Stikkordarkiv: deep purple

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2022 – Dag 3

Tons of Rock Festival 2022
Ekerbergsletta, Oslo
Lørdag 25. juni, 2022

 

 

Tida flyr når man har det moro, og brått var altså siste Tons-dag over oss. Og atter stråler sola om kapp med hordene av lykkelige metallhuer på Ekebergsletta. Vi søker inn i skyggen på Vampire Stage, der Nestor (7/10) sørger for ypperlig underholdning av ypperste sort, og svenskenes 80-tallsinfiserte HÅRDROCK er akkurat hva vi trenger nå. De føyer seg pent inn i rekka av retrospektivt anlagte band som hyller rockens mest fargerike tiår, og det med et knippe låter som er så bra at det aldri bikker over til pastisj, men som tvert imot ville hatt et realt hitpotensiale i en rettferdig verden. Det er ikke til å stikke under en stol at vi hadde et lønnlig håp om å se Samantha Fox på scenen i duetten Tomorrow, som hun gjør med bandet på skiva, og hun tross alt er bosatt i Norge, men slik blir det ikke. Dette spiller dog ingen rolle fra eller til, men et lite skår i gleden er det derimot at bandet ikke får muligheten til å spille en av sine beste låter, 1989, på grunn av at de hadde tekniske problemer og mistet 10 minutter av spilletiden sin. For denne festivalen er særdeles strikte på scenetidene, noe som jo tross alt stort sett er en bra ting.

På hovedscenen er det så duket for en real oppvisning i ekstravagant stadionrock på sitt ypperste, og det fra selveste Turbonegro (9/10). Som seg hør og bør åpner de showet med The Age of Pamparius, og derfra og ut får vi en oppvisning i rockens forløsende og samlende kraft. For det må dessverre nevnes at både denne og alle andre konserter på det som bare skulle vært en vakker lørdag er farget av den grusomme og meningsløse skyteepisoden i Oslo sentrum natten før. Dermed varmer det ekstra å se mengden regnbuer på flagg, jakker og i ansiktene hos både publikum og band, og dette bandet er perfekt til å framkalle det samholdet og den inkluderende holdningen som rocken er ment å skape. Erfarne Turbojugend og førstegangs-festivalreisende, gæmliser og kids, nyforelska par og gamle gnurebukker – her er det rock nok for alle! Låtmessig begår bandet selvsagt ingen tabber, og selv om det alltid går an å ønske seg mer, er det en herlig mix av nytt og gammelt som gjelder, og allsangen ljomer like mye til Hurry Up & Die som til City of Satan og Get it On. All My Friends Are Dead er selvsagt dedikert til Hank von Helvete og når publikum begynner å synge på siste låt – selvsagt I Got Erection – før vokalist Tony Sylvester engang rekker å annonsere den, er sletta så fylt av kjærlighet at det er en fryd.

Samtidig skjer det saker og ting for de som ikke trives like godt i sola, for på Vampire Stage holder 1349 (10/10) fanen til “True Norwegian” black metal høyt, og leverer et forrykende show i teltet. Makan til et tempo fra blant annet trommeslager Kjetil-Vidar Haraldstad og co er det lenge siden vi har hatt privilegiet å få oppleve! Atmosfæren og sceneshowet var av en slik art at vi gleder oss stort til neste release party i mørket på Rockefeller. Og det er det eneste negative vi kan si om 1349, at de har gitt ut altfor få album! For dette var en helt vanvittig bra konsert.

På Scream Stage er det så duket for mer herlig norsk rock. Et av de friskeste pust på lang tid kom da Ricochets (7/10) entret manesjen for snart 25 år siden, og veien videre har vært full av høl og humper, guttær, men i dag framstår bandet som mer stabile enn noensinne. Vokalist Trond Andreassen har en av Norges ubestridt beste stemmer – kanskje DEN beste – og bandet har plenty låter som egner seg perfekt i festivalsola. Og flere av disse serveres, som Nobody Around, Pick up the Phone og When the Shit Hits the Fan, men underveis blir det kanskje litt i overkant mange blåtoner og neddempede låter for den delen av de oppmøtte som ikke allerede kjenner bandets katalog. Det får bli eneste pirk, men hadde de byttet ut noen av disse med flere bangers, og latt vidunderlige The Ghost of Our Love stå som eneste lei seg-låt, ville de garantert ha vunnet over enda flere nye fans.

Sist vi så Abbath (8/10) forlot han scenen i sinne på Infernofestivalen i 2017. Det hindret oss imidlertid ikke i å se frem til årets bidrag på Tons. Scream-scenen var dekorert med Dread Reaver-backdrop og et forseggjort frittstående stålskilt med Abbath-logoen. Ingen tvil om hvem vi skal se her, med andre ord. Olve og kompani sto for en bemerkelsesverdig støtterolle i det visuelle, hvilket bidro til å mørklegge denne ellers så solfylte fredagen. De åpnet settet med Acid Haze, et av høydepunktene på ovennevnte skive. Lyden var litt som så, men det trøkket bedre til etter et par låter. Moromannen fra Bergen er en sedvanlig entertainer, og det trakk så absolutt ikke ned på det musikalske. Eksempelvis er noe av det første han roper til publikum “Tons of Rock! Ich bin Abbath!” etterfulgt av et herlig langt brøøøøl. De fleste skjønner heldigvis at han har en helt egen måte å fange oppmerksomheten til publikum på. Bandet leverer låter av ypperste klasse, men alltid med en dose humor. Apropos oppmerksomhet! Ingen har sagt at det skal være lett å spille i fult sceneantrekk midt i varmeste juni, noe vi får høre under fremføringen av The Artifex, der han oppgitt roper “Fuck the sun. Fuck the sun. Fuck the sun!”. Denne typen oppmerksomhet holder seg gjennom hele settet, og publikum virker å være strålende fornøyd i det de runder av settet etter noen Immortal- og I-låter en times tid senere. Dette var gøy. Lenge leve Abbath!

Festivalens store høydepunkt for mange er også helgens eldste band, nemlig Deep Purple (7/10). Og i en helg der så mange av bandene representerer “dagens” generasjon av rock og metal, setter vi enormt stor pris på at en av sjangerens grunnleggere også blir hedret. Mange mente sogar at Purple burde vært headlinere denne lørdagen, men denslags surving og grumling holder vi oss for gode til. Viktigere da å konstatere at de gamle ikke bare er eldst, men de har både noen av de beste låtene og den mest ihuga fanskaren. Fløtt deg, din jypling, bestefar skal danse! Og la oss droppe alt pjatt om at stemmen til Ian Gillan ikke er hva den en gang var – mannen er 76 år gammal, for svingende! Når bandet drar i gang med 50 år gamle Highway Star, kunne de satt ei kråke med strupekreft bak mikrofonen uten at det hadde spilt noen rolle, for med dunderhuset Ian Paice og Roger Glover på trommer og bass, groover det så sinnsykt at ingenting annet spiller noen rolle. Dessuten er vi for opptatt av å synge med selv til å bry oss om flisespikkeri. Låta avløses tvert av Pictures of Home, også denne fra jubilant-albumet Machine Head, og i løpet av settet får vi totalt 6 låter fra samme skive. Det hadde nesten vært på sin plass dra inn de to siste låtene også, og kjørt et fullt jubileums-sett, men det er virkelig ikke vår oppgave å lære faren vår å… bestemme settlister. Dessuten er de to nye låtene, No Need to Shout (2020) og Uncommon Man (2013) såpass gromme at vi også gjerne skulle hatt mer fra bandets siste skiver. Sistnevnte er da også en av flere låter der bandets nyeste medlem, Don Airey, som “bare” har vært 20 år i bandet, får briljert. Bandets svakeste ledd er gitarvikar Simon McBride, som på alle vis er en habil gitarist, men som ender opp med å låte litt for klinisk og skoleflink. Alt dette er dog glemt i det magiske øyeblikket når det faller noen lette små regndråper over oss under When a Blind Man Cries, og når de avslutter med tospannet Hush og Black Night ser vi en gjeng tenåringer som åpenbart er her for å hedre den nye metallen gynge i takt. Ingen grunn til å pensjonere seg på en stund, karer!

