med Devin Townsend Project, med vekt på Project. For det er ikke bare Devin selv som imponerer. Ryan van Poederooyen gjør ting på trommene som de aller fleste ikke kan de tekniske uttrykkene for engang, og Dave Young er en minst like habil gitarist som Townsend selv.
Da de så dro i gang kveldens første nye låt, Stormbending, hadde bandet for lengst publikum i sin hule hånd, og i tospann med Failure var dette faktisk de eneste nye låtene før kveldens aller siste sang. Back Where We Belong ble dermed starten på en parademarsj av låter plukket fra det siste tiåret. Allikevel var nok fraværet av Strapping Young Lad-låter en ting som flere bet seg merke i. Men, Ziltoid-dukkene fikk luftet seg ettertrykkelig allikevel under låter som Planet of the Apes, Ziltoid Goes Home og Supercrush! Sistnevnte fikk også frem allsangen i Sentrum Scene-publikummet før militante March of the Poozers sendte dem ut i et mylder av pumpende never og headbanging. Siste låt i det opprinnelige settet dukket først opp på Townsends soloalbum Physicist tilbake i 2000, men det er den majestetiske versjonen fra Epicloud i 2012, som igjen er basert på liveversjonen spilt i mellomtiden, som virkelig står fansens hjerter nære. Og forståelig er det, for bedre eksempel på Townsends massive lydvegg enn Kingdom skal man grave godt etter.
Etter en kjapp, og velfortjent, pust i bakken kom Devin tilbake alene med en akustisk gitar, men før han fikk sagt noe som helst var det en Burger King-pappkrone, som ble kastet opp på scenen, som fanget oppmerksomheten hans. I et forsøk på å tilpasse den til hans eget hode ble den noe ødelagt, og han nektet å starte låten før en tekniker hadde fått teipet de nødvendige delene. Med kronen på plass dro han så i gang kveldens store allsang med den nydelige Ih-Ah!, eller Scorpions-låta som han selv kaller den. Så sluttet resten av bandet seg til og de kjørte en av de låtene som kanskje utmerker seg mest fra Transcendence, nemlig den snaue ti minutter lange Higher. Både bandet og hovedpersonen selv hadde da imponert publikum i nesten to timer, og spesielt vokalen til Townsend kommer til å resonere i veggene på Sentrum Scene i flere uker fremover. Om det skal være noe å trekke for, må det være at litt for mye av denne lydveggen er ferdiginnspilt, og en kunne heller ønsket at bandet eller et par korister hadde erstattet noe av lyden på boks, men dette er jo strengt tatt gammelt nytt og noe man egentlig allerede har akseptert. Så får man heller håpe at Anneke van Giersbergen kanskje har tid og mulighet til å være med ved neste besøk.
Helt til slutt må det også legges til at undertegnede dessverre ikke fikk med seg forbandene Leprous og Between The Buried And Me. Men ifølge rapportene hadde visstnok også disse levert til de grader denne kvelden og bidratt godt til at publikum virkelig var varmet opp til Devin inntok scenen. De fortjener således også hederlig omtale, og var i følge jungeltelegrafen viktige bidragsytere til det som for mange var en helaften fra Leprous’ aller første til Devins aller siste tone.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim
