Stikkordarkiv: danko jones

Danko Jones @ Rockefeller

Danko Jones
Rockefeller, Oslo
28. april, 2022

 

Danko Jones (7/10) i sedvanlig breial stil tok ikke helt av.

Canadiske Danko Jones spiller breibeint rock med høy allsangfaktor og har hatt et godt grep på det norske publikummet i nesten 20 år. Denne konserten var først satt opp i april 2020 for å supportere plata A Rock Supreme. Så kom pandemien og konserten ble utsatt i flere omganger. Etter temmelig nøyaktig to år stod de endelig på scenen igjen og Mr Jones himself var tydelig på at det var han glad for. I løpet av nedstengningen har bandet vært i studio og albumet Power Trio ble sluppet sommeren 2021. Tittelen på dette albumet må vel sies å være den mest selvforklarende hittil og halve skiva var med i settet.

Etter en funky intromusikk kom de på scenen med åpningskuttet fra det nye albumet, nemlig I Want Out. Dessverre låt det litt tamt i starten, noe lydfolka heldigvis fikk justert inn etter noen låter. Bra at lyden var på plass under First Date fra en av deres beste plater Sleep is the Enemy fra 2006. Allsangen satt ganske bra fra det godt blandede og nesten fulltallige publikummet. Som vanlig var det høyere kvinneandel i salen enn på lignende type artister.

Nye Lipstick City og ikke minst gromlåta Invisible satt som et skudd. Innimellom låtene krydret Danko det hele med sine småvittige breiale kommentarer. Særlig når han tok litt drikke etter det han mente var 10 låter, var han på sitt beste: – Legg merke til dette, jeg lesker først strupen etter 10 låter! Altså 10 låter! Ikke som andre vokalister og band som drikker etter 2 låter, 4 låter og 8 låter. Såkalte «Sip-bands»! Et annet eksempel er når undertegnede holdt opp den nye skiva rett før de spilte Ship of Lies fra nettopp det albumet. Da kom det tørt fra Danko: «Han der i midten holder opp den nye skiva vår, men jeg har ikke betalt han for det altså!»

Låtene I Think Bad Thougts, Full of Regret og Had Enough fra det suverene albumet Below the Belt tok merkelig nok ikke helt av. Jeg fikk derfor et inntrykk av at publikum denne kvelden var mest inn i de nyere låtene fra Danko Jones. Dette kunne også merkes på allsangsklassikeren Lovercall, som jeg i tillegg synes bandet ikke spilte i en like bra versjon som de har gjort på tidligere turneer. Det timelange hovedsettet ble avsluttet med My little RnR fra 2017-skiva Wild Cat og da var det bra trøkk i band og publikum. Det var da tendenser til at man for første gang i løpet av kvelden kjente den berømte gynginga i gulvet på Rockefeller.

Etter en kort pause kom bandet inn på scenen igjen og Danko mente de kunne spille låta Saturday fra den nye skiva, selv om det var torsdag. Den funka ganske bra og ble fulgt opp med Fists Up High og til slutt Rock Shit Hot. Danko takket alle for at de kom og det ble tatt bilde av publikum for bruk på sosiale medier.

Alt i alt et trivelig sett, men ikke av de beste konsertene Danko Jones har levert på norsk jord. Jeg savnet noen låter, da spesielt klassikerne Code of the Road og Play the Blues. Men som tidligere nevnt, publikum var mest med på de nyere låtene.

Det var to supportband som spilte før hovedattraksjonen Danko Jones, først norske The New Death Cult og deretter det svenske punkbandet The Headlines. Sistnevnte var et greit «gladpunkband» med en energisk kvinnelig vokalist. De skapte god stemning, da spesielt under deres siste låt som var en rocka versjon av Nenas 99 Luftballons.

Ord: Anders Palm
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15155]

 

Danko Jones @ Rockefeller

Danko Jones
Rockefeller, Oslo
29.11.2017

 

Danko Jones er på turné i Norden, og denne uka tok et stappfullt Rockefeller imot trioen fra Canada.