Det blir sagt at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves. Trettifire år er så lenge Paradise Lost (9/10) har eksistert, og trettito så lenge undertegnede har eksistert uten å hittil ha sett dem live. Per dags dato har bandet rukket å utgi 16 studioalbum, hvorav siste – Obsidian – er fra pandemiens år 2020. Kvaliteten (eller bør jeg si kreativiteten?) har vært litt frem og tilbake siden ’88, så gleden var stor da det ble gjort klart at deres ikoniske album Draconian Times skulle bli fremført i sin helhet på Tons of Rock. Dette er et album som vokser for hver lytterunde; en blomst som sakte, men sikkert åpner seg under sola. Klarer de å leve opp til disse forventingene de har skapt i studio også på scenen? Nick Holmes sin vokal er tydelig, gitarene håndteres følsomt, men hardt, bassen til Edmondson er pulserende og Väyrynen hamrer til på trommer. Holmes imponerer attpåtil med å tilføre samme intensitet og desperasjon i vokalen live som på skive. Fokuset er 100% på musikken, og publikum lever seg inn i denne magiske stunden fra første til siste låt. Her fikk vi kvalitet og kreativitet servert på sølvfat, og vi sitter igjen med et ønske om at det ikke skal gå 32 nye år til neste gang.

Noen band kan gjøre nesten hva de vil uten at det blir feil. Dersom Opeth (10/10) hadde valgt å utelukkende spille låter fra deres nyeste album, 2019-mesterverket In Cauda Veneum, hadde ingen klaget. Om de hadde kjørt et fullt sett med obskuriteter fra 90-tallskatalogen sin, ville publikum ha lepjet det opp som kattunger med en fløteskål. Når de velger å gi oss en låt hver fra seks av de ni utgivelsene de har kommet med siden 2001, er det å betrakte som rent publikumsfrieri, i den grad et sett der halvparten av låtene holder seg trygt over 10-minuttersmerket kan kalles noe sånt. Men når man er Opeth, så kan man det. For sikkerhets skyld åpner de med Hjärtat Vet Vad Handen Gör fra sisteskiva, som bare for å demonstrere hvor bra de fortsatt er 27 år etter albumdebuten. Deretter får vi majestetiske Ghost of Perdition, der bandet er progressive, brutale og ultra-heavy om hverandrex. Disse to låtene alene viser hvor dyktige bandet er som musikere, men også hvilken gudbenådet låtskriver og vokalist Mikael Åkerfeldt er. Det vil overraske stort om bandet noensinne slipper en ny låt med growlevokal, men det er befriende fett at de ikks styrer unna dette live. Og her får vi like doser av begge deler, The Devil’s Orchard og Sorceress der det utelukkende er den rene vokalen som står i høysetet, og der soundet generelt heller mer mot 70-tallet, flankerer dagens eldste låt, The Drapery Falls fra 2001-juvelen Blackwater Park. Sistnevnte er både episk svevende og et perfekt eksempel på hvordan bandet er de ultimate mestrene av dynamikk i sin perfekte balansegang mellom lys og mørke, tungt og melodiøst. Når de så avslutter med monumentale Deliverance, er lykken komplett og det er bare å erklære full seier for våre svenske bestevenner!

Og apropos seier, så er dette stikkordet for Tons of Rock 2022 (10/10) også. Logistikken var i hovedsak upåklagelig, den musikalske bredden og utvalget av band likeså, og den totale festivalopplevelsen var fullkommen. At været sto oss bi så til de grader også er selvsagt en bonus, men dette hadde også vært trivsel under andre forhold. Vi gleder oss nå allerede til Tons of Rock 2023, for det er ingen tvil om at vi kommer tilbake!

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 3 :

[espro-slider id=15771]

 

Album, Anmeldelser

Deep Purple – Whoosh!

Deep Purple
Whoosh!
Ear Music

 

OK, la oss få unna det åpenbare med en gang: Ting er ikke som de en gang var. Duh! Sånn i tilfelle noen ikke har fått det med seg, så er vi faktisk ikke lenger på 70-tallet, men i 2020. Det betyr at det er 46 år siden Deep Purple slapp et banebrytende og sjangerdefinerende album (Burn), det er 36 år siden de slapp et “viktig” album (Perfect Strangers) og det er pokker tute meg 27 år siden Ritchie Blackmore var en del av bandet. Get over it, lissom. Det er også 20 år siden de sist skiftet ut et eneste bandmedlem og 17 år siden de slapp et dårlig album (jepp, jeg ser på deg Bananas)! Og denne stabiliteten har gitt oss et Purple som har funnet formen og nå konsekvent leverer solide album med riktig gode låter. Ikke minst gjelder dette bandets par siste skiver, og nå også årets utgivelse, den akkurat passe kleint titulerte Whoosh!, som pr dags dato utgjør det siste albumet i det vi kan kalle deres Bob Ezrin-trilogi. For det er ingen tvil om at superprodusenten har hjulpet til med å få ut det beste i et band som selv har uttalt at det interne sosialdemokratiet som ble gjennomført da de skulle produsere seg selv gikk ut over kvaliteten. Neppe tilfeldig at den første av de skivene, Now What?! fra 2013, ble deres første listetopper her til lands siden 1987.

Så hva skjer egentlig på Whoosh!, spør du? Vi må kunne si at den garantert vil bli godt mottatt av alle de som har kost seg med de to forgjengerne, og vel så det. Ballet åpner med den deilig fengende Throw My Bones, som de fleste bør ha rukket å høre allerede. Denne godbiten var den perfekte første smakebit fra skiva da den ble sluppet i våres, og som albumstarter er den like perfekt. Deretter følger en liten perlerad av godlåter som alle har det til felles at man kan høre hvor bra de vil fungere live. Drop the Weapon er akkurat passe funky, og en liten oppvisning i god låtskriving med et par særdeles lekre soloer fra både Steve Morse og Don Airey. Påfølgende We’re All the Same in the Dark er like umiddelbar og fengende, og leder oss til Nothing at All, en liten juvel som virket smått anonym da den ble sluppet som tredje forsmak fra skiva, men som nå glitrer og skinner med nok en demonstrasjon av hvilken superduo Morse og Airey har blitt. No Need to Shout gir oss litt barroom-piano (med et subtilt nikk til Gershwin underveis hvis for den sofistikerte lytter) og Step by Step tillater seg å levere litt rock noir, eller det nærmeste dette bandet kommer til noe sånt. Deretter følger albumets store humørbombe, i form av rock’n’roll-bangeren What the What, der Gillan synger om en real fyllekule med dans og glede, og til overmål presterer å rime “Havana” med “piano”. Ikke spør, bare tro meg når jeg sier at det funker.

The Long Way Round er albumets lengste låt (dog godt under 6 minutter), og er nok en låt der jeg ser for meg gamlekara kose seg glugg i hjel på scenen hvis denne fremføres live. Mer mystisk og episk – selv på såvidt over 4 minutter – er The Power of the Moon, som jeg vil tillate meg å mene at er en av få låter her som lover litt mer enn den kan holde. Remission Possible er en instrumental transportetappe før albumets desidert beste låt, Man Alive. Dette blir det nærmeste bandet kommer til progressiv rock på Whoosh!, og den dynamikken de fremviser her er det bare å ta av seg hatten for! Etter denne herligheten tilgir vi lett at nyinnspillingen And the Address (opprinnelig fra bandets debutalbum) her blir nok en litt intetsigende instrumental, og at Dancing in My Sleep, som avslutter skiva, heller ikke er mer enn helt grei. Vi kan uansett kanskje tolke det dithen at når bandet velger å (nesten) avslutte denne skiva med åpningssporet på den aller første skiva, er dette en måte å vise verden at sirkelen er sluttet, og at dette for alvor er ment å være bandets siste album?

