Clutch
Sentrum Scene, Oslo
24. august, 2022

 

Clutch returnerer til hovedstaden etter ni lange år. Var det verdt ventetida?

Etter ni års venting var det endelig klart for en ny rockevekkelse med Marylands fineste utvalgte.

For det har nemlig gått hele ni år siden sist Clutch (7,5/10), gjestet hovedstaden. Og noe av grunnen til dette er jo at flere i følget ble utestengt fra Norge i et par år, fordi turnébussen deres den gang ble stoppet på grensen, hvorpå det ble funnet en liten mengde ulovlige substanser. Og så har det jo vært denne hersens pesten, som deretter hadde utsatt nettopp denne konserten et par år. Så det var et etterlengtet gjensyn, noe publikum også ga uttrykk for, såvel som Neil Fallon som takket publikummet for å ha stått i det han kalte tidenes lengste kø.

Og denne gangen hadde Fallon & co. mer fokus på rocken enn på vekkelsen, selv om det er umulig å ikke trekke paralleller mellom Fallons sceneopptreden og den til enkelte allerede godt karikerte pastorer nedover i sørstatene av USA. Men, til tross for at det finnes både lyder av sørstats-sumper, såvel som virkelig seige, på grensen til dronende, stonerrocklåter i arsenalet til Clutch, så var det et overtall av beint frem rockelåter som beleiret settlisten denne kvelden. Noe som i og for seg er greit nok for å få liv i publikum, selv om jeg personlig gjerne skulle sett ennå litt mer av mangfoldet de har i diskografien, og ikke minst ennå mer av Pastor Fallon.

Det hele startet på begynnelsen, i dobbelt forstand, med debut-EP’en deres fra 1992, Passive Restraints, før de lettbent hoppet over til tittellåten fra albumet de turnerte sist de var her til lands, nemlig Earth Rocker. Den første låten som virkelig fikk liv i publikum var X-Ray Visions, som akkurat som på sitt tilhørende album Psychic Warfare ble etterfulgt av den ikke like umiddelbare Firebirds. Så var det tid for kveldens føste smakebit fra det kommende albumet, ved dettes nesten-tittellåt Slaughter Beach. En låt som så absolutt har potensiale, og gjør at det lover godt for den forestående utgivelsen. Låten hadde passet godt inn på det forrige albumet, Book of Bad Decisions, og siden undertegnede setter dette som den beste utgivelsen siden From Beale Street to Oblivion fra 2007, så tar jeg dette som et godt tegn.

Kveldens kanskje mest funky duo kom i form av The Soapmakers og A Quick Death in Texas, mens den påfølgende Book of Bad Decisions-duoen In Walks Barbarella og How to Shake Hands, var blant de lyriske høydepunktene denne kvelden. Spesielt sistnevnte med sitt ikke så rent lille stikk i siden til valgprossessen og enkelte politikere i USA, stod frem som en favoritt. Så er det jo alltid fett å høre snaue 1500 personer gaule at de vil ha Jimi Hendrix på tjuedollarseddelen, og Bill Hicks på femmer’n, selv om de kanskje ikke har den helt store påvirkningskraften akkurat der.

Etter ennå en ny låt, Nosferatu Madre, og kveldens lengste tittel i Walking in the Great Shining Path of Monster Trucks, kom det som nok må betegnes som kveldens beste låtrekke. At bandets desidert beste album Blast Tyrant ble avspist med kun én låt er jo skandale, men til gjengjeld blir det aldri feil å høre The Mob Goes Wild (sånn apropos fet tekst!). Omtrent like stor skandale er det at Robot Hive/Exodus og From Beale Street to Oblivion led samme skjebne, men også herfra var det i det minste to kremlåter vi fikk servert, Mice and Gods og den Store publikumsfavoritten (med stor S), Electric Worry. Legg til Pure Rock Fury, og du har en meget god avslutning på konserten, hvilket også var slutten på hovedsettet.

Men etter et noen minutter kom bandet, som for øvrig må være det bandet i verden som ser minst ut som rockestjerner, tilbake på scenen for et knippe ekstranumre. Og disse skal jo gjerne være selve toppen av kransekaka, kirsebæret på toppen av milkshaken, men i stedet fikk vi en passende og to helt greie låter som hadde gjort seg bedre tidligere i settet. Kveldens sløyeste låt, Spacegrass, er unektelig fet, og gjør seg i og for seg ikke bort som den “rolige” låten til å starte ekstranummersekvensen, før man får full utblåsning med en låt eller to til. Og det er ikke at Noble Savage og The Face er dårlige låter, det er bare at bandet har flere favner med andre som er bedre, og som antagelig også hadde fått publikum til å gå enda mer av skaftet.

Men, dette med settlister vil jo alltid skape diskusjoner, og å sette sammen den perfekte være en særdeles personlig øvelse. Det bandet skal ha for, er at fra de 13 albumene bandet snart har gitt ut, samt 8-9 EP’er, hadde de plukket låter fra hele 12 av dem. Selv skulle jeg altså gjerne sett mer fra gullperioden 2004 til 2007, med disse forannevnte albumene som altså bare fikk én låt hver, i stedet for at to album som jeg mener etter Clutch sin standard er mer middelmådige, Earth Rocker og Psychic Warfare, stakk av med fire hver. Så er det garantert mange der ute som er av stikk motsatt oppfatning enn meg, og det er helt greit. Faktisk er det bare bra, for hva skulle man ellers diskutert? Uansett var det utrolig godt å se bandet igjen, og det som ble levert ble som vanlig levert på ypperste vis. Det gledes til nytt album, og forhåpentligvis tar det ikke ni år til neste gang vi ser dem igjen her til lands.

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder : Terje Dokken

 

[espro-slider id=16189]