Stikkordarkiv: devin townsend

Dream Theater @ Oslo Spektrum

Dream Theater
Spektrum, Oslo
19. mai, 2022

 

Dream Theater er på veien igjen med sin “Top of the World Tour”, men befinner legendene seg fortsatt på toppen av den progressive prog-tronen? Dette skulle vi få delvis svar på denne torsdagskvelden.

Dream Theater har frekventert Norge hyppig over mange år til stor glede for mange prog-entusiaster, og med på lasset denne gangen var ingen ringere enn den eksentriske progrockeren Devin Townsend som kastet prosjektet sitt på skraphaugen i 2018 og nå kjører solo. Han kansellerte sågar sin egen Europaturné for å være oppvarmer for Dream Theater, så denne kvelden kunne blitt riktig så magisk…

Kvelden startet på nesten verst tenkelig måte. Lyden var kritisk dårlig, så det var nesten umulig å skille mellom instrumentene, og ikke minst høre hva Devin Tonwnsend (6.5/10) sang. Heldigvis bedret det seg noe, selv om det var minimalt, allerede etter første låt Failure, men den var nesten ikke gjenkjennelig. Townsend fortsatte med en av sine mer kjente låter, Kingdom. Likevel så det dessverre ut til at store deler av publikum var mer interessert i mobiltelefonen sin enn det som foregikk på scenen. Kanskje ikke så rart, da lyden ødela det meste av opplevelsen. Townsend er eksentrisk, og det er godt mulig at han også ble for mye for enkelte, men ganske så uanfektet leverte han som alltid et intensivt og forrykende show. Ingen skal heller komme og si at han ikke kommuniserer med publikum. Prompevitser går tross alt aldri av moten.

Settlista var det ingen grunn til å klage over. Townsend dundret på med klassikerne sine Deadhead, Regulator, March of the Poozers og ikke minst den rimelige tunge låta Aftermath. Et sett med Townsend krever sitt og det er som regel en rimelig heftig affære for ørene. Enten elsker du ham eller så skjønner du ikke en dritt av det han holder på med. Som allerede nevnt, ble dessverre Devin sin opptreden skjemmet av eksepsjonelt dårlig lyd, og det hadde nok blitt en langt bedre opplevelse for oss alle om dette hadde vært på stell. Derfor ble det en forholdsvis lav score denne gangen, til tross for at Townsend og hans innleide kompanjonger leverte et solid sett.

Så var det endelig klart for legendene Dream Theater (7/10), og det store spenningsmomentet var ikke bare om James LaBrie hadde dagen, men også om lydmannen hadde trukket frisk luft i pausen og skjerpet seg. Dessverre var det tydelig at mannen bak spakene ikke tålte Oslo-lufta for det var ikke merkbart bedre lyd, noe som er kritisk når vi kommer til Dream Theater og deres detaljerte lydbilde. At de åpnet med Alien var vanskelig å høre, og LaBrie hørtes ut som en sau som var i ferd med å drukne i en hengemyr. Jeg må tilbake til Oslo Spektrum i 1997 for å ha opplevd dårligere lyd, og den gangen var det Oasis som stod på Scenen, høye som fjell på kokain og rusa på arroganse i tillegg. Uten sammenligning forøvrig, befinner Dream Theater seg i den andre enden av skalaen, og leverer alltid det publikum fortjener. Derfor var det bare trist å være vitne til en slik lydmessig katastrofe. For de som klarte å komme seg over skuffelsen var det ingenting å utsette på selve fremførelsen, og lyden ble faktisk litt bedre allerede på andrelåta 6:00 fra Awake. En låt som forøvrig fikk publikum ordentlig i gang.

Settlista bestod ellers hovedsakelig av nyere låter, men også godbiter som Endless Sacrifice, som de ikke har spilt live på mange år. Men den største overraskelsen var sannsynligvis perlen About to Crash fra Six Degrees of Inner Turbulence, en låt som myknet opp en relativt hard og tung settliste. Av de nyere låtene fungerte tittelsporet fra deres siste album utmerket, og det virket som at bandet koste seg på scenen. Det var heller ingenting å utsette på den tekniske utførelsen av klassikeren The Ministry of Lost Souls. Jeg vil ikke si at det sprutet av Dream Theater denne kvelden, men de leverte, som så ofte før, et upåklagelig teknisk imponerende, sett selv om det til tider var vanskelig å skille detaljene. Lydmannen har fått nok tyn allerede, men han burde resolutt sendes på et oppfriskningskurs.

Avslutningsvis kom den majestetiske og fantastiske låta The Count of Tuscany. En låt som fortsatt inneholder overraskelsesmomenter selv om du har hørt den tusen ganger før. Den ble et verdig punktum for kvelden, og løftet totalopplevelsen et par hakk. Det er umulig å ikke kjenne på følelsesregisteret når Dream Theater fremfører denne låta live, og den opplevelsen kan selv ikke en lydmann fra helvete ødelegge. Så får vi heller rette blikket fremover og glede oss til neste gang Dream Theater tar turen, og at vi får oppleve dem med den lyden de fortjener.

Ord: Pål Silihagen
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15298]

 

Dream Theater Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2022, Top of the World

 

Devin Townsend @ Edderkoppen

Devil Townsend
Edderkoppen Scene, Oslo
01.04.2019

 

Onkel Devin inviterte sine 350 nærmeste norske venner til en særs hyggelig samling med sang og historier, i det som, omstendighetene tatt i betraktning, nærmest ble som en bestestue å regne.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg funderte en liten stund på hvordan jeg skulle angripe denne anmeldelsen, fordi det var overhodet ingen vanlig konsertkveld vi fikk overvære på Edderkoppen. Ikke at noe hvor Devin Townsend er involvert vil passe den beskrivelsen. Som ren underholdning stod kvelden til en soleklar tier, mens selve den musikalske delen ble litt overskygget av de andre elementene, og dermed kanskje bare nådde en åtter. Men, dette ble tross alt annonsert som en hyggelig kveld i lag med en av metalverdens kanskje mest uhøytidelige og jordnære karer, hvor alt det utenommusikalske var lagt føringer for (til en viss grad) på forhånd, så da blir jo spørsmålet om vi fikk det vi ble solgt? Og det gjorde vi så absolutt! Dermed blir det en velfortjent toppkarakter på Devin Townsend (10/10).

Allerede fra start av fikk vi en pekepinn på hvor kvelden skulle bære; da han unskyldte seg for at klesvasken hadde hopet seg opp i løpet av tre uker på veien, og at derfor et par indiske harembukser var det eneste rene han hadde å bruke. Før han plutselig fant ut at laptop’en hans var død, og han måtte løpe ned i garderoben for å hente ladeledningen, mens vi forhåpentligvis ikke diskuterte buksene hans.

Vel tilbake på scenen forklarte han tanken bak showet, og også grunnen til at hans bruk av ekko var så viktig i skriveprosessen. Tanken var nemlig å vise oss hvordan låtene hørtes ut i sin opprinnelige form, da de ble unnfanget. Og det var her ekkoet kom inn, for å hjelpe han med å huske en tone, og fortsatt høre den mens han fant den neste. Etter så å ha vurdert hvorvidt han skulle starte showet rolig eller tungt, gikk han for det første alternativet, og satte det hele i gang med Funeral fra Ocean Machine-prosjektet.

I løpet av kvelden skulle vi få låter fra de fleste av hans konstellasjoner, som nevnte Ocean Machine, i tillegg til Strapping Young Lad, DT “solo”, DT Band og DT Project. Og til tross for at Townsend opplyste oss tidlig om at han hadde en liten forkjølelse, var det lite vi merket til det på neste låt Deadhead, som gikk over i Terminal. Spesielt under den første halvdelen av denne komboen fikk han bevist at hans aggressive vokal også lar seg kombinere med et akustisk lydbilde, om enn i en litt mer dempet og tilbakeholdt utgave. Love? ble naturlig nok ikke like bombastisk og aggressiv som albumversjonen til SYL, men dertil hysterisk med både alternativ tekst og musikkstil.

Townsend hadde en veldig åpen og fin tone med publikum hele kvelden gjennom, og heldigvis skjønte publikum hvor grensen gikk på dette området, og i stedet for å pepre og avbryte mannen med skjennerende kommentarer kvelden gjennom, så funket de fleste utbruddene fra salen som humoristiske tennplugger. Som da en kvinnelig fan kom med noe som hørtes ut som et ukontrollert gledeshyl midt i en låt, hvilket selvsagt gjorde at Devin stoppet på samme sted neste gang i låten for å høre om hun hadde et til på lager. Eller som da en kar på litt gebrokkent engelsk ropte etter Vampira, og Devin trodde han ropte “torpedo!”, og dermed lurte på om det var en advarsel slik at han burde ha dukket. Hvilket han takknemmelig gjorde da en annen ropte dette igjen senere, på et tidspunkt hvor Devin hadde snakket seg bort og satt seg fast i sine egne tanker, slik at det faktisk fikk en forløsende effekt.

En forløsende effekt hadde også antihelten Ziltoid, som gjestet scenen før det bar ut i Solar Winds fra det første albumet om det kaffedrikkende romvesenet. Like sikkert som at Ziltoid-dukker vil gi seg til kjenne under enhver Devin-konsert, er det også at den nydelige Ih-Ah hører hjemme i hvert eneste akustiske sett med mannen, om ikke hvert eneste livesett generelt med han. Let It Roll og Sister skled sømløst over i hverandre, før Coast fikk æren av å avslutte musikken i første akt. Det var nemlig på forhånd lagt opp til at billettkjøpere kunne sende inn spørsmål til The Dev.

Live Q&A med band har en tendens til å kunne bli en relativt traurig greie, med spørsmål som for den gjengse fan pleier å være både uinteressante og kjedelige, men denne gangen fungerte det meget godt. Noe av æren for dette må nok også gå til herren i søkelyset, som både ga ærlige og utbroderende svar, i stedet for drøvtyggede formelarksvar som de fleste band lirer av seg i slike settinger. Så er han også en formiddabel historieforteller, og blander man det med en galskap og en humor som i alle fall treffer denne anmelderen, så har man et man et godt utgangspunkt uansett spørsmål.