Alt i alt er dette lyden av voksne musikere som trives i hverandres selskap og som rett og slett har for mye musikk i seg til at det er noe poeng i å henge hatten på hylla med det første. Og det er gode nyheter for oss alle! (8,5/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

Oslo Spektrum, 9. november 2017. Foto: Terje Dokken
[espro-slider id=10408]

 

Liveanmeldelser

Glenn Hughes @ Gressvik Summerparty

Glenn Hughes – Classic Deep Purple
Gressvik Summerparty, Fredrikstad
03.08.2018

 

Foto: Christin Hansen

 

Klassisk koseprat

Klassisk rock har vært gjennomgangstemaet på Gressvik Summerparty, siden starten med de årlige Ken Hensley-konsertene for femten år siden, og en aften med Deep Purple passer godt inn i konseptet. Siden sist vi så ham på Summerparty, som gjest på et av nevnte Hensleys show, har Glenn Hughes (6/10) latt håret og ikke minst kinnskjegget gro godt. 70-tallet er tilbake, med høy hippiefaktor. Og der Hensley reiser rundt med to nordmenn og en spanjol har Hughes landet på to dansker, gitarist Søren Andersen og organist Jesper Bo Hansen, og en tysker, trommis Markus Kullmann. En solid trio å ha i ryggen for vokalisten som sedvanlig tar seg av bassen selv.

Hughes show er tuftet på hans tid i Deep Purple fra høsten 1973 – forøvrig samme år som hans danske medspillere ble født – og frem til bandets foreløpige oppløsning i 1976, en periode bandet rakk å produsere hele tre album – Burn, Stormbringer og Come Taste the Band. Hovedfokus for kvelden skal vise seg på ligge på førstnevnte, Burn.

Musikalsk skinner det godt denne kvelden på Gressvik – både Hughes, med tilnavnet The Voice of Rock, leverer varene som rutinerte og samspilte musikere skal. At mannen som pusher 67 fortsatt har stemmen i behold er nesten et under, med tanke på hvor hardt han levde under flere tiår. Men, den sitter i alle register. Høyt som lavt. Trommis Kullmann, også kjent fra en periode i Voodoo Circle, er kanskje den som gjør mest ut av seg med sitt energiske trommespill – «He’s crazy», som Hughes selv bemerker underveis – med danskene solid plassert på flankene. Lyden er god, hvilket den forsåvidt pleier å være på Gressvik Torg, så det er nærmest ingenting å sette finger’n på rent teknisk. De individuelle instrumentene låter godt og balansert sammen, det låter veldig klassisk Purple av det, slik meningen er

Låtmessig kunne settet vært bedre. Åpningslåta «Stormbringer», eneste representant fra skiva med samme navn, biter godt fra seg, groovy «Might Just Take Your Life» drar stemingen opp ytterligere. Den litt mer funky «Sail Away» låter også godt. Litt for tidlig i settet dras det dog i gang med lange soloøkter. Organist Boe Hansen åpner med en lang orgelsolo før man sklir inn i «You Fool No One», som etterhvert også skal romme en gitarsolo og en trommesolo. Det er vel omtrent når sistnevnte setter inn at man føler at dette trekker ut i det langdryge, uansett hvor Duracell-kanin Kullmann er bak settet. Hadde denne seansen vært siste låt ut så kanskje det hadde funket, men såpass tidlig i settet føles den feilplassert – og kjedelig.

Foto: Christin Hansen

På syttitallet sang Hughes delt vokal med David Coverdale, som var hovedvokalist, på det meste av låter unntatt «Mistreated», som Coverdale håndterte alene. I kveld tar han naturlig nok på seg jobben selv, og det låter tungt og om enn litt mindre bluesy enn Coverdale. Gitarist Andersen gjør en svært hederlig Blackmore-tolkning på gitaren og låta blir for min del en av de sterkeste denne kvelden.

