Code
Flyblown Prince
Dark Essence Records

Hva!? Dette var nye takter, eller… Faktisk tas en direkte tilbake til Resplendent Grotesque, der Code virkelig startet – og sluttet. Dette er tolv år tilbake i tid. Siden kom både Augur Nox (2013) og Mut (2015) uten at bandet opplevde samme suksess eller omtale. Nå, seks år etter sistnevnte plate, er britene tilbake med ny plate. Til dette var det knyttet en passelig dose skepsis og en passelig dose forventning. For, med fare for all slags kognitive bias påvirkende erindringene, så var vel ikke Code det samme etter at Kvohst tok sin kreative vokalbruk med seg og forlot bandet? Det virket som om koden ble kryptisk, og for de mest ihuga fans. Nå later det til at bandet på ny kan fri til denne gamle fanskaren, av det som i henhold til antall avspillinger på nett var deres mest populære album, altså nevnte Resplendent Grotesque. Samtidig viser bandet at de holder på progressive låtstrukturer og narrativer mer forbundet med det uttrykket de to foregående platene flørtet med. Likevel virker det som om dette progressive nå i større grad fungerer sammenblandet det mer kraftfulle ekstremmetall-uttrykket.

Code består per dags dato av fem karer, der hovedmann Aort har vært med siden starten. Mange andre, lik tidligere nevnte vokalist Kvohst, har kommet og gått. Progressiv black metal er merkelappen deres norske plateselskap Dark Essence har valgt å sette på bandet. Om det er riktig takson for flueprinser får de lærde strides om, for det er en jungel av sjangere, og ikke minst sjangerbetegnelser der ute – og la oss nå skille mellom kart og terreng. Slik sett er merkelappen paradoksalt nok rett-fram. Det er progressive låtstrukturer. Det er helt sikkert black metal også, om noen både vet hva det begrepet faktisk rommer i 2021, eller husker hva det rommet, eller skulle romme. Det er jammen ikke lett å holde oversikten dersom en ønsker å kategorisere, forenkle og kommunisere tydelig med andre interesserte.

Flyblown Prince har en frisk produksjon. Det klakker godt i basstrommene, og en registrerer at den growlende vokalen er tilbake. Apropos bass, så er bassgitaren herlig røff i kantene, men tydelig og passelig langt framme i lydbildet. Slikt er selvsagt smak-og-behag. I disse ørene klinger det ihvertfall bra, og det blir et punkt ved lydbildet en merker seg. Platen inneholder alt fra låter som er korte og mer direkte til The Mad White Hair, som er en like under tolv minutter lang affære med veldig progressiv struktur. Dette er en mer teatralsk side av bandet, med dels klisjé-galskapvokal, dette tilgjorte teatralske som sikkert har sitt utspring i eldre band og/eller film. Faren med såpass lange låter som The Mad White Hair er at en mister oversikten, eller at de krever mye av lytteren med en såpass progressiv struktur. Samtidig er det kanskje en slik struktur som passer best dersom en forfølger en løpende historiefortelling, som er inntrykket en tross alt får av denne platen. At den nevnte låten er plassert aller sist er også passende, da den skiller seg litt ut fra resten av platen, både med tanke på nevnte lengde, men også på mange andre måter. Blant annet inneholder den en temmelig lang gitarsolo. Personlig trives jeg enda bedre i selskap med de litt kortere og mer konsise Rat King og Dread Stridulate Lodge, tross at de mangler like elegante soloer.

Oppsummert er dette Code som vender tilbake til et tydeligere ekstremmetall-uttrykk, samtidig som de beholder det progressive ved seg. De lykkes godt med dette, og det er dels fristende å ønske dem velkommen tilbake på vegne av majoriteten av lyttere. (7/10)

Pål Teigland Lystrup