Det er endelig tid for nok et besøk fra Canada i den fullsatte salen på Rockefeller. Trioen bestående av trommisen Rich Knox, bassisten John Calabrese og vokalisten/gitaristen Danko Jones har spilt mye i Norge gjennom årene. Til tross for de hyppige norgesbesøkene, virker publikum fremdeles sultne etter bandets breiale hardrock, og fra første sekund er tilskuerne med på moroa.

Canadierne hiver seg løse i takt med åpningsnummeret I Gotta Rock, og viser nok en gang hvorfor de er et rockeband av rang. Danko Jones (7/10) og hans menn spiller utrolig tight og bra, og i motsetning til mange andre band så er Danko ordentlig god på å nå ut til publikum, både gjennom musikken og mellomsnakket. Musikken er ganske rett fram og enkel – enkel å lytte til, enkel å synge til og enkel å spille. Publikumsinteraksjonen blir dermed fantastisk.

“It doesn’t matter whichsongswe play, it’sgoing to befuckingamazing!”. Hva kan man si, mer enn at det er Danko Jones? Han holder i gang publikum med humor, brutal ærlighet og med låter som smeller som slag etter slag, rett i ansiktet.First Date, I Think Bad Thoughts og HadEnough får en ekstra dimensjon i form av minneverdig allsang.

En intens opplevelse, bra lyd, et band med enorm publikumskontakt, og som er godt likt med sitt norske publikum. Undertegnede gir Danko toppkarakter som frontmann – han er en real entertainer – men jeg har sett de spille betraktelig mye bedre før, og derfor når de ikke helt opp denne gangen. Uansett: vi gleder oss allerede til neste gig.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=10721]

 

Volbeat/Danko Jones/Entombed A.D. @ Bergenhus Festning

Volbeat/Danko Jones/Entombed A.D.
Bergenhus Festning, Bergen
22.06.2016

 

Volbeat, Danko Jones og Entombed A.D. stod på scenen i solfylte (!) Bergen denne kvelden. Det måtte selvsagt dokumenteres av Metal Hammer Norway.

Volbeat

Hele 8000 billetter til denne kvelden var allerede revet bort i januar, så interessen for hovedbandet er tydeligvis stor på Vestlandet. På vei mot Bergenhus Festning gikk man forbi stappfulle utserveringer med folk som tydeligvis skulle på konsert, og som koste seg med øl i sola. Og de fleste som hadde billett valgte å heller gjøre det enn å få med seg første oppvarmingsband. Det var kanskje rundt 500 inne på konsertområdet da Entombed A.D. (8/10) gikk på scenen, men det dreit L-G Petrov og gutta langt i. De kjørte på i kjent stil, og Petrov viste igjen hvilken fin frontmann han er. Kanskje halvparten av de oppmøtte var interessert, men Petrov klarte å piske opp stemningen og fikk med de aller fleste under deres korte sett. Bortsett fra sløvingene som satt på plenen da. Konserten besto av en lett blanding av nyere låter og gamle klassikere, og Left Hand Path på en solfylt ettermiddag med øl i hånden slår jo aldri feil. Mulig Entombed A.D. er noe for hardt for de fleste som skulle på konsert denne kvelden, men godt jobba av bandet med å få opp stemningen såpass med det grunnlaget de hadde.

Entombed AD

Plenen begynte å fylle seg bra opp da Danko Jones (7/10) entret scenen, og han gikk rett i strupen på publikum. Jones, John Calabrese og Rich Knox har alltid vært et fyrverkeri på scenen, og rocket bra fra første låt. Her var også publikum mer interessert, og det ble etter hvert ganske god stemning. Jones var rappkjeftet som alltid, og fyrte løs mellom låtene. Og igjen slo det meg at det er nesten morsommere å høre på ham prate mellom låtene enn selve konserten. Med låter som Forget My Name, Had Enough, Gonna Be a Fight Tonight og en helt streit cover av Die, Die My Darling, så fikk de temperaturen godt opp, og det ble til og med litt allsang mot slutten av konserten. Ellers var dette en Danko Jones-konsert på det jevne. Alltid gøy og med masse energi, men ingen store høydepunkter.