Kvelden igjennom messer Glenn instendig, i det forholdsvis lille som er av mellomsnakk, om hvor mye han elsker Norge, nordmenn, oss som her til stede, om at kjærligheten er størst osv. «Dere kom ikke for å se Glenn Hughes, jeg kom for å se dere»… Man skulle nesten tro det var tatt noen ekstra drag av en lykkesigarett eller noe. I settingen klassisk Deep Purple hadde det nok vært litt mer interessant å krydre settet med anekdoter og annet fra Deep Purple-tiden, men faren er vel tilstede for at han husker lite. Så, vi får bære over med kosepraten, selv om den blir litt klissete i all den tid det sies det samme på ALLE steder han spiller.

Som siste låt i ordinært sett drister han seg på «Smoke on the Water» – en låt utenfor hans tid, selv om de selvsagt spilte den, og selv om det kanskje føles obligatorisk blir den her et meningsløst feilgrep. Ikke låter den bra, og med den forsåvidt, i kontekst av Hughes, riktige vrien med «Georgia On My Mind» på slutten, hvor Hughes briljerer med stemmen som den gang, føles som et gedigent antiklimaks. Stemningen ER tross alt høy, med allsang, på en låt som har blitt allemannseie, og så går det hull på ballongen. Jeg tror ikke de fleste så for seg at den skulle komme, med unntak av innbitte DP-fans.

Foto: Christin Hansen

Ekstranummeret «Highway Star» føles også noe blodfattig, uten den gnist og sting låta har. Drivet mangler, den virker litt for temposenket og langt fra energisk. Det er kanskje en dårlig dag på jobben, han har levert denne betydlige bedre før. Så får man trøste seg med at avslutteren «Burn» leverer over hele linja – driv, trøkk og med den energien den skal ha.

 

Tekst: Jon Løvstad
Bilder: Christin Hansen

 

[espro-slider id=12115]

 

Liveanmeldelser

Deep Purple @ Oslo Spektrum

Deep Purple + Tiebreaker
Spektrum, Oslo
09.11.2017

 

Omsider var det klart for nok et gjensyn med et av musikkhistoriens mest innflytelsesrike band. Hardrock-pionerene Deep Purple har solgt over svimlende 100 millioner album siden oppstarten i 1968 og har turnert hyppigere enn enkelte skifter underbukser. Alle gode ting har som kjent en ende og dette var høyst sannsynlig siste gang bandet satte sin fot på en norsk scene.

Ingen ringere enn Oddas store sønner Tiebreaker (7,5/10) hadde fått det ærefulle, men utfordrende  oppvarmingsoppdraget. En oppgave som kan få de fleste til å drite i buksa, men Tiebreaker tok utfordringen på strak arm og leverte som så mange ganger før med sin eksplosive bluesrock. Fullstendig uaffisert av hvem som stod klare for å ta over scenen, og det foran et over gjennomsnittet kritisk publikum som stod og ventet på et av hardrockens største band gjennom tidene. At bandet nå skal legge opp er intet mindre enn trist og et tap for norsk musikkliv. Vennligst tenk dere om én gang til!

Deep Purple (8/10) startet ikke overraskende med Time For Bedlam fra det siste albumet inFinite, og jeg trakk et lettelsens sukk. Oslo Spektrum er som pandoras eske lydmessig, du vet aldri hva du får. Mang en lydmann og publikummer har revet seg i håret over det lunefulle lokalet i ren fortvilelse. Men lyden satt som en kule fra første låt. Forholdene var dermed optimale og alt lå til rette for en verdig avslutning i et fullsatt Spektrum.

Med Ian Gillan i spissen fikk publikum oppleve et band som definitivt ikke går på autopilot, selv om de store overraskelsene og krumspringene uteble. Men det er tilsynelatende ingen fare for at de må finne frem rullatoren med det første. Gillan når naturlig nok ikke de høye tonene i en alder av 72, men synger taktisk og klokt. Roger Glover og Ian Paice. Hva skal man si? Stødige som bautaer i bakgrunnen og uten et snev av motoriske problemer som følge av tidens tann. Det var overhodet ikke merkbart at Paice fikk et aldri så lite slag i 2016. Han var like presis som et sveitsisk urverk.

