Inferno Festival 2022 Rockefeller, Oslo 14. april, 2022
Dag 1 – Nykommere og veteraner imponerte på Infernos første dag!
Etter to skrinne år med “familiepåsker”, isolasjon, masker og annet herk, var det en vidunderlig følelse å få på seg årets første festivalarmbånd og tre inn på Rockefeller for å nyte noen dager med metal, mørke og masse moro. Endelig skulle vi atter få oppleve det som for så mange av oss har vært den viktigste påsketradisjonen av dem alle gjennom en årrekke: Infernofestivalen! Eller, som både vi og veldig mange andre sa i det vi kom inn dørene og gjentok som et mantra gjennom hele festivalen – det var godt å være hjemme igjen!
For noen hadde festivalen allerede vart i både en og to dager da dørene på Rockefeller åpnet torsdag ettermiddag, for det hadde vært metalkonserter i byen både tirsdag og onsdag, men det forhindret ikke hordene å komme tidlig til første offisielle festivaldag for å få med seg første band ut. Noen hadde til overmål startet noen timer tidligere med klubbkonserter på Vaterland, så det var aldri noen tvil om at iveren etter å hylle mørkets makter blant venner og likesinnede med en forfriskning i hånda var helt på topp. Og om stemningen var høy i salen, var det åpenbart at første band ut på hovedscenen også var heltente. Akkurat dét har strengt tatt alltid vært et av kjennetegnene til DJERV (8/10), men æren av å få åpnet den første festivalen på tre år så ut til å ha gitt bandet et lite ekstragir. Vokalist Agnethe Kjølsrud er og blir en av nasjonens ubestridt beste frontfigurer, og nå slo det nesten gnister av henne, så intenst og energisk leverte hun! Det er også en fryd å notere at bandets nye låter sitter som ei kule, og når de i tillegg krydrer med låter fra Agnethes gamle band, Animal Alpha, er det ingen som tenker på at det fortsatt er tidlig ettermiddag utenfor. Vi er nemlig på festival igjen!
Det skal allerede senere denne dagen vise seg at det kan bli vrient å komme seg ned på John Dee, men såpass tidlig er det fortsatt relativt siviliserte tilstander som hersker når vi tar trappa ned for å få med oss franske REGARDE LES HOMMES TOMBER (7/10). Deres tunge og atmosfæriske post-metal noire er av den mer meditative sorten, men faller åpenbart i smak hos de fleste. Dette er på ingen måte lite umiddelbar musikk som enkelte andre band på plakaten, men et flott innslag på en variert plakat. Det noteres at disse klart skal sjekkes ut igjen dersom de kommer tilbake som headlinere.
Så bærer det opp til storsalen igjen for litt deilig norsk dødmetall. Et band som ikke akkurat har overøst oss med utgivelser i løpet av de godt over 30 årene siden debuten, men som låter like vitale som noensinne, er CADAVER (8/10), og de blir festivalens første kroneksempel på hvor tight og fett en trio kan låte. De er dog eneste med ståbass på scenen, og denne trakteres av samme mann som på den 30 år gamle skiva In Pains, Eilert Solstad, for anledningen iført klassisk pestmaske og -antrekk. Og vi får både låter fra denne og samtlige av de andre skivene deres (riktignok med unntak av Discipline, fra da bandet hadde et “Inc” bak navnet), samt noen små anekdoter og gledesytringer fra Anders “Neddo” Odden, som har veldig mange grunner til å være glad for å stå på denne scenen. Underveis blir det også tendenser til moshpit, så igjen er åpenbart band og publikum like happy.
Nede på John Dee er det duket for dyster dansk death/doom, og Satan, hvor det låter SKIDE FEDT! Med kun to album og en demo under beltet, har KONVENT (10/10) allerede rukket å bli en real snakkis, og må kunne sies å være siste spiker i kista når det gjelder dansk metals tidvis dårlige rykte. For her stemmer alt! Seige, sludgy riff som maner til seriøs gynging, et blytungt sound som gir det hele et ekstra sort svøp og låter som både hypnotiserer og river publikum med. Når de til overmål stiller med en vokalist som både growler og skriker så ryggmargen får gåsehud, er det bare å gi seg over totalt. Ettersom de er danske, er det uunngåelig at det kommer et og annet “Kamelåså”-rop fra publikum, men dette er bare tegn på ren entusiasme, og her er det tydelig at bandet har funnet et nytt hjem, og når de forlater scenen har de noen hundre nye ihuga fans. Her kunne jeg lett ha latt være å nevne at de fire bandmedlemmene er kvinner, men hvis det er noen mulighet for at dette faktum kan inspirere flere jenter til å plukke opp instrumenter og mikrofoner og øse på, er det likevel verdt å ta med. Nå er det bare å glede seg til å se bandet når de kommer tilbake til Norge for å spille på Midgardsblot!
Vi vandrer opp igjen, for å få med oss neste band ut på Rockefeller-scenen. Folk strømmer fort til hovedscenen når introen igangsettes. KAMPFAR (8/10) er tredje band ut som får æren av å spille her oppe for dette “infernoet av sorte sjeler”. Frontfigur Dolk står sjeldent stille og vet desidert å skape liv både på scenen og blant ivrige fans. Han velger å “snakke norsk, for faen” før Troll, Død og Trolldom spilles. Deretter blir vi informert om at dette er fjerde gangen de spiller på Rockefeller (ja, vi måtte faktasjekke på setlist.fm). “Jeg må bare si: Fy faen, så deilig å komme hjem igjen!” – Ja, vi syntes også det var deilig å ha Kampfar “hjemme” igjen. Gutta på scenen storkoste seg og det gjorde publikummet også.
Med unntak av to intetsigende EP’er utgitt under pandemien har ikke soloprosjektet til Emperors Vegard Tveitan levert noe som helst siden forrige studioalbum Amr i 2018, som var forrige gang IHSAHN (3/10) spilte på Inferno. Det var derfor overraskende at festivalen valgte denne bookingen, og skuffende at de fikk en såpass god plassering (etter Kampfar og før headliner Hellhammer/Triumph of Death) Skjærtorsdag. At industrimetalen deres strengt tatt ikke passer inn på Inferno er ille nok, men hvorfor velger bandet å bruke tid på å spille en elendig cover av Iron Maidens Wrathchild?! Hele settet til bandet bar preg av at de egentlig burde vært andre steder, og med mindre årets opptreden er forhåndsbetaling for 30-årsjubileet til Emperors In the Nightside Eclipse i 2024 så forstår vi lite av Ihsahn på Inferno i år. Helt klart festivalens svakeste, og utrolig skuffende utført fra en av black metallens beste og mest innflytelsesrike musikere.
Allerede før Ihsahn forlater scenen er det stappfullt nede på John Dee, og kø for å slippe ned trappa til John Dee. Heldigvis klarer vi å karre oss ned i tide til å se det hemningsløse tomanns-angrepslaget fra Sveits som skal avrunde kvelden der nede. BÖLZER (8,5/10) har ingen begreper om ordet “kompomiss”, og harver løs som om de ikke var to, men to tusen demonbesatte zombier i bulldosere med kun det mål for øyet å utslette alt liv i sikte. Utrolig nok klarer de i stedet å sørge for at det blir mer liv i et publikum som på dette tidspunktet begynner å merke at det er lenge siden sist de sto så mange timer på konsert. At to mennesker skal klare å lage så mye lyd grenser til det naturstridige, men vi elsker det, og er nå oljet og klare for kveldens headlinere.
Klokka 23:30 er det duket for en skitten musikalsk opplevelse på Rockefeller, i ordets beste forstand. TRIUMPH OF DEATH (10/10) var booket inn for å levere godbiter signert legendariske Hellhammer. Bandet, som frontes av Hellhammer-originalmedlem Tom G. Warrior, hadde full støtte av en dedikert fanskare spredt over hele lokalet. Vi var spent på om det “stygge” lydbildet vi får servert på plate lot seg overføre til scene uten å bare bli støy. Heldigvis viste det seg å funke aldeles utmerket. Messiah, Massacra og The Third of the Storms (Evoked Damnation) var opplagte høydepunkter. I tillegg dro de også på med Visions of Mortality fra Celtic Frost-skiva Morbid Tales. Det var ingen tvil om at Triumph of Death leverte varene her. Med en øl i hånda var det bare å stå og kose seg glugg i hjel resten av kvelden! Opptredenen ble rett og slett en eminent avslutning på torsdagens Inferno.
På et småbruk, ute på landet, i Viken, tidligere Østfold, nærmere bestemt i Råde, arrangeres det for andre år på rad musikkfestival. Festivalens grand papa er Anders Odden, kjent fra drøssevis av band/prosjekter, deriblant Cadaver, og festivalen er enkelt og greit på familiens eget småbruk. Det er altså litt sånn “hjemme hos”-følelse over det hele. Det som møter deg midt ute på landsbygda, er et hjemmesnekret treskilt hvor det står, med store svartmalte bokstaver, “Ad-Hoc Festivalen”. Etter en lengre gårdsvei kommer vi fram til en diger parkeringsplass, som enkelt og greit er et jorde, hvor nedslåtte kornaks lager en flott raspelyd under bilen mens den parkeres. Selve gårdstunet har fått plass til en forholdsvis stor scene, og det er satt ut flere bord med sittebenker rundt omkring. Lokale mat- og drikkeprodusenter har fått behørig plass, og de tilbyr de lekreste retter for både vegetarianere og kjøttetere, samt lokalt øl som gjør at folk nok en gang kan sitte og synse over hvordan dråpene påvirker ganen og hodet. Det er selvfølgelig gjort plass til en liten merchbod i fjøset, samt en barbersjappe i et partytelt. Festivaldassene er behørig plassert diskret på enden av fjøset, og funket som fjell. Det er ryddig og oversiktlig, men samtidig meget laidback og god hjemmesnekret-følelse rundt hele området. Atmosfæren som møter deg på tur inn er knakende god, og det føles godt å være ute i friluft for å nyte musikk igjen, sammen med brødre og søstre i ånden.
Dette er andre året festivalen gjennomføres, og der det i fjor var Benny Borg, Arve Tellefsen og Jørn Hoel som var de største navnene, har festivalen i år et større metallisk tilsnitt. Undertegnede fikk ikke med seg torsdag, første dag, men da var det heller ikke noe metal å spore, så for den saks skyld var det ikke MHNs materiale samme hva.
Fredag:
Det er ikke mange band som spiller hver dag, det begrenses til kun to stk. Men før bandene får vist seg frem, så settes programmet i gang med et intervju gjort av folkene bak podcasten Stengt Bar – med en gjest. Intervjuet ledes av Lucipher Daldorff, og gjestene er frontfiguren fra headlineren den respektive dagen. Fredag kveld var det derfor Lars Lønning fra Black Debbath som fikk muligheten til å svare på noen betimelige spørsmål. Tonen var lett og ledig, med hovedfokus på tull og fanteri. Et hyggelig og moro innslag som fungerte som grei oppvarming. Kl. 20.45 var det endelig klart for første metallband, og de som fikk startet det hele var Scars (8/10), fra naboekommunene Fredrikstad og Sarpsborg. Bandet, som består av medlemmer fra blant annet Witchhammer og Mecalimb, har holdt det gående siden 2013 og har gitt ut en fullengder, en singel og en EP. Musikken de spiller er tung, groovy, riffbasert metal, med hint til et krysningspunkt mellom Pantera og eldre Metallica. Etter en stemningsfull intro, drar de på med rett i trynet-metal som det oser baller av. Stemningen er god, og selv om flesteparten av de oppmøtte sitter rundt bordene, ser det ut som musikken faller i smak. Det nikkes rytmisk og applausen og ropingen sitter forholdsvis løst mellom låtene. Låtmaterialet til bandet er definitivt bra, og flere av de hardeste låtene får gliset frem, ihvertfall hos undertegnede. Også de melodiøse låtene er gull, og det er behagelig å lytte til gode melodilinjer som brytes opp med tunge, rocka metallriff. Vokalen til Ole Olsen er herlig kraftfull, der den ligger i det røffe sjiktet, og kompletterer låtmaterialet perfekt. Flott! Det som derimot skjemmer en del, er lyden. Jevnt over er den litt for rufsete og grøtete, der det savnes balanse i uttrykket. Rytmegitaren er dessverre ofte nesten helt borte, så på de partiene der låtene brytes ned til kun rytmegitar, høres den nesten ikke. I tillegg forsvant bassen og trommene flere ganger, men de fikk alltid hektet seg på igjen. Bandet skal ikke lastes for lyden, men den påvirker jo helhetsopplevelsen. Når det er sagt, så gjorde bandet sitt ytterste for at folk skulle kose seg, og det fikk de til. Gleden fra scenen smittet over til publikum, og selv om det var litt glissent oppmøte, tok det seg opp utover settet. Det var fantastisk å digge metal ute i det fri, og mens mørket begynt å senke seg, gjorde Scars et meget godt valg i å avslutte med kongelåta Eye For An Eye, som gav oss et godt realt slag i trynet før de gikk av. Konklusjonen er at Scars kan å lage god stemning og partyfeeling, låtene er sterke, og gutta kan sakene sine. Det virket som de fleste var godt fornøyd med kveldens første band!
