Cradle of Filth
Existence Is Futile
Nuclear Blast

Tretten fulle utgivelser! Det er blitt mange plater siden en registrerte Cradle of Filth på metall-radaren første gang. Den gang var det den berømte “Vestal Masturbation” t-skjorten, med ryggtavlen dekket av budskapet “Jesus is a cunt” som fikk hevet de ungdommelige øyebryn. Denne t-skjorten skapte som kjent trøbbel med politiet i England for flere enn bare bandet, og den har siden 2008 vært forbudt i New Zealand. Slikt blir jo rene honningkrukken for tenåringsopprørere. Det at bandet var fullstappet med melodi, at de ikke var norske, at imaget var fylt med gotisk stemning og vampyrer vakte også oppsikt, og til slutt ble det rett fram nødvendig å sjekke ut dette bandet med de overdådige bandskjortene fylt med antikristne og seksuelle motiver.

Jeg husker vi hadde to gutterom vegg-i-vegg, meg og min bror, der Principle of Evil Made Flesh (1994) fikk gått mange runder med åpne dører, slik at begge kunne høre på platen samtidig til leksearbeid, eller hva annet vi bedrev i de tider. Den gangen gikk utviklingen raskt over utgivelsene, og allerede fra EPen som ble sluppet nest (Vempire, 1996) hadde bandet endret en del på uttrykk og produksjonskvaliteter, i positiv retning. Dusk and Her Embrace (1996), og kanskje i enda større grad Cruelty and the Beast (1998), sementerte bandet som et av de store i sjangeren. Cradle of Filth ble et band med et helt særegent uttrykk, et uttrykk mange band også usjenert forsøkte å etterape. Slik holdt det seg vel i mange år. På 2000-tallet begynte derimot bandet å gjenta seg i overkant mye, og det virket litt som om bandet hadde utspilt sin rolle i metal-scenen. Siden den gang har en som regel fått høre at “nå er de tilbake” når det slippes ny plate, påfølgende sjekket ut platen, registrert at det svinger greit, og deretter glemt bandet igjen til neste runde med samme opphaussing fra en eller annen i musikkpressen dukker opp.

Nå skriver vi 2021, bandet har høstet lovord på nett angående sitt nye materiale, og det er dags for en ny runde i kvernen. The Fate of the World on Our Shoulders heter introen, og denne tittelen gir mer mening desto lenger enn kommer inn i materien, for her har klima nådd bandets tematikk. Kan hende er det like mye fordi den aktuelle og tilkommende fanbasen per dags dato vil være opptatt av denne tematikken som at bandet selv er det? I henhold til bandets plateselskap, Nuclear Blasts intervju med Dani Filth, bandets frontmann, er albumet preget av eksistensialistisk tematikk; “eksistensialistisk uro og frykt for det ukjente”. Samtidig sier Dani Filth i det samme intervjuet at det handler om “å anerkjenne at eksistensen er forgjeves og at alt er tillatt fordi ingenting betyr noe”. Her henter han inn en gammel kult-kuriositet i Aleister Crowley og lener seg villig på hans maksimer, og sier videre at “vi vet alle at vi skal dø, så vi bør nyte livet mens vi har det”, altså en slags hedonisme og fatalisme i ett. Konseptuelt er det mulig at en aner noen kontradiksjoner hos frontmannen, da han engster seg for forandringen, ber oss være oppmerksomme på at vi må ta grep, samtidig som han proklamerer at det er forgjeves og at ingenting har verdi.

Om låten Suffer Our Dominion uttaler Filth at det nok er den mest tydelig politiske låten deres hittil. Han sier at “vi fucker opp økologien vår og vi trenger å adressere situasjonen umiddelbart”. Det er fristende å spørre rett fram: hva blir det så til!? For dette er kontradiktorisk. Kan hende er det å bry seg om noe og tillegge det verdi såpass åpenbart uforsonlig med mye annet bandet har bedrevet og sagt, at det nettopp blir litt drakamp og kontradiksjoner når de plutselig skal engasjere seg i noe, og dermed antyde gjennom engasjementet at temaet har iboende verdi? Det er jo absolutt ingenting farlig eller feil med å være selvmotsigende eller engasjert i noe. Her er det vel mer forandringen en biter seg merke i. Når en gjør karriere av negativ affekt, er det kanskje heller ikke veldig merkelig at prediksjonene en tillater seg i tekstmaterialet er preget av fatalisme, svart/hvitt-tenkning og skråsikker negativitet? For det er slik det bærer seg ad når en går låter som Suffer Our Dominion nærmere etter i sømmene. Her proklameres det at Moder jord vil utrydde milliarder på det mest brutale vis. Kanskje er frykten og uroen slik totalt dominerende, samtidig som en vil tro at en løsningsorientert klimaplate kanskje hadde vært i overkant å forvente fra et britisk ekstremmetal-band.

Å predikere at Cradle of Filths neste plate vil fortone seg som en symfonisk ekstremmetallplate kan en nok likevel strekke seg til uten like stor fare for å gå i den samme fellen, da det i stor grad er basert på bandets tidligere atferd. Prediksjoner om verdigrunnlag og lyrisk tematikk tror jeg det etter Existence is Futile derimot vil være dristig å gi seg i kast med…

La oss også se litt nærmere på musikken. Kan hende ble det litt underkommunisert nettopp fordi det musikalske minner en så tydelig om mye av det bandet har levert tidligere. Det er melodisk, i mange lag, og selv om det er ekstremmetall, så oser det av inspirasjon fra gammel heavy, NWOBHM og dets like. Det er absolutt mye bra her, og begge singlene som er sluppet i forkant av platen, Crawling King Chaos og Necromantic Fantasies, holder så absolutt mål. Det som kanskje skiller platen litt ut er at det virker som det er mer materiale som toner ned uttrykket og lar melodilinjene tre ytterligere fram. Ja, det er nesten så det er power ballads-varianten vi tidvis får presentert, med fare for da å overdrive det en god del. Discourse Between a Man and His Soul er et eksempel på en slik låt, der den er temmelig baktung tvers gjennom. How Many Tears to Nurture a Rose minner derimot om heavy metal-tunge gamle klassikere, og er en av de låtene det svinger mest av. Bandet har heller ikke glemt sin horror-fetish, og på Sisters of Mist møter vi Pinhead parafrasert gjennom forteller Doug Bradleys munn: “a waste of good suffering”. Hellraiser-filmene er liksom en utømmelig kilde med inspirasjon for band helt fra hjemlige Tsjuder til de belgiske galningene i Aborted.

Platen er blitt opp mot timen lang, men dersom du skaffer deg utgaven med nevnte Sisters of Mist og Unleash the Hellion som bonusspor, så vil du få en time og ti minutter med britene, og det er jo ikke verst valuta for pengene. Det er velprodusert, solid utført, og med nok Iron Maiden og Dimmu Borgir iblandet horror-synthene til at en skal kunne holde ut til neste gang. Tilværelsen er vel ikke forgjeves, den bare er. Den nye Cradle of Filth platen er altså heller ikke forgjeves, men vil sikkert gi mange både gamle og nye lyttere gode stunder. Med det sagt, så er ikke dette noen ny klassiker, til det er det for få låter som virkelig når de store høydene. (7,5/10)

Pål Teigland Lystrup