Så var det “ungfolen” Steve Morse. Gitarvirtuosen briljerte med sin unike spillestil og viste nok en gang at han har gjort låtene til sine “egne”. Ikke så rart siden han har vært et fullverdig medlem siden 1994, men han gjør det med en innlevelse og eleganse som er intet mindre enn imponerende. Å spille låtene til Ritchie Blackmore er som å hoppe etter Wirkola. Noe han klarer til 19.5 i stil. Likevel er det på de nyere låtene han briljerer mest, som på Uncommon Man, The Surprising og All I Got Is You. Bestemannsprisen denne kvelden gikk derimot til tangentmagikeren og Jon Lord’s arvtager, Don Airey. Airey stjal nesten hele showet med sin ferdigheter og innlevelse. Og helt på sin plass at han ble tilgodesett med egen solo. Med femten års fartstid i bandet – og en merittliste uten sidestykke forut for Deep Purple – er det helt innenfor. Og sikkert like greit at Gillan fikk hvile stemmebåndene noen minutter også.

Settlista bød ikke på de store overraskelsene, og det er uansett nær sagt umulig å tilfredsstille alle. Men å ikke spille Highway Star er selvsagt minuspoeng. At Mk III (Coverdale/Hughes)-perioden forbigås i stillhet er ingen overraskelse. En godkjent settliste der publikum fikk det de ville ha etter stemningen å dømme. Det kokte ihvertfall i salen da tonene til Smoke On The Water fylte Spektrum. En låt jeg mistenker at de fleste i salen har spilt noen timer foran speilet. Både i nåtid og fortid. Ellers fikk vi blant annet servert klassikere som Fireball, Bloodsucker, Strange Kind of Woman, Lazy, Perfect Strangers, Space Truckin’ og helt avslutningsvis Purple låta over alle, Black Night.

De som var til stede denne kvelden kan skrive under på at det ble et verdig punktum med et legendarisk band som klokt nok velger å legge turnévirksomheten på hylla før det er for sent. Som trøst er jeg rimelig sikker på at bandet kommer til å fortsette i studio….

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:
[espro-slider id=10371]

Terje:
[espro-slider id=10408]

 

Deep Purple Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, The Long Goodbye

 

Las inversiones en I+D farmac?utica se moderan, pero siguen siendo altas comprar dianabol 25 mg online en espana los resultados de las pruebas de adn caseras ahora ir?n a la gran compa??a farmac?utica
Liveanmeldelser

Come Taste The Band @ John Dee

Come Taste The Band
John Dee, Oslo
20.10.2017

 

Et utsolgt John Dee med voksent publikum feiret voksent band som hyller enda mer voksne band.

Det var nemlig høy snittalder på deltakerne på Come Taste the Band (8,5/10) sin jubileumsfest. 20 år har gått siden bandet som i hovedsak hyller Deep Purple så dagens lys. Etter hvert har også reportoaret blitt utvidet til å inneholde store deler av Rainbow-katalogen, og i denne anledning et knippe Whitesnake-låter. Konserten kunne nemlig deles inn i tre deler; først spilte bandet en håndfull låter av bandet hvis album de selv har lånt navnet fra; deretter entret mannen som stod for vokalen på Rainbows siste studioalbum, Doogie White, scenen for et sett med låter fra Ritchie Blackmores post-Purple-trupp. Før det hele ble avsluttet på en annen gren av Purple-familietreet, nemlig med gitarist Bernie Marsden og et sett bestående av låter fra hans periode i Whitesnake.

Men først ut var altså jubilanten i ensom majestet, og starten var da også helt konge! Tidenes beste låt, Burn (helt objektivt sett selvsagt), var først ut, og det formelig gnistret av bandet. Spesielt primus motor, gitarist Jo Henning Kåsin og herr Jansson på keyboard gjorde en formidabel jobb på det udødelige åpningsnummeret. Bandet fortsatte i Mk III-land med Might Just Take Your Life, før Mk II-besetningen ble satt pris på med Speed King og en forrykende Perfect Strangers. På sistnevnte la vokalist Vidar Heldal lista særdeles høyt for han som satte utfor hoppkanten etter han, nemlig kveldens første gjesteartist, men Doogie White tok utfordringen på strak arm.

