Stikkordarkiv: come tsate the band

Come Taste The Band @ John Dee

Come Taste The Band
John Dee, Oslo
20.10.2017

 

Et utsolgt John Dee med voksent publikum feiret voksent band som hyller enda mer voksne band.

Det var nemlig høy snittalder på deltakerne på Come Taste the Band (8,5/10) sin jubileumsfest. 20 år har gått siden bandet som i hovedsak hyller Deep Purple så dagens lys. Etter hvert har også reportoaret blitt utvidet til å inneholde store deler av Rainbow-katalogen, og i denne anledning et knippe Whitesnake-låter. Konserten kunne nemlig deles inn i tre deler; først spilte bandet en håndfull låter av bandet hvis album de selv har lånt navnet fra; deretter entret mannen som stod for vokalen på Rainbows siste studioalbum, Doogie White, scenen for et sett med låter fra Ritchie Blackmores post-Purple-trupp. Før det hele ble avsluttet på en annen gren av Purple-familietreet, nemlig med gitarist Bernie Marsden og et sett bestående av låter fra hans periode i Whitesnake.

Men først ut var altså jubilanten i ensom majestet, og starten var da også helt konge! Tidenes beste låt, Burn (helt objektivt sett selvsagt), var først ut, og det formelig gnistret av bandet. Spesielt primus motor, gitarist Jo Henning Kåsin og herr Jansson på keyboard gjorde en formidabel jobb på det udødelige åpningsnummeret. Bandet fortsatte i Mk III-land med Might Just Take Your Life, før Mk II-besetningen ble satt pris på med Speed King og en forrykende Perfect Strangers. På sistnevnte la vokalist Vidar Heldal lista særdeles høyt for han som satte utfor hoppkanten etter han, nemlig kveldens første gjesteartist, men Doogie White tok utfordringen på strak arm.

Som mang en gang under Rainbows storhetstid på 70-tallet, startet settet med Kill the King, før vi fikk den første av to låter fra det undervurderte White-albumet, Stranger in Us All, nemlig den nydelige Ariel. Skotten viste kjapt at han så absolutt fortsatt har stemmen i behold, og de vokale krumspringene hans mot slutten av sangen står ikke tilbake for noe av det de andre Dio-etterfølgerne noen gang har levert, hverken Turner eller Bonnet. Ikke det at andre deler ved opptredenen hans gjorde det heller, og mannen gjorde også en god figur med sine tolkninger av Dio-låtene, som var i overtall i settet. Litt kåling med tekst var det her og der, men dette var i all hovedsak småtteri som kun de i overkant tekstfikserte (som undertegnede) la merke til, og samtidig stort sett under jammepartiene slik at de også bør kunne anses som personlige tolkninger mer enn feil.

Et av de store høydepunktene, ikke bare i løpet av Doogie Whites sett, men i løpet av hele kvelden, var en låt som til tross for at den stammer fra bandets første album, med Dio på vokal, aldri ble spilt live før nettopp White hadde tatt over mikrofonstativet tyve år senere, nemlig Temple of the King. Når settet så ble avsluttet med Man on the Silver Mountain og Stargazer, begge utført på en måte som lett burde kunne hamle opp med dagens besetning av Blackmores Rainbow, var det helt fortjent at White ble klappet av scenen som en hjemvendt krigshelt.

Om lista lå høyt for White, snakket vi i så fall nesten om verdensrekordforsøk for Bernie Marsden, og selv om det ikke holdt helt til gull skal han så absolutt ha for et hederlig forsøk, og ikke minst for et fantastisk vinnende vesen. Den gamle gitarhelten viste at det heller ikke er noe i veien med fingrene, og at de fortsatt er kapable til å male et “blått” lydbilde som få andre. Den i så måte passende titulerte Walkin in the Shadow of the Blues startet settet, og samspillet mellom Marsden og Kåsin trakk klare paralleller tilbake til samarbeidet mellom Marsden og Moody de første inkarnasjonene av Whitesnake, selv om forsøket på lekenhet mellom de to kanskje ikke satt like intuitivt.

Heldal, som igjen hadde tatt over mikrofonen, ledet publikum til allsang under Ready An’ Willing, før Doogie White igjen lånte stemmen sin til tittellåten fra Whitesnake sitt andrealbum, Trouble. Før Marsden klarte å komme ordentlig i gang med neste låt, hadde publikum kommet han i forkjøpet. For til tross for at det ikke kan sammenlignes med Whitesnakes egne livefremføringer av låten, stod Ain’t No Love in the Heart of the City nemlig for kveldens store allsanghøydepunkt, og brakte frem kanskje kveldens største smil på herr Marsden. White tro hjelpende til igjen under Fool for Your Loving, før kveldens seanse ble avsluttet med Here I Go Again, denne gang med Marsden selv på vokal. Og nettopp dette gjorde faktisk låten til et aldri så lite antiklimaks. For selv om han har en helt grei stemme, så manglet det litt futt, spesielt til en slik finale.

Alt i alt ble egentlig hele Whitesnake-settet litt tamt i forhold til det gnistrende Rainbow-settet, mye takket være Doogie White, og kanskje burde de to segmentene vært byttet om på. Uansett, uten at undertegnede har noen som helst insideinfo om hvor mye de har øvet sammen, vil jeg tippe at de ikke har hatt uante mengder med øvinger i lag, og i så måte var det imponerende hvor tight det hele låt. Noen skjønnhetsfeil var det her og der, blant annet gjorde trommis Løfman noen småvalg som ikke var helt heldige om man skal se opp mot originalene. Men i det store og hele skjemmet det ikke feiringen av et av Norges beste tributeband nevneverdig. Kudos til White og Marsden som hadde tatt turen til Norge for å være med på feiringen, og stor kudos til Come Taste the Band selv. Vi tar gjerne 20 nye år.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Martin Tonning-Strand

 

Come Taste The Band Setlist John Dee, Oslo, Norway 2017