Som seg hør og bør i en teatersal, så var det også lagt inn en 20 minutters pause, men hvorvidt dette egentlig var nødvendig er en annen ting, noe også Devin selv påpekte etterpå. Ikke minst fordi han trengte litt tid på å komme inn i det hele igjen. Derfor ba han oss om å fortsette å prate i noen minutter til, mens han bare satt og lekte seg litt med gitaren, som han sa “litt som en gitarist i hjørnet på en café”. Når han så følte seg klar var det Hyperdrive som stod for tur, etterfulgt av noen av Townsends første musikkminner. Hvorpå han også forklarte sin kjærlighet til musikaler, og hans egen idé til en musikal som foreløpig er lagt på vent i påvente av de nødvendige midlene til å bringe hans absurde story til live. Etter dette falt det han selvsagt helt naturlig å spille Bring Him Home fra Les Misérables.

Etter Thing Beyond Things innrømmet Townsend at han fortsatt slet med å finne tilbake til det musikalske sporet, og valgte i stedet å starte den andre delen av Q&A’en i et håp om at det kanskje skulle trigge noe. Denne gangen fikk publikum i salen mulighet til å stille spørsmål på sparket, og vi fikk både røverhistorier, forklaringer på hvordan han setter både former og farger til de forskjellige notene, og flere utleverende anekdoter. Når han så valgte å avslutte hele seansen med Life, komplett med allsang i forskjellig dirigerte stiler for “I’ll see you on the other side”-linjen, så var det den perfekte slutten på en alldeles gørhyggelig kveld. Selv om andre akt kanskje ble litt snau på musikk, så var det nok ikke mange som tenkte over det mens de satt og hørte på onkel Devin prate. De tre timene virket som om de var over på et blunk, og det gledes bare ennå mer til storstilt fest med Hevy Devy i november.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

Devin Townsend Setlist Edderkoppen Scene, Oslo, Norway 2019, An Evening with Devin Townsend

 

Devin Townsend Project @ USF Verftet

Devin Townsend Project + Vulture Industries
USF Verftet, Bergen
25.02.2017

 

Da det ble kjent at Blastfest måtte legge ned en måned før festivalstart, var det flere som fortvilte. Heldigvis ble noen av banda satt opp på alternative scener i byen, og festivalens tiltenkte headliner på lørdagen, Devin Townsend Project, kom seg også over fjellet for å spille egen konsert.

Dessverre fikk ikke den turneens supportband bli med, men heldigvis finns det lokale band som kunne ta den jobben. Salen var allerede begynt å fylle seg opp da Vulture Industries (7/10) entret hovedscenen på Verftet. Bandet har mange ganger vist seg å være et sterkt liveband, og det viste de denne kvelden også. Det var litt rusk i lyden i starten, men dette ordnet seg ganske kjapt. Frontmann Bjørnar Nilsen hadde som vanlig en noe utagerende stil, der han trampet rundt på scenen og i fotopiten og var overalt hele tiden. Kult å se dem på en såpass stor scene til en forandring, og de fikk varmet publikum godt opp.

Dette var første gang Devin Townsend Project (10/10) var i Bergen, og mange hadde gledet seg mye til denne konserten. Med et stort glis entret han og bandet scenen og gikk rett på med Rejoice, og publikum tok imot ham med åpne armer. Det viste seg raskt at Townsend var i storform denne kvelden, og flørtet hemningsløst med publikum. Det er sjelden å se en artist som har så god kommunikasjon med publikum, og som en sidemann kommenterte: «Det er så god stemning her, det føles ut som han er en av mine beste venner.»

Det var selvsagt en del låter fra hans siste album, Transcendence, men flere tidligere godbiter dukket også opp. Den eldste låta som ble spilt var Night fra Ocean Machine: Biomech-plata, et album han skal gjøre i sin helhet på flere konserter senere i år. I tillegg kom låter som Hyperdrive, Planet of the Apes, Supercrush! og Suicide, og siste låt i hovedsettet ble den mektige Kingdom. Etter en kort pause kom han inn igjen alene, og takket publikum for en så god mottagelse. Etter ønske fra publikum gjorde han Deadhead alene på elektrisk gitar, før han fikk en akustisk gitar og gjorde Ih-Ah!. Så kom resten av bandet på igjen, og gjorde Higher fra siste plata.

Som sagt, det er sjelden å se en artist med så god kommunikasjon med publikum, hvor grensen mellom seriøsitet og humor er hårfint balansert og det musikalske er så bunnsolid. Høyt var det også, og på et par steder under konserten virket det som at anlegget på USF Verftet slet med lydbildet. Likevel, dette må være en av de hyggeligste (og beste) konsertopplevelsene jeg har hatt.

 

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje

 

[espro-slider id=8234]