Der Weg Einer Freiheit
Noktvrn
Season of Mist
En rolig og stemningsfull intro (Finisterre II) åpner Noktvrn. Akustisk gitar og lett synthakkompagnement messer rolig i moll. Når en så synes det bygger opp mot en forventet utblåsning som skal sette igang platen for fullt, overrasker andrelåten Monument ved å fortsette stemningen fra introen. Bandet er nå riktignok tydeligere tilstede, med bass, trommer, og subtile blåsere, men uttrykket er fremdeles litt dystert og nedpå. Det passer glimrende til Bergen i høstvær, der den gråblå himmelen omsvøper massivt regnfall. Og like sikkert som at det regner i Vestlandets hovedstad, tar det heller ikke mer enn knappe to minutter av Monument før Der Weg Einer Freiheit, slipper til friheten. Freiheit!, med både growls og blastbeats. Den dystre stemningen forblir dog. Slik svinger det gjennom platen, og en aner at dette kanskje er bandets mest eksperimenterende verk. Dette hører en kanskje særlig på Immortal, hvor bandet gjestes av den ungarske vokalisten Dávid Makó (The Devil’s Trade), som legger sin rene vokal på toppen av tyskernes sjangerblanding. Det er nemlig sikkert at black metal som sjanger-merkelapp nok er misvisende angående Der Weg Einer Freiheit anno 2021, for her skjer det så uendelig mye mer. På nevnte Immortal kommer en ikke unna å høre likheter med post-black metal som Alcest og dets like.
Noktvrn har vært med på minst to lengre spaserturer siden den kom farende via internettet tidlig i høst. Den har i grunnen gjort seg enda bedre slik, som turkamerat, enn akkompagnerende dagliglivets huslige gjøren. Den passer best avspilt i sin helhet også. Da kommer den mer til sin rett enn når en spiller den stykkevis og delt. Lik Wolves in the Throne Room sin nyeste, anmeldt her for litt siden, er dette også en plate som vokser, og en merker seg at det veksles på hva som er favorittlåten(e) fra dag til dag, uke til uke. Om Noktvrn ikke helt virker å nå amerikanernes skyhøye nivå denne høsten, så er det likevel en plate som klarer å levere en del av den samme opplevelsen, i en litt annen drakt. Begge er harde, dystre, fortellende, men det er også tydelige forskjeller i både produksjon, låtstrukturer og uttryksform. La meg heller poengtere at trommene er akustiske, og at trommebreaket og gitarriffet på begynnelsen og slutten av Morgen er verdt pengene alene. Det er som om Emperor sin Ye Entrancemperium blir spilt på 11. Helt knall!
Noktvrn har blitt en stemningsfylt, variert affære, som spiller på mange følelser gjennom de 47 minutter og 41 sekunder den strekker seg over. Det er alt fra trist og sårt, til sint og truende, med fellesnevneren at alle de ulike stemningene kommer til sin fulle rett erfart i sammenheng. (8,5/10)
Pål Teigland Lystrup