Danko Jones
Rockefeller, Oslo
28. april, 2022
Danko Jones (7/10) i sedvanlig breial stil tok ikke helt av.
Canadiske Danko Jones spiller breibeint rock med høy allsangfaktor og har hatt et godt grep på det norske publikummet i nesten 20 år. Denne konserten var først satt opp i april 2020 for å supportere plata A Rock Supreme. Så kom pandemien og konserten ble utsatt i flere omganger. Etter temmelig nøyaktig to år stod de endelig på scenen igjen og Mr Jones himself var tydelig på at det var han glad for. I løpet av nedstengningen har bandet vært i studio og albumet Power Trio ble sluppet sommeren 2021. Tittelen på dette albumet må vel sies å være den mest selvforklarende hittil og halve skiva var med i settet.
Etter en funky intromusikk kom de på scenen med åpningskuttet fra det nye albumet, nemlig I Want Out. Dessverre låt det litt tamt i starten, noe lydfolka heldigvis fikk justert inn etter noen låter. Bra at lyden var på plass under First Date fra en av deres beste plater Sleep is the Enemy fra 2006. Allsangen satt ganske bra fra det godt blandede og nesten fulltallige publikummet. Som vanlig var det høyere kvinneandel i salen enn på lignende type artister.
Nye Lipstick City og ikke minst gromlåta Invisible satt som et skudd. Innimellom låtene krydret Danko det hele med sine småvittige breiale kommentarer. Særlig når han tok litt drikke etter det han mente var 10 låter, var han på sitt beste: – Legg merke til dette, jeg lesker først strupen etter 10 låter! Altså 10 låter! Ikke som andre vokalister og band som drikker etter 2 låter, 4 låter og 8 låter. Såkalte «Sip-bands»! Et annet eksempel er når undertegnede holdt opp den nye skiva rett før de spilte Ship of Lies fra nettopp det albumet. Da kom det tørt fra Danko: «Han der i midten holder opp den nye skiva vår, men jeg har ikke betalt han for det altså!»
Låtene I Think Bad Thougts, Full of Regret og Had Enough fra det suverene albumet Below the Belt tok merkelig nok ikke helt av. Jeg fikk derfor et inntrykk av at publikum denne kvelden var mest inn i de nyere låtene fra Danko Jones. Dette kunne også merkes på allsangsklassikeren Lovercall, som jeg i tillegg synes bandet ikke spilte i en like bra versjon som de har gjort på tidligere turneer. Det timelange hovedsettet ble avsluttet med My little RnR fra 2017-skiva Wild Cat og da var det bra trøkk i band og publikum. Det var da tendenser til at man for første gang i løpet av kvelden kjente den berømte gynginga i gulvet på Rockefeller.
Etter en kort pause kom bandet inn på scenen igjen og Danko mente de kunne spille låta Saturday fra den nye skiva, selv om det var torsdag. Den funka ganske bra og ble fulgt opp med Fists Up High og til slutt Rock Shit Hot. Danko takket alle for at de kom og det ble tatt bilde av publikum for bruk på sosiale medier.
Alt i alt et trivelig sett, men ikke av de beste konsertene Danko Jones har levert på norsk jord. Jeg savnet noen låter, da spesielt klassikerne Code of the Road og Play the Blues. Men som tidligere nevnt, publikum var mest med på de nyere låtene.
Det var to supportband som spilte før hovedattraksjonen Danko Jones, først norske The New Death Cult og deretter det svenske punkbandet The Headlines. Sistnevnte var et greit «gladpunkband» med en energisk kvinnelig vokalist. De skapte god stemning, da spesielt under deres siste låt som var en rocka versjon av Nenas 99 Luftballons.
Ord: Anders Palm
Bilder: Terje Dokken
[espro-slider id=15155]