Cannibal Corpse
Violence Unimagined
Metal Blade
At en ny Cannibal Corpse-skive er forbundet med forhåpninger, er vel ikke til å komme unna. Siden kvaliteten jevnt over har gått litt nedover etter Torture, var det gledelig å høre at Erik Rutan skulle inn i bandet, etter Pat O’Brians litt over 20 år i stallen. Rutans kvalitetsstempel både i band (Hate Eternal, Morbid Angel) og som produsent, skulle fort vise seg å være mannen som har det i seg å sprøyte litt ekstra blod inn i kannibalene som sårt trengte litt mer blodtørstighet på sin femtende skive. Violence Unimagined har blitt den brutale motorsaga som nok en gang fører Cannibal Corpse til tronen av death metal. Åpningslåta Murderous Rampage gjør akkurat det som tidligere åpningslåter fra CC har gjort, klubber oss i bakken ved hjelp av ekstreme hjelpemidler. Låta setter standarden, og initierer en reise i knusende death metal bestående av en formidabel balanse mellom det kjappe og tunge. Hver låt står godt for seg selv, og ser du bort fra gjennomgangsriffet på Inhumane Harvest, som i denne anmelderens ører rett og slett fremstår som kjedelig, er det bunnsolid fra start til slutt. Den gradvise økningen av tekniske innslag de siste årene, fortsetter her også.
Det er ikke teknisk-slitsomt med tonnevis av intrikate taktskifter og irriterende låtstrukturer, nei, det er mer små finurlige finesser både i riff og trommer, som gjør det hele akkurat varierende nok. Hvert enkelt instrument har fått rimelig god boltreplass, selv om det er Rob (Barret, gitar), Erik (Rutan, gitar) og Paul (Mazurkiewicz, trommer) som briefer mest. Paul har virkelig funnet formen sin her, og det virker atskillig mer lekent enn det har gjort på lenge. Det er heller ikke noen underdrivelse å si at produksjonen er monstrøs. Alt er krystallklart, noe som garantert vil irritere de som rendyrker det rufsete, men liker du det på den måte er vel ikke Cannibal Corpse “riktig” åkke som. Her er det proft og ryddig, og faktisk så gjør det at alt blodet og gørret CC tar for seg blir skarpere i kantene, hvis det går an å si. Corpsegrinders vokal er som den alltid har vært, forutsigbar, men genialt tilpasset låtene gjennom balansert miksing av det hele. Liker du det ekstremt, med full spiker, grind-tendenser og intensitet over hundre, så starter du med Overtorture. Liker du det ultrabrutalt, groovy og tungt, i gata til Scourge of Iron og Evisceration Plague, setter du på Slowly Sawn. Liker du en salig blanding av alt dette, ja da er det bare å starte på begynnelsen og pløye deg gjennom Violence Unimagined! Jeg lover deg at du ikke vil bli skuffet! (9/10)
Lars Bremnes Ese
