Max & Iggor Cavalera
Rockefeller, Oslo
14.11.2019
Det var ikke små forventninger jeg hadde når jeg entret Rockefeller denne novemberkvelden. Stedet var fullstappa og det var en fryd å merke den sykt fete stemningen. Publikum var mer enn klare for å hylle Max og Igor sin gjenkomst på norsk mark for å lire av seg begge albumene Beneath The Remains og Arise i full prakt.
Max & Iggor Cavalera (6/10) starter helt ok, men samtidig begrenset. Inner Self var rett og slett dvask og det var en stor skuffelse med tanke på hvor latterlig bra den er i utgangspunktet. Det løsnet opp litt på tredje låta Stronger Than Hate, men gjennomføringen av albumet Beneath The Remains bar litt øvingslokale-preg. Ting virket nølende og nervøst. Med unntak av Slaves Of Pain da, kjære vene for en praktlåt! Her kunne man ense kvaliteten fra gamledager og gåsehuden viste seg for første gang denne kveld.
Det er absolutt nada å utsette på det musikalske. Lyden er helt på sin plass, dog litt vel «clean». Max og Igor leverer så det ljomer etter, men savnet etter deres ex svirebrødre fra Sepultura, Andreas og Paulo kan man ikke unngå å føle sterkt på. Dagens gitarmakker til Max klarte fint å gjøre en blåkopi av Andreas Kisser sitt eksemplariske gitarspill, men ikke noe mer enn det. På den positive siden så virket det ikke som om at publikum brydde seg stort om nostalgiske elementer som dette. Max hadde folket i sin hule hånd som en Brasiliansk Metal-profet. Han beordret circle pit og det var mange klare for. Nordmenn er nok ikke bortskjemte med kunnskap rundt dette, men det ble da en form for circle pit som aldri gikk på helsa løs.
Hadde konserten vært ferdig med fremføringen av Beneath albumet, så tror jeg nok konserten fort hadde gått i glemmeboken for mange fremmøtte. Men alle visste jo at Cavalera hadde nok et ess opp i erme; Arise. Her kunne man dra kjensel på Sepultura i sine glansdager. Tok litt tid å varme opp tydeligvis. Publikum er i ekstase og det er bandet også. Det lukter krutt når Arise, Dead Embryonic Cells og Desperate Cry blir servert pent og pyntelig. Det kan man vel egentlig si om hele gjennomgangen av albumet som avrundes med låta Infected Voice.
Ekstramaterialet de valgte denne kvelden ble derimot en ihuga nedtur. Lefling med bl.a Black Sabbath og Slayer ble så tannløst at man ikke gadd å følge med stort. Orgasmatron og Ace Of Spades var sånn helt greie, men Lemmy hadde ikke klappet gutta på skuldra i kveld.
Max gliser max gjennom hele konserten og det er kanskje det som gjør at alt blir så… koselig. Stemmen bærer ikke hatet og aggressiviteten vi alle husker fra 90-tallet. Han synger mer enn han growler. Gjøgling og lekenheten er alt for tilstedeværende og dette legger nok en temmelig stor brems på opplevelsen.
Jeg var der på Rockefeller for 27 år siden under Arise turneen, hvorpå jeg kanskje burde latt det bli med den opplevelsen. Cavalera er ikke Sepultura og Sepultura er ikke Sepultura anno 2019. Det endte som en vel blåst aften hvor brødrene covret seg selv. Give peace a chance gutter. Begrav stridsøksa og kom tilbake med original besetning.
Tekst: Bård Faarlund
Foto: Terje Dokken