Etter en god pause, litt påfyll av vegetarwraps og økologisk sitronbrus fra Windunderbar, var det klart for kveldens headliner, Black Debbath (9/10). Det er vel unødvendig å gi en lang presentasjon av gutta boys, så la oss nøye oss med å si at Råde fikk oppleve tonnevis av tung, tung politisk rock denne fredagskvelden. Med en fabelaktig uhøytidelig selvsikkerhet, entret bandet scenen iført sine karakteristiske tatoveringsklær og überkorte dongerishorts. Sceneoppsettet var også, i kjent stil, kjempeherlig. Vi snakker motorsykkelstyre med påmontert dyreskalle og røykrør, samt sykkelstyrer med krimskrams og horn. I tillegg hadde de hengt opp en liten valgurne, noe som seffern passet godt i disse pre valgtider. Det eneste som manglet hadde vært å få inn Trygve Slagsvold Vedum. Han ville passet som fot i hose her i Råde i kveld. Men vi fikk nok politikk læll vi! Første låt ut var tittelkuttet på siste skive, Norsk Barsk Metal, og det var liten tvil om at både band og publikum var i helt perfekt modus. På lik linje som at mørket hadde smøget seg ned over oss, begynte folk å smyge seg fremover mot scenen, og ting begynte å se bra ut. Etter første låt initierte Lars sin introtale til oss kjære publikum, men Egil Hegerberg avbrøt selvfølgelig og tok over. Han drar opp “me too” og henvender seg til alle damene (eller “dere begge”, som han sa) og ber om at de holder avstand. Antall kilometer avstand som er nødvendig er selvfølgelig 1001 – 1002 – 1003. Det blir for mye å skrive om alle de morsomme kommentarene og talene til bandet, men høydepunkter var Egils geniale quiz om black metal og barnesanger, skolering av allsang på låta Pils, samt utdeling av hestebladet Penny fra 80-tallet. I tillegg var det stor humor da gutta ble så varme og ukomfortable at de måtte ta av seg shortsen og spille siste halvdel i trusa. Som Egil så flott sa: “Visse ting kan ikke unnlates offentligheten”. Det er unødvendig å si at alt dette skape en kjempegod stemning. Men, som de fleste vet, Black Debbath er ikke bare tull og fanteri. De er også et meget dyktig band med ekstremt flinke musikere. Så selve fremførelsen av låtene var det ingenting å utsette på. Og der Scars slet med lyd, leverte debattantene en konsert med flott lyd. Alt låt bra, og instrumentene fikk akkurat nok boltreplass. Siden det etter hvert hadde blitt bekmørkt, kom også lyseffektene til sin fulle rett, og skapte et godt visuelt uttrykk. Som en aldri så liten overraskelse hadde de invitert “en ung musiker som de mente fortjente oppmerksomhet”, så under låta Tons of Rock kom general Anders, iført kappe, spankulerende inn på scenen og ble med på låta. Dette til stor glede for publikum. Vi fikk servert de fleste klassikerne, slik som Nei Til Runkesti på Ekeberg, Mongo Norway, Voggesang til Trønderen, Det er Problemer Innad i Høyre, pluss mange mange fler. Og som ekstranummer peisa de på med Den Femte Statsmakt. En meget god opplevelse, og flott avslutning på en fantastisk dag. Og for de av oss som liker å ta tidlig kveld, så kan det noteres at kalaset var ferdig ca kl 23.15.
Lørdag:
Etter en meget god opplevelse fredagen, var det en god følelse å sette seg i bilen og rulle til festivalens siste dag. Den norske rikskanalen og Meteorologisk Institutt hadde i forkant gitt oss et lite tips om at det kunne bli noe fuktig i kveld, og her snakker vi KUN om fuktighet i relasjon til vær. Men ettermiddagen startet heldigvis med sol og god temperatur. Ved ankomst ca kl 18.45, var det allerede flere biler på parkeringsplassen enn gårsdagen, og det sier kanskje både noe om antallet oppmøtte, men også at det her ikke bare er festivalgjengere med fest og fanteri i intensjonssekken. Vi fikk ut av festivalgeneral Anders Odden at det var solgt flere billetter i dag, og at han regnet med ihvertfall 150 stk, men at han ikke hadde sjekket antallet. Det vil også mest sannsynlig bli festival neste år også, og da er sjansen stor for at det blir enda større navn. Men her var det ikke noe konkret å melde, så da får vi bare vente og se. Stengt bar med en gjest sparket det hele i gang, med Anders som hovedgjest. Et underholdende innslag, der det heldigvis etter hvert også ble fokus på andre ting enn kun fyll og det å være fyllesjuk. Anders tok vel strengt tatt over hele intervjuet og fortalte historier og skrøner til stor begeistring for publikum. Lista var dermed lagt for en uhøytidelig kveld.
Kl 20.45 entret dagens første band scenen, og vi snakker da om Befouled (8/10) fra Fredrikstad/Sarpsborg. Gutta har spesialisert seg på 90-talls old school death metal, slik vi kjenner den fra skandinavia, og kanskje helst fra Sverige. Det ligger ihvertfall masse Entombed og Dismember og dundrer i bunnen, noe som definitivt gjør seg bra live. Det er tydelig at Befouled har en del fans blant publikum, for det siger på fram mot scenen, og det er god respons blant de oppmøtte. Gutta vet hva de gjør, og selv om det er trommis Henning Haugen som er mastermind i bandet, er det et helhetlig band som står på scenen og fører oss tilbake i tid til det spennende 90-tallet. Det er herlig å høre både seks- og sjustrengers gitarer spy ut knusende, råtne riff som det oser motorsag av. Låtmaterialet er godt og tydelig plassert innen sjangeren, noe som gjør at det alltid er store muligheter for headbanging. Denne musikken er som laget for sådann fysisk utfoldelse, og selv om det ikke akkurat tar helt av med headbanging blant publikum, så nikkes det taktfast her og der. Trommene smeller til med mørk groove, og det låter taktfast og tight. Vokalen til Fredrik W. Aas er mørk og kraftig, og fyren gjør en skikkelig god figur gjennom energien han utsondrer. Det er litt den samme utfordringen i kveld som i går, for lyden er ikke bra her heller. Den er ikke direkte dårlig, men det er fortsatt grøtete og ullent. Dette gir seg blant annet utslag i at bassen blir litt for lav, noe som er litt dumt siden noe av det feteste med gammel dødsmetall er den tunge buldringen fra bassen som skal ligge som et klamt teppe over låtene. Lengst frem mot scenen er ikke dette så merkbart, men lengre bak blir det litt vel tynt. Dette gjelder også basstrommene som noen ganger blir for lave og mister trøkket. Men vi snakker utescene og festival, så vi klarer lett å riste lydutfordringer bak oss. Bandet gav oss en kjempegod opplevelse, og spillegleden og engasjementet til gutta gjorde konserten til en flott opplevelse. Avslutningslåten, Bringer of Plague, avsluttet det hele på en perfekt måte!
Pausen gav mulighet til å trøkke i seg en lokalt produsert, fantastisk god, lammekebab. Mens babben fortæres, siger det på med svartkledde folk, noe som tyder på noe er nært forestående. I forhold til gårsdagen, er det hakket mer svart i dag, så på mange måter kan man si at det smalnes litt til med tanke på musikalsk uttrykk. Vi snakker strengt tatt om en helaften med death metal, noe som altså også viser seg i det visuelle uttrykket hos publikum. Kl 22.00 entrer Cadaver (9/10) scenen. Livebesetningen til Anders består av Eilert Solstad på bass og Bjørn Dugstad Rønnow på trommer. Som vanlig får vi presentert litt staffasje, og Anders går for sin karakteristiske kappe og sort/hvit sminke, mens Eilert stiller i hatt med briller og skinnfrakk av den typen vi kjenner fra sadist/torturfilmer, og assosiasjonene glir fort over til en eller annen tysk torturistlege under andre verdenskrig. Dette kalde/småperverse uttrykket til Eilert fungerte godt og skapte en genial kontrast til ståkontrabassen som han trakterte med vante fingre. Bjørn har nok med å holde fouks på trommene, for skal undertegnede være helt ærlig så var det knyttet litt spenning til hvordan Bjørn skulle piske seg gjennom låtene fra siste EP og fullengder. For det er liten tvil om at Dirk Verbeuren har lagt inn en del ekstremt krevende innslag på flere av låtene, og det er ikke hvem som helst som klarer låtene han har styrt trommene på. Men Bjørn har spilt låtene før, og det var sykt herlig å se hvordan han briljerte i kveld. Spesielt på Circle of Morbidity øste han ut en ekstrem maktdemonstrasjon, og jeg må innrømme at øynene hvilte mye på trommene gjennom konserten. Vi fikk oppleve et band som leverte sakene sine, og selv om Anders er kjent for å underholde, så var det liten tvil om at han var på hjemmebane i kveld. Strengt tatt så var det vel alle vi andre som var på hans hjemmebane, sånn geografisk sett… Det er lite å utsette på instrumenteringen, alle tre leverer tighte saker gjennom hele konserten, og det uavhengig av om det var låter fra Hallucinating Anxiety eller Edder and Bile. Både fart og teknikk sitter, og når Anders i tillegg klarer å lire ut av seg tull og fanteri mellom låtene blir resultatet meget godt gjennomført, og den uhøytidelige attituden fra scenen faller i god smak til et publikum som har vokst seg ganske stort. Lyden var atskillig bedre enn hos Befouled, noe som gjorde at vi fikk med oss detaljene i låtene. Lyssettingen var også flott, spesielt var det effektfullt med blandingen av rødt og grønt lys som strålte ut i kveldsmørket. Vi fikk servert låter fra hele bandets historie, og selv om det er de nyeste låtene undertegende liker best, er det liten tvil om at en låt som Innominate er überfet! Regnværet som var spådd, meldte etter hvert sin ankomst, så siste halvdel ble forholdsvis fuktig, men ikke så mye at det ødela opplevelsen, selv om det ble litt mer glissent foran scenen. Heldigvis gav det seg på slutten. Etter en time var det slutt, og vi kan si oss godt fornøyd med kveldens opplevelse.
Så, hva sitter man igjen etter to av tre dager med Ad Hoc? Det første som må sies er at det var godt å være i gang med konserter igjen, så det i seg selv gjorde det lett å kose seg. Arenaen viste seg å fungere veldig godt. Følelse av hjemmesnekret gjorde at atmosfæren ble meget behagelig. Folk var i godt humør og så ut til å kose seg, og det var en lett og ledig tone. Scenen fungerte bra, og selv om lyden tidvis var litt dårlig, var det hele likevel godt gjennomført. Maten var noe av det beste man har opplevd på festival. Kortreist, lokal mat gjør også sitt til at nærområdet får tilhørighet til festivalen, og kanskje sitter aktørene også igjen med noen kroner ekstra i kassa. Selv om ikke festivalen var utsolgt, så var det greit nok med folk de to dagene. Ting var ryddig og forholdsvis rent, og rammene med skog, åker, gårdsbruk, en liten vanndam og plassering langt ute på bygda funket som bare det. Bandene bestod av godt voksne folk, så dette var ikke en festival for den yngre generasjon, men kanskje vil det på sikt også være mulig for de under 40 år å spille på Ad Hoc? Hvem vet? Dette gikk igjen også med tanke på publikum, som holdt en forholdsvis høy gjennomsnittsalder. Det savnes litt ungdommelig galskap, men for oss som er litt oppe i årene, var det en behagelig opplevelse å være på Ad Hoc i år. Man skal ikke kimse av komfort, vi er jo tross alt alminnelige dødlige som ikke har så alt for lenge igjen, så vi får følge Anders sin oppfordring om å kose oss og leve mens vi fortsatt kan. Hvem vet hva som skjer i morgen… Takk for nå!
Å lutres vil si å bli renset (særlig ved prøvelse og motgang) for sanselige lyster. Om Cadavers hovedaktør ikke akkurat har fjernet sine sanselige lyster, har prøvelsene det siste året ihvertfall resultert i en personlig skive og større bevissthet rundt egen dødelighet.
Hva gjør man når et såpass legendarisk band som Cadaver slipper sin første nye skive siden 2004? Avtaler et intervju, selvfølgelig. Bandet som leverte den første renspikka norske death metal skiva, tilbake i 1990, har en aldri så liten aura av kultstatus rundt seg. Neddo Odden (heretter kalt Neddo) er eneste gjenværende originalmedlem, og har styrt skuta de siste årene. Han har flere kjente band på sin merittliste, men nå skal vi forholde oss til sakens kjerne, nemlig Cadaver. Siden undertegnede bor i Fredrikstad, var det grei skuring å stikke innom Neddo på gården han har i Råde. Etter noen hyggelige høflighetsfraser, er det bare å benke seg ned i et aldri så lite studio med en kopp kaffe, mens Neddo knasker på en sprøstekt pizza. Praten går heldigvis i alle retninger, og mesteparten av tiden prater vi om alt annet enn den nye skiva. Leser du videre vil du sikkert forstå at det er mye som preger dagens situasjon hos Neddo og Cadaver, og tittelen Edder & Bile har ganske konkrete konnotasjoner for vårt intervjuobjekt. Nok nå, dere kan selv lese dere opp på Cadavers historie, den finnes som alt annet, på det vide internettet.
Neddo hopper rett inn i valg av label, og forteller oss litt om interessen rundt slippet. “Skiva kommer ut på den amerikanske grenen av Nuclear Blast, noe som føles riktig siden det på tidlig 90-tall var i USA vi slo mest an. Han som er labelmanager der har jeg kjent lenge. Vi spilte inn skiva uten noen avtale, for vi ville lage skiva og se hvordan den endte opp. Vi shoppet litt rundt når produktet var ferdig, for å se hvem som var mest entusiastiske rundt det vi hadde laget. Det viktigste er at de som skal ha oss legger ned tid i oss, pusher oss og slikt. Det er hele denne pakka som er viktig for hva vi bestemmer oss for. Det som er bra med Nuclear Blast, spesielt nå når det ikke er gigs og slikt, er størrelsen deres. De har en kanal på youtube med 2,5 millioner abonnenter, som gjør at det er en helt annen form for distribusjon enn hvis vi hadde vært på en obskur label. Det er bra med intervju også, sikkert i snitt 10 stk i uka. Man vet jo ikke hvordan det blir når man kommer tilbake med et gammelt band, så dette er fint det.”