Danko Jones

Jeg må innrømme at jeg aldri har skjønt meg på danske Volbeat (5/10) og den store interessen de har fått fra rockepublikumet. Joda, de er et godt band og de kan spille, men den ”Metallica møter pop og country i en kommersiell innpakning”-stilen har ikke vekket interessen særlig. Det har det likevel gjort til mange fans her på berget, og platene deres går rett til tops på VG-lista når de kommer. De er nå aktuell med plata Seal the Deal and Let’s Boogie, og har nå fått med seg tidligere Anthrax-gitarist Rob Caggiano. Gutta gikk på scenen til Motorhead’s Born to Raise Hell, og den fullsatte plenen ble lettere ekstatisk da de kjørte i gang The Devil’s Bleeding Crown. Jeg hadde et håp om at jeg skulle skjønne mer ved å se dem live, men den gang ei. Helt streit stadionrock med god sceneproduksjon, pyro og et band som kan spille, men med ellers lite innhold. Og vokalist Michael Poulsen synger ikke særlig godt. Han er heller ingen stor frontmann. Det at de radbrekker Ring of Fire er heller ikke så positivt, og jeg kan lett spare meg for de countrypartiene som dukker opp.

Volbeat

Noen oppturer ble det, som at L-G Petrov ble med på en låt og skaper litt tyngde i settet. Danko Jones, som er med på siste plata deres, kommer også opp mot slutten av konserten og gjør Black Rose (nei, ikke Thin Lizzy låta). Det som er noe merkelig er at dette selger ut Plenen på Bergenhus Festning, men da Slayer, Mastodon og Gojira var her i 2012 kom kun halvparten så mange. Vel, vel. Volbeat gjorde en proff konsert, og publikum fikk det de ønsket og det er jo det viktigste.

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje

 

[espro-slider id=5012]

 

Danko Jones @ Rockefeller, Oslo

Danko Jones
Rockefeller, Oslo
09.10.2015

 

IMGP7073

Danko Jones (7/10)
Mannen som kaller seg the Mango Kid var tilbake i Oslo, og tilbake der han hører hjemme, på Rockefeller. Sist han spilte på huset var under 25-årsjubileumet til Rockefeller, og den gang spilte han på John Dee. Skjønt, han kunne vel strengt tatt spilt der denne gangen også, da balkongene var stengt av, og det på ingen måte var fullt nede på gulvet. Men, de som var der fikk akkurat det de hadde betalt for: store doser testosteronbefengt rock, og en passe cocky frontfigur. De kjepphøye små-talene mellom låtene har ikke forandret seg så mye de siste åtte årene, men for en som aldri har sett dem før funker det sikkert fortsatt, det er jo publikumsfrieri på høyt nivå. Konserten forløp seg som en hitparade, og jammen gikk det unna, 22 låter på en drøy time er vel nok til å bryte en og annen fartsgrense. Materialet var godt spredd utover karrieren, og selv om de nye låtene skled greit inn, var det helt klart de gamle slagerne som skapte mest liv blant publikum.

IMGP7145

Vi fikk selvsagt Play the Blues, Lovercall, Invisible, allsang på First Date, og til tross for at Danko selv hadde glemt introriffet til Code of the Road og dekket over det minuttet han trengte på å huske det med litt ekstra preik, satt også den som ett skudd da de kom i gang. Det hadde også sneket seg med et par coverlåter i settet i form av Misfits’ Die Die, My Darling og Thin Lizzys Are Your Ready?, som begge passet bra med Danko Jones sitt lydbilde. Danko og hans makker JC på bass har jo vært med siden starten, og selv om bandet har like høyt forbruk av trommiser som Spinal Tap (bandets syvende og nåværende, Rich Knox, har vært med siden 2014), låter det både tett og fett. Helt til slutt fikk man den sedvanlige avslutningen med Bring On the Mountain, med hans sedvanlige tale om hvordan alle som har gått mot ham gjennom livet kommer til å stå i bunnen og se opp mot toppen der han står, hånd i hånd med de døde rockeheltene våre. Det triste med denne talen er jo at heltene stadig blir flere, men heldigvis er Danko selv så absolutt i live og kommer nok til å levere «simple 12-takters blues soloer» til høyresiden av publikum, og «powerchords som du lærer første dagen på gitarkurs» til venstresiden av publikum i flere år til.

Bildegalleri:

[espro-slider id=1515]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Canadian drugstore viagra beste viagra canadian pharmacy viagra takes paypal