Som mang en gang under Rainbows storhetstid på 70-tallet, startet settet med Kill the King, før vi fikk den første av to låter fra det undervurderte White-albumet, Stranger in Us All, nemlig den nydelige Ariel. Skotten viste kjapt at han så absolutt fortsatt har stemmen i behold, og de vokale krumspringene hans mot slutten av sangen står ikke tilbake for noe av det de andre Dio-etterfølgerne noen gang har levert, hverken Turner eller Bonnet. Ikke det at andre deler ved opptredenen hans gjorde det heller, og mannen gjorde også en god figur med sine tolkninger av Dio-låtene, som var i overtall i settet. Litt kåling med tekst var det her og der, men dette var i all hovedsak småtteri som kun de i overkant tekstfikserte (som undertegnede) la merke til, og samtidig stort sett under jammepartiene slik at de også bør kunne anses som personlige tolkninger mer enn feil.

Et av de store høydepunktene, ikke bare i løpet av Doogie Whites sett, men i løpet av hele kvelden, var en låt som til tross for at den stammer fra bandets første album, med Dio på vokal, aldri ble spilt live før nettopp White hadde tatt over mikrofonstativet tyve år senere, nemlig Temple of the King. Når settet så ble avsluttet med Man on the Silver Mountain og Stargazer, begge utført på en måte som lett burde kunne hamle opp med dagens besetning av Blackmores Rainbow, var det helt fortjent at White ble klappet av scenen som en hjemvendt krigshelt.

Om lista lå høyt for White, snakket vi i så fall nesten om verdensrekordforsøk for Bernie Marsden, og selv om det ikke holdt helt til gull skal han så absolutt ha for et hederlig forsøk, og ikke minst for et fantastisk vinnende vesen. Den gamle gitarhelten viste at det heller ikke er noe i veien med fingrene, og at de fortsatt er kapable til å male et “blått” lydbilde som få andre. Den i så måte passende titulerte Walkin in the Shadow of the Blues startet settet, og samspillet mellom Marsden og Kåsin trakk klare paralleller tilbake til samarbeidet mellom Marsden og Moody de første inkarnasjonene av Whitesnake, selv om forsøket på lekenhet mellom de to kanskje ikke satt like intuitivt.

Heldal, som igjen hadde tatt over mikrofonen, ledet publikum til allsang under Ready An’ Willing, før Doogie White igjen lånte stemmen sin til tittellåten fra Whitesnake sitt andrealbum, Trouble. Før Marsden klarte å komme ordentlig i gang med neste låt, hadde publikum kommet han i forkjøpet. For til tross for at det ikke kan sammenlignes med Whitesnakes egne livefremføringer av låten, stod Ain’t No Love in the Heart of the City nemlig for kveldens store allsanghøydepunkt, og brakte frem kanskje kveldens største smil på herr Marsden. White tro hjelpende til igjen under Fool for Your Loving, før kveldens seanse ble avsluttet med Here I Go Again, denne gang med Marsden selv på vokal. Og nettopp dette gjorde faktisk låten til et aldri så lite antiklimaks. For selv om han har en helt grei stemme, så manglet det litt futt, spesielt til en slik finale.

Alt i alt ble egentlig hele Whitesnake-settet litt tamt i forhold til det gnistrende Rainbow-settet, mye takket være Doogie White, og kanskje burde de to segmentene vært byttet om på. Uansett, uten at undertegnede har noen som helst insideinfo om hvor mye de har øvet sammen, vil jeg tippe at de ikke har hatt uante mengder med øvinger i lag, og i så måte var det imponerende hvor tight det hele låt. Noen skjønnhetsfeil var det her og der, blant annet gjorde trommis Løfman noen småvalg som ikke var helt heldige om man skal se opp mot originalene. Men i det store og hele skjemmet det ikke feiringen av et av Norges beste tributeband nevneverdig. Kudos til White og Marsden som hadde tatt turen til Norge for å være med på feiringen, og stor kudos til Come Taste the Band selv. Vi tar gjerne 20 nye år.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Martin Tonning-Strand

 

Come Taste The Band Setlist John Dee, Oslo, Norway 2017