– Jeg må si at det faktisk ikke var så gærent å føle på dødeligheten. (Neddo om kreftsykdommen)
Hvordan føles det å være ettertraktet, og det å ha status? “Jeg føler ikke at det er noe særlig press på det med ettertraktethet. Jeg setter vel mer pris på ting nå, siden jeg har overlevd ganske harde ting i løpet av dette året. Hvis du tenker på Corona, så har livet på mange måter gått i stå over hele verden, mens for min egen del har jeg overlevd kreft. Jeg har på en måte vært på et mørkere sted enn det mange andre foreløpig har vært i sine liv. Det er først etter at man blir frisk at man reflekterer over hvor alvorlig ting egentlig har vært, og jeg må si at det faktisk ikke var så gærent å føle på dødeligheten. Det var ikke noe særlig skummelt,“ kommer det leende fra Neddo. Så ikke noen form for eksistensiell krise, der du får et annet syn på virkeligheten etterpå, prøver vi oss. “Jo, på en måte. Men mer sånn, jeg vet ikke, det er nok verre for de rundt, for ofte går de og lurer på mer enn den som er syk. For egen del var det alltid en tro på at jeg kom til å overleve til stede. Ikke noe fiktivt håp, men basert på det legene sa til meg. Jeg ble operert for tarmkreft i januar, og jeg kan huske at jeg ble gradvis syk for ett år siden. Det startet vel rundt gigen på Kolbotn – Hellbotn festival, hvor jeg ble utrolig sliten etterpå. Helt utkjørt. Trodde det var fordi jeg hadde jobbet så intenst med gigen, men jeg ble så sliten at jeg nesten gikk i bakken. Alt var veldig utmattende. Så hadde jeg i september i 2019 en miniturne med Tony Harnell fra TNT. Der jeg, pluss en gitarist, spilte noen coverlåter fra TNT og solokarrieren til Tony, og hvor han fortalte historier mellom låtene. Vi har kjent hverandre i ca 10 år på den tiden, men aldri gjort noe sammen. Jeg produserte mer eller mindre hele denne greia for han, og det var veldig gøy. Det ble veldig vellykket, og du kan vel si at det egentlig var et coronavennlig arrangement, med sittende publikum og 200 plasser. Lite visste vi da at alt kom til å bli slik. Men nok om det; etter dette ble jeg ekstremt fysisk sliten, noe som var litt rart for jeg er vant til å reise ganske ekstremt.” Her blir det en brå overgang til grunnen for at Neddo er i Råde, før vi senere i intervjuet kommer tilbake til kreften.
– Hver morgen startes med å gå på musejakt, og deretter er det løpetur i skogen. (Neddo om gårdslivet)
“Grunnen til at jeg er på gården nå er at det er museangrep her, det er jo museår vet du. Jeg har et studio i låven også, og der måtte jeg endevende alt, sette ut giftåte og full pakke. De har heldigvis ikke gått løs på utstyret, men de er overalt ellers. Hver morgen startes med å gå på musejakt, og deretter er det løpetur i skogen. Etter løpingen fortsetter dagen med mailer og musikkgreier. I dag skal jeg gjøre vokaltracking for Massacre, med Kam Lee, som er med på nyskiva. Viktig å “return the favour”. Det var veldig hyggelig å bli forespurt om dette, for jeg visste ikke at de holdt på med skive. Men alle holder på vel å skrive nå under coronaen… Veldig mye kreativt som skjer, og på den måten er det egentlig en spennende periode. Vi har gjort noe koronating vi også. Jeg hadde faktisk festival her på gården i sommer – Ad Hoc festivalen. Det var ute på tunet her, og det var 200 publikummer. Vi hadde bar med øl fra et lokalt ølbryggeri, samt en grillkokk. Det var en svær utescene, med aggregat, festivaldass og full pakke. Det kan hende at vi gjentar det i 2021 også, for jeg har liten tro på at det blir noen store festivaler neste år. Selv om det kommer koronavaksine, tviler jeg på at det er forsvarlig å ha 10 000 stk fra hele verden samlet på et jorde. Det tror jeg ikke på. Det kommer til å være forandringer i lang lang tid, lengre enn vi tror per nå. Men etter hvert glemmer vi alt og fortsetter som normalt. I tillegg har vi vært med på Slay at home, en nettfestival som er et initiativ fra han fyren som har Metal Injection (Frank Codla, red). Vi hadde fire låter med der. Så har jeg noen sidegreier, gjort vokal og gitartracking rundt om kring. Blant annet Me and that Man, bandet til Nergal. På hans neste skiva som kommer er jeg med. Jeg og han har jo båndet den siste tiden med kreften, siden han også har vært gjennom det samme. Samtidig driver jeg også å rydder i arkivet og lager nye Order låter. Vi øver en gang i uka, og har faktisk 7-8 låter liggende. Deadlinen vi har satt er 1. februar, så her gasser vi på. Innspillinga kommer vi til å gjøre her på gården, “ forteller Neddo.
Hvorfor driver du på med dette, ekstremmusikken? “Det er det jeg har lyst til å drive med, det har vært hele livet mitt. Uttrykket og alt rundt denne formen for musikk er det som appellerer til meg. Nå er jeg 47 år, og jeg begynte å lytte til, og spille, metal når jeg var 13 år. Først var jeg innom Vazelina, Kiss, The Kids og slikt, men så ble det fort ekstremmetall, for jeg fikk tak i denne EP’en. Jeg skal vise deg. (Speed Kills – The Very Best In Speed Metal, 1985, red). Den fikk jeg i 85. Det var liksom introduksjonen for meg til metallen da. Og det som er litt kult er at sånn som det er nå så har jeg møtt, eller kjenner, alle de banda på den skiva, bortsett fra Bulldozer og Hallows Eve. Jeg kan vel ikke si at jeg kjenner Slayer og Metallica, men jeg har møtt de, og jeg har spilt sammen med Slayer.”
– Det finnes alltid mange mennesker der ute som er mye flinkere enn meg, så det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker at jeg er bedre enn andre. (Neddo om hvordan det er å være kjent innen miljøet)
I lys av dette, mange vil si at du har fått til mye innen musikkens verden. Hvordan er det å stå på scenen og vite at alle kommer for å se og høre på deg? Hva gjør det med egoet ditt? “Jeg blir bare ydmyk av det. Blir ikke noe høy på det i det hele tatt. Det finns alltid mange mennesker der ute som er mye flinkere enn meg, så det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker at jeg er bedre enn andre. Jeg var kanskje litt sånn før, for 15 år siden, for når man er rundt 30-35 kan man fort bli litt høy og tro at du er høyere på strå enn du er. Tror jeg… Men hvis du overlever alt av trender, og deg selv, så får du litt annet perspektiv. Det er helt uaktuelt for meg å drive med andre ting slik det er nå. Når det gjelder starten, og hvordan ekstremmetallen har utviklet seg i Norge, tror jeg ikke det lenger er mulig å gjøre det vi gjorde. Det som er vanskelig å forstå for unge folk er at vi startet på et sted som er helt umulig for de å skjønne. På den tiden fantes det ingen ting. Vi startet i et vakuum, uten noe som helst. Ingen hadde trua på oss og ingen visste om oss, derfor var det nesten umulig å få spilt. Vi gjorde ikke dette for å bli populære, men heller for å please hverandre, vår egen lille flokk. Så når unge folk ser black metal suksessen på film og slikt, så gjør alle samme feilen og tror at det var mange av oss som ønsket å bli populære og få suksess. Det er helt latterlig, for det var akkurat det helt motsatte som var grunnen. Man ville ikke være en del av det vanlige, man ville være på siden av. Ikke være populær, bare fuck you til alt liksom. At det har fått suksess, er en contradiction.
– Vi gjorde ikke dette for å bli populære, men heller for å please hverandre, vår egen lille flokk. (Neddo om starten til ekstremmetall i Norge)
Denne musikken ble ikke skapt for de mange, men det som har skjedd er at man har fått til å treffe mennesker over hele verden, som har søkt etter den samme feelingen. Det som forresten er moro, er at i år er første gang jeg har opplevd at det kommer artister fra andre sjangre som tydelig henter inspirasjon fra ekstremmetallen, og drar den over i andre sjangere på en måte som jeg føler er nyskapende, og som får meg til å tenke at endelig er det noe som yngre folk driver med som er like cutting edge og alienating for andre som vi gjorde. Sjangeren jeg snakker om kalles skrekk/horror hip hop. Jeg synes ikke det ligner hip hop i det hele tatt. Det er beats, støy, inneholder screaming vokal, og de bruker make up black metal style og kostymer og slikt. Men musikken er viktigst der også, og den er veldig alienating, antimelodiøs og sånn, men likevel veldig catchy. Enten liker du det eller så skjønner du det ikke. Metallmusikken som sjanger synes jeg egentlig fremstår som veldig harry egentlig. Jeg liker egentlig ikke det som kommer ut om dagen, for jeg begynte å like Mayhem sånn som de var før Deathcrush kom, slik jeg hørte de i øvingslokalet. Det som derimot er flott nå, er å lage musikk med Manheim (var med å starte Mayhem, red), i Order. Det er en greie som jeg setter veldig pris på, for da er vi på en måte tilbake i øvingslokale slik jeg så han sammen med Øystein Aarseth og Jørn Stubberud når jeg var 13-14 år og de 17-18 år. Det de drev på med den tiden var ikke å lage musikk som skulle være vers refreng bridge og slikt. De brukte helt andre ord, sånn som følelser, riktig følelsen, bevegelser og slike ting. A-tonaliteten og støyen i musikken, det er det jeg synes er veldig spennende. Det som skaper friksjon, alt som har med anti-etablissementet, at det er på siden liksom. Det er fint. Selv om folk liker hardrock så skal de ikke like dette, det appellerer til helt andre følelser,“ kommer det sterkt fra Neddo, og det er tydelig at dette er viktig for han.
– Du er en sånn fyr jeg hata når jeg gikk på skolen. (Neddo om nett troll)
Vi glir over til friheten til selv å bestemme over hva man gjør, samt noen refleksjoner rundt synsere på nettet. “Den feelingen som denne formen for musikk har, er det mange sjatteringer av. Det er et mangfold av retninger innenfor sjangeren, og det er flott at alle artistene har sin egen inngang til det. Med en gang noen sier at dette kan ikke du gjøre, da blir jeg slik “hvem er du, hva mener du, fuck you, du bestemmer absolutt ingen ting over hva jeg kan og vil gjøre, jeg gjør akkurat hva jeg vil. Hvis du ikke liker det så driter jeg i det, liksom.” Jeg har ikke laget det her for å please de som er meningsbærere av whatever. Slik det er nå, med sosiale medier, så telles alt hele tiden. Og det irriterer meg. Jeg har aldri vært interessert i å vite hvor mange som liker ting, og nå er du plutselig tvunget til å få vite dette. I tillegg har du den greia at det er mange som har behov for offentlig å si at de ikke liker ting. Det må være de verste menneskene som finns. Hvordan kan du være så læm (som vi sier i Østfold), så dust at du offentlig vil bruke masse tid på å si at “dette er ting jeg ikke liker, se så dustete de er, jeg synes ditt og datt”. Jeg bare tenker at “aah, du er dum du. Du er en sånn fyr jeg hata når jeg gikk på skolen. Sånne folk som deg vil jeg helst slippe å se, og jeg er så glad for at du ikke liker dette her. Så fuck off og gå videre. Værsågod! Voks opp, fuck you! Jeg gjør ikke dette her for at folk som har masse patetiske meninger skal påvirke meg. Du aner ikke hvor mye jeg ikke bryrer meg om deg! Ekstremt lite, ingenting! Jeg blir ikke provosert engang. Stakkars deg, du er dum du!” sier Neddo, men understreker at dette gjelder nettrollene, ikke seriøse folk i bransjen. “Nå snakker jeg ikke om anmeldere og musikkfolk som vet hva de holder på med, det er noe annet. Her snakker jeg om nettrolla og alle de som sitter på rommet sitt alene og mener noe om alt. Det er de jeg retter kritikken mot.” Greit å vite for oss!
Vi går over til å snakke om musikkterapi og påvirkningskraften ekstrem musikk har på mennesker med en del kjipe ting i bagasjen. “Ja, helt enig. Hvis musikken jeg har laget har forhindret at bare en person ikke har tatt livet sitt da har jeg fått det til og er fornøyd med alt jeg har gjort. Og jeg undervurderer heller ikke det jeg gjør, jeg er veldig glad for at jeg kan være med å bidra positivt inn i livet til folk.”
Vi er nødt til å komme oss over til nyskiva, så hva skjer 27. november? “Da kommer den femte Cadaver-skiva, Edder & Bile. Det er 10 låter som står sammen på et eller annet vis. Det er ikke et konseptalbum, men det er en slags rød tråd. Skrevet gjennom en meget mørk periode i livet mitt, som jeg kom meg gjennom ved å spille inn denne skiva. Jeg gikk fra en verdensturne med Satyricon, som slutta i september 2018, og rett over til en tung skriveprosess mot jul samme år. Samtidig stod jeg i en del personlige problemer som jeg ikke vil snakke om på tape. Deretter dro jeg til Los Angeles, til Dirk som har studio der. LA høres veldig glamorøst ut, men slik var det ikke for meg. I North Hollywood er det masse studioer og folk som jobber 24/7. Og bortsett fra to flotte gigs med Carcass og Possessed, var det 100% fokus på å spille inn og gjøre ferdig skiva. Jeg bare lukket meg helt inne i det. Det var utrolig befriende og fint å få gjort det slik. Når vi var ferdige, dro jeg tilbake til Norge, men vi fikk en ny runde i starten av april 2019. Da kom Dirk over til Inferno, hvor vi blant annet spilte en helt ny sang som vi slapp som singel før vi var signa. Vi lagde en video i studio, og jeg tror vi betalte kun 200 dollar for den. Det var en veldig flink regissør vi hadde med, og han fikk filmet alt kjapt og sydde det sammen med et bidrag fra Jeff Becerra (Possessed) som filmer seg selv på telefonen. Det går an å gjøre ting billig! Det er alltid viktigst med ideen, man kan ikke bare pøse på med penger hvis ikke ideen er god. Er det ikke noe som heter at “du ikke kan forgylle en dritt”? På den tiden var ting bra, helt til kreften kom. Etter det har jeg jobbet hardt med å bli frisk, gjennom trening, cellegiftkurer og slikt, helt fram til sommeren i år. Jeg ble faktisk veldig kreativ av sykdommen, og startet som sagt blant annet den der festivalen og tok på meg masse arbeid. Jeg blir fortsatt sliten hvis jeg tar på meg mye, men jeg er nødt til å ha noe å drive med. Hvis jeg ikke har mange prosjekter på gang samtidig, så blir livet kjipt. Det er disse prosjektene som gjør meg glad og gir mening i tilværelsen. Jeg har ikke annen jobb, musikken har vært jobben min i mange år. Nå er vi der at skiva skal ut, og det kommer en ny lyrikkvideo til låta Let Me Burn om et par uker. Lyrikkvideoer er ikke kjedelig lengre, de er jo som ordentlige videoer. Vi ble ihvertfall kjempefornøyd med den,” sier Neddo mens han setter på videoen og går for å hente mer kaffe. “Vi kommer også til å lage ordentlig musikkvideo til Years Of Nothing, ikke lyricvideo. Jeg har noen ideer, men vil ikke fortelle om det nå. Det jeg kan si er at det er morsomme saker. Det er gøy å lage videoer som illustrerer teksten og feelingen i låta, i stedet for slike rene performance videoer. Den første videoen er på en måte en slags performance video, selv om vi faktisk var i studio, så det er vel mer en studiovideo. Faktisk er baderomsscenen i videoen dassen til studioet vi var i, så det er ekte saker. Den er egentlig en råmiks av låta, og den kom ut i fjor. Jeg bør vel egentlig ikke si at den var så billig som den var, men på den annen side kan jo det være inspirerende for andre å høre. Det trenger ikke koste mye for å bli bra.”
– Jeg skal gi ut plata Edder & Bile, og har operert bort galleblæra mi. Det blir ikke mer hardcore enn det! (Neddo om nyskiva)
Du sa tidligere at det er noe form for konseptuelt på nyskiva, i hvilken grad gjelder det tekstene? “Det er derfor jeg kalte skiva Edder & Bile, å spy ut edder og galle. Edder er ikke et engelsk ord, men det engelske ordet adder er avledet av edder, altså giftslangen. I middelalderen trodde man at hvis du var syk så var det ubalanse i kroppsvæskene. Derav har vi blant annet årelating. Med det var også en oppfatning om at det onda lå i gallen. Etter kreftoperasjonen min så hadde jeg bokstavelig talt gallen min opp gjennom et rør i nesa, så gallen sprutet faktisk ut av magen min gjennom det røret, og jeg måtte operere nytt og sånt. På en måte har jeg vært gjennom virkelighetens Alien og Evil Dead på en og samme tid. Derfor kan jeg lett si at vi har riktig tittel på skiva. Det jeg har vært gjennom gjør at jeg kjenner gallen min godt. Jeg vet både hvordan den ser ut og hvordan den lukter. Hele buken min ble sprettet opp. Se her (drar opp skjorta og viser et 20-30 cm langt operasjonssår på magen). Det er 30 cm med sår! Galleblæra mi er faktisk borte, og jeg har blitt medisinfri, og er helt frisk. Jeg skal gi ut plata Edder og Galle (Bile), og har operert bort galleblæra mi. Det blir ikke mer hardcore enn det!“
– Det provoserer meg ekstremt at noen kan drepe andre på grunn av tegninger. (Neddo om religion)
Den onde er altså ut, hva har kommet inn i stedet. Gud? “Nei, gud finnes ikke. Gud er den ondeste oppfinnelsen mennesket har kommet opp med. Kristendommen har jeg ikke noe til overs for. Alle religionene fra midtøsten, de monoteistiske religionene, er satt opp av perverse menn som vil at kvinner og andre skal undertrykkes. De har laget en gud som er regelrett pervers og som kun er opptatt av sex og hvordan detaljstyre livet til menneskene. Det provoserer meg ekstremt at noen kan drepe andre på grunn av tegninger. Hvis du klarer å bli provosert over det, og til og med tar livet av folk på grunn av det, da er du lowlife. Det at mange er tilbøyelige til å gjøre akkurat det, sier noe om hvilken verden vi lever i. Vi bor i en verden hvor fakta og ekte ting er overskygget av svada, angst for tegneserier og konspirasjonsteorier som er laget for å nøre opp under motsetninger mellom folk. I alle retninger. Og mye av det er basert på disse religionene og deres gud. Hadde det ikke vært for religionene så kunne vi sluppet billigere unna mye av dritten som skjer. Det verste jeg vet er religiøs og politisk undertrykkelse. Vi er ekstremt dårlig til å lære av det som har skjedd før. Du ser det nå, når vi er nødt til å være mer hjemme og bruker mer tid på internett. Konspirasjonsteoriene bare øker og eser ut i størrelse. Jeg har vært opptatt av verdens undergang gjennom hele livet, mye på grunn av musikksjangeren her, men nå virker det som om verdens undergang er blitt manistream. Den gangen Breivik utførte massakren, hadde jeg full oversikt over alle de konspirasjonene han forfektet, men det var helt nytt for mainstream norge at folk trodde på disse tingene her. “Han må jo være gal,” sa mange. Mulig det, men det finnes tusenvis av folk som er akkurat som han, over hele verden. Hva de kaller seg har ingenting å si, de er en gjeng med møkkafolk samme hva. Har dere sett den der Flat Earth Society filmen på Netflix? Den er veldig bra. Hvis du ser den, så skjønner du hvorfor dette har appell. De folkene der er ensomme, de trenger noe innhold som gjør at de møter andre folk. Det handler om tribalism, tilhørighet.“
Selv om Neddo har sterke meninger om verdenssituasjonen, understreker han det personlige tilsnittet i tekstene sine. “Tekstene er mer personlig denne gangnen, stort sett, men jeg tenker som så at det som er personlig samtidig er en kommentar til den tidsalderen vi lever i. Det er derfor jeg skrev låta Don’t Give a Fuck (gitt ut på EP’en D.G.A.F. som kom ut tidligere i år, red). Den handler stort sett om hvordan vi er drevet av frykt for å feile. At alle portretterer seg som perfekte mennesker på sosiale medier og lager seg profiler som viser at man er smart, oppegående, har perfekt jobb og fritid og gjør masse riktige ting når det gjelder både mat og helse. Alle har bare en slags avatar av seg selv som de projiserer ut, og så er de livredde for å få kommentarer om at noe er feil og slikt. Men hvis du skal få til noe som helst her i verden, særlig innenfor kunsten, så må du være villig til å ta sjanser, og også gjøre ting som flopper, altså som ikke går bra. Jeg lurer på om det var Gene Simmons, han er en pussig fyr for øvrig, som en gang sa at det er ingen som teller antall nederlag, man teller kun seire. Altså, alt det du ikke får til blir ikke lagt merke til, det er kun det du får til som blir lagt merke til. Dette har jo med attention span å gjøre. Hvis det er noe som ikke går bra, så er det ingen som bryr seg. Det kan jo være en bra måte å få seg opp psykisk på, at vær gang du gjør noe feil eller går på et tap, så er det bare å gå videre. Ikke dvel så mye med det. Hvis du dveler for mye med det, så blir det mer destruktivt. Det å være menneske er jo å feile masse. Hvis du ikke feiler så får du heller ikke gjort noen ting. Alle de greiene der, det handler om å don’t give a fuck i hva folk synes, ikke å drite i verden. Så i stedet for å skrive om ting som skjedde i middelalderen og slikt, så har jeg alltid syntes det er mer riktig å være direkte, men ikke alt for åpenbar. De beste tingene er jo når det stilles spørsmål og ikke gis svar.”
– Han er en utrolig bra person, down to earth, laidback og et sinnssykt påskudd med fokus på det kunstneriske. (Neddo om Dirk Verbeuren)
Vi prater oss gjennom mye, men tiden går og vi kan ikke holde på Neddo mye lengre, men vi er nødt til å høre om hvordan det fungerer med samarbeidet mellom han og Dirk. Det er jo blant annet store avstander mellom dem. “Det har fungert kjempebra. Vi har møttes fysisk og jobbet sammen flere ganger før vi lagde denne skiva. Han har vært her og spilt inn ting i studioet mitt, så jeg kjenner han godt. Vi utfyller hverandre godt når det gjelder det kreative. Det er sjelden vi er uenige rundt hvor vi skal ende opp. Det som er kult med trommisser, er at de tenker mer enn bare på sitt eget instrument, derfor kan de plutselig komme opp med noe som du aldri hadde tenkt på tidligere. Og det er den dynamikken som er spennende i musikk. Hvis du lager ting helt alene, så er det ingen som utfordrer deg. Jeg tror alle trenger ihvertfall en person til, eller kanskje kun en, for å finne et felles løp ut fra ideer som to personer diskuterer seg fram til og gjør sammen. Det er dette som er nydelig i forhold til det kreative. Når det gjelder alt annet rundt musikken, når man skal gjøre større ting, så er det jo flere på laget. I samarbeidet mellom meg og Dirk, så har han helt frie tøyler. Jeg sender aldri noen forslag som inneholder trommer. Det er bare gitarfiler. Hvis jeg skulle sendt trommefiler kunne jeg like godt gjort noe annet, det gidder jeg ikke. Hele grunnen til å ha med en slik fyr, er jo at han skal kunne komme opp med sine egne ting. Han er en utrolig bra person, down to earth, laidback og et sinnssykt påskudd med fokus på det kunstneriske. Han er et levende klicktrack som aldri bruker klicktrack selv. Det er kun mulig når du er så dyktig som han er. I hans liga er folk så dyktige at de alltid havner på riktig tempo. De drar ting organisk hit og dit, uten at det blir matematisk. Hvis det blir matematisk, ville alle band hørt ut som Rammstein. Rammstein er kult det, men det er ikke kult hvis alle skulle bli som dem. Musikk som er kul, skal vokse litt i kantene og dras litt her og der, ellers så kjennes det statisk ut. Det er da det spruter!”
Noen siste ting du vil si før vi avslutter: “Sånn som ting er i dag, er det bare å kose seg med at det vil komme mange forskjellige vinylversjoner. Faktisk kommer den ut på kassett også. For alle som ikke vil kjøpe skiva så er det bare å gå på Applemusic eller Spotify og andre streamingtjeneser og høre på. For all del, hør på den slik du ønsker. Det som er litt morsomt er at jeg har sett CD-formatet komme og gå. Første LP’en til Cadaver ble gitt ut 30. desember 1990, omtrent akkurat på dagen 30 år siden denne kommer. Da var det LP som gjaldt, CD var noe Michael Jackson og de drev med. CD kom året etter, og da hadde formatet begynt å nå undergrunnen, det var et slikt futuristisk medium. Og nå er den borte igjen, mens LP, streaming, og litt kassett, har tatt over. Det er veldig gøy at produktene er tilbake til opprinnelsen, for egen del syntes jeg aldri CD-coveret var noe kult å ha. Alt var så smått at det var vanskelig å se bildene. Selv om du ikke hører på LP så er det kult å ha dem. Jeg kan godt høre på Spotify mens jeg holder LP’en i hendene,” avslutter Neddo et langt og hyggelig intervju.
MHN takker for seg og rusler bort til bilen og forlater gårdslivet til Cadavers ankermann!
Det er 16 år siden Necrosis kom ut, skiva som skulle bli den foreløpige siste fullengderen til Cadaver. Dette holdt seg altså frem til det mørke årstall 2020. En aldri så liten teaser kom tidligere i år, i form av EP’en D.G.A.F., og heldigvis, vil mange si, ble denne fulgt opp med verket som nå presenteres under navnet Edder & Bile.
Dette er Cadavers femte fullengder (ja, vi regner med Cadaver Inc), og det er liten tvil om at bandet følger opp tidligere tiders storhet med en skive som oser av det Cadaver har vært kjent for: rå og skitten death metal med en tydelig særegenhet. Det er fortsatt Anders “Neddo” Odden som er skipper, men de siste årene har eminente Dirk Verbeuren (blant annet Megadeth og ex-Soilwork) traktert trommene, noe som definitivt har påvirket låtmaterialet i en positiv retning. Det første som slår deg når du setter på skiva, og åpningskuttet Morgue RItual freser ut, er to ting: Lyden og intensiteten. Den skarpe lyden gjør låtene hvassere enn en filetkniv, og får frem detaljene som ligger i bakgrunnen og ulmer på en flott måte.
Den skitne attituden til låtene fremstår kanskje litt mindre rufsete enn det som har vært tidligere, men på den andre siden virker låtene mer intense og ekstreme enn det de var i gamle dager. Riffene til Anders svinger det godt av, noe som undertegnedes favoritt, Let Me Burn,viser til det fulle. Denne midtempo-saken røsker tak i deg, og drar deg inn i et suggerende riffunivers du ikke vil ut av. Og Dirk, ja hva er det å si om trommene? Det er en fryd å høre hvor lekent death metal kan være, og det å få til alle de überfete tekniske og kreative vendingene uten at det blir for slitsomt og kaotisk er høy kunst. Dirk trakterer trommene så stødig at låtene vil stå seg som bautaer i lang tid.
Det er en flott symbiose mellom det kreative og det forutsigbare, noe som fører til at man ikke mister tråden i det intense og brutale. Og for å gjøre det hele litt større, har Cadaver fått med seg to gjestevoklister som ikke akkurat er kjent som lettvektere.Vi snakker om Kam Lee fra Massacre og Jeff Becerra fra Possessed. De gir låtene “sine” et aldri så lite løft, og skaper en god brytning i uttrykket og gjør dermed sluttproduktet hakket mer variert. Norges tidligste death metal-band er tilbake med en flott og verdig oppfølger til tidligere bragder! (9/10)
«Edder & Bile» kommer ut på Nuclear Blast fredag 27. november.
