BLASTFEST
Garage og USF Verftet, Bergen
17-20.02.2016

 

Blastfest i Bergen har stelt i stand til fest, og i takt med tiden og de økonomiske utfordringene samfunnet står over, har de valgt å prøve å holde pengene i Norge i stedet for å sende dem over landegrensene. Det virker som om satsningen er verdsatt og USF Verftet er relativt fullt denne torsdagskvelden.

Torsdag

Hele syv band kick-startet festivalens første dag i kjelleren på Garage, men allerede dagen etter ble festivalen flyttet til USF Verftet. Med band spillende på tre scener i tre dager, fra kl. 16.00 til langt på natt, var det sådan nok å ta av. Jeg hadde noe forventninger til Dødheimsgard (6/10) sin konsert, spesielt da siste plata A Umbra Omega var en fin tilbakekomst for bandet. Men, dessverre var det ting som skurret. En ting var det tynne lydbildet under store deler av konserten. En annen ting var Aldrahn sine ablegøyer på scenen, som ble litt for mye i det humoristiske hjørnet for min del. Fint å kjøre en annen stil enn normalen, men jeg savnet litt råskap og ønsket mindre «tommel opp» til enhver som hadde hånda i været under konserten.

Et band som har fått ordentlig vind i seilene som liveband de siste årene er Taake (7/10). Med en stabil lineup og en meget kapabel frontfigur i Hoest har Taake gjort masse konserter siden Noregs Vaapen i 2011. Og her begynner vi. Første delen av konserten er nemlig fem låter på rappen i rekkefølge hentet rett fra nevnte plate. Spesielt Orkan og Nordbundet kommer særs godt ut av det. Det gjør meg meget blid. Man kan vanskelig påstå at dette ikke er meget bra. Det er kanskje akkurat det som tar vekk noe av farligheten i liveframførelsen. Bandet er nesten litt for gode. V’gandr og Hoest er rock’n’roll faktoren i bandet, mens resten av ensemblet blir litt for ryddige i sin framferd. Nå er det ikke alt som går som det skal heller, men det er ikke feil jeg er ute etter. Jeg er ute etter nerven. Nerven som var til stede en gang i kjelleren på Garage for noen år tilbake, og som på en måte har blitt litt for kontrollert nå. Jeg vil gjerne ha det litt mer uhumskt.

Virus (9/10) kan kunsten å gjøre det kompliserte tilgjengelig og det tilgjengelige komplisert. Carl-Michael Eide følger oss rundt og viser vei i de nye sangene fra kommende Memento Collider som settet stort sett er bygget opp rundt. Bandet framhever detaljer som i andre sammenhenger fort kunne forvirre, men i Virus-sammenheng gir det mening. Jeg vil påpeke at Virus kan virke relativt obskurt, nesten på grensen til det absurde, men det vet dere nok allerede. Allikevel klarer de å forene det umiddelbare med det distanserte på en fortreffelig måte. Det er tidvis også meget fengende, i nærheten av dansbart uten at jeg skal ta på meg en ekspertrolle i denne sammenhengen. Et helt eget lydbilde kreert av instrumentalister i særklasse, om det er fordi de passer så bra sammen eller fordi de rett og slett er veldig gode er uvesentlig. Et framragende band som slipper sin nye plate i juni i år. Et samlet kultur-Norge burde ta sine mangfoldige hatter og gå om ikke det snart settes opp en umoralsk stor statue av orkesteret. Gjerne en i hver by. I det minste i hvert fylke.

Et annet band som har vært fraværende veldig lenge og kom med en noe overraskende tilbakekomst i fjor, er In the Woods… (3/10). Det er mange som har et veldig godt forhold til de tre platene de gjorde på 90-tallet, inkludert undertegnende, og mange var spent på å se de live for første gang. For min del ble det en nedtur, og mye skyldes den nye vokalisten James Fogarty. Ikke fordi at han sang så dårlig, men caps og veldig jovial holdning på scenen passer ikke musikken til In the Woods.. særlig. Særegenheten til originalvokalist Jan Kenneth Transeth uteble sådan, og savnet etter den stemmen gjorde seg meldende. Og når resten av bandet gjorde en relativt slapp jobb, ble dette en stor skuffelse.

Med en scene bestående av to relativt store oppnedkors, en likkiste (sist sett på Hole In The Sky 2010), en del geitehoder, en generøs porsjon levende lys og to korsfestede nakne kvinner er det duket for notoriske Gorgoroth (7/10). På tross av skandaler, rettsaker, fengsling, vidåpne skap og ikke minst en god del gjennomtrekk i besetningen opp igjennom årenes løp er bandet nå kanskje på sitt mest helstøpte. Settet er mye det samme som Gorgoroth har gjort på turné og festivaler det siste året og snerrer i gang med Bergtrollets Hevn fra andreplaten Antichrist. Settet er pent fordelt mellom de fleste av Gorgoroths utgivelser, og her er det både rom for sanger tidligere sunget av både Hat, Pest og Gaahl. Nå er det dog Hoest fra Taake som er livevokalist i bandet, mens det er serbiske Atteringer som knurrer fra seg på Instinctus Bestialis, bandets siste gave til fremme av menneskehetens fordervelse. En litt pussig ordning spør du de fleste, men det finnes vel mer eller mindre gode grunner for dette. Jeg foretrekker debutplaten Pentagram mer enn noe annet Gorgoroth-album, men etter konserten pløyde jeg allikevel igjennom diskografien og fant fram til låter jeg hadde glemt, låter jeg hadde avskrevet for lenge siden. Selv om jeg kanskje ikke lot meg helt overbevise av konserten, så ble allikevel min interesse for bandet revitalisert. Finn fram krusifikset, og snu det opp-ned.

Fredag

Det er ikke hver dag man kan se en konsert med Audiopain (8/10), så det må jo gjøres når man har muligheten. Det låt som alltid rått og brutalt, og det rykket fint i bangemusklene. De er et av Norges fineste thrash metal band, og makan til et driv er det få som kan etterleve. Ønsker meg ny plate fra dem snarest!

Et band som har gått gjennom noen hamskifter er Manes (7/10), fra ren black metal til noe av det mer eksperimentelle et norsk band har gjort. De var vel ikke det bandet som trakk flest folk på hovedscenen, men de hadde en god bøling fans i front. Etter en noe kjedelige og tam første del, så løsnet det etter hvert og til slutt låt det riktig så bra. Og «hit»-låta Death of the Genuine ble selvsagt spilt.

Kraków (10/10) hadde på forhånd lovet en helt spesiell konsertopplevelse, og det løftet holdt de til de grader! Fans av bandet vet fra før av at deres konserter kan være relativt suggerende, men med tre trommiser/perkusjonister og forsterket med lyd-trollmann Iver Sandøy på theremin og alkymi, leverte de noe som var mer en transefremkallende seanse enn noe annet, og klart et av festivalens store høydepunkter!

Jeg har hatt noen dårlige konsertopplevelser med Arcturus (8/10) tidligere, men på Blastfest var de i storform. Og det til tross for en noe sliten Simen Hestnæs i front, som gikk rundt med henda i buksa og måtte tidvis sitte på stol. Men, sang bra gjorde han hele veien, og bandet leverte som bare det. Når lyden i tillegg var god, og de spilte låter fra hele katalogen ble dette et veldig fint gjensyn.

Lørdag

Et annet band som ble dratt frem fra glemselen under Blastfest var Red Harvest (10/10), og fy fader hvor godt det var å ha dem tilbake igjen. Bandet hadde desidert fetest lyd av alle banda på hele festivalen, og gutta spilte helt enormt bra. Jimmy Bergsten i front så som vanlig besatt ut, mens bass dronene til LRZ kjentes som vanlig godt i mellomgulvet. Og godlåtene kom på rekke og rad. Under konserten føltes det nesten som om at de ikke hadde vært borte i det hele tatt de siste åtte årene. Alt var som det skulle. Og etter det var det strengt tatt ikke så mye vits i å se så mye mer.

Eller jo, man måtte jo innom gjenforente Green Carnation (7,5/10), som gjorde hele Light of Day, Day of Darkness-låta, eller plata om du vil. De klarte å fremføre den times lange låta på en fremragende måte, og alle stemningene fra skiva stemte. Det ble selvsagt noe kjedelig etter Red Harvest sin kraftoppvisning, men de leverte likevel overraskende godt til fansens store jubel.

Kveldens headliner og festivalens siste band hadde et og annet å bevise etter en mildest talt omdiskutert opptreden i London en måned tidligere. Men etter en rekke konserter der bandet var realt innkjørt og et åpenbart ønske om å levere på hjemmebane var det godt å se at Abbath (8,5/10) hadde tatt oppgaven på alvor og vel så det! Med et sett der materialet fra solodebuten var kledelig ispedd et knippe høydepunkter fra Immortal-katalogen, brautet Norges fremste visuelle svartmetall-ikon seg til en klar seier, både for seg selv og for Blastfest som helhet!

 

Tekst: Edgar Bråten, Pål Ferstad-Løvland og Espen Nørvåg Slapgård

Foto: Christian Misje

 

[espro-slider id=3530]