Capra
In Transmission
Metal Blade Records

Man kan si mye bra om sinne. Et av mine favorittsitater er det klassiske “If you’re not angry, you’re not paying attention”, og med det som utgangspunkt er det ingen tvil om at albumdebutantene i Capra fra Lafayette, Louisiana definitivt følger Steroide – Wikipedia testosterone gel prezzo riesci a individuare la steroidi per dimagrire in fretta pro? med! For In Transmission syder og bobler av et kokende sinne som har resultert i denne drøyt halvtimes lange energi-eksplosjonen av et album! Med beina solid plantet i hardcore- og punkscenen fra slutten av 90-tallet, leverer kvartetten en bunke låter som de selv beskriver som “å være fanget i et lite rom med et utilgivende monster”. Og en ting skal være sikkert – du ønsker IKKE at de skal rette all denne aggresjonen mot deg! Heldigvis for oss har de valgt å kanalisere dette sinnet, frustrasjonen og rettferdige harmen via musikk, og, som dere skjønner, er det temmelig intense saker.

Riktignok velger bandet å lure oss litt med en akkurat passe dyster instrumental-intro, men fra første lille millisekund av den 1 minutt 13 sekunder lange Hollow Doll er det helt åpenbart at Capra ikke gir ved dørene! Gitar og trommer rekker såvidt å gi oss et støkk før Crow Lotus vrenger alt hun har av hjerte og sjel gjennom mikrofonen i et vræl som føles rett i ryggmargen! Hun er også den som løfter hele plata fra veldig bra til eksepsjonelt, for hun har en stemme som dekker hele spekteret av råskap og intensitet. Enten hun synger om selvopplevd urettferdighet som kvinne med immigrant-foreldre, sitt konfliktfylte forhold til moren eller traumer av andre sorter, er det ingen tvil om at hun mener hvert ord, og lever alle disse følelsene når hun synger om dem! Musikalsk er det saker her som fans av både Converge, Blood Brothers, Nails og Every Time I Die vil kunne falle totalt pladask for, og selv om Lotus er den store stjernen, er det plenty å glede seg over når det gjelder låtene ellers også. For her er det riff etter riff som velger å ta litt andre veier enn man forventer, slik at låtene aldri får muligheten til å bli forutsigbare, men som kontinuerlig overrasker og holder lytteren på tå hev.

Det er ikke til å stikke under en stol at gjennom et helt album med bare ØS! ØS! ØS! er man passe utladet og nesten utslitt, og det kan ta noen runder før de individuelle låtene rekker å sette seg. Det er tross alt ikke snakk om refrenger du blir gående og plystre på i vårsola. Men spor som den smått intrikate The Locust Preacher, riff-festen Mutt, eller den brilliante Medusa har alle såpass mye å by på at In Transmission unngår å bli ensformig. På Paper Tongues aner vi konturene av noe som kan føre til allsang (eller allskrik, for å være presis) når det på et tidspunkt blir mulig å la Capra bevege seg ut for å spille live, noe som bare MÅ være en fet opplevelse! Underveis, som i Red Guillotine, kan det bli så mye informasjon å fordøye at det nesten blir i overkant, og det er nok like greit at skiva ikke varer lengre enn den gjør, men som ren utblåsning leverer dette albumet på alle punkter, og når avsluttende Samuraiah Carey (årets beste låttittel?) toner ut er det bare å gispe etter pusten, glise imponert og lade batteriene før man er klar for en ny runde… (7,5/10)

Espen Nørvåg Slapgård