Chris Cornell
Folketeateret, Oslo
31.03.2016

 

En forfriskende intimkonsert med et av 90-tallets mest folkekjære ikoner.

Å få oppleve en konsert med et av 90-tallets mest markante stemme, er en særdeles oppkvikkende opplevelse. Endelig er Chris Cornell (7/10) tilbake i Oslo for å by på en helaften med låter fra Soundgarden, Temple of the Dog, Audioslave og selvfølgelig hans egen solokarriere.

Det blir dermed en innbydende og særdeles variert reise gjennom 25 år med rockehistorie. I likhet med forrige gang Cornell var innom, er også kveldens konsert utsolgt. Det venter dermed en spent gjeng inne på Folketeateret idet Cornell inntar scenen. Begeistringen er tydelig og jubelen står umiddelbart i taket.

Før den folkekjære frontfiguren i det hele tatt rører et instrument, begynner han å spøke med publikum og setter dermed tonen for kvelden. Første låt ut er Before We Dissapear fra hans nye soloalbum Higher Truth – som forøvrig deler navn med turneen. En helt grei start på kvelden. Han følger imidlertid kjapt opp med en litt mer kjent låt. Nemlig Can´t Change Me fra hans første soloalbum Euphoria Morning.

At Cornell velger å covre selveste Bob Dylan kommer egentlig ikke som noen overraskelse, men var det nødvendig? The Times They Are A-Changin’ er en klassisk låt som ikke skal tukles altfor mye med. Cornell gjør det likevel såpass subtilt at han slipper unna med det. Han følger opp med Nearly Forgot My Broken Heart. Kanskje en av de beste låtene fra det nye albumet.

Chris Cornell er profesjonell i alt han gjør. Dette gjenspeiler også tilstedeværelsen hans på scenen. Få har så godt publikumstekke som denne mannen og han gjør således også rom for både småprat, låtønsker og solide doser humor. Første låt fra dagene i Soundgarden er Fell On Black Days fra 1994. Det er jo tross alt ingen hemmelighet at de fleste i salen har enten hatt en affære til Soundgarden eller Audioslave.

Så kommer kanskje kveldens mest underlige innslag. Nemlig låta One fra U2, men med teksten fra Metallica sin låt med samme tittel. Cornell redder seg kjapt inn igjen med Call Me A Dog fra Temple of the Dog-epoken. Sånn sett er setlista meget variert og spennende, med gode innslag fra hele karrieren hans.

Publikum er sevfølgelig overlykkelig over å få høre låter som Rusty Cage, Say Hello 2 Heaven, Hunger Strike og Black Hole Sun. For ikke å nevne den alternative versjonen av Prince sin Nothing Compares 2 U. Til tross for et par underlige låtvalg kommer Cornell seg helskinnet gjennom. Ja, selv The Beatles sin A Day in the Life passer underlig godt til resten. Låten blir forøvrig siste før Cornell og kompanjong Bryan Gibson avtrer scenen.

De klappes og jubles imidlertid kjapt tilbake for ett par ekstralåter. Kvelden er tross alt ikke komplett uten Audioslave sin Like a Stone fra 2003. Så avsluttes intimkonserten med tittelsporet fra Higher Truth. Kanskje litt overraskende, med tanke på den imponerende katalogen Cornell kan plukke fra.

Kvelden er likevel fullkommen og Cornell leverer en meget godkjent akustisk opplevelse. Hans fire-oktav stemme er fortsatt høyst tilstede og han byr på eksepsjonelle øyeblikk. Et fornøyd publikum kan således trekke på smilebåndet. De som ikke fikk tak i billett kan definitivt fortsette å være misunnelige.

 

Bildegalleri:

[espro-slider id=3739]

 

Tekst: Gerrit Karafiat

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim