Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
14. april, 2017
Fredag
Det er litt slunkent oppmøte idet jeg ankommer Rockefeller på fredagen, men det kommer seg heldigvis litt rett før dagens første band, Insidious Disease (9/10) går på scenen. Bandet virker å være i storform og trøkker til fra første tone, og bandets tunge og brutale death metal er helt perfekt å starte konsertdagen med. Det går hovedsakelig i låter fra bandets eneste album Shadowcast. Vi får også en ny låt som jeg dessverre ikke husker navnet på i farten, men det hørtes veldig lovende ut med tanke på neste album. Marc Grewe er en fantastisk frontfigur som er flink til å få med seg publikum, og med et så profesjonelt band i ryggen er dette dømt til å bli fett. Litt synd at ikke flere tok turen, men vi som var der storkoste oss – og det er tross alt det viktigste.
Sørafrikanske Diabolus Incarnate (5/10) er festivalens eksotiske alibi, og gjør en godkjent opptreden for en lytter uten inngående kjennskap til bandet fra tidligere av. Bandet er vokalist/gitarist Dieter Engels hjertebarn, og har til tross for sju års fartstid kun en demo og en singel på samvittigheten. Afrikanernes black metal serveres på et bakteppe av synth, og er melodiøs nok til at sammenligninger med svensk metal kan forsvares – band som Hypocrisy rinner en i hu. Visuelt legger bandet seg på Desaster-linja; ett medlem med liksminke, resten uten. Melankolske Aborted står igjen som høydepunktet, før bandet avslutter settet med singelen Transcendence.
Lyden er en vits både i kvalitet og volum da Anaal Nathrakh (7/10) går på scenen, men heldigvis tar det seg opp allerede på andrelåta Keep Your Children Close and Pray for Oblivion. Ti år etter at bandet gjorde sin første gig utenfor hjemlandet på nettopp Inferno er britene tilbake, og i bagasjen har de et oppjustert arsenal med illsint grindcore og blast beat-basert black metal. Når vi har kommet frem til Depravity Favours the Poor og In the Constellation of the Black Widow, begynner Anaal Nathrakh i større grad å skake fundamentet på gamle Torggata bad, selv om clean-vokalen til Dave Hunt forsvinner inn og ut av lydbildet etter eget forgodtbefinnende. Birmingham-gutta avslutter med Do Not Speak, som introduseres med et Orwell-sitat som fanger tidsånden («boot», «forever», «human face» – google) på en passende måte.
Infernal War (6/10) hemmes av en statisk opptreden og lite særpreget vokal, men utover dette er det pur, maskinell, thrasha black metal fra ende til annen. «Ivan Drago-metal», har jeg noe stereotypisk notert på blokka mi. De sparsomt behårede muskelbuntene fra Polen skal ha for innsatsen, men det vil være en overdrivelse å si at man hadde gått glipp av noe essensielt dersom man hadde stått over denne konserten. Det hele er særs tight og knallhardt, og etterlater lite livsrom for improvisasjon. Større variasjon i tempo kunne gitt konserten en bedre dynamikk, men på den annen side kler bandet bandnavnet sitt godt – dette var et nådeløst sanseangrep fra første anslag.
Selv om utgangspunktet for sveitsiske Samael (7/10) har vært svartmetall, utviklet musikken deres etter hvert til å bli mer industriell og gotisk sjangermessig. Da konserten ble sparket i gang, var det et passe glissent Rockefeller som tok i dem imot, men dette syntes dog ikke å plage bandet voldsomt, for de leverte absolutt en god vare. Først fikk vi Black Trip fra albumet Ceremony of Opposites, og videre utover i settet kom det en god blanding av eldre, samt nyere materiale. Det var noe lekent over opptredenen, og at ikke dette bandet får mer oppmerksomhet her til lands slår meg egentlig som litt merkelig.
Men det har kanskje noe med at de ikke er svart nok for metallfolket, for heavy for alternativrockerne og ikke syntha nok for gotherne. Det var til tider liv og røre å spotte blant publikum, så de var åpenbart gira. Spesielt under Rain og Baphomet’s Throne. Jeg må påpeke at låtene etter hvert ble litt like – de hadde ofte samme oppbygning, med snille industripartier som gjerne beveget seg over i det monsterbrutale. Et tøft virkemiddel, men som sagt litt mer variasjon hadde ikke skadet.
Windstein var selvfølgelig festens naturlige midtpunkt der han sto, mindre enn en armlengde fra de forreste tilskuerne. Han var på vakkert vis omringet av resten av gutta i Crowbar (9/10), som la et ultratungt grunnlag for kvelden. Den varierte spillingen til trommis Tommy Buckleys var spesielt med på å løfte de noenlunde monotone og repeterende sangstrukturene, og ga det hele en ekstra friskhet og fylde.
Publikumet på svette og tettpakkede John Dee var godt tent under hele konserten, med entusiastiske brøl og nevene høyt i været. Dette var noe som definitivt behaget frontmannen, da han ofte oppmuntret folk til å rope høyere og høyere. Disse gutta har jo holdt på i mange år, så det var herlig å høre at Windsteins hese stemme fremdeles er rå, skitten og kommer heeeelt ned fra ølvommen. Det har bare manifestert seg som beundringsverdig patina etter alle år, og det var med på å heve kvaliteten totalt sett.
Fredagens siste band ut er vel kanskje det jeg så mest frem til på hele festivalen. Det begynner å bli stappfullt rundt omkring, både i salen og på galleriene idet veteranene i Gorgoroth (7/10) gjør seg klare på scenen. Sceneteppet trekkes til side, og bandet kjører i gang til enorm jubel fra publikum. Lyden er ikke noe å skrive hjem om, men den er vel så råtten som bandet selv vil ha den, pluss at vokalen blir veldig høy i forhold.
Men det er jo Gorgoroth vi snakker om her, så det skal være litt skittent og brutalt. Stemningsmessig så blir det en veldig Pentagram-feeling over det hele, og det er tross alt et av favorittalbumene mine av bandet. Av låter så spilles det fra hele bandets karriere, og vi får for eksempel Katharinas bortgang fra tidligere nevnte album samt legendariske Revelation of Doom fra Under the Sign of Hell. Det var også kult å høre Destroyer og Incipit Satan.
Gorgoroth leverer et gjennomgående greit show, og det er alltid en fornøyelse å se Hoest live. Han er en veldig dyktig vokalist og frontfigur som gjør veldig mye ut av seg selv på scenen, og han er veldig flink til å få med seg til å få med seg publikum og skape uhyggelige og gode stemninger. Det er ikke den beste konserten jeg har sett med bandet, men det var så absolutt godkjent og akkurat så skittent som man kunne forventet.
Tekst: Monique Mesquita, Sigurd Thune og Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim
Terje:
[espro-slider id=8963]
Kenneth:
[espro-slider id